Jeg viser til brev av 18. mars 2011 vedrørende representantforslag
109 S (2010-2011) hvor Justiskomiteen ber om Justisdepartementets
uttalelse i forbindelse med at den har følgende sak til behandling:
Dokument 8: 109 S (2010
– 2011) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Per Sandberg,
Hans Frode Kielland Asmyhr, Åse Michaelsen og Morten Ørsal Johansen
om endring av praksis for bosetting av forvaringsdømte.
Forslagsstillerne viser i representantforslaget
til et svar fra statssekretær Terje Moland Pedersen på spørsmål
om hvor kriminalomsorgens overgangsboliger bør ligge. Forslagsstillerne
viser samtidig til betydningen av å avklare praksis for utslusning
av forvaringsdømte til samfunnet, og å sikre at dette skjer på en
trygg måte.
Når det gjelder kriminalomsorgens overgangsboliger
vil jeg innledningsvis understreke at disse er institusjoner underlagt
kriminalomsorgen som er tilrettelagt for å gi et tilbud til alle innsatte
som er i sluttfasen av straffegjennomføringen. Opphold i overgangsbolig
vil ofte være siste ledd i straffegjennomføringen før løslatelse.Under
opphold i overgangsbolig legges det stor vekt på nettverksarbeid,
sosial trening, rehabilitering og forberedelse til prøveløslatelse.
Opphold i overgangsbolig innebærer relativt omfattende kontakt med
omverdenen som ledd i overgangen til prøveløslatelse.
Den gruppen forvaringsdømte som forslagsstillerne
omtaler er ikke plassert i overgangsbolig, men er prøveløslatt til
et forsterket opplegg i omsorgsbolig eller institusjon i medhold
av straffeloven § 39 g. Hovedformålet med forvaring er å beskytte
samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet. Prøveløslatelse fra forvaring
kan bare besluttes når domfelte ikke lenger anses å utgjøre en fare
for samfunnet.
Straffeloven § 39 g åpner adgang for særskilte prøveløslatelsesopplegg
hvor domstolen kan sette som vilkår at den forvaringsdømte tar opphold
i institusjon eller kommunal boenhet og hindres i fritt å forlate
boligen og bryte eventuelle andre vilkår. Vilkåret vil kunne medføre
et restriktivt løslatelsesopplegg som omfatter opphold i bolig med
heldøgns bemanning og om nødvendig kontinuerlig tilsyn, samt at
domfelte kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved
unnvikelse. I tillegg vil det kunne fastsettes andre og individuelt
tilpassede vilkår.
Prøveløslatelse med vilkår om opphold i institusjon
eller kommunal boenhet forutsetter at det foreligger "særlige grunner".
Vilkåret er ment å være en snever unntaksregel fra de ordinære bestemmelsene
om prøveløslatelse. Tiltaket forutsettes bare å skulle komme til
anvendelse når domfeltes behov for omsorg og oppfølgning er så stort
at han ikke vil kunne oppnå en forsvarlig tilbakeføring til samfunnet
uten et så omfattende prøveløslatelsesopplegg som ordningen innebærer.
Dersom domfelte ut fra sitt funksjonsnivå er i stand til å overholde
vilkår for prøveløslatelse og nyttiggjøre seg behandlings- og rehabiliteringstiltak,
skal han løslates på samme vilkår som andre.
Psykisk utviklingshemmete i lettere grad kan idømmes
forvaring. Prøveløslatelse med vilkår om opphold i institusjon eller
kommunal boenhet er i utgangspunktet tiltenkt denne gruppen. I tillegg
er det åpnet for at målgruppen også kan omfatte andre grupper forvaringsdømte
med samme behov.
Det er en forutsetning for ordningen med prøveløslatelse
til institusjon eller kommunal boenhet at den aktuelle kommunen
samtykker i oppholdet. Tiltaket er fullt ut statlig finansiert, og
kriminalomsorgen har ansvaret for sikkerheten. En lignende ordning
er etablert for psykisk utviklingshemmede som er strafferettslig
utilregnelige, og som omfattes av særreaksjonen tvungen omsorg.
Forslagsstillerne gir uttrykk for bekymring
for at prøveløslatte forvaringsdømte kan løslates til vanlige boligstrøk.
Som det fremgår av ovenstående, vil et forsterket prøveløslatelsesopplegg til
institusjon eller kommunal boenhet medføre omfattende kontrolltiltak
og oppfølgning av den prøveløslatte. Alvorlige eller gjentatte brudd
på vilkår vil dessuten medføre gjeninnsettelse i forvaringsanstalt.
Jeg mener derfor at hensynet til sikkerheten er ivaretatt på en
tilfredsstillende måte.
For mange domfelte vil det være hensiktsmessig å
ta opphold på hjemstedet etter løslatelse. Erfaring viser at kontakt
med familie, venner og nærmiljø er av vesentlig betydning for den
domfeltes evne til leve et lovlydig liv etter løslatelse. Hertil
kommer at denne gruppen forvaringsdømte ofte vil ha behov for et
omfattende offentlig tjenestetilbud også etter endt straffegjennomføring,
og at det også av denne grunn er hensiktsmessig at de tar opphold
i sin hjemkommune.
Når det gjelder informasjon om plassering av prøveløslatte,
åpner dagens regelverk for at fornærmede og etterlatte får kjennskap
til tidspunktet for løslatelse. Det er også adgang til å sette som
vilkår for prøveløslatelse at domfelte ikke skal ha kontakt med
"bestemte personer", som fornærmede eller etterlatte eller personer som
kan representere en fare for at domfelte kan falle tilbake til sin
tidligere livsførsel. Det er imidlertid ingen planer om å innføre
bestemmelser som på generelt grunnlag gir adgang til å informere
naboer eller andre som bor i samme område om prøveløslatelsen.
Det ble i 2006 oppnevnt en arbeidsgruppe som skulle
foreta etterkontroll av de nye bestemmelsene om strafferettslig
utilregnelighet, strafferettslige særreaksjoner og forvaring. Utredningsgruppens
mandat var å vurdere flere sider ved forvaringsordningen, herunder
ordningen med prøveløslatelse med vilkår om opphold i institusjon
eller kommunal boenhet. Arbeidsgruppen avla sin rapport den 30. april
2008 og rapporten følges nå opp av Justis- og politidepartementet
i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet.
Det er hittil avsagt 18 dommer hvor forvaringsdømte
er besluttet prøveløslatt med vilkår om opphold i institusjon eller
kommunal boenhet, og16 domfelte er allerede utplassert til et slikt prøveløslatelsesopplegg.
Utredningsgruppen har ikke foreslått endringer i ordningen med prøveløslatelse
til institusjon eller kommunal boenhet. Jeg vil likevel understreke
at departementet følger utviklingen nøye. Jeg er kjent med at Kriminalomsorgens
sentrale forvaltning vil se nærmere på ordningen og herunder vurdere
om den anvendes i større omfang enn opprinnelig tiltenkt.
Forvaringsdømte er en uensartet gruppe med ulike
behov. Mange av dem har et fungeringsnivå som tilsier individuelle
tilpasninger innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer. Dette gjelder
ikke minst psykisk utviklingshemmede av lettere grad. Det er derfor
viktig å ha adgang til å sette ulike type vilkår blant annet i forbindelse
med prøveløslatelse. Det understrekes imidlertid at slik løslatelse
alltid må skje under sikkerhetsmessig forsvarlige forhold, og at
samfunnets sikkerhet er et overordnet mål. Her vises også til at
særreaksjonssystemet, herunder reglene om forvaring, for tiden er
under evaluering. Justisdepartementet støtter derfor ikke representantforslaget.