Kulturdepartementet foreslår i proposisjonen endringer
i lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting (kringkastingsloven),
lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk (åndsverkloven)
og lov 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram (film- og videogramloven)
for å gjennomføre europaparlaments- og rådsdirektiv 2010/13/EU om
audiovisuelle medietjenester (heretter AMT-direktivet). Proposisjonen
inneholder også forslag til endringer som ikke følger av AMT-direktivet
direkte, men som relaterer seg til de samme reglene og komplimenterer
de øvrige endringsforslagene.
AMT-direktivet er en konsolidering av rådsdirektiv
89/552/EØF om samordning av visse bestemmelser om utøvelse av fjernsynsvirksomhet,
fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene (heretter fjernsynsdirektivet)
og europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/65/EF om endring av fjernsynsdirektivet (heretter
endringsdirektivet). Fjernsynsdirektivet er allerede gjennomført
i norsk rett.
Den viktigste forskjellen mellom fjernsynsdirektivet
og AMT-direktivet er at virkeområdet er utvidet. Fjernsynsdirektivet
omfattet kun kringkastede fjernsynssendinger, det vil si sendinger
som mottas direkte og samtidig av seerne. AMT-direktivet omfatter
i tillegg til fjernsyn også audiovisuelle bestillingstjenester som
kjennetegnes av at seerne selv velger tidspunktet for når et program
skal ses. Direktivet benytter samlebetegnelsen audiovisuelle medietjenester
for fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester og audiovisuell
kommersiell kommunikasjon, derav navnet på direktivet. Videre inneholder
direktivet en rekke materielle endringer som skal bidra til å forenkle
og liberalisere regelverket.
Proposisjonen inneholder forslag om å utvide kringkastingslovens
virkeområde slik at audiovisuelle bestillingstjenester omfattes.
Lovens tittel foreslås derfor endret til lov om kringkasting og
audiovisuelle bestillingstjenester. For øvrig inneholder proposisjonen
følgende forslag til endringer av kringkastingsloven for å gjennomføre
AMT-direktivet i norsk rett:
prosedyre for konsultasjoner
og iverksetting av tiltak når et fjernsynsselskap etablert i et
annet EØS-land som retter sendingene sine mot Norge bryter norske
regler, samt enkelte av direktivets regler
krav om at tilbydere av audiovisuelle medietjenester
skal identifisere seg for seerne
utvidelse av forbudet mot reklame rettet
mot barn slik at det også omfatter audiovisuelle bestillingstjenester
utvidelse av regelverket for sponsing slik
at det også omfatter audiovisuelle bestillingstjenester
ny bestemmelse som fastslår at produktplassering
som hovedregel skal være forbudt, men at det tillates på gitte vilkår
i visse programkategorier
lovfesting av krav om teksting av fjernsynssendinger
som omfatter NRK og øvrige riksdekkende fjernsynskanaler med mer
enn fem prosent publikumsandel
I åndsverkloven foreslås følgende endring for
å gjennomføre AMT-direktivet i norsk rett:
Proposisjonen inneholder dessuten følgende forslag
til endringer av kringkastingsloven som ikke har sammenheng med
gjennomføring av AMT-direktivet:
endring av ordlyden
i kringkastingslovens bestemmelse om formidlingsplikt slik at bestemmelsens
ordlyd bedre reflekterer at adgangen til å pålegge formidlingsplikt
gjelder på alle distribusjonsplattformer (gjøres plattformnøytral)
hjemmel for kringkastere og tilbydere av
audiovisuelle bestillingstjenester og visse produksjonsforetak til
å kreve politiattest fra medarbeidere som regelmessig har kontakt
med mindreårige ved tilbud om stilling
forslag om at hjemmelen for at NRK kan
innhente navn og adresse fra distributører for kontroll mot NRKs
register over lisensbetalere utvides til også å omfatte fødselsdato
Meldingens kapittel 3 inneholder en nærmere
beskrivelse av AMT-direktivets hovedformål og en oversikt over relevante
endringer i forhold til fjernsynsdirektivet.
I kapittel 4 redegjøres det for utviklingstrekk innenfor
audiovisuelle medier og bakgrunnen for fremveksten av audiovisuelle
bestillingstjenester.
Kapittel 5 inneholder forslag om å utvide kringkastingslovens
virkeområde og forslag til definisjon av audiovisuelle bestillingstjenester
og fjernsyn. Kapittelet redegjør også for forskjellen mellom audiovisuelle
bestillingstjenester og fjernsyn.
I kapittel 6 gjennomgås betydningen av senderlandsprinsippet
og prinsippet om fri videreformidling samt unntakene som følger
av direktivet. Kapittelet inneholder også forslag til innføring
av en konsultasjonsprosedyre mellom Norge og et annet EØS-land ved
brudd på norske lovregler som er strengere enn direktivet og vilkår
for å stanse slike sendinger.
Kapittel 7 inneholder en oversikt over direktivets fellesregler
for fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester og forslag til
en ny regel om at tilbydere av audiovisuelle medietjenester skal
identifisere seg for seerne slik at det blir klart hvem som er ansvarlig
for sendingene. Kapittelet inneholder også forslag om å lovfeste
krav til teksting av sendinger for NRKs riksdekkende fjernsynskanaler
og riksdekkende, kommersielle fjernsynskanaler med mer enn fem prosent publikumsandel.
Departementet foreslår videre å utvide sponseregelverket som i dag
gjelder for fjernsyn til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjeneste
og forslag til regulering av produktplassering i fjernsyn og audiovisuelle
bestillingstjenester.
Kapittel 8 inneholder regelverk som kun omfatter
audiovisuelle bestillingstjenester. Dette gjelder regulering av
innhold som i alvorlig grad kan skade mindreårige og hjemmel til
å fastsette nærmere regler om bruk av europeisk programmateriale.
Meldingens kapittel 9 inneholder forslag til
endring av åndsverkloven som innebærer at fjernsynsselskaper får
en vederlagsfri adgang til å sende korte utdrag fra begivenheter
av stor allmenn interesse som et annet fjernsynsselskap har eksklusive
rettigheter til å sende fra.
Kapittel 10 inneholder en gjennomgang av lovens
sanksjonssystem med henblikk på håndheving av regelverket for audiovisuelle
bestillingstjenester.
Kapittel 11 inneholder forslag til lovendringer som
ikke har sammenheng med gjennomføringen av AMT-direktivet. Dette
omfatter endring av ordlyden i kringkastingslovens bestemmelse om
formidlingsplikt, hjemmel for å kreve politiattest for personell som
har regelmessig kontakt med mindreårige og utvidelse av NRKs adgang
til å innhente opplysninger fra fjernsynsdistributører for å identifisere
personer som ikke betaler lisens.
Proposisjonen inneholder ikke forslag til endring av
reklameavbruddsreglene i samsvar med AMT-direktivets nye regler.
Ved kongelig resolusjoner av 15. oktober 2009 og 23. oktober 2009
ble det foretatt endringer av forskrift om kringkasting av 28. februar 1997
nr. 153 (kringkastingsforskriften) som innebærer en liberalisering
av reklameavbruddsreglene for spillefilm eller film laget for fjernsyn,
lengre fiksjonsbaserte serier og programmer samt nyhetsprogrammer.
I instruks til Medietilsynet av 20. august 2010 ble tilsynet bedt
om å gå over til bruttoprinsippet ved tilsyn med reklameavbrudd
for fjernsyn.
Utenriksdepartementet har lagt frem en stortingsproposisjon
om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning om å innlemme
direktivet i EØS-avtalen, jf. Prop. 10 S (2012–2013).
Fjernsynsdirektivet (Rådsdirektiv 89/552/EØF) hadde
som hovedformål å samordne den europeiske reguleringen av fjernsynsfeltet
og dermed legge til rette for fri bevegelse av fjernsynssendinger.
Direktivet omfattet kun fjernsyn som kjennetegnes av at programmene
er ment eller egnet til å mottas direkte og samtidig av seerne.
Regelverket om audiovisuelle medietjenester
ble først vedtatt som endringer i fjernsynsdirektivet ved europaparlaments-
og rådsdirektiv 97/36/EF (endringsdirektivet). I tillegg til fjernsyn
omfatter dette direktivet tjenester hvor seerne selv kan velge tidspunktet
for når et program skal sees (audiovisuelle bestillingstjenester).
Hensikten med dette direktivet er å følge opp den tekniske og markedsmessige
utviklingen som har skjedd i form av fremveksten av audiovisuelle
bestillingstjenester.
I likhet med fjernsynsdirektivet har AMT-direktivet
til hovedformål å legge til rette for fri bevegelse av fjernsyn
og audiovisuelle bestillingstjenester. AMT-direktivet skal styrke
den europeiske mediesektoren i konkurransen med andre markeder ved
en modernisering og forenkling av eksisterende regelverk.
Direktivet skal videre legge til rette for likere konkurransevilkår.
Dette omfatter særlig fjernsynsmediets konkurranseevne i forhold
til audiovisuelle bestillingstjenester. Fjernsyn og audiovisuelle
bestillingstjenester konkurrerer om det samme publikum. Direktivet
skal derfor også bidra til å unngå konkurransevridning. Ettersom
audiovisuelle bestillingstjenester tidligere ikke har vært underlagt
noen mediespesifikk regulering fra EUs side, mens fjernsynsmediet
har vært gjenstand for et relativt omfattende reguleringsregime,
legger direktivet opp til en viss harmonisering av regelverkene
for de to medietypene. Dette skjer dels gjennom et sett felles grunnregler som
omfatter både fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester og
et sett spesialregler for bestillingstjenester og dels ved at regelverket
for fjernsyn liberaliseres.
Liberalisering av regelverket for fjernsyn omfatter
særlig reklameavbruddsreglene. Videre inneholder direktivet fellesregler
for sponsing og produktplassering som for fjernsynssektoren innebærer
en liberalisering, mens det for audiovisuelle bestillingstjenester
innebærer en strengere regulering enn i dag. Ifølge direktivets
fortale punkt 81 innebærer den teknologiske utviklingen at forbrukerne
har fått flere valgmuligheter. Blant annet innebærer ny teknologi at
seerne kan velge vekk tradisjonell reklame. Ifølge fortalens punkt
80 og 81 er det derfor nødvendig å åpne for utviklingen av nye reklameteknikker
og produktplassering, slik at tradisjonelt fjernsyn får bedre muligheter
til å konkurrere på like vilkår som nye audiovisuelle tjenester.
Senderlandsprinsippet innebærer at en tilbyder av
slike tjenester bare skal være underlagt reglene i det landet tilbyderen
er etablert. Dette betyr at en tjenestetilbyder ikke vil være underlagt
mer enn ett EØS-lands regelverk.
Prinsippet om fri videreformidling innebærer
at de forskjellige medlemsstatene innenfor EØS-området ikke får
begrense videresending av audiovisuelle medietjenester fra andre
medlemstater.
En nyhet i AMT-direktivet er formaliseringen
av en prosedyre for konsultasjoner (konsultasjonsprosedyren). Formålet
med denne prosedyren er å oppnå en gjensidig tilfredsstillende løsning
når et EØS-land (mottakerlandet) ut fra allmenne hensyn har innført strengere
eller mer detaljerte regler enn direktivets minimumsregler og en
fjernsynskanal underlagt et annet EØS-lands jurisdiksjon har sendinger
som helt eller hovedsakelig er rettet mot mottakerlandet. Det må
understrekes at konsultasjonsprosedyren ikke innebærer en plikt
for fjernsynsselskapet til å følge lovreglene i mottakerlandet.
Av hensyn til brukervennlighet er reglene fra fjernsynsdirektivet
og endringsdirektivet slått sammen i et såkalt kodifisert direktiv,
AMT-direktivet (europaparlaments- og rådsdirektiv 2010/13/EU). Det
erstatter de to tidligere direktivene og det er det kodifiserte
direktivet som skal gjennomføres i norsk rett. Direktivet ble tatt
inn i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning av 15. juni 2012.
Direktivet omfatter dermed alle EU-land samt Island, Liechtenstein
og Norge. Sveits er ikke direkte omfattet av direktivet.
AMT-direktivet er et minimumsdirektiv. Den enkelte
medlemsstat har anledning til å utforme strengere eller mer detaljerte
regler enn direktivets bestemmelser.
Fjernsynsmarkedet er preget av omfattende endring.
Det audiovisuelle medieinnholdet på Internett er i stor grad basert
på gjenbruk av innhold som enten har vært kringkastet eller distribuert
via andre plattformer, eller som en del av en større flermedial
produksjon. Det finnes imidlertid flere eksempler på innhold spesielt
produsert for visning på Internett eller via andre bestillingstjenester.
Forretningsmodellene varierer, men mange tjenester er basert på
enten reklame og/eller brukerbetaling.
Meldingens kapittel 4 viser to parallelle utviklingstrekk:
For det første er det tydelig at publikum i økende grad tar i bruk
nye måter å konsumere audiovisuelt innhold på, for eksempel via
kringkasternes nett-tv-portaler eller via eksterne videodelingsnettsteder,
og mye av dette innholdet er bestillingstjenester. For det andre
er det tydelig at publikum også i stor grad konsumerer tradisjonelt
fjernsyn i sanntid. Samlet øker dermed konsumet, ved at publikum
både tar i bruk tradisjonelle og nye måter å konsumere innhold på.
Flytter vi oss fra brukervaner til aktører,
gjenfinner vi de samme to tendensene: På den ene siden er det en
sterk tendens til at nye aktører etablerer seg i markedet for audiovisuelle
medietjenester, slik for eksempel VGTV og YouTube har gjort. På
den andre siden er det også tydelig at mye av dagens audiovisuelle
medieinnhold fortsatt kommer fra de etablerte kringkasterne på markedet,
slik som NRK og TV 2.
Det saklige virkeområdet til AMT-direktivet
er audiovisuelle medietjenester. Dette omfatter ifølge direktivet
artikkel 1 bokstav a:
I meldingens kapittel 5 vil kun definisjonene
av fjernsynssendinger og audiovisuelle bestillingstjenester behandles.
Den avgjørende forskjellen mellom fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester
er seerens grad av kontroll. For at det skal dreie seg om en kringkastet
fjernsynssending gjelder det et vilkår om at tjenesten er beregnet
for samtidig visning for alle seerne. Ved audiovisuelle bestillingstjenester skjer
derimot visningen på et tidspunkt seeren selv har valgt. Begge begrepene
er teknologinøytrale.
Kringkastingsloven omfatter i dag ikke audiovisuelle
bestillingstjenester.
Lov 23. mai 2003 nr. 35 om visse sider av elektronisk
handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven) omfatter
etter § 1 andre ledd bokstav a) «enhver tjeneste som vanligvis ytes
mot vederlag og som formidles elektronisk, over avstand og etter
individuell anmodning fra en tjenestemottaker». Dette betyr at audiovisuelle
bestillingstjenester er omfattet av ehandelsloven. Vilkåret om at
tjenesten skal formidles etter individuell anmodning innebærer at
kringkasting ikke vil være omfattet av loven.
Ehandelsloven gjennomfører europaparlaments- og
rådsdirektiv 2000/31/EF om visse rettslige aspekter ved informasjonssamfunnstjenester,
særlig elektronisk handel, i det indre marked (e-handelsdirektivet)
i norsk rett. I tilfelle av konflikt mellom dette direktivet og
AMT-direktivet fastslår AMT-direktivet artikkel 4 nr. 8 at AMT-direktivet
skal ha forrang. Når det gjelder audiovisuelle bestillingstjenester
må vilkårene for fri levering være i samsvar med de vilkår og fremgangsmåter
som følger av e-handelsdirektivet. AMT-direktivet slår videre fast
at direktivet ikke innebærer noe inngrep i ansvarsfritakene som fremgår
av ehandelsdirektivet.
Lov 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram (film-
og videogramloven) omfatter «framsyning og omsetning av film og
videogram i næring». Dette går frem av § 1 første ledd. Film er
i samme bestemmelse definert som «fotografiske eller teikna bilete
som er sette saman på ein slik måte at dei lager ei levande rørsle»,
mens videogram er definert som «eit elektronisk signal for lagring
og attgivning av levande bilete som er skrive inn på eit medium
eller ein informasjonsberar». Lovens ordlyd inneholder ingen begrensninger
med hensyn til teknologi knyttet til lagring eller fremvisning og
omfatter derfor audiovisuelle bestillingstjenester. Ot.prp. nr.
78 (1996–1997) s. 6 legger til grunn at digitalisert film fra databaser
til brukerne over tele- eller kabelnett eller via Internett må anses
å være omfattet av loven. Ifølge forarbeidene må slike bestillingstjenester
regnes som omsetning etter filmlovens system: «Dersom mottakeren, etter
tinging, sjølv kan velje når han vil sjå filmar som blir formidla
over tele- eller kabelnettet, fell dette inn under lova som omsetning».
Ifølge Konvergensutvalgets vurdering er imidlertid ikke «nær video
på bestilling» (NVOD) omfattet av filmloven da dette må regnes som
kringkasting. Film- og videogramlova § 1 første ledd slår uttrykkelig
fast at loven ikke gjelder forhold som er regulert av kringkastingsloven.
I likhet med ehandelsloven gjelder altså filmloven i utgangspunktet
audiovisuelle bestillingstjenester, men ikke for kringkasting.
Kringkastingsloven omfatter i dag to typer tjenester:
kringkastet radio og kringkastet fjernsyn.
Audiovisuelle bestillingstjenester omfattes
ikke av gjeldende lov da kringkastingsdefinisjonen forutsetter at
sendingene mottas direkte og samtidig. Utvidelsen av loven vil innebære
at også audiovisuelle bestillingstjenester omfattes av loven. Loven
vil dermed omfatte følgende tjenester:
I høringsnotatet ble det foreslått å innføre
et samlebegrep for fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester.
Audiovisuelle medietjenester ble brukt som begrep for disse to tjenestetypene.
Radio er som tidligere nevnt ikke omfattet av direktivet og inngår
derfor ikke i begrepet audiovisuelle medietjenester. I høringens
lovforslag forelå det dermed to samlebegrep som overlappet hverandre
i tillegg til tre forskjellige tjenestetyper.
Til tross for at AMT-direktivet innebærer en
omfattende harmonisering av regelverket for fjernsyn og audiovisuelle
bestillingstjenester, er det fortsatt slik at flesteparten av lovens
bestemmelser bare vil gjelde for kringkasting. Det vil derfor fortsatt
være behov for et samlebegrep for kringkastet fjernsyn og radio.
Etter en ny vurdering og på bakgrunn av høringsuttalelsene
ser departementet at det er behov for en forenkling av definisjonsbestemmelsen
og at det kan være hensiktsmessig å begrense antall definisjoner og
begreper. Departementet foreslår derfor å kutte ut samlebegrepet
audiovisuelle medietjenester og erstatte dette med fjernsyn og audiovisuelle
bestillingstjenester. I lovens tittel kan begrepet audiovisuelle medietjenester
erstattes av begrepet audiovisuelle bestillingstjenester ettersom
fjernsyn allerede er omfattet av kringkastingsbegrepet. Dette gir
etter departementets oppfatning et klarere utrykk for hvilke tjenester
som er omfattet av loven og at utvidelsen av loven dreier seg om
audiovisuelle bestillingstjenester. De felles grunnvilkårene som
er beskrevet i meldingens kapittel 5.1 var i høringsrunden tatt
inn i definisjonen av audiovisuelle medietjenester. Selv om grunnvilkårene
i praksis trolig vil få mindre betydning for fjernsyn, kan det ikke
utelukkes at vilkårene kan få betydning for aktører som tilbyr audiovisuelt innhold
i sanntid over Internett. Det er derfor nødvendig at fellesvilkårene
fremgår både i definisjonen av fjernsyn og i definisjonen av audiovisuelle
bestillingstjenester.
Departementet ser videre et behov for å gi en egen
programdefinisjon da dette begrepet er sentralt i avgrensingen av
hvilke tjenester som omfattes av loven.
Den viktigste forskjellen mellom fjernsyn og
audiovisuelle bestillingstjenester er hvem som velger når et program
skal vises. For fjernsyn er utsendingen av programmene initiert
av fjernsynsselskapet for samtidig visning til seerne. For audiovisuelle
bestillingstjenester skjer visningen på et tidspunkt seeren selv
velger og på dennes anmodning.
Begge begrepene er teknologinøytrale. Det betyr at
det ikke spiller noen rolle hvilken teknologi som benyttes ved formidlingen
av programmene. Det har heller ingen betydning hvilken teknologi
eller innretning som benyttes for å få tilgang til programmene. Den
viktigste teknologiske forskjellen mellom fjernsyn og audiovisuelle
bestillingstjenester er at bestillingstjenester forutsetter at det
er en form for returkanal fra seeren til tjenestetilbyderen slik
at seeren kan foreta valg i programkatalogen. Bestillingstjenesten forutsetter
derfor en form for toveis kommunikasjon mellom tjenestetilbyderen
og seeren og er derfor interaktivt.
Det er videre et selvstendig vilkår at bildeprogrammene
presenteres i et sendeskjema når det gjelder fjernsyn eller i en
programkatalog når det gjelder audiovisuelle bestillingstjenester.
Dette innebærer en forskjell mellom fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester.
Audiovisuelt innhold som ikke er organisert på denne måten vil derfor
ikke omfattes av loven.
Departementet legger for øvrig til grunn at
utvidelsen av loven og definisjonen av audiovisuelle bestillingstjenester
baseres på en minimumstilnærming slik at utvidelsen ikke går lenger
enn det som følger av AMT-direktivets definisjon.
Fellesvilkårene i artikkel 1 nr. 1 illustrerer
likhetene mellom fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester
og understreker at det også for audiovisuelle bestillingstjenester
må dreie seg om massemedia som har vært redaksjonelt bearbeidet
og som er i konkurranse med tradisjonelle fjernsynssendinger.
Selv om fellesvilkårene også omfatter fjernsyn vil
vilkårene trolig få størst betydning som avgrensingskriterium for
audiovisuelle bestillingstjenester. Dette skyldes at tilbudet av
audiovisuelle bestillingstjenester i dag er langt mer variert med
hensyn til aktører og distribusjonsplattformer enn hva som er tilfellet
for fjernsyn.
Det sentrale for både fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester
er at det dreier seg om å tilby programmer med levende bilder. For
at det skal foreligge et program etter direktivet må det ifølge
artikkel 1 nr. 1 bokstav b dreie seg om «levende bilder med eller
uten lyd som utgjør ett enkelt innslag innenfor en programoversikt
eller en programkatalog». Tekstbasert innhold som følger slike programmer,
som elektroniske programguider (EPGer) og teksting er også omfattet
av direktivet. Vilkåret om levende bilder utelukker derimot radioprogrammer
og lydoverføringer som f.eks. podcaster. Søkemotorer og spilltjenester
er heller ikke omfattet av direktivet. Det samme gjelder elektroniske
versjoner av aviser og tidsskrifter.
Departementet mener at det er mest hensiktsmessig
om dette vilkåret inntas i en egen definisjon og at man benytter
begrepet bildeprogram for å understreke at radioprogrammer ikke
er omfattet. Det karakteristiske ved de audiovisuelle bestillingstjenestene som
foreslås regulert er at de har likhetstrekk med fjernsyn. Det betyr
også at de konkurrerer om samme publikum som fjernsynssendinger
og at tjenestenes art og måten å få tilgang på, fører til at brukeren
med rimelighet kan forvente at tjenestene er omfattet av reguleringen.
Ettersom programbegrepet vil kunne endres over tid,
mener departementet at det ikke er hensiktsmessig å foreta noen
nærmere avgrensing med hensyn til programmenes lengde, innhold eller
form. Hvordan grensen skal trekkes konkret vil være opp til Medietilsynet
å avgjøre i den enkelte sak i lys av europeisk praksis. Ut fra dagens
medielandskap mener departementet at loven i første rekke vil komme
til å omfatte nett-TV-tilbudet til de tradisjonelle kringkasterne NRKs
nett-TV, TV 2 Sumo, TV Norges nett-tv og liknende samt tjenester
som tilbyr elektronisk filmleie og medieforetak som i tillegg til
tjenester med tekstbasert nyhetsstoff tilbyr egne og atskilte tjenester
med programmer som er sammenliknbare med fjernsynsprogrammer.
Levering av bildeprogrammer må være tjenestens
hovedformål for at det skal dreie seg om fjernsyn eller audiovisuelle
bestillingstjenester. Elektroniske versjoner av aviser og tidsskrifter
vil falle utenfor dersom det audiovisuelle innholdet ikke er tjenestens
hovedformål, men kun benyttes som en støttefunksjon. Nettaviser
hvor noen av de skriftlige artiklene er illustrert med kortere videosnutter
vil derfor ikke være omfattet av direktivet. For redaksjoner som
parallelt med tradisjonelle nettaviser også tilbyr tjenester der
det audiovisuelle innholdet må betraktes som en primæraktivitet,
som f. eks. VGTV, vil imidlertid disse tjenestene kunne være omfattet
av direktivet og loven. Forutsetningen for dette er at det dreier
seg om klart atskilte tjenester og at innholdet presenteres i et
sendeskjema eller programkatalog. Det må her foretas en konkret
vurdering i lys av praksis i andre EØS-land. Utgangspunkt for vurderingen må
være om det audiovisuelle innholdet står på egne ben eller om det
benyttes for å illustrere skrevne artikler i den elektroniske versjonen
av avisen. Det må videre legges vekt på i hvilken grad tjenesten
kan sies å konkurrere med tradisjonelt fjernsyn og seernes rimelige
forventninger. Dette betyr at det må foretas en vurdering av om
tjenesten markedsføres og presenteres for seerne som en TV-tjeneste.
Det må for øvrig tas hensyn til at slike tjenester er under konstant
endring slik at statusen for en enkel tjeneste kan endre seg over
tid.
Etter departementets vurdering fremgår det av høringsnotatet
at det skal foretas en vurdering av hva som er tjenestens hovedformål.
I forslaget til lovtekst ble imidlertid begrepet «formål» benyttet.
Dette var ikke tilsiktet. Departementet mener derfor at lovteksten
bør presiseres slik at det klart fremgår at det skal gjøres en vurdering
av hva som er tjenestens hovedformål i samsvar med direktivet.
Tjenesten må være offentlig tilgjengelig og
karakteriseres som massemedia. Massemedia vil ifølge fortalen punkt
21 dreie seg om tjenester som «er beregnet på å mottas av, og som
vil kunne ha en klar innvirkning på, en betydelig del av allmennheten». Direktivets
begrep samsvarer med innholdet av begrepet «allmennheten» i gjeldende
kringkastingslov § 1-1. Lovforslaget innebærer således ingen endring av
dette kriteriet.
Ikke-økonomisk virksomhet faller utenfor direktivets
virkeområde. Regelverket omfatter tjenester som «vanligvis ytes
mot betaling» men også tjenester som er gratis for seeren vil være
omfattet.
Ervervsvilkåret skal bidra til å avgrense mot
tjenester som ikke er i konkurranse med fjernsynssendinger. Som
eksempel på innhold som faller utenfor direktivet nevnes «private
nettsteder og tjenester som består i levering eller distribusjon
av audiovisuelt innhold framstilt av private brukere med sikte på
deling og utveksling innenfor interessegrupper». Innhold som er
lastet opp av privatpersoner på YouTube og liknende vil derfor ikke
være omfattet av regelverket.
Det fremgår klart at lisensfinansierte allmennkringkastere
vil være omfattet av direktivets bestemmelser på lik linje med kommersielle
aktører.
Departementet mener at begrepet «ervervsvirksomhet»
bør benyttes i definisjonene av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester.
For at det skal dreie seg om audiovisuelle bestillingstjenester
eller fjernsyn er det videre et vilkår at tjenesten tilbys via et
elektronisk kommunikasjonsnett. Både fjernsynsbegrepet og begrepet
audiovisuelle bestillingstjenester er teknologinøytrale. Dette betyr
at det har ingen betydning hvilken teknologi som benyttes for formidling
av programmene så lenge overføringen av innholdet skjer via et elektronisk kommunikasjonsnett.
Det har heller ingen betydning hvilken teknologi eller innretning
som benyttes for å få tilgang til programmene.
I definisjonen av kringkasting i gjeldende kringkastingslov
§ 1-1 første ledd brukes begrepet «med radiobølger eller over tråd».
For at ordlyden skal gi bedre utrykk for at definisjonen er ment
å være teknologinøytral mener departementet at direktivets utrykk
«elektroniske kommunikasjonsnett» bør benyttes i loven. Dette gjelder
også for definisjonen av radio. Departementet vil understreke at
dette ikke innebærer noen realitetsendring i forhold til gjeldende rett
og at endringen kun er av språklig art.
Etter artikkel 1 nr. 1 bokstav a er det et vilkår
at bildeprogrammene som tilbys er underlagt det redaksjonelle ansvaret
til en fysisk eller juridisk person, kalt tilbyder av medietjenester.
At tjenesten er underlagt det redaksjonelle ansvaret til en tjenestetilbyder er
et selvstendig vilkår som avgrenser regelverkets saklige virkeområde.
Det betyr at aktører og tjenester som ikke har redaksjonelt ansvar
for programmene heller ikke er omfattet av direktivet.
Et redaksjonelt ansvar etter direktivet innebærer at
tilbyderen utøver effektiv kontroll med både utvelgelsen og organiseringen
av programmene i en kronologisk programoversikt (fjernsyn) eller
i en programkatalog (audiovisuelle bestillingstjenester).
Det avgjørende for å ha redaksjonelt ansvar
for en tjeneste er om aktøren kan sies å ha effektiv kontroll over
utvelgelsen og sammensetningen av de enkelte programmer i en tjeneste.
Departementet gikk i høringen inn for å gi en
definisjon av tilbyder av medietjenester hvor vilkåret ble formulert
til den «redaksjonelle kontrollen for utvelgelsen og organiseringen
av programmene». Flere av høringsinstansene var kritiske til at
departementet i lovforslaget benyttet uttrykket «redaksjonell kontroll»
i stedet for «redaksjonelt ansvar» og viser blant annet til at terminologien
avviker fra terminologien benyttet i direktivet og gjeldende definisjon
av redaksjonelt ansvar i kringkastingsloven.
I høringen pekte Medietilsynet og NRK dessuten på
at departementet i høringsnotatets utkast til lovtekst benyttet
uttrykket «kontroll», i motsetning til «effektiv kontroll» i direktivteksten.
Medietilsynet mener at dette uttrykket bør benyttes i lovteksten
for på en tydeligere måte få fram at det skal handlinger til av
et visst omfang for å oppfylle vilkåret om redaksjonell kontroll.
Departementet er enig med Medietilsynet i at
uttrykket «effektiv kontroll» bør inkluderes i definisjonen for
å få fram at de redaksjonelle handlingene som utføres må være av
en viss karakter før vilkåret vil være oppfylt. Det avgjørende kriteriet
vil altså være hvorvidt tilbyderen kan sies å inneha «effektiv kontroll»
over utvelgelse og organisering av programtilbudet innenfor et sendeskjema
eller programkatalog.
Det sentrale spørsmålet blir derfor hva det
innebærer å utøve «effektiv kontroll» over tilbudet i vedkommende
tjeneste. Etter departementets vurdering må utgangspunktet være
at en tilbyder av audiovisuelle medietjenester ikke skal kunne holdes
ansvarlig for noe mer enn det vedkommende foretak selv har anledning
til å påvirke.
Departementet anser at effektiv kontroll i første rekke
relaterer seg til den enhet som faktisk foretar de daglige beslutninger
med hensyn til tjenestens innhold. I vurderingen av om en aktør
har kontroll med utvelgelse av programmer, vil det avgjørende derfor
være at tjenesteyteren gjør et positivt valg med hensyn til utvalg
av enkeltprogrammer som tilbys og som gjør at tjenesten skiller
seg fra en annen.
AMT-direktivet viderefører det såkalte senderlandsprinsippet
fra fjernsynsdirektivet. Prinsippet innebærer i korte trekk at hvert
land er ansvarlig for at tjenestetilbydere i landet overholder nasjonal
lovgivning og direktivets bestemmelser. Dette innebærer at:
Et av hovedformålene med direktivet er å legge til
rette for fri bevegelse av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester.
Prinsippet om fri videreformidling innebærer at det enkelte EØS-land
(heretter mottakerland) i utgangspunktet ikke kan hindre videresending
av fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester fra tilbydere
etablert i et annet EØS-land (senderland). Fra dette utgangspunkt
åpner direktivet for unntak etter nærmere vilkår i tre tilfeller:
når mottakerlandet
har innført strengere regler enn senderlandet, kan mottakerlandet
ved omgåelsestilfeller iverksette egnede tiltak ved brudd på nasjonale
regler. Denne adgangen gjelder kun for fjernsynskanaler som hovedsakelig
er rettet mot mottakerlandet og forutsetter blant annet at mottakerlandet
først har gjennomført konsultasjoner med senderlandet
mottakerlandet kan etter særskilte vilkår
hindre videresending av fjernsynssendinger fra andre EØS-land på
grunn av brudd på direktivets regler om innhold som kan være skadelig
for mindreårige eller som oppfordrer til hat på grunnlag av rase,
kjønn, religion eller nasjonalitet
med hensyn til audiovisuelle bestillingstjenester fra
andre EØS-land kan mottakerlandet iverksette egnede tiltak når det
er nødvendig av viktige samfunnshensyn
AMT-direktivet inneholder en rekke detaljerte regler
for å avgjøre hvilken medlemsstat som har jurisdiksjon. I første
omgang avhenger jurisdiksjonen av hvor hovedkontoret ligger og hvor
redaksjonelle avgjørelser tas.
AMT-direktivet er et minimumsdirektiv.
Senderlandsprinsippet og prinsippet om fri videreformidling
innebærer at Norge i utgangspunktet ikke kan motsette seg sendinger
fra fjernsynskanaler som har etablert seg i et annet EØS-land med
lempeligere regler og som retter sendingene sine mot Norge.
Direktivet åpner for at mottakerlandet kan gjennomføre
en konsultasjonsprosedyre for å få senderlandet til å anmode fjernsynskanalen
til å opptre i samsvar med regelverket i mottakerlandet. Det må understrekes
at anmodningen ikke innebærer noen formell forpliktelse til å følge
regelverket i mottakerlandet. Konsultasjonsprosedyren utgjør derfor
ikke noe unntak fra senderlandsprinsippet eller prinsippet om fri
videreformidling, men er et system for å få i stand en minnelig
løsning basert på frivillighet.
Ordningen innebærer at mottakerlandet sender en
begrunnet anmodning om at senderlandets myndigheter ber den aktuelle
kringkasteren å følge nærmere bestemte regler i mottakerlandets
lovgivning. Senderlandets myndigheter plikter å henvende seg til kringkasteren
med en anmodning om at den følger de aktuelle reglene i mottakerlandet.
Direktivet pålegger ikke senderlandets myndigheter å tvinge kringkasteren
til å etterkomme anmodningen.
Konsultasjonsprosedyren kan bare benyttes overfor
kanaler som er helt eller hovedsakelig rettet mot mottakerlandet.
Norges rett til å rette henvendelser til andre
EØS-land bør etter departementets vurdering fastsettes i kringkastingsforskriften.
Norges plikt til å gjennomføre konsultasjoner
bør hjemles i kringkastingsloven selv om plikten til å gjennomføre
konsultasjoner kun retter seg mot norske myndigheter og ikke medfører
noen plikter eller rettigheter for norske fjernsynsforetak.
Som departementet tok opp i høringen bør norske myndigheters
forpliktelse til å anmode et fjernsynsselskap til å følge regelverket
i et annet EØS-land ikke gjelde ubetinget. For det første må det
foreligge en begrunnet henvendelse. For det andre må norske myndigheter
vurdere om fjernsynsselskapet faller inn under norsk jurisdiksjon
og i hovedsak retter seg mot vedkommende EØS-land. For det tredje
må regelverket i EØS-landet være fastsatt i allmennhetens interesse
i samsvar med fellesskapsretten. For det fjerde kan ikke norske
myndigheter oppfordre fjernsynsselskaper etablert i Norge om å rette
seg etter utenlandsk regelverk dersom det strider mot andre norske
rettsregler.
Direktivet etablerer en prosedyre som kan følges i
omgåelsestilfeller dersom mottakerlandet finner at konsultasjonsprosedyren
ikke gir tilfredsstillende resultater. Direktivet åpner for at mottakerlandet
kan iverksette «egnede tiltak» dersom den aktuelle kringkasteren
har etablert seg i senderlandet med den hensikt å omgå de strengere
regler som gjelder i mottakerlandet. Adgangen til å iverksette tiltak
etter denne bestemmelsen gjelder i omgåelsestilfeller.
Vilkårene for å iverksette tiltak etter bestemmelsen
kan oppsummeres slik:
det er gjennomført
en konsultasjonsprosedyre som ikke har gitt tilfredsstillende resultater
det foreligger et omgåelsestilfelle
tiltakene må være ikke-diskriminerende,
proporsjonale, nødvendige og begrunnet i allmenne hensyn
ESA og senderlandet et blitt varslet om
tiltakene og begrunnelsen
ESA har godkjent at tiltakene er i samsvar
med fellesskapsretten
Departementet vil i det følgende særlig drøfte hvilke
tiltak det bør åpnes for og hvilket organ som skal ha adgang til
å iverksette tiltak etter omgåelsesprosedyren.
Departementet er enig med Forbrukerombudet i at
en bestemmelse som åpner for tiltak i omgåelsestilfeller vil kunne
virke preventivt med hensyn til omgåelser av regelverket. Departementet
mener derfor at adgangen til å iverksette tiltak ved omgåelser av
norske regler, bør inntas i kringkastingsloven og tilhørende forskrifter.
Ettersom det er tale om inngrep med rettslige midler overfor private
aktører, innebærer legalitetsprinsippet at regelverket må spesifisere
hvilke tiltak som kan iverksettes. Som nevnt fremgår det ikke av
direktivet hva som vil anses som «egnede tiltak». Slik departementet
ser det har de forskjellige statene en betydelig grad av frihet
til å velge den type tiltak som anses mest hensiktsmessig.
I høringen foreslo departementet nedleggelse
av forbud mot videresending som virkemiddel i omgåelsessaker. Dette
må også innebære at mindre drastiske tiltak kan iverksettes, som
for eksempel pålegg om sladding av visse reklameavbrudd. Departementet
slutter seg til høringsuttalelsene fra Medietilsynet og TV 2 som
peker på at tiltak må utformes slik at det også bør kunne nedlegges
forbud mot salg, utleie eller markedsføring av innretninger eller
tjenester som i det vesentlig har til formål å gi tilgang til fjernsynskanaler
som omgår norsk regelverk. Disse tiltakene samsvarer med kringkastingslovens
adgang til tiltak ved brudd på bestemmelser om beskyttelse av mindreårige
og som oppfordrer til hat, jf. kringkastingsloven § 4-5 andre ledd.
Gjennomføring kan skje gjennom en utvidelse
av kringkastingsloven § 4-5 og at nærmere fremgangsmåte og vilkår
fastsettes i kringkastingsforskriften. Etter departementets oppfatning
bør det etableres en lovhjemmel til å varsle en kringkaster etablert
i et annet EØS-land som sender sendinger som hovedsakelig er rettet
mot det norske markedet og omgår norsk regelverk, om at tiltak vil
bli iverksatt dersom kringkasteren ikke retter seg etter nærmere
spesifiserte norske regler.
Utgangspunktet er at hvert land har ansvar for
at tjenestetilbydere under deres jurisdiksjon følger grunnkravene
i direktivet. Dersom et EØS-land ikke sørger for at særlig viktige
regler i direktivet blir overholdt, kan andre EØS-land iverksette
beskyttelsestiltak. Adgangen til tiltak omfatter kun brudd på direktivets
regler om innhold som kan være alvorlig til skade for mindreårige,
skadelig for mindreårige, eller brudd på direktivets forbud mot
program som oppfordrer til hat på grunnlag av rase, kjønn, religion eller
nasjonalitet. Bestemmelsen forutsetter ikke at det dreier seg om
en omgåelsessituasjon.
AMT-direktivet utvider som nevnt ovenfor prinsippet
om fri videreformidling til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester.
Direktivet oppstiller derfor også en særskilt unntaksregel for slike
tjenester i artikkel 3 nr. 4. Etter disse reglene kan det gjøres unntak
fra prinsippet om fri videreformidling dersom en audiovisuell bestillingstjeneste
skader eller det er tungtveiende risiko for skade på følgende samfunnshensyn:
den offentlige orden,
særlig forebygging, etterforskning, avsløring og forfølgning av
straffbare forhold herunder beskyttelse av mindreårige, oppfordring
til hat og krenkelse av enkeltpersoners menneskeverd
vern av folkehelsen
den offentlige sikkerhet, herunder vern
av den nasjonale sikkerhet og forsvar, eller
forbrukere og investorer så langt disse
er forbrukere
I høringsnotatet foreslo departementet ingen
regler for å fastsette beskyttelsestiltak i forhold til audiovisuelle
bestillingstjenester i samsvar med artikkel 3 nr. 4. Begrunnelsen
for dette var at en slik hjemmel reiser komplekse problemstillinger
og berører i hvilken grad tilbydere av overføringstjenester skal pålegges
plikter på bakgrunn av innholdet de distribuerer.
Spørsmålet er om kringkastingsregelverket bør inneholde
en bestemmelse som gir norske myndigheter hjemmel til å iverksette
beskyttelsestiltak i forbindelse med audiovisuelle bestillingstjenester.
Direktivet åpner for at det enkelte EØS-land selv vurderer om det
er ønskelig å fastsette slike regler. Det er derfor ingen plikt
til å innføre slike regler. Det må understrekes at det her kun dreier
seg om beskyttelsestiltak mot tjenester som defineres som audiovisuelle
bestillingstjenester, ikke mot innhold på Internett som sådan. Departementet
vil eventuelt komme tilbake til spørsmålet om det bør innføres en
hjemmel til å iverksette beskyttelsestiltak for audiovisuelle bestillingstjenester
i kringkastingsloven dersom erfaringene med utvidelsen av loven
tilsier at det er behov for en slik bestemmelse.
Etter fjernsynsdirektivet hadde Norge et generelt unntak
fra prinsippet om fri videreformidling når det gjelder alkoholreklame.
Den 14. februar 2012 offentliggjorde regjeringen at
den etter avtale med de andre EFTA-landene vil meddele EU-siden
at man tar AMT-direktivet inn i EØS-avtalen uten at unntaket videreføres.
Regjeringen legger til grunn at alkohollovens forbud mot alkoholreklame
som også omfatter alkoholreklame i rettede sendinger fra utlandet
er forenelig med direktivet og kan bestå og at eventuelle brudd
kan håndheves i samsvar med direktivets prosedyrer.
AMT-direktivet artikkel 5 pålegger EØS-landene å
sørge for at tilbydere av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester
underlagt deres jurisdiksjon er identifiserbare for seerne. Bakgrunnen
for identifikasjonsreglene i artikkel 5 er slike tjenesters betydning for
meningsdannelsen i samfunnet og at seerne derfor bør kunne identifisere
hvem som er ansvarlige for innholdet i tjenesten. Det er altså seernes,
og ikke myndighetens, behov for å vite hvem som er ansvarlig for
en tjeneste som legitimerer reglene om identifikasjonsplikt.
Ettersom formålet med direktivets bestemmelse er
å identifisere tilbyderen overfor seerne vil registreringsordninger
og konsesjonssystemer ikke være tilstrekkelig. Selv om tilbydere
av audiovisuelle bestillingstjenester vil være omfattet av ehandelsloven, gjelder
det i dag ingen identifikasjonsregler for fjernsyn. Departementet
mener derfor at det er mest hensiktsmessig at det i kringkastingsloven
fastsettes en felles regel om identifiseringsplikt som både omfatter
fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. Når det gjelder
de nærmere krav til identifikasjonen er departementet enig med Forbrukerombudet
i at kravene bør utformes i samsvar med ehandelsloven § 8. Det bør
for øvrig innarbeides en forskriftshjemmel for å kunne gi nærmere
regler om identifikasjonskravet.
Dersom det skulle vise seg å være behov for
å utvide registreringsplikten i kringkastingsloven § 2-1 tredje
ledd for at Medietilsynet skal kunne føre et mer effektivt tilsyn
med tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester, vil departementet
eventuelt vurdere dette etter at loven har vært i kraft i en viss
tid. Behovet må eventuelt ses i sammenheng med hvilket merarbeid
dette vil kreve fra tjenestetilbydere og fra tilsynsmyndigheten.
På det nåværende tidspunkt er det imidlertid ikke aktuelt å innføre
en registreringsplikt for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester.
AMT-direktivet artikkel 6 lyder som følger:
«Medlemsstatene skal med egnede midler sikre at audiovisuelle
medietjenester som leveres av tilbydere av medietjenester underlagt
deres jurisdiksjon ikke inneholder noe som oppfordrer til hat på
grunnlag av rase, kjønn, religion eller nasjonalitet.»
Bestemmelsen omfatter nå også audiovisuelle bestillingstjenester
i tillegg til kringkastet fjernsyn. Utover dette er bestemmelsen
uforandret i forhold til fjernsynsdirektivet som allerede er gjennomført
i Norge. Utrykket «egnede midler» viser tvert imot at det er opp
til medlemsstatene å definere hvilke tiltak som skal iverksettes
og innebærer ikke et krav om at hatefulle ytringer forbys.
Ettersom straffeloven § 135 a ikke omfatter
hatefulle ytringer på bakgrunn av kjønn oppstår det et spørsmål
om direktivets krav er oppfylt på dette området. Vurderingen av
om det er nødvendig å iverksette ytterligere tiltak må ses i sammenheng
med Grunnlovens bestemmelse om ytringsfrihet i § 100.
Sett i lys av øvrige tiltak man i Norge har
iverksatt for å bedre likestillingen mellom kjønnene og det generelle
klima i det offentlige ordskifte på dette området, mener departementet
at en utvidelse av et forbud vil kunne virke mot sin hensikt og
at det ikke er behov for ytterligere tiltak for å oppfylle direktivets krav
på dette området. Departementet mener derfor at direktivets artikkel
6 må anses oppfylt.
I artikkel 7 er det fastsatt at medlemslandene
skal oppmuntre tilbydere av audiovisuelle medietjenester til å sørge
for at deres tjenester gjøres tilgjengelig for syns- og hørselshemmede.
I høringsnotatet foreslo departementet følgende:
NRK skal tekste alle
riksdekkende fjernsynssendinger, inkludert direktesendinger mellom
kl. 18.00 og 23.00 hver dag. Utenfor dette tidsrommet skal alle
sendinger som ikke er direktesendinger tekstes.
Øvrige riksdekkende fjernsynskanaler med
mer enn fem pst. publikumsandel skal tekste alle fjernsynssendinger
mellom kl. 18.00 og 23.00 hver dag. Dette gjelder også direktesendinger dersom
teksting er teknisk og praktisk mulig i forhold til produksjonstid.
Departementets forslag i høringen var at tekstekravene
til kommersielle kringkastere kun skal gjelde fjernsynskanaler med
mer enn fem prosent publikumsandel, og at bare NRK skal ha krav
om teksting utenfor primetime. Flere av interesseorganisasjonene etterlyser
krav om teksting av alle ferdigproduserte programmer hele døgnet
på alle riksdekkende kanaler.
Verken TV 2 eller TVNorge, som per i dag er
de kommersielle kanalene som mest sannsynlig vil berøres av terskelen
på fem prosent publikumsandel, ønsker å tallfeste hva en evt. utvidelse
av tekstekravet til å gjelde alle ferdigproduserte programmer hele døgnet
vil kunne koste.
Det vil etter alt å dømme være unødig tyngende for
mindre riksdekkende kanaler (nisjekanaler) og lokalfjernsynskanaler
å måtte tekste alle sine ferdigproduserte programmer. Dette er bakgrunnen
for forslaget om at tekstekravene kun skal gjelde for kommersielle
kanaler med mer enn fem prosent publikumsoppslutning i tillegg til
NRKs riksdekkende kanaler.
Det er etter departementets oppfatning ikke
aktuelt å stille krav om at alle kringkastere til enhver tid skal
tekste alle programmer. Før et så omfattende krav eventuelt kan
lovfestes må det utvikles tekniske løsninger som reduserer kostnadene
ved blant annet teksting av direktesendinger.
Departementet ser det ikke som urimelig at tekstekravet
til de store kommersielle kringkasterne på sikt utvides til å gjelde
mer generelt, men foreslår i denne omgang lovfesting i tråd med
det forslaget som ble fremmet i høringen. Departementet vil imidlertid
understreke at en slik lovfesting av tekstekravet bare er å anse
som et første steg på vei mot en mer universell utforming av TV-tilbudet,
og at det vil være aktuelt å utvide tekstekravet for de kommersielle
kringkasterne etter hvert.
Departementet mener det foreløpig ikke er grunnlag
for å stille særskilte krav om teksting av audiovisuelle bestillingstjenester,
men oppfordrer kringkasterne til å utvikle og tilby slike tilretteleggingstjenester.
Departementet legger til grunn at det er viktig
å stimulere medietilbyderne til å utvikle tjenester som tegnspråktolkning,
synstolkning og lydteksting.
Departementet mener at det per i dag er for
tidlig å lovregulere slike tjenester. Departementet foreslår at
lovforslaget om teksting i fjernsyn gjennomføres i kringkastingsloven.
Artikkel 9 i direktivet inneholder en rekke
minimumskrav som gjelder kommersielle ytringer som formidles gjennom
fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester.
I høringen foreslo departementet en definisjon
av audiovisuell kommersiell kommunikasjon hvor ordlyden samsvarte
med direktivets definisjon.
Etter en ny vurdering er departementet kommer til
at det ikke er hensiktsmessig eller nødvendig å innarbeide noen
definisjon av audiovisuell kommersiell kommunikasjon i loven.
Artikkel 9 nr. 1 bokstav a og b fastslår at
audiovisuell kommersiell kommunikasjon lett skal kunne gjenkjennes
og at den ikke skal benytte metoder som påvirker underbevisstheten.
Til forskjell fra fjernsynsdirektivet oppstiller AMT-direktivet
et forbud mot skjulte fenomener av reklame, sponsing, telekjøp og
produktplassering.
AMT-direktivet anser at produktplassering i samsvar
med reglene i artikkel 11 ikke er skjult audiovisuell kommersiell
kommunikasjon.
Gjeldende forbud i kringkastingsloven § 3-3
og definisjonen i kringkastingsloven § 1-1 femte ledd gjelder kun
skjult reklame i fjernsyn og radio.
I høringsrunden foreslo departementet at kringkastingsloven
§ 3-3 ble utvidet i samsvar med direktivet.
Departementet slutter seg til Forbrukerombudets uttalelse
om at det er hensiktsmessig og mest oversiktlig dersom kringkastingslovens
forbud utvides. For å sikre korrekt gjennomføring av direktivet
legger departementet til grunn at gjeldende forbud formuleres slik
at det vil omfatte enhver form for markedsføring, og at bestemmelsen
utvides slik at den både omfatter fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester.
Ettersom departementet ikke opprettholder forslaget om en særskilt
definisjon av audiovisuell kommersiell kommunikasjon mener departementet at
det er mer hensiktsmessig å benytte begrepet skjult markedsføring
og at definisjonen innarbeides i forbudsbestemmelsen i kringkastingsloven
§ 3-3.
Gjeldende forbud omfatter som nevnt også skjult reklame
i radio. AMT-direktivet regulerer ikke radio og definisjonen av
skjult audiovisuell kommersiell kommunikasjon omfatter strengt tatt
ikke reklame i radio da radio ikke er et audiovisuelt medium. Departementet
legger imidlertid til grunn at det fortsatt skal gjelde et forbud
mot skjult reklame i radio og at bestemmelsen derfor skal gjelde
så langt den passer for radio.
AMT-direktivet artikkel 9 nr. 1 bokstav c fastslår at
medlemsstatene skal sikre at audiovisuell kommersiell kommunikasjon
underlagt deres jurisdiksjon ikke skal
krenke menneskeverdet
inneholde eller oppfordre til hat på grunnlag
av kjønn, rase eller etnisk opprinnelse, nasjonalitet, religion
eller tro, funksjonshemning, alder eller seksuell legning
oppfordre til atferd som er skadelig for
helse eller sikkerhet
oppfordre til atferd som er svært skadelig
for miljøet
Departementet legger til grunn at artikkel 9
kun innebærer en overordnet forpliktelse til å sørge for at audiovisuell
kommersiell kommunikasjon som leveres av tilbydere underlagt norsk
jurisdiksjon er i samsvar med kravene i bestemmelsen. Det er derfor
i utgangspunktet likegyldig hvilket formål vedkommende lovbestemmelse
har, så lenge direktivets krav i praksis oppfylles.
Departementet anser at direktivets krav vil
være oppfylt gjennom markedsføringsloven § 2 da denne rammer markedsføring
som krenker allmenne etikk- og moraloppfatninger og utbredte normer
i samfunnet.
Artikkel 9 nr. 1 bokstav d fastslår at alle
former for audiovisuell kommersiell kommunikasjon som gjelder sigaretter
og andre tobakksvarer skal være forbudt. Bestemmelsen er en videreføring
av fjernsynsdirektivet, men har gjennom AMT-direktivet fått et videre
anvendelsesområde i og med at også markedsføring via audiovisuelle
bestillingstjenester omfattes.
Departementet vil for øvrig påpeke at direktivet også
inneholder særskilte bestemmelser om sponsing og produktplassering
i forbindelse med markedsføring av tobakksvarer.
Tobakksskadeloven § 2 første ledd fastslår at
aller former for reklame for tobakksvarer er forbudt.
Etter departementets syn vil forbudet i tobakksskadeloven
omfatte alle former for audiovisuell kommersiell kommunikasjon slik
dette er definert i direktivet, enten dette skjer i fjernsyn eller
audiovisuelle bestillingstjenester. På denne bakgrunn må totalforbudet
i direktivet anses å være gjennomført i norsk rett.
Artikkel 9 nr. 1 bokstav d lyder som følger:
«audiovisuell kommersiell kommunikasjon for å fremme
salget av alkoholholdige drikker skal ikke rettes særskilt mot mindreårige
og skal ikke oppfordre til overdrevent inntak av slike drikker».
Alkoholloven §§ 9-1 og 9-2 inneholder i dag
et generelt forbud mot reklame for alkoholholdige drikker og tilvirkningsmidler
for slike drikker.
Forbudet omfatter enhver form for audiovisuell kommersiell
kommunikasjon i fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester.
I motsetning til direktivet som kun retter seg mot markedsføring
rettet mot barn eller som oppfordrer til overdrevet konsum er det
norske forbudet generelt. Direktivet er ikke til hinder for at det
norske regelverket går lenger enn direktivets regler på dette området.
Det vises til at direktivet er et minimumsdirektiv og at medlemsstatene
har adgang til å fastsette nærmere eller strengere regler, jf. artikkel
4 nr. 1.
Artikkel 9 nr. 1 bokstav f inneholder et forbud mot
audiovisuell kommersiell kommunikasjon som gjelder reseptbelagte
legemidler og reseptbelagt medisinsk behandling. Bestemmelsen er
en videreføring fra fjernsynsdirektivet, men er gjennom AMT-direktivet
utvidet til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester.
Departementet legger til grunn at direktivets
bestemmelse må anses å være gjennomført i norsk rett og at det ikke
er behov for ytterligere regulering på dette området for å gjennomføre
direktivet.
Artikkel 9 nr. 1 bokstav g lyder som følger:
«audiovisuell kommersiell kommunikasjon skal ikke
påføre mindreårige fysisk eller moralsk skade. Audiovisuell kommersiell
kommunikasjon skal derfor ikke direkte påvirke mindreårige til å
kjøpe eller leie et produkt eller en tjeneste ved å utnytte deres uerfarenhet
eller godtroenhet, direkte oppfordre dem til å overtale sine foreldre
eller andre til å kjøpe de varer eller tjenester som det blir reklamert
for, utnytte mindreåriges særlige tillit til foreldre, lærere eller andre
personer, eller uten grunn vise mindreårige i farlige situasjoner.»
Når det gjelder fjernsyn må direktivets bestemmelse
anses gjennomført i norsk rett gjennom totalforbudet mot reklameinnslag
i tilknytning til barneprogram eller reklame som er særlig rettet
mot barn i kringkastingsloven.
Når det gjelder audiovisuelle bestillingstjenester omfattes
disse av markedsføringslovens regler.
Departementet mener at AMT-direktivets bestemmelse
må anses gjennomført i norsk rett. Departementet foreslo like fullt
å utvide gjeldende regelverk i kringkastingsloven og kringkastingsforskriften
til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester da vernet
av barn og unge ikke bør være dårligere i forbindelse med audiovisuelle
bestillingstjenester enn for fjernsyn.
I forbindelse med vern av barn og unge går norsk rett
i sum lenger enn hva som kreves etter direktivet når det gjelder
fjernsyn. Ettersom AMT-direktivet er et minimumsdirektiv og de norske
reglene ikke kan sies å være i strid med fellesskapsretten, er dette uproblematisk.
Dagens norske kringkastingsregelverk gjelder imidlertid bare for
fjernsynstjenester. Etter departementets oppfatning finnes det ingen
argumenter for at vernet av barn og unge bør være dårlige i forbindelse
med audiovisuelle bestillingstjenester enn for fjernsyn. Departementet
opprettholder derfor forslaget fra høringen om at kringkastingslovens
forbud mot reklame rettet mot barn i § 3-1 andre ledd og bestemmelse
om premier i kringkastingsprogram i § 3-5 utvides slik at reglene
også omfatter audiovisuelle bestillingstjenester.
AMT-direktivet artikkel 10 inneholder vilkår
for sponsing av audiovisuelle medietjenester. Bestemmelsen er i
hovedsak en videreføring av fjernsynsdirektivets regler, men er
utvidet til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester. Sponsing
er i artikkel 1 nr. 1 bokstav k definert som:
«(..) ethvert bidrag fra et offentlig eller privat foretak
eller en fysisk person som ikke driver virksomhet som tilbyder av
audiovisuelle medietjenester eller produksjon av audiovisuelle verker,
til finansiering av audiovisuelle medietjenester eller programmer,
med sikte på å fremme foretakets eller personens navn, varemerke,
omdømme, virksomhet eller produkter.»
Dersom et program er sponset skal det opplyses om
dette ved programmets begynnelse, under programmet og/eller ved
slutten av programmet.
Departementet understreker at Norge gjennom EØS-avtalen
er forpliktet til å gjennomføre direktivets minimumsbestemmelser.
Et sentralt vilkår i direktivet er at publikum skal få opplysning
om sponsorforholdet. Norge må i henhold til EØS-retten gjennomføre
direktiver i lov eller forskrift. Siden det allerede eksisterer
sponsorbestemmelser som relaterer seg til fjernsyn, anser departementet
det som hensiktsmessig å utvide den allerede eksisterende bestemmelsen
i kringkastingsloven til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester.
I direktivets definisjon er det forutsatt en
markedsføringshensikt ved sponsing gjennom setningsleddet «med sikte
på å fremme». I lovforslaget er derfor leddet «med sikte på å fremme»
innarbeidet i gjeldende definisjon. Departementet legger til grunn at
vilkåret ikke skal tolkes strengt og antar at endringen vil få liten
betydning i praksis. Så lenge det eksisterer en sponsoravtale, skriftlig
eller muntlig, vil markedsføringshensikten normalt være oppfylt.
Departementet foreslo i høringen at opplysninger om
sponsor skal kunne gis i form av sponsors omdømme, virksomhet, produkter
eller tjenester, i tillegg til navn og varemerke. Departementet
opprettholder ikke forslaget om at det skal være mulig å henvise
til sponsors omdømme eller virksomhet da dette vil kunne bidra til
å utviske skillet mellom reklame og sponsing.
Forslaget om at sponsorplakatene også kan henvise
til sponsors produkter eller tjenester og ikke bare til sponsors
navn, varemerke eller logo slik det er adgang til etter dagens regelverk,
vil etter departementet vurdering bidra til å ivareta publikums
informasjonsbehov samtidig som det bedrer tjenestetilbydernes finansieringsmuligheter.
Enkelte sponsorer er mer kjent for sine produkter eller tjenester
enn for sitt registrerte selskapsnavn. En åpning for referanse til produkt
eller tjeneste kan således bidra til at publikum lettere kan identifisere
mulige sammenkoblinger mellom sponsor og det redaksjonelle innholdet. Dette
innebærer videre at mulighetene for sponsing blir tilsvarende som
i våre naboland.
Departementet mener også at det er hensiktsmessig
at referanse til sponsors logo bør bli stående i bestemmelsen som
i dag.
En utvidelse av regelverket til å omfatte NRKs bestillingstjenester
er etter departementets oppfatning viktig av flere årsaker. For
det første vil bestemmelsene i forskriften som begrenser NRKs muligheter
for sponsing av programmer, både når det gjelder utformingen av
sponsorplakater og hvilke programtyper som kan sponses, utvides
til å gjelde for bestillingstjenester.
I tillegg er det departementets oppfatning at
utvidelsen er viktig for å sikre at NRK som lisensfinansiert allmennkringkaster,
ivaretar sitt allmennkringkasteroppdrag overfor publikum på best
mulig måte. En utvidelse vil sikre at NRK får mulighet til å distribuere
sponsede programmer i audiovisuelle bestillingstjenester i tillegg
til i fjernsyn. Departementet opprettholder sitt forslag om at regelverket
som gjelder for NRKs sponsing av vanlige fjernsynssendinger bør
utvides til også å gjelde for audiovisuelle bestillingstjenester.
Fjernsynsdirektivet inneholdt ingen bestemmelser
om produktplassering. De fleste EØS-land, inkludert Norge har imidlertid
tolket direktivets krav om separasjon mellom program og kommersielle
budskap som et faktisk forbud mot produktplassering i fjernsyn.
AMT-direktivet artikkel 11 stiller som et utgangspunkt opp et forbud
mot produktplassering. Adgangen til å tillate produktplassering
i visse spesifiserte programkategorier innebærer i realiteten en
liberalisering av regelverket for fjernsyn. For audiovisuelle bestillingstjenester
innebærer forslaget en innskjerping ettersom det i dag ikke eksisterer
noen særskilt regulering for slike tjenester.
Hovedinnholdet i artikkel 11 kan blant annet gjengis
som følger:
Bestemmelsens hovedregel
er at produktplassering skal være forbudt i både fjernsyn og audiovisuelle
bestillingstjenester.
Som unntak fra hovedregelen er det tillatt
med produktplassering i spillefilm, film og serier produsert for
audiovisuelle medietjenester, sportsprogrammer og lette underholdningsprogrammer,
såfremt den enkelte medlemsstat ikke bestemmer annet. Produktplassering
i programmer for barn omfattes ikke av unntaksadgangen.
I høringen foreslo departementet at det i kringkastingsloven
ble innarbeidet et generelt forbud mot produktplassering. Som unntak
fra hovedregelen ble det foreslått å åpne opp for produktplassering
filmer, serier, sportsprogrammer og lette underholdningsprogrammer.
Begrunnelsen for liberaliseringen var at tilnærmet alle EØS-land,
inkludert våre naboland, har liberalisert sine regelverk og at et
særnorsk forbud ville kunne svekke konkurransekraften til norske tjenestetilbydere
og føre til problemer ved internasjonale samproduksjoner. Det ble
videre vist til at produktplassering vil kunne representere en ny
finansieringskilde for fjernsynsproduksjoner ettersom ny teknologi
gjør det mulig for publikum å hoppe over reklamepausen. Det norske
produksjonsmiljøet er lite og adgangen til produktplassering vil
kunne bedre finansieringsmulighetene for norskprodusert innhold.
Det ble foreslått at NRK ikke skulle omfattes av adgangen til produktplassering,
da dette ble ansett å være i strid med prinsippet om at NRKs allmennkringkastingstilbud
skal være reklamefritt, samt de særlige krav vedtektene stiller
til NRKs redaksjonelle uavhengighet, integritet og troverdighet.
Videre gikk departementet inn for at forbudet mot
produktplassering ikke skulle være til hinder for såkalt realsponsing
så lenge denne sponsingen ikke er av betydelig verdi og ingen tjenestetilbyder
har mottatt betaling eller annen motytelse for visningen eller henvisningen.
Det ble videre foreslått en særskilt bestemmelse som
fastslår at ingen programmer kan inneholde produktplassering av
produkter eller tjenester som det er forbudt å reklamere for etter
norsk lov eller regler gitt i medhold av norsk lov.
Departementet viser til at som Medietilsynet
påpeker i sin høringsuttalelse, beror spørsmålet på en avveining
mellom på den ene siden hensynet til forbrukerne og å begrense det
kommersielle trykket, og på den andre siden bransjens behov for
finansieringskilder og likeverdige og forutsigbare konkurransevilkår
på linje med aktører i det internasjonale mediemarkedet.
Ettersom tilnærmet alle EØS-land, inkludert
våre nærmeste naboland og Storbritannia, har liberalisert sine regelverk,
vil et særnorsk totalforbud kunne svekke konkurransekraften til
norske tjenestetilbydere og produsenter. Et særnorsk totalforbud
mot produktplassering kan videre føre til at norske tjenestetilbydere
vil kunne møte utfordringer ved inngåelse av samproduksjonsavtaler
med land hvor produktplassering er tillatt.
Når det gjelder de prinsipielle innvendingene mot
å åpne for produktplassering viser departementet til at direktivet
artikkel 11 tar hensyn til disse. For det første vil produktplassering
fortsatt være forbudt i programkategorier der hensynet til et tydelig
skille mellom redaksjonelt og kommersielt innhold er særlig viktig.
For det andre oppstiller direktivet et forbud mot at innholdet i
programmer som inneholder produktplassering, påvirkes slik at det
innvirker på ansvaret og den redaksjonelle uavhengigheten til tjenestetilbyderen.
For det tredje inneholder direktivet artikkel 11 nr. 4 et forbud
mot produktplassering av særskilt angitte produkter.
Departementet konkluderer med at det samlet sett
er en overvekt av argumenter som taler for å åpne for produktplassering
i de programkategoriene hvor produktplassering anses å ha minst
negative konsekvenser. For øvrige programkategorier vil det fortsatt gjelde
et forbud mot produktplassering.
I høringen foreslo departementet følgende definisjon
av produktplassering:
«Med produktplassering menes enhver form for audiovisuell
kommersiell kommunikasjon som innebærer at en vare, tjeneste eller
varemerke inngår i eller vises til i et program mot betaling eller
liknende vederlag.»
Dette er tilnærmet samme ordlyd som direktivets definisjon
av produktplassering. Ettersom departementet ikke opprettholder
forslaget om en egen definisjon av audiovisuell kommersiell kommunikasjon
må definisjonen av produktplassering også inneholde et vilkår om
at plasseringen skjer for å tjene reklameformål.
I motsetning til definisjonen av sponsing som omfatter
«ethvert bidrag», er definisjonen av produktplassering begrenset
til tilfeller hvor enten en «vare, tjeneste eller et varemerke inngår
i eller vises til i et program». Dersom bidraget ikke innebærer
at en vare, tjeneste eller varemerke eksponeres i programmet, vil
regelverket for sponsing gjelde. Hvordan begrepene «vare, tjeneste
eller varemerke» skal forstås må fastlegges gjennom Medietilsynets
praksis.
I tilfeller hvor det er betalt penger for plassering av
et produkt i programmet, vil det dreie seg om produktplassering
«mot betaling». Avgrensingsproblemer oppstår der det istedenfor
penger er ytt gratis levering av varer eller tjenester med en mer
eller mindre åpenbar hensikt om å bli eksponert i programmet, såkalt
realsponsing.
I høringen gikk departementet inn for at forbudet mot
produktplassering ikke skulle være til hinder for såkalt realsponsing
så lenge denne sponsingen ikke er av betydelig verdi og ingen tjenestetilbyder
har mottatt betaling eller annen motytelse for visningen eller henvisningen.
Departementet viste til at det i medhold av dagens praksis aksepteres
at mindre ytelser ikke identifiseres som sponsede og viste til forarbeidene
hvor det heter at dette gjelder spesielt med hensyn til svært små
bidrag, for eksempel i form av en blomsterkvast eller to.
Medietilsynet hevder i sin høringsuttalelse
at den foreslåtte definisjonen av produktplassering ikke omfatter
tilfeller hvor det er ytt gratis levering av varer eller tjenester
ettersom vederlagsvilkåret ikke vil være oppfylt. Ifølge direktivets
fortale punkt 91 bør gratis levering av varer eller tjenester, som
for eksempel produksjonsrekvisita eller premier regnes som produktplassering
dersom de aktuelle varene eller tjenestene har en betydelig verdi.
Direktivets system synes således å være at gratis levering av varer eller
tjenester av betydelig verdi, bør regnes som produktplassering «mot
lignende vederlag». Dette fremgår av sammenhengen mellom fortalen
punkt 91 og direktivets definisjon av produktplassering i artikkel 1
nr. 1 bokstav n. Departementet er derfor ikke enig i Medietilsynets
forståelse av vederlagsvilkåret. Det vil imidlertid være hensiktsmessig
at definisjonen av produktplassering inneholder en avgrensing mot
tilfeller der det er ytt gratis levering av varer eller tjenester
som ikke har en betydelig verdi. I slike tilfeller vil i stedet
regelverket for sponsing komme til anvendelse, med unntak av kravet
om identifisering i kringkastingsloven § 3-4 første ledd.
Departementet vil påpeke at tilfeller hvor ytelser som
ikke eksponeres i programmet i form av en vare, tjeneste eller et
varemerke vil ikke være omfattet av regelverket for produktplassering.
Når det gjelder grensen mellom realsponsing av betydelig verdi som skal
følge regelverket for produktplassering og realsponsing av ubetydelig
verdi som følger regelverket for sponsing med unntak av kravet om
identifisering, mener departementet at grensen bør fastsettes under
hensyn til dagens praksis. Dette innebærer imidlertid at realsponsing
av betydelig verdi må følge regelverket for produktplassering, herunder
begrenses til de programkategoriene hvor det er tillat med produktplassering.
Utgangspunktet i direktivet er at produktplassering
skal være forbudt.
Departementet mener at forbudet må formuleres generelt
slik at dette samt det øvrige regelverket for produktplassering
også vil gjelde programmer som verken er produsert eller bestilt
av vedkommende tjenestetilbyder, med mindre det særskilt går frem
av bestemmelsen at slike produksjoner skal unntas. Reguleringen
vil dermed også omfatte programmer produsert utenfor EØS-området.
Direktivet artikkel 11 nr. 3 bokstav a åpner
for produktplassering i filmverker, filmer og serier laget for fjernsyn
eller audiovisuelle bestillingstjenester, sportsprogrammer og lette
underholdningsprogrammer.
Departementet slutter seg til Medietilsynets
og NRKs synspunkter om at begrepet «serier» bør avgrenses nærmere
i lovteksten og erstattes med begrepet «fiksjonsbaserte serier»
slik at det klart går frem at begrepet ikke nødvendigvis omfatter
alle programmer som sendes regelmessig.
Selv om direktivets ordlyd både nevner filmverker
og filmer produsert for audiovisuelle medietjenester for å understreke
at begge kategorier er omfattet av adgangen til produktplassering,
mener departementet at det ikke er nødvendig å skille mellom disse programkategoriene
i lovteksten.
Barneombudet og Forbrukerombudet mener at det
ikke bør åpnes for produktplassering i programmer hvor barn kan
tenkes som seere og at alle slike programmer bør unntas i tillegg
til rene barneprogram. Departementet mener at dette i praksis ville
ha medført et forbud mot produktplassering i samtlige programkategorier
og at hensynet til barn isteden bør ivaretas gjennom et særskilt
forbud mot produktplassering av produkter eller tjenester som er
særskilt rettet mot barn.
På denne bakgrunn vurderer departementet at
det i de nevnte programkategoriene er minst betenkelig å åpne opp
for produktplassering. Departementet legger til grunn at avgrensingen
av de programkategoriene hvor det åpnes for produktplassering innebærer at
det ikke vil være tillatt med produktplassering i blant annet nyhetsprogrammer,
aktualitetsprogrammer, dokumentarer og religiøse programmer.
Direktivets forbud mot produktplassering i barneprogrammer
bør gjennomføres ved at det i den nye bestemmelsen om produktplassering
inntas et forbud mot produktplassering i programmer som hovedsakelig
retter seg mot mindreårige.
I høringen foreslo departementet at programmer ikke
kan inneholde produktplassering av produkter eller tjenester som
det er forbudt å reklamere for etter norsk lov eller regler gitt
i medhold av norsk lov. I høringen uttalte derfor departementet
at også produktplassering i andre programmer enn barneprogrammer
kunne være forbudt, dersom selve produktplasseringen kunne anses
å være særlig rettet mot barn. Det vises i denne sammenheng til
at kringkastingsloven § 3-1 andre ledd fastslår at det er forbudt med
reklameinnslag som er særlig rettet mot barn. Dette forbudet gjelder
selv om innslaget ikke sendes i tilknytning til et barneprogram.
Departementet er enig med høringsinstansene
i at den foreslåtte henvisningen ikke er fullt ut dekkende når det
gjelder den særskilte reguleringen av reklame rettet mot barn og
at bestemmelsen uttrykkelig bør regulere produktplassering rettet
mot mindreårige. Departementet er derfor enig i at det er mer hensiktsmessig
at det i lovbestemmelsen uttrykkelig fastslås at produktplassering
av produkter som har barn som primær målgruppe skal være forbudt.
På dette feltet går norsk rett således lenger enn direktivets regler.
Departementet opprettholder standpunktet fra høringen
om at prinsippet om at NRKs allmenn-kringkastingstilbud skal være
ikke-kommersielt og de særlige krav vedtektene stiller til NRKs
redaksjonelle uavhengighet, integritet og troverdighet tilsier at
det ikke bør åpnes for produktplassering i programproduksjoner som
NRK er involvert i. Departementet foreslår at det ikke åpnes for
produktplassering i noen programkategorier for NRK.
Departementet slutter seg til Forbrukerombudets og
Medietilsynets vurdering av at informasjon til seerne om at et program
inneholder produktplassering bør være mest mulig nøytral og at informasjonen ikke
bør fungere som et eksponeringssted for logo, varemerke og liknende.
Produktplassers navn, varemerke, logo, produkt eller tjeneste eller
andre kjennetegn skal derfor ikke refereres ved identifiseringen av
produktplassering. Kravet om nøytral utforming bør fremgå av lovteksten.
Departementet foreslo i høringen en henvisning til
andre bestemmelser med reklameforbud i norsk lov eller forskrift.
Ettersom gjeldende bestemmelser i tobakkskadeloven,
legemiddelforskriften og alkoholloven allerede omfatter produktplassering,
mener departementet at henvisningen til andre norske lovbestemmelser ikke
vil ha noen selvstendig betydning for disse forbudene. En henvisning
som foreslått i høringen synes derfor unødvendig. For å unngå utilsiktede
virkninger og legge til rette for en rettsteknisk enklere bestemmelse,
mener departementet at den generelle henvisningen bør utgå. Når
det gjelder forholdet til forbudet mot politisk reklame i kringkastingsloven § 3-1,
bør det i stedet innarbeides et særskilt forbud mot produktplassering
finansiert av politiske partiorganisasjoner som vil utgjøre en parallell
til regelverket for sponsing, jf. § 3-4 femte ledd. Det samme gjelder
forbudet mot reklame for våpen, modeller av våpen eller leketøysutgaver
av våpen i kringkastingsforskriften § 3-4 andre ledd.
Direktivets artikkel 12 pålegger medlemsstatene å
treffe egnede tiltak for å sikre at audiovisuelle bestillingstjenester
som i alvorlig grad kan skade mindreåriges fysiske, mentale eller
moralske utvikling bare blir gjort tilgjengelig på en måte som sikrer
at mindreårige vanligvis ikke får tilgang til slike programmer.
Departementet legger til grunn at audiovisuelle bestillingstjenester
er omfattet av straffelovens straffebud mot pornografi (§ 204),
kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn (§ 204 a) og
grove voldsskildringer (§ 382). Audiovisuelle bestillingstjenester
er videre omfattet av filmlovens bestemmelser for omsetning og forskrift
om merking ved elektronisk omsetning av videogram. Departementet legger
derfor til grunn at direktivets forpliktelse til å iverksette tiltak
allerede må anses gjennomført gjennom disse bestemmelsene.
Når det gjelder spørsmålet om å etablere et
plattformnøytralt system for beskyttelse av barn og unge vises det
til at departementet har igangsatt et arbeid med en egen lov med
formål å beskytte mindreårige mot skadelig innhold.
Inntil videre mener departementet at det er
mest hensiktsmessig at audiovisuelle bestillingstjenester fortsetter
å være regulert gjennom filmlovens system for omsetning og at det
ikke gis nærmere regler om beskyttelse av barn og unge i audiovisuelle
bestillingstjenester i kringkastingsloven. Ifølge filmloven § 1
gjelder loven ikke «tilhøve som er regulerte i lov 4. desember 1992
nr. 127 om kringkasting». Gjennom en utvidelse av kringkastingslovens
virkeområde til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester
vil det derfor kunne oppstå tvil om audiovisuelle bestillingstjenester
heretter skal unntas filmloven i sin helhet. For å sikre at slike
tjenester fortsatt reguleres av filmlovens system for omsetning,
foreslår departementet at filmloven § 1 presiserer at utvidelsen
av kringkastingsloven ikke medfører at audiovisuelle bestillingstjenester
er unntatt film- og videogramloven.
Departementet mener det samtidig er hensiktsmessig
å endre ordlyden i kringkastingsloven § 2-7 første og andre ledd
slik at det fremgår klart at bestemmelsene gjelder innhold som kan
være alvorlig til skade/skadelige for mindreåriges fysiske, psykiske
eller moralske utvikling. At dette dreier seg om alternative vilkår
og ikke kumulative vilkår fremgår klart av direktivets ordlyd og
er lagt til grunn i Medietilsynets forvaltningspraksis.
Et av hovedformålene med AMT-direktivet er å styrke
den audiovisuelle sektoren i Europa.
Medlemsstatenes forpliktelse til å fremme europeisk
innhold i fjernsyn er i hovedsak uforandret i forhold til fjernsynsdirektivet.
Nytt i forhold til fjernsynsdirektivet er at
artikkel 13 nå også pålegger medlemsstatene en forpliktelse til
å fremme europeisk innhold i audiovisuelle bestillingstjenester.
Artikkel 13 fastslår at medlemsstatene «med
egnede midler» skal sørge for at audiovisuelle bestillingstjenester
«fremmer produksjon av og tilgang til europeiske verker».
Når det gjelder fjernsyn anser departementet
at direktivets forpliktelser allerede er gjennomført i norsk rett
gjennom reglene i kringkastingsloven § 2-6 og kringkastingsforskriften
§§ 2-1 til 2-4.
Når det gjelder audiovisuelle bestillingstjenester står
medlemsstatene fritt til å velge hvilke tiltak som iverksettes for
å promotere europeisk innhold.
Kringkastingsloven § 2-6 gir hjemmel til å utarbeide
nærmere forskrifter om bruk av europeisk programmateriale i fjernsyn.
I likhet med høringsforslaget foreslår departementet at direktivet
gjennomføres ved at hjemmelen til å gi nærmere forskrifter utvides til
også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester. I kringkastingsforskriften
bør det fastsettes overordnede krav til tilbydere av audiovisuelle
bestillingstjenester i samsvar med direktivet. Gjennom forskriften vil
departementet gis mulighet til å stille mer detaljerte og strengere
krav dersom utviklingen skulle tilsi det.
AMT-direktivet artikkel 15 regulerer retten
til å sende korte nyhetsutdrag fra begivenheter av stor interesse
for allmennheten. Bestemmelsen pålegger medlemsstatene å sikre at
fjernsynsselskaper på rettferdige, rimelige og ikke-diskriminerende
vilkår har tilgang til begivenheter av stor interesse for allmennheten
som et annet fjernsynsselskap har eksklusive rettigheter til å sende
fra.
Direktivbestemmelsen oppstiller visse vilkår
og begrensninger i adgangen til å anvende korte utdrag.
Etter departementets vurdering dekkes ikke direktivets
regler av gjeldende lovgivning, og det er uansett behov for å gi
egne regler om adgangen til å gjengi korte utdrag. I direktivets
fortale er det uttalt at bestemmelsen om korte nyhetsreportasjer
ikke skal påvirke opphavsrettsdirektivet og relevante internasjonale
konvensjoner om opphavsrett og nærstående rettigheter. Gjennomføring
må derfor skje innenfor rammen av internasjonale forpliktelser på opphavsrettens
område. Uttalelsen bygger på en forutsetning om at det er hjemmel
i opphavsrettsdirektivet og de relevante konvensjonene for å innføre
bestemmelsen om korte nyhetsreportasjer.
I opphavsrettsdirektivet artikkel 2 og 3 angis
enerettigheter for opphavsmenn og nærstående rettighetshavere, mens
det av artikkel 5 fremgår hvilke unntak og avgrensninger av disse
rettighetene medlemsstatene kan fastsette. Artikkel 5 nr. 3 bokstav
c gir anvisning på at slikt unntak kan gjøres for bruk av verk eller
andre vernede arbeider i forbindelse med rapportering av aktualitetshendelser.
Dette kan skje i den utstrekning som er berettiget ut fra opplysningsformålet
som skal oppnås, og forutsatt at kilden, herunder opphavsmannens
navn, oppgis, med mindre dette viser seg å være umulig. Her er det
altså hjemmel for å gjøre unntak fra den opphavsrettslige beskyttelsen.
AMT-direktivet overlater til medlemsstatene
å fastsette nærmere vilkår for korte nyhetsreportasjer. Som nevnt
i høringsnotatet tar departementet utgangspunkt i at lovgivningen
bør begrenses til å fastsette hovedprinsippene for korte nyhetsreportasjer. Dette
kan gi aktørene mulighet til å utvikle hensiktsmessige ordninger
innenfor den rammen lovgivningen oppstiller. Det er også grunn til
å se hen til hvilke løsninger som er valgt i andre nordiske land.
Et første spørsmål er hvordan adgangen til korte nyhetsreportasjer
skal sikres. Direktivets utgangspunkt er at kringkasterne som ønsker
å sende nyhetsreportasjer fra begivenheten fritt skal kunne velge
utdrag fra signalet til kringkasteren som har enerett.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet
om at adgangen sikres gjennom en rett til å benytte signalet til
kringkasteren som sender eksklusivt fra begivenheten. Den samme
løsningen er også valgt i andre nordiske land.
Et neste spørsmålet er hvor i lovgivningen bestemmelsen
skal gjennomføres. Departementet opprettholder forslaget om gjennomføring
ved nye bestemmelser i åndsverkloven §§ 45 a sjette ledd og § 25
andre ledd.
Om en begivenhet kan anses å være av «stor interesse
for allmennheten» må vurderes konkret. At en kringkaster har sikret
seg eksklusive senderettigheter til en begivenhet og en annen kringkaster
ønsker å sende nyhetsutdrag, indikerer at begivenheten er av stor
interesse for allmennheten. Dette bør etter departementets syn være
utgangspunktet. På den annen side kan departementet ikke se at det
kan legges til grunn som en ubetinget regel. I enkelte tilfeller
må det foretas en nærmere vurdering, der sentrale momenter vil være
hvor stor del av befolkningen som interesserer seg for den aktuelle
begivenheten og hvor stor nyhetsinteresse begivenheten har.
Så vidt departementet kan se, har det ikke blitt foretatt
slike avgrensninger i de øvrige nordiske lands lovgivning. Den nærmere
grensedragningen av når korte nyhetsreportasjer kan gjengis må eventuelt trekkes
opp gjennom praksis.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet.
Departementet finner imidlertid grunn til å foreta en mindre endring
i ordlyden. I høringsnotatet ble formuleringen begivenhet av «stor
allmenn interesse» benyttet. Etter departementets syn er begivenhet
av «stor interesse for allmennheten» en angivelse som er mer presis
i forhold til direktivbestemmelsen.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet
når det gelder utdragenes maksimale lengde. Det innebærer at 90
sekunder er en øvre grense for utdragenes lengde, men at det må
foretas en vurdering ut fra nyhetsformålet i det enkelte tilfellet, slik
at utdragene i mange tilfeller bør være betydelig kortere enn 90
sekunder.
I høringsnotatet drøftet departementet spørsmålet
om det skal fastsettes en tidsgrense for når utdrag tidligst kan
sendes, men foreslo under tvil at det ikke ble fastsatt noen slik
grense.
Etter departementets syn er det sentrale spørsmålet
særlig om begivenheten eller hovedkringkastingen av begivenheten
skal være avsluttet før det kan sendes korte nyhetsreportasjer.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet
om at det ikke oppstilles noen tidsmessig begrensning i lovgivningen.
Et ytterligere spørsmål gjelder avgrensningen
av hvor lenge adgangen til å gjengi korte utdrag fra begivenheten
kan benyttes – med andre ord når denne adgangen skal opphøre. Forslaget
i høringsnotatet var at utdrag bare kan sendes så lenge begivenheten har
nyhetsinteresse. Hvor lenge en begivenhet har nyhetsinteresse må
vurderes konkret, men det er grunn til å tro at det ofte ikke vil
være lengre enn i noen dager. At utdragene bare kan gjengis så lenge
de har nyhetsinteresse, vil gjelde både for bruk i kringkastingssending
og som audiovisuell bestillingstjeneste. Når det gjelder anvendelse
i audiovisuell bestillingstjeneste, er formålet ifølge fortalen
punkt 57 at kringkasterne skal kunne fortsette sin praksis med å
gjøre nyhetsprogrammer tilgjengelig som audiovisuelle bestillingstjenester
etter at de er sendt uten at det er nødvendig å gjøre tilpasninger
ved å utelate de korte utdragene. Det synes naturlig at nyhetsprogrammene
i tråd med alminnelig praksis kan være tilgjengelig som audiovisuell
bestillingstjeneste en viss tid etter at de er sendt, men dette
vil bero på en vurdering av nyhetsinteressen.
Det er ingen av høringsinstansene som har argumentert
for en vederlagsordning. Departementet opprettholder forslaget fra
høringsnotatet om ikke å fastsette noen vederlagsordning. Det legges
vekt på at det er tale om innskrenkning i rettighetshavernes vern
av begrenset omfang og at de direkte kostnadene ved å gi tilgang
trolig ikke vil være store.
Slik er det også i de andre nordiske landene.
I høringsnotatet ble det foreslått at det i
lovteksten gis anvisning på at fjernsynsselskapet også kan bruke
utdraget i audiovisuell bestillingstjeneste hvis det senere gjør
den samme nyhetssendingen som utdraget inngår i tilgjengelig på
slik måte. NRK mener at denne delen av den foreslåtte lovbestemmelsen
bør forenkles og tydeliggjøres.
Departementet er enig i at det er grunn til
å klargjøre lovteksten når det gjelder anvendelse av utdrag i audiovisuell
bestillingstjeneste. Departementet har derfor overveid ulike formuleringer
som klargjør adgangen, og foreslår at lovteksten på dette punktet
utformes slik: «Etter at fjernsynsselskapet har sendt utdrag i kringkastingssending
kan selskapet gjøre den samme nyhetssendingen som utdraget inngår
i tilgjengelig som audiovisuell bestillingstjeneste.»
For øvrig bemerker departementet at ifølge fortalen
er formålet med denne bestemmelsen å muliggjøre kringkastingsselskapenes
praksis med å gjøre nyhetsprogrammer tilgjengelig som audiovisuelle
bestillingstjenester etter at de er sendt. Det er i fortalen presisert
at denne muligheten skal være begrenset – det er den identiske tv-sendingen
som kan tilbys som audiovisuell bestillingstjeneste, og bare av
den samme medietjenestetilbyderen. Slik skal dette ikke kunne brukes
til å skape nye forretningsmodeller for audiovisuelle bestillingstjenester
basert på korte utdrag.
AMT-direktivet inneholder ingen føringer for hvordan
brudd på direktivets bestemmelser skal sanksjoneres. Direktivet
forutsetter imidlertid at EØS-landene sikrer at tjenestetilbyderne
underlagt deres jurisdiksjon overholder gjeldende lovgivning.
Ett av hovedformålene med AMT-direktivet er
å skape like konkurransevilkår mellom de ulike tjenestetypene og
plattformene. For å oppnå dette formålet bør sanksjonsmidlene være
mest mulig like for fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester.
Departementet har derfor kommet til at samtlige sanksjonshjemler
i kringkastingsloven, med unntak av hjemmelen til å inndra konsesjon
i kringkastingsloven § 10-5, vil være aktuelle for audiovisuelle
bestillingstjenester.
Sanksjonshjemlene som følger av bestemmelsene
i § 10-1 (straff), § 10-2 (advarsel), 10-3 (overtredelsesgebyr),
§ 10-4 (tvangsmulkt) og § 10-5 (tidsavgrenset forbud mot å sende
reklame) vil i sin nåværende form være dekkende for å kunne sanksjonere audiovisuelle
bestillingstjenester. Det foreslås derfor at de gjeldende sanksjonshjemlene
videreføres i sin nåværende form.
AMT-direktivet inneholder ingen bestemmelser om
regulering av politisk reklame i fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester.
Dagens forbud mot reklame for livssyn eller politiske budskap i
kringkastingsloven § 3-1 tredje ledd omfatter kun fjernsyn.
Når det gjelder en eventuell utvidelse av forbudet mot
politisk reklame til også å omfatte slike tjenester vil det være
hensiktsmessig å avvente utviklingen av mediet slik at man kan foreta
en forsvarlig vurdering av blant annet popularitet, slagkraft, prisnivået
for reklameplass samt EMDs rettspraksis. Det foreslås derfor ingen
utvidelse av gjeldende reklameforbud i denne proposisjonen.
Kringkastingsloven § 4-3 fastslår at Kongen
i forskrift kan gi regler om at visse kringkastingssendinger skal
videresendes i nett som kan formidle kringkasting. Denne fullmakthjemmelen
i loven har så langt bare vært benyttet til å pålegge kabeleiere
en formidlingsplikt i kringkastingsforskriften.
I høringen foreslo departementet å endre kringkastingsloven
§ 4-3 slik at fullmaktshjemmelens ordlyd klarere ga utrykk for en
adgang til å pålegge formidlingsplikt på alle plattformer. Ettersom
begrepet «videresendes» ikke var entydig med hensyn til hvilke nett
bestemmelsen omfattet, ble det foreslått at dette begrepet ble erstattet
av begrepet «formidles». Departementet la til grunn at denne endringen
av bestemmelsens ordlyd ikke medførte noen endring av gjeldende
rett.
Departementet legger til grunn at endringen
av utrykket «videresendes» til «formidles» ikke medfører noen realitetsendring.
Endringen er hensiktsmessig da den klart og utvetydig gir utrykk
for at fullmaktshjemmelen til å pålegge formidlingsplikt i utgangspunktet
omfatter alle nett.
Departementet opprettholder forslaget om å innarbeide
USO-direktivets (direktivet om leveringspliktige tjenester) grunnkrav
i lovbestemmelsen. Grunnkravene innfortolkes i dag ved fastsetting
av formidlingsplikt gjennom kringkastingsforskriften. Endringen
medfører derfor heller ingen endring av gjeldende rett.
NRK ba departementet vurdere en lovendring som
gir hjemmel til å kreve politiattest ved ansettelse av enkelte medarbeidere
i NRKs barnekanal NRK Super.
I høringen foreslo departementet en ny bestemmelse
i kringkastingsloven som gir tilbydere av fjernsyn og audiovisuelle
bestillingstjenester hjemmel til å kreve politiattest i samsvar
med politiregisterloven § 39 (barneomsorgsattest) fra personell
med arbeidsoppgaver som innebærer regelmessig kontakt med mindreårige.
Det ble foreslått at produksjonsforetak som produserer programmer
bestilt av tilbydere av fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester også
skal omfattes av adgangen til å kreve attest. Departementet foreslo
at konsekvensen av en anmerkning bør være at vedkommende ikke kan
tildeles arbeidsoppgaver som innebærer regelmessig kontakt med barn.
Formålet med en egen lovbestemmelse om vandelskontroll
i kringkastingsloven er å forebygge seksuelle overgrep mot barn
og sikre at foreldre og foresatte har tillit til at barn og mindreårige
blir overlatt til skikkede personer ved programproduksjoner.
Det er i de senere årene inntatt bestemmelser
med krav om politiattest i flere lover som gjelder for tilsvarende
situasjoner. Dette gjelder blant annet barnehageloven, barnevernloven,
opplæringslova, utlendingsloven, universitetsloven, helsepersonelloven, og
sosialtjenesteloven.
Politiregisterloven § 37 inneholder en liste
over formål som berettiger bruk av politiattest. Av bestemmelsens
nr. 4 går det frem at politiattest kan brukes for å utelukke personer
fra stillinger dersom «utelukkelsen kan forhindre at personer begår
overgrep mot eller har skadelig innflytelse på mindreårige, eller
bidrar til å øke tilliten til at mindreårige tas hånd om av skikkede
personer».
Departementet viser til at enkelte medarbeidere regelmessig
har kontakt med og/eller ansvar for barn og mindreårige i produksjoner
hvor disse medvirker som programledere, skuespillere, deltakere
i konkurranser, publikum eller liknende. Når programproduksjonene
forutsetter reising, vil medarbeidere kunne ha ansvar for mindreårige
døgnet rundt i lengre perioder. Departementet legger derfor til
grunn at det er behov for å innføre en bestemmelse om vandelskontroll
i kringkastingsloven for å øke barns sikkerhet ved deltakelse i
programproduksjoner. Departementet slutter seg til Barneombudets
og Datatilsynets understrekning av at politiattest bare bør være
ett av flere virkemidler for å beskytte barn mot overgrep.
Departementet opprettholder forslaget om at
bestemmelsen skal omfatte kringkastere og tilbydere av audiovisuelle
bestillingstjenester samt produksjonsforetak som produserer programmer
som helt eller delvis er finansiert eller bestilt av kringkastere
eller tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester. Bestemmelsen
innebærer at slike foretak plikter å kreve politiattest ved tilbud
om stilling eller kontrakt. Dersom en politiattest inneholder en
anmerkning, legger departementet til grunn at vedkommende ikke vil
tildeles arbeidsoppgaver som innebærer regelmessig kontakt med mindreårige.
Det antas derfor ikke å være behov for å pålegge tjenestetilbyderne
og produksjonsselskaper som omfattes av bestemmelsen noen forpliktelser
i denne sammenheng. Det vises til at dette er løsningen som gjennomgående
benyttes i andre lovbestemmelser med tilsvarende formål.
Etter gjeldende rett plikter distributørene
å gi NRK opplysninger om sine kunders navn og adresse, jf. kringkastingsloven
§ 8-5 første ledd. Disse opplysningene har imidlertid vist seg utilstrekkelige
for å bedre NRKs kontroll med lisensinnkrevingen. Det er derfor
nødvendig at NRK også får tilgang til kundenes fødselsdato for å
kunne identifisere enkeltpersoner på en tilfredsstillende måte.
Det understrekes at det dreier seg om å hente inn fødselsdato (seks
siffer) og ikke fødselsnummer (elleve siffer).
Departementet mener at NRKs legitime kontrollbehov
tilsier at det er nødvendig at distributørene også oppgir kundenes
fødselsdato slik at det blir mulig å korrigere feil adresseopplysninger
i distributørenes abonnentregistre. Ifølge NRKs lisensavdeling har
alle fjernsynsdistributører opplysninger om fødselsdato i sine registre,
noe som vil være tilstrekkelig for identifikasjon av personer som
ikke betaler lisens.
Personopplysningsloven § 8 første ledd fastslår at
personopplysninger blant annet kan behandles dersom det er fastsatt
i lov at det er adgang til slik behandling. En lovfastsatt hjemmel
til behandling i kringkastingsloven § 8-5 innebærer at NRK blir
behandlingsansvarlig i henhold til personopplysningsloven § 2 nr.
4. Personopplysningsloven § 11 bokstav c pålegger den behandlingsansvarlige
å sørge for at personopplysningene «ikke brukes senere til formål som
er uforenelig med det opprinnelige formålet med innsamlingen, uten
at den registrerte samtykker». NRK kan dermed ikke benytte opplysningene
senere til andre formål. For å ivareta personvern- og konkurransehensyn
er det inntatt følgende bestemmelse i gjeldende § 8-5 andre ledd:
«Norsk rikskringkasting AS kan kun bruke opplysningene
til kontroll mot sitt eget register over dem som betaler kringkastingsavgift.
Norsk rikskringkasting skal sikre at tilgang til opplysningene begrenses til
ansatte med tjenstlig behov for slik tilgang.»
Bestemmelsens forarbeider understreket at opplysningene
må behandles i samsvar med de krav som følger av personopplysningsloven
og at taushetspliktreglene i forvaltningsloven vil gjelde for slikt personell.
Bestemmelsen om begrensinger i bruken av opplysningene vil også
omfatte opplysninger om kundenes fødselsdato. Ved behandlingen av
gjeldende § 8-5 konkluderte flertallet i familie- og kulturkomitéen
med at personvernhensyn var godt ivaretatt og at bestemmelsens strenge
angivelse av hvilke formål opplysningene kan benyttes til, ga sikkerhet
for at det ikke ville oppstå konkurransemessige problemer.
I høringen uttaler Datatilsynet og Telenor m.fl.
at den foreliggende bestemmelsen er i strid med grunnleggende personvernhensyn
og viser til personverndirektivet og personopplysningsloven § 11
bokstav c.
Departementet viser i den sammenheng til at
personopplysningsloven § 5 som lyder:
«Bestemmelsene i loven gjelder for behandling av
personopplysninger om ikke annet følger av en særskilt lov som regulerer
behandlingsmåten.»
Departementet kan ikke se at bruk av kundeopplysningene
fra distributørene for å utføre kontroll med om lovpålagt kringkastingsavgift
er betalt, kan sies å være uforenlig med det opprinnelige formålet. Det
vises videre til fortalen punkt 39 som åpner for at personopplysninger
kan videreformidles til tredjemann selv om dette ikke var forutsatt
da opplysningene ble samlet inn fra den registrerte. Etter punkt
40 er det ikke nødvendig å underrette den registrerte om dette dersom
videreformidlingen av opplysningene er fastsatt uttrykkelig i lov.
På denne bakgrunn finner departementet at bestemmelsen i kringkastingsloven § 8-5
ikke er i strid personopplysningsloven eller EUs personverndirektiv.
Departementet kan for øvrig ikke se at innhenting av fødselsdato
medfører andre vurderinger av personvernmessig eller konkurransemessig
art enn det som ble drøftet ved vedtakelsen av gjeldende § 8-5.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og
Lene Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet,
Olov Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
merker seg at både AMT-direktivet og fjernsynsdirektivet er forankret
i de fire friheter. Av den grunn er komiteen enig
i at både senderlandsprinsippet og prinsippet om fri videreformidling
skal sikre fri bevegelighet av audiovisuelle medietjenester (fjernsyn
og audiovisuelle bestillingstjenester).
Komiteen registrerer at det legges
til grunn at senderlandsprinsippet innebærer at en tilbyder av slike
tjenester bare skal være underlagt reglene i det landet tilbyderen
er etablert. Dette betyr at en tjenestetilbyder ikke vil være underlagt
mer enn ett EØS-lands regelverk.
Videre registrerer komiteen at
senderlandsprinsippet også innebærer at de forskjellige EØS-landene
påtar seg å sikre at alle tjenestetilbydere innenfor landets jurisdiksjon
overholder nasjonale lovregler. Det kan dermed skje en fri utveksling
av tjenester uten at flere land må føre tilsyn med om tjenesten
oppfyller regelverket i direktivet.
Komiteen registrerer videre at
prinsippet om fri videreformidling innebærer at de forskjellige medlemsstatene
innenfor EØS-området ikke får begrense videresending av audiovisuelle
medietjenester fra andre medlemsstater.
Komiteen merker seg at en nyhet
i AMT-direktivet er formaliseringen av en prosedyre for konsultasjoner
(konsultasjonsprosedyren). Formålet med denne prosedyren er å oppnå
en gjensidig tilfredsstillende løsning når et EØS-land (mottakerlandet)
ut fra allmenne hensyn har innført strengere eller mer detaljerte
regler enn direktivets minimumsregler og en fjernsynskanal underlagt
et annet EØS-lands jurisdiksjon har sendinger som helt eller hovedsakelig
er rettet mot mottakerlandet. Det må understrekes at konsultasjonsprosedyren
ikke innebærer en plikt for fjernsynsselskapet til å følge lovreglene
i mottakerlandet. Selv om denne prosedyren ikke innebærer en plikt,
vil komiteen vektlegge at denne muligheten finnes.
Komiteen vil fremheve at AMT-direktivet
er et minimumsdirektiv, og dermed har den enkelte medlemsstat anledning
til å utforme strengere eller mer detaljerte regler enn direktivets
bestemmelser.
Komiteen registrerer videre at
i tilfelle av konflikt mellom e-handelsdirektivet og AMT-direktivet,
skal AMT-direktivet ha forrang.
Komiteen er innforstått med at
det saklige virkeområdet til AMT-direktivet er audiovisuelle medietjenester.
Dette omfatter ifølge direktivet artikkel 1 bokstav a:
Komiteen merker seg at den avgjørende
forskjellen mellom fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester
er seerens grad av kontroll. For at det skal dreie seg om en kringkastet
fjernsynssending gjelder det et vilkår om at tjenesten er beregnet
for samtidig visning for alle seerne. Ved audiovisuelle bestillingstjenester
skjer derimot visningen på et tidspunkt seeren selv har valgt. Komiteen merker seg
videre at begge begrepene er teknologinøytrale.
Komiteen merker seg at kringkastingsloven
i dag ikke omfatter audiovisuelle bestillingstjenester.
Komiteen henviser til kapittelet
om hva som defineres som bildeprogrammer. Denne definisjonen er
etter komiteens syn viktig for å avklare hva som
skal omfattes av AMT-direktivet
Komiteen vil presisere at levering
av bildeprogrammer må være tjenestens hovedformål for at det skal
dreie seg om fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester og
dermed inngå i AMT-direktivet.
Komiteen vil videre presisere
at tjenester hvor audiovisuelle elementer eller bildeprogrammer
inngår som et tilleggsprodukt eller er av underordnet betydning
vil ikke bli omfattet av direktivet.
Komiteen viser til at elektroniske
versjoner av aviser og tidsskrifter vil falle utenfor dersom det
audiovisuelle innholdet ikke er tjenestens hovedformål, men kun
benyttes som en støttefunksjon, jf. fortalen punkt 28. Nettaviser
hvor noen av de skriftlige artiklene er illustrert med kortere videosnutter
vil derfor ikke være omfattet av direktivet.
Det er etter komiteens mening
viktig å presisere at for redaksjoner som parallelt med tradisjonelle
nettaviser også tilbyr tjenester der det audiovisuelle innholdet
må betraktes som en primæraktivitet, som f.eks. VGTV, vil imidlertid
disse tjenestene kunne være omfattet av direktivet og loven.
Komiteen stiller seg bak departementets
føringer på at lovteksten bør presiseres slik at det klart fremgår
at det skal gjøres en vurdering av hva som er tjenestens hovedformål
i samsvar med direktivet.
Komiteen merker seg diskusjonen
mellom departementet og høringsinstansene i dette avsnittet. Komiteen viser
til at etter artikkel 1 nr. 1 bokstav a er det et vilkår at bildeprogrammene
som tilbys er underlagt det redaksjonelle ansvaret til en fysisk
eller juridisk person, kalt tilbyder av medietjenester. At tjenesten
er underlagt det redaksjonelle ansvaret til en tjenestetilbyder
er et selvstendig vilkår som avgrenser regelverkets saklige virkeområde,
jf. artikkel 1 bokstav a.
Videre er komiteen oppmerksom
på at aktører og tjenester som ikke har redaksjonelt ansvar for
programmene heller ikke er omfattet av direktivet.
Komiteen registrerer videre at
et redaksjonelt ansvar etter direktivet innebærer at tilbyderen
utøver effektiv kontroll med både utvelgelsen og organiseringen
av programmene i en kronologisk programoversikt (fjernsyn) eller
i en programkatalog (audiovisuelle bestillingstjenester), jf. artikkel
1 nr. 1 bokstav c. Ansvaret for å følge regelverket ligger altså
på det leddet som pakker sammen enkeltprogrammer og presenterer
dem for seerne. Direktivet regulerer altså tjenester med redaksjonell
aktivitet.
Komiteen registrerer videre at
departementet gikk i høringen inn for å gi en definisjon av tilbyder av
medietjenester hvor vilkåret ble formulert til den «redaksjonelle
kontrollen for utvelgelsen og organiseringen av programmene». Komiteen merker
seg at flere av høringsinstansene var kritiske til at departementet
i lovforslaget benyttet uttrykket «redaksjonell kontroll» i stedet
for «redaksjonelt ansvar» og komiteen registrerer
at disse viser blant annet til at terminologien avviker fra terminologien
benyttet i direktivet og gjeldende definisjon av redaksjonelt ansvar
i kringkastingsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at endringen av
ansvarssubjekt fra kringkaster til tjenestetilbyder medfører at
tjenestetilbyderen selv må foreta en rettslig og presseetisk vurdering
av programmenes innhold. Endringen av ansvarssubjekt kan føre til
at sterke interessegrupper vil kunne utøve press mot tjenestetilbydere
for å hindre publiseringen av et program som bestillingstjeneste. Disse
medlemmer vil bemerke at det da kan oppstå en risiko for
at tjenestetilbyderen av økonomiske eller andre grunner vil unnlate
å publisere kontroversielle programmer. Disse medlemmer viser
til at utskiftningen av lovens begrep redaksjonelt ansvar med begrepet
«effektiv redaksjonell kontroll» derfor tilsier at dette bør tolkes
strengt i forhold til tjenestetilbydere for å tydeliggjøre redaktøransvaret
og styrke ytringsfriheten.
Komiteen vil igjen påpeke at
AMT-direktivet er et minimumsdirektiv. Artikkel 4 nr. 1 slår derfor fast
at den enkelte medlemsstat ut fra allmenne hensyn har adgang til
å fastsette strengere eller mer detaljerte regler på områder som
reguleres av direktivet. Forutsetningen for å kunne fastsette strengere
eller mer detaljerte regler er at regelverket er i samsvar med fellesskapsretten
for øvrig.
Komiteen er kjent med at departementet
i høringsnotatet foreslo at adgangen til å be andre EØS-land følge
regelverket i Norge ble hjemlet i kringkastingsforskriften. Komiteen støtter
dette. Videre støtter komiteen departementets presisering
av at Norges plikt til å gjennomføre konsultasjoner bør hjemles
i kringkastingsloven, selv om plikten til å gjennomføre konsultasjoner
kun retter seg mot norske myndigheter og ikke medfører noen plikter
eller rettigheter for norske fjernsynsforetak.
Komiteen er positiv til at det
etableres en prosedyre som kan følges i omgåelsestilfeller dersom mottakerlandet
finner at konsultasjonsprosedyren ikke gir tilfredsstillende resultater.
Direktivet åpner for at mottakerlandet kan iverksette «egnede tiltak» dersom
den aktuelle kringkasteren har etablert seg i senderlandet med den
hensikt å omgå de strengere regler som gjelder i mottakerlandet. Komiteen gir sin
tilslutning til dette.
Komiteen er enig med departementet
i at et forbud mot videresending vil være et hensiktsmessig virkemiddel
og at adgangen til å nedlegge forbud legges til Medietilsynet.
Komiteen er kjent med at denne
delen av innføringen av AMT-direktivet har skapt debatt og stort engasjement.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, er derfor fornøyd med at Norge
etter innføringen av fjernsynsdirektivet har et generelt unntak
fra prinsippet om fri videreformidling når det gjelder alkoholreklame.
Det er grunn til å presisere fra flertallets side at
direktivet ga Norge en uttrykkelig rett til å pålegge kabelselskaper
å hindre visningen av reklameinnslag for alkohol ved sladding i
fjernsynssendinger som er særskilt rettet mot Norge. Pålegget om
sladding forutsatte ikke at Norge påviste omgåelseshensikt eller at
nærmere prosedyrer var gjennomført.
Komiteen er videre kjent med
at unntaket ikke omfattet fjernsyn distribuert gjennom andre plattformer
enn kabel.
Komiteen vil videre bemerke at
den 14. februar 2012 offentliggjorde regjeringen at den etter avtale med
de andre EFTA-landene vil meddele EU-siden at man tar AMT-direktivet
inn i EØS-avtalen uten at unntaket videreføres.
Det er derfor av stor betydning for komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, å vite at regjeringen
legger til grunn at alkohollovens forbud mot alkoholreklame som
også omfatter alkoholreklame i rettede sendinger fra utlandet er
forenlig med direktivet og kan bestå og at eventuelle brudd kan
håndheves i samsvar med direktivets prosedyrer (se proposisjonens
kap. 6.3 og 6.4). Flertallet vil presisere at direktivet
ikke er til hinder for at det norske regelverket går lenger enn
direktivets regler på dette området – jf. proposisjonens kap. 7.5.5.
Komiteen er fornøyd med at det
i artikkel 7 er fastsatt at medlemslandene skal oppmuntre tilbydere av
audiovisuelle medietjenester til å sørge for at deres tjenester
gjøres tilgjengelig for syns- og hørselshemmede.
Komiteen er kjent med at det
i dag kun er NRK som er underlagt et krav om teksting av sine fjernsynssendinger. Komiteen er
videre kjent med tilbakemeldingene fra høringsinstansene i forbindelse
med dette temaet.
Komiteen registrerer at departementets
forslag i høringen var at tekstekravene til kommersielle kringkastere
kun skal gjelde fjernsynskanaler med mer enn fem prosent publikumsandel,
og at bare NRK skal ha krav om teksting utenfor «primetime». Komiteen har
forståelse for at flere av interesseorganisasjonene etterlyser krav
om teksting av alle ferdigproduserte programmer hele døgnet på alle
riksdekkende kanaler.
Komiteen stiller seg derfor bak
departementets lovforslag om at teksting i fjernsyn gjennomføres i
kringkastingsloven.
Videre er komiteen enig med departementet som
understreker at dette bare er første steg på vei mot en mer universell
utforming av TV-tilbudet, og oppfordrer kringkasterne om å utvikle
og tilby tjenester som sørger for bedre tilgjengeliggjøring og mer
universell utforming av sitt innholdstilbud. Komiteen stiller
seg bak denne oppfordringen. Komiteen vil også oppfordre
alle kringkasterne som kommer innunder denne regelen om å tilby
sendinger også utenom «primetid». Komiteen vil presisere at
når det gjelder hørselshemmede er tilgang til radio sterkt redusert.
Komiteen er tilfreds med at NRK
arbeider med utprøving av lydteksting og synstolkning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er positive til teksting av flere fjernsynssendinger. Disse
medlemmer vil imidlertid bemerke at det teknisk sett bør
legges til rette for at seere som ønsker det kan velge bort tekstingen. Disse
medlemmer vil også påpeke at det å knytte kravet om teksting
til publikumsandel kan føre til uklarhet rundt når en kanal faller
innenfor eller utenfor kravet fordi kanalenes seeroppslutning varierer
over tid. Disse medlemmer merker seg også at forslaget
til bestemmelse, slik den foreligger, medfører store ekstra kostnader
for alle kringkastere med en markedsandel over fem prosent, samtidig som
regjeringen foreslår å unnta NRKs distriktssendinger begrunnet av
økonomiske hensyn og hensynet til å kunne skaffe nok kompetente
tekstere. Disse medlemmer mener prinsipielt at alle
kringkastere bør likebehandles ved lovfestingen av et slikt krav. Samtidig
må et krav om teksting reguleres med bestemmelser som tar hensyn
til mindre kommersielle kanalers økonomiske bærekraft. Dersom kravet
om teksting skal reguleres ved bestemmelse om markedsandel, må bestemmelsen
derfor inneholde adekvate definisjoner av hvordan markedsandeler
skal forstås, og det bør vurderes om dette kravet heller bør reguleres
i forskrift fremfor i lovs form. Disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan
behovet for teksting av kringkastingssendinger og audiovisuelle
bestillingstjenester mest formålstjenlig kan reguleres og komme
tilbake til Stortinget med sak om dette.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at Norges forbud mot alkoholreklame ble innført i 1975, og at forbudet
ble videreført da Norge inngikk EØS-avtalen i 1994, ved et unntak
fra rådsdirektivet om fjernsynsreklame. Dette ble juridisk nedfelt
gjennom et tillegg til artikkel 15 i direktivet. Flertallet viser
til at unntaket har gitt Norge nødvendig hjemmel til å hindre alkoholreklame
også i sendinger rettet mot det norske markedet, selv om de sendes
fra TV-stasjoner som er lokalisert utenfor Norge.
Flertallet vil verne om det norske
regelverket knyttet til alkoholreklame som Norge fikk aksept for å
beholde ved inngåelsen av EØS-avtalen.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker
at videreføring av det alkoholpolitiske regimet var en viktig forutsetning
for Kristelig Folkepartis avgjørende støtte til det grunnlovsmessige
flertallet som skulle til for at EØS-avtalen kunne vedtas i Stortinget.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil vise
til utenriksministerens uttalelser i Stortinget 14. februar 2012:
«Reklameforbudet er et viktig virkemiddel i regjeringens
arbeid for å motvirke skadelig konsum av alkohol. Regjeringens holdning
er at dette prinsipielle synet gjelder på alle typer alkoholreklame.
Ved innlemmelsen av direktivet i EØS-avtalen legger vi derfor til
grunn at også forbudet mot alkoholreklame i rettede sendinger fra
utlandet kan bestå.»
Og videre:
«Etter en samlet vurdering, legger regjeringen opp
til at Norge går inn for å innlemme direktivet om audiovisuelle
medietjenester i EØS-avtalen. Regjeringen legger til grunn at Norge
kan videreføre forbudet mot alkoholreklame i rettede sendinger,
selv om det skriftlige unntaket faller bort. Slik vi ser det, vil dette
ikke være i strid med direktivets innhold. Direktivet åpner for
at strengere nasjonale regler også kan gis anvendelse på sendinger
fra andre land, dersom sendingene i det vesentlige er rettet mot
Norge.»
Flertallet viser til at det generelle
alkoholforbudet i Norge hviler på solid helsepolitisk grunnlag. Alkoholforbudet
er også i samsvar med utviklingen i EU og internasjonalt for øvrig,
hvor hensynet til folkehelsen står stadig sterkere. Flertallet viser
til at flere EU-land har restriktiv holdning til alkoholreklame,
og en rekke land har nasjonale bestemmelser om alkoholreklame som
er mer restriktive enn direktivets minimumskrav.
Flertallet er enig i regjeringens
syn på at Norges generelle forbud mot alkoholreklame ikke er i strid
med EØS-forpliktelsene, og flertallet viser til at
EFTA-domstolen har uttalt at den ikke har noen grunn til å tvile
på at det ligger tungtveiende sosiale og helsemessige hensyn til
grunn for den norske alkoholpolitikken generelt og forbudet mot
alkoholreklame spesielt. Flertallet mener det norske
alkoholreklameforbudet både er egnet og nødvendig for å oppnå den
beskyttelse av folkehelsen som Norge ønsker. Flertallet viser
til at direktivets minimumskrav ikke i tilstrekkelig grad vil kunne
beskytte folkehelsen. Forbudet mot reklame for alkohol i alle medier
under norsk jurisdiksjon vil således være i samsvar med AMT-direktivet. Flertallet peker
på at direktivet åpner for at strengere nasjonale regler kan gis
anvendelse på særskilt rettede sendinger.
Flertallet viser til interpellasjonsdebatt
i Stortinget 14. februar 2012 og utenriksministerens uttalelser
om at «det vil undergrave medlemsstatenes mulighet og adgang til
å fastsette strengere reguleringer, dersom de nasjonale reguleringer
ikke kan gjøres gjeldende overfor særskilt rettede sendinger».
Flertallet mener det er av stor
betydning å vite at regjeringen mener alkohollovens forbud mot alkoholreklame,
som også omfatter alkoholreklame i rettede sendinger fra utlandet,
er forenlig med direktivet og kan bestå, og at eventuelle brudd
kan håndheves i samsvar med direktivets prosedyrer. Flertallet mener
det er bra at regjeringen fastholder det norske regelverket mot
reklame for alkohol også hva gjelder TV-sendinger rettet mot Norge. Flertallet viser
til at retten til et strengere nasjonalt regelverk er godt faglig
forankret i kunnskap om effekten av alkoholens helseskader.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti peker
på at når regjeringen ikke velger å benytte seg av reservasjonsretten,
påtar regjeringen seg det hele og fulle ansvar for at TV-sendinger
rettet mot Norge fortsatt holdes frie for alkoholreklame.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at også reguleringen av reklame for reseptfrie
legemidler bør gjøres plattformnøytral og vil påpeke det uheldige
i et særnorsk forbud mot produktplassering av disse legemidler godkjent
for salg i butikk. Dette kan etter disse medlemmers mening
virke konkurransevridende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke betydningen av at Norge ikke innfører
særskilt strenge regler for produktplassering. Disse medlemmer vil vise
til at liberaliseringen skjer fordi tilnærmet alle EØS-land inkludert
våre naboland har liberalisert sine regelverk, og at et strengere
regelverk i Norge vil kunne gi problemer ved internasjonale samproduksjoner
og svekke konkurransekraften til norske tjenestetilbydere. Disse
medlemmer vil også påpeke at produktplassering representerer
en ny finansieringskilde for fjernsynsproduksjoner ettersom utbredelsen
av ny teknologi, som gjør det mulig for publikum å hoppe over reklamepausen,
på sikt kan føre til reduserte reklameinntekter. Disse medlemmer vil
påpeke at det norske medie- og reklamemarkedet har naturlige begrensninger
og er opptatt av å sikre bærekraft som gir et mangfoldig norsk medie-
og kulturlandskap.
Disse medlemmer viser videre
til utfordringen knyttet til grensen mellom sponsing og produktplassering.
Dette er en høyaktuell problemstilling for NRK, og disse
medlemmer mener det er avgjørende at regjeringen sikrer
kanalen tydelige og forutsigbare rammer knyttet til denne problemstillingen. Det
har også tidligere vært diskusjon omkring hva som defineres som
produktplassering for NRK, og disse medlemmer peker
i den forbindelse på utsettelsen av premieren for TV-serien «Lilyhammer» som
følge av uklarheter og gråsoner knyttet til denne problemstillingen.
Komiteen viser til at dette kapittelet
inneholder regelverk som kun omfatter audiovisuelle bestillingstjenester.
Dette gjelder regulering av innhold som i alvorlig grad kan skade
mindreårige og hjemmel til å fastsette nærmere regler om bruk av
europeisk programmateriale. Komiteen stiller seg
bak departementets vurderinger.
Komiteen registrerer at AMT-direktivet
artikkel 15 regulerer retten til å sende korte nyhetsutdrag fra
begivenheter av stor interesse for allmennheten.
Videre viser komiteen til at
bestemmelsen pålegger medlemsstatene å sikre at fjernsynsselskaper på
rettferdige, rimelige og ikke-diskriminerende vilkår har tilgang
til begivenheter av stor interesse for allmennheten som et annet
fjernsynsselskap har eksklusive rettigheter til å sende fra.
Komiteen viser videre til at
det skal sikres at kringkastere etablert innenfor det europeiske
økonomiske samarbeidsområdet for nyhetsrapportering har adgang til
å anvende korte utdrag fra denne type begivenheter i tilfeller der
begivenheten sendes eksklusivt av en kringkaster. Ifølge direktivets
fortale punkt 55 er formålet å verne friheten til å motta opplysninger
og sikre at seernes interesser fullt ut er beskyttet. Komiteen stiller
seg bak dette.
Komiteen registrerer at i høringsutkastet
gikk departementet inn for at det ikke utarbeides noen liste over
hvilke begivenheter som omfattes, slik at dette må vurderes konkret. Komiteen er
enig i dette.
Komiteen stiller seg derfor bak
argumentasjon om at når et kringkastingsselskap har ervervet enerett
til å sende fra begivenheten og at andre kringkastere ønsker å sende
nyhetsutdrag, gir det indikasjoner på at begivenheten er av stor
interesse for allmennheten.
Komiteen merker seg videre at
det ble foreslått at adgangen til å sende korte utdrag sikres ved
at andre kringkastere kan benytte signalet til hovedkringkasteren.
Dette er direktivets utgangspunkt. Departementet foreslo at artikkel
15 gjennomføres i åndsverkloven gjennom en avgrensning i signalretten
i §§ 45a og 25 andre ledd når det gjelder verk som inngår i utdraget. Komiteen støtter
dette.
Når det gjelder utdragenes maksimale lengde,
ble det foreslått at utdragene ikke skal være lengre enn det nyhetsformålet
tilsier (noe som må vurderes konkret), men at 90 sekunder uansett
fastsettes som en øvre grense. Forslaget innebar videre at utdragene kan
sendes så lenge de har nyhetsinteresse, men ikke utover dette.
Komiteen registrerer debatten
som er synliggjort i saksgrunnlaget under kapittel 9 og som fremkom
på høringen den 22. november 2012.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at sitatretten for korte
nyhetsutdrag fra begivenheter av stor interesse bør gjøres plattformnøytral. Disse
medlemmer vil påpeke at en vid praktisering av nyhetsretten
er særdeles viktig i en tid hvor det tidligere skillet mellom ulike
kommunikasjonskanaler er i ferd med å viskes ut og ulike publiseringsmetoder
raskt smelter sammen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener regulering av politisk reklame bør være plattformnøytral
og at politisk reklame derfor også bør tillates i direkte kringkastede
sendinger og audiovisuelle bestillingstjenester. Disse medlemmer mener
forbudet mot politisk TV-reklame er et inngrep i ytringsfriheten
som påvirker formidlingen av meningsmangfoldet i det politiske landskapet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med sak
om opphevelse av forbudet mot politisk TV-reklame.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til de ulike høringsuttalelsene knyttet til behandlingen av Prop.
9 L (2012–2013), og understreker at mest mulig like forhold for aktørene
i et marked er viktig. Disse medlemmer er opptatt
av at politikere ikke skal gjennomføre tiltak eller utforme lover
som kan bidra til konkurransevridning, og mener derfor det er feil
med særnorske restriksjoner i et internasjonalt marked. Bl.a. uttaler
TV2 og Mediebedriftenes Landsforening (MBL) en klar motstand mot
en slik norsk tilleggsregulering, og disse medlemmer mener
slike reguleringer blir parodiske når de heller ikke er plattformnøytrale.
Det er etter disse medlemmers syn ingen logikk i
at det f.eks. er forbudt med reklame for politiske partier og reseptfrie
medisiner på TV-sendinger, mens den samme reklamen tillates i øvrige
medier. I dagens mediemarked, med en stadig større gråsone mellom
fjernsyn og nett-TV, er det også svært vanskelig å forsvare ordningen
ut fra påvirkningskraft og omfang.
Disse medlemmer viser også til
at dagens totalforbud mot politisk TV-reklame er et brudd med ytringsfriheten,
og at det kompenserende tiltaket ved støtte til Frikanalen ikke
på noen som helst måte ivaretar ytringsfriheten på en tilfredsstillende
måte.
I tillegg vil disse medlemmer vise
til Meld. St. 1 (2012–2013), hvor regjeringen skriver følgende:
«Virksom konkurranse bidrar til effektiv bruk av samfunnets
ressurser, holder kostnadene nede og fremmer innovasjon. Dette kommer
forbrukerne til gode gjennom lavere priser og et variert produktutvalg
med god kvalitet.»
Disse medlemmer registrerer regjeringens innrømmelse
av markedets og konkurransens åpenbare fortrinn knyttet til ressursutnyttelse
og kvalitet, og håper denne erkjennelsen også følges opp i praktisk
politikk. Dette må i så fall innebære at regjeringen sørger for
at man får rett til å markedsføre sine produkter, for å sikre forbrukerne
et best mulig beslutningsgrunnlag. Disse medlemmer registrerer
at heller ikke dette er noen fremmed tanke i regjeringen, all den
tid Næringsdepartementet har uttalt at TV-reklame for reseptfrie
legemidler vil sørge for økt informasjon om disse legemidlene. Disse
medlemmer påpeker at et fritt marked og informasjonstilgang
henger sammen, og at ytringer og markedsføring på TV derfor må tillates
både av hensyn til ytringsfriheten og for å sikre mest mulig opplyste valg
hos forbrukerne. Disse medlemmer viser til at en
slik rett ikke må knyttes utelukkende opp mot legemidler, men også
andre lovlige varer som det i dag eksisterer et reklameforbud for
– som f.eks. alkohol og tobakk.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en
sak om opphør av forbud mot TV-reklame på tobakk og alkohol.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en
sak om opphør av forbud mot TV-reklame for legemidler godkjent for
salg i butikk.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke at det er reist spørsmål om hvorvidt
formidlingsplikten innebærer at distributøren ikke kan kreve vederlag
fra sluttbruker for formidling av formidlingspliktige kanaler. Disse
medlemmer kan ikke se at dette spørsmålet er tilstrekkelig
belyst i proposisjonen. Disse medlemmer viser videre
til at flere høringsinstanser har uttalt seg om hvorvidt det er
hensiktsmessig å benytte fullmaktshjemmelens adgang til å pålegge
formidlingsplikt på alle nett. Disse medlemmer merker
seg videre synspunktet om at formidlingsplikten bør balanseres med
en formidlingsrett og at departementet mener hensynet til distributørene
er ivaretatt i gjeldende regulering. Disse medlemmer viser
til de økonomiske konsekvensene dette spørsmålet har både for innholdsprodusenter,
formidlere og forbrukere og vil derfor påpeke betydningen av en
grundig utredning av dette spørsmålet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede spørsmålet
om betalingsfastsettelse ved formidlingsplikt og på egnet måte komme
tilbake til Stortinget med sak om dette.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at partiet ikke støttet at NRK ble gitt
rett til opplysninger fra kunderegistrene til TV-distributører,
og viser til tidligere behandling i Stortinget der disse
medlemmer mener NRK med sitt innkrevingsapparat allerede
har et meget effektivt virkemiddel til bruk for innkreving av lisensmidlene.
Allerede før utvidelsen i 2009 kontrollerte NRK sitt lisensregister
opp mot informasjonen fra forhandlere og det sentrale folkeregisterets opplysninger. Disse
medlemmer mener det ikke kan forsvares å samkjøringer dataregistre
til dette formålet og at det kan stilles spørsmål ved om datakvaliteten
på utleverte opplysninger vil svekke rettssikkerheten. Disse
medlemmer viser til proposisjonens kapittel 11.4.4. der
det heter:
«(…) Datatilsynet, Familie & Medier, Get, Kabel Norge,
MTG og Telenor er imot endringen.
Telenor, Kabel Norge
og Get mener blant annet at bestemmelsen setter distributørene i
et uholdbart krysspress og at det hefter så stor usikkerhet ved
kvaliteten på dataene som utleveres at opplysningene ikke er egnet
til å benyttes til kontrollformål.
I denne sammenheng
uttaler Telenor:
'Eksempelvis vil forskjellige personer
i en husstand kunne være registrert som kunder av forskjellige tjenester
– den ene kan være kunde hos Telenor, mens den andre er oppført
i NRKs register.'
Telenor m fl. hevder videre at bestemmelsen
er i strid med personopplysningsloven § 11, personverndirektivet
artikkel 13 bokstav a til d samt artikkel 8 i den europeiske menneskerettskonvensjon
(EMK).
Datatilsynet er av samme oppfatning og uttaler følgende:
'Datatilsynet
er av den oppfatning at foreliggende hjemmel er i strid med grunnleggende
personvernhensyn. I EUs personverndirektiv heter det at personopplysninger
bare kan benyttes til nærmere forhåndsdefinerte behandlingsformål.
Det vises også til personopplysningslovens § 11 litra c, hvoretter
personopplysninger som er innsamlet til ett formål ikke kan brukes
senere til et formål som er uforenlig med det opprinnelige formålet,
uten at den registrerte samtykker. Angjeldende opplysninger er opprinnelig avgitt
fra en privatperson til en tv-tilbyder, for at tilbyderen skal kunne
administrere og ivareta deres kundeforhold. Det å benytte disse
opplysningene til et nytt formål er i utgangspunktet i strid med
formålsbestemthetsprinsippet. Dette er ekstra problematisk når det
nye formålet er å gjennomføre kontroll med den enkelte.'
Datatilsynet
og Telenor m fl. stiller videre spørsmål ved om NRK vil ha rett
til innsyn i hele registeret eller bare av personer som ikke er
registrert i NRKs lisensregister og om NRK skal kunne lagre opplysningene.
Datatilsynet mener slike spørsmål eventuelt kan avklares i forskrift.»
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan behovet
for teksting av kringkastingssendinger og audiovisuelle bestillingstjenester
mest formålstjenlig kan reguleres og komme tilbake til Stortinget
med sak om dette.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen komme tilbake med sak
om opphevelse av forbudet mot politisk TV-reklame.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen komme tilbake med
en sak om opphør av forbud mot TV-reklame for legemidler godkjent
for salg i butikk.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen utrede spørsmålet
om betalingsfastsettelse ved formidlingsplikt og på egnet måte komme
tilbake til Stortinget med sak om dette.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen komme tilbake med
en sak om opphør av forbud mot TV-reklame på tobakk og alkohol.
Tilrådingen fremmes av komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig
Folkeparti med vekslende støtte fra medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre.
Komiteen viser til
proposisjonen og til sine merknader og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov om endringer i kringkastingsloven, åndsverkloven og film- og
videogramlova (gjennomføring av direktiv 2010/13/EU om audiovisuelle
medietjenester mv.)
I
I lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting gjøres
følgende endringer:
Lovens tittel skal lyde:
Lov om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester
(kringkastingsloven)
§ 1-1 skal lyde: § 1-1 Definisjoner
I denne lov menes med:
a) Kringkasting: utsending
av tale, musikk og liknende via elektroniske kommunikasjonsnett, ment
eller egnet til å ses eller høres direkte og samtidig
av allmennheten.
b) Lokalkringkasting:kringkasting innenfor
geografisk avgrensede områder.
c) Fjernsyn: tjeneste som tilbys av en tjenestetilbyder
hvor hovedformålet er å tilby bildeprogrammer som er ment eller
egnet til å ses direkte og samtidig på grunnlag av en programoversikt
og som distribueres til allmennheten via elektroniske kommunikasjonsnett.
d) Audiovisuelle bestillingstjenester: tjeneste
som tilbys av en tjenestetilbyder hvor hovedformålet er å tilby
bildeprogrammer som kan ses på et tidspunkt seeren selv velger og
på dennes bestilling fra en programkatalog og som distribueres til
allmennheten via elektroniske kommunikasjonsnett.
e) Bildeprogrammer: et sett av levende bilder med eller
uten lyd som utgjør ett enkelt innslag.
f) Tjenestetilbyder/kringkaster: fysisk
eller juridisk person som i ervervsvirksomhet utøver effektiv redaksjonell
kontroll med utvelgelsen og organiseringen av lyd- eller bildeprogrammene.
g) Reklame: enhver form for markedsføring
av en vare, tjeneste, sak eller idé mot betaling eller annen form
for godtgjøring. Med reklame menes også innslag i fjernsyn eller
audiovisuelle bestillingstjenester som har til formål
å fremme tjenestetilbyderens egen virksomhet.
Kongen avgjør tvilstilfelle etter denne
paragrafen. Kongen eller den Kongen bemyndiger kan i særlige tilfeller
helt eller delvis unnta en tjeneste fra loven.
§ 2-6 skal lyde:§ 2-6 Europeisk programmateriale i fjernsyn og audiovisuelle
bestillingstjenester
Kongen gir nærmere regler om bruk av
europeisk programmateriale i fjernsyn og audiovisuelle
bestillingstjenester, herunder hvilke programkategorier
reglene gjelder for, definisjon av europeisk programmateriale og
gjennomføring av reglene.
§ 2-7 skal lyde:§ 2-7 Beskyttelse av mindreårige seere
Kongen gir i forskrift regler om forbud mot å sende fjernsynsprogram
som i alvorlig grad kan skade mindreåriges fysiske, psykiske eller moralske
utvikling, særlig hvis programmet inneholder pornografiske scener
eller umotivert vold.
Kongen gir i forskrift regler om at fjernsynsprogram med
scener eller innslag som kan være skadelige for mindreåriges fysiske,
psykiske eller moralske utvikling bare skal sendes
i perioder hvor mindreårige vanligvis ikke kan se eller høre sendingen,
samt om andre tekniske tiltak som forhindrer at mindreårige kan
se eller høre sendingene. Kongen gir i forskrift regler om akustisk
og visuell varsling når slike program sendes i ukodet form.
Ny § 2-16 skal lyde:§ 2-16 Identifikasjon av tilbydere av fjernsyn og
audiovisuelle bestillingstjenester
Tilbydere av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester
skal til enhver tid sørge for at seerne på en enkel og direkte måte
har tilgang til følgende opplysninger:
a) navn, gateadresse,
postadresse, elektronisk postadresse og øvrige opplysninger som
gjør det mulig å komme i direkte forbindelse med tjenesteyteren
b) relevante reguleringsmyndigheter eller tilsynsorganer
på det audiovisuelle området.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om kravene til
identifikasjon.
Ny § 2-17 skal lyde:§ 2-17 Anmodning om å følge nasjonal rett i andre EØS-land
Medietilsynet skal anmode fjernsynsselskap som faller
inn under norsk jurisdiksjon om å følge regler fastsatt i medhold
av EØS-avtalen vedlegg XI nr. 5p (direktiv 2010/13/EU) om samordning
av visse bestemmelser om innføring av audiovisuelle medietjenester,
fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene og som er strengere
eller mer detaljerte enn tilsvarende norske regler dersom:
a) det er innkommet en
begrunnet anmodning om dette fra relevante myndigheter i et annet
EØS-land,
b) reglene er fastsatt i samsvar med allmennhetens interesse,
c) sendingen er helt eller hovedsakelig rettet
mot vedkommende EØS-land, og
d) andre norske regler fastsatt i lov eller forskrift ikke
er til hinder for å følge regelverket i vedkommende EØS-land.
Ved vurderingen av om sendingen er helt eller hovedsakelig
rettet mot vedkommende EØS-land etter første ledd bokstav c skal
det legges vekt på sendingens språk, hvor reklame- og abonnementsinntekter
hovedsakelig kommer fra og om det finnes programmer eller reklamesendinger
spesifikt rettet mot seere i vedkommende EØS-land.
Medietilsynet skal innen to måneder etter at en begrunnet
anmodning etter første ledd bokstav a er mottatt, underrette relevant
myndighet i vedkommende EØS-land om resultatene av anmodningen.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen
av første ledd.
Ny § 2-18 skal lyde:§ 2-18 Politiattest
Kringkastere og tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester
skal kreve at personell med arbeidsoppgaver som innebærer regelmessig
kontakt med mindreårige, må legge frem politiattest i samsvar med
politiregisterloven § 39 ved tilbud om stilling eller kontrakt.
Det samme gjelder for personell i produksjonsforetak
som produserer programmer bestilt av en kringkaster eller tilbyder
av audiovisuelle bestillingstjenester.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om
fremleggelse av politiattest.
Ny § 2-19 skal lyde:§ 2-19 Tilrettelegging for hørselshemmede i fjernsyn
NRKs riksdekkende fjernsynskanaler skal tekste følgende
programmer:
a) alle
ferdigproduserte fjernsynsprogrammer, og
b) direktesendte fjernsynsprogrammer mellom klokken
18.00 og klokken 23.00 dersom det er teknisk og praktisk mulig.
Riksdekkende kommersielle fjernsynskanaler med
en andel på mer enn fem prosent av de samlede seertallene for fjernsyn
skal tekste følgende programmer:
a) alle ferdigproduserte fjernsynsprogrammer mellom
klokken 18.00 og klokken 23.00, og
b) direktesendte fjernsynsprogrammer mellom klokken
18.00 og klokken 23.00 dersom det er teknisk og praktisk mulig.
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
tilrettelegging for hørselshemmede.
§ 3-1 andre ledd skal lyde:
Det kan ikke sendes reklameinnslag i tilknytning til barneprogram
eller reklameinnslag som særlig er rettet mot barn i fjernsyn
eller audiovisuelle bestillingstjenester.
§ 3-3 skal lyde:§ 3-3 Forbud mot skjult reklame og andre former for skjult
markedsføring
Ingen former for skjult reklame eller andre former
for skjult markedsføring skal forekomme i fjernsyn eller audiovisuelle
bestillingstjenester.
Med skjult markedsføring menes muntlig eller visuell
presentasjon i programmer av en vareprodusents eller en tjenesteleverandørs
varer, tjenester, navn, varemerke eller virksomhet dersom presentasjonen
skjer forsettlig for å tjene reklameformål og publikum kan villedes
med hensyn til presentasjonens art. Slik presentasjon anses som
forsettlig særlig dersom den skjer mot betaling eller lignende godtgjøring.
Det skal ikke forekomme markedsføring som benytter
metoder som påvirker underbevisstheten.
Bestemmelsen gjelder så langt den passer for radio.
§ 3-4 skal lyde:§ 3-4 Sponsing i kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester
Dersom et program er sponset, skal det opplyses om dette
på en tydelig måte ved inn- og/eller utannonseringen av programmet.
Opplysninger om sponsor kan gis i form av sponsors navn, varemerke, logo, produkt
eller tjeneste.
Med sponsing menes ethvert bidrag til produksjon
eller sending av program fra en fysisk eller juridisk person som
selv ikke tilbyr programmet eller er engasjert i produksjonen, med
sikte på å fremme sponsors navn, varemerke, omdømme, virksomhet, produkt
eller tjeneste.
Innhold og presentasjonsform i sponsede program må være
slik at tjenestetilbyderens redaksjonelle integritet
opprettholdes fullt ut.
Sponsede program skal ikke oppmuntre til kjøp eller leie
av sponsors eller tredje parts produkt eller tjenester, herunder
ved å inneholde spesielle salgsfremmende henvisninger til slike
produkt eller tjenester, jf. likevel § 3-5.
Nyhets- og aktualitetsprogrammer kan ikke sponses.
Programmer i kringkasting eller audiovisuelle bestillingstjenester kan
ikke sponses av fysiske eller juridiske personer hvis hovedaktivitet
er å produsere, selge eller leie ut produkt eller tjenester det
er forbudt å reklamere for etter norsk lov eller regler gitt i medhold
av norsk lov. Politiske partiorganisasjoner kan ikke sponse programmer.
Kongen gir i forskrift nærmere regler om sponsing av kringkastingsprogrammer og
audiovisuelle bestillingstjenester, herunder regler om
sponsing i Norsk rikskringkasting AS.
Overskriften til § 3-5 skal lyde:
§ 3-5 Premier i lyd- eller bildeprogrammer i kringkasting
og audiovisuelle bestillingstjenester
Ny § 3-6 skal lyde:§ 3-6 Produktplassering i kringkasting og audiovisuelle
bestillingstjenester
Produktplassering i kringkasting og audiovisuelle
bestillingstjenester er forbudt med de unntak som følger av tredje
ledd.
Med produktplassering menes at en vare, tjeneste
eller et varemerke inngår i, eller vises til i et program mot betaling
eller liknende vederlag for direkte eller indirekte å fremme varer,
tjenester eller omdømmet til en fysisk eller juridisk person. Gratis
levering av varer eller tjenester som ikke har en betydelig verdi
regnes ikke som produktplassering.
På de vilkår som fremgår av § 3-7 skal produktplassering
være tillatt i fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester i
filmer, fiksjonsbaserte serier, sportsprogrammer og lette underholdningsprogrammer
med unntak av programmer som er særlig rettet mot barn.
Adgangen etter tredje ledd omfatter ikke programmer
som er produsert eller bestilt av NRK eller tilknyttede foretak.
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
produktplassering.
Ny § 3-7 skal lyde:§ 3-7 Krav til programmer som inneholder produktplassering
Programmer som inneholder produktplassering, skal
oppfylle følgende krav:
a) Programmets
innhold og fastsetting av sendetid skal ikke under noen omstendigheter
påvirkes på en slik måte at det innvirker på ansvaret og den redaksjonelle
uavhengigheten til tilbyderen av medietjenesten.
b) Produktplasseringen skal ikke direkte oppfordre til
kjøp eller leie av varer eller tjenester, herunder ved å inneholde
spesielle salgsfremmende henvisninger til slike varer eller tjenester.
c) Produktplassering skal ikke gi vedkommende vare
eller tjeneste en unødig fremtredende rolle.
d) For å unngå at seerne villedes skal programmer som
inneholder produktplassering identifiseres på en tydelig og nøytral
måte ved begynnelsen og slutten av programmet, samt når programmet fortsetter
etter et reklameavbrudd.
e) Programmer som er produsert eller bestilt av
tjenestetilbydere underlagt norsk jurisdiksjon eller tilknyttede
foretak, kan ikke inneholde produktplassering av produkter eller
tjenester som er av særlig interesse for barn eller av våpen, modeller av
våpen eller leketøysutgaver av våpen.
f) Programmer som er produsert eller bestilt av fjernsynsforetak
underlagt norsk jurisdiksjon eller tilknyttede foretak, kan ikke
inneholde produktplassering finansiert av politiske partiorganisasjoner.
Kravet i bokstav d gjelder ikke for programmer som
verken er produsert eller bestilt av tjenestetilbyderen eller tilknyttede
foretak.
§ 4-3 skal lyde:§ 4-3 Formidlingsplikt mv.
Kongen kan i forskrift gi regler om at visse kringkastingssendinger
skal formidles i nett som kan formidle kringkasting.
Regler om formidlingsplikt skal være rimelige, forholdsmessige,
åpne for innsyn og nødvendige for å oppnå klart fastsatte mål i
allmennhetens interesse.
Kongen kan gi regler om de nærmere vilkår for formidlingen.
Medietilsynet kan i særlige tilfeller redusere tallet på formidlingspliktige
kringkastingssendinger.
Kabeleier eller den som disponerer kabelnettet, skal etter
regler Kongen gir, sende melding fra statsmyndighet når det har
vesentlig betydning.
§ 4-5 skal lyde:§ 4-5 Forbud mot videresending
Medietilsynet kan i forskrift eller enkeltvedtak forby
videresending av fjernsynskanaler som
a) sender reklame i strid med norsk lov
b) sender program med pornografi eller vold i strid med
norsk lov eller andre program som i alvorlig grad kan skade mindreåriges
fysiske, psykiske eller moralske utvikling
c) sender program som kan være skadelige for barn eller
ungdom når videresendingen skjer på tidspunkt barn eller ungdom
er en dominerende seergruppe
d) sender program som norsk rett har
funnet stridende mot straffeloven § 135 a, eller
e) er etablert i et annet EØS-land for å omgå bestemmelser
som ellers ville fått anvendelse dersom fjernsynsselskapet hadde
vært etablert i Norge.
Medietilsynet kan i forskrift eller enkeltvedtak forby
salg, utleie eller markedsføring av innretninger eller tjenester
som i det vesentlige har som formål å gi tilgang til fjernsynskanaler
eller program som nevnt i første ledd bokstav b, d eller
e.
Kongen gir i forskrift nærmere regler om unntak fra forbudet
i første ledd bokstav a og om prosedyrer mv. i forbindelse med nedlegging
av forbud etter første og andre ledd.
§ 8-5 første ledd skal lyde:
Den som mot vederlag tilbyr fjernsynssendinger ved kringkasting
eller formidling av kringkasting, plikter å gi Norsk rikskringkasting
AS opplysninger om sine kunders navn, adresse og fødselsdato.
II
I lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v.
gjøres følgende endringer:
§ 25 nytt andre ledd skal lyde:
Når et fjernsynsselskap gjengir korte utdrag fra begivenheter
av stor interesse for allmennheten i medhold av § 45a sjette ledd,
kan selskapet gjengi verk som inngår i utdraget fra begivenheten.
§ 45a nytt sjette ledd skal lyde:
Uten hinder av denne bestemmelsen kan et fjernsynsselskap
som er etablert innenfor det europeiske økonomiske samarbeidsområdet
i sine generelle nyhetssendinger, vederlagsfritt sende korte utdrag
fra begivenheter av stor interesse for allmennheten som et annet
fjernsynsselskap har eksklusive rettigheter til å sende fra. Korte
utdrag fra slik begivenhet skal ikke være lengre enn det nyhetsformålet
tilsier, og kan uansett ikke overstige 90 sekunder. Utdrag kan bare
gjengis så lenge begivenheten har nyhetsinteresse. Utdragets kilde
skal angis med mindre det av praktiske grunner er umulig, og den
opprinnelige sendingens karakter må ikke forandres eller forringes.
Etter at fjernsynsselskapet har sendt utdrag i kringkastingssending,
kan selskapet gjøre den samme nyhetssendingen som utdraget inngår
i, tilgjengelig som audiovisuell bestillingstjeneste.
III
I lov 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram skal § 1
første ledd lyde:
Denne lova gjeld framsyning og omsetning
av film og videogram i næring. Lova gjeld ikkje kringkasting
slik dette er definert i kringkastingsloven.
IV
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 6. desember 2012
Gunn Karin Gjul |
Kåre Simensen |
leder |
ordfører |