Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og
Lene Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet,
Olov Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
merker seg at både AMT-direktivet og fjernsynsdirektivet er forankret
i de fire friheter. Av den grunn er komiteen enig
i at både senderlandsprinsippet og prinsippet om fri videreformidling
skal sikre fri bevegelighet av audiovisuelle medietjenester (fjernsyn
og audiovisuelle bestillingstjenester).
Komiteen registrerer at det legges
til grunn at senderlandsprinsippet innebærer at en tilbyder av slike
tjenester bare skal være underlagt reglene i det landet tilbyderen
er etablert. Dette betyr at en tjenestetilbyder ikke vil være underlagt
mer enn ett EØS-lands regelverk.
Videre registrerer komiteen at
senderlandsprinsippet også innebærer at de forskjellige EØS-landene
påtar seg å sikre at alle tjenestetilbydere innenfor landets jurisdiksjon
overholder nasjonale lovregler. Det kan dermed skje en fri utveksling
av tjenester uten at flere land må føre tilsyn med om tjenesten
oppfyller regelverket i direktivet.
Komiteen registrerer videre at
prinsippet om fri videreformidling innebærer at de forskjellige medlemsstatene
innenfor EØS-området ikke får begrense videresending av audiovisuelle
medietjenester fra andre medlemsstater.
Komiteen merker seg at en nyhet
i AMT-direktivet er formaliseringen av en prosedyre for konsultasjoner
(konsultasjonsprosedyren). Formålet med denne prosedyren er å oppnå
en gjensidig tilfredsstillende løsning når et EØS-land (mottakerlandet)
ut fra allmenne hensyn har innført strengere eller mer detaljerte
regler enn direktivets minimumsregler og en fjernsynskanal underlagt
et annet EØS-lands jurisdiksjon har sendinger som helt eller hovedsakelig
er rettet mot mottakerlandet. Det må understrekes at konsultasjonsprosedyren
ikke innebærer en plikt for fjernsynsselskapet til å følge lovreglene
i mottakerlandet. Selv om denne prosedyren ikke innebærer en plikt,
vil komiteen vektlegge at denne muligheten finnes.
Komiteen vil fremheve at AMT-direktivet
er et minimumsdirektiv, og dermed har den enkelte medlemsstat anledning
til å utforme strengere eller mer detaljerte regler enn direktivets
bestemmelser.
Komiteen registrerer videre at
i tilfelle av konflikt mellom e-handelsdirektivet og AMT-direktivet,
skal AMT-direktivet ha forrang.
Komiteen er innforstått med at
det saklige virkeområdet til AMT-direktivet er audiovisuelle medietjenester.
Dette omfatter ifølge direktivet artikkel 1 bokstav a:
Komiteen merker seg at den avgjørende
forskjellen mellom fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester
er seerens grad av kontroll. For at det skal dreie seg om en kringkastet
fjernsynssending gjelder det et vilkår om at tjenesten er beregnet
for samtidig visning for alle seerne. Ved audiovisuelle bestillingstjenester
skjer derimot visningen på et tidspunkt seeren selv har valgt. Komiteen merker seg
videre at begge begrepene er teknologinøytrale.
Komiteen merker seg at kringkastingsloven
i dag ikke omfatter audiovisuelle bestillingstjenester.
Komiteen henviser til kapittelet
om hva som defineres som bildeprogrammer. Denne definisjonen er
etter komiteens syn viktig for å avklare hva som
skal omfattes av AMT-direktivet
Komiteen vil presisere at levering
av bildeprogrammer må være tjenestens hovedformål for at det skal
dreie seg om fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester og
dermed inngå i AMT-direktivet.
Komiteen vil videre presisere
at tjenester hvor audiovisuelle elementer eller bildeprogrammer
inngår som et tilleggsprodukt eller er av underordnet betydning
vil ikke bli omfattet av direktivet.
Komiteen viser til at elektroniske
versjoner av aviser og tidsskrifter vil falle utenfor dersom det
audiovisuelle innholdet ikke er tjenestens hovedformål, men kun
benyttes som en støttefunksjon, jf. fortalen punkt 28. Nettaviser
hvor noen av de skriftlige artiklene er illustrert med kortere videosnutter
vil derfor ikke være omfattet av direktivet.
Det er etter komiteens mening
viktig å presisere at for redaksjoner som parallelt med tradisjonelle
nettaviser også tilbyr tjenester der det audiovisuelle innholdet
må betraktes som en primæraktivitet, som f.eks. VGTV, vil imidlertid
disse tjenestene kunne være omfattet av direktivet og loven.
Komiteen stiller seg bak departementets
føringer på at lovteksten bør presiseres slik at det klart fremgår
at det skal gjøres en vurdering av hva som er tjenestens hovedformål
i samsvar med direktivet.
Komiteen merker seg diskusjonen
mellom departementet og høringsinstansene i dette avsnittet. Komiteen viser
til at etter artikkel 1 nr. 1 bokstav a er det et vilkår at bildeprogrammene
som tilbys er underlagt det redaksjonelle ansvaret til en fysisk
eller juridisk person, kalt tilbyder av medietjenester. At tjenesten
er underlagt det redaksjonelle ansvaret til en tjenestetilbyder
er et selvstendig vilkår som avgrenser regelverkets saklige virkeområde,
jf. artikkel 1 bokstav a.
Videre er komiteen oppmerksom
på at aktører og tjenester som ikke har redaksjonelt ansvar for
programmene heller ikke er omfattet av direktivet.
Komiteen registrerer videre at
et redaksjonelt ansvar etter direktivet innebærer at tilbyderen
utøver effektiv kontroll med både utvelgelsen og organiseringen
av programmene i en kronologisk programoversikt (fjernsyn) eller
i en programkatalog (audiovisuelle bestillingstjenester), jf. artikkel
1 nr. 1 bokstav c. Ansvaret for å følge regelverket ligger altså
på det leddet som pakker sammen enkeltprogrammer og presenterer
dem for seerne. Direktivet regulerer altså tjenester med redaksjonell
aktivitet.
Komiteen registrerer videre at
departementet gikk i høringen inn for å gi en definisjon av tilbyder av
medietjenester hvor vilkåret ble formulert til den «redaksjonelle
kontrollen for utvelgelsen og organiseringen av programmene». Komiteen merker
seg at flere av høringsinstansene var kritiske til at departementet
i lovforslaget benyttet uttrykket «redaksjonell kontroll» i stedet
for «redaksjonelt ansvar» og komiteen registrerer
at disse viser blant annet til at terminologien avviker fra terminologien
benyttet i direktivet og gjeldende definisjon av redaksjonelt ansvar
i kringkastingsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at endringen av
ansvarssubjekt fra kringkaster til tjenestetilbyder medfører at
tjenestetilbyderen selv må foreta en rettslig og presseetisk vurdering
av programmenes innhold. Endringen av ansvarssubjekt kan føre til
at sterke interessegrupper vil kunne utøve press mot tjenestetilbydere
for å hindre publiseringen av et program som bestillingstjeneste. Disse
medlemmer vil bemerke at det da kan oppstå en risiko for
at tjenestetilbyderen av økonomiske eller andre grunner vil unnlate
å publisere kontroversielle programmer. Disse medlemmer viser
til at utskiftningen av lovens begrep redaksjonelt ansvar med begrepet
«effektiv redaksjonell kontroll» derfor tilsier at dette bør tolkes
strengt i forhold til tjenestetilbydere for å tydeliggjøre redaktøransvaret
og styrke ytringsfriheten.
Komiteen vil igjen påpeke at
AMT-direktivet er et minimumsdirektiv. Artikkel 4 nr. 1 slår derfor fast
at den enkelte medlemsstat ut fra allmenne hensyn har adgang til
å fastsette strengere eller mer detaljerte regler på områder som
reguleres av direktivet. Forutsetningen for å kunne fastsette strengere
eller mer detaljerte regler er at regelverket er i samsvar med fellesskapsretten
for øvrig.
Komiteen er kjent med at departementet
i høringsnotatet foreslo at adgangen til å be andre EØS-land følge
regelverket i Norge ble hjemlet i kringkastingsforskriften. Komiteen støtter
dette. Videre støtter komiteen departementets presisering
av at Norges plikt til å gjennomføre konsultasjoner bør hjemles
i kringkastingsloven, selv om plikten til å gjennomføre konsultasjoner
kun retter seg mot norske myndigheter og ikke medfører noen plikter
eller rettigheter for norske fjernsynsforetak.
Komiteen er positiv til at det
etableres en prosedyre som kan følges i omgåelsestilfeller dersom mottakerlandet
finner at konsultasjonsprosedyren ikke gir tilfredsstillende resultater.
Direktivet åpner for at mottakerlandet kan iverksette «egnede tiltak» dersom
den aktuelle kringkasteren har etablert seg i senderlandet med den
hensikt å omgå de strengere regler som gjelder i mottakerlandet. Komiteen gir sin
tilslutning til dette.
Komiteen er enig med departementet
i at et forbud mot videresending vil være et hensiktsmessig virkemiddel
og at adgangen til å nedlegge forbud legges til Medietilsynet.
Komiteen er kjent med at denne
delen av innføringen av AMT-direktivet har skapt debatt og stort engasjement.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, er derfor fornøyd med at Norge
etter innføringen av fjernsynsdirektivet har et generelt unntak
fra prinsippet om fri videreformidling når det gjelder alkoholreklame.
Det er grunn til å presisere fra flertallets side at
direktivet ga Norge en uttrykkelig rett til å pålegge kabelselskaper
å hindre visningen av reklameinnslag for alkohol ved sladding i
fjernsynssendinger som er særskilt rettet mot Norge. Pålegget om
sladding forutsatte ikke at Norge påviste omgåelseshensikt eller at
nærmere prosedyrer var gjennomført.
Komiteen er videre kjent med
at unntaket ikke omfattet fjernsyn distribuert gjennom andre plattformer
enn kabel.
Komiteen vil videre bemerke at
den 14. februar 2012 offentliggjorde regjeringen at den etter avtale med
de andre EFTA-landene vil meddele EU-siden at man tar AMT-direktivet
inn i EØS-avtalen uten at unntaket videreføres.
Det er derfor av stor betydning for komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, å vite at regjeringen
legger til grunn at alkohollovens forbud mot alkoholreklame som
også omfatter alkoholreklame i rettede sendinger fra utlandet er
forenlig med direktivet og kan bestå og at eventuelle brudd kan
håndheves i samsvar med direktivets prosedyrer (se proposisjonens
kap. 6.3 og 6.4). Flertallet vil presisere at direktivet
ikke er til hinder for at det norske regelverket går lenger enn
direktivets regler på dette området – jf. proposisjonens kap. 7.5.5.
Komiteen er fornøyd med at det
i artikkel 7 er fastsatt at medlemslandene skal oppmuntre tilbydere av
audiovisuelle medietjenester til å sørge for at deres tjenester
gjøres tilgjengelig for syns- og hørselshemmede.
Komiteen er kjent med at det
i dag kun er NRK som er underlagt et krav om teksting av sine fjernsynssendinger. Komiteen er
videre kjent med tilbakemeldingene fra høringsinstansene i forbindelse
med dette temaet.
Komiteen registrerer at departementets
forslag i høringen var at tekstekravene til kommersielle kringkastere
kun skal gjelde fjernsynskanaler med mer enn fem prosent publikumsandel,
og at bare NRK skal ha krav om teksting utenfor «primetime». Komiteen har
forståelse for at flere av interesseorganisasjonene etterlyser krav
om teksting av alle ferdigproduserte programmer hele døgnet på alle
riksdekkende kanaler.
Komiteen stiller seg derfor bak
departementets lovforslag om at teksting i fjernsyn gjennomføres i
kringkastingsloven.
Videre er komiteen enig med departementet som
understreker at dette bare er første steg på vei mot en mer universell
utforming av TV-tilbudet, og oppfordrer kringkasterne om å utvikle
og tilby tjenester som sørger for bedre tilgjengeliggjøring og mer
universell utforming av sitt innholdstilbud. Komiteen stiller
seg bak denne oppfordringen. Komiteen vil også oppfordre
alle kringkasterne som kommer innunder denne regelen om å tilby
sendinger også utenom «primetid». Komiteen vil presisere at
når det gjelder hørselshemmede er tilgang til radio sterkt redusert.
Komiteen er tilfreds med at NRK
arbeider med utprøving av lydteksting og synstolkning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er positive til teksting av flere fjernsynssendinger. Disse
medlemmer vil imidlertid bemerke at det teknisk sett bør
legges til rette for at seere som ønsker det kan velge bort tekstingen. Disse
medlemmer vil også påpeke at det å knytte kravet om teksting
til publikumsandel kan føre til uklarhet rundt når en kanal faller
innenfor eller utenfor kravet fordi kanalenes seeroppslutning varierer
over tid. Disse medlemmer merker seg også at forslaget
til bestemmelse, slik den foreligger, medfører store ekstra kostnader
for alle kringkastere med en markedsandel over fem prosent, samtidig som
regjeringen foreslår å unnta NRKs distriktssendinger begrunnet av
økonomiske hensyn og hensynet til å kunne skaffe nok kompetente
tekstere. Disse medlemmer mener prinsipielt at alle
kringkastere bør likebehandles ved lovfestingen av et slikt krav. Samtidig
må et krav om teksting reguleres med bestemmelser som tar hensyn
til mindre kommersielle kanalers økonomiske bærekraft. Dersom kravet
om teksting skal reguleres ved bestemmelse om markedsandel, må bestemmelsen
derfor inneholde adekvate definisjoner av hvordan markedsandeler
skal forstås, og det bør vurderes om dette kravet heller bør reguleres
i forskrift fremfor i lovs form. Disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan
behovet for teksting av kringkastingssendinger og audiovisuelle
bestillingstjenester mest formålstjenlig kan reguleres og komme
tilbake til Stortinget med sak om dette.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at Norges forbud mot alkoholreklame ble innført i 1975, og at forbudet
ble videreført da Norge inngikk EØS-avtalen i 1994, ved et unntak
fra rådsdirektivet om fjernsynsreklame. Dette ble juridisk nedfelt
gjennom et tillegg til artikkel 15 i direktivet. Flertallet viser
til at unntaket har gitt Norge nødvendig hjemmel til å hindre alkoholreklame
også i sendinger rettet mot det norske markedet, selv om de sendes
fra TV-stasjoner som er lokalisert utenfor Norge.
Flertallet vil verne om det norske
regelverket knyttet til alkoholreklame som Norge fikk aksept for å
beholde ved inngåelsen av EØS-avtalen.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker
at videreføring av det alkoholpolitiske regimet var en viktig forutsetning
for Kristelig Folkepartis avgjørende støtte til det grunnlovsmessige
flertallet som skulle til for at EØS-avtalen kunne vedtas i Stortinget.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil vise
til utenriksministerens uttalelser i Stortinget 14. februar 2012:
«Reklameforbudet er et viktig virkemiddel i regjeringens
arbeid for å motvirke skadelig konsum av alkohol. Regjeringens holdning
er at dette prinsipielle synet gjelder på alle typer alkoholreklame.
Ved innlemmelsen av direktivet i EØS-avtalen legger vi derfor til
grunn at også forbudet mot alkoholreklame i rettede sendinger fra
utlandet kan bestå.»
Og videre:
«Etter en samlet vurdering, legger regjeringen opp
til at Norge går inn for å innlemme direktivet om audiovisuelle
medietjenester i EØS-avtalen. Regjeringen legger til grunn at Norge
kan videreføre forbudet mot alkoholreklame i rettede sendinger,
selv om det skriftlige unntaket faller bort. Slik vi ser det, vil dette
ikke være i strid med direktivets innhold. Direktivet åpner for
at strengere nasjonale regler også kan gis anvendelse på sendinger
fra andre land, dersom sendingene i det vesentlige er rettet mot
Norge.»
Flertallet viser til at det generelle
alkoholforbudet i Norge hviler på solid helsepolitisk grunnlag. Alkoholforbudet
er også i samsvar med utviklingen i EU og internasjonalt for øvrig,
hvor hensynet til folkehelsen står stadig sterkere. Flertallet viser
til at flere EU-land har restriktiv holdning til alkoholreklame,
og en rekke land har nasjonale bestemmelser om alkoholreklame som
er mer restriktive enn direktivets minimumskrav.
Flertallet er enig i regjeringens
syn på at Norges generelle forbud mot alkoholreklame ikke er i strid
med EØS-forpliktelsene, og flertallet viser til at
EFTA-domstolen har uttalt at den ikke har noen grunn til å tvile
på at det ligger tungtveiende sosiale og helsemessige hensyn til
grunn for den norske alkoholpolitikken generelt og forbudet mot
alkoholreklame spesielt. Flertallet mener det norske
alkoholreklameforbudet både er egnet og nødvendig for å oppnå den
beskyttelse av folkehelsen som Norge ønsker. Flertallet viser
til at direktivets minimumskrav ikke i tilstrekkelig grad vil kunne
beskytte folkehelsen. Forbudet mot reklame for alkohol i alle medier
under norsk jurisdiksjon vil således være i samsvar med AMT-direktivet. Flertallet peker
på at direktivet åpner for at strengere nasjonale regler kan gis
anvendelse på særskilt rettede sendinger.
Flertallet viser til interpellasjonsdebatt
i Stortinget 14. februar 2012 og utenriksministerens uttalelser
om at «det vil undergrave medlemsstatenes mulighet og adgang til
å fastsette strengere reguleringer, dersom de nasjonale reguleringer
ikke kan gjøres gjeldende overfor særskilt rettede sendinger».
Flertallet mener det er av stor
betydning å vite at regjeringen mener alkohollovens forbud mot alkoholreklame,
som også omfatter alkoholreklame i rettede sendinger fra utlandet,
er forenlig med direktivet og kan bestå, og at eventuelle brudd
kan håndheves i samsvar med direktivets prosedyrer. Flertallet mener
det er bra at regjeringen fastholder det norske regelverket mot
reklame for alkohol også hva gjelder TV-sendinger rettet mot Norge. Flertallet viser
til at retten til et strengere nasjonalt regelverk er godt faglig
forankret i kunnskap om effekten av alkoholens helseskader.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti peker
på at når regjeringen ikke velger å benytte seg av reservasjonsretten,
påtar regjeringen seg det hele og fulle ansvar for at TV-sendinger
rettet mot Norge fortsatt holdes frie for alkoholreklame.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at også reguleringen av reklame for reseptfrie
legemidler bør gjøres plattformnøytral og vil påpeke det uheldige
i et særnorsk forbud mot produktplassering av disse legemidler godkjent
for salg i butikk. Dette kan etter disse medlemmers mening
virke konkurransevridende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke betydningen av at Norge ikke innfører
særskilt strenge regler for produktplassering. Disse medlemmer vil vise
til at liberaliseringen skjer fordi tilnærmet alle EØS-land inkludert
våre naboland har liberalisert sine regelverk, og at et strengere
regelverk i Norge vil kunne gi problemer ved internasjonale samproduksjoner
og svekke konkurransekraften til norske tjenestetilbydere. Disse
medlemmer vil også påpeke at produktplassering representerer
en ny finansieringskilde for fjernsynsproduksjoner ettersom utbredelsen
av ny teknologi, som gjør det mulig for publikum å hoppe over reklamepausen,
på sikt kan føre til reduserte reklameinntekter. Disse medlemmer vil
påpeke at det norske medie- og reklamemarkedet har naturlige begrensninger
og er opptatt av å sikre bærekraft som gir et mangfoldig norsk medie-
og kulturlandskap.
Disse medlemmer viser videre
til utfordringen knyttet til grensen mellom sponsing og produktplassering.
Dette er en høyaktuell problemstilling for NRK, og disse
medlemmer mener det er avgjørende at regjeringen sikrer
kanalen tydelige og forutsigbare rammer knyttet til denne problemstillingen. Det
har også tidligere vært diskusjon omkring hva som defineres som
produktplassering for NRK, og disse medlemmer peker
i den forbindelse på utsettelsen av premieren for TV-serien «Lilyhammer» som
følge av uklarheter og gråsoner knyttet til denne problemstillingen.
Komiteen viser til at dette kapittelet
inneholder regelverk som kun omfatter audiovisuelle bestillingstjenester.
Dette gjelder regulering av innhold som i alvorlig grad kan skade
mindreårige og hjemmel til å fastsette nærmere regler om bruk av
europeisk programmateriale. Komiteen stiller seg
bak departementets vurderinger.
Komiteen registrerer at AMT-direktivet
artikkel 15 regulerer retten til å sende korte nyhetsutdrag fra
begivenheter av stor interesse for allmennheten.
Videre viser komiteen til at
bestemmelsen pålegger medlemsstatene å sikre at fjernsynsselskaper på
rettferdige, rimelige og ikke-diskriminerende vilkår har tilgang
til begivenheter av stor interesse for allmennheten som et annet
fjernsynsselskap har eksklusive rettigheter til å sende fra.
Komiteen viser videre til at
det skal sikres at kringkastere etablert innenfor det europeiske
økonomiske samarbeidsområdet for nyhetsrapportering har adgang til
å anvende korte utdrag fra denne type begivenheter i tilfeller der
begivenheten sendes eksklusivt av en kringkaster. Ifølge direktivets
fortale punkt 55 er formålet å verne friheten til å motta opplysninger
og sikre at seernes interesser fullt ut er beskyttet. Komiteen stiller
seg bak dette.
Komiteen registrerer at i høringsutkastet
gikk departementet inn for at det ikke utarbeides noen liste over
hvilke begivenheter som omfattes, slik at dette må vurderes konkret. Komiteen er
enig i dette.
Komiteen stiller seg derfor bak
argumentasjon om at når et kringkastingsselskap har ervervet enerett
til å sende fra begivenheten og at andre kringkastere ønsker å sende
nyhetsutdrag, gir det indikasjoner på at begivenheten er av stor
interesse for allmennheten.
Komiteen merker seg videre at
det ble foreslått at adgangen til å sende korte utdrag sikres ved
at andre kringkastere kan benytte signalet til hovedkringkasteren.
Dette er direktivets utgangspunkt. Departementet foreslo at artikkel
15 gjennomføres i åndsverkloven gjennom en avgrensning i signalretten
i §§ 45a og 25 andre ledd når det gjelder verk som inngår i utdraget. Komiteen støtter
dette.
Når det gjelder utdragenes maksimale lengde,
ble det foreslått at utdragene ikke skal være lengre enn det nyhetsformålet
tilsier (noe som må vurderes konkret), men at 90 sekunder uansett
fastsettes som en øvre grense. Forslaget innebar videre at utdragene kan
sendes så lenge de har nyhetsinteresse, men ikke utover dette.
Komiteen registrerer debatten
som er synliggjort i saksgrunnlaget under kapittel 9 og som fremkom
på høringen den 22. november 2012.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at sitatretten for korte
nyhetsutdrag fra begivenheter av stor interesse bør gjøres plattformnøytral. Disse
medlemmer vil påpeke at en vid praktisering av nyhetsretten
er særdeles viktig i en tid hvor det tidligere skillet mellom ulike
kommunikasjonskanaler er i ferd med å viskes ut og ulike publiseringsmetoder
raskt smelter sammen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener regulering av politisk reklame bør være plattformnøytral
og at politisk reklame derfor også bør tillates i direkte kringkastede
sendinger og audiovisuelle bestillingstjenester. Disse medlemmer mener
forbudet mot politisk TV-reklame er et inngrep i ytringsfriheten
som påvirker formidlingen av meningsmangfoldet i det politiske landskapet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med sak
om opphevelse av forbudet mot politisk TV-reklame.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til de ulike høringsuttalelsene knyttet til behandlingen av Prop.
9 L (2012–2013), og understreker at mest mulig like forhold for aktørene
i et marked er viktig. Disse medlemmer er opptatt
av at politikere ikke skal gjennomføre tiltak eller utforme lover
som kan bidra til konkurransevridning, og mener derfor det er feil
med særnorske restriksjoner i et internasjonalt marked. Bl.a. uttaler
TV2 og Mediebedriftenes Landsforening (MBL) en klar motstand mot
en slik norsk tilleggsregulering, og disse medlemmer mener
slike reguleringer blir parodiske når de heller ikke er plattformnøytrale.
Det er etter disse medlemmers syn ingen logikk i
at det f.eks. er forbudt med reklame for politiske partier og reseptfrie
medisiner på TV-sendinger, mens den samme reklamen tillates i øvrige
medier. I dagens mediemarked, med en stadig større gråsone mellom
fjernsyn og nett-TV, er det også svært vanskelig å forsvare ordningen
ut fra påvirkningskraft og omfang.
Disse medlemmer viser også til
at dagens totalforbud mot politisk TV-reklame er et brudd med ytringsfriheten,
og at det kompenserende tiltaket ved støtte til Frikanalen ikke
på noen som helst måte ivaretar ytringsfriheten på en tilfredsstillende
måte.
I tillegg vil disse medlemmer vise
til Meld. St. 1 (2012–2013), hvor regjeringen skriver følgende:
«Virksom konkurranse bidrar til effektiv bruk av samfunnets
ressurser, holder kostnadene nede og fremmer innovasjon. Dette kommer
forbrukerne til gode gjennom lavere priser og et variert produktutvalg
med god kvalitet.»
Disse medlemmer registrerer regjeringens innrømmelse
av markedets og konkurransens åpenbare fortrinn knyttet til ressursutnyttelse
og kvalitet, og håper denne erkjennelsen også følges opp i praktisk
politikk. Dette må i så fall innebære at regjeringen sørger for
at man får rett til å markedsføre sine produkter, for å sikre forbrukerne
et best mulig beslutningsgrunnlag. Disse medlemmer registrerer
at heller ikke dette er noen fremmed tanke i regjeringen, all den
tid Næringsdepartementet har uttalt at TV-reklame for reseptfrie
legemidler vil sørge for økt informasjon om disse legemidlene. Disse
medlemmer påpeker at et fritt marked og informasjonstilgang
henger sammen, og at ytringer og markedsføring på TV derfor må tillates
både av hensyn til ytringsfriheten og for å sikre mest mulig opplyste valg
hos forbrukerne. Disse medlemmer viser til at en
slik rett ikke må knyttes utelukkende opp mot legemidler, men også
andre lovlige varer som det i dag eksisterer et reklameforbud for
– som f.eks. alkohol og tobakk.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en
sak om opphør av forbud mot TV-reklame på tobakk og alkohol.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en
sak om opphør av forbud mot TV-reklame for legemidler godkjent for
salg i butikk.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke at det er reist spørsmål om hvorvidt
formidlingsplikten innebærer at distributøren ikke kan kreve vederlag
fra sluttbruker for formidling av formidlingspliktige kanaler. Disse
medlemmer kan ikke se at dette spørsmålet er tilstrekkelig
belyst i proposisjonen. Disse medlemmer viser videre
til at flere høringsinstanser har uttalt seg om hvorvidt det er
hensiktsmessig å benytte fullmaktshjemmelens adgang til å pålegge
formidlingsplikt på alle nett. Disse medlemmer merker
seg videre synspunktet om at formidlingsplikten bør balanseres med
en formidlingsrett og at departementet mener hensynet til distributørene
er ivaretatt i gjeldende regulering. Disse medlemmer viser
til de økonomiske konsekvensene dette spørsmålet har både for innholdsprodusenter,
formidlere og forbrukere og vil derfor påpeke betydningen av en
grundig utredning av dette spørsmålet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede spørsmålet
om betalingsfastsettelse ved formidlingsplikt og på egnet måte komme
tilbake til Stortinget med sak om dette.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at partiet ikke støttet at NRK ble gitt
rett til opplysninger fra kunderegistrene til TV-distributører,
og viser til tidligere behandling i Stortinget der disse
medlemmer mener NRK med sitt innkrevingsapparat allerede
har et meget effektivt virkemiddel til bruk for innkreving av lisensmidlene.
Allerede før utvidelsen i 2009 kontrollerte NRK sitt lisensregister
opp mot informasjonen fra forhandlere og det sentrale folkeregisterets opplysninger. Disse
medlemmer mener det ikke kan forsvares å samkjøringer dataregistre
til dette formålet og at det kan stilles spørsmål ved om datakvaliteten
på utleverte opplysninger vil svekke rettssikkerheten. Disse
medlemmer viser til proposisjonens kapittel 11.4.4. der
det heter:
«(…) Datatilsynet, Familie & Medier, Get, Kabel Norge,
MTG og Telenor er imot endringen.
Telenor, Kabel Norge
og Get mener blant annet at bestemmelsen setter distributørene i
et uholdbart krysspress og at det hefter så stor usikkerhet ved
kvaliteten på dataene som utleveres at opplysningene ikke er egnet
til å benyttes til kontrollformål.
I denne sammenheng
uttaler Telenor:
'Eksempelvis vil forskjellige personer
i en husstand kunne være registrert som kunder av forskjellige tjenester
– den ene kan være kunde hos Telenor, mens den andre er oppført
i NRKs register.'
Telenor m fl. hevder videre at bestemmelsen
er i strid med personopplysningsloven § 11, personverndirektivet
artikkel 13 bokstav a til d samt artikkel 8 i den europeiske menneskerettskonvensjon
(EMK).
Datatilsynet er av samme oppfatning og uttaler følgende:
'Datatilsynet
er av den oppfatning at foreliggende hjemmel er i strid med grunnleggende
personvernhensyn. I EUs personverndirektiv heter det at personopplysninger
bare kan benyttes til nærmere forhåndsdefinerte behandlingsformål.
Det vises også til personopplysningslovens § 11 litra c, hvoretter
personopplysninger som er innsamlet til ett formål ikke kan brukes
senere til et formål som er uforenlig med det opprinnelige formålet,
uten at den registrerte samtykker. Angjeldende opplysninger er opprinnelig avgitt
fra en privatperson til en tv-tilbyder, for at tilbyderen skal kunne
administrere og ivareta deres kundeforhold. Det å benytte disse
opplysningene til et nytt formål er i utgangspunktet i strid med
formålsbestemthetsprinsippet. Dette er ekstra problematisk når det
nye formålet er å gjennomføre kontroll med den enkelte.'
Datatilsynet
og Telenor m fl. stiller videre spørsmål ved om NRK vil ha rett
til innsyn i hele registeret eller bare av personer som ikke er
registrert i NRKs lisensregister og om NRK skal kunne lagre opplysningene.
Datatilsynet mener slike spørsmål eventuelt kan avklares i forskrift.»