Olje- og energidepartementet redegjør i meldingen
for arbeidet med CO2-håndtering i Norge
og andre land. Arbeidet med prosjektene på Mongstad står sentralt
i regjeringens energi- og klimapolitikk. Regjeringen ønsker å bidra
til at CO2-håndtering kan få bred anvendelse
som et effektivt klimatiltak, og man er opptatt av at fangst og
lagring av CO2 skjer til lavest mulig kostnad.
Det vises til Miljøverndepartementets utslippstillatelse
av 2006, med tilhørende endringer, og gjennomføringsavtalen mellom
staten og Statoil, som danner utgangspunktet for etableringen av anlegg
for fangst og lagring av CO2 fra Mongstad.
Byggingen og driften av teknologisenteret for CO2-fangst
(steg 1) og arbeidet med planlegging og forberedelse av fullskalaanlegg
på Mongstad (steg 2) er viktige elementer i innsatsen for å utvikle
og realisere fangst og lagring av CO2 i
årene som kommer.
Departementet viser til at den nødvendige velstandsutviklingen
utenfor OECD-landene vil medføre betydelig økning i det globale
energiforbruket, og fossil energi vil være nødvendig i energiforsyningen
i tiår fremover. Både Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs
klimapanel mener at fangst og lagring av CO2 vil
være et sentralt tiltak i utviklingen mot lavere klimagassutslipp.
Norge har bl.a. gjennom Sleipner-prosjektet opparbeidet betydelig
kompetanse på lagring av CO2 i geologiske
formasjoner. Sammen med CO2-håndteringsprosjekter
i andre land vil CLIMIT-programmet, CO2 Technology Centre
Mongstad (TCM) og fullskala CO2-fangst
på Mongstad gi ny kunnskap og bidra til å utvikle mer effektive
og billigere løsninger for CO2-håndtering.
Norge har i klimaforhandlingene arbeidet for
at det må legges til rette for at teknologi kan spres og implementeres
på en effektiv og miljømessig forsvarlig måte. Derfor har det fra
norsk side vært arbeidet for å få godkjent fangst og lagring av
CO2 som prosjektaktiviteter under Den grønne
utviklingsmekanismen (CDM) under Kyotoprotokollen. Norge har i tillegg
foreslått at det etableres en egen mekanisme for CO2-lagring
under Klimakonvensjonen.
Departementet viser til at sammen med CO2-håndteringsprosjekter i andre land vil
CLIMIT-programmet, teknologisenteret og fullskalaanlegget på Mongstad
gi ny kunnskap og bidra til å utvikle mer effektive og billigere
løsninger for CO2-håndtering. Fullskalaanlegget
på Mongstad vil gi unik erfaring med å etablere CO2-fangst ved
eksisterende gasskraftverk. Videre kan land med kullkraftproduksjon
oppnå betydelige utslippsreduksjoner de nærmeste årene ved å erstatte
kullkraft med gasskraft. CO2-håndtering
på gasskraft gjør det mulig å redusere CO2-utslippene
ytterligere på sikt.
Det er behov for økt kunnskap om mulige effekter
på helse og miljø ved bruk av aminteknologi, og departementet beskriver
i meldingen en gjennomføringsplan som åpner for alternative teknologier
i det videre planleggingsarbeidet. Til nå har planen vært at kvalifisering
av aminteknologi skulle pågå i parallell med prosjekteringen av selve
CO2-fangstanlegget. En slik prosjektmodell
vil øke risikoen for uforutsette hendelser og økte kostnader når
det samtidig åpnes for flere, alternative CO2-fangstteknologier.
For å redusere denne risikoen legges det til grunn en modell hvor
teknologikvalifiseringen i all hovedsak foregår før prosjekteringen
av selve anlegget på Mongstad. Alle kjente teknologier for CO2-fangst fra røykgass fra kull- og gasskraftverk
er umodne, og selv om noen teknologier er mer utviklet enn andre,
er det behov for et langsiktig utviklingsarbeid.
Den justerte prosjektmodellen innebærer at det
i den nærmeste fasen av planleggingsarbeidet skal sikres tilstrekkelig
kunnskap og oversikt over aktuelle teknologier. Teknologikvalifiseringen skal
inkludere teknologier som kan være egnet for CO2-fangst
fra eksisterende gasskraftverk. Formålet er å kvalifisere minst
én fangstteknologi som kan anvendes. Neste fase med prosjektering
av anlegg innebærer bl.a. detaljerte utredninger av den valgte hovedteknologien
integrert med kraftvarmeverket, infrastruktur og de omkringliggende
anleggene. Varigheten av fasen for teknologikvalifisering anslås
til tre år. Planen for teknologikvalifiseringsfasen vil være beheftet
med usikkerhet fordi det er usikkert når ønskede resultater oppnås.
Hvis en fangstteknologi skulle bli tilstrekkelig utviklet og kvalifisert
tidligere enn dette, skal denne fasen kortes ned. Det påfølgende
prosjekteringsarbeidet anslås til omtrent to år. Dagens informasjon
tilsier at regjeringen vil kunne legge frem et samlet beslutningsgrunnlag
for Stortinget senest i 2016.
Utgangspunktet for den planlagte organiseringen
av samarbeidet mellom staten, representert ved Gassnova, og Statoil
i det videre planleggingsarbeidet er å utarbeide to avtaler. Den første
avtalen skal regulere planleggingsfasen frem til ferdigstillelsen
av et investeringsgrunnlag, mens en neste avtale skal regulere utbyggingen
og driften. Avtalen for planleggingsfasen skal danne grunnlaget
for notifikasjon til ESA og tre i kraft ved ESAs godkjennelse. Staten
og Statoil har et felles ansvar for å realisere fullskala CO2-fangst, men partenes roller og bidrag
til dette er ulike. Statens bidrag er i hovedsak å finansiere CO2-fangstanlegget, mens Statoil skal være
prosjektgjennomfører. Det legges opp til at Gassnova skal utøve
statens rettigheter og oppfylle statens forpliktelser etter avtalen.
Statoil, som prosjektgjennomfører, skal rapportere til den felles
styringskomitéen hvor Statoil og Gassnova er representert.
Regjeringen ønsker å realisere fullskala fangst og
lagring av CO2 til lavest mulig kostnad. Gassnova
skal gjennomføre et utredningsarbeid hvor hensikten er å bidra til
en bred og oppdatert kartlegging av mulighetsområdet for realisering av
fullskala CO2-håndtering utover prosjektet
på Mongstad. Resultater fra dette arbeidet skal inngå i regjeringens
arbeid med Klimameldingen, og i regjeringens arbeid med CO2-håndtering. Utredningen skal skje parallelt
med gjennomføringen av teknologikvalifiseringen i Mongstad-prosjektet.
Staten har ansvaret for gjennomføringen av transport
og lagring av CO2 fra Mongstad. I det pågående
planleggingsarbeidet legges det til grunn at det skal være etablert
en løsning for transport og sikker lagring av CO2 ved
oppstart av det planlagte fullskalaanlegget for CO2-fangst.
Gassco og Gassnovas planleggingsarbeid har til nå blant annet omfattet
studier av aktuelle lagringslokaliteter, havbunnen og løsninger
for en CO2-rørledning ut fra Mongstad.
Gassnova har gjort en foreløpig utredning av ulike
modeller for organisering av eierskap, utbygging og drift for transport
og lagring av CO2 fra Mongstad. Den fremste
ekspertisen på transport og lagring av CO2 besittes
av aktører og selskaper tilknyttet olje- og gassvirksomheten på norsk
sokkel. Regjeringen ser det som naturlig å ta i bruk disse aktørenes
kunnskap, og deltakelse fra industrien er en ambisjon i arbeidet
med å utvikle en modell for eierskap og drift.
Byggingen av teknologisenteret for CO2-fangst på Mongstad er om lag 70 prosent
ferdig, og anlegget vil etter planen stå klart til drift rundt årsskiftet
2011/2012, etterfulgt av en avtalt testperiode på fem år. De samlede
byggekostnadene for teknologisenteret er i dag anslått til om lag
5,2 mrd. kroner, eks. mva. (6,5 mrd. kroner inkl. mva.), jf. Prop.
1 S (2010–2011). Statens andel av dette utgjør i dag om lag 3,9
mrd. kroner eks. mva. I tillegg kommer kostnader knyttet til driftsforberedelser,
foreløpig anslått til om lag 300 mill. kroner for hele utbyggingsfasen.
Ved utgangen av 2010 var det utbetalt om lag 1,6 mrd. kroner knyttet
til statens andel i prosjektet. TCM DA vedtar oppdatert kostnadsestimat
to ganger i året. Regjeringen vil komme tilbake til eventuelle konsekvenser
for statens kostnadseksponering i budsjettdokumentene til Stortinget.
Teknologisenteret bygges med infrastruktur og kapasitet
til å kunne støtte flere teknologier samtidig og vil være robust
nok til å ha en levetid på flere tiår. Det vil i første omgang bli
testet to forskjellige teknologier. En teknologi fra Alstom som
benytter nedkjølt ammoniakk og en teknologi fra Aker Clean Carbon
som benytter amin. I første periode av driften vil anleggene i hovedsak
anvendes til gjennomføring av de to teknologileverandørenes testprogrammer.
Samarbeidet om å utvikle, bygge, eie og drifte teknologisenteret
på Mongstad er organisert gjennom en deltakeravtale og teknologiselskapet TCM
DA. Eierne i teknologiselskapet inngikk deltakeravtale og selskapsavtale
og dannet TCM DA våren 2009. Samtidig ble det fattet investeringsbeslutning
for teknologisenteret. Deltakeravtalen regulerer alle relevante
forhold knyttet til utbygging og drift av teknologisenteret. Staten
har i dag en eierandel på 75,12 prosent i TCM DA, Statoil en andel
på 20 prosent og Sasol og Shell har andeler på 2,44 prosent hver.
Staten vil kunne invitere med flere, egnede selskaper som deleiere
i TCM DA.
Alle eierne i TCM DA er potensielle sluttbrukere av
CO2-fangstteknologi og har dermed en
felles interesse for at teknologien på sikt skal bli kommersielt
tilgjengelig og at det er konkurranse i markedet for CO2-fangstteknologier.
I henhold til St.prp. nr. 38 og Innst. S. nr.
206 (2008–2009), kan staten, eller den staten utpeker, invitere
andre selskaper som medeiere i TCM DA, noe som vil redusere statens
andel tilsvarende. Gassnova arbeider med å rekruttere andre industrielle
parter med som deleiere i TCM DA. Videre er TCM DA i ferd med å
utarbeide en strategi for eventuell etablering av nye teknologiutviklingsprogrammer.
Den nærmere organiseringen og betingelsene for inkludering av nye
samarbeidspartnere på teknologisenteret må avklares når dette blir
aktuelt. Regjeringen vil komme tilbake til eventuelle endringer
i statens eierandel, eller forslag til aktivitet ved teknologisenteret.
Miljøverndepartementets utslippstillatelse av oktober
2006, med tilhørende endringer, og gjennomføringsavtalen mellom
staten og Statoil, danner utgangspunktet for planlegging, bygging og
drift av et fullskala anlegg for CO2-håndtering på
Mongstad. I tiden etter at staten og Statoil inngikk gjennomføringsavtalen,
har det vært arbeidet fortløpende med teknologisenteret for CO2-fangst og planleggingen av fullskala
CO2-håndtering på Mongstad. Gjennomføringsavtalen
og utslippstillatelsen danner rammen for et prosjekt hvor staten
og Statoil har et felles ansvar, med ulike roller, for å realisere
fullskala CO2-fangst på Mongstad. Statens
bidrag er i hovedsak å finansiere CO2-fangstanlegget,
mens Statoil skal være prosjektgjennomfører. Et omfattende arbeid
har pågått i tråd med statens og Statoils rettigheter og forpliktelser
som følger av gjennomføringsavtalen og utslippstillatelsen.
Det er i meldingen gjort rede for behov for
økt kunnskap om effekter på helse og miljø, om Statoils og om Gassnovas
vurdering og om det videre planleggings- og forberedelsesarbeidet
og organiseringen av samarbeidet om fullskala CO2-fangst
på Mongstad.
Investeringsgrunnlaget for fullskala CO2-fangst på Mongstad som er under utarbeidelse,
vil være resultat av det planleggingsarbeidet som skal pågå de kommende
årene. Anslag for oppstartstidspunkt og kostnader i den nåværende,
tidlige fasen av prosjektet tar utgangspunkt i et begrenset erfaringsgrunnlag
og foreløpige estimater. Slike anslag er derfor usikre. Basert på
planleggingsarbeidet som til nå er gjennomført, tilsier dagens informasjon
et foreløpig, grovt investeringsestimat for fullskala fangst, transport
og lagring av CO2 fra kraftvarmeverket
på Mongstad på i størrelsesorden 20–25 mrd. kroner, jf. Prop. 1
S (2010–2011). Blant annet som følge av mer kunnskap om ulike utfordringer
knyttet til realisering av fullskala CO2-fangst,
er kostnadsbildet betydelig endret siden inngåelsen av gjennomføringsavtalen
i 2006.
Dagens informasjon tilsier at regjeringen vil kunne
legge frem et samlet beslutningsgrunnlag for Stortinget senest i
2016.
For den tidligere prosjektplanen, som ble redegjort
for i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2010, ble kostnadene
for planleggingen og utarbeidelsen av et investeringsrunnlag for fullskala
CO2-fangst anslått til i størrelsesorden 2,4
mrd. kroner inkl. mva., jf. Prop. 1 S (2010–2011). Et fullt oppdatert
kostnadsestimat for revidert planleggingsmodell er foreløpig ikke
utarbeidet. Dette skyldes blant annet at prosjektorganisasjonen
har avventet beslutning vedrørende revidert fremdriftsplan for prosjektet.
Et foreløpig kostnadsanslag for den reviderte fremdriftsplanen tilsier
samlede kostnader for hele planleggingen av fullskala CO2-fangst på Mongstad frem til investeringsbeslutning
på om lag 2,9 mrd. kroner. Det økte kostnadsanslaget skyldes i hovedsak
at arbeidsomfanget blir større når det åpnes for flere teknologier.
Ved utgangen av 2010 var det utbetalt totalt om lag 176 mill. kroner
knyttet til planleggingen av fullskala CO2-fangst
på Mongstad.
Basert på status i arbeidet med å ferdigstille
et avtaleverk som regulerer statens og Statoils rettigheter og forpliktelser
i forbindelse med planleggingen, utbyggingen og driften av fullskalaanlegget
for CO2-fangst ved kraftvarmeverket på
Mongstad avtalen, legges det opp til at Gassnova skal representere
staten ved oppfyllelsen av avtalen. Statoil skal som prosjektgjennomfører
stå for den daglige ledelsen av prosjektet. Dette arbeidet skal
organiseres og utføres slik at statens midler anvendes forsvarlig,
formålseffektivt og kostnadseffektivt. Det legges til grunn at Statoil
skal sørge for et effektivt system for kvalitetssikring og prosjektkontroll
i tråd med selskapets gjeldende praksis.
Det fremgår av gjennomføringsavtalen av 2006 at
staten har ansvaret for gjennomføringen av transport og lagring
av CO2 fra Mongstad. Gassnova arbeider
med å planlegge en løsning for sikker lagring av CO2 fra
Mongstad. Med sikte på å kunne ha en løsning for sikker lagring
av CO2 på plass ved oppstart av CO2-fangstanlegget på Mongstad, legges det
opp til at fremdriftsplanene for disse arbeidene samordnes. Regjeringen
vil vurdere det årlige aktivitetsbehovet i lys av dette. På usikkert
grunnlag er budsjettbehovet for planleggingsarbeidet foreløpig, grovt
anslått til om lag 1,6 mrd. kroner, jf. Prop. 1 S (2010–2011). Budsjettbehovet
må oppdateres i tråd med justert fremdriftsplan. Det legges vekt
på at den justerte fremdriftsplanen ikke skal medføre unødige kostnadsøkninger
innenfor planleggingsarbeidet med transport og lagring av CO2 fra Mongstad.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne
Strøm og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Oskar J. Grimstad,
Henning Skumsvoll og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Nikolai Astrup,
Bjørn Lødemel og fung. leder Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti,
Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, Knut Magnus Olsen, og
fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser
til at et enstemmig storting gjennom flere år har støttet arbeidet
med å utvikle CO2-renseteknologi for
kull‑/gasskraftverk. Dette fremkommer blant annet i Innst. S. nr.
206 (2008–2009) fra energi- og miljøkomiteen om investering i teknologisenter
for CO2-håndtering på Mongstad, Innst.
S. nr. 205 (2006–2007) fra energi- og miljøkomiteen om samarbeid
om håndtering av CO2 på Mongstad, og
Innst. S. nr. 135 (2004–2005) fra energi- og miljøkomiteen om innovasjonsverksemda
for miljøvennlege gasskraftteknologiar mv., behandlet under regjeringen Bondevik
II.
Selv om det i Stortinget har vært og er uenighet om
når man skal pålegge gasskraftaktører å implementere teknologi for
fullskala CO2-rensing på gasskraftverk
i Norge, så har det vært full enighet om at arbeidet som gjøres
på Mongstad er av stor viktighet. Et enstemmig storting vedtok i
mai 2009 prosjektet med bygging av Testsenteret på Mongstad (TCM).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener dette arbeidet
bør fortsette, men vil nok en gang understreke behovet for sterk
kostnadskontroll. Flertallet mener de endringer som
regjeringen har foreslått, passer inn i komiteens merknader fra tidligere
behandlinger av dette prosjektet, og at de vil gjøre prosjektet
mer robust og med større sjanse for teknologisk suksess. Det er
viktig å justere kursen når tiden viser at opprinnelige planer ikke
var gjennomførbare.
Komiteen mener Testsenteret
på Mongstad (TCM) har en sentral rolle i Norges bidrag for å ut-vikle
kommersiell CO2-renseteknologi. Ved en
slik presisering fra regjeringen har testsenteret fått den reelle
og viktige rollen det fortjener. Denne reelle oppgraderingen av
TCMs posisjon kan også bidra til å gjøre det mer interessant for
forskningsmiljøer og industriaktører.
Komiteen mener det bør sikres
et bredt engasjement i forskningsmiljøer, slik at man gradvis får
utviklet en sterk næringsklynge rundt Mongstad-miljøet. Komiteen viser
til Innst. S. nr. 205 (2006–2007) hvor en samlet komité uttaler:
«Komiteen mener det er viktig at den teknologiutviklingen
som skal skje i tilknytning til CO2-håndtering,
motiverer og involverer til bred FoU-innsats på området.»
Komiteen imøteser regjeringens
arbeid med å involvere flere teknologier på testsenteret. God utnyttelse
av fleksibiliteten på TCM har vært påpekt fra komiteen også
ved tidligere anledninger.
Det er viktig at satsingen på Mongstad bidrar
til å stimulere bredde i arbeidet med CO2-rensing. Komiteen er
positiv til at regjeringen nå varsler at et bredere teknologikvalifiseringsløp skal
ligge til grunn for fullskala rensing av CO2 fra
Mongstad, og at det åpnes for flere teknologier i testsenteret.
Det innebærer ikke at man på Mongstad kan tilrettelegge for utallige
teknologier på én gang, men det bør stimulere til bredt samarbeid
med andre aktører både nasjonalt og internasjonalt.
Komiteen imøteser det kartleggingsarbeidet som
Gassnova nå skal gjøre, vedrørende mulige CO2-renseprosjekter
utover Mongstad. Komiteen mener dette kan gi muligheter
for et større mangfold av aktiviteter innenfor dette viktige området. Komiteen forutsetter
at dette innebærer mulighetene for å utvikle nye gasskraftverk med
CO2-rensing, så vel som rensing av eksisterende
gasskraftverk og industriutslipp.
Komiteen vil videre vektlegge
at selv om Gassnova tildeles en viktig utredningsrolle, så må regjeringen
samtidig stimulere utviklingen av teknologiaktører som opererer
uavhengig av Mongstad. Komiteen registrerer at summen
av teknologiut-vik-lingsprogrammet og Gassnovas utredning åpner
for større mangfold av teknologiaktører i Norge. Komiteen viser
i den forbindelse til Innst. S. nr. 205 (2006–2007) hvor en samlet
komité uttaler:
«Komiteen anmoder Regjeringen om å legge til rette
for å få frem ytterligere prosjekter for CO2-håndtering,
hvor teknologiutvikling, demonstrasjon og kvalifisering av norsk
teknologi kan starte raskt.»
Den norske satsingen på teknologiutvikling på Mongstad,
planlegging av transport og lagring av CO2,
forskning gjennom programmet CLIMIT og et aktivt internasjonalt
arbeid og Gassnovas utredning av fullskala rensing utover Mongstad,
vil stimulere til større bredde og flere aktører, og hvor summen
av dette gjør at man potensielt kan realisere flere fullskala CO2-renseprosjekter raskere. Dette vil styrke
den norske teknologiklyngen i denne næringen, samt øke sjansen for
at man utvikler en vellykket demonstrasjon av fullskala CO2-renseteknologi.
Komiteen vil understreke at helse,
miljø og sikkerhet skal ligge til grunn i arbeidet med TCM. Komiteen imøteser
regjeringens arbeid med å kartlegge mulig kreftfare ved bruk av aminer. Komiteen minner
om at dette også ble tatt opp av komiteen i Innst. S. nr. 206 (2008–2009)
hvor det står:
«Komiteen har merket seg en del usikkerhet rundt
helsemessige sider ved bruk av aminrenseteknologien. Komiteen viser
blant annet til advarsler om at aminer som slipper ut i luften vil kunne
være helseskadelige i større doser. Komiteen forutsetter at de helsemessige
sider ved teknologivalgene blir gjenstand for grundig forskning,
og at resultatene tas med i evalueringsrapportene.»
Komiteen deler regjeringens vurdering
om at fossil energi vil være nødvendig i energiforsyningen i tiår
fremover. Dette er i tråd med vurderinger fra Det internasjonale
energibyrået (IEA) og en rekke andre analyser fra store energiprodusenter
og analytikere. Komiteen viser samtidig til at IEA
har anslått at det vil være behov for over 3 000 fullskala CO2-renseanlegg i 2050 om man skal redusere
globale CO2-utslipp i tråd med anbefalingene
fra FNs klimapanel. Det illustrerer noe av markedspotensialet for
aktører som suksessfullt klarer å utvikle en kommersiell teknologi.
Komiteen vil derfor understreke
at Norges arbeid må legge til grunn at arbeidet på Mongstad må vektlegge
kommersiell gjennomslagskraft som et svært viktig suksesskriterium.
Selv om Norge anses å ha mye kompetanse på lagring av CO2 i geologiske formasjoner, vil komiteen understreke
at CO2-fangst og lagring fortsatt er omdiskutert
i flere land, og at arbeidet med å få gehør for denne teknologien
i internasjonale klimaavtaler må fortsette.
Komiteen vil framheve at testsenteret
på Mongstad er det første av sitt slag i verden. Komiteen viser
til handlingsplanen for det internasjonale arbeidet for å fremme
fangst og lagring av CO2 som klimatiltak. Komiteen er tilfreds
med at det ble oppnådd enighet om å åpne for CCS-teknologi som en
del av den grønne utviklingsmekanismen (CDM) under toppmøtet i Cancún.
Komiteen vil samtidig understreke
at i et CO2-perspektiv er gass å foretrekke
fremfor kull, og at Norge bør stimulere til økt bruk av gass inntil ikke-fossile
energikilder i større grad kan ta markedsandeler uten å presse globale
energipriser vesentlig opp.
Komiteen har merket seg at TCM
har initiert arbeid for å se på bruk av CO2,
gjennom en intensjonsavtale om bruk av CO2 fra
teknologisenteret til industriell anvendelse. Komiteen vil understreke
viktigheten av å sikre partnere i arbeidet med CO2 renseteknologi
som har industriell interesse i utvikling av teknologien. Komiteen imøteser
arbeidet med å utvikle et nettverk av samarbeidende bedrifter og
institusjoner tilknyttet teknologisenteret. Komiteen ber
om at Stortinget på egnet måte orienteres om fremdriften og målsettingene
i dette arbeidet. Komiteen viser i den sammenheng
til Innst. S. nr. 206 (2008–2009), hvor en samlet komité skriver:
«Komiteen har merket seg at man foreløpig legger
opp til å lagre fanget CO2 i formasjoner
på norsk sokkel. Komiteen mener man i større grad må forsøke å gjøre
CO2 til en ressurs fremfor et avfall.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
myndighetenes involvering i teknologiutvikling på Mongstad ikke
må medføre at man prematurt forsøker å plukke vinnere, hvor alle
midler innrettes på få aktører – og hvor skattebetalerne ender opp
med all risiko.
Flertallet mener det må åpnes
for at aktører, basert på «No Cure, No Pay», gis mulighet for å demonstrere
CO2-renseteknolgi andre steder i Norge
enn på Mongstad.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det de siste årene har foregått et
omfattende utredningsarbeid, i regi av både den forrige og den nåværende regjering,
med mål om å fremme miljøvennlig gasskraftteknologi. Det har kommet
flere rapporter fra noen av våre fremste fagmiljøer – Oljedirektoratet,
Norges vassdrags- og energidirektorat og Gassnova – som har vurdert teknologi
og kostnader ved fullskala CO2-håndtering. Disse
medlemmer viser også til rapporten fra Gassteknologiutvalget
– NOU 2002:7. Disse rapportene konkluderer med at det hersker stor
usikkerhet om teknologi og kostnader for fullskala renseanlegg for
CO2 fra gasskraftverk. Med dagens teknologi
overstiger rensekostnadene for CO2 fra
gasskraftverk klart tiltakskostnadene for å redusere CO2-utslipp internasjonalt, slik disse fremkommer
ved prisen for CO2-utslipp i det europeiske
kvotemarkedet. Disse medlemmer mener det er helt
nødvendig å redusere kostnader knyttet til fangst og deponering
av CO2 for kraftproduksjon fra fossile energikilder. Disse
medlemmer er derfor tilhengere av en fortsatt sterk offentlig
satsing på forskning og utvikling av renseteknologi for kraftproduksjon
fra fossile energikilder, men en må samtidig være seg meget bevisst
kostnadene før prosjekter iverksettes – og ikke minst alternativ
bruk av de samme ressursene. Norges første fullskala renseanlegg
bør realiseres der det har størst læringsverdi og lavest kostnader.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen presenterer et foreløpig, grovt investeringsestimat
for fullskala fangst, transport og lagring av CO2 fra
kraftvarmeanlegget på Mongstad på i størrelsesorden 20–25 mrd. kroner.
Blant annet som følge av mer kunnskap om ulike utfordringer knyttet
til realisering av fullskala CO2-fangst, er
kostnadsbildet betydelig endret siden inngåelsen av gjennomføringsavtalen
i 2006. Disse medlemmer mener at investeringskostnadene
må betydelig ned i forhold til dette estimatet dersom det skal være
realistisk å realisere prosjektet. Disse medlemmer peker
på at investeringer i en slik størrelsesorden er langt høyere enn
det man opererer med i anlegg for CO2-fangst
i andre land. Disse medlemmer har også merket seg
at flere teknologileverandører har presentert løsninger for CO2-fangst med langt lavere investeringer
enn det som her presenteres.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen vil bevilge betydelige økonomiske midler allerede
i planleggingsfasen av fullskalaprosjektet. Disse medlemmer forutsetter
at erfaringene fra drift av TCM legges til grunn for prosjektering
og planlegging av eventuelt fullskala renseprosjekt på Mongstad.
Disse medlemmer har merket seg
at lederen av lavutslippsutvalget, professor Jørgen Randers, har
støttet tanken om å flytte prosjektet for fullskala fangst og lagring
av CO2 fra gasskraftverk fra Mongstad
til et nytt prosjekt. Et aktuelt alternativ vil kunne være Industrikraft
Møres planer om et gasskraftverk i Elnesvågen, men også andre alternativer
bør vurderes. Disse medlemmer har merket seg at Industrikraft Møre
og teknologileverandøren Siemens sammen har presentert planer om
et gasskraftverk med CO2-håndtering i
Elnesvågen, der gasskraftverket og renseanlegget bygges parallelt,
og der de samlede investeringskostnadene ligger betydelig under
anslagene per i dag for fullskala CO2-håndtering
på Mongstad. Disse medlemmer har merket seg at bare
kostnadene i planleggingsfasen i forbindelse med fullskala CO2-håndtering på Mongstad ligger høyere
enn de totale investeringskostnadene i Industrikraft Møre og Simens
sitt prosjekt.
Disse medlemmer peker på at med
et fullskala anlegg for CO2-håndtering
ved et gasskraftverk et annet sted enn på Mongstad vil man unngå
de betydelige ekstrakostnader og teknologiske og sikkerhetsmessige
utfordringene det er å bygge fullskala anlegg for fangst av CO2 i et «varmt» gasskraftverk i drift,
samtidig som det fortsatt vil være banebrytende teknologisk.
Disse medlemmer har videre merket
seg at Sintefs konserndirektør Torstein Haarberg i Adresseavisen
13. november 2010 sier at regjeringen bør droppe planene om et fullskala CO2-renseanlegg på Mongstad, og at prosjektet kan
gjøres bedre og billigere i Midt-Norge. Disse medlemmer viser
til at det ved Sintef forskes på renseteknologiene som skal benyttes videre
ved gasskraftverket på Mongstad.
Disse medlemmer har merket seg
at Sintef-sjefen sier at man knapt finner et dyrere sted å bygge
fullskala renseanlegg enn akkurat på Mongstad. Årsaken er blant
annet at anlegget skal bygges ved et oljeraffineri, noe som gjør
at man må ta ekstra hensyn til eksplosjonsfaren. I tillegg må renseanlegget
integreres i et gasskraftverk i drift.
Disse medlemmer viser til at
det aldri er blitt bygget et gasskraftverk med rensing, og at det første
fullskala renseanlegget nødvendigvis vil bli dyrt. Det behøver likevel
ikke bli like dyrt som Mongstad, hvis det bygges et annet sted. Disse
medlemmer setter spørsmålstegn ved klokheten i å bygge det
første fullskala fangstanlegget for CO2 fra
gasskraft på et sted hvor det samtidig er en rekke andre faktorer
som gjør det svært teknologisk komplisert og dyrt. Å bygge det første
fullskala fangstanlegget i verden for CO2 fra
et gasskraftverk innebærer i seg selv en betydelig teknologiutvikling
uten de ekstra kompliserende faktorene på Mongstad.
Det bør i den sammenheng utlyses en åpen anbudsprosess,
der alle selskaper som leverer ulike renseteknologier, får mulighet
til å delta, og skattebetalernes ansvar og risiko er tydelig avgrenset.
Disse medlemmer vil understreke
at enhver lokalisering forutsetter en tilfredsstillende løsning
for transport og lagring av CO2. Disse medlemmer forutsetter
at ved fremtidig CO2-håndtering av større
punktutslipp skal staten legge til rette for transport og lagring.
Det forutsettes også at det samarbeides med petroleumssektoren for
å finne gode lagringsløsninger, og med EU om å finne gode rammebetingelser
for transport og lagring.
Disse medlemmer legger til grunn
at krav til helse, miljø og sikkerhet må bli ivaretatt uavhengig
av valg av teknologi for fullskala CO2-håndtering,
og imøteser regjeringens kartlegging av mulig kreftfare for aminer
også i sammenheng med fullskala CO2-håndtering.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at forskning og utvikling
av teknologi for fangst og lagring, og bygging av testsenter og
demonstrasjonsanlegg for slik teknologi, må ha som formål å utvikle fremtidsrettede
og effektive teknologier for CO2-håndtering
som kan benyttes nasjonalt og internasjonalt. Dette handler etter disse
medlemmers mening om mer enn å fange CO2 fra gasskraftprosjekt
i Norge for å møte landets nasjonale utslippskrav. Disse
medlemmer mener at fremdriftsplan og valg av teknologiske
løsninger for CO2-håndtering i Norge
må legge til grunn en målsetting om å bidra til å utvikle teknologi,
slik at også andre land kan bruke denne effektivt som et virkemiddel
til å redusere CO2-utslipp.
Disse medlemmer mener at Norge,
i lys av landets rolle som olje- og gassprodusent, har et medansvar
for å bidra til utvikling av teknologi som reduserer CO2-utslipp fra fossil energiproduksjon.
Disse medlemmer støtter arbeidet
med å utvikle fremtidsrettet CO2-rensing
og utvikling av en CO2-verdikjede.
Disse medlemmer står fast ved
ambisjonen om fullskala CO2-håndtering
på Mongstad, men mener samtidig at med de store utfordringer man har
sett på Mongstad, både av teknologisk, helsemessig og kostnadsmessig
art, som igjen har ført til flere utsettelser og usikkerhet rundt fremdriften
i prosjektet, bør det første fullskala anlegget for CO2-håndtering i Norge fortrinnsvis skje
et annet sted enn på Mongstad.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at den opprinnelige tidsplanen for fullskala
CO2-fangst på Mongstad ble fastsatt da Stat-oil
fikk konsesjon til bygging av kraftvarmeverket i 2006. Tidsplanen
innebar at fullskala rensing skulle være på plass innen utløpet av
2014, og at investeringsbeslutning skulle fattes i 2012. Denne tidsplanen
ligger til grunn for den bindende gjennomføringsavtalen mellom Statoil
og staten v/Olje- og energidepartementet, og er satt som vilkår
for utslippstillatelsen gitt av Miljøverndepartementet 12. oktober
2006.
Dette medlem viser til følgende
utdrag fra den opprinnelige utslippstillatelsen slik den er gjengitt
på Miljøverndepartementets nettsider:
«Vilkår
2. Det skal etableres
fullskala CO2-håndtering fra kraftvarmeverket
innen utløpet av 2014.
3. Arbeidet med tilretteleggelse og iverksettelse av
CO2-fangst fra kraftvarmeverket skal
starte umiddelbart etter at utslipptillatelsen er gitt. Realiseringen
av fangstanlegget skal foregå parallelt med byggingen av kraftvarmeverket.
Første steg CO2-fangst fra kraftvarmeverket
skal settes i drift samtidig med oppstart av kraftvarmeverket. Fra
dette tidspunkt skal det fanges minst 100 000 tonn CO2/år. Fanget CO2 skal
ikke slippes ut i atmosfæren.
4. Det skal innen første kvartal 2009 utarbeides en
avtale for gjennomføring av fullskala CO2-håndtering
fra kraftvarmeverket. Basert på erfaringene fra første steg skal
det i løpet av 2012 fremlegges for forurensningsmyndigheten en detaljert
plan med en løsning for andre steg, etablering av fullskala CO2-håndtering for kraftvarmeverket. Investeringsbeslutning
skal tas i løpet av 2012, hvoretter gjennomføring av prosjektet
starter umiddelbart.»
Dette medlem viser til at tidsplanen
for fullskala rensing på Mongstad var en sentral del av kompromisset
som førte til at Statoil fikk konsesjon til å bygge kraftvarmeverket
i 2006 – uten rensing fra dag én. Gjennomføringsavtalen fra 2006
var i strid med Soria Moria-erklæringen som ble lagt til grunn for
det rød-grønne regjeringssamarbeidet høsten 2005, og gikk på tvers
av Sosialistisk Venstrepartis krav om at alle nye gasskraftverk
skulle ha rensing fra dag én. Regjeringen Stoltenberg IIs konsesjon
til kraftvarmeverket på Mongstad i 2006 var også i strid med regjeringen
Bondevik IIs krav fra 2002 om rensing for alle nye gasskraftverk,
som i realiteten var et forbud mot nye forurensende gasskraftverk.
Dette medlem viser til at utslippstillatelsen
til Mongstad energiverk ble gitt av Miljøverndepartementet, ikke
av Statens forurensningstilsyn, slik praksis hadde vært frem til
da – blant annet for gasskraftverket på Kårstø. Dette medlem viser
til at den svært detaljerte utslippstillatelsen fra Miljøverndepartementet
skulle være Sosialistisk Venstrepartis og regjeringens garanti for
at rensing ville komme på plass i tråd med den fastsatte tidsplanen.
Dette medlem viser til at utslippstillatelsen
fra 2006 ikke har vært noen effektiv garanti for overholdelse av
tidsplanen. Vilkårene i utslippstillatelsen, som var ment å sikre
fremdriften i arbeidet med fullskala rensing, og være riset bak speilet
dersom partene i avtalen ikke overholdt sine forpliktelser, endres
nå fortløpende av miljøvernministeren etter hvert som Statoil krever
stadig nye utsettelser. I Meld. St. 9 (2010–2011) står følgende:
«Miljøverndepartementets utslippstillatelse av 2006
med tilhørende endringer og gjennomføringsavtalen mellom staten
og Statoil om håndtering av CO2 på Mongstad
(gjennomføringsavtalen) danner utgangspunkt for etableringen av
anlegg for fangst og lagring av CO2 fra
Mongstad.»
Dette medlem viser til at ytterligere
utsettelser av fullskala rensing på Mongstad vil medføre betydelig
økning av de nasjonale utslippene av klimagasser i minimum 6 år.
I praksis kan utslippene fortsette på ubestemt tid så lenge regjeringen
unnlater å fastsette en ny endelig frist for fullskala rensing.
Ved full drift vil kraftvarmeverket årlig slippe ut 1,3 millioner
tonn CO2, noe som tilsvarer 2, 5 prosent
av Norges samlede klimagassutslipp. I tillegg kommer utslippene
fra produksjonsanleggene på Mongstad på 1,5 millioner tonn CO2. Dette medlem viser til
at den opprinnelige månelandingen innebar betydelige utslippsreduksjoner
også fra produksjonsanleggene.
Dette medlem viser til at Stortinget
har forpliktet Norge til å redusere de nasjonale klimagassutslippene
med 15–17 millioner tonn CO2-ekvivalenter
innen 2020. Da ligger fullskala rensing på Mongstad allerede inne.
Dersom renseanlegget ikke blir ferdigstilt til 2020, må tilsvarende
store klimakutt hentes inn andre steder.
Dette medlem viser til at statsministerens løfte
om månelanding på Mongstad innebar at Norge skulle påta seg en pionerrolle
innen CO2-håndtering. I sin nyttårstale
i 2007 uttalte statsministeren følgende:
«Norge påtar seg en pionerrolle når vi har bestemt
at gasskraftverket på Mongstad skal ha rensing av klimagassen CO2. Vi skal gjøre dette mulig. Da president
Kennedy sa at amerikanerne skulle lande på månen innen 10 år, hadde
ikke amerikanerne vært ute i verdensrommet. De kom til månen innen
10 år. De satte seg mål. Og de nådde målene. Vår visjon er at vi
innen 7 år skal få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense
utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd for å få
ned utslippene i Norge, og når vi lykkes tror jeg verden vil følge
etter. Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding.»
Dette medlem mener statsministerens
løfte til det norske folk i nyttårstalen var usedvanlig klar tale,
og hadde forventet at regjeringen ville gjøre hva den kunne for
å innfri det som ble lovet. Dette medlem mener regjeringen
tvert imot har endret strategi og forlatt pionerrollen. Strategien
og fokuset for Mongstadprosjektet er ikke lenger «raskest mulig»
realisering av fangst og lagring, men «billigst mulig». Dette
medlem begrunner denne påstanden i følgende utdrag fra meldingens
beskrivelse av bakgrunnen for arbeidet med CO2-håndtering
på Mongstad:
«Regjeringen ønsker at Norge skal bidra til teknologiutvikling
og økt kunnskap om bruk at slik teknologi. I tillegg til at man
må lykkes med å løse de tekniske utfordringene, er det en forutsetning
at kostnadene reduseres før fangst og lagring av CO2 kan få bred
anvendelse som et effektivt klimatiltak. Regjeringen er derfor opptatt
av at realisering av fangst og lagring av CO2 skjer
til lavest mulig kostnad.»
Dette medlem viser til gjennomføringsavtalen
mellom staten og Statoil fra 2006 (Samarbeid om håndtering av CO2 på Mongstad). I denne avtalen står det
at staten og Statoil skal utarbeide en avtale om gjennomføring av
STEG 2 (fullskala CO2-fangst) innen 1. kvartal
2009. Dette medlem konstaterer at denne avtalen fortsatt ikke
er utarbeidet, to år etter at den skulle vært ferdigforhandlet.
Dette medlem mener gjennomføringsavtalen slik
den er utformet, gir Statoil økonomiske insentiver til å skyve på
investeringsbeslutningen for STEG 2 (fullskala rensing). I gjennomføringsavtalen
står det at
«Statoil skal dekke 100 % av eventuelle overskridelser
for investeringskostnadene i STEG 2 av CO2-håndteringsanlegget
utover budsjettanslag på tidspunktet for investeringsbeslutningen.
Statens kostnadsdekning skal være basert på budsjetterte anslag
(slik at avvik fra anslåtte driftskostnader dekkes fullt ut av Statoil).»
Dette medlem mener avtalen mangler
insentiver til å gjennomføre prosjektet på tid og kostnad, og tror
dette er en viktig årsak til at STEG 2-avtalen fortsatt ikke er
inngått, og at investeringsbeslutningen stadig skyves ut i tid.
Dette medlem er forundret over
at Statoils gjentatte brudd på gjennomføringsavtalen ikke synes
å få noen konsekvenser for selskapet. Gjennomføringsavtalen bør
nå reforhandles med en ny frist for når fullskala rensing skal være
på plass, og med en insentivstruktur som bidrar til at prosjektet
gjennomføres på tid og kostnad. I avtalen må det også understrekes
at hele raffineriet skal renses, slik intensjonen var da avtalen ble
inngått i 2006.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen reforhandle gjennomføringsavtalen
fra 2006 (Samarbeid om håndtering av CO2 på
Mongstad) med en ny frist for når fullskala rensing skal være på
plass, og med en insentivstruktur som bidrar til at prosjektet gjennomføres
på tid og kostnad.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at en
reforhandlet gjennomføringsavtale innebærer at utslippene fra raffineriet
på Mongstad skal renses.»
Dette medlem viser til at regjeringen
løfter frem helserisiko ved bruk av aminteknologi til CO2-rensing som begrunnelse for ytterligere
utsettelser på Mongstad. Regjeringen bygger sine vurderinger på
informasjon fra Statoil, som i fjor høst la frem ny informasjon,
hvor de vurderte usikkerheten knyttet til helseeffekter fra utslipp fra
fullskalaanlegg, og derved risikoen knyttet til bruk av aminteknologi,
som høyere enn da masterplanen ble fremlagt i 2009.
Dette medlem viser til brev fra
regjeringens egen fagmyndighet KLIF av 1. mars 2011. I brevet, som
også er omtalt i denne stortingsmeldingen, uttaler KLIF at de ikke
kan se at
«kunnskapen om risikoen for helsefarlige utslipp ved
aminteknologi har gitt noen økt grunn til bekymring, snarere tvert
imot trekker ny kunnskap i positiv retning i og med at risikoen for
dannelse og spredning av nitrosaminer er mindre enn tidligere antatt».
Samtidig peker KLIF på at det fremdeles mangler
kunnskap om nitraminer. Dette medlem mener KLIFs
uttalelser peker i retning av at kreftfaren knyttet til aminteknologien
er betydelig redusert i tiden som er gått siden regjeringen sist
valgte å utsette fullskala CO2-fangst
på Mongstad (Revidert nasjonalbudsjett for 2010).
Dette medlem deler regjeringens
bekymring for eventuell kreftfare knyttet til aminutslipp fra et
framtidig fullskala CO2-fangstanlegg
på Mongstad, og er ikke beredt til å gamble med folks liv eller
helse for å realisere regjeringens fremste prestisjeprosjekt. Dette
medlem stiller seg imidlertid tvilende til at potensiell
kreftfare er den eneste grunnen til at fullskala rensing nok en
gang utsettes. Dette medlem mener Meld. St. 9 (2010–2011)
peker på andre baken-forliggende årsaker, herunder et omforent ønske fra
partene om å endre strategi og fokus i prosjektet fra raskest mulig
fremdrift og i retning av kostnadskontroll og risikostyring. Dette medlem konstaterer
at regjeringens «månelanding» er avlyst.
Dette medlem stiller seg undrende
til at beslutningen om å åpne for flere alternative CO2-fangst-teknologier kommer nå, og ikke
for to år siden da Statoil fremla masterplanen – og for første gang
varslet om utfordringene knyttet til helserisiko ved bruk av aminteknologi.
Endring av prosjektstrategi og åpning for nye teknologier på dette
tidspunktet setter prosjektet tilbake til start, og er direkte årsak
til at investeringsbeslutningen nå utsettes til 2016. Metoden for
teknologiutvikling som Statoil skisserer i meldingen, innebærer
at teknologikvalifisering nå skal gjennomføres før prosjekteringen
av selve fangstanlegget, i stedet for parallelt slik det opprinnelig var
planlagt for å sikre raskest mulig fremdrift. Dette medlem mener
Statoils prefererte metode ikke er egnet for den type pionervirksomhet og
teknologiutvikling som Mongstad-prosjektet krever.
Dette medlem viser til at gasskraftverket
på Mongstad nå er satt i drift uten at utslippene gjøres til gjenstand
for full CO2-avgift. I statsbudsjettet
for 2001 ilegges gasskraftverket på Mongstad en CO2-avgift
på fem øre per kubikkmeter gass. Tilsvarende gasskraftverk på Snøhvit-anlegget
i Hammerfest ilegges en CO2-avgift på
48 øre per kubikkmeter gass. Mongstad tildeles samtidig gratis kvoter
for sine utslipp fra staten, mens eierne av Snøhvit-anlegget betaler
alle sine kvoter selv. Utslippene fra Mongstad og Kårstø subsidieres
dermed med en halv milliard kroner sammenliknet med Melkøya/Snøhvit. Dette
medlem mener gasskraftverket på Mongstad må ilegges full
CO2-avgift inntil fullskala rensing er
på plass.
Dette medlem viser til at det
enda ikke er boret noen CO2-letebrønn
på norsk sokkel, til tross for at det er bevilget betydelige midler
til det over statsbudsjettet. Boreplaner har ligget på skrivebordet
til Gassnova og OED i opptil to år. OED har heller ikke gitt godkjenning
til Gassnova om å kjøpe seg inn i letebrønner i området – med det
mål å verifisere og undersøke egenskapene til Johansenformasjonen.
Dette medlem viser til at Gassnovas
rolle med å håndtere CO2-verdikjeden
i Norge så langt ikke har resultert i infrastruktur for transport
og lagring av CO2. Gassnovas rolle som
regjeringens ut-øvende aktør på CCS i Norge har heller ikke resultert
i en investeringsbeslutning for et fullskala CO2-renseanlegg
i Norge.
Dette medlem viser til at miljøorganisasjonen Bellona,
som er sterkt engasjert i arbeidet med CO2-håndtering
nasjonalt og internasjonalt, har oppfordret den norske stat til
å lyse ut blokker for CO2-lagring på
norsk sokkel og kvalifisere CO2-lagringsoperatører
i løpet av 2011 og 2012. Bellona mener Norge på denne måten vil
kunne vise det europeiske og nasjonale markedet at lagringssteder
for CO2 er tilgjengelig. Dette medlem viser
til at staten ved en slik tilnærming vil tilrettelegge for en kommersiell
verdikjede for CO2, og vise fremsyn i
et marked der CO2-pris i mye større grad
enn i dag vil styre lønnsomheten i prosjekter. En slik prosess vil også
gi CO2-renseoperatører reelle insentiver
til å starte CO2-fangst i dag.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen reforhandle gjennomføringsavtalen
fra 2006 (Samarbeid om håndtering av CO2 på
Mongstad) med en ny frist for når fullskala rensing skal være på
plass, og med en insentivstruktur som bidrar til at prosjektet gjennomføres
på tid og kostnad.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen sørge for at en reforhandlet
gjennomføringsavtale innebærer at utslippene fra raffineriet på
Mongstad skal renses.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Meld. St. 9 (2010–2011) – om fullskala
CO2-håndtering – vedlegges protokollen.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 5. april 2011
Siri A. Meling |
Ketil Solvik-Olsen |
fung. leder |
ordfører |