Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for
den overordnede styringen av politi- og lensmannsetaten. Politidirektoratet
har ansvaret for faglig ledelse, styring, oppfølging og utvikling
av politidistriktene og særorganene i henhold til tildelingsbrev,
med de begrensninger som følger av at den overordnede faglige ledelsen
av straffesaksbehandlingen hører under den høyere påtalemyndighet.
Departementets styring av politi- og lensmannsetaten
har vært gjenstand for kritikk. Blant annet er det bemerket at styringen
har vært for detaljert, og at det har vært for mange mål. Det er
nå laget en ny målstruktur der antall mål er redusert fra 52 i 2013
til 10 i 2015. De nye hovedmålene er basert på politiske prioriteringer
og en vurdering av utfordringene i sektoren. Målene dekker således
ikke alle etatens oppgaver, men gir en klarere prioritering. Det
er færre styringsparametere og resultatkrav i tildelingsbrevet for
2015 enn for de foregående år.
Virksomheten i politi- og lensmannsetaten er
i stor grad regelstyrt. Bakgrunnen for dette er blant annet at mange
av politiets gjøremål etter sin art krever hjemmel i lov, og at
de straffeprosessuelle gjøremålene er definert gjennom regelverket.
Krav til lovhjemmel og rettssikkerhet tilsier at etaten også fremover
i stor grad vil bli styrt gjennom rettsregler.
Etter loven utnevnes politimestre av Kongen
i statsråd på åremål for et tidsrom av inntil seks år. Visepolitimestre
utnevnes som embetsmenn uten åremål. Assisterende politidirektør
og særorgansjefene (unntatt sjef Økokrim) beskikkes av Kongen i
statsråd på åremål for et tidsrom av inntil seks år. Sjef Økokrim
er også førsteadvokat, og utnevnes av Kongen i statsråd. Ledige
stillinger innenfor disse gruppene (unntatt visepolitimestre) utlyses
av Politidirektoratet, som også foretar intervjuer og sender saken til
departementet med forslag til tilråding om hvem som skal utnevnes
eller beskikkes.
Gruppen av politimestre og ledere for særorganene
er et av politidirektørens viktigste verktøy, og politidirektøren
vil normalt være den som har de beste forutsetningene for å vurdere
hvilke egenskaper den nye lederen bør ha. Isolert sett taler dette
for at Politidirektoratet bør få ansettelsesmyndighet. På den annen
side vil en slik endring i prinsippet innebære større avstand mellom
ansvarlige politiske organer og politiet. For spørsmålet om fullmakt
til å ansette politimestre og enkelte andre politiledere kommer det
inn et ytterligere element, nemlig at det er en forutsetning for
at de fortsatt kan være embetsmenn, at de utnevnes av Kongen i statsråd.
Etter departementets syn har disse politiledernes status som embetsmenn
verdi, ikke minst ved at den styrker grunnlaget for uavhengighet
og integritet i politiets påtalearbeid. Både det som nå er sagt,
og det forhold at politimestrene og ledere for særorganer er underlagt
riksadvokaten i straffesaksbehandlingen, taler for å beholde dagens
ordning med statsrådsbehandling. Reelt sett har Politidirektoratet
innflytelse gjennom sin rolle i forberedelsen av utnevningen eller
beskikkelsen.
Departementet går etter dette inn for at politimestre
fortsatt skal utnevnes av Kongen i statsråd. Politidirektør og assisterende
politidirektør beskikkes av Kongen i statsråd. Både politidirektør
og politimester skal beskikkes eller utnevnes på åremål på seks
år, med mulighet for to perioder (etter utlysning).
Departementet vil ta initiativ til å endre ordningen
vedrørende visepolitimestre, slik at også disse utnevnes på åremål.
Det er nedsatt en arbeidsgruppe med representanter
fra departementet og Politidirektoratet som skal gjennomgå de to
organenes roller, ansvar og samarbeidsrutiner. Formålet med arbeidet
er å bidra til en felles forståelse av hva ansvaret og oppgavene går
ut på, en hensiktsmessig og avklart ansvars- og oppgavedeling, ryddighet
i relasjoner, styringslinjer og kommunikasjonskanaler, å avstemme
roller og ansvar, og å oppnå en bedre styringspraksis. Arbeidsgruppen
skal etter planen avgi sin rapport i løpet av 2015.
Komiteen viser til at politiet
er undergitt demokratisk kontroll, med justis- og beredskapsministeren
som konstitusjonelt ansvarlig for virksomheten. Justis- og beredskapsdepartementet
har ansvar for den overordnede styringen av politi- og lensmannsetaten,
mens Politidirektoratet har ansvaret for faglig ledelse, styring,
oppfølging og utvikling av politidistriktene og særorganene i henhold
til tildelingsbrev, med de begrensninger som følger av at den overordnede
faglige ledelsen av straffesaksbehandlingen hører under den høyere
påtalemyndighet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
peker på at Politidirektoratet nå skal lede og gjennomføre en svært
omfattende endringsprosess i norsk politi. Flertallet vil
understreke at det i politiet er mange dyktige ledere, fagpersoner
og motiverte medarbeidere. Flertallet understreker
videre at Politidirektoratet dermed har en betydelig kompetanse
å bygge denne viktige endringsprosessen på.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil
peke på at departementets styring av politi- og lensmannsetaten
har vært gjenstand for kritikk både fra Gjørv-kommisjonen og av
Politianalyseutvalget. Blant annet er det bemerket at styringen har
vært for detaljert, og at det har vært for mange mål. Gjørv-kommisjonen
har pekt på at det ikke er oppnådd et tydelig skille mellom den
faglige og politiske ledelsen av politiet, og på manglende samsvar mellom
mål, prioriteringer, ressurser og oppgaver. Dette flertallet viser
videre til Politianalyseutvalget som har uttalt at det etter utvalgets
syn er nødvendig å forbedre dagens styring av politiet for å kunne
oppnå en best mulig oppgaveløsning og utvikling av etaten. Utvalget
påpekte at styringen i dag er preget av å være ufullstendig, hendelsesstyrt
og kortsiktig, og at departementet og Politidirektoratet må utøve
en mer langsiktig og helhetlig strategisk styring.
Dette flertallet vil understreke
viktigheten av å gi politiet større faglig frihet under ansvar for
å sikre Politidirektoratet den nødvendige beslutningsmyndighet til
å drive mer langsiktig og helhetlig strategisk styring. Styringen
av etaten skal fra departementets side være basert på tillit, og
med vekt på mindre grad av detaljstyring.
Dette flertallet merker seg at
det organisatoriske forholdet mellom departementet, PST og politidirektoratet
videreføres som i dag.
Dette flertallet viser til at
hovedmålene for justis- og beredskapssektoren fra og med budsjettåret 2015
er endret av departementet. Det er nå laget en ny målstruktur der
antall mål er redusert fra 52 i 2013 til 10 i 2015. De nye hovedmålene
er basert på politiske prioriteringer og en vurdering av utfordringene i
sektoren. Dette flertallet er positiv til at det
nå settes færre og tydeligere mål enn tidligere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil understreke politiets samfunnsoppdrag,
deres rolle i å beskytte både enkeltmenneskene og demokratiet, samt
deres særskilte rolle som den eneste institusjonen i fredstid som
kan bruke makt. I sum handler dette om at politiet er samfunnsbærere,
og derfor må også samfunnet ta stilling til hovedlinjene i hvordan
politiet blir styrt og ledet.
Disse medlemmer påpeker at det
er viljen til å se politiet inn i den samfunnsmessige konteksten politiet
befinner seg i som viser verdsettelse av politiets arbeid. Å løsrive
politiet fra denne konteksten, ved å legge mindre vekt på det demokratiske
og skyve mer av ansvaret nedover til Politidirektoratet, gjør ikke
det.
Disse medlemmer viser til at
det er nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra departementet
og Politidirektoratet som skal gjennomgå de to organenes roller,
ansvar og samarbeidsrutiner, og vil påpeke at de to første delene:
«roller» og «ansvar» burde være omtalt og avklart i politireformen,
da dette er rent prinsipielle forhold. Spørsmål om «samarbeidsrutiner»
er av mer praktisk art, og tilfaller departementet å ta stilling
til sammen med direktoratet.
Disse medlemmer mener det er
behov for en politisk avklaring knyttet til i hvilken retning Politidirektoratet
skal utvikle seg fremover.
Disse medlemmer merker seg svaret
fra justis- og beredskapsministeren til Dokument 15:129 (2014–2015),
der han blir spurt i hvilken grad det nye situasjonssenteret i Politidirektoratet
er ment å ha en operativ rolle. Der svarer statsråden blant annet
at:
«Politidirektoratet kan gjennom sitt situasjonssenter
både yte hjelp til, men også overprøve operative avgjerder i det
einskilde politidistrikt.»
Disse medlemmer mener at dette
viser en utvikling i mer operativ retning for Politidirektoratet, og
vil minne om at Gjørv-kommisjonen eksplisitt anbefalte at en eventuell
nasjonal politioperativ sentral ikke burde legges til Politidirektoratet,
da sistnevnte heller bør fokusere mer på faglig og administrativ
ledelse. Det ville vært mer hensiktsmessig om den operative rollen
ble tillagt for eksempel Oslo politidistrikt, og var skalerbar,
slik at den kan tas i bruk ved en katastrofe, og da er bemannet
av personer som har tilstrekkelig mengdetrening fra små og store
hendelser i hverdagen til å også treffe de beste beslutningene i
krise.
Disse medlemmer mener det er
kritikkverdig at slike forhold ikke er omtalt, diskutert eller avklart
i politireformen.
Disse medlemmer mener at Politidirektoratet
fremover bør styrkes til å løse sine kjerneoppgaver, som bør være
å understøtte distriktene, faglig og administrativt, slik at distriktene
selv kan løse de nødvendige praktiske og operative oppgaver best mulig.
PODs rolle bør avgrenses mot at de overtar og overprøver distriktenes
operative arbeid.
Disse medlemmer noterer seg at
Justis- og beredskapsdepartementet i Prop. 1 S (2014–2015) foreslo
endret målstruktur. Der står det at «justis- og beredskapssektoren
i 2013 hadde 52 hovedmål og delmål». Det kan fremstå som man har
valgt å regne mål og delmål under ett, for å komme opp med et høyest
mulig tall, i kontrast til det nye tallet 10.
Disse medlemmer vil påpeke at
det presise tallet for overordnede mål før 2015-budsjettet er 8, ikke
52.
Disse medlemmer registrerer at
presisjonsnivået for de nye 10 målene er som for de tidligere 8 overordnede
målene, f.eks. målet om «kunnskapsbasert forebygging» eller «redusere
sårbarhet i samfunnet», noe som vil påkreve ytterligere presisering
for at de skal ha funksjonell verdi. Dette er det grunn til å tro
at departementet da vil overlate til direktoratet, med den konsekvens
at antall mål reelt sett øker.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
Politidirektoratets rolle er for uklar. Det er en betydelig svakhet
med reformen at deres rolle ikke er vurdert og definert. Dette
medlem vil påpeke at direktoratet har vokst kraftig, hva
gjelder antall ansatte, de siste årene. Dette er skjedd uten at
man har evaluert hvorvidt direktoratet fyller sin rolle.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at Politidirektoratets hovedoppgaver er etatsstyring og faglig
ledelse, derunder har Politidirektoratet et helhetlig ansvar for
strategisk fagutvikling, styring, oppfølging og utvikling av politidistriktene
og politiets særorganer.
Politidirektoratets oppgaver innebærer å:
1. Gi faglig og administrativ
støtte til politidistriktene.
2. Sikre likeverdige polititjenester i
hele landet så langt det er mulig.
3. Stille ambisiøse og realistiske krav
og forventninger til distriktenes tjenesteproduksjon.
4. Sørge for erfaringslæring på tvers av
distriktsgrensene.
5. Iverksette nødvendige tiltak når enkelte
politidistrikt underpresterer.
Flertallet vil understreke at
Politidirektoratets rolle er å lede og samordne politiet innenfor
de rammer storting og regjering setter opp, ikke å utvide disse
rammene ved å tilta seg flere oppgaver. Flertallet er
kjent med at det er nedsatt en arbeidsgruppe med representanter
fra Justisdepartementet og Politidirektoratet som skal gjennomgå
de to organers roller, ansvar og samarbeidsrutiner. Flertallet forutsetter
at vesentlige endringer eller eventuelle nye oppgaver til Politidirektoratet
skal skje som en følge av et politisk vedtak.
Flertallet viser til at politiets
samlede ressurser skal prioriteres slik at de i størst mulig grad
bidrar til tjenesteproduksjon i nærmiljøene og politidistriktene,
og ikke sentraliseres.
Flertallet viser videre til at
Politidirektoratets viktigste oppgave er å gi faglig og administrativ
støtte til politidistriktenes arbeid, slik at de kan løse oppgavene
selv. Flertallet understreker hovedlinjene for norsk
politi hvor det operative ansvaret ligger i politidistriktene og
særorganene.
Flertallet viser til Gjørv-kommisjonens
anbefaling nr. 17 der det står:
«Det bør etableres en nasjonal politioperativ sentral
som en skalerbar del av operasjonssentralen i Oslo, for å muliggjøre
en koordinert samhandling av en hendelse som finner sted i flere
distrikter eller overskrider kapasiteten til det enkelte distrikt».
Flertallet mener det er avgjørende
at det er klare og tydelige retningslinjer for hvordan nasjonale kriser
skal håndteres. Flertallet ber regjeringen i løpet
av 2015 legge frem en sak for Stortinget med forslag om nasjonal
kriseledelse, og klargjøre roller og ansvar, samt avklare hvordan
regjeringen vil forholde seg til Gjørv-kommisjonens anbefaling om
en skalerbar nasjonal operasjonssentral. Flertallet mener
at en eventuell nasjonal operasjonssentral er noe mer og noe annet
enn situasjonssenteret i Politidirektoratet.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2015
legge frem en sak med forslag om nasjonal kriseledelse, og klargjøre
roller og ansvar, samt avklare hvordan regjeringen vil forholde
seg til Gjørv-kommisjonens anbefaling om en skalerbar nasjonal operasjonssentral.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
peke på at det de siste årene har vært en kraftig vekst i antall
stillinger i politiet. Dette er også høyt betalte stillinger. Det
er videre svært alvorlig med den store konsulentbruken direktoratet
benytter seg av. Dette har skjedd uten at det har skjedd en bedre måloppnåelse
eller bedrede resultater. Dette medlem konstaterer
at Politidirektoratet ikke har funnet sin rolle i politiorganisasjonen.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak
om Politidirektoratets fremtidige rolle.»
Komiteen merker seg at politimestre
fortsatt skal utnevnes av Kongen i statsråd. Politidirektør og assisterende
politidirektør beskikkes av Kongen i statsråd. Både politidirektør
og politimester skal beskikkes eller utnevnes på åremål på seks
år, med mulighet for to perioder. Komiteen merker
seg videre at departementet vil ta initiativ til å endre ordningen vedrørende
visepolitimestre, slik at også disse utnevnes på åremål.
Komiteen mener at disse politiledernes
status som embetsmenn er en selvstendig verdi. Den styrker grunnlaget
for uavhengighet og integritet i politiets påtalearbeid. Samtidig
er behovet for Politidirektoratets innflytelse sikret gjennom den
rollen de har i forberedelsen av utnevningen og beskikkelsen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet savner
en vurdering fra departementet hvorvidt politimestrene også i fortsettelsen
bør utnevnes på åremål, ikke fast embete som domstolledere, dommere m.m. Dette
medlem mener man de siste årene har sett en tendens til
at politimestrene ikke har den tilstrekkelige uavhengighet, og at
man er mer tilbakeholden med å målbære kritiske refleksjoner av frykt
for ikke å få fornyet åremål. Dette er en uheldig utvikling. Dette
medlem vil påpeke at for å utvikle fremtidens politi trenger
man åpenhet og sterke ledere.
Komiteen viser til det to-sporede
systemet med påtalemyndighet i politiet som innebærer at politidistriktene
er underlagt to styringslinjer; riksadvokat og statsadvokat i faglige
spørsmål som gjelder straffesaksbehandlingen, og departementet og
Politidirektoratet for det meste av den øvrige virksomheten.
Komiteen viser til at systemet
med påtalemyndighet integrert i politiet legger til rette for et nært
samspill mellom etterforskning og påtale under straffesaksbehandlingen.
I tillegg sikrer systemet med påtalemyndigheten i politiet en politisk
uavhengig straffesaksbehandling. God samhandling, god ledelse og
en hensiktsmessig organisering er vesentlig for å oppnå forbedringer
på dette området.
Komiteen merker seg at det skal
foretas en utredning av om påtalemyndigheten har riktig kapasitet
og kompetanse. Komiteen viser til at målet med utredningen
ikke er å endre det integrerte to-sporede system.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at nødvendige endringer i påtalemyndigheten kan gjennomføres
uavhengig av arbeidet med nærpolitireformen.