Utdanning er både en menneskerett, et avgjørende
bidrag til å bekjempe fattigdom og en viktig forutsetning for demokrati
og respekt for øvrige menneskerettigheter. FNs andre tusenårsmål
er å sikre full grunnskoleutdanning for alle gutter og jenter innen
2015. Målrettet og grundig innsats som følge av dette målet har
ført til at verden har gjort store framskritt i arbeidet med å oppfylle
alle barns rett til utdanning. Andelen barn i utviklingsland som
går på skole, har steget fra 82 til 90 prosent mellom 1999 og 2010. Mesteparten
av denne positive utviklingen skjedde imidlertid mellom 1999 og
2004. Etter dette har framgangen gått saktere. 61 millioner barn
står fortsatt uten skolegang. Det ser nå dessverre ikke ut til at
man vil klare å nå målet om grunnskole for alle innen 2015.
Mange fattige land har økt sin egen evne til
å inndrive skatt og i økende grad vært i stand til å finansiere
sin egen utdanningssektor. Dette arbeidet tar imidlertid lang tid,
og bistand har derfor fortsatt en viktig rolle. Samtidig har mange donorland
gjort drastiske kutt i bistanden som følge av finanskrisen. Andelen
av norsk bistand som går til utdanning har gradvis sunket over flere
år, og regnskapstallene for 2012 viste at den var kommet ned i under
6 prosent. Både andelen og realverdien av utdanningsbistanden er
den laveste på meget lang tid. Det nominelle kronebeløpet som går
til utdanning er lavere enn det var i 2005, til tross for en sterk
økning i det samlede bistandsbudsjettet.
Hvor mye Norge satser på bistand til utdanning, har
ikke kommet tydelig fram i budsjettene som legges fram for Stortinget,
men har først kommet fram i bistandsregnskapene. I senere års statsbudsjetter
er det ikke gitt noen varsler om kutt, og Stortingets utenrikskomité
har flere ganger gitt signaler om at den ønsker å prioritere utdanningsbistand.
I budsjettet for 2013 fremgår det imidlertid av teksten i innledningskapittelet
at regjeringen planlegger å bruke om lag 1,6 mrd. kroner på utdanningsbistand.
Budsjettproposisjonen for øvrig gir imidlertid ikke informasjon som
gjør at man kan regne seg fram til størrelsen på utdanningsbistanden
og hvordan den er fordelt. Budsjettproposisjonens informasjon til bevilgende
myndigheter må forbedres på dette punkt.
Norsk bistand til utdanning blir i dag i hovedsak gitt
gjennom multilaterale institusjoner og sivilsamfunnsorganisasjoner.
Dette er viktige kanaler som på den ene siden sikrer at bistanden
fra ulike donorer koordineres og på den andre siden bidrar til at
myndighetene holdes ansvarlige av sivilsamfunnet. Norge må imidlertid
også følge opp utdanningsspørsmål i det bilaterale utviklingssamarbeidet,
ikke minst gjennom faglig bistand og dialog. Det krever tilstrekkelig
kompetanse i utenrikstjenesten til å følge opp disse spørsmålene.
Det er i dag en økende erkjennelse for at man
må styrke oppmerksomheten på rettferdig fordeling i utviklingspolitikken.
Tilgang på utdanning er både en forutsetning for å skape et samfunn
med mer rettferdig fordeling og et gode som i dag er svært urettferdig
fordelt. Framskrittene som er blitt gjort i arbeidet med å sikre
utdanning til alle, har ikke vært jevnt fordelt. Manglende tilgang
på utdanning for etniske og religiøse minoriteter, befolkning i
avsidesliggende områder og andre diskriminerte grupper, skjules
ofte av forbedringer i de samlede tall for skolegang på nasjonalt
nivå. Det er også store forskjeller i kvaliteten på utdanningen
ulike grupper får tilgang til. Alle barns rett til lik tilgang på
utdanning av god kvalitet bør derfor være en hovedsatsing i arbeidet
med rettferdig fordeling.
Av de om lag 61 millioner barn som ikke får tilgang
på barneskole, utgjør barn i krise og konflikt 42 prosent (UNESCO
Global Monitoring Report). I dag går kun to prosent av den humanitære
bistanden til utdanning. Mange konflikter er langvarige, og barn
kan ikke vente med skolegang til konflikten er løst. Det er derfor
viktig å prioritere tiltak for å sørge for at barn kan få ivaretatt
sin rett til utdanning i konfliktrammede områder og for å beskytte
skolene. Det er også et stort behov for å forbedre arbeidet med
å planlegge beredskap for mulige katastrofer, slik at barn kan fortsette
å gå på skolen dersom kriser som flom, jordskjelv eller matmangel rammer.
Barn med funksjonshemninger er en annen særlig
utsatt gruppe. UNESCO anslår at 2/3 av barn og unge som ikke går
på skole i dag, har en funksjonshemning. Dette er en utfordring
som norsk bistand dessverre ikke har tatt inn over seg. En evaluering
fra i fjor viser at under to prosent av norsk bistand har inkludert
funksjonshemmede de siste årene. Eksisterende retningslinjer synes ikke
å ha blitt fulgt godt nok opp. Norge er nå i ferd med å ratifisere
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Konvensjonen innebærer en forpliktelse til å inkludere funksjonshemmede
også i Norges bistandsarbeid. Foreløpig har imidlertid regjeringen
ikke gitt noen signaler om konkrete tiltak for å sikre bedre gjennomføring
på dette punkt.
Oppmerksomhet på tilgang til utdanning har ikke
vært fulgt opp med en tilsvarende satsing på kvaliteten på undervisningen
til de som får gå på skole. I Ghana fullførte 76 prosent av guttene
og 81 prosent av jentene grunnskolen i 2007. Av de samme barna kunne
imidlertid bare 30 prosent av guttene og 19 prosent av jentene lese
en enkel setning (UNESCO, EFA Global Monitoring Report). Mangel
på lærere er en stor del av problemet. I Afrika sør for Sahara er
det i dag i gjennomsnitt 43 elever per lærer. I et land som Malawi
er elevtallet oppe i 79 per klasse (UNESCO). Under slike forhold
sier det seg selv at læringsutbyttet blir begrenset. Omgivelsene
er også viktige for å sikre kvalitet i utdanningen. Undervisningen
må skje i trygge læringsmiljøer, fri for vold og fysisk avstraffelse.
Barn må også sikres muligheten til å lære på et språk som de behersker.
FNs tredje tusenårsmål er å fjerne forskjellene mellom
andelen gutter og jenter i grunnskole og videregående skole innen
2005 – og på alle skoletrinn innen 2015. Det nærmer seg nå lik fordeling
mellom jenter og gutter i barneskolen i de fleste land.
I ungdomsskolen er imidlertid forskjellene langt større.
I Afrika sør for Sahara går for eksempel 82 jenter per 100 gutter
på ungdomsskolen (The Millennium Development Goals Report 2012). Mange
av de viktigste effektene av å satse på utdanning for jenter blir
imidlertid først synlige når jenter får gå ungdomsskole. Blant annet
er det påvist en sterk sammenheng mellom ungdomsskole og tidspunkt
for giftermål og første barnefødsel.
Dersom man skal nå målet om at alle jenter får fullføre
minst ni års skolegang, må det arbeides med å fjerne viktige barrierer
som hindrer jenter i å gå på skolen. Blant annet må det arbeides
aktivt med å bekjempe barneekteskap, styrke hensynet til likestilling
i læreplaner og å gi lærerne tilstrekkelig opplæring i bekjempelse
av kjønnsbasert vold og seksuell trakassering.
Tusenårsmålet om grunnskole til alle har bidratt til
en sterk satsing på de yngste barna. Påtrykk fra universiteter og
høyskoler i Vesten har bidratt til at mye bistand kanaliseres til
høyere utdanning. Det har imidlertid vært lite oppmerksomhet på
ungdomsskole og videregående skole. I 2009 fikk bare 39 prosent
av jentene og 48 prosent av guttene i Afrika sør for Sahara gå på ungdomsskole.
Likevel gikk i 2011 bare 3,5 prosent av norsk utdanningsbistand
til ungdomsskole.
Til tross for økonomisk vekst har mange av de fattigste
utviklingslandene store utfordringer med massiv arbeidsledighet
i store ungdomskull. Det er en økende erkjennelse av at mer må gjøres for
å sikre at utdanningen barn og unge får er yrkesrelevant og at det
er behov for flere yrkesskoler.
Internasjonalt diskuteres det nå hvilke mål
som skal være ledende for utviklingspolitikken etter 2015. Foreløpige
signaler kan indikere at regjeringen så langt ikke har hatt utdanning
på sin liste over prioriterte tema som Norge vil arbeide spesielt
for og som skal inkluderes i disse målene. En strategi som satser
på at andre land vil trekke fram utdanning i de internasjonale forhandlingene,
må anses som risikabel. Dersom målene om utdanning ikke videreutvikles
og styrkes i de nye utviklingsmålene, vil det være et stort tilbakeslag
i arbeidet med utdanning for alle. Norge må aktivt fastholde målet
om alles rett til utdanning. Diskriminering må bekjempes gjennom
krav om rapportering på variabler som kjønn, minoritetstilhørighet,
bosted og funksjonshemninger. Norge må aktivt arbeide for at utdanningsmålene
utvides til å inkludere fullføring av minst ni års skolegang og
at det utvikles indikatorer knyttet til kvaliteten på utdanningen.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
legge fram en opptrappingsplan for norsk bistand til utdanning for alle,
med sikte på å øke både bevilgningens størrelse og andelen av bistandsbudsjettet
som går til utdanning.
2. Stortinget ber regjeringen vurdere å
etablere en egen budsjettpost for utdanningsbistand på statsbudsjettet
eller på annen måte forbedre informasjonen i budsjettforslaget,
slik at det sikres åpenhet om budsjettpostens størrelse og hovedfordelingen
av de midler som foreslås brukt til dette formålet.
3. Stortinget ber regjeringen utvikle en
strategi for den bilaterale utdanningsbistanden, som inkluderer
tiltak for å styrke utenrikstjenestens evne til å følge opp utdanningsspørsmål
i bilaterale dialoger.
4. Stortinget ber regjeringen prioritere
alle barns rett til lik tilgang på utdanning av god kvalitet i Norges
innsats for rettferdig fordeling.
5. Stortinget ber regjeringen legge fram
en plan for hvordan utdanningsarbeidet skal styrkes i humanitær
bistand, bistand til områder i konflikt og i arbeid med beredskapsplaner
for katastrofehåndtering.
6. Stortinget ber regjeringen utarbeide
retningslinjer som sikrer at all norskfinansiert utdanningsbistand
bidrar til at barn med funksjonshemninger blir inkludert i skolen.
7. Stortinget ber regjeringen utrede hvordan Norge
best kan bidra til at elever i de fattigste utviklingslandene får
utdanning av tilstrekkelig kvalitet, med gode læreplaner og nok
kvalifiserte lærere og et læringsmiljø hvor barn ikke utsettes for
vold.
8. Stortinget ber regjeringen utarbeide
en handlingsplan for helhetlig arbeid med å sikre alle jenter retten
til minst ni års utdanning og som inkluderer tiltak for å bekjempe
tidlig ekteskap og kjønnsbasert vold i og rundt skolen.
9. Stortinget ber regjeringen legge fram
en plan for hvordan Norge vil arbeide for å bidra til at barn får
fullføre utdanning som er relevant for å skaffe seg arbeid, herunder
en styrket satsing på yrkesskoler.
10. Stortinget ber regjeringen arbeide
for at mål om utdanning for alle fortsatt skal inkluderes i nye
globale utviklingsmål etter 2015, og at det tas inn nye mål knyttet
til ungdomsskole og kvalitet i utdanningen.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli,
Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen,
Siv Jensen, Sylvi Listhaug, Tom Staahle og Torkil Åmland, fra Høyre,
Ivar Kristiansen, Janne Fardal Kristoffersen og lederen Ine M.
Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad
Valen, fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Arvid Svendsen, viser til representantforslaget hvor det
fremmes flere forslag om at utdanning skal prioriteres i utviklingsbistanden. Komiteen deler
forslagsstillernes intensjon om at utdanning for alle skal være
en viktig del av Norges strategi i utviklingspolitikken. 61 millioner
barn står fortsatt uten skolegang til tross for at andelen barn
i utviklingsland har steget fra 82 til 90 prosent fra 1999 til 2010. Komiteen er
derfor av den oppfatning av at utdanning må stå høyt på den internasjonale
dagsordenen og særlig følges opp i arbeidet med de nye tusenårsmålene.
Komiteen viser til brev fra utviklingsministeren
13. mai 2013, hvor det blir påpekt at det i svært mange av forslagene
bes om at det skal legges fram en rekke ulike planer, strategier
og lignende. Komiteen merker seg at statsråden også
påpeker at både hovedretning og strategiske valg for norsk utdanningsbistand
er redegjort for i flere stortingsmeldinger og i statsbudsjettene.
Komiteen viser til at det er
framsatt i alt ti forslag. To av dem omhandler hvor stor del av bistandsbudsjettet
som bør gå til utdanning og hvordan budsjettet bør synliggjøre hva
som faktisk går til utdanning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til at andelen av norsk bistand som går til utdanning har blitt
kraftig redusert i løpet av de to siste stortingsperiodene. Tallene
kunngjøres årlig i NORADs og OECDs statistikk over norsk offentlig
utviklingshjelp (ODA). Flertallet viser til at metodiske
utfordringer ved beregningen av nøyaktige tall gjelder mer generelt
for statistikkføringen og ikke spesielt for utdanningsbistanden.
Flertalletvil
understreke at det hører til regjeringens opplysningsplikt overfor
Stortinget å gi best mulig informasjon om hva som ligger i statsbudsjettene
og i etterkant gi rapport som gir mulighet til å kontrollere om
bruken av midlene har vært i samsvar med bevilgende myndighets vedtak.
Flertallet ber derfor regjeringen
forbedre informasjonen til Stortinget på dette punkt allerede i
statsbudsjettet som til høsten legges fram for 2014.
Flertallet viser til at utdanningsbistanden
i 2006 ifølge NORADS statistikk utgjorde vel 9 prosent av bistandsbudsjettet,
mens regnskapstallene for 2012 viser at andelen er falt til knapt 6
prosent. Også målt ut fra realverdien er norsk bistand til utdanning
klart redusert. Etter at utdanning ble tatt ut av de prioriterte
satsningsområdene i forrige stortingsperiode, er kompetansen på
utdanning blitt bygget ned på ambassader og utestasjoner, og antall
utplasserte rådgivere for utdanningsbistand er redusert. Flertallet understreker
at indikatorene entydig dokumenterer at regjeringen har gjennomført
en nedprioritering av utdanningsbistanden i Norges utviklingssamarbeid.
Flertallet ber regjeringen snu
denne trenden og øke utdanningsbistandens andel av bistandsbudsjettet
allerede i budsjettet for 2014.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil, når det
gjelder støtte til utdanning, påpeke at det er utfordrende å sammenligne
størrelsen på utdanningsstøtten fra ett år til et annet, blant annet
fordi midler kanaliseres gjennom flerbruksfond eller gjennom budsjettstøtte.
Dette gjør at informasjonen om hvor mye som faktisk brukes på utdanning
ikke alltid kommer fram. Disse medlemmer er videre
av den oppfatning av at andelsmål i seg selv ikke er nødvendigvis
vil være hensiktsmessig, da endrede prioriteringer i budsjetter
ikke nødvendigvis vil reflekteres i tilsvarende endringer i andeler,
og at dette er en konsekvens av de samlede prioriteringer.
Komiteen viser til
at forslagsstillerne fremmer forslag om at det bør vurderes å etablere
en egen budsjettpost for utdanningsbistand på statsbudsjettet eller
forbedre informasjonen i budsjettforslaget. Komiteen deler
synet på at det er viktig med god informasjon om budsjettet, og forventer
derfor at budsjettproposisjonen for 2014 inneholder en skikkelig
oversikt over hvordan utdanningsmidlene fordeles.
Komiteen viser til at det fremmes
forslag som innebærer at det skal settes inn tiltak for å styrke utenrikstjenestens
evne til å følge opp utdanningsspørsmål i bilaterale dialoger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, ønsker
ikke en fortsatt reduksjon av utdanningsbistandens andel i bistandsbudsjettet
og mener det nå er behov for å snu denne trenden. Flertallet mener
regjeringen blant annet må utvikle en ny strategi for utdanning
i den bilaterale bistanden og sørge for at utenrikstjenestens kompetanse
på dette fagområdet utvikles slik at denne bistanden kan forvaltes
på en god måte og at utdanningsspørsmål blir aktivt fulgt opp i
den bilaterale dialogen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til brevet
fra utviklingsministeren hvor det påpekes at ambassadenes kapasitet
og kompetansebehov til enhver tid er til vurdering i departementet,
og at regjeringens satsinger følges opp med informasjon og støtte
til ambassadene. Disse medlemmer kjenner ikke til
at kompetansen på utdanning har blitt bygget ned på ambassader og utestasjoner
de senere årene. Disse medlemmer vil peke på at det
er viktig at ambassadene benytter seg av den utdanningsfaglige kompetansen
som finnes i Norad. Disse medlemmer vil understreke
at det er av stor betydning at utenrikstjenesten følger de strategier
som ligger for utviklingspolitikken, og at dette også omfatter utdanning.
Komiteen har merket
seg at forslagsstillerne ber om at alle barns rett til utdanning
av god kvalitet skal prioriteres. Komiteen viser
til at i Meld. St. 25 (2012–2013) Dele for å skape, understrekes
regjeringens syn på utdanning som en av de mest utjevnende verktøy
man har. Komiteen viser videre til brevet fra statsråden
hvor det påpekes at regjeringens satsing for å nå marginaliserte
og ekskluderte barn har vært et viktig tilskudd til den globale
satsingen på å nå tusenårsmålet om adgang til grunnskole for alle.
Komiteen anser at det å gi utdanning
av god kvalitet er en forutsetning for å lykkes med en rekke andre
mål i utviklingspolitikken, og vil peke på at det ikke er nok å
ha tilgang til å gå på skole. I den sammenheng har komiteenmerket seg at utviklingsministeren i
sitt brev til komiteen skriver at utdanning og rekruttering av kvalifiserte
lærere er et sentralt element i oppbyggingen av skolegang som gir
læringsutbytte.
Komiteen merker seg at forslagsstillerne
ber om at det skal legges fram en plan for hvordan utdanningsarbeidet
skal styrkes i humanitær bistand. Komiteen viser
til at det i både St.meld. nr. 13 (2008–2009) Klima, konflikt og
kapital og St.meld. nr. 40 (2008–2009) Norsk humanitær politikk,
markeres en tydelig prioritering av at utdanning er en del av den
humanitære innsatsen, og at norsk bistand til utdanning skal fokusere
på stater og konfliktberørte land. Komiteen mener
det er viktig at denne prioriteringen videreføres.
Komiteen viser til at det fremmes
forslag om å utarbeide retningslinjer som sikrer at all norskfinansiert
utdanningsbistand bidrar til at barn med funksjonshemninger blir
inkludert i skolen. Komiteen viser videre til at
UNESCO anslår at 2/3 av barn og unge som ikke går på skole i dag, har
en funksjonsnedsettelse. I den forbindelse vil komiteen påpeke
at Meld. St. 25 (2012–2013) slår fast at norsk utviklingssamarbeid
er rettighetsbasert, og at dette perspektivet er sentralt for å
ivareta individets rett til å kunne kreve av myndigheter at rettigheter
respekteres og beskyttes. Videre sier meldingen at personer med
funksjonsnedsettelser vil prioriteres på områdene utdanning, humanitær
bistand, helse, og i arbeid med kvinners rettigheter. Komiteen vil understreke
at det er viktig at det arbeides systematisk med å integrere personer
med funksjonsnedsettelser i utviklingssamarbeidet.
Komiteen viser til at utviklingsministeren
i sitt brev redegjør for at det arbeides med en gjennomgang av utviklingssamarbeidet
for å vurdere mer presist hvordan man skal inkludere personer med
funksjonsnedsettelser på en bedre måte. Videre at det arbeides med
en veileder for rettighetsbasering av utviklingssamarbeidet der inkludering
av funksjonshemmede inngår. Komiteen vil understreke
viktigheten av at temaet om inkludering av personer med funksjonsnedsettelser
settes på dagsordenen i de internasjonale og multilaterale organisasjonene
som arbeider med utdanning med norske bidrag.
Komiteen viser til forslagsstillernes
forslag som omhandler jenter og utdanning. Komiteenvil peke på at jenters skolegang er et
effektivt tiltak for å bekjempe tidlig ekteskap, tvangsgifting og
kjønnsbasert vold. I tillegg styrker det jenters mulighet til å
skaffe seg en inntekt. Komiteen viser til at regjeringens
innsats på utdanning har hatt en særlig innretning mot jenter, blant
annet ved at Norge er den desidert største enkeltgiveren til UNICEFS
program for jenter og grunnutdanning. Komiteen vil
understreke at dette er en innsats som fortsatt må prioriteres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
de forslag som er fremmet i Dokument 8:105 (2012–2013), er konstruktive innspill
til en videreutvikling av Norges utviklingspolitikk innen utdanningssektoren. Flertallet forventer
at regjeringen vurderer hvordan disse kan følges opp allerede i
statsbudsjettet for 2014, og fremmer følgende forslag til vedtak:
«Stortinget ber regjeringen øke utdanningsbistandens
andel av bistandsbudsjettet og sikre tilstrekkelig kapasitet til
planlegging, forvaltning og kontroll av utviklingssamarbeidet for
å høyne skoledekningen og læringsutbyttet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har ingen merknader
utover dette, og mener at intensjonen i forslagsstillernes forslag
vil bli ivaretatt.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag til vedtak:
«Dokument 8:105 S (2012–2013) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Dagrun Eriksen, Kjell Arvid Svendsen,
Hans Olav Syversen og Ingun E. Ulfsten om høyere prioritering av
utdanning for alle i norsk utviklingspolitikk – vedlegges protokollen.»
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Dokument 8:105 S (2012–2013) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Dagrun Eriksen, Kjell Arvid Svendsen,
Hans Olav Syversen og Ingun E. Ulfsten om høyere prioritering av
utdanning for alle i norsk utviklingspolitikk – vedlegges protokollen.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader. Tilrådingens I fremmes av Fremskrittspartiet, Høyre
og Kristelig Folkeparti. Tilrådingens II fremmes av en samlet komité.
Komiteen viser til
representantforslaget og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringen øke utdanningsbistandens
andel av bistandsbudsjettet og sikre tilstrekkelig kapasitet til
planlegging, forvaltning og kontroll av utviklingssamarbeidet for
å høyne skoledekningen og læringsutbyttet.
II
Dokument 8:105 S (2012–2013) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Dagrun Eriksen, Kjell Arvid Svendsen,
Hans Olav Syversen og Ingun E. Ulfsten om høyere prioritering av
utdanning for alle i norsk utviklingspolitikk – vedlegges protokollen.
Oslo, i utenriks- og forsvarskomiteen, den 5. juni 2013
Ine M. Eriksen Søreide |
Eva Kristin Hansen |
leder |
ordfører |