Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Dag Terje Andersen, Fredric Holen Bjørdal, Lise Christoffersen og Anette
Trettebergstuen, fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe,
Bente Stein Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet,
Tor André Johnsen og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen,
fra Venstre, Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Kirsti Bergstø, viser til Prop. 48 L (2014–2015) om endringer
i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven (arbeidstid, aldersgrenser, straff
mv.).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen
i denne proposisjonen legger frem forslag til endringer i arbeidsmiljølovens
regler om arbeidstid, aldersgrenser, kollektiv søksmålsrett, straff
og allmenngjøringslovens straffebestemmelser. Flertallet viser
til at forslagene er en del av regjeringens samlede politikk for
å legge til rette for et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv
med plass til alle.
Flertallet har merket seg at
lovens formål er foreslått videreført av regjeringen, og flertallet støtter
dette. Formålet er å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for
en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet
mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig
standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og
sosiale utvikling i samfunnet. I tillegg skal loven sikre trygge
ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet samt legge til
rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte
arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon. Loven skal også gi
grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstakerne i virksomhetene selv kan
ivareta og utvikle sitt arbeidsmiljø i samarbeid med arbeidslivets
parter og med nødvendig veiledning og kontroll fra offentlig myndighet og
å bidra til et inkluderende arbeidsliv.
Flertallet viser til at arbeidsmiljøloven
dekker et svært vidt spekter av arbeidsgivere og arbeidstakere.
Loven skal gjelde for små enkeltmannsforetak og aksjeselskap og
for store virksomheter med tusenvis av ansatte. Loven gjelder både
i det offentlige og i det private, både lokalt, nasjonalt og for
internasjonale virksomheter i Norge. Flertallet vil
påpeke at det gir utfordringer at samme lov gjelder svært ulike virksomheter
i både størrelse, eierskap, konkurranseforhold nasjonalt og internasjonalt, fysisk
og stillesittende arbeid samt tjenester og produksjonsvirksomhet.
En stadig større del av arbeidsmarkedet er utsatt for økende internasjonal
konkurranse blant annet gjennom EØS-avtalen som sikrer fri bevegelighet
for arbeidstakere som omfatter alle medlemsland i EU og EFTA, unntatt
Sveits.
Flertallet mener at arbeidsmiljøloven
skal være en vernelov for alle ansatte i Norge, og være dynamisk
og endre seg i takt med arbeidslivets behov. Arbeidsmiljøloven har
vært endret mange ganger siden den ble innført av Stortinget i 1977.
Loven var resultatet av en omfattende revisjon av arbeidervernlovgivningen, og
omfatter som hovedregel alle arbeidstakere. Gjeldende arbeidsmiljølov
trådte i kraft 1. januar 2006. Utgangspunktet for den nye loven
ble lagt ved Arbeidslivslovutvalgets innstilling NOU 2004: 5 Et
arbeidsliv for trygghet, inkludering og vekst av 20. februar 2004.
Flertallet er tilhengere av trepartssamarbeidet mellom
staten, arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverorganisasjonene. Flertallet er tilhengere
av at arbeidslivet i Norge er organisert. Organiserte ansatte gjennom
fagforeninger og organiserte bedrifter gjennom arbeidsgiverforeninger
bidrar til stabilitet, struktur og seriøsitet i næringslivet. Flertallet er
også tilhengere av organisasjonsfrihet. Det er det enkelte mennesket
som selv må avgjøre om man er best tjent med medlemskap i en fagforening
eller om en bedrift ønsker å være medlem i en arbeidsgiverforening.
Fordelene vil være at begge parter kan få stordriftsfordeler
gjennom at gode løsninger kan bli felles løsninger gjennom for eksempel
tariffavtaler. Flertallet viser til at parten på
den ene siden i en tariffavtale alltid må være en fagforening, mens
parten på den andre siden er ofte en arbeidsgiverforening, men kan
også være en enkeltstående arbeidsgiver. Tariffavtaler er ikke bare
lønnssatser, men omhandler ofte også andre arbeidsforhold, som arbeidstid,
skiftarbeid og overtidsarbeid, oppsigelsesfrister, ferie, pensjon, permisjoner,
medbestemmelse, permittering, arbeidsklær mv. De overordnede tariffavtalene
inneholder gjerne også bestemmelser om forholdet mellom tariffpartene,
herunder fremgangsmåten ved tarifforhandlinger.
Flertallet viser til at det er
bred støtte i Stortinget for å kunne trekke fra store deler av fagforeningskontingenten
på skatten. I statsbudsjettet for 2015 ble det vedtatt å beholde fradraget
slik det var under det siste statsbudsjettet fra de rød-grønne,
samtidig som fradragsmuligheten ble utvidet til å gjelde alle fagforeninger,
ikke bare de store.
Flertallet er fornøyd med at
regjeringen vil jobbe for et velfungerende trepartssamarbeid, bærekraftig
økonomisk vekst, høy produktivitet og høy trivsel blant arbeidstakerne.
Det vil sikre et godt arbeidsliv for alle. Flertallet har
merket seg at regjeringen leverte på første forsøk da avtalen om
Inkluderende Arbeidsliv, IA-avtalen, ble vedtatt i begynnelsen av
2014. Videre har flertallet merket seg at lønnsoppgjøret
i staten i 2014 ble forhandlet og gjennomført på en god måte mellom
regjeringen som arbeidsgiver og de ulike fagforeningene. Flertallet er
også fornøyd med at regjeringen har lagt frem en strategi mot arbeidslivskriminalitet
sammen med partene i arbeidslivet, som en oppfølging til statsbudsjettet
for 2015 og forslagene om økte strafferammer i arbeidsmiljøloven
og allmenngjøringsloven som behandles i denne proposisjonen.
Mer enn 600 000 mennesker i yrkesaktiv alder står
helt eller delvis utenfor arbeidslivet. På sikt er dette ikke bærekraftig.
Som samfunn har vi behov for å øke tilgangen på arbeidskraft for
å løse viktige oppgaver og ruste Norge for fremtiden.
Flertallet viser til at regjeringen
i Sundvolden-erklæringen har som mål å ha et trygt og fleksibelt
arbeidsmarked som sikrer lav arbeidsledighet og høy sysselsetting.
Et velfungerende arbeidsmarked er avgjørende for at hver enkelt skal
kunne realisere sine drømmer og ambisjoner, og at det skal lønne
seg å jobbe. Flertallet deler regjeringens mål. En
aktiv arbeidsmarkedspolitikk skal stimulere til god tilgang på arbeidskraft,
motvirke avgang fra arbeidslivet til varige trygdeytelser og redusere
og forebygge arbeidsledighet. Norge er blant de land i verden med
høyest sysselsetting: 80 pst. av den voksne befolkningen er sysselsatt.
I EU er andelen til sammenlikning 68 pst. Antall sysselsatte personer
i Norge har vokst med 50 pst. siden 1970: fra 1,6 millioner til
2,7 millioner i 2013. 2/3 av veksten i sysselsettingen etter 2004
har kommet blant innvandrerne.
Flertallet viser til at Norge
har en velutviklet økonomi og høye inntekter. Etterspørselen etter tjenester
vokser raskere enn etterspørselen etter mat og industriprodukter.
For noen betyr økt inntekt at de ønsker å jobbe mer, siden det er lønnsomt.
For andre betyr økt inntekt at de ønsker å jobbe mindre og ha mer
fritid, siden de nå har fått bedre råd. Erfaringer fra de siste
to tiårene tyder på at befolkningen samlet sett ønsker å ta ut mye
av den økte inntekten i økt fritid. Det stiller krav til at arbeidsmiljøloven
kan tilby en økt fleksibilitet til arbeidslivet for å løse disse utfordringene.
Samtidig viser demografiske fremskrivninger at mangel på arbeidskraft
blir en av de store utfordringene i norsk arbeidsliv fremover. Det
blir færre arbeidstakere per pensjonist, og dermed færre til å sikre
samme velferdsnivå som i dag. Behovet for mer arbeidskraft og økt
produktivitet vil gjøre seg gjeldende innenfor flere yrker og sektorer. Flertallet viser til
at Kunnskapsdepartementet høsten 2013 satte i gang et treårig prosjekt
som skal bidra til å utvikle et system for analyse og formidling
av fremtidige kompetansebehov i Norge. Det treårige prosjektet tar
utgangspunkt i tilgjengelige beregninger av kompetansebehov, men
vil også se på andre relevante analyser. Prosjektet koordinerer
blant annet et oppdrag for Statistisk sentralbyrå (SSB) om beregninger
av fremtidig behov for arbeidskraft. Navs bedriftsundersøkelse fra
våren 2014 viser at den beregnede mangelen etter yrkesgruppe er
størst innen helse-, pleie- og omsorgsyrker. SSBs fremskrivninger
viser at mye av den høyere utdannede arbeidskraften i offentlig
sektor i Norge trengs innenfor utdanning og helse. Fremskrivningene
tyder på at det blir udekket etterspørsel etter både lærere og sykepleiere
frem mot 2030. SSBs fremskrivningsrapport viser udekket etterspørsel
etter arbeidskraft med videregående yrkesfaglig opplæring slik som bygg-
og anleggsfag frem mot 2030. Det vil alltid være usikkerhet knyttet
til kompetansebehovene i arbeidslivet.
Flertallet viser til fremskrivninger
gjort av Statistisk sentralbyrå (SSB). Med dagens deltakelse i arbeidslivet
og fremtidens befolkning ventes det at antall årsverk tilbudt i
arbeidsmarkedet vil øke fra 2 150 000 årsverk til 2 450 000 til
2030. Det er en vekst på rundt 14 pst. Fremtidens arbeidsstyrke
er beregnet basert på SSB sitt middelalternativ. Samlet er det ventet
en vekst på 300 000 årsverk frem til 2030. Behovet for arbeidskraft
avhenger av utviklingen på tilbudssiden og på etterspørselssiden. Flertallet viser
til at på tilbudssiden kan økt arbeidsinnvandring, økt gjennomsnittlig
arbeidstid, redusert sykefravær og redusert utenforskap bidra til
å øke tilbudet av arbeidskraft. Flertallet vil påpeke
at Norge har en stor nasjonal ressursmulighet i seniorer. Kombinert
med redusert sykefravær og færre utenfor det ordinære arbeidslivet
vil disse elementene kunne bidra til å redusere den økende knappheten
på arbeidskraft. På etterspørselssiden kan teknologiske fremskritt,
bedret folkehelse og omorganisering av offentlig sektor bidra til
at behovet for arbeidskraft i fremtiden vil vokse mindre enn ellers.
Flertallet er tilhenger av en
sterk arbeidsmiljølov hvor hovedregelen skal være fast ansettelse,
hvor rammene for arbeidstid skal videreføres, hvor fleksibiliteten
på arbeidsplassene kan bli større og hvor brudd på arbeidsmiljøloven
skal straffes strengere enn i dag. Flertallet mener
regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven vil videreføre
og styrke fordelene bedrifter og ansatte har ved å være organisert
gjennom tariffavtaler. Mange arbeidsplasser og fagforeninger har
i dag utfordringer til å få folk til å stille som lokale tillitsvalgte
på arbeidsplassene, og organisasjonsgraden synker. Flertallet mener
forslagene som regjeringen har fremmet vil styrke makten til de
lokalt tillitsvalgte, noe som vil øke interessen for å stille til
valg som lokal tillitsvalgt.
Flertallet mener det er viktig
med gode fagforeninger, gode bedrifter, skolerte tillitsvalgte og
et godt arbeidsliv hvor en sterk arbeidsmiljølov og et sterkt arbeidstilsyn
bidrar til en bedre hverdag for alle i arbeidslivet. Flertallet mener
at regjeringens forslag bidrar til en mer moderne arbeidsmiljølov
som ruster Norge for fremtiden.
Flertallet viser til inngått
avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre 12. mars 2015, om endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven
mv., som følger av Prop. 39 L (2014–2015) og Prop. 48 L (2014–2015). Flertalleter enige om endringer i de angjeldende
lover med hensikt å sikre økt fleksibilitet i arbeidslivet og gi
flere en sjanse til å komme inn i arbeidslivet. Det er et mål å bekjempe
utenforskapet og sikre at flere avtaler om alternative arbeidstidsordninger
kan avtales mellom partene lokalt. Flertalletviser til at de fire samarbeidspartiene
står sammen om endringer som vil gi nødvendig modernisering og fleksibilitet
til gode for arbeidstakerne og næringslivet. Flertalletmener i tillegg at fleksible arbeidstidsordninger
kan være et gode for både arbeidstakere og samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker på at den
overordnede tilstanden i norsk arbeidsliv er god, både kvantitativt
og kvalitativt. Norge har historisk sett lyktes bedre enn mange
andre land i å holde arbeidsledigheten lav og sysselsettingen høy.
Den norske arbeidslivsmodellen med god arbeidsmiljølovgivning og
et ordnet og godt trepartssamarbeid med sterke fagforeninger er
mye av årsaken til at kvaliteten i arbeidslivet er god for de aller
fleste, og preges av ryddige og gode arbeidsforhold. HMS-standarden
er generelt sett god, de fleste opplever god medvirkning og innflytelse
på arbeidet og får brukt og utviklet sin kompetanse. Modellen gjør
også at norske virksomheter er omstillingsdyktige, konkurransedyktige
og innovative.
Disse medlemmer viser til at
vi har utfordringer knyttet til blant annet sosial dumping, for
stor utstøting og for stort omfang av deltid og ufrivillig deltid
i norsk arbeidsliv.
Disse medlemmer er opptatt av
å løse arbeidslivets utfordringer slik at man ikke bare kan bevare,
men også forbedre, norsk arbeidsliv ytterligere, gi flere mulighet
til arbeid, øke tilgangen på arbeidskraft og sørge for at arbeidsforholdene
holder høy standard.
Disse medlemmer peker på de store
oppgavene velferdssamfunnet vårt står overfor i årene som kommer.
De forutsetter at flest mulig kan være i arbeid. Derfor er det viktig
med tiltak for å minske utstøting og uførhet som følge av sykdom
og skade, bekjempe useriøsitet i form av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.
En god arbeidsmiljølov er avgjørende, skal vi klare å møte disse
utfordringene og ruste norsk arbeidsliv for fremtiden.
Disse medlemmer viser til at
arbeidsmiljøloven er en helsevernlov som skal sikre et godt arbeidsmiljø,
trygge og rettferdige ansettelsesforhold, et inkluderende arbeidsliv
og samarbeid mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. I tillegg hensyntar
arbeidsmiljøloven bedrifter og virksomheters samt arbeidstakeres
behov for fleksibilitet. Disse medlemmer peker på
at arbeidsmiljøloven er endret en rekke ganger for å imøtekomme
arbeidslivets og samfunnets endringer, arbeidstaker- og givers behov.
Loven ble endret senest under den rød-grønne regjeringen med blant
annet innføring av rett til fleksitid og i 2013 med innføring av
blant annet rett til mertid for deltidsarbeidende og kollektiv søksmålsrett
som svar på to av vår tids store utfordringer.
Disse medlemmer viser til at
arbeidsmiljøloven bygger på arbeidsrettens objektive faglige fastslåelse
av at det i utgangspunktet ikke er et likevektsforhold mellom arbeidstaker-
og giver. Arbeidsgiver har naturlig nok, og skal ha, en sterk styringsrett
over arbeidskraften. For å ivareta et anstendig arbeidsliv og arbeidstakerens
interesser følger derav minimumsreguleringer knyttet til arbeidstid,
lønn og arbeidsmiljø gjennom arbeidsmiljøloven. Derav er også tradisjonen
med fagforeninger skapt, da arbeidstakere samlet bak en kollektiv
avtale er en mer jevnbyrdig forhandlingspartner i møte med en arbeidsgiver
med styringsrett.
Disse medlemmer peker på at den
norske arbeidsmiljøloven er av verdens mest fleksible arbeidslivslovverk,
som gir rom for lokale unntak og behov der arbeidstaker- og giver
ønsker det.
Disse medlemmer peker på at arbeidsmiljøloven
må hensynta alle delene av arbeidslivet, herunder at det norske
arbeidslivet i det store og det hele består av ryddige forhold, seriøse
arbeidsgivere, involverte arbeidstakere med eierforhold til arbeidsplassen,
kort avstand mellom arbeidstaker- og giver. Men den samme arbeidsmiljøloven
må hensynta at useriøsiteten brer om seg særlig i enkelte bransjer,
der de ansatte trenger beskyttelsen arbeidsmiljølovverket gir og
nødbremsen den fungerer som. Arbeidsmiljøloven må derfor fungere
som et tak der ansatte som føler press, med loven i hånd kan si nei
til uønskede unntak, samtidig som loven fungerer som et gulv med
smidighet og fleksibilitet for de som ønsker det. Disse medlemmer peker
på at 8 av 10 toppledere ifølge en undersøkelse utført blant medlemmene
i organisasjonen Lederne fra 2014 mener dagens arbeidsmiljølov gir
den tilstrekkelige fleksibiliteten for lokale behov.
Disse medlemmer mener at regjeringens forslag
svekker vernet av arbeidstakerne, som skal være formålet med arbeidsmiljøloven.
En sterk vernelov gjør det mulig for mange mennesker å delta i arbeidslivet
og kunne jobbe helt til pensjonsalder. At yrkesvalg i stor grad
påvirker folks levealder, og at mange må gå av med uføretrygd før
de blir pensjonister, er et uttrykk for at vi trenger et sterkere,
ikke svakere vern av arbeidstakerne gjennom arbeidsmiljøloven.
Disse medlemmer viser til at
kombinasjonen av regjeringens forslag til endringer i arbeidstidsbestemmelser,
helgearbeid og midlertidige stillinger vil gjøre det tøffere å delta
i arbeidslivet. Flere vil ha problemer med å kombinere arbeid med
omsorgsoppgaver og familieliv. Flere vil oppleve at det blir vanskelig
å jobbe til pensjonsalder, fordi arbeidsgiverne vil ha større mulighet
til å stille krav som i praksis er uoppnåelige for mange arbeidstakere
etter lange yrkesliv.
Disse medlemmer ønsker tiltak
som går i motsatt retning og gjør det enklere for flere å delta
i arbeidslivet og å kunne stå lenge i jobb.
Disse medlemmer peker på at regjeringen
i sine forslag til endringer i arbeidsmiljøloven velger å se bort
fra nasjonal og internasjonal forskning, faglige råd og myndighetenes
egne fagorganers motstand og innvendinger mot endringene. Regjeringen
velger å ikke hensynta forskningens og fagetatenes advarsler om
de negative effektene arbeidstidsendringene, økt adgang til midlertidige
ansettelser og bortfallet av kollektiv søksmålsrett vil kunne ha
på sykefravær, uførhet, likestillingen i arbeidslivet, kvinnelig
sysselsetting, omfanget av arbeidsulykker og muligheten for å bekjempe
arbeidslivskriminalitet. Disse medlemmer mener det
er alvorlig og uforsvarlig at regjeringen velger å overse varsellampene
og gjennomfører endringer som det fra så mange faglige hold advares
mot, og som man heller ikke har faglig grunnlag for å hevde vil
ha de effekter man peker på at forslagene vil ha.
Disse medlemmer viser også til
at regjeringen Solberg i statsbudsjettet for 2014 endret permitteringsregelverket,
slik at flere arbeidsgivere måtte si opp sine ansatte i vanskelige
tider. Disse medlemmer mener at en reversering av dette
regelverket til slik det var under den rød-grønne regjeringen ville
kunne utgjøre en stor forskjell for at flere bedrifter kan beholde
sine arbeidstakere i nedgangstider, og med det beholde kompetanse
og stabilitet.
Disse medlemmer mener at forslaget
til endringer av arbeidsmiljøloven vil være en flytting av makt
til arbeidsgiver, samtidig som de ansatte vil oppleve mer press
og mindre forutsigbarhet rundt egen arbeidstid.
Disse medlemmer mener at forslagene
til endringer samlet sett vil kunne svekke partenes rolle i arbeidslivet.
Det uorganiserte arbeidslivet kan også tjene på å konkurrere på
dårlige arbeidsvilkår, ettersom tariffavtaler kan beskytte ansatte
i det organiserte arbeidslivet mot forslagene til endring av arbeidsmiljølov.
Det er en veldig uheldig utvikling. I et arbeidsliv preget av økende
omfang av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er vi avhengige
av et ordnet og organisert arbeidsliv for å rydde opp. Disse medlemmer vil
heller jobbe for at organiseringsgraden i arbeidslivet går opp,
for å sikre et trygt og moderne arbeidsliv for fremtiden.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at det i en tid med stadig mer omfattende prob-lemer i norsk arbeidsliv
som følge av Norges deltakelse i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet
(EØS), er det i motsetning til regjeringens endringsforslag av arbeidsmiljøloven
som, etter dette medlems syn, utelukkende går i en
liberaliserende retning, behov for tiltak som styrker arbeidstakeres
rettigheter i Norge. De negative konsekvensene av EØS for norsk
arbeidsliv er etter dette medlems syn omfattende
og gir seg utslag i svekkede faglige rettigheter, press på lønns-
og arbeidsvilkår i de yrkesgrupper hvor tilbudet av utenlandsk arbeidskraft
er størst, økte lønnsforskjeller, lavere produktivitetsutvikling,
lavere rekruttering av norske ungdommer til yrker hvor den frie
flyten av arbeidskraft er størst, samt fortrenging av arbeidskraft
med nedsatt arbeidsevne. Den store EØS-innvandringen fra land i Øst-Europa
gir også lavere yrkesdeltakelse, som svekker offentlige finanser.
Dette betyr at det store omfanget av EØS-innvandrere både gir et mer
usolidarisk arbeidsliv og svekker finanseringen av våre velferdsgoder.
Dette medlem mener det må karakteriseres som
et problem for nasjonens fremtid at stadig flere unge personer i
Norge som andel av befolkningens yngre aldersgrupper de siste årene har
blitt uføretrygdet, jf. statistikk fra Nav publisert 4. mars 2015.
Andelen mottakere av uførepensjon (fra 2015 uføretrygd)
har økt i perioden 2005 til 2014 for aldersgruppene 18–39 år. Dette
medlem understreker at en slik utvikling på sikt gir store
økonomiske kostnader for fellesskapet.
Videre vil dette medlem understreke
at Norge på lengre sikt ikke kan klare å løse landets arbeidskraftsbehov
ved hjelp av «arbeidsinnvandring» som gjennomgående har en lavere sysselsetting
enn Norges befolkning. Fremfor å hente arbeidskraft fra utlandet
med lavere sysselsettingsgrad sammenlignet med den norske befolkningen
vil det være mye klokere å investere i den arbeidskraften som allerede
er her for å få høyest mulig kompetanse i og en høyest mulig sysselsetting
ut av denne arbeidskraften. Inndekningsbehovet i offentlige finanser,
slik dette er fremstilt i Nasjonalbudsjettet for 2015, viser at
dersom yrkesdeltakelsen i Norge steg til samme nivå som på Island,
ville det langt på vei være tilstrekkelig til å bringe offentlige
budsjetter i balanse frem mot 2060. En økning av gjennomsnittlig
arbeidstimer i Norge til samme nivå som i Sverige, ville gitt samme
resultat. Dette viser hvor viktig høy sysselsetting og gjennomsnittlig
arbeidstid er fremover.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti har varslet at partiet vil jobbe
for en reversering av alle forslagene som svekker arbeidstakernes
rettigheter i Prop. 48 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven
og allmenngjøringsloven (arbeidstid, aldersgrenser, straff mv.)
og Prop 39 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven
(adgang til midlertidig ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for
stønad til livsopphold).