Stortingsrepresentantene Per Sandberg, Hans Frode
Kielland Asmyhr, Åse Michaelsen og Morten Ørsal Johansen fremsatte
10. mars 2011 følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen avvikle praksis
med bosetting av forvaringsdømte i ordinære boliger.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge,
viser til representantforslag fra stortingsrepresentantene Per Sandberg,
Hans Frode Kielland Asmyhr, Åse Michaelsen og Morten Ørsal Johnsen
om endring av praksis for bosetting av forvaringsdømte.
Komiteen understreker at prøveløslatelse
fra forvaring bare kan besluttes når domfelte ikke lenger anses
å utgjøre en fare for samfunnet. Både retten og kriminalomsorgen
kan sette omfattende vilkår for prøveløslatelsen. Enkelte forvaringsdømte
vil kunne ha behov for forsterket opplegg, og dette kan omfatte
opphold i bolig med heldøgnsbemanning og kontinuerlig tilsyn. Komiteen understreker
videre at det er et vilkår for prøveløslatelse til institusjon eller kommunal
boenhet at kommunen samtykker til oppholdet.
Komiteen vil understreke at god
tilbakeføring av innsatte til samfunnet i mange tilfeller vil være
en forutsetning for å klare et liv uten videre kriminalitet.
Komiteen mener det er viktig
at lokalmiljøene informeres i rimelig tid før det etableres overgangsboliger
for prøveløslatte eller boliger for prøveløslatte fra forvaring.
Slik kan utrygghet i nærmiljøet unngås, og de problemstillingene forslagsstillerne
berører i representantforslaget vil avhjelpes.
Forslagsstillerne mener at forvaringsdomfelte ikke
bør bosettes i vanlige boligstrøk, og komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at norsk straffegjennomføring
skal være individuelt tilrettelagt mot en tilbakeføring i samfunnet. Det
er ikke livstidsstraff i Norge, og alle domfelte skal derfor ut
i samfunnet igjen etter ferdig sonet dom. Dette gjelder også for
forvaringsdomfelte. Forvaring er imidlertid en tidsubestemt straff,
og det er strenge vilkår for å bli prøveløslatt. Som en ekstra sikkerhetsventil
har domstolen eller kriminalomsorgen da denne muligheten til forsterket
prøveløslatelsesopplegg. Det er derfor av stor betydning at innholdet
under soningen og overgangen til frihet er basert på kunnskap og
tett oppfølging for å forhindre ny kriminalitet. Flertallet viser
til at erfaring fra kriminalomsorgen viser at kontakt med familie og
nærmiljø er av stor betydning for å kunne leve et liv uten kriminalitet.
For mange er det derfor viktig å kunne bosette seg på hjemstedet
etter ferdig sonet straff. Flere forvaringsdømte vil også ha behov
for tett oppfølging fra det offentlige tjenestetilbudet etter endt
straffegjennomføring. Det å bosette seg på hjemstedet kan av den
grunn sikre god oppfølging fra hjelpeapparatet som kanskje tidligere
har ytt bistand til den domfelte.
Flertallet viser til at de aller
fleste av dagens forvaringsdømte i fremtiden skal sluses tilbake til
samfunnet. For å redusere risikoen for tilbakefall så mye som mulig,
er det viktig at tilbakeføringen skjer gradvis, med en resosialisering
til samfunn som inkluderer botrening, arbeidstrening eller utdanning,
samt omgang med mennesker som ikke er en del av kriminalomsorgen.
Med dette som bakteppe mener flertallet det er viktig
at kriminalomsorgen har et bredt spekter av virkemidler for å sikre
god tilbakeføring, herunder bosetting av forvaringsdømte i boligområder.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser for øvrig til vurderingene av representantforslaget i justisministerens
brev av 29. mars 2011 (vedlagt), og dette flertallet deler
disse vurderingene. På denne bakgrunnen foreslår dette flertallet at forslaget
ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til forslaget og slutter seg til de argumenter som forslagsstillerne
legger til grunn for forslaget. Disse medlemmer mener
at flertallet ikke tar opp de problemstillinger som fremkommer i
forslaget, bl.a. den uheldige praksis som i dag følges ved at Kriminalomsorgen ikke
informerer nærområdene når forvaringsboliger etableres. Disse
medlemmer mener at dagens praksis med bosetting av forvaringsdømte
i nærmiljøer som ikke kjenner til at en slik etablering er forestående,
kun bidrar til frykt og usikkerhet i nærmiljøer hvor trygghet er
en avgjørende faktor for at folk bosetter seg der og trives. At
flertallet ikke ønsker å endre denne praksisen, viser at flertallet
ikke er i stand til å ta inn over seg de behov som befolkningen
i små lokalsamfunn har for å kunne føle seg trygge og ha følelsen
av sikkerhet i sine nærmiljøer. En slik praksis er også til skade
for de forvaringsdømte som skal ut i overgangsbolig fordi de da på
grunn av manglende informasjon vil bli møtt med skepsis. Det vil
igjen hindre tilbakevenning til samfunnet fordi det vil bli umulig
å få til en integrering i lokalsamfunnet. I tillegg er faren for tilbakefall
for enkelte grupper av forvaringsdømte stor, noe som viser at disse
gruppene må være i miljøer som har nok ressurser til å følge dem
opp på en forsvarlig faglig måte.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at når forvaringsdømte skal fases ut i samfunnet via en overgangsbolig,
så må dette skje i et miljø som har tilstrekkelig faglig kompetanse
og miljø til å gjennomføre en slik tilbakevenning på en best mulig
måte. Å opprette små og fragmentariske fagmiljøer for i utgangspunktet
en liten gruppe er etter disse medlemmers oppfatning
lite hensiktsmessig. Disse medlemmer mener derfor
at det må bygges en overgangsbolig for forvaringsdømte i tilknytning
til Ila fengsel og forvaringsanstalt hvor det kan bygges opp et slikt
fagmiljø som blir et nasjonalt kompetansesenter for tilbakevenning
av forvaringsdømte. Disse medlemmer fremmer derfor
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprette en overgangsbolig
i tilknytning til Ila fengsel og forvaringsanstalt som utvikles
til et nasjonalt kompetansesenter for tilbakevenning av forvaringsdømte.»
Disse medlemmer viser til det
nevnte brevet fra statsråd Knut Storberget til komiteen av 29. mars
2011 (vedlagt) hvor statsråden skriver at det for mange domfelte
vil være hensiktsmessig å ta opphold på hjemstedet etter løslatelse,
og at det derfor er viktig med kontakt med familie, venner og nærmiljø
under oppholdet i overgangsbolig. Disse medlemmer mener
at dette i mange tilfeller ikke vil være ønskelig nettopp fordi
den forvaringsdømte har gjennomført sin forbrytelse i tilknytning
til familie og sitt nærmiljø. Mange ofre og pårørende til disse
vil føle det svært ubehagelig og belastende dersom en gjerningsperson
dukker opp i det samme lokalmiljøet enten i overgangsbolig eller
etter soning.
Disse medlemmer viser for øvrig
til de synspunkter fremmet av pensjonert politimester Knut Borgen
på vegne av Borgen Vel i komiteens høring om saken den 3. mai 2011
om hvilken situasjon dagens bosettingspolitikk medfører for små
og sårbare lokalsamfunn.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen avvikle praksis
med bosetting av forvaringsdømte i ordinære boliger.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en samlet oversikt
over etablering av botilbud for forvaringsdømte under soning utenfor
ordinære fengsler.»
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen legge frem en samlet oversikt
over etablering av botilbud for forvaringsdømte under soning utenfor
ordinære fengsler.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen opprette en overgangsbolig
i tilknytning til Ila fengsel og forvaringsanstalt som utvikles
til et nasjonalt kompetansesenter for tilbakevenning av forvaringsdømte.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen avvikle praksis med bosetting
av forvaringsdømte i ordinære boliger.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument 8:109 S (2010–2011) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Hans Frode Kielland Asmyhr,
Åse Michaelsen og Morten Ørsal Johansen om endring av praksis for
bosetting av forvaringsdømte – bifalles ikke.
Jeg viser til brev av 18. mars 2011 vedrørende representantforslag
109 S (2010-2011) hvor Justiskomiteen ber om Justisdepartementets
uttalelse i forbindelse med at den har følgende sak til behandling:
Dokument 8: 109 S (2010
– 2011) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Per Sandberg,
Hans Frode Kielland Asmyhr, Åse Michaelsen og Morten Ørsal Johansen
om endring av praksis for bosetting av forvaringsdømte.
Forslagsstillerne viser i representantforslaget
til et svar fra statssekretær Terje Moland Pedersen på spørsmål
om hvor kriminalomsorgens overgangsboliger bør ligge. Forslagsstillerne
viser samtidig til betydningen av å avklare praksis for utslusning
av forvaringsdømte til samfunnet, og å sikre at dette skjer på en
trygg måte.
Når det gjelder kriminalomsorgens overgangsboliger
vil jeg innledningsvis understreke at disse er institusjoner underlagt
kriminalomsorgen som er tilrettelagt for å gi et tilbud til alle innsatte
som er i sluttfasen av straffegjennomføringen. Opphold i overgangsbolig
vil ofte være siste ledd i straffegjennomføringen før løslatelse.Under
opphold i overgangsbolig legges det stor vekt på nettverksarbeid,
sosial trening, rehabilitering og forberedelse til prøveløslatelse.
Opphold i overgangsbolig innebærer relativt omfattende kontakt med
omverdenen som ledd i overgangen til prøveløslatelse.
Den gruppen forvaringsdømte som forslagsstillerne
omtaler er ikke plassert i overgangsbolig, men er prøveløslatt til
et forsterket opplegg i omsorgsbolig eller institusjon i medhold
av straffeloven § 39 g. Hovedformålet med forvaring er å beskytte
samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet. Prøveløslatelse fra forvaring
kan bare besluttes når domfelte ikke lenger anses å utgjøre en fare
for samfunnet.
Straffeloven § 39 g åpner adgang for særskilte prøveløslatelsesopplegg
hvor domstolen kan sette som vilkår at den forvaringsdømte tar opphold
i institusjon eller kommunal boenhet og hindres i fritt å forlate
boligen og bryte eventuelle andre vilkår. Vilkåret vil kunne medføre
et restriktivt løslatelsesopplegg som omfatter opphold i bolig med
heldøgns bemanning og om nødvendig kontinuerlig tilsyn, samt at
domfelte kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved
unnvikelse. I tillegg vil det kunne fastsettes andre og individuelt
tilpassede vilkår.
Prøveløslatelse med vilkår om opphold i institusjon
eller kommunal boenhet forutsetter at det foreligger "særlige grunner".
Vilkåret er ment å være en snever unntaksregel fra de ordinære bestemmelsene
om prøveløslatelse. Tiltaket forutsettes bare å skulle komme til
anvendelse når domfeltes behov for omsorg og oppfølgning er så stort
at han ikke vil kunne oppnå en forsvarlig tilbakeføring til samfunnet
uten et så omfattende prøveløslatelsesopplegg som ordningen innebærer.
Dersom domfelte ut fra sitt funksjonsnivå er i stand til å overholde
vilkår for prøveløslatelse og nyttiggjøre seg behandlings- og rehabiliteringstiltak,
skal han løslates på samme vilkår som andre.
Psykisk utviklingshemmete i lettere grad kan idømmes
forvaring. Prøveløslatelse med vilkår om opphold i institusjon eller
kommunal boenhet er i utgangspunktet tiltenkt denne gruppen. I tillegg
er det åpnet for at målgruppen også kan omfatte andre grupper forvaringsdømte
med samme behov.
Det er en forutsetning for ordningen med prøveløslatelse
til institusjon eller kommunal boenhet at den aktuelle kommunen
samtykker i oppholdet. Tiltaket er fullt ut statlig finansiert, og
kriminalomsorgen har ansvaret for sikkerheten. En lignende ordning
er etablert for psykisk utviklingshemmede som er strafferettslig
utilregnelige, og som omfattes av særreaksjonen tvungen omsorg.
Forslagsstillerne gir uttrykk for bekymring
for at prøveløslatte forvaringsdømte kan løslates til vanlige boligstrøk.
Som det fremgår av ovenstående, vil et forsterket prøveløslatelsesopplegg til
institusjon eller kommunal boenhet medføre omfattende kontrolltiltak
og oppfølgning av den prøveløslatte. Alvorlige eller gjentatte brudd
på vilkår vil dessuten medføre gjeninnsettelse i forvaringsanstalt.
Jeg mener derfor at hensynet til sikkerheten er ivaretatt på en
tilfredsstillende måte.
For mange domfelte vil det være hensiktsmessig å
ta opphold på hjemstedet etter løslatelse. Erfaring viser at kontakt
med familie, venner og nærmiljø er av vesentlig betydning for den
domfeltes evne til leve et lovlydig liv etter løslatelse. Hertil
kommer at denne gruppen forvaringsdømte ofte vil ha behov for et
omfattende offentlig tjenestetilbud også etter endt straffegjennomføring,
og at det også av denne grunn er hensiktsmessig at de tar opphold
i sin hjemkommune.
Når det gjelder informasjon om plassering av prøveløslatte,
åpner dagens regelverk for at fornærmede og etterlatte får kjennskap
til tidspunktet for løslatelse. Det er også adgang til å sette som
vilkår for prøveløslatelse at domfelte ikke skal ha kontakt med
"bestemte personer", som fornærmede eller etterlatte eller personer som
kan representere en fare for at domfelte kan falle tilbake til sin
tidligere livsførsel. Det er imidlertid ingen planer om å innføre
bestemmelser som på generelt grunnlag gir adgang til å informere
naboer eller andre som bor i samme område om prøveløslatelsen.
Det ble i 2006 oppnevnt en arbeidsgruppe som skulle
foreta etterkontroll av de nye bestemmelsene om strafferettslig
utilregnelighet, strafferettslige særreaksjoner og forvaring. Utredningsgruppens
mandat var å vurdere flere sider ved forvaringsordningen, herunder
ordningen med prøveløslatelse med vilkår om opphold i institusjon
eller kommunal boenhet. Arbeidsgruppen avla sin rapport den 30. april
2008 og rapporten følges nå opp av Justis- og politidepartementet
i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet.
Det er hittil avsagt 18 dommer hvor forvaringsdømte
er besluttet prøveløslatt med vilkår om opphold i institusjon eller
kommunal boenhet, og16 domfelte er allerede utplassert til et slikt prøveløslatelsesopplegg.
Utredningsgruppen har ikke foreslått endringer i ordningen med prøveløslatelse
til institusjon eller kommunal boenhet. Jeg vil likevel understreke
at departementet følger utviklingen nøye. Jeg er kjent med at Kriminalomsorgens
sentrale forvaltning vil se nærmere på ordningen og herunder vurdere
om den anvendes i større omfang enn opprinnelig tiltenkt.
Forvaringsdømte er en uensartet gruppe med ulike
behov. Mange av dem har et fungeringsnivå som tilsier individuelle
tilpasninger innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer. Dette gjelder
ikke minst psykisk utviklingshemmede av lettere grad. Det er derfor
viktig å ha adgang til å sette ulike type vilkår blant annet i forbindelse
med prøveløslatelse. Det understrekes imidlertid at slik løslatelse
alltid må skje under sikkerhetsmessig forsvarlige forhold, og at
samfunnets sikkerhet er et overordnet mål. Her vises også til at
særreaksjonssystemet, herunder reglene om forvaring, for tiden er
under evaluering. Justisdepartementet støtter derfor ikke representantforslaget.
Oslo, i justiskomiteen, den 31. mai 2011
Per Sandberg |
Akhtar Chaudhry |
leder |
ordfører |