Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Oskar J. Grimstad, Henning Skumsvoll og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og fung. leder Siri A. Meling, og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, deler forslagsstillernes intensjoner om at det er viktig å styrke lokaldemokratiet og eiendomsretten i miljø- og arealforvaltningen. Plan- og bygningsloven berører de fleste mennesker fra tid til annen, og flertallet mener derfor beslutningene bør tas nærmest dem det angår for å skape størst mulig legitimitet i lokalbefolkningen.

Flertallet vil understreke at kommunene utgjør selve grunnmuren i det lokale folkestyret, og kommunene representerer både tilhørighet og mulighet for innflytelse for befolkningen. Mer makt og myndighet til lokaldemokratiet vil styrke dets legitimitet.

Flertallet mener det kan være fornuftig å se nærmere på saksbehandlingen som kreves knyttet til loven, med tanke på å redusere mengden søknadsskjemaer og papirer enkeltpersoner må forholde seg til. Flertallet deler forslagsstillernes bekymring for at saksbehandlingen til tider er unødvendig komplisert og dermed kostbar for enkeltmenneskene som trenger tillatelser til små og store tiltak.

Flertallet er kjent med at saker som omhandler vern til tider er konfliktfylte, og mener at som prinsipp bør frivillighet legges til grunn. Når vern er gjennomført, bør forvaltning av områdene skje på et lokalt plan for å sikre nærhet og legitimitet hos berørte parter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm og Eirin Sund, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, og fra Senterpartiet, Knut Magnus Olsen, viser til at mesteparten av de bekymringer som forslagsstillerne gir uttrykk for var en del av prosessen da den nye plan- og bygningsloven ble vedtatt i 2008, og at det ikke har tilkommet nye momenter siden den gang som gjør at det er grunn til å endre loven slik det her er foreslått.

Disse medlemmer vil understreke at loven bygger på det prinsipp at hovedansvaret for planleggingen ligger på kommunene og fylkeskommunene. Kommunen er den primære myndigheten i arealforvaltningen, og har hovedansvaret for å bestemme bruken av arealene innenfor eget område. I de tilfeller kommunenes planer ikke tar tilstrekkelig hensyn til at arealbruken også har betydning for interesser eller hensyn utover kommunen, kan planvedtak overprøves.

Disse medlemmer vil trekke fram at det er viktig å videreføre innsigelsesordningen i plansystemet. Videre viser disse medlemmer til at det i perioden 2007–2009 ble vedtatt ca. 2 000 kommunale planer årlig av kommunestyrene i Norge. I 2010 ble 29 planer avgjort av Miljøverndepartementet. I om lag halvparten av disse ble kommunens vedtak helt eller delvis opprettholdt av Miljøverndepartementet.

Disse medlemmer viser til brev fra miljøvernministeren av 23. november 2010 som er vedlagt, og hvor det redegjøres for endringene i naturforvaltningen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Dokument 8:3 LS (2010–2011) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Erna Solberg, Nikolai Astrup, Gunnar Gundersen, Svein Harberg, Trond Helleland, Frank Bakke Jensen, Elisabeth Røbekk Nørve, Anders B. Werp, Lars Bjarne Tvete og Bjørn Lødemel om en styrking av lokaldemokratiet og eiendomsretten i miljø- og arealforvaltningen. Endringer i plan- og bygningsloven – bifalles ikke.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er fornuftig å se nærmere på om man kan samle ansvaret for plan- og bygningsloven i ett departement, slik at man unngår «interessekonflikter». Lovens omfang dekker hele landet fra ytterst ved kysten til lengst oppe på høyfjellet, og det kreves mye kunnskap ved saksbehandling av saker regulert av denne lov.

Disse medlemmer peker videre på at de politiske prosessene de siste 10 årene har flyttet råderett over store arealer og verdier fra lokal myndighet til statlige myndigheter. Denne prosessen har medført en form for tillitskrise mellom mange lokalsamfunn og sentrale styringsmyndigheter. Etter årtier hvor naturområder er blitt forvaltet gjennom stort sett varsom lokal bruk, oppleves vern/arealutnyttelse som et konfliktområde mellom lokale myndigheter og sentrale myndigheter. Forvaltning av naturressurser og naturområder har etter disse medlemmers mening ikke funnet sin form i Norge.

Disse medlemmer peker på begrepet «inngrepsfrie naturområder» (INON) som særlig konfliktfylt. Når et område ligger mer enn 1 km i luftlinje fra offentlige veier, skogsvei for traktor og bil, kraftlinjer, rørgater og dammer er det etter definisjonen inngrepsfritt. Disse medlemmer viser til at bevaring av alle «inngrepsfrie områder» berører 70 pst. av Norges landareal. Det er til sammenligning omtrent tre ganger så mye som det samlede arealet for all produktiv skog i Norge.

Disse medlemmer peker på at til tross for at denne definisjonen berører en så stor andel av Norges landareal, har denne definisjonen og bruken av den som kriterium i den statlige behandlingen av arealsaker, ikke blitt vedtatt gjennom behandling i Stortinget, men kun oppstått gjennom forvaltningspraksis. Disse medlemmer har merket seg at regjeringen i Prop. 1 S (2010–2011) gir en redegjørelse for INON-begrepet. Der går det frem at regjeringen mener at også i fremtiden vil den legge vekt på dette begrepet i statlige arealsaker. Disse medlemmer er uenig i dette, og mener at begrepet «inngrepsfrie naturområder» (INON) ikke skal anvendes som kriterium i arealforvaltningen.

Disse medlemmer mener at INON ikke er et egnet begrep å bruke i forvaltningen. INON fremstilles som siste rest av uberørt natur. Imidlertid har skog- og fjellområdene innenfor INON vært utnyttet langt mer intensivt tidligere enn de blir i dag. Det som kjennetegner områdene er kun at de ligger mer enn én kilometer fra bestemte moderne sivilisasjonsbegrep som bilveier, kraftlinjer og lignende.

Disse medlemmer mener at langsiktig miljø- og arealforvaltning i større grad enn i dag må bygge på eiendomsrettslige prinsipper og lokalt selvstyre. Disse medlemmer mener derfor at det er behov for reformer i den statlige miljø- og arealforvaltningen med tanke på å skape en bedre balanse mellom statlige og lokale myndigheter, og der hensynet til enkeltpersoner og lokalsamfunn ivaretas bedre enn i dag. Disse medlemmer vil flytte skjønnsutøvelsen i arealforvaltningen fra DN og andre statlige organer og ned til lokale, folkevalgte myndigheter. Samtidig må rammene for arealforvaltningen fortsatt legges av statlige myndigheter.

Disse medlemmer mener langsiktig miljø- og arealforvaltning i større grad enn i dag må bygge på eiendomsrettslige prinsipper og lokalt selvstyre. Disse medlemmer vil derfor utvikle en helt ny modell for statlig natur- og miljøforvaltning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, understreker samtidig behovet for å ta vare på naturmangfoldet og beskytte truede plante- og dyrerater mot utryddelse, samt å ivareta Norges internasjonale forpliktelser i denne sammenhengen. Mangfold av livsformer er grunnlaget for menneskets eksistens, livskvalitet og velferd. Det biologiske mangfoldet er utviklet over lang tid og gjennom kulturpåvirkning. Skal vi sikre det biologiske mangfoldet, må vi også sikre områdene der artene lever. Flertallet vil ta vare på det biologiske mangfoldet for kommende generasjoner, og mener det gjøres best gjennom en kombinasjon av frivillig vern og bærekraftig bruk.

Flertallet mener dessuten at det er viktig å bevare viktige områder for friluftsliv for allmennheten. Allemannsretten til fri ferdsel i utmark er et viktig samfunnsgode, og den skal bevares.

Flertallet har merket seg de positive erfaringene man har med arbeidet med frivillig vern av skog. Ved at verneprosessen har blitt endret fra tidligere ensidige statlige vedtak om vern har man i dag en prosess der de berørte grunneiere er involvert. De store konfliktene mellom myndigheter og enkeltpersoner/lokalsamfunn er dermed i all hovedsak forsvunnet. Flertallet har merket seg at frivillig vern har gitt et like bra resultat i forhold å ta vare på viktige naturområder som tvangsvern.

Flertallet viser til at til tross for at en desentralisert og lokalpolitisk prosess er nedfelt som prinsipp som ligger til grunn for plan- og bygningsloven, oppleves ikke praktiseringen av loven slik. Flere av bestemmelsene i plan- og bygningsloven er dessuten i konflikt med det prinsipp som skulle ligge til grunn for loven.

Flertallet har merket seg at mange av utmarkskommunene i Utmarkskommunes Sammenslutning (USS) opplever at det lokalpolitiske handlingsrommet i arealforvaltningen ikke er i henhold til de lokalpolitiske prinsippene som legges til grunn i forarbeidene til loven. Mange kommuner har fått vernet 50–75 prosent av sitt areal i henhold til naturmangfoldloven. I tillegg til disse områdene er det også restriksjoner i form av for eksempel nasjonale forventninger, statlige planretningslinjer og hensynssoner. I tillegg brukes INON aktivt fra forvaltningen som en restriksjon, til tross for at forvaltningens bruk av INON-indikatoren er kritisert både naturfaglig og juridisk.

Flertallet tar opp forslagene G, H og I i Dokument 8:3 LS (2010–2011):

«Stortinget ber regjeringen legge frem en strategi som gjør det lettere å drive næringsutvikling og skape arbeidsplasser i kommuner med høy andel vern. En slik strategi bør bestå i

• a) å kartlegge hvilke kommuner som har stor båndlegging av areal til vern eller andre felleskapsformål

• b) å utvikle en kategorisering av kommuner etter båndleggings- og vernegrad

• c) å lage nasjonale retningslinjer for alle etater med verne- eller arealbruksmyndighet, slik at det tas hensyn til at kommuner med stort båndleggingsbehov også skal ha rom for næringsmessig utvikling

• d) å lage nasjonale strategier for næringsutvikling i kombinasjon med vern

• e) å vurdere om det bør innføres en særskilt lokal kompensasjon til kommuner som tar en svært stor del av belastningen med vern fra storsamfunnet.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at frivillighet og makebytteløsninger kommer i sentrum i forbindelse med vern. Tvang må være siste utvei.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at bruksrestriksjoner ikke går lenger enn det som er nødvendig av hensyn til verneformålet.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er bekymret for at saksbehandlingen som plan- og bygningsloven legger opp til er unødvendig komplisert og dermed kostbar både for kommunene og enkeltmenneskene som trenger tillatelser til små og store tiltak. I tillegg er den tunge statlige involveringen i skjønnsavveininger mellom ulike samfunnshensyn til direkte hinder for et reelt lokalt selvstyre. Ved å ta bort fylkeskommunen og begrense statlige organers rolle til lovlighetskontroll, vil enkeltmennesker møte en mindre «byråkratimølle» og kommunene vil få større selvstyre.

Disse medlemmer tar opp forslagene A, B, C, D, E og F i Dokument 8:3 LS (2010–2011):

«I

I lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling gjøres følgende endringer:

§ 1-8 femte ledd oppheves.

§ 5-4 første ledd skal lyde:

Berørt statlig organ kan fremme innsigelse til forslag til kommuneplanens arealdel og reguleringsplan dersom planforslaget er i strid med bestemmelser i lov, forskrift, overordnet plan eller nasjonale mål vedtatt av Stortinget.

§ 5-4 fjerde ledd oppheves.

§ 6-1 Oppheves.

§ 6-2 Oppheves.

§ 6-3 Oppheves.

§ 19-2 første ledd skal lyde:

Kommunen kan gi varig eller midlertidig dispensasjon fra bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne lov. Det kan settes vilkår for dispensasjonen. Kongen kan i forskrift fastsette tidsfrist for behandling av dispensasjonssaker.

§ 19-4 Oppheves.

II

Loven trer i kraft straks.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det overordnede ansvaret for plan- og bygningsloven legges til ett departement som vil ha en helhetlig tilnærming til lovens formål, slik at mange ulike samfunnshensyn blir veid mot hverandre på en god måte. Stortinget mener dette bør skje ved at forvaltningen av hele lov om planlegging og byggesaksbehandling av 27. juni 2008 (plan- og bygningsloven) samles hos Kommunal- og regionaldepartementet.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det lokale selvstyret styrkes i arealsaker, gjennom at bestemmelsene om nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging, statlige planretningslinjer og statlige planbestemmelser fjernes, at statens mulighet til å fremme innsigelse kun ut fra skjønn fjernes, samt at statlige myndigheter kun skal kunne overprøve dispensasjoner der det kan dokumenteres at dispensasjonen fra byggeforbudet klart vil gå utover allemannsretten i området.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at begrepet 'inngrepsfrie naturområder' ikke lenger skal tillegges vekt ved behandling av arealsaker i statlige forvaltningsorganer.»

«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2011 fremme en sak for Stortinget om en endring i Fylkesmannens oppgaver der disse innskrenkes til kun å omfatte legalitetskontroll for å ivareta enkeltmenneskers rettighet når det gjelder den kommunale forvaltningen og at kommunene holder seg innenfor vedtatte lover.»

«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2011 fremme en sak for Stortinget om overføring av forvaltningsmyndigheten over områder som er vernet med hjemmel i naturmangfoldloven til de berørte kommuner. Det forutsettes at Norges nasjonale mål og forpliktelser når det gjelder bevaring av artsmangfoldet, ligger fast.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at forslag til endringer av denne lov blir debattert i Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser med bekymring på at den kommunale selvråderetten over arealer innenfor egen kommune er svært begrenset. Da fylkeskommunen mistet styringen med sykehussektoren, ble kommunenes arealforvaltning et svært viktig saksområde som stadig er blitt mer og mer omfattende. Overordnete myndigheter har den totale myndighet over kommunenes arealer.

Disse medlemmer viser til at Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) om endringer i plan- og bygningsloven legger grunnlaget for en markant innstramming av selvråderetten som tidligere i betydelig omfang var kommunal. Den nye plan- og bygningsloven trådte i kraft fra 1. juli 2009.

Disse medlemmer ser med bekymring på at statelig overprøving av kommunale vedtak gjennom Fylkesmennenes miljøvernavdelinger eller Miljøverndepartementet er med på å minske den vanlige borgers interesse til å delta i politisk arbeid på kommunenivå. Dette merkes best på at valgdeltakelsen har en nedadgående tendens.

Disse medlemmer viser til statsråd Solheims svar til komiteen datert 23. november 2010 vedrørende Representantforslag 3 LS (2010–2011), som er vedlagt, hvor det bl.a. sies:

«Loven bygger på det prinsipp at planleggingen skal skje desentralt og nærmest mulig de som berøres av beslutningene. Kommunen er den primære myndighet i arealforvaltningen og har hovedansvaret for å bestemme bruken av arealene innenfor eget område. Det er bare i tilfeller kommunenes planer ikke tar tilstrekkelig hensyn til at arealbruken også har betydning for interesser eller hensyn utover kommunen, at planvedtak kan overprøves. Forutsetningen for bruk av innsigelser til kommunale planer er at planforslaget innebærer vesentlige konflikter i forhold til nasjonale eller regionale interesser også etter dialog med regionale myndigheter.»

Disse medlemmer vil peke på at statsråd Solheim skriver at forutsetningene for bruk av innsigelser i kommunale planer er at planforslagene innebærer vesentlige konflikter i forhold til nasjonale og regionale interesser.

Da Representantforslag 98 S (2009–2010) om å styrke lokal forvaltning av arealer i strandsonen, ble behandlet i Stortinget 7. juni 2010, uttalte statsråd Solheim i et replikkordskifte med stortingsrepresentant Henning Skumsvoll bl.a. dette:

«Jeg må også si at jeg er enig med representanten Skumsvoll i at det å gå inn i bagatellmessige detaljer som ikke har betydning for selve dette viktige, nemlig allmennhetens adgang til strandsonen, bør offentlige myndigheter unngå. Strandsonen i Norge står og faller ikke med en enkelt utedo eller en fasadeendring eller slike ting,»

Disse medlemmer er enige med statsråd Solheim i det han uttalte i debatten. Fremskrittspartiet støtter statsråden når han peker på viktigheten av allmennhetens adgangsmuligheter til strandsonen. Problemet er imidlertid at Fylkesmennenes miljøvernavdelinger ikke har fått klare instrukser om at det bare skal reises innsigelser når det foreligger vesentlige konflikter i forhold til nasjonale og regionale interesser. Det betyr i virkeligheten at de opplysningene som statsråd Solheim forfekter både fra Stortingets talerstol og i brev til komiteen datert 23. november 2010, ikke kommer fram til departementets forlengede arm, nemlig Fylkesmennenes miljøvernavdelinger.

Disse medlemmer viser til skriftlig spørsmål nr. 383 fra Henning Skumsvoll fra Fremskrittspartiet til statsråd Solheim, der statsråden blir spurt om han vil gi klarere regler til fylkesmennene om at saker som ikke hindrer allmennhetens adgang til strandsonen, skal kunne imøtekommes. Statsråden svarer ikke konkret på dette spørsmålet, men henviser til at differensierte planretningslinjer for kommunene forventes å foreligge på våren etter at disse er vedtatt av Kongen.

Disse medlemmer vil peke på at statsråd Solheim er mye klarere i sin håndtering av strandsoneproblematikken i Stortinget enn han ser ut til å være når det stilles spørsmål om å instruere fylkesmannsembetene om hans tolkninger av plan- og bygningsloven, hva angår strandsoneproblematikken.

Disse medlemmer mener som forslagsstillerne til dette dokumentet fra Høyre, at det mest naturlige vil være å flytte ansvaret for plan- og bygningsloven til Kommunal- og regionaldepartementet.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at det er en grunnleggende tanke innenfor kristendemokratisk tenkning at mennesket har et grunnleggende ansvar for å forvalte skaperverket på en forsvarlig måte. Det gjelder naturressurser, økonomiske og menneskelige ressurser. Naturen gir oss store muligheter og et stort ansvar. Ressursene må brukes i pakt med naturens tåleevne.

Dette medlem vil samtidig vise til at kristendemokratiet også har som mål at beslutninger skal fattes på det lavest mulige hensiktsmessige nivå. Det innebærer at beslutninger skal fattes så nær de det gjelder som mulig. Samtidig må ønsket om nærhet ivareta at flest mulig av dem som beslutningen gjelder, skal inkluderes i beslutningsprosessen. Nærhetsprinsippet handler om maktfordeling og beslutningsmyndighet. Det dreier seg om å avgrense bruken av offentlig makt.

Dette medlem mener forslagene som behandles i denne saken dreier seg om en avveining mellom disse to hensynene – forvalteransvaret og nærhetsprinsippet. Dette medlem deler forslagsstillernes intensjon i noen av forslagene, men mener helheten i de forslag som fremmes går for langt på bekostning av forvalteransvaret. God forvaltning krever en fornuftig og hensiktsmessig balanse mellom sikring av overordnede nasjonale interesser og målsettinger og lokalt selvstyre.

Dette medlem mener det er nødvendig å klargjøre begrepsbruken omkring inngrepsfrie naturområder INON. Begrepsbruken må ikke komme til hinder for et aktivt skogbruk innen områder som ellers ikke er underlagt andre vernebestemmelser. Dette forutsetter at hogst og maskinelt uttak av tømmer ikke defineres som tunge tekniske inngrep.

Dette medlem mener verneplanarbeidet må videreføres for å sikre vern av viktige naturtyper over hele landet. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti mener frivillige verneavtaler er et konstruktivt spor og vil videreutvikle denne ordningen.

Dette medlem mener strandsonen må forvaltes i et generasjonsperspektiv og sikres for allmennhetens bruk. Hundremetersregelen må praktiseres strengt. I deler av landet der strandsonen ikke er under press, mener dette medlem det bør kunne åpnes for en mer fleksibel praksis.