Losordningen skal bidra til å redusere risikoen for
uønskede hendelser ved sjøtransport, slik at skade på liv og helse,
miljø og materielle verdier kan unngås. Dette er forsøkt avspeilet
i forslaget ved at regelverket blant annet setter rammer som sikrer
at et lospliktig fartøy har navigatør med tilstrekkelig farvannskompetanse
om bord, det være seg los eller navigatør med farledsbevis. Forslaget
inneholder også de forslag til endringer i losordningen som fremkommer
av proposisjonens meldingsdel, og som krever rettslig regulering.
Samferdselsdepartementet fremmer i proposisjonen
forslag til ny lov om losordningen. Proposisjonen bygger i hovedsak
på forslag til lovbestemmelser som fremkommer av NOU 2013:8 Med
los på sjøsikkerhet – Losordningens omfang, organisering og regelverk.
Det er foreslått endringer i formålsbestemmelsen og
straffebestemmelsen, samt inntatt bestemmelser av betydning for
Forsvaret.
I tillegg foreslås det en ny bestemmelse som
gir hjemmel for å treffe vedtak om ikke å tilvise lov eller å avbryte
en pågående losing.
Lov 16. juni 1989 nr. 59 om lostjenesten m.v.
er supplert av et omfattende forskriftsverk. Forskrift 23. desember
1994 nr. 1129 om plikt til å bruke los i norske farvann (lospliktforskriften) inneholder
de viktigste materielle bestemmelsene om losplikt og farledsbevis.
Siste vesentlige revisjon av lospliktforskriften trådte i kraft
1. januar 2011.
I forslaget er det videre foreslått å løfte
enkelte prinsipielle spørsmål fra forskriftsnivå til lovnivå, særlig
hva gjelder farledsbevisordningen.
Forskriftsverket til gjeldende loslov fremstår som
fragmentert og lite brukervennlig, både for brukerne og forvaltningen.
Enkelte forskrifter har ikke tilfredsstillende kvalitet, verken
når det gjelder materielt innhold eller struktur. Forskriftsverket
er utviklet gjennom flere år uten særlig fokus på koordinering,
noe som har resultert i en kombinasjon av relativt nye forskrifter og
regelverk av eldre dato som trenger full revisjon. Dette, sammenholdt
med forslaget om å løfte enkelte prinsipielle spørsmål fra forskriftsnivå
til lovnivå, innebærer at departementet må gjennomgå forskriftene
til loven.
Ved kongelig resolusjon 2. mars 2012 ble det oppnevnt
et utvalg som fikk i oppdrag å foreta en gjennomgang av lostjenesten
og regelverk innen våren 2013 (losutvalget). Mandatet for utvalget var
fastsatt i den samme kongelige resolusjon. Losutvalget overleverte
sin utredning til fiskeri- og kystministeren 10. juni 2013.
Etter regjeringens vurdering er det flere forhold som
tilsier at det nå bør foretas en ny gjennomgang av lostjenesten.
Lostjenesten har i de senere år stått overfor
flere utfordringer, eksempelvis knyttet til den økonomiske situasjonen.
Dette har blant annet medført avgiftsøkninger som til tider har
ligget over den forventede prisutvikling i samfunnet for øvrig. Videre
har praktiseringen av den reviderte lospliktforskriften som ble
implementert med virkning fra 1. januar 2011 vakt en del reaksjoner,
jf. forskrift 23. desember 1994 nr. 1129 Forskrift om plikt til
å bruke los i norske farvann. Blant annet har det vært reist spørsmål
om omfanget av lostjenesten og i hvilken grad farledsbevisordningen
kan erstatte bruk av los om bord i fartøyet. Det har også skjedd
en teknologisk utvikling innen navigasjonsutstyr og kompetanse om
bord på fartøy som trafikkerer i norske kystfarvann. Lospliktens
omfang og organisering bør derfor vurderes opp mot den teknologiske
utviklingen.
Dagens loslov er fra 1989, og det er identifisert et
behov for å revidere enkelte bestemmelser både i loven og tilhørende
forskriftsverk. Regelverket setter videre rammer for lostjenesten,
og gjennomføring av eventuelle forslag til endringer kan føre til
at lovverket må endres. I forbindelse med gjennomgangen av lostjenesten, skal
utvalget derfor komme med forslag til nye lovbestemmelser om lostjenesten.
Regjeringen ønsker å videreutvikle lostjenesten som
en fremtidsrettet, kostnadseffektiv og brukervennlig tjeneste, som
skal fortsette å ivareta viktige samfunnsoppgaver knyttet til miljø
og sikkerhet.
Lostjenesten og losplikten er regulert ved lov 16. juni
1989 nr. 59 om lostjenesten m.v. (losloven) og tilhørende forskrifter.
Gjeldende loslov § 1 angir formålet med loven som
«er å sikre en effektiv lostjeneste, som kan bidra til å trygge
ferdselen på sjøen og derigjennom verne om miljøet, samt medvirke
til at Forsvaret kan løse sine oppgaver». Losloven skal således
bidra til at sjøtransporten kan utføres på en trygg og forsvarlig
måte.
Nærmere omtale av de enkelte paragrafene i gjeldende
loslov går ellers fram av kapittel 16.1 i proposisjonen.
Det er i alt 13 gjeldende forskrifter som er
gitt med direkte hjemmel i losloven (med unntak av delegeringer).
Disse kan deles inn i forskrifter som retter seg mot næringen, og
forskrifter som retter seg mot lostjenesten som sådan. De mest sentrale
forskriftene er omtalt i kapittel 16.2 i proposisjonen.
I kapittel 17.1 i proposisjonen er rettstilstanden
i Sverige, Danmark og Finland omtalt.
Internasjonalt rammeverk er omtalt i kapittel
18 i proposisjonen, jf.:
Havrettstraktaten
(United Nations Convention on the Law of the Sea)
IMO (International Maritime Organization)
IALA (International Association of Marine
Aids to Navigation and Lighthouse Authorities)
EØS (Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde)
Losutvalget har i NOU 2013:8 pekt på behovet for
å oppdatere og modernisere gjeldende loslov og tilhørende forskrifter.
Utkastet til nye lovbestemmelser som ble sendt på høring fremstår
således som en tilnærmet fullstendig gjennomgang av samtlige bestemmelser
i gjeldende loslov. NOU 2013:8 inneholder videre forslag til rettslig
regulering av de forslag til endringer i losordningen som utvalget
anbefaler, og som har behov for en lovregulering.
Det ble i høringsbrevet pekt på enkelte problemområder
som utvalget anbefalte å utrede nærmere. Det gjelder erstatningsansvar
for tjenestefeil begått av loser under losing samt manglende lovregulering
av losenes arbeidstid, vern av helse, velferd og sikkerhet i arbeidslivet.
I tillegg stilte utvalget spørsmål om det bør gis en hjemmel som
regulerer hvorvidt losene og lostjenesten skal ha adgang til å nekte
eller avbryte et oppdrag av faglige grunner.
Utvalgets utkast til nye lovbestemmelser innebærer
at enkelte prinsipielle spørsmål er løftet fra forskriftsnivå til
lovnivå. Dette medfører at departementet på et senere tidspunkt
må gjennomgå forskriftsverket til ny lov om losordningen.
Forsvarsdepartementet, Miljøverndepartementet,
Arbeidsdepartementet, Norges Rederiforbund, The Nordic Association
of Marine Insurers (Cefor), Kystverket og Norsk Losforbund har avgitt
merknader til utvalgets utkast til nye lovbestemmelser. Ingen av
de øvrige høringsinstansene har hatt særlige merknader til utkastet.
For merknader til de enkelte paragrafer kan
vises til kapittel 21 i proposisjonen.
Gjeldende loslov regulerer organisering av lostjenesten
i kapittel 2, §§ 4-6. Det oppstilles der ikke noe prinsipielt skille
mellom forvaltningsmessig og operativ del av lostjenesten. Kystverket
er i dag ikke organisert slik at det er et gjennomgående skille
på dette området.
Losutvalget foreslår følgende bestemmelse som erstatning
for gjeldende lov §§ 4-6:
Ǥ 5. (organisering av lostjenesten)
Lostjenesten
skal organiseres i en forvaltningsmessig og en operativ del som
skal være uavhengig av hverandre.
Departementet bestemmer
hvem som er forvaltningsmyndighet og operativ enhet.
Det
statlige tilsyn utøves i henhold til § 14.»
I meldingens kapittel 12 drøfter departementet mulige,
fremtidige organisasjonsformer for den operative lostjenesten. Regjeringen
har besluttet at den operative lostjenesten skal organiseres som
en egen avdeling under Kystverkets hovedkontor. Forvaltningsoppgavene
vil ivaretas av en annen avdeling. Det er lagt til grunn at de nødvendige
organisasjonsendringene kan innføres med virkning fra 1. januar
2015. Etter departementets vurdering er forslaget til organisering
av lostjenesten i overensstemmelse med § 5.
Av gjeldende loslov § 24 fremgår det at staten ikke
er ansvarlig for tjenestefeil begått av statsloser under losing.
Statslosen betraktes som å være i fartøyets tjeneste under losingen,
og erstatningsansvaret etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning
(skadeserstatningsloven) § 2-1 er lagt til reder.
I NOU 2013:8 anbefaler losutvalget at denne ordningen
gjennomgås av en bredt sammensatt gruppe som innehar kompetanse
på erstatningsrett, sjørett og sjøforsikring, skipsfart, los og
internasjonale aspekter knyttet til problemstillingen. Bakgrunnen
for anbefalingen er at utvalget vurderer at problemstillingen er
av stor betydning for både næringen og staten, og at den har internasjonale
dimensjoner. Dette må, etter utvalgets vurdering, også ses i sammenheng med
sjøloven § 151 om reders ansvar for de som utfører arbeid i skipets
tjeneste, herunder losen.
Gjeldende loslov § 24 første ledd lyder som
følger:
«Med hensyn til skadeserstatningslovens § 2-1 betraktes
statslosen for å være i fartøyets tjeneste under losingen. Loven
her medfører ellers ingen endring i de gjeldende erstatningsregler.»
Dagens regel ble innført med gjeldende loslov.
Den gjeldende rettsregelen ble kodifisert så
sent som i 1989 med gjeldende loslov. Gjeldende skadeserstatningslov
og dagens regler om arbeidsgiveransvar var på det tidspunktet vel etablert.
Som et forarbeid til gjeldende loslov ble rettstilstanden gjennomgått
av Justisdepartementet som anbefalte en kodifisering av rettspraksis.
Siden den gang har det ikke vært noen utvikling i rettstilstanden
i form av relevant rettspraksis som tilsier at bestemmelsen er i
endring.
Skipsfart kan representere stor risiko, både
i form av ulykker med fare for tap av menneskeliv, men også i form
av en forurensningssituasjon med skade på miljø og materielle verdier.
Bruk av los er begrunnet ut fra hensynet til trygg ferdsel til sjøs,
og i utgangspunktet kan losordningen sies å ha karakter av bistand
eller service fra staten og utføres i stor grad i reders interesse.
Det er, etter departementets vurdering, ikke urimelig
at driftsrisikoen knyttet til skipet ligger hos reder, også når
det gjelder skadefølger. Det er pålagt en omfattende forsikringsplikt
på skipsfarten og reder kan således, ved et eventuelt påløpt ansvar,
pulverisere dette gjennom forsikringer.
Dagens regel om reders arbeidsgiveransvar for tjenestefeil
begått av losen er vel etablert, og rettstilstanden må sies å være
forutsigbar. Departementet foreslår derfor å videreføre dagens rettstilstand.
Gjeldende loslov regulerer ikke arbeidstid og
gir ikke vernebestemmelser.
Losutvalget vurderer at grunnleggende rettigheter
som arbeidstid og vern av helse, velferd og sikkerhet i arbeidslivet
bør være regulert i lov. Utvalget har vurdert at problemstillingen faller
utenfor mandatet, og har heller ikke sett det som naturlig å adressere
dette i gjennomgangen av losloven. Utvalget er likevel bekymret
for den manglende lovreguleringen, og er av den oppfatning at myndighetene
bør sikre en slik lovregulering.
Etter departementets vurdering er det prinsipielt uheldig
at sentrale vernebestemmelser for losene ikke er regulert i lov
og forskrift, men følger av tidsbegrensede avtaler. Departementet
vurderer at bestemmelser om losenes arbeidsmiljø bør forankres i
lov og forskrift.
Vernebestemmelser for losene bør etter departementets
vurdering forankres i den alminnelige arbeidsmiljølovgivningen,
som for andre arbeidstakere. Samferdselsdepartementet vil kontakte
Arbeids- og sosialdepartementet for å få startet opp et arbeid med
en helhetlig vurdering av vernelovgivningen for losene.
I NOU 2013:8 viser losutvalget til at det har
vært reist spørsmål om hvorvidt losene og lostjenesten skal ha adgang
til å nekte et losoppdrag av faglige grunner. Etter utvalgets oppfatning
er spørsmålet av et slikt omfang at det vil kreve en nærmere utredning.
Denne utredningen har utvalget ikke hatt anledning til å foreta.
Departementet legger til grunn at det i enkelte tilfeller
kan oppstå situasjoner hvor en faglig vurdering tilsier at det ikke
er forsvarlig å starte eller gjennomføre en losing.
Departementet antar at en regulering som knytter
seg til konkrete kriterier som for eksempel brudd på gjeldende regelverk
(dybder ved kai, kapasitetsbegrensninger i farleder, osv.), vil være
relativt enkel å praktisere.
I «Study on Pilotage Exemption Certificates», som
er en analyse av farledsbevisordninger i EU, fremgår det at losen
kan nekte å påta seg eller avbryte et oppdrag under visse forhold
i de fleste EU-landene. Studien viser at en rekke land har lovregulert
muligheten til å nekte oppdrag.
Departementet vurderer at det vil gi en bedre
forutsigbarhet for både næringen og lostjenesten dersom det gis
et rettslig grunnlag for adgangen til ikke å tilvise los eller å
avbryte en pågående losing. På denne bakgrunn er departementet kommet
til at det bør innføres en lovhjemmel som gir slik adgang. De nærmere
vilkår og vurderingskriterier må reguleres i forskrift.
Departementet vil presisere at dersom vilkårene for
å nekte et fartøy losing er oppfylt, vil det i realiteten foreligge
en overtredelse av lospliktreglene fra fartøyets side.
Ved anvendelsen av bestemmelsen om ikke å tilvise
los eller avbryte en pågående losing, må en også vurdere eventuelle
konsekvenser og muligheter etter annet regelverk for å oppnå den beste
sjøsikkerhetsmessige løsningen.
Ifølge forarbeidene til gjeldende loslov, Ot.prp. nr.
43 (1988–89), er en av hovedoppgavene til lostjenesten å ivareta
rikets sikkerhet ved å imøtekomme Forsvarets behov for vakttjenester. Det
samme gjelder for bruk av lostjenesten ved beredskap og i krig.
Gjeldende loslov inneholder enkelte bestemmelser
som er av særlig betydning for Forsvaret. Bestemmelsene som er av
betydning for Forsvaret er ikke inkludert i losutvalgets utkast
til lovbestemmelser i kapittel 13.4 i proposisjonen. Utvalget tar
ikke stilling til hvorvidt bestemmelsene bør videreføres i ny eller
revidert loslov. Utvalget forsøkte å avklare forholdet, men dette var
ikke mulig innenfor rammene av utvalgets arbeid.
Departementet oppfatter losutvalget slik at
det ikke har vært tilsiktet å fjerne bestemmelser i gjeldende loslov
som er av betydning for Forsvaret, men at utvalget ikke har tatt
stilling til spørsmålet.
Av gjeldende loslov § 1 fremgår det at formålet med
loven er å medvirke til at Forsvaret kan løse sine oppgaver. Dette
er et hensyn som også den nye loven skal ivareta, og ordlyden er
derfor videreført.
Departementet vurderer det som hensiktsmessig å
videreføre bestemmelsen i gjeldende loslov § 2 fjerde ledd om at
Kongen kan fastsette endringer i loven som er nødvendige ved beredskap
og i krig.
Departementet er ikke kjent med at bestemmelsen
i gjeldende loslov § 13 første ledd annet punktum, om losplikt av
hensyn til rikets sikkerhet, har vært benyttet i nyere tid. Departementet ser
imidlertid at behovet kan oppstå ved en endring i den sikkerhetspolitiske
situasjonen. Regelen foreslås derfor videreført i utkast til § 6 sjette
ledd.
Gjeldende loslov § 21 første ledd foreslås ikke videreført,
fordi utkastet til ny loslov ikke viderefører ordningen med rederilos.
Gjeldende loslov § 21 annet ledd foreslås videreført
som nytt fjerde ledd i utkastets § 5. Utgangspunktet er at staten
fritt kan organisere sin virksomhet på den måten den finner mest
hensiktsmessig.
Når det gjelder utkastet til ny § 6 er departementet
enig i Forsvarsdepartementets merknad om å videreføre gjeldende
lov § 12 første ledd siste punktum som unntar militære fartøy og
andre fartøy under militær kommando fra plikten til å vurdere bruk
av los. Det er foreslått å innta bestemmelsen som nytt annet punktum
i utkast til § 6 fjerde ledd.
Når det gjelder utkastet til ny § 8 uttaler
Forsvarsdepartementet at det ikke er behov for unntak fra hviletidsbestemmelsene
for militære fartøy og andre fartøy under militær kommando, annet
enn i beredskap og i krig. Departementet foreslår å videreføre gjeldende
§ 10 annet ledd i utkast til § 8 fjerde ledd annet punktum, men
begrenset til beredskaps- og krigssituasjoner.
Gjeldende loslov § 1 angir formålet med loven og
lyder som følger:
«Formålet med loven er å sikre en effektiv lostjeneste,
som kan bidra til å trygge ferdselen på sjøen og derigjennom verne
om miljøet, samt medvirke til at Forsvaret kan løse sine oppgaver».
Som det fremgår av NOU 2013:8, skal losordningen
bidra til å redusere risikoen for uønskede hendelser ved sjøtransport
slik at skade på liv og helse, miljø og materielle verdier kan unngås.
Utvalget foreslår at formålet med loven skal være
å bidra til å «(…) trygge og sikre skipsfarten ut fra samfunnsmessige
hensyn», til erstatning for gjeldende formulering som sier at loven skal
«(…) sikre en effektiv lostjeneste, som kan bidra til å trygge ferdselen
på sjøen og derigjennom verne om miljøet (…)». Merknadene til bestemmelsen
gir ikke uttrykk for at dette innebærer noen materielle endringer.
Departementet vurderer at utvalgets forslag
ikke er ment å innsnevre formålet i forhold til gjeldende loslov.
Departementet erkjenner imidlertid at utvalgets forslag kan åpne
for en snevrere fortolkning, og foreslår på denne bakgrunn en tekst
i utkast til ny § 1 som ligger nærmere gjeldende formålsbestemmelse.
Merknadene til bestemmelsen er klare på at hensynet
til miljøet også er omfattet av lovens formål.
Prinsippene for kriminalisering som er lagt
til grunn av Sanksjonsutvalget og Straffelovkommisjonen og som er
fulgt opp i straffebestemmelsen til ny loslov, innebærer at bare
vesentlige overtredelser skal straffes.
Gjeldende loslov inneholder ingen bestemmelse om
overtredelsesgebyr. I tråd med Losutvalgets anbefaling, ønsker departementet
å følge opp Sanksjonsutvalgets prinsipper, og foreslår derfor at
det i losloven inntas en egen bestemmelse om overtredelsesgebyr
ilagt av tilsynsmyndigheten etter loven. Overtredelsesgebyr vil
kunne sanksjonere lovbrudd som ikke er så alvorlige at det bør reageres
med straff.
Departementet legger til grunn at overtredelsesgebyr
ilagt i medhold av losloven vil bli utmålt etter en konkret vurdering,
der tilsynsmyndigheten etter loven vil kunne ta hensyn til overtredelsens
grovhet og konsekvenser, jf. forslagets § 17 fjerde ledd.
Overtredelser av losloven som bør kunne sanksjoneres
med overtredelsesgebyr, vil være overtredelser av §§ 6, 7, 8, 10,
11, 15 og 18, der overtredelsene ikke er av en slik karakter at
det bør reageres med straff.
Gjeldende straffebestemmelse fremgår av § 22.
Losutvalget foreslår å videreføre gjeldende
lovs ordning der overtredelser av loven straffes med bøter, og at
skyldkravet er forsett eller uaktsomhet. I tillegg foreslås det
å innføre et vesentlighetskrav som betyr at overtredelsen må være av
en kvalifisert alvorlighetsgrad før det skal straffes.
I utkastet til ny § 20 er utvalgets anbefaling
om å innføre et vesentlighetskrav tatt til følge. Departementet
støtter Kystverket i at nivået på bøter for overtredelse av losloven
bør økes. Departementet er kjent med at bøter for overtredelser
av skipssikkerhetsloven i mange tilfeller settes over kr 50 000,
og er av den oppfatning at dette nivået også bør kunne benyttes
ved overtredelser av losloven.
Departementet mener videre at grove overtredelser
av losloven bør kunne straffes strengere enn dagens ordning med
bøter. Til sammenligning er strafferammen for brudd på skipsførers eller
andre navigatørers plikter knyttet til sikker navigering etter skipssikkerhetsloven
bøter eller inntil 2 års fengsel.
I utkastets § 20 foreslås det å straffesanksjonere brudd
på loslovens bestemmelser om losplikt, skipsførerens plikter, losens
plikter, farledsbevis og krav til losen. Loslovens formål er i henhold til
utkastets § 1 å bidra til å trygge ferdselen på sjøen. På denne
bakgrunn mener departementet at det er grunn til å se straffenivået
i losloven i sammenheng med nivået for overtredelser av plikten
til sikker navigering etter skipssikkerhetsloven.
Departementet vil videre påpeke at hensynet
til ivaretakelse av miljøet er en viktig begrunnelse for losordningen,
og at dette må ses i sammenheng med at Høyesterett ved flere anledninger har
tatt til orde for en skjerping av straffenivået når det gjelder
miljøkriminalitet, se for eksempel dom inntatt i Rt. 2012 s. 65
avsnitt 120. Departementet mener derfor at det er grunn til å åpne
for fengselsstraff også for overtredelser av losloven. For å sikre
at politiet i særskilte tilfeller skal kunne benytte varetektsfengsling
ved unndragelsesfare, eksempelvis dersom det er utenlandske fartøy
som mistenkes for brudd på losplikten, må strafferammen for overtredelser være
over 6 måneder, jf. lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten
i straffesaker (straffeprosessloven) § 171. Sammenholdt med strafferammene
i skipssikkerhetsloven foreslår departementet derfor i utkast til
§ 20 at overtredelser av losloven bør kunne straffes med inntil ett
års fengsel.
Endringene i losordningen og tilhørende regelverk
vurderes samlet sett å gi en administrativ forenkling både for staten
og skipsfartsnæringen.
Den samlede kostnadsreduksjonen er beregnet til
mellom 25 og 30 mill. kroner for Kystverket og tilsvarende for skipsfartsnæringen.
Anslaget vil kunne endres med den endelige utforming av endringsforslagene,
gjennom videre utredningsarbeid og fastsetting av forskrifter. Kostnadsreduksjonen
kan også bli større over tid, avhengig av i hvilken grad rederiene
tar i bruk den nye farledsbevisordningen.
Videre er endringene i losordningen og tilhørende
regelverk beregnet til å gi en reduksjon i inntektsgrunnlaget på
om lag 50 mill. kroner, gitt dagens avgiftssystem og -satser. Bortfallet
i inntektsgrunnlaget vil dekkes gjennom kostnadsreduksjoner, avgiftsreduksjoner eller
omfordeling av avgiftsbelastningen mellom grupper av avgiftspliktige
fartøyer.
I tillegg vil regjeringen gjennom de årlige
budsjettprosesser vurdere å redusere losavgiftene som et virkemiddel
for å nå målsettingen om å overføre godstransport fra veg til sjø.