Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene
Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Gina Knutson Barstad, fra Senterpartiet,
Christina Nilsson Ramsøy, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til at Grotten har vært statens æresbolig for fortjente kunstnere
siden 1922, og at det er et stort engasjement knyttet til fremtidig
bruk av Grotten. Komiteen viser videre til statsrådens
svarbrev (vedlegg), hvor det fremkommer at regjeringen har besluttet
at Grotten fortsatt skal være statens æresbolig for fortjente kunstnere. Komiteen slutter
seg til dette.
Komiteen viser til at det allerede
eksisterer en Wergelandsutstilling på Eidsvoll, og at det for tiden
planlegges flere nye museer i Oslo.
Komiteen registrerer at det er
kommet flere forslag på hvem som skal bli ny beboer i Grotten, samt
alternativ bruk av bygningsmassen. Komiteen mener
dette er et meget positivt engasjement.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil presisere at
dette er regjeringens ansvar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at diskusjonen om den framtidige bruken av Grotten har gått i media,
mellom tilhengerne av fornyet bruk av huset som æresbolig for kunstnere
på den ene siden og de som ønsker et minne- og formidlingssted for
Henrik Wergeland på den andre. Disse medlemmer ser
også at det har kommet frem forslag som kombinerer det beste fra
idéen om kunstnerbolig med det beste fra ideen om et Wergeland-museum.
Disse medlemmer viser til at
Grotten er et av de mest markante og best bevarte kunstnerhjem Norge
eier. Wergeland tegnet selv huset og bodde der til kort tid før
sin død i 1845. Her skrev han flere av sine hovedverk, blant dem «Jøden»
(1842), «Jødinden» (1844) og «Norges Konstitutions Historie» (1841–1843),
som fortsatt bevarer sin posisjon som et pionerverk.
Disse medlemmer viser også til
at få personer har spilt en tilsvarende rolle som Wergeland for
etableringen av en norsk nasjonal bevissthet, både kulturelt og
politisk. Vårt land har knapt fostret noen større lyriker og neppe
noen kulturpersonlighet med bredere virkekrets: Han var historiker,
folkeopplyser, dramatiker, lyriker og ustoppelig politisk aktiv
i striden for å virkeliggjøre sine demokratiske og humanitære idealer. Wergeland
fikk avgjørende betydning for etableringen av en norsk nasjonallitteratur.
På samme tid var han en av våre mest internasjonalt orienterte menn,
kjennetegnet ved sin åpenhet for andre kulturer og religioner. Hans
innsats for jødenes sak førte få år etter hans død til endring av
Norges grunnlov.
Disse medlemmer viser til at
Wergelands tanker og hans omfattende kulturinnsats fortsatt har
stor aktualitet. Hans hjem bør gjøres til et sted der det kan videreføres
og videreutvikles i pakt med nye tiders behov. Dette kan skje ved
at staten gjør Grotten til et sted for aktivt kulturarbeid og aktiv
kulturformidling. Stedet kan dels fungere som et rent Wergeland-minne
og et sted for formidling av arven fra Wergeland, i tråd med f.eks.
Ibsen-museet i Arbinsgate, Bjørnstjerne Bjørnsons Aulestad og Sigrid
Undsets Bjerkebæk; dels kan det fungere som et arbeidssted (midlertidig
bolig) for kunstnere og kulturarbeidere (forfattere, komponister,
forskere innen historie, litteratur, menneskeretter osv.), slik
det skjer i forbindelse med andre kunstnerhjem, f.eks. Emma og Olav
Duuns hjem i Holmestrand og Fartein Valens hjem i Sveio. En fleksibel
forvaltning av Grotten vil gjøre huset til inspirasjon for skapende
virksomhet av ulikt slag, uten å binde den opp til en enkelt kunstners virke.
Disse medlemmer mener at det
i tilknytning til Grotten kan opprettes et Wergeland-stipendium
som dels innebærer tildeling av arbeidsstipend, dels muligheten
til å benytte Grotten som bolig og arbeidssted for en begrenset
periode. På grunn av bredden i Wergelands engasjement kan man tenke
seg at mottakere av stipendet kan være representanter for ulike
kunstarter (diktning, musikk, malerkunst, teaterarbeid osv.), en rekke
samfunnsområder og en rekke områder av landet.
Disse medlemmer ser at en ny
bruk av Grotten kan bidra til aktiviteter og formidling med bred
folkelig appell, på lignende måte som vi ser det har skjedd i Litteraturhuset.
Men i Grotten kan man rette formidlingen mer direkte mot de ideene
som står sentralt i Wergelands omfattende forfatterskap, og knytte
disse opp mot saker med stor aktualitet i vår egen tid (f.eks. demokratiforståelse,
religiøs toleranse osv.). Grotten kan slik bli et politisk og kulturelt
sentrum i Norge, mens huset fortsatt ærer den skapende personligheten
som fikk det reist og som selv bodde der. Disse medlemmer mener
at dette er måten å videreføre arven fra Wergeland på beste måte
til stadig nye generasjoner.
Wergeland kalte seg med god grunn den norske grunnlovens
eldre bror. Disse medlemmer ser også at ny bruk av
Grotten vil kunne spille en sentral rolle under grunnlovsjubileet
i 2014. Her skrev som sagt Wergeland en rekke arbeider (diktverk,
artikler) som førte til en endring av konstitusjonen i humanitær
retning, og her skrev han også selve Grunnlovens historie. Ingen
ting kunne være mer i Wergelands ånd enn at den norske stat nettopp
i grunnlovsåret 2014 markerte Grotten som Wergeland-sted og grunnlovs-minne.
Disse medlemmer mener også at
det løpende ansvar for forvaltningen av stedet kan f.eks. legges
til Norsk folkemuseum, slik tilfellet er med Ibsen-museet i Arbinsgate.
Andre ordninger for forvaltningen kan eventuelt utredes.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen iverksette arbeidet med
å etablere et museum til ære for Henrik Wergelands forfatterskap
og liv i Grotten.»