Forslagsstillerne understreker at et godt barnevern
er et barnevern med stort mangfold av tiltak og tilbud, med høy
kvalitet og med god ressursutnyttelse. Men det er også et barnevern
som tar hvert enkelt barn på alvor og involverer barnet i forhold
som er viktig for deres hverdag. Forslagsstillerne er bekymret over
at barn i barnevernet føler seg overkjørt og umyndiggjort, da mange
opplever å ikke få ta del i viktige avgjørelser omkring eget liv.
Et vellykket plasseringsløp kan ifølge forslagsstillerne
defineres som et sammenhengende barneliv. Formelt sett handler dette
om å bli betraktet og behandlet som et menneske med en selvstendig
mening som blir tatt med i eget saksforløp.
Barnevernloven og forskning stadfester at barnets
mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modning,
jf. barnevernloven § 6-3 første ledd.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at et
barnevern som i størst mulig grad klarer å ivareta dette hensyn,
vil være et bedre barnevern for barn i en allerede utsatt situasjon.
En bedre ivaretakelse av § 6-3 første ledd vil føre til at hensynet
til barnets beste, § 4-1, vil bli bedre ivaretatt.
Forslagsstillerne understreker at barn må involveres
i det skriftlige arbeidet og når planer for det enkelte barn utarbeides.
Dette viser at det å styrke barns rettigheter og mulighet til innflytelse
innenfor barnevernet vil føre til et bedre barnevern.
Selv om forskningen på dette feltet peker i samme
retning, er det ifølge forslagsstillerne kunnskapshull som det kreves
ytterligere forskning for å tette. Forslagsstillerne ønsker derfor mer
og spredt forskning på barnevernsfeltet. Forslagsstillerne ber derfor
regjeringen legge frem en handlingsplan for Stortinget med forslag til
styrking av forskning og utvikling innenfor barnevernsfeltet.
Alle barn i fosterhjem skal ha en tilsynsfører, denne
blir oppnevnt av det offentlige. Tilsynsførerprosjektet til Fosterhjemsforeningen
viser at om lag 30 prosent av barna som hadde tilsynsfører, ikke
fikk tilsyn i samsvar med lovens krav. Forslagsstillerne mener denne
mangelen er svært alvorlig, både fordi det viser at mange barn i
barnevernet ikke har den viktige tillitspersonen å forholde seg
til i hverdagen, og at ordningen ikke fungerer godt nok.
På mange institusjoner blir det oppnevnt en hovedkontakt
som skal være barnets kontaktpunkt både på institusjonen og overfor
saksbehandler i barnevernet, samt andre instanser der det er behov.
Forslagsstillerne ønsker å se på hvordan ordningen med hovedkontakt
kan formaliseres og utvikles for best mulig å ivareta barnas medvirkning
og innflytelse på egen hverdag.
Barn bør etter forslagsstillernes mening kunne inkluderes
i arbeidet med å skrive rapporter om egen adferd, utvikling og aktiviteter.
Egne utsagn om hvordan barna opplever hverdagen kan være positivt
for den videre saksgangen, barnets forståelse for tiltak som igangsettes,
som læring for barnet og som en del av behandlingen.
Forslagsstillerne ber Stortinget om å be regjeringen
legge frem egen sak om hvordan styrke barn i barnevernets rettigheter
og mulighet til innflytelse over egen hverdag slik som barnevernloven legger
opp til. Dette gjelder i utnevnelsen av de ulike personene de skal
forholde seg til som støttepersoner, deltagelse og involvering i
saksbehandlingen og så videre.
Prosessen med å klage på vedtak fattet av barnevernet
kan ifølge forslagsstillerne oppleves som en uoverkommelig oppgave
for dem det gjelder. Forslagsstillerne ønsker å gi barn og pårørende
av barn i barnevernet mulighet til å få kvalifisert bistand av en
uavhengig klagehjelp når de er i konflikt med det offentlige eller
ønsker uavhengige råd i sin saksbehandling. Dette må være et lavterskeltilbud
som er tilgjengelig og som har mulighet til å yte rask og kvalifisert
bistand på en rekke områder.
Flere av begrepene som brukes i barnevernet, som
for eksempel «tilsynsfører», assosieres til andre og mer belastede
områder. Forslagsstillerne anmoder derfor Stortinget om å be regjeringen
gå igjennom begrepsbruken i barnevernet for å gjøre ordbruken mindre
stigmatiserende og ladet.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
foreslå tiltak for å styrke barns rettigheter og mulighet for innflytelse
i barnevernet.
2. Stortinget ber regjeringen vurdere en
lavterskel klageordning for barn og pårørende i barnevernet.
3. Stortinget ber regjeringen legge frem
forslag til handlingsplan for å styrke forskning og utvikling innenfor
barnevernsfeltet.
4. Stortinget ber regjeringen igangsette
en fullstendig gjennomgang av begrepsbruken i barnevernet.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene
Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Gina Knutson Barstad, fra Senterpartiet,
Christina Nilsson Ramsøy, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til Representantforslag 135 S (2010–2011) om å styrke barns
rettigheter og innflytelse i barnevernet.
Komiteen mener at et godt barnevern
er et barnevern med stort mangfold av tiltak og tilbud, med høy
kvalitet og god ressursutnyttelse. En grunnleggende forutsetning
for et godt barnevern er at barns rett og innflytelse og medvirkning ivaretas
på en god måte og i samsvar med barnets beste. En helt sentral del
av barnevernets arbeid er å informere barn og foreldre og å lytte
til deres synspunkter. Komiteen vil understreke at
for å styrke barns identitet og opplevelse av sammenheng og forutsigbarhet
i dagliglivet, er god informasjon avgjørende. Selv om barn har krav
på tilpasset informasjon om sin nåværende situasjon, sin bakgrunn
og fremtid, merker komiteen seg at det likevel er
mange barn som opplever at de ikke får ta del i viktige avgjørelser som
omhandler eget liv.
Komiteen vil vise til at det
for første gang er gjennomført en brukerundersøkelse blant barn over
ni år i statlige og private barnevernstiltak. Komiteen mener
slike brukerundersøkelser er viktige, og er glad for at denne skal
gjennomføres årlig som en del av en strategi for økt deltakelse
og innflytelse i barnevernet. Videre merker komiteen seg
at brukerundersøkelsen blant annet viser at barn i for liten grad
blir hørt og tatt på alvor, at de i liten grad opplever at de deltar
i utarbeidelsen av egen omsorgs- eller tiltaksplan, eller vet hva
som står i rapporter som skrives om dem. Dette gjelder i særlig
grad barn som bor på institusjon. Komiteen mener
dette er alvorlig.
Komiteen merker seg at det er
gitt ut flere veiledere og informasjonsmateriell de senere årene
som skal styrke barns rett til medvirkning i barnevernet. Komiteen viser
til veilederen «Snakk med meg» (2009), og «Oppfølging av foreldre
med barn/ungdom plassert i fosterhjem eller på institusjon», som
ble distribuert til alle landets barnevernstjenester. I tillegg
har direktoratet utviklet en brosjyre som heter «Til deg som bor
i fosterhjem». Komiteen ser at til tross for dette,
så må barn i statlige barnevernstiltak involveres i egen sak i større
grad. Komiteen mener dette er bekymringsfullt og
at resultatene fra brukerundersøkelsen må følges nøye opp.
Komiteen er kjent med at det
nedsatte barnevernspanelet skal komme med konkrete anbefalinger
og råd til hvordan fremtidens barnevern kan utvikles til barnets
beste, og at det er lagt stor vekt på å få med barnevernsbarnas
egen stemme i arbeidet. Komiteen mener det er svært
bra at det blir lagt stor vekt på hvordan barn og foreldres brukermedvirkning
kan styrkes i arbeidet, og at innstillingen fra dette utvalget vil
være et viktig bidrag i å styrke barnevernet. Videre har komiteen merket
seg at departementet i sitt arbeid med å revidere rundskrivet «Saksbehandling
i barnevernstjenesten» vil legge stor vekt på å tydeliggjøre barns
rett til medvirkning, i tillegg til at departementet nå gjennomgår
de ulike forslagene fra rapporten «Barnets rettigheter på barnets
premisser – utfordringer i møte mellom FNs barnekonvensjon og norsk rett».
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til ny forskning fra
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Berit Skauges
masteroppgave «Er det noen som vil høre på meg». Funnene viser at
barn i mindre grad enn tidligere blir informert og tatt med i sin egen
sak i barnevernet. Disse medlemmer ser det som svært
bekymringsfullt at barns stemme i mindre grad blir hørt fordi det
fører til et dårligere barnevernstilbud for barna. Disse
medlemmer mener derfor at de allerede igangsatte tiltak
ikke er tilstrekkelig for å ivareta barns rettigheter og mulighet
for innflytelse i barnevernet, og fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreslå tiltak for
å styrke barns rettigheter og mulighet for innflytelse i barnevernet.»
Komiteen understreker
at alle barn under 18 år som er plassert i fosterhjem skal ha tilsynsfører, og
at dette er en forutsetning for å kunne ivareta barns rettssikkerhet. Komiteen er
bekymret over at det pr. første halvår 2010 ble rapportert om at
816 av 7 117 barn manglet tilsynsfører. Komiteen merker
seg at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i desember
2010 presiserte ovenfor kommunene deres lovpålagte oppgaver med
å oppnevne tilsynsfører til barn i fosterhjem, og at departementet
er i dialog med kommunenes interesseorganisasjon KS om hvordan rekrutteringen
av tilsynsførere kan bedres. Komiteen vil understreke
viktigheten av at dette bedres. Videre vil komiteen vise
til at det er satt ned en arbeidsgruppe på fosterhjemsområdet hvor
KS er deltaker, og at det skal avgis en rapport i september 2011
hvor de blant annet skal gi forslag til hvordan arbeidet med rekruttering
og oppfølging av tilsynsførere kan styrkes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at regjeringen i løpet av 2012 vil vurdere organiseringen
av barnevernet, og vil i den forbindelse vurdere tilsynsførerordningen
med sikte på å sørge for en mer stabil rekruttering av tilsynsførere
og et bedre innhold i tilsynet med sikte på å styrke barnas rettssikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er bekymret over at så mange
barn i fosterhjem mangler tilsynsfører, og at regjeringen ikke har gjort
mer for å følge opp dette. Tallet på barn som mangler tilsynsfører
har holdt seg stabilt fra 2009 til 2010. Disse medlemmer viser
til Innst. 361 S (2009–2010) om en gjennomgang og styrking av tilsynsordningen
i barnevernet. Barn i fosterhjem er i en meget utsatt, og ofte svært
sårbar, posisjon. Disse medlemmer er derfor opptatt
av å sikre disse barnas rettigheter og har forventninger til at
regjeringen følger opp de kommunene som ikke oppfyller det lovpålagte
tilsynet.
Disse medlemmer viser til Innst.
186 S (2009–2010) om en opptrappingsplan for å sikre full barnevernsdekning. Disse
medlemmer viser til at full barnevernsdekning innebærer
nok behandlingskapasitet i det kommunale barnevernet, nok fosterhjemsplasser
og institusjonsplasser til å gi alle barn et tilbud tilpasset den
enkeltes behov, nok kapasitet i fylkesnemndene til å sikre rask
saksbehandling, tilstrekkelig antall tilsynsførere, samt rett til
ettervern fram til 23 år for unge med tiltak etter barnevernloven. Dette medlem vil
i denne sammenheng understreke at et tilfredsstillende tilsyn og
oppfølging av dette for hvert enkelt barn med tiltak under barnevernet
er et viktig element i målet om full barnevernsdekning.
Komiteen mener at vi stadig må
passe på at barnevernsbarns rettigheter er ivaretatt, og at barn
i større grad må kunne ta del i å utforme tiltaks- eller omsorgsplanene
sine. Komiteen ser også at barn har ulike forutsetninger
for å delta i utformingen av planene, og at det er barnevernstjenesten
der barnet oppholder seg som må vurdere i hvert enkelt tilfelle
i hvor stor grad barn skal involveres i rapporterings- og planarbeidet. Komiteen vil
vise til at det står i den utarbeidede veilederen «Tiltaksplaner
og omsorgsplaner i barnevernstjenesten» at dialog og myndiggjøring
er viktige elementer i et godt barnevernarbeid og viser videre til
svarbrevet fra statsråden hvor dette blir nærmere presisert (vedlegg).
Komiteen vil understreke
at individtilsyn skal skje når barna oppholder seg på barnevernsinstitusjonen,
og vil vise til at dette også står presisert i Forskrift om tilsyn
med barn i barnevernsinstitusjoner for omsorg og behandling. Komiteen merker
seg at det også er presisert at tilsynsmyndigheten skal ta kontakt
med det enkelte barn. Videre vil komiteen vise til
statsrådens svarbrev (vedlegg) at dette tilsynet har et annet siktemål
enn en hovedkontakt. Tilsynets formål er å påse at lover og regelverk
blir fulgt, og at barna får forsvarlig omsorg og behandling i institusjonen.
Videre skal tilsynet påse at barna blir behandlet hensynsfullt og
med respekt for den enkeltes integritet.
Komiteen er kjent med at fra
1. januar 2010 ble det overordnede faglige ansvaret for fylkesmennenes
tilsyn med barneverninstitusjoner lagt til Statens helsetilsyn,
og mener dette er en viktig styrking av ordningen. Komiteen vil
videre vise til at oppnevning av hovedkontakt i institusjoner er
en god ordning, men at den ikke kan sidestilles med det lovpålagte
tilsynet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at ordningen med utpeking av hovedkontakt
på institusjon bør vurderes formalisert, eller at det blir gitt
veiledende retningslinjer, som både de ansatte og barna på institusjonen
kan forholde seg til. Disse medlemmer ser på dette
som en styrking av barns mulighet til innflytelse og kontroll over egen
hverdag, og at dette vil bidra til å styrke barns rettigheter i
barnevernet.
Komiteen mener det
er svært viktig med gode klage- og tilsynsordninger i barnevernet.
Av hensyn til brukernes rettssikkerhet er det viktig at barn og
foreldre får tilstrekkelig med råd og veiledning i forbindelse med
klage. Komiteen vil vise til barnevernloven § 6-5
som sier at alle vedtak om hjelpetiltak som fattes av den kommunale
barnvernstjenesten, kan påklages til Fylkesmannen. Komiteen vil
videre vise til at i saker som innebærer tvang, så har foreldre
og barn som er part i saken rett til gratis advokatbistand. Komiteen mener
det er bra at statsråden vil vurdere nærmere om pasient- og brukerombudene
bør gis en rolle i barnevernet, tilsvarende Helse- og sosialombudet
i Oslo. Dette ombudet gir blant annet råd og veiledning om rettigheter til
barn og unge, foreldre og pårørende og fosterforeldre som er i kontakt
med barneverntjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at rettssikkerhet er et viktig element i Norge, og var også
et av argumentene da fylkesnemndene ble etablert i 1993. Disse medlemmer finner
derimot grunn til å stille spørsmålstegn ved nettopp rettssikkerheten
i det å ha et domstolslignende organ utenom det ordinære rettsapparatet. Disse
medlemmer mener det er viktig at beslutninger som fattes
i saker mellom to parter (i tilfellet med fylkesnemndene, en kommune
og en privat part) er tillagt rettsapparatet, for å sikre en likest
mulig behandling av saker. Ikke bare fra sted til sted, men også
fra saksfelt til saksfelt. Disse medlemmer mener
at lik saksbehandling og like rettigheter er et viktig prinsipp
for å sikre rettssikkerheten.
Disse medlemmer viser til at
vedtak om tvang er sterke virkemidler som skal være forbeholdt de
absolutt mest påtrengende situasjoner, og må aldri anses som noen
norm eller føre-var-prosedyre. Å frata et menneske sin frihet eller sitt
barn vil alltid oppfattes som et brutalt overgrep, og det er derfor
svært viktig at beslutninger aldri fattes på usikkert grunnlag. Disse
medlemmer mener det er prinsipielt viktig at alle har rett
til å få saker som har et så potensielt inngripende utfall, ført
for rettsapparatet. Disse medlemmer viser spesielt
til saker innen barnevernsfeltet, der fagpersoner fra profesjonen opptrer
som både rådgivere/fagkyndige og fatter vedtak i saker. Dette er
i seg selv ytterligere et argument for å føre sakene for rettsapparatet, hvor
de fagkyndige fra profesjonene kan føre sine saker for en ordinær
domstol.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreslå de nødvendige
lovendringer for å legge ned fylkesnemndene for barnevern og sosiale
saker, og overføre disse nemndenes oppgaver til de ordinære domstolene.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti registrerer at kampen om barna
har ført til at det har vokst frem et nasjonalt nettverk av barnevernrådgivere
på nett. Nettrådgivere råder foreldre som kontaktes av barnevernet
til blant annet å rømme utenlands. Disse medlemmer er bekymret
over den utviklingen vi ser innenfor barnevernet med økt bruk av
«nye barnevernrådgivere» og mener at dette er signaler som må tas på
alvor. Disse medlemmer mener bruken av nettrådgivere
vokser fordi foreldrene i barnevernssaker får for dårlig oppfølging.
Mange av foreldrene blir aldri ferdig med sorgen over å miste et
barn, og det gjøres for lite for å følge opp foreldrene der barnevernet
har overtatt omsorgen for barnet. Disse medlemmer er
av den oppfatning at bedre foreldreoppfølging kan spare barnevernet
både for tid og penger, og viser til at barnevernet bør styrke sin
kompetanse på kommunikasjon og mekling. Disse medlemmer viser
til at barnevernet er pålagt å følge opp foreldrene, men at de mangler
ressurser til dette.
Disse medlemmer vil på den bakgrunn fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen styrke oppfølgingen av
opprinnelige foreldre i barnevernssaker.»
Disse medlemmer er glad for at
regjeringen anerkjenner at brukernes rettssikkerhet i barnevernet
skal være godt ivaretatt gjennom mulighet til og veiledning ved
klager. Disse medlemmer ser derfor frem til regjeringens
vurdering av om pasient- og brukerombudene bør gis en rolle i barnevernet.
Da dette er i tråd med Høyres forslag, fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere en lavterskel klageordning
for barn og pårørende i barnevernet.»
Komiteen vil vise
til at barn og unges erfaringer med barneverntiltak sist ble undersøkt
gjennom en brukerundersøkelse som ble lagt frem i år. Komiteen er
enig med forslagsstillerne at vi har kunnskapshull innenfor barnevernsområdet. Videre
vil komiteen vise til at det over flere år er satset
systematisk på forskning gjennom en felles forsknings- og utviklingsstrategi,
og at gjeldene strategi danner utgangspunkt for nåværende satsing. Komiteen merker
seg at det vil bli utarbeidet en ny strategi innen utgangen av 2012.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er opptatt av å styrke den
brede og frie forskningen på barnevernsfeltet. Barnevernsfeltet
er preget av barnevernspedagogiske strømninger om hvilke tiltak
som er best for barna, og hvilke prinsipper som skal veie tyngst. Disse
medlemmer ser det derfor som særlig viktig at forskningen
på barnevernsfeltet er omfattende og spredt for å sikre en uavhengig
og kritisk tilnærming til barnevernet.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
til handlingsplan for å styrke forskning og utvikling innenfor barnevernsfeltet.»
Komiteen deler forslagstillernes
syn på at begrepene i barnevernet bør bli mer brukervennlig. Komiteen viser
videre til svarbrevet fra statsråden om at barnevernpanelet vil
ha synspunkter om begrepsbruken i barnevernet. Barnevernpanelet
er bredt sammensatt, og komiteen mener innspillene
fra panelet må spille en viktig rolle i videre vurdering av begrepsbruken
i barnevernet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener flere aktører enn barnevernpanelet
bør høres i dette viktige spørsmålet, og ønsker derfor at regjeringen
sender forslag til endring av ulike begreper i barnevernet ut på
høring til relevante aktører.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen igangsette en fullstendig
gjennomgang av begrepsbruken i barnevernet.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen foreslå tiltak for
å styrke barns rettigheter og mulighet for innflytelse i barnevernet.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen styrke oppfølgingen av
opprinnelige foreldre i barnevernssaker.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen vurdere en lavterskel klageordning
for barn og pårørende i barnevernet.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
til handlingsplan for å styrke forskning og utvikling innenfor barnevernsfeltet.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen igangsette en fullstendig
gjennomgang av begrepsbruken i barnevernet.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen foreslå de nødvendige lovendringer
for å legge ned fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, og
overføre disse nemndenes oppgaver til de ordinære domstolene.
Komiteens tilråding fremmes av komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen viser til
representantforslaget og til sine merknader og rår Stortinget til
å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:135 S (2010–2011) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Linda C. Hofstad Helleland, Sonja Irene
Sjøli og Olemic Thommessen om å styrke barns rettigheter og innflytelse
i barnevernet – vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev av 29. april 2011 fra Familie- og
kulturkomiteen, med oversendelse av Representantforslag 135 S (2010-2011)
fra stortingsrepresentantene Linda C. Hofstad Helleland, Sonja Sjøli
og Olemic Thommessen. Komiteen ber om departementets vurdering av
forslaget.
Stortingsrepresentantene Linda C. Hofstad Helleland,
Sonja Sjøli og Olemic Thommessen har fremmet følgende forslag:
1. Stortinget
ber regjeringen foreslå tiltak for å styrke barns rettigheter og
mulighet for innflytelse i barnevernet.
2. Stortinget ber
regjeringen vurdere en lavterskel klageordning for barn og pårørende
i barnevernet.
3. Stortinget ber
regjeringen legge frem forslag til handlingsplan for å styrke forskning
og utvikling innenfor barnevernsfeltet.
4. Stortinget ber
regjeringen igangsette en fullstendig gjennomgang av begrepsbruken
i barnevernet.
Jeg har følgende kommentarer til forslagene:
Forslagsstillerne er opptatt av barns deltagelse
i saksbehandlingen og viser til at involvering av barn fører til
et bedre barnevern.
Jeg er helt enig med representantene i at en grunnleggende
forutsetning for et godt barnevern er at barns rett til innflytelse
og medvirkning ivaretas på en god måte og i samsvar med barnets
beste. Barns rettigheter under saksbehandlingen er regulert i barnevernloven
§ 6-3. Alle barn som er fylt 7 år skal informeres og gis anledning
til å uttale seg i saken. Også yngre barn som forstår hva saken
gjelder har denne retten. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med
barnets alder og modenhet. Bestemmelsen inneholder også regler om
når barnet selv er part i saken. Hovedregelen er at barn over 15
år er part i saken.
Å informere barn og foreldre og å lytte til
deres synspunkter skal stå sentralt i barnevernets arbeid. Barn
har krav på tilpasset informasjon om sin nåværende situasjon, sin
bakgrunn og sin framtid. God informasjon kan bidra til en styrket identitet
og opplevelse av sammenheng og forutsigbarhet i dagliglivet. Som
forslagsstillerne påpeker, opplever likevel mange barn i barnevernet
at de ikke får ta del i viktige avgjørelser omkring eget liv.
I en nylig gjennomført brukerundersøkelse blant barn
over ni år i statlige og private barneverntiltak, vises det til
at flere av barna opplever at de i for liten grad blir hørt og tatt
på alvor. De ønsker at det blir tatt hensyn til deres meninger,
og at de får være med på å planlegge og ta avgjørelser som angår
deres fremtid. I brukerundersøkelsen framkommer det at ca. halvparten
av barna er enige i at de blir fortalt hvilke rettigheter de har der
de bor. Resultatene fra brukerundersøkelsen viser at mange av de
intervjuede barna i liten grad opplever at de deltar i utarbeidelsen
av tiltaks- eller omsorgsplanen sin, eller vet hva som står i rapporter
som skrives om dem. Dette gjelder i særlig grad de barna som bor
i institusjon. Brukerundersøkelsen er en del av en strategi for
økt deltagelse og innflytelse i barnevernet og skal gjennomføres
årlig.
Alle barn og unge som blir plassert i institusjon skal
bli fortalt om sine rettigheter. Bufdir har utviklet en brosjyre
som inneholder informasjon om barns rettigheter når de bor i barneverninstitusjon.
Brosjyren er laget i to versjoner; en for barn over tolv år og en
for barn under tolv år. Brosjyren deles ut til barn som bor i barneverninstitusjon
og har et format som gjør at den også egner seg til å henge på veggen
som en plakat. Brosjyren har også et felt der kontaktinformasjon
for tilsynsmyndigheten og saksbehandler i kommunen kan fylles inn.
Det er i de senere årene gitt ut flere veiledere
og informasjonsmateriell som skal styrke barns rett til medvirkning
i barnevernet. I 2009 ga departementet ut veilederen ”Snakk med meg” sammen med en DVD om hvordan
barnevernet kan bli bedre til å snakke med barn. Det ble samtidig
gitt ut en veileder om oppfølgning av biologiske foreldre etter
omsorgsovertagelse: ”Oppfølgning av foreldre
med barn/ungdom plassert i fosterhjem eller på institusjon”.
Dette materialet ble distribuert til alle landets barnevernstjenester. Direktoratet
har også utviklet en brosjyre som heter ”Til
deg som bor i fosterhjem” som inneholder informasjon om det
å være fosterbarn og om rettigheter for barn som bor i fosterhjem. Dette
heftet er også utviklet i to versjoner for barn over og under tolv
år og deles ut til fosterbarn.
Likevel viser resultatene fra brukerundersøkelsen
at barn i statlige barneverntiltak i større grad må involveres i
egen sak. Også annen forskning viser at barnevernet i for liten
grad involverer barnet i saken. Det skal det ikke være tilfeldigheter
som avgjør hvordan barnet får ta del i viktige avgjørelser i eget
liv.
I november 2010 nedsatte Regjeringen et panel for
å komme med konkrete anbefalinger og råd til hvordan fremtidens
barnevern kan utvikles til barnets beste. Barnevernpanelet er bredt
sammensatt og det er lagt stor vekt på få med barnevernbarnas egen
stemme inn i arbeidet. Panelet ble bedt om å legge særlig vekt på
hvordan barn og foreldres brukermedvirking kan styrkes, og skal
levere sin innstilling i september 2011. Den kommende innstillingen
vil bli et viktig bidrag i det videre arbeidet med å styrke barnevernet.
Jeg vil også nevne at Regjeringen nylig nedsatte et utvalg som skal
utrede unges makt og innflytelse. Utvalget ble blant annet bedt
om nøye å utrede unges makt og mestring av egen livssituasjon på
de arenaer de til en hver tid befinner seg, og skal levere sin innstilling
innen 15. desember 2011.
Jeg vil også nevne at departementet i sitt arbeid med
å revidere rundskrivet ”Saksbehandling i barneverntjenesten”
vil legge stor vekt på å tydeliggjøre barns rett til medvirkning.
I 2009 utredet Karl Harald Søvig på oppdrag
fra departementet forholdet mellom FNs barnekonvensjon og norsk
rett. Utredningen resulterte i rapporten ”Barnets
rettigheter på barnets premisser – utfordringer i møtet mellom Fns barnekonvensjon
og norsk rett”. På flere området var konklusjonen at det er
rom for forbedringer i lovverket. Når det gjelder barns rett til
å bli hørt i saken, konkluderte rapporten med at § 6-3 i barnevernloven
har en god utforming sett fra et barnekonvensjonsperspektiv.
Når det gjelder barns partsstatus, konkluderte rapporten
med å anbefale revisjon av § 6‑3 når det gjelder plikt til å vurdere
partsstatus for barn over 12 år. Departementet er i ferd med å gå
igjennom de ulike forslagene i rapporten og vil i den forbindelse
vurdere forslaget nærmere.
Jeg vil avslutningsvis nevne at Helsetilsynet
i 2011-2012 skal gjennomføre et landsomfattende tilsyn. Et av temaene
i tilsynet er om kommunene sikrer barns rett til medvirkning i forbindelse
med undersøkelser og evaluering. Dette vil gi oss verdifull kunnskap
om barnevernets arbeid med å sikre barns rett til medvirkning, og
vil kunne bidra til at retten til medvirkning får en mer sentral
plass i barnevernets daglige arbeid.
Representantene tar opp tilsynsførerordningen og
er blant annet bekymret for at flere barn mangler tilsynsfører.
Alle barn under 18 år som er plassert i fosterhjem skal ha tilsynsfører.
Tilsynsfører skal være barnets uavhengige støtteperson. Gjennom
tilsynsførerordningen får det enkelte barn oppnevnt en person som
får spesielt ansvar for å kontrollere at barnet har det bra og som
kan bistå barnet dersom det oppstår problemer. Tilsyn med barn i
fosterhjem er en forutsetning for å kunne ivareta barnets rettssikkerhet.
Kommunene oppgir at de per første halvår 2010 til
sammen hadde tilsynsansvar for 7117 barn. Rapporteringer viser at
816 av disse fosterbarna manglet tilsynsfører. I tillegg viser tidligere
rapporteringer at 30 prosent av barna som hadde tilsynsfører ikke
fikk tilsyn i samsvar med lovens krav som sier at tilsynsfører skal
besøke barnet fire ganger i året.
I henhold til barnevernloven er det kommunen som
har ansvaret for å rekruttere og oppnevne tilsynsførere til barn
i fosterhjem. Departementet sendte i desember 2010 ut et brev til
alle landets kommuner hvor vi presiserte deres lovpålagte oppgaver
med å oppnevne tilsynsfører til barn i fosterhjem. I brevet presiserte
departementet at alle barn i fosterhjem har krav på å få oppnevnt tilsynsfører,
og at tilsynsføreren skal oppnevnes allerede ved godkjenningen av
fosterhjemmet. Vi er også i dialog med kommunenes interesseorganisasjon
KS om hvordan rekrutteringen av tilsynsførere kan bedres. Fylkesmannen
er særlig oppmerksomme på at fosterbarn mangler tilsynsfører, og
flere fylkesmenn har gjennom sitt tilsyn lagt vekt på om kommunen
har oppnevnt tilstrekkelig antall tilsynsførere.
Jeg vil også nevne at jeg nylig har satt ned
en arbeidsgruppe på fosterhjemsområdet. Arbeidsgruppen ledes av
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og KS er blant deltagerne
i gruppen. I arbeidsgruppens mandat fremkommer det at de skal gi
forslag til hvordan arbeidet med rekruttering og oppfølging av tilsynsførere kan
styrkes. Arbeidsgruppen vil avgi sin rapport i september.
Departementet vil i løpet av 2012 vurdere organiseringen
av barnevernet, og vil i den forbindelse vurdere tilsynsførerordningen
med sikte på å sørge for en mer stabil rekruttering og et bedre innhold
i tilsynet.
Representantene viser til at det i barnevernet utarbeides
rapporter om hvert enkelt barn, men at barna i varierende grad involveres
i dette arbeidet. Representantene ønsker at regjeringen skal legge
fram en egen sak om hvordan styrke barn i barnevernets rettigheter
og muligheter til innflytelse over egen hverdag.
Jeg er enig med forslagsstillerne i at vi stadig
må passe på at barnevernbarns rettigheter er ivaretatt, og at barn
i barnevernet i enda større grad bør oppleve at de har innflytelse
på sin egen hverdag. En brukerundersøkelse blant barn i statlige og
private barneverntiltak (Rambøll 2011) viser at en stor andel av
de intervjuede barna i liten grad opplever at de deltar i å utforme
tiltaks- eller omsorgsplanene sine, eller vet hva som står i rapporter
som skrives om dem.
Departementet utarbeidet i 2006 veilederen ”Tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten”.
Veilederen understreker at dialog og myndiggjøring er viktige elementer
i godt barnevernarbeid: ”Utarbeiding og oppfølging av tiltak og
tiltaksplaner er derfor et samarbeidsprosjekt der ungdom, større
barn og foreldre medvirker og hvor de så langt som mulig skal finne
sine egne formuleringer igjen i mål og prioriteringer”. Omsorgsplaner
åpner i mindre grad enn tiltaksplaner for innflytelse fra foreldre
og barn, men veilederen understreker at også utformingen av disse
planene gir mulighet for dialog og medvirkning.
Det er barneverntjenesten der barnet oppholder seg
som i hvert enkelt tilfelle må vurdere i hvor stor grad barn skal
involveres i rapporterings- og planarbeidet. Barn har ulike forutsetninger
for å delta i utformingen av planen. Utgangspunktet for vurderingen
skal være hva barneverntjenesten ut fra sitt faglige skjønn mener
vil være til det enkelte barnets beste. Departementet vil vurdere nærmere
presiseringer i forbindelse med revidering av saksbehandlingsrundskrivet
eventuelt ved revidering av andre dokumenter der det er naturlig
å omtale barns medvirkning i forbindelse med rapportering og planarbeid.
Representantene viser til at ikke alle barn
som oppholder seg på barneverninstitusjon, får det individrettede
tilsynet som de har krav på. Uavhengig av dette lovpålagte tilsynet
oppnevner mange institusjoner en hovedkontakt som skal være barnets
kontaktpunkt både på institusjonen og overfor barnevern og andre
instanser. Representantene ønsker å se på hvordan ordningen med
hovedkontakt kan formaliseres og utvikles for best mulig å ivareta
barnas medvirkning og innflytelse på egen hverdag.
I forbindelse med individtilsynet er det er
svært viktig at tilsynsmyndigheten (Fylkesmannen) snakker med barna
som bor på institusjonen. Det er derfor presisert i Forskrift om
tilsyn med barn i barneverninstitusjoner for omsorg og behandling
at tilsynsmyndigheten skal legge tilsynsbesøk til tidspunkter der
det kan forventes at barna er tilstede på institusjonen. Det er
også presisert at tilsynsmyndigheten skal ta kontakt med det enkelte
barn.
Dette tilsynet har et annet siktemål enn en hovedkontakt.
Tilsynets formål er å påse at lover og regelverk blir fulgt, og
at barna får forsvarlig omsorg og behandling i institusjonen. Videre skal
tilsynet påse at barna blir behandlet hensynsfullt og med respekt
for den enkeltes integritet. Fylkesmannen skal ha sin oppmerksomhet rettet
mot alle forhold som har betydning for barnas helse og utvikling,
trivsel, velferd og rettssikkerhet. Jeg vil understreke viktigheten
av et slikt lovpålagt tilsyn som Fylkesmannen har i dag.
Jeg vil i denne sammenheng vise til at fra 1. januar
2010 ble det overordnede faglige ansvaret for Fylkesmannens tilsyn
med barneverninstitusjoner lagt til Statens helsetilsyn. Dette mener
jeg er en klar styrking av tilsynsordningen. Statens helsetilsyn
kan legge føringer på både metodebruk, tema for tilsyn og prioriteringer.
Departementet har ved flere anledninger formidlet
til Statens helsetilsyn at det har stor betydningen at tilsynsmyndigheten
samtaler med de barn som oppholder seg på en barneverninstitusjon. Statens
helsetilsyn har fulgt opp dette på flere måter. I sitt embetsoppdrag
til fylkesmennene for 2011 har Helsetilsynet presisert at tilsynsbesøkene
skal innrettes slik at tilsynsmyndigheten får kontakt med barna
og får hørt barnas syn på oppholdet. Videre er Statens helsetilsyn
i gang med å utarbeide en veileder for samtale med barn under tilsynsbesøk
som Fylkesmannen skal benytte. Departementet har også bedt Statens
helsetilsyn lage en systematisk oversikt over omfanget av de enkelte
fylkesmannsembeters samtaler med barn. Disse forholdene vil bidra
til å styrke individtilsynet og dermed barns rett til medvirkning
og innflytelse.
Det er fokus i barnevernsinstitusjoner på ordninger
som skal ivareta barns behov, blant annet av hensyn til kontinuitet
og stabilitet i omsorgen. Hovedkontakt er et eksempel på en slik
ordning, og ordningen har vært en vanlig praksis i barneverninstitusjoner
i lang tid. Mange institusjoner har rutiner på hovedkontaktens ansvar
og oppgaver.
Oppnevning av en hovedkontakt i institusjoner er
en god ordning, men kan ikke sidestilles med det lovpålagte tilsynet.
På bakgrunn av de prioriteringer som ligger
i Helsetilsynets tilsynsoppdrag kan jeg ikke i dag se behovet for
å formalisere ordningen med en hovedkontakt.
Forslagsstillerne ønsker å gi barn og pårørende mulighet
til kvalifisert bistand av en uavhengig klagehjelp i form av en
lavterskel klageordning.
Av hensyn til brukernes rettssikkerhet er det svært
viktig med gode klage- og tilsynsordninger i barnevernet. Jeg er
derfor enig med forslagsstillerne i at det er viktig at barn og
foreldre får tilstrekkelig råd og veiledning i forbindelse med klage.
Alle vedtak om hjelpetiltak som fattes av den kommunale
barneverntjenesten kan påklages til fylkesmannen, jf. barnevernloven
§ 6-5. Fylkesmannen kan prøve alle sider av saken og det er forvaltningslovens
alminnelige regler gjelder ved behandlingen av saken. Når det gjelder
saker som innebærer bruk av tvang, har foreldrene og barn som er
part i saken rett til advokatbistand i forbindelse med fylkesnemndas
og domstolenes behandling av saken. Bistanden er gratis og ikke behovsprøvd.
Både barneverntjenesten og fylkesmannen har
et ansvar for å gi nødvendig råd og veiledning om muligheten til
å påklage vedtaket og om saksbehandlingsreglene ved klagebehandlingen.
Jeg ser på denne bakgrunn ikke behov for å etablere
en egen klageordning.
Jeg ser imidlertid at det kan være grunn til
å vurdere nærmere om pasient- og brukerombudene bør gis en rolle
i barnevernet tilsvarende Helse- og sosialombudet i Oslo. Dette
ombudet gir blant annet råd og veiledning om rettigheter til barn
og unge, foreldre og pårørende og fosterforeldre som er i kontakt
med barneverntjenesten. Dette kan være i forbindelse med meldinger, undersøkelse,
hjelpetiltak og omsorgstiltak etter barnevernloven. Ombudets virksomhet
på barnevernfeltet er først og fremst knyttet til frivillig hjelpetiltak,
og ikke til saker som innebærer tvang og derfor behandles av fylkesnemnda
for barnevern og sosiale saker.
Avslutningsvis viser jeg til at det i dag kan
oppnevnes egen talsperson for barnet når barnevernsaken skal behandles
i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Formålet med ordningen
er å gi barnet større mulighet til å få frem sine synspunkter. Dermed
vil saken bli bedre opplyst, og barnets rettssikkerhet blir ivaretatt.
Representantene kommenterer i sitt forslag at det
er kunnskapshull på området, og trekker fram at barn og unges erfaringer
og refleksjoner med barneverntjenestene vil være særlig interessante med
tanke på fremtidige forbedringer av barneverntjenesten. Representantene
skriver også at for å sikre en best mulig bredde av fagmiljøer bør forskningsmidlene
fordeles mellom de ulike fagmiljøene for å hindre forskningsmessig
innretning. Representantene ber regjeringen legge fram en handlingsplan
for Stortinget med forslag til styrking av forskning og utvikling
innenfor barnevernsfeltet.
Barn og unges erfaringer med barneverntiltak ble
sist undersøkt gjennom en brukerundersøkelse som ble lagt frem i
år. Undersøkelsen ble gjennomført av Diakonhjemmet høgskole etter oppdrag
fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Kartleggingen ble
bestilt for å danne fundamentet for en mere systematisk satsing
på brukermedvirkning i det statlige barnevernet.
Jeg er enig i at vi fortsatt har kunnskapshull
innenfor barnevernområdet. Over flere år har departementet, i samarbeid
med direktoratet, hatt en systematisk satsing på forskning gjennom
en felles forsknings- og utviklingsstrategi. Gjeldende strategi
(2009 – 2012) danner utgangspunkt for nåværende satsing. Det vil
bli utarbeidet en ny strategi innen utgangen av 2012. Hovedformålene
med satsingen er å sørge for langsiktige, helhetlige og koordinerte
satsinger som skal gi et godt grunnlag for politikkutforming og
kompetansebygging i praksisfeltet.
Departementet og direktoratet gir midler direkte til
flere forskningsmiljøer som har ulik profil, men en stor del av
midlene konkurranseutsettes også gjennom konkrete forskningsprosjekter. Departementet,
i samarbeid med direktoratet, vurderer til enhver tid hvilke forskningsbehov som
foreligger, slik at forskningsinnsatsen blir mest mulig målrettet.
Jeg ser på denne bakgrunn ikke behov for å legge fram en egen handlingsplan
for Stortinget for styrking av forskning og utvikling innenfor barnevernfeltet.
Forslagsstillerne er opptatt av at begrepsbruken
i barnevernet bør bli mer brukervennlig og mindre fremmedgjørende.
Jeg er enig med representantene i at det er viktig at brukerne i
barnevernet kjenner seg igjen i og er bekvem med begrepsbruken i
barnevernet. Samtidig brukes det i dag begreper som er godt innarbeidet
og som er tatt i bruk over lengre tid.
Jeg er åpen for en debatt om hvilke begreper
som brukes i barnevernet. I dette arbeidet ser jeg frem til innspill
fra Barnevernpanelet. Med utgangspunkt i panelets mandat og sammensetning
kan det forventes at barnevernpanelet vil ha synspunkter om begrepsbruken
i det fremtidige barnevernet. Barnevernpanelets råd og anbefalinger
vil bli et viktig innspill i den videre vurdering av begrepsbruken
i barnevernet.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 26. mai 2011
Gunn Karin Gjul |
Lene Vågslid |
leder |
ordfører |