Det foreslås her endringer i arbeidsmiljølovens regler
om arbeidstid.
Arbeidslivet er i stadig endring. Betydningen
av å kunne tilpasse arbeidstidsordningene til så vel arbeidsgiver
som arbeidstakers behov har økt. Arbeidstakernes ønsker om arbeidstidsordninger varierer
etter alder, kjønn og livssituasjon. Mange ønsker større fleksibilitet.
Den teknologiske utviklingen har gjort det enklere for en del arbeidstakere
å arbeide andre steder enn på arbeidsplassen og utenfor virksomhetens
normale driftstid.
Det ønskes å myke opp arbeidsmiljøloven, blant annet
når det gjelder gjennomsnittsberegning, alternative turnusordninger
og overtid.
Det vises til proposisjonens kapittel 3 der
det er nærmere redegjort for høringsforslagene, uttalelsen, samt
departementets vurderinger for de ulike forslagene.
Det foreslås endringer i reglene om gjennomsnittsberegning
av den alminnelige arbeidstiden. Gjennomsnittsberegning åpner for
en fleksibel fordeling av arbeidstiden over bestemte perioder. Reglene
gjør det mulig å arbeide utover grensene for alminnelig arbeidstid
per dag og uke mot tilsvarende mindre i andre perioder. Gjennomsnittet
må imidlertid holdes innenfor lovens grenser for alminnelig arbeidstid.
Det foreslås å øke grensen for den daglige arbeidstid
ved gjennomsnittsberegning av alminnelig arbeidstid, fra 9 timer
til 10 timer ved avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker og fra
10 til 12,5 timer ved avtale mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte
i tariffbundet virksomhet.
Det foreslås en bestemmelse om at individuell avtale
om gjennomsnittsberegning ikke kan gjøres med arbeidstaker som er
midlertidig ansatt etter den generelle adgangen til midlertidig
ansettelse som er foreslått i Prop. 39 L (2014–2015) Endringer i
arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig
ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold).
Det foreslås også endringer i bestemmelsene som
regulerer Arbeidstilsynets og Petroleumstilsynets adgang til å gi
samtykke til alternative arbeidstidsordninger. I dag har tilsynene
adgang til å gi samtykke til en arbeidstid på mer enn 13 timer per
døgn og kortere dag- og ukehvile for helse- og omsorgsarbeid og
vakt- og overvåkningsarbeid av delvis passiv karakter. Tilsynene kan
videre gi samtykke til kortere dag- og ukehvile samt tillatelse
til arbeid på søndager og en annen fordeling av de ukentlige fridøgnene,
når det er lang avstand mellom arbeidstakers arbeids- og bosted
og det har sikkerhetsmessig betydning å legge til rette for en helhetlig regulering
av arbeidstidsordningene på arbeidsplassen. Samtykke forutsetter
imidlertid at partene i virksomheten ikke har kompetanse til å etablere
den aktuelle arbeidstidsordningen ved tariffavtale.
Det foreslås å utvide tilsynenes myndighet for helse-
og omsorgsarbeid, vakt- og overvåkningsarbeid av delvis passiv karakter
og de ovenfor nevnte pendlersituasjoner, til å gjelde også når partene
har kompetanse til å etablere ordningen ved tariffavtale.
Det foreslås endringer i reglene om overtid. Forslaget
innebærer at grensene for hvor mye overtid som kan arbeides per
sju dager og fire sammenhengende uker, økes noe. Dette gjelder både
overtid etter pålegg fra arbeidsgiver, lokal avtale med tillitsvalgte
i tariffbundet virksomhet og tillatelse fra Arbeidstilsynet. Det
foreslås videre at det innføres en begrensning i det antall timer
det kan arbeides i løpet av en uke i de tilfeller overtid benyttes
i kombinasjon med lokal avtale om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden.
Det foreslås en endring i reglene om beredskapsvakt.
For beredskapsvakt utenfor arbeidsstedet skal i dag som hovedregel
minst 1/5 av vakten regnes med i den alminnelige arbeidstiden. Det foreslås
å endre hovedregelen, slik at mellom 1/5 og 1/8 av slike vakter
skal regnes med i den alminnelige arbeidstiden. Det foreslås å videreføre
partenes adgang til å fravike hovedregelen. Det foreslås å gjøre
Arbeidstilsynets adgang til å fastsette beregningsmåte noe større.
Det foreslås endringer i reglene om arbeid på søn-
og helgedager. Forslaget innebærer å snu utgangspunktet i loven
slik at arbeid på søn- eller helgedag skal være tillatt når arbeidets
art gjør det nødvendig. Når det gjelder hvor ofte eller tett det
kan arbeides søn- og helgedager, skal arbeidsgiver og arbeidstaker
fortsatt kunne avtale gjennomsnittsberegning av søn- og helgedagsarbeidet,
slik at arbeidstaker i gjennomsnitt har arbeidsfri annenhver søn-
og helgedag. Det foreslås å utvide grensen for antall søn- og helgedager
som kan arbeides etter hverandre ved avtale, slik at ukefridagen
hver sjette uke skal falle på en søn- eller helgedag i stedet for
hver tredje.
Komiteen viser til
at ca. syv av ti norske yrkesaktive oppgir å ha arbeidstid mellom
klokken 06:00 og 18:00. Utviklingen i faktisk arbeidstid i Norge
er relativt stabil. For menn har arbeidsuken i gjennomsnitt blitt
en time kortere, fra 39 til 38 timer i perioden 1996–2014. For kvinnene
har arbeidsuken i gjennomsnitt økt med to timer fra 29 til 31 timer
i samme periode. I hele yrkesbefolkningen arbeider om lag sju av
ti heltid. Utbredelsen av skift- og turnusarbeid har økt jevnt de
siste 15 årene, og andelen skift- og turnusarbeidere i Norge er
i dag på 24 pst. En tredjedel av alle ansatte jobber regelmessig utenom
ordinær dagtid (mandag–fredag, kl. 06–18) i sin hovedjobb. 10 pst.
av alle ansatte sier de jobber regelmessig på søndager.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, er av den oppfatning
at det finnes en stor arbeidskraftsreserve ved at flere jobber fulltid,
flere øker sin deltid og at økt bruk av gjennomsnittsberegning vil
kunne bidra til fulle stillinger for mange arbeidstakere som ønsker
det. Flertallet er derfor tilfreds med regjeringens
forslag til gjennomsnittsberegning av arbeidstid.
Flertallet mener at gjennomsnittsberegning
av arbeidstid er et svært godt egnet virkemiddel for å sikre at
arbeidsmiljøloven kan tilpasses arbeidslivets skiftende behov. Flertallet har
merket seg at regjeringen ikke foreslår endringer for maksimalgrense
hverken for alminnelig arbeidstid, overtid, turnusordninger eller
søndags- og helgedagsarbeid.
Flertallet viser til at regjeringen
foreslår å øke grensen for den daglige arbeidstid i § 10-5 første ledd
fra ni timer til ti timer ved avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker
(individuell avtale). Videre foreslås det at grensen for den daglige
arbeidstid etter lokal avtale om gjennomsnittsberegning mellom virksomheten
og tillitsvalgte i tariffbundet virksomhet i § 10-5 andre ledd,
økes fra 10 til 12,5 timer. Partene skal ved avtale om vakter ut
over 10 timer ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til
arbeidstakernes helse og velferd.
Flertallet viser til at for at
en arbeidsuke i praksis best kan tilpasses arbeidstakers og arbeidsgivers
behov, kan en enkelt arbeidsuke ved individuell avtale maksimalt
utgjøre 50 timer. Dog endres den maksimale alminnelige arbeidstid
per uke ved individuell avtale fra regjeringens forslag på 48 timer
til 50 timer per uke.
Flertallet er opptatt av å ha
et seriøst arbeidsliv med ordnede arbeidsforhold, i tråd med intensjonene
i arbeidsmiljøloven. Tariffavtaler og skolerte tillitsvalgte er
positivt og bidrar til en god struktur og felles ordninger i arbeidslivet som
også er førende for mange av dem som ikke er organisert i en arbeidstakerorganisasjon
eller arbeidsgiverorganisasjon. Flertallet er av
den oppfatning at de foreslåtte endringene opprettholder og styrker
fordelene for de virksomheter som har inngått tariffavtale og dermed styrker
det organiserte arbeidslivet. Flertallet mener også
dette gjør det mer attraktivt å være lokal tillitsvalgt i en fagforening
fordi prosessene blir kortere og innflytelsen øker. Flertallet mener
også at det vil medføre at flere bedrifter ønsker å inngå tariffavtaler
fordi fleksibiliteten øker og stimulerer til samarbeid med de ansatte og
deres organisasjoner. Flertallet viser også til at
regjeringen foreslår at bestemmelsene om individuell avtale om gjennomsnittsberegning ikke
kan gjøres med arbeidstaker som er midlertidig ansatt etter den
nye foreslåtte adgangen til midlertidige ansettelser.
Flertallet mener økt bruk av
gjennomsnittsberegning vil bidra til å løse mange bedrifters behov
for fleksibilitet og variasjon av oppdragsmengde, samt ansattes
behov for å kunne jobbe mer i en periode mot tilsvarende fri i andre
perioder. Flertallet er kjent med at denne ordningen
er populær og utbredt i arbeidslivet i dag og mener på denne bakgrunn
at ordningen må videreutvikles i tråd med endringene i arbeidslivet. Flertallet er
også av den oppfatning at økt bruk av gjennomsnittsberegning kan
redusere bruk av overtid, vikarbruk, innleie av arbeidskraft og
midlertidige stillinger.
På denne bakgrunn støtter flertallet regjeringens
forslag.
Flertallet viser til
at for at det skal bli samsvar mellom § 10-5 første ledd og andre
og tredje ledd bør bestemmelsen formuleres likt andre og tredje
ledd.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag til endringer i arbeidsmiljøloven:
«§ 10-5 første ledd skal lyde:
(1) Arbeidsgiver og arbeidstaker kan skriftlig avtale
at den alminnelige arbeidstid kan ordnes slik at den i løpet av
en periode på høyst 52 uker i gjennomsnitt ikke blir lenger enn
foreskrevet i § 10-4, men slik at den alminnelige arbeidstiden ikke
overstiger ti timer i løpet av 24 timer
og 48 timer i løpet av sju dager. Grensen på
48 timer i løpet av sju dager kan gjennomsnittsberegnes over en
periode på åtte uker, likevel slik at den alminnelige arbeidstiden
ikke overstiger 50 timer i noen enkelt uke. Avtale etter dette ledd
kan ikke inngås med arbeidstaker som er midlertidig ansatt med grunnlag
i § 14-9 første ledd bokstav f.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker på at arbeidstidsreguleringer
som hensyntar helse, miljø og sikkerhet, vern om fritid, men samtidig
gir stor grad av fleksibilitet, har vært med på å skape et arbeidsliv
som gjør det mulig å kombinere arbeid og familieliv. Dette har vært
og er en forutsetning for at Norge er i verdenstoppen hva høy kvinnelig
sysselsetting angår. Disse medlemmer peker på likestillingsombudets
høringsuttalelse som sier at regjeringens forslag til arbeidstidsendringer,
der lengre arbeidsdager, mer overtid og flere søndager i jobb på
rad, sammen med økt bruk av midlertidige ansettelser vil ha uheldig effekt
på likestillingen i arbeidslivet. Videre peker disse medlemmer på
at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet av samme
bekymring ønsket en konsekvensanalyse av regjeringens fremlagte
forslag med tanke på negative effekter på likestillingen. Disse
medlemmer er bekymret for at flere kvinner skal velge å
gå ned i stilling og arbeide deltid for å skaffe seg fleksibilitet
når regjeringens endringer i arbeidstidsregelverket trer i kraft.
Disse medlemmer understreker
at alt regjeringen foreslår av muligheter for å arbeide mer, i perioder,
lengre dager, mer overtid eller flere søndager på rad, er mulig
i dag gjennom dagens arbeidsmiljølov. Fordi sentrale fagforeninger
som part i arbeidslivet allerede av myndighetene er gitt tilliten
til å forhandle tariff, lønn og arbeidstid og er de som best kjenner
de enkelte bransjers utfordringer best, er de også gitt muligheten
til å fravike arbeidsmiljølovens bestemmelser for arbeidstid gjennom
de samme avtalene. Disse medlemmer viser til at lokale tillitsvalgte
og arbeidsgiver først må ønske et unntak fra normalbestemmelsene,
for så å søke fagforeningene med innstillingsrett. Disse medlemmer mener
det skal tungtveiende grunner til før en sentral fagforening skal
avslå en slik søknad der det er enighet lokalt. Disse medlemmer viser
videre til at regjeringen Stoltenberg undersøkte avtaleomfanget
og praksis, og at det viste seg at 9 av 10 avtaler blir godkjent, og
i de tilfeller hvor en avtale ikke kan godkjennes, er det på grunn
av tungtveiende helse-, miljø- og sikkerhetsårsaker som for eksempel manglende
kompenserende hviletid. I slike tilfeller går de sentrale forbundene
i dialog med de lokale partene og søker å veilede partene frem til en
avtale som imøtekommer ønsket om unntak, med tilstrekkelig kompensasjon
for å ivareta helse- og sikkerhetshensyn. Disse medlemmer peker
på at søknadsprosessene er enkle, og søknader behandles raskt.
Den avgjørende forskjellen i regjeringens forslag
innebærer en forflytning av beslutningsnivå for denne type unntak
fra arbeidsmiljølovens normalbestemmelser. Der disse mulighetene i
dag gis ved avtale med fagforening med innstillingsrett, foreslår
regjeringen å la lokale tillitsvalgte avtale direkte med arbeidsgiver
på den enkelte arbeidsplass uten å trenge å konsultere sentrale
fagforeninger. Disse medlemmer viser til at de lokale
tillitsvalgte, som blant andre utgjør medlemsmassen i fagforeningene,
er imot denne endringen nettopp fordi den vil forskyve maktforholdene
i arbeidslivet, legge ansvaret for omfattende avtaler på de lokale
tillitsvalgte alene og slik sett potensielt gjøre det vanskeligere
for lokale tillitsvalgte å si nei til ønsket om unntak fra arbeidsgivers
side. Disse medlemmer peker på at de lokale tillitsvalgte
ønsker sikkerhetsventilen innstillingsretten innebærer, og kan ikke
se at det er grunnlag for å endre på et effektiv og fungerende system,
der avtaler blir godkjent raskt, og der arbeidstakersiden ikke ønsker
en slik forflytning av maktforholdet, men tvert imot advarer mot
den. Disse medlemmer mener derfor innstillingsretten
må opprettholdes som i dag.
Disse medlemmer peker på at teknologi forandrer
måtene vi arbeider på. Dette gir unike muligheter i arbeidslivet.
Flere med nedsatt arbeidsevne og funksjonsevne kan ved bruk av ny teknologi
inkluderes i arbeidslivet, ny teknologi muliggjør også større fleksibilitet
i arbeidslivet. Disse medlemmer er opptatt av at
politikken må legge til rette for at de positive effektene av teknologi
i arbeidslivet best mulig utnyttes, men at politikken samtidig må
hensynta de negative konsekvensene. Disse medlemmer peker
på at STAMIs forskning viser at en stadig større andel arbeidstakere
melder om at de møter en forventning om å være tilgjengelig døgnet
rundt, slik teknologien muliggjør, og med det opplever stress og
andre helseplager. Også av denne grunn er arbeidsmiljølovens bestemmelser
om arbeidstid nødvendige å opprettholde som en nødbrems for de av
arbeidstakerne som opplever at fleksibiliteten og tilgjengeligheten
utover avtalt arbeidstid ikke bare blir en positiv mulighet, men en
negativ forventning.
Disse medlemmer peker på at nesten
400 000 mennesker er helt unntatt arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid,
under regelverket om særlig uavhengig stilling. Disse medlemmer viser
til at en samlet komité, med unntak av Fremskrittspartiet, i 2012
(Arbeidslivsmeldingen) etter innspill fra arbeidsgiver- og takersiden om
at for mange defineres som særlig uavhengige men i realiteten ikke
innehar den nødvendige graden av selvbestemmelse over arbeidssituasjonen,
ba departementet gå igjennom bruken og reglene for særlig uavhengig stilling,
slik at man sikrer seg at vilkårene faktisk oppfylles for de som
unntas arbeidstidsbestemmelsene helt. Disse medlemmer merker
seg at regjeringen ikke har besvart denne anmodningen fra flertallet
i komiteen fra 2012.
Videre mener disse medlemmer at
regjeringens forslag til endringer i gjennomsnittsberegning av arbeidstid
og endringene i bruk av overtid og søndagsarbeid går i gal retning.
STAMI og Arbeidstilsynet, samt en rekke fagforeninger, peker på
at ulykkesrisikoen øker med 50 pst. ved arbeid utover 8 timer, og
100 pst. ved arbeid utover 10 timer, i utsatte yrkesgrupper. Det
er derfor viktig at bruken av lange vakter og utvidet mulighet for
overtid krever frivillighet og følges av kompenserende tiltak for
å minimere denne risikoen. Disse medlemmer peker
på faren ved å flytte beslutningsmakten, som nevnt i tidligere merknader,
og dermed potensielt gjøre det vanskeligere for arbeidstaker å stå
imot arbeidsgivers ønske om slik utvidet arbeidstid.
Disse medlemmerviser
til at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i sin høringsuttalelse
til forslagene om endringer i arbeidsmiljøloven, datert hhv. 24. september
2014 (om midlertidige stillinger) og 13. oktober 2014 (om øvrige
forslag til endringer), viser til en grundig dokumentasjon av kvinners
løsere tilknytning til arbeidsmarkedet. Kvinner er overrepresentert
blant midlertidige ansatte allerede i dag. Midlertidige ansettelser
er særlig utbredt i kvinnedominerte sektorer, som undervisning, helse-
og sosialtjenester og overnattings- og serveringsvirksomheter. Videre
understreker disse medlemmer at om man føyer til
varehandelen, vil de fleste av disse sektorene være blant dem som
trolig også vil bli sterkest berørt av forslagene om opphevelse
av forbudet mot søndagsarbeid, økt daglig arbeidstid, mer overtid,
redusert betaling for beredskapsvakter og mindre innflytelse for
tillitsvalgte.
Disse medlemmer peker på at Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet i sitt høringssvar viser
til at endringene i arbeidstidsbestemmelsene åpner for lengre arbeidsøkter
og økt uforutsigbarhet for arbeidstaker, noe som kan bidra til å
svekke, slett ikke styrke, kvinners tilknytning til arbeidsmarkedet
og menns omsorgsrolle hjemme. Dette er, etter disse medlemmers mening,
stikk i strid med viktige politiske målsettinger om å styrke arbeidslinjen og
sikre høy kvinnelig sysselsettingsgrad, som det ellers hevdes å
være tverrpolitisk enighet om.
Disse medlemmer vil videre fremheve
at en særlig utfordring knyttet til økt bruk av midlertidige stillinger
er situasjonen for dem som er/blir gravide i løpet av et eller mellom
to midlertidige engasjement, både når det gjelder muligheten for reengasjement
og foreldrenes rettigheter til lønnet permisjon.
Disse medlemmer peker på at Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet nevner behovet for å
se på mulige kjønnsforskjeller når det gjelder virkningene av hevet
aldersgrense, både for tilknytning til arbeidslivet og for rettigheter
til pensjon. Videre understreker Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
i sitt høringssvar viktigheten av å belyse likestillingsmessige
konsekvenser av endringsforslagene gjennom en konsekvensutredning
i tråd med utredningsinstruksens pkt. 2.3.2, der likestilling er
nevnt særskilt.
Videre viser disse medlemmer til
at departementet ikke har foretatt en slik konsekvensutredning av
likestillingseffekten av forslagene til endringer i arbeidsmiljøloven. Disse
medlemmer beklager dette, og understreker alvoret i advarslene
fra myndighetenes egne tilsynsorgan, likestillingsombudet, og en
samlet arbeidstakerside om at endringene vil kunne få konsekvenser
for det likestilte arbeidslivet, kvinnelig sysselsettingsrate, og
diskriminering av kvinner i arbeidslivet.
Disse medlemmer peker på at komiteens flertall,
bestående av representantene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
støtter de foreslåtte endringene i arbeidstidsreguleringene, og
at endringene således vedtas. Disse medlemmer peker
på at arbeidsmiljøloven er en vernelov og at arbeidstidsordningene
skal være av en slik art at arbeidstakere ikke utsettes for uheldige
fysiske eller psykiske belastninger, og at sikkerhetshensyn skal
ivaretas. Disse medlemmer understreker viktigheten
av dette, og peker på at regjeringens forslag til endringer vil svekke
disse hensynene.
Disse medlemmer støtter av den
grunn ikke regjeringens forslag til endringer i arbeidstidsreguleringene,
og ser derfor behovet for å tydeliggjøre vernelovens bestemmelser
om risikovurderinger knyttet til arbeidstidsordningene.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag til endringer i arbeidsmiljøloven:
«§ 10-2 første ledd skal lyde:
Arbeidstidsordninger skal være slik at arbeidstakerne
ikke utsettes for uheldige fysiske og psykiske belastninger, og
slik at det er mulig å ivareta sikkerhetshensyn. Arbeidsgiver
skal foreta en risikovurdering i samsvar med kravene etter arbeidsmiljøloven
§§ 10-2 første ledd, 3-1 første ledd og andre ledd bokstav c, 7-2
andre ledd bokstav f, forskrift om organisering, ledelse og medvirkning
§ 7-1 andre ledd og sjette ledd og forskrift om systematisk helse-,
miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter § 5 andre ledd nr. 6 for
å sikre at arbeidstidsordningen er forsvarlig.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at Rambøll
i 2013 fikk i oppdrag av Arbeids- og sosialdepartementet å undersøke
praktiseringen og omfanget av bruken av unntak for særlig uavhengige
stillinger. Rambøll leverte sin endelige rapport «Vurdering av arbeidstid
for arbeidstakere i særlig uavhengige stillinger og ledende stillinger»
i mai 2014. Flertallet merker seg videre at regjeringen
allerede i august 2014 satte ned et utvalg som skal se på arbeidstidsreguleringene
i et bredt perspektiv. Bestemmelsene om arbeidstakerne med særlig
uavhengig eller ledende stilling er en viktig del av utvalgets arbeid.
Utvalget vil avlevere sin rapport i løpet av 2015. Flertallet forutsetter
at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en oppfølging av
ekspertutvalgets vurderinger på egnet måte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at
regjeringen hittil ikke har videreført arbeidet med å vurdere bruken
av «særlig uavhengig stilling», men nå varsler at det nedsatte arbeidstidsutvalget
skal ta opp temaet.
Disse medlemmer finner det underlig
at regjeringen parallelt med at det nedsatte arbeidstidsutvalget
arbeider, foreslår endringer i arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Videre
mener disse medlemmer det er uheldig at regjeringen
ikke har funnet plass til deltakelse fra partene i arbeidslivet
i det nedsatte arbeidstidsutvalget. Arbeidstidsreguleringer er noen
av arbeidslivets viktigste reguleringer, og er forhold partene har
stor kunnskap om, meninger om og som de allerede forhandler om innen tariffavtalene.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen oppnevne representanter
for arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i det allerede
nedsatte Arbeidstidsutvalget.»
Disse medlemmer peker på at økt
adgang til individuelle avtaler åpner for at den enkelte arbeidstaker
skal bestemme mindre og sjefene mer. Selv om hensikten er at den
enkelte skal kunne avtale arbeidstid med overordnet ut ifra egne
ønsker og behov, vil maktforholdene i arbeidslivet og på den enkelte
arbeidsplass virke inn. Disse medlemmer frykter at
det vil være et betydelig press på å skulle jobbe lengre dager i mange
bransjer. Et arbeidsliv med lengre dager og betydelig arbeidspress
vil gjøre at færre klarer å stå i arbeid over tid og vil i større
grad enn i dag kunne føre til utstøting og sykdom før pensjonsalder.
Selv om mange ønsker å jobbe mye på kort tid, som eksempelvis ferievikarer,
er det avgjørende å skape et arbeidsliv som flere kan delta i over
tid.
Disse medlemmer viser til høringssvarene
til forslaget om å endre reglene for arbeidstid. Forskning på lange
arbeidsdager viser en betydelig helserisiko ved lange arbeidsøkter.
Lange arbeidsdager gir økt ulykkesrisiko, psykiske plager og sannsynligvis
muskel- og skjelettplager og hjerte- og karsykdommer. Forskning
viser at skift- og nattarbeid øker risikoen for diabetes, og det
ser ut til å være en sammenheng mellom nattarbeid og økt risiko
for brystkreft. Arbeidstilsynet skrev i sitt høringssvar at lange
arbeidsdager kan være skadelige selv om totalbelastningen per år
ikke øker. STAMI peker på at det ikke kan forventes at lokale arbeidsgivere
og tillitsvalgte har tilstrekkelig kompetanse om til dels kompliserte
arbeidshelseforhold til å kunne foreta kvalitetssikrede risikovurderinger. Disse
medlemmer deler disse vurderingene. Det er også bekymringsfullt
at vi har mangelfull forskning på dette området, slik at det er
vanskelig å slå fast om endringene vil føre til ytterligere negative
helsekonsekvenser for arbeidstakerne. Disse medlemmer mener
føre var-prinsippet også dermed gir grunn til å gå imot de foreslåtte
endringene av arbeidstidsordningene.
Disse medlemmer viser til at
det i proposisjonen er nevnt at en av fire i Norge har en arbeidssituasjon
der de mesteparten av tiden kan sette eget eller andres liv i fare
ved feilhandlinger. Da er det alvorlig at reglene for arbeidstid
endres, slik at risikoen for feil øker markant.
Disse medlemmer viser til at
vurderinger av konsekvenser av arbeidstid for helse, miljø og sikkerhet
kan være veldig komplisert og krevende. Det er grunn til å være
bekymret for om det er realistisk at lokale tillitsvalgte skal ha
forutsetninger for å få ansvar for disse vurderingene i en tid hvor
man stadig får ny kunnskap, særlig dersom man står i en situasjon
hvor arbeidsgiver presser på for økt arbeidstid. Arbeidstilsynet
nevner i sitt høringssvar at mange virksomheter ikke i tilstrekkelig
grad risikovurderer arbeidstidsordningene de benytter allerede i
dag.
LO nevner i sitt høringssvar at avtaler om gjennomsnittsberegning
typisk vil inngås ved ansettelsen, i en situasjon hvor skjevheten
i styrkeforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er særlig
stor.
Disse medlemmer jobber for et
arbeidsliv med rom for mange, og arbeidsvilkår som gjør det mulig
å stå lenge i jobb. Det må være en god balanse mellom arbeid og
fritid. Tall fra STAMI viser at norske yrkesaktive er blant dem
i Europa som i størst grad rapporterer at arbeidstiden er godt tilpasset
familielivet og sosiale forpliktelser. Samtidig finnes det studier
som tyder på at arbeid utenfor normalarbeidsdagen har en negativ innvirkning
på balansen mellom arbeid og privatliv. Disse medlemmer mener
de foreslåtte endringene vil svekke muligheten til å kombinere arbeidsliv
med familieliv, og at det vil gå ut over inkludering, yrkesdeltakelse
og likestilling.
Disse medlemmer mener det er
positivt at regjeringen etter høringsrunden foreslo en begrensning
i midlertidig ansattes adgang til individuelt å avtale gjennomsnittsberegning,
på grunn av at midlertidig ansatte ofte opplever en begrenset frihet
i forhandlinger om arbeidstid. Disse medlemmer mener
likevel at det ikke endrer ved det faktum at friheten og fleksibiliteten
til arbeidstakerne som helhet svekkes av de andre foreslåtte endringene
av arbeidstidsregelverket.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er tid for å ta ut noe av velstandsutviklingen i kortere arbeidstid.
Det vil gi økt fritid for den enkelte, og bidra til at flere kommer
i arbeid. Fagbevegelsen har fått gjennomslag for kortere arbeidstid
enn dagens arbeidsmiljølov. Det er et politisk ansvar å følge opp disse
seirene for å bane vei for nye milepæler. Dette medlem går
derfor inn for å lovfeste en arbeidsuke på 37,5 timer, med en tilsvarende reduksjon
for ansatte i skift- og turnusyrker til arbeidstiden i tariffavtaler.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen redusere arbeidsmiljølovens
alminnelige arbeidstid i løpet av sju dager fra 40 til 37,5 timer,
med tilsvarende arbeidstidsreduksjon for ansatte i skift- og turnusyrker
til 35,5 timer og 33,6 timer.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen
foreslår å videreføre maksimalgrensene for bruk av overtid i arbeidsmiljøloven,
men åpner for en annen fordeling enn i dag.
Grensene for overtid bidrar til å sikre arbeidstaker
nødvendig forutsigbarhet i hverdagen, slik at hensynet til privatliv
ivaretas. Videre er grensene for overtid viktig for beskyttelse
av arbeidstakers helse.
Flertallet merker seg at det
ikke gjøres noen endring i hvor mye overtid som kan arbeides per år.
Ingen kan arbeide mer overtid i løpet av ett år enn i dag, og det
gjøres heller ingen endring i vilkårene for overtid.
Flertallet mener også at ansatte
selv kan ha et ønske om å jobbe overtid. I dag har en ansatt ikke
lov til å arbeide mer enn 10 timer overtid i løpet av en uke selv
om både arbeidstaker og arbeidsgiver ønsker det, med mindre dette
er avtalt med tillitsvalgte. Lokalt kan tillitsvalgte avtale en
utvidet ramme for overtid per dag og uke. Grensene for en slik avtale
økes til 20 timer per uke og 50 timer per måned. Ansatte kan som
i dag si nei til å jobbe utvidet overtid etter en slik avtale.
Flertallet har merket seg at
det finnes lite forskning på omfang av bruk av overtid i Norge.
På denne bakgrunn ber flertallet regjeringen innenfor
midler som er satt av til forskningsprosjekter iverksette et forskningsprosjekt
på dette.
På denne bakgrunn støtter flertallet regjeringens
forslag.
Flertalletønsker
ikke å heve grensene for pålagt overtid, derfor vil dagens regelverk
§ 10-6 fjerde ledd bli videreført uendret. Derfor vil rammene for
ukentlig, månedlig og årlig pålagt overtid ikke endres. Ellers støttes
regjeringens forslag om øvrige endringer på overtid.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende endringer i arbeidsmiljøloven:
«§ 10-6 femte, sjette og åttende ledd skal lyde:
(5) Arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte i
virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan skriftlig avtale overtidsarbeid
inntil 20 timer i løpet av sju dager,
men slik at samlet overtidsarbeid ikke overstiger 50 timer
i fire sammenhengende uker. Overtidsarbeidet må ikke overstige 300
timer innenfor en periode på 52 uker.
(6) Arbeidstilsynet kan etter søknad i særlige
tilfeller tillate samlet overtidsarbeid inntil 25 timer i
løpet av sju dager og 200 timer i løpet av en periode på 26 uker.
Referat fra drøftingene, jf. tredje ledd, skal vedlegges søknaden.
Fremmer virksomheten søknad om overtid innenfor rammen i femte ledd,
skal årsaken til at saken ikke er løst ved avtale med de tillitsvalgte
alltid oppgis. Arbeidstilsynet skal ved sin avgjørelse legge særlig
vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.»
(8) Samlet arbeidstid må ikke overstige 13 timer i
løpet av 24 timer eller 48 timer i løpet av sju dager. Grensen på
48 timer i løpet av sju dager kan gjennomsnittsberegnes over en
periode på åtte uker, likevel slik at den samlede
arbeidstiden etter § 10-5 andre ledd og § 10-6 femte ledd ikke overstiger
69 timer i noen enkelt uke.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringens presentasjon av de foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven
er villedende all den tid det argumenteres med at bruk av overtid
er noe arbeidstaker- og giver seg imellom kan avtale. Videre peker disse
medlemmer på at endrede muligheter for overtid kommer i
tillegg til endringer i gjennomsnittsberegningen av arbeidstiden,
som gir et senere innslagspunkt for overtiden, og at forslagene
samlet sett gir arbeidsgiver adgang til å pålegge lange arbeidsdager til
lav kostnad. Disse medlemmer er imot disse endringene.
Disse medlemmer viser til at
endringene som åpner for økt bruk av overtid vil gjøre det vanskeligere
for flere grupper å delta i arbeidslivet. Det kan bli vanskeligere
for eldre å stå lenge i arbeid, og man kan svekke likestillingen
ved at flere får vansker med å kombinere arbeid med omsorgsoppgaver
hjemme.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener bruk av
langturnus vil kunne bidra til at flere ansatte får fulle stillinger
og flere ansatte får større stillinger. Flertallet har
også merket seg at flere arbeidsplasser rapporterer om redusert
stress, mer tid til pasienter, færre møter, mer ro og avklart arbeidssituasjon.
For pendlere vil det bety at man kan jobbe mer i enkelte perioder og
reise hjem i lengre perioder enn i dag. Flertallet mener
at lokalt tillitsvalgte sammen med ansatte og arbeidsgiver vil kunne
finne gode løsninger på turnusordninger, uten at dette må godkjennes
av fagforeningene sentralt, men at dette kan avtales direkte med
Arbeidstilsynet eller Petroleumstilsynet.
Før Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet treffer sin
avgjørelse, skal ordningen av arbeidstiden drøftes med arbeidstakernes
tillitsvalgte, og det skal ikke gis samtykke med mindre arbeidstakerne
ønsker ordningen. Referat fra drøftingene og utkast til arbeidsplan
skal legges ved søknaden. Arbeidstilsynet skal ved sin avgjørelse
legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.
Flertallet er av den oppfatning
at de sentrale fagforbundene uansett vil kunne være gode rådgivere
for sine lokalt tillitsvalgte selv om de ikke lenger har siste ord
i saken. Flertallet har også merket seg at det fra
noen av arbeidstakerorganisasjonene er blitt hevdet at stort sett
alle søknader om alternativ turnus godkjennes, mens det fra arbeidsgiverorganisasjoner
hevdes at svært mange stoppes og ikke kommer til vurdering fordi
man antar at arbeidstakerorganisasjonen vil avvise forslaget.
Flertallet er også opptatt av
at alle parter bør inkluderes i vurderinger og avgjørelser rundt godkjenning
av turnusordninger. Flertallet finner det meget uheldig
at en av partene skal ha vetorett i slike saker. På denne bakgrunn
støtter flertallet regjeringens forslag om å overføre godkjenningsordningen
til Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet.
Flertallet vil påpeke at regjeringens
forslag om økt dispensasjonsadgang til Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet
vil medføre økte oppgaver. Oppgavene vil likevel være av en art
som tilsynene i dag allerede behandler. Flertallet er opptatt
av at dispensasjonssøknader skal behandles raskt og effektivt i
tråd med intensjonen med forslaget. Flertallet viser
også til STAMI sin høringsuttalelse der det blir påpekt at lovendringene
vil stille økte krav til tilsynenes arbeidsmedisinske kompetanse. Flertallet ber
på denne bakgrunn om at regjeringen styrker bemanningen ved Arbeidstilsynet
og Petroleumstilsynet i fremtidige budsjettbehandlinger.
Flertallet viser til at både
ved Ladegården sykehjem i Bergen og Vea sykehjem i Karmøy har de
ansatte over tid jobbet i ulike langturnuser. Bedriftshelsetjenesten
i Bergen kommune har evaluert ordningen på Ladegården, og STAMI forsker
nå på Vea sykehjem. Tidligere jobbet de ansatte kortere vakter hver
tredje helg. Den nye ordningen innebærer 13-timers vakter hver fjerde
helg og gir rom for flere helger med langfri. Flertallet har
merket seg at kommunehelsetjenestens undersøkelse blant de åtte ansatte
er entydig: På alle spørsmål som handler om trivsel, arbeidslyst,
motivasjon, arbeidsmiljø, samhandling med beboere og egen helse, krysser
de åtte ansatte av på at ordningen «i stor grad» har virket positivt.
På alle spørsmål om ordningen har negative konsekvenser for helse, søvnkvalitet,
adgang til pauser, sikkerhet og private forhold – svarer alle «i
liten grad». Alle åtte ansatte svarer at ordningen med langvakter
samlet sett «i stor grad» oppleves som positiv. Flertallet er
kjent med at denne turnusen ble godkjent av Arbeidstilsynet og lokale
tillitsvalgte fordi alle ansatte som var organisert i Fagforbundet,
meldte seg ut for å få en ny vurdering av en turnus de selv ønsket.
Flertallet er også kjent med
at STAMI har startet forsøk på å evaluere ordningen med langturnus
på Vea sykehjem i Karmøy kommune. I forbindelse med oppstart av
det treårige forskningsprosjektet uttalte STAMI til Haugesunds Avis
den 7. november 2014, sitat: «Forskning på komprimert arbeidstid
er et blankt felt i Norge».Flertallet er
kjent med at forskningsprosjektet omhandler sykepleiere, hjelpepleiere,
kabinpersonale, piloter og anleggsarbeidere på Svalbard. Flertallet imøteser
resultatet av forskningen ettersom det finnes lite dokumentasjon
i Norge på effekten av lange friperioder. Flertallet har merket
seg uttalelser også fra dette sykehjemmet som i halvannet år har
forsøkt langturnus. En medarbeiderundersøkelse ved sykehjemmet viser
at de ansatte ønsker å fortsette ordningen, med noen justeringer
som arbeidsgiver har akseptert. Flertallet er også
kjent med en rekke andre eksempler innenfor pleie- og omsorgssektoren, Kriminalomsorgen,
barnevernet, ulike botilbud for mennesker med funksjonshemninger
og industrien. Flertallet vil understreke at slike
turnuser må være basert på frivillighet fra de ansatte, godkjenning
fra lokal tillitsvalgt og god tilrettelegging fra arbeidsgiver.
På denne bakgrunn støtter flertallet regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
de sentrale fagforeningene med innstillingsrett sjelden avslår lokale
avtalesøknader, og at den situasjonsbeskrivelsen regjeringen bruker
for å utvide dispensasjonsadgangen for Arbeidstilsynet ikke er fundert
på reelle mangler ved dagens system.
Disse medlemmer peker på at avtaler
om avvik fra arbeidstidsbestemmelsene bør inngås av parter med et
jevnt styrkeforhold, kompetansenivå og apparat til å sikre etterlevelse.
videre merker disse medlemmer seg at de lokale tillitsvalgte som
utgjør medlemsmassen i fagforeningene ikke støtter regjeringens
forslag, men tvert imot i januar 2014 gikk til generalstreik mot
muligheten til det regjeringen kaller mer lokal handlefrihet, som disse
medlemmer mener i realiteten innebærer en maktforskyvning
og et bortfall av en god sikkerhetsventil de lokale tillitsvalgte
har kunnet benytte der det ikke foreligger reell lokal enighet.
Disse medlemmer viser til at
Arbeidstilsynet skal være et nøytralt fagorgan som både arbeidsgiver-
og takersiden kan henvende seg til ved spørsmål vedrørende arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer mener
endringene regjeringen nå foreslår i paragraf 10-12 (8) om at tilsynene
fremover kan gi dispensasjon også om arbeidstakerne er organisert
i en fagforening med innstillingsrett jf. arbeidsmiljølovens paragraf 10-12
(4), betyr at tilsynene blir omgjort fra å være en nøytral faginstans
til å bli en ankeinstans for arbeidsgivere i arbeidsmiljøspørsmål.
Disse medlemmer peker på at Arbeidstilsynet
ikke har mulighet til å inneha kompetanse og oversikt over forhold
knyttet til helse, miljø, sikkerhet, sosiale og velferdsmessige
forhold knyttet til de ulike yrkesgrupper og virksomheter, og for
eksempel brukernes behov i helse- og omsorgssektoren, og at slike
forhold må ses i sammenheng med andre tariffspørsmål, noe fagforeningene
er best egnet til å kunne gjøre. Fagforeningene sentralt innehar
spesialkompetansen om utfordringer og reelle forhold i de ulike
yrkesgrupper, og er således tariffpart og kan se arbeidstid i sammenheng
med totaliteten i tariffavtalene. Disse medlemmer peker
på argumentet om at Arbeidstilsynet nettopp på grunn av begrenset
kompetanse i de enkelte tilfeller vil kunne opptre mer restriktivt,
grunnet føre-var-prinsippet og hensynet til arbeidsmiljølovens formål
om vern av arbeidstakere, enn fagforeningene med innstillingsrett
i dag gjør, der 9 av 10 søknader blir godkjent. I tillegg peker disse
medlemmer på det ressursbehov Arbeidstilsynet vil få med
denne endringen, og kan ikke se at regjeringen garanterer for tilførsel
av tilstrekkelig ressurser slik at Arbeidstilsynets behandling av
søknader om alternative arbeidstidsordninger ikke går utover Arbeidstilsynets viktige
og utadrettede kjerneoppgaver. Disse medlemmer mener
regjeringens forslag vil føre til økt byråkrati, økt press på et
allerede presset arbeidstilsyn, samt mulighet for flere avslag på
søknader. Disse medlemmer mener fagforeningene skal
gjøre det fagforeningene er best til, og tilsynet det tilsynet er
best til, og peker på at dagens system fungerer godt. Disse medlemmer understreker
også at regjeringens forslag som utvider dispensasjonsadgangen til Arbeidstilsynet
og petroleumstilsynet er imot tilsynenes egne ønsker.
Disse medlemmer mener det er
viktig å verne normalarbeidsdagen. Samtidig kan langturnus i enkelte
velferdstjenester, som ved enkelte barnevernsinstitusjoner, være
i tråd med ansattes ønsker og brukernes behov. Ulike medlevervaktordninger
benyttes i dag for å organisere et bredt spekter av arbeidsoppgaver
av offentlige og private arbeidsgivere, med og uten tariffavtale.
KS sitt styre har signalisert at kommunene ønsker å benytte slike
ordninger i større grad, som eksempelvis sykehjem. Medlevervaktordninger
praktiseres ofte på en måte som innebærer innsparing på lønnsbudsjett.
Arbeidstid kompenseres ikke tilstrekkelig, hverken i lønn eller
kompenserende hvile. Det er viktig at bruk av langturnus gjennomføres
basert på faglige, ikke økonomiske, hensyn, og på en måte som er
forsvarlig ut fra HMS-hensyn. Arbeidstidsordningen må passe med
arbeidets art og gi nok hviletid, basert på samarbeid med partene.
Flere fagforeninger har uttrykt bekymring for at midlertidig forskrift om
medleverordninger misbrukes. Disse medlemmer ber
om at regjeringen tar initiativ til en gjennomgang av medleverforskriften
sammen med partene i arbeidslivet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
en gjennomgang av medleverforskriften sammen med partene i arbeidslivet.»
Disse medlemmer mener at forslaget
i praksis kan gjøre at vi går fra et system hvor de folkevalgte
på Stortinget bestemmer de lovmessige begrensninger på arbeidstid,
til et system hvor forvaltningen, ved Arbeidstilsynet, nå skal regulere
arbeidstidsbestemmelsene ut fra svært skjønnsmessige regler – og
basert på de opplysninger som arbeidsgiver sender inn. Arbeidstilsynet
er ikke en helt nøytral part, men ligger under departementet og
kan få instrukser om hvordan regelverket skal håndheves. Håndhevingen
kan med det bli preget av den politiske fargen på de som styrer.
Disse medlemmer frykter at avtaleplikten
etter AML § 10-5 (1) og (2) vil bli svekket, i og med at arbeidsgiver
kan søke Arbeidstilsynet også i de tilfeller hvor det ikke er mulig
å få til avtaler lokalt.
Det vil innebære et betydelig press på lokale tillitsvalgte
å flytte godkjenning av arbeidstider fra sentrale til lokale fagforeninger.
Fagforeningene sentralt har lagt ned betydelige ressurser i dette
arbeidet. De faktiske konsekvensene for Arbeidstilsynet må klargjøres
og følges opp med midler slik at tilsynet får mulighet til å følge
opp oppgavene de pålegges. Endringen åpner også for store tolkninger
og variabler i forhold til lokale vurderinger. Det er derfor behov
for å presisere hva som er bestemmende for hva som skal defineres
som lokalt nivå. Det vil være svært viktig å følge utviklingen av
alternative arbeidstidsordninger og hvordan disse virker inn på ansattes
liv og helse. Både endringer i arbeidstid og arbeidstidsordninger
er endringer av svært omfattende karakter som må følges i tett samarbeid
med partene i arbeidslivet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen
foreslår at arbeidsgiver skal fastsette at mellom 1/5 og 1/8 av
beredskapsvakten, utenfor arbeidsstedet, skal regnes med i arbeidstiden
avhengig av vaktens belastning – mot 1/5 i dag. Videre foreslås
det at vilkåret for at Arbeidstilsynet skal kunne fastsette en annen
brøk, endres fra at arbeidsgivers beregningsmåte er «åpenbart urimelig»
til «urimelig».
Flertallet mener det er mest
hensiktsmessig med en fast brøk istedenfor variabel brøk, da dette
vil unngå unødig merarbeid for tilsynsmyndighetene. På denne bakgrunn
vil flertallet endre til en fast brøk på 1/7.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende endringer i arbeidsmiljøloven:
«§ 10-4 tredje ledd første punktum skal lyde:
For beredskapsarbeid utenfor arbeidsstedet skal som
hovedregelminst 1/7 av
vakten regnes med i den alminnelige arbeidstid.»
Komiteens medlem fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at endringen av kompensasjonsbrøken
for beredskapsvakt i praksis betyr at arbeidstakere risikerer å
gå ned i lønn. Mange må være et godt stykke lenger på beredskapsvakt for
å få samme kompensasjon som i dag.
En beredskapsvakt legger store begrensninger
på hver enkeltes fritid og handlingsrom. Man må hele tiden være
tilgjengelig om noe skulle skje. Belastningen ved å ha beredskapsvakt
handler i mange yrker i liten grad om teknologi, og i mye større
grad om hvor ofte man blir innkalt, omfanget av oppdragene osv. Disse
medlemmer deler derfor ikke regjeringens vurdering av at
belastningen ved å ha beredskapsvakt har blitt redusert med ny bruk
av teknologi. I barnevernet, for eksempel, vil de ansatte på beredskapsvakt bli
kontaktet i forbindelse med en krisesituasjon, og det vil være oppdrag
som krever stor grad av aktpågivenhet. Om mindre av beredskapstiden blir
beregnet som arbeidstid, vil disse ordningene gi økt belastning.
Det vil også gjøre det mindre attraktivt å gå inn i yrker hvor man
må ha beredskapsvakt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen
foreslår at arbeidsgiver og arbeidstaker som i dag skal kunne avtale
gjennomsnittsberegning av søn- og helgedagsarbeidet slik at arbeidstaker
i gjennomsnitt over 26 uker jobber halvparten av søndagene. Endringen går
ut på at ukehvilen må legges på en søn- eller helgedag minst hver
sjette uke – mot hver tredje uke i dag.
Flertalletønsker
å opprettholde dagens hovedregel på søn- og helgedagsarbeid slik
at § 10-10, andre ledd, opprettholdes slik at «Arbeid på søn- og
helgedager er ikke tillatt med mindre arbeidets art gjør det nødvendig». Flertallet endrer
dagens regler slik at det ukentlige fridøgn faller på en søn- og
helligdag minst hver fjerde uke, og ikke hver sjette, slik regjeringen
foreslo.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag til endringer i arbeidsmiljøloven:
Ǥ 10-8 fjerde ledd skal lyde:
(4) Arbeidsfri som nevnt i andre ledd skal så
vidt mulig omfatte søndag. Arbeidstaker som har utført søn- og helgedagsarbeid,
skal ha arbeidsfri følgende søn- og helgedagsdøgn. Arbeidsgiver og
arbeidstaker kan skriftlig avtale en arbeidstidsordning som i gjennomsnitt
gir arbeidstaker arbeidsfri annenhver søn- og helgedag over en periode
på 26 uker, likevel slik at det ukentlige fridøgn minst hver fjerde uke faller på en søn- eller helgedag.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartiviser
til at regjeringen opprinnelig foreslo å snu dagens bestemmelse
i loven slik at alminnelig søn- og helgearbeid skulle bli tillatt,
og at regjeringen opprinnelig foreslo å endre regelen om at det
ukentlige fridøgn som i dag minst hver tredje uke skal falle på
en søn- eller helgedag, endres til hver sjette uke. Dersom disse
lovforslagene fra regjeringen hadde blitt vedtatt av Stortinget,
ville søndag blitt en vanlig arbeidsdag. Disse medlemmermener det er bra for samfunnet i sin
helhet at søndagen bevares som en felles ukentlig fridag. Felles
fritid er av stor verdi for familielivet, fritid og deltakelse i
samfunnslivet. Grensen mellom fritid og arbeidstid er allerede under
press, og åpning for individuelle avtaler om fri til ulike tider
av uken vil viske ut helgen som felles friperiode.
Disse medlemmer peker på at regjeringens foreslåtte
endringer også må ses i sammenheng med regjeringens varslede endringer
i åpningstidsregelverket og ønsket om søndagsåpne butikker. Disse
medlemmer mener det er en illusjon at den enkelte arbeidstaker
eller arbeidsgiver skal kunne velge bort søn- og helgearbeid og
åpningstider, da virksomheter blir styrt av konkurransesituasjonen
og press fra øvrige aktører i de aktuelle bransjer, og at de med
størst tilgjengelighet dermed blir premissleverandører for hele
bransjers åpningstider, og dermed ansattes arbeidstider. Økt tilgjengelighet
i noen bransjer vil få ringvirkninger og konsekvenser for andre
bransjer. Ved søndagsåpne butikker vil næringsmiddelindustrien måtte
levere ferske produkter, og støttefunksjoner som renhold, sikkerhet,
transport, lagertjenester og lignende vil være nødvendig, også ved
helgeåpent. Flere enn akkurat de butikkansatte vil dermed oppleve
å måtte arbeide mer helg og søndag, med de konsekvenser dette har
for fritid og familieliv.
Videre viser disse medlemmer til
at regjeringen er på kollisjonskurs med både arbeidstaker- og giversiden
i arbeidslivet når det kommer til ønsket om søndagsåpne butikker. Disse
medlemmer støtter partene i arbeidslivet og er motstandere
av utvidelsen av muligheten for å ha søndagsåpne butikker. Disse
medlemmer støtter ikke regjeringens forslag om økt mulighet for
søndagsarbeid.
Disse medlemmerviser
til at søndagsåpne butikker også vil kunne få en betydelig negativ effekt
på viktige mål som kutt i klimagassutslipp, likestilling og frivillighet.
Handel og Kontor, Frivillighet Norge, Framtiden i våre hender, Voksne
for barn, Naturvernforbundet, Norges Bygdekvinnelag, Den Norske
Kirke, Norges Barne- og ungdomsorganisasjoner, Norsk Transportarbeiderforbund
og VIRKE har oppfordret regjeringen til å gjennomføre en helhetlig
konsekvensutredning før Stortinget tar stilling til forslaget om
søndagsåpne butikker. Disse medlemmerstøtter
dette kravet og mener at forslaget om endring i regelverket for
søndagsarbeid og en åpning for søndagsåpne butikker vil være et
eksperiment med en velfungerende samfunnsrytme. Meningsmålinger
har vist at et bredt flertall i folket ikke ønsker åpning for flere søndagsåpne
butikker.
Disse medlemmerer
også bekymret for at endring i søndagsarbeid vil virke inn på tilgangen
på kompetansen i helgene og presiserer at mer søndagsarbeid ikke
må være medvirkende til at kompetansebehov i helger fravikes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen
høsten 2014 nedsatte et offentlig ekspertutvalg som skal beskrive
utviklingen i arbeidsmarkedet de siste tiår med vekt på kvinners
yrkesdeltakelse, økt arbeidsinnvandring, endrede syn på forholdet
mellom arbeidstid og fritid, teknologiske endringer og utfordringer
knyttet til arbeidslivskriminalitet. Flertalletviser også til at ekspertutvalget skal gjennomgå
bruken av arbeidskraften og brudd på arbeidstidsreguleringene. Flertalletmener det er naturlig at utvalget også
ser på bruken av «særlig uavhengig stilling».
Flertalletmener det er viktig at arbeidsmiljølovens
bestemmelser sikrer fleksibilitet for den enkelte og et familievennlig
arbeidsliv. Flertallethar
notert seg at partene i arbeidslivet til dels er uenige om dagens
regelverk for når nattarbeid inntreffer. Flertalletfinner det naturlig at denne saken blir
en del av drøftingene i arbeidstidsutvalget.
Flertalletmener det er et behov for tiltak som bedrer
varslernes situasjon. Flertalletviser
til at arbeidsmiljølovens bestemmelser om varslervern ble innført
i 2006, og en evaluering gjennomført av FAFO har gjennomgått loven
og rettspraksis på området. Flertallet registrerer at
konklusjonen er at lovbestemmelsen virker etter formålet og at det
gis sterk beskyttelse til varslerne. Flertallethar notert seg at kravet om forsvarlighet
så langt ikke har medført noen begrensninger på retten til å varsle.
Flertalletpåpeker
at for at reglene om varsling skal ha ønsket effekt, er det viktig
at kunnskapen om dem når ut til allmennheten og alle aktører i arbeidslivet.
Både myndighetene og partene i arbeidslivet har et ansvar for informasjon
og veiledning. Den viktigste innsatsen for å styrke den reelle ytringsfriheten
vil måtte gjøres lokalt i den enkelte bedrift. Flertalletber derfor regjeringen gi Arbeidstilsynet
et prosjekt/samordningsansvar mellom de relevante tilsynene for
å bedre informasjonen om varsling og regelverket, herunder å vurdere
en felles veileder med informasjon om rettigheter og plikter for alle
involverte. Arbeidstilsynet har veiledningsansvar for arbeidsmiljøloven
og et særlig ansvar for å henvise varslere til riktig tilsynsmyndighet. Flertallethenviser òg til at det er et potensial
for å sette åpenhet og ytringsklima tydeligere og oftere på dagsordenen
ute i virksomhetene. I den forbindelse kan det vurderes å ta initiativ
til en holdningskampanje/informasjonskampanje i samarbeid med partene
i arbeidslivet.
Flertalletviser
også til at evalueringsrapportene viser at arbeidstakere i bedrifter
som har egne varslingsrutiner, varsler mer og i mindre grad risikerer
sanksjoner ved varsling. Flertalletmener
at varslingsrutiner bør bli et obligatorisk krav og at loven bør
presisere minstekrav til varslingsrutinenes innhold. Flertalletber på denne bakgrunn om at regjeringen
utreder flere mulige forslag, for eksempel konkrete krav til form
og innhold, eller fastsetter at alle virksomheter av en viss størrelse
skal ha varslingsrutiner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter regjeringens
arbeid med varslervern. Disse medlemmer avventer forslag
til mer konkrete tiltak i egnet form til Stortinget.