Lakseoppdrett er en næring i sterk vekst. I
2010 er det forventet en produksjon på ca. 930 000 tonn i Norge.
Større oppdrettsenheter og mer eksponerte lokaliteter gjør at det
må utvikles ny kunnskap, forbedret teknologi samt mer robuste operasjoner
for å mestre lusesituasjonen i fremtidens lakseoppdrett.
Forslagsstillerne ønsker en sterk oppdrettsnæring
i Norge. Forslagsstillerne mener det er avgjørende at oppdrettsnæringen
innen kort tid gjennomgår strukturelle endringer for å sikre bærekraft.
Oppdrettsnæringen må industrialiseres, og regjeringen må sørge for
at dette skjer før det er for sent for Norges villaksbestander og
næringen selv.
I regjeringens bærekraftstrategi fra 2009 legges det
vekt på fem hovedområder der oppdrettsindustrien påvirker miljøet;
genetisk påvirkning og rømming, sykdom, forurensning og utslipp,
arealbruk og bruken av fôr. De fem hovedområdene har vært problemområder
siden oppstarten av oppdrettsindustrien, og etter 40 års drift er
det nå viktig at man får til faktiske endringer. Forslagsstillerne
mener det må være en prioritert oppgave å løse disse problemene
innen 2013 og er bekymret for at regjeringens strategi ikke vil løse
miljøutfordringene før det er for sent.
Strategien mangler klare indikatorer på hva
som er akseptabel miljøpåvirkning fra lakseoppdrett, samt at strategien
heller ikke har tidsfrister for når en skal ha på plass de ulike
tiltakene.
Forslagsstillerne mener en rekke konkrete tiltak må
iverksettes for å sikre en bærekraftig lakseoppdrettsnæring. Oppdrettsnæringen
har etter forslagsstillernes mening råd til å pålegges de tiltak
som må til for å sikre en miljøvennlig næring som er bygget på fornybare
ressurser og som kan bidra til verdiskaping langs kysten i Norge
i mange år fremover. Forslagsstillerne mener forpliktende miljøtiltak
er avgjørende både for å sikre oppdrettsnæringens omdømme og muligheter
for bærekraftig og lønnsom produksjon på sikt, og for å bevare villaksen
og sjøørreten i Norge.
Følgende forslag fremmes i dokumentet:
«I
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om forpliktende
miljøtiltak som innebærer kraftig forbed-ring av miljøtilstanden
i oppdrettsnæringen innen 2013. Forslagene må innebære kvantitative
krav når det gjelder genetisk påvirkning og rømming, sykdom, forurensning
og utslipp.
II
Stortinget ber regjeringen fremme forslag til sanksjoner
som skal brukes overfor oppdrettsnæringen hvis ikke miljøkravene
er innfridd innen 2013.
III
Stortinget ber regjeringen legge frem en plan
for overgang til en miljømessig bærekraftig oppdrettsnæring med
lukkede sjøanlegg, alternativt tiltak for å oppnå et tilsvarende
sikkerhetsnivå innen 2020.
IV
Stortinget ber regjeringen etablere et fond
for forskning og utvikling i oppdrettsnæringen, med særlig vekt
på utvikling av teknologi for lukkede sjøanlegg eller virksomhet
med tilsvarende sikkerhetsnivå.
V
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
at oppdrettsindustrien pålegges en avgift for å bidra til å finansiere
utvikling av teknologi for lukkede sjøanlegg eller virksomhet med
tilsvarende sikkerhetsnivå.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein
Flåtten og Torgeir Dahl, fra Sosialistisk Venstreparti, Alf Egil
Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra Kristelig
Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til representantforslag
fra stortingsrepresentantene Rigmor Andersen Eide, Line Henriette
Hjemdal og Øyvind Håbrekke om forpliktende miljøtiltak for oppdrettsnæringen, Dokument
8:38 S (2010–2011).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til forslagsstillernes ønske om mer forpliktende miljøtiltak
i havbruksnæringen. Flertallet vil i den forbindelse
vise til regjeringens strategi for miljømessig bærekraftig havbruksnæring,
som omhandler i alt 32 tiltakspunkt. De aller fleste av disse tiltakene
er allerede igangsatt. En viktig oppgave blir å etablere politisk
forankrede måleindikatorer og grenseverdier for hva som er miljømessig bærekraftig. Flertallet viser
også til at det er sendt på høring et forslag som har til hensikt
å forsterke de tekniske kravene til matfiskanlegg for å hindre rømming.
Det er også igangsatt arbeid med teknisk standard for landbasert
anlegg. Flertallet har merket seg at fiskeri- og
kystministeren har signalisert at hun ser på hvordan gjenfangstplikten
for oppdrettsnæringen kan skjerpes. Flertallet støtter
dette.
Flertallet viser videre til at
regjeringen nedsatte et ekspertutvalg som har levert sin rapport om
effektiv og bærekraftig arealbruk i havbruksnæringen. Denne rapporten
er nå ute på høring i seks måneder for å få et bredt tilfang av innspill.
Flertallet er tilfreds med at
regjeringen ønsker en videre vekst innenfor bærekraftige rammer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre merker seg at næringen i kraft av sin dyktighet
både innen det rent faglige ved avl og oppdrett og innen salg og
markedsarbeid er blitt en av det moderne Norges industrielle solskinnshistorier.
En næring som setter Norge på kartet over hele verden. Norwegian Salmon
er nå det nærmeste Norge kommer i å ha skapt en merkevare med verdi
som kan sammenlignes med svenske Volvo eller finske Nokia. En følge
av denne suksessen er at næringen nå arbeider i et skarpere søkelys
fra det offentlige og media. En annen er at næringens størrelse
og raske vekst gjør at den setter betydelige spor etter seg. Disse
medlemmer mener derfor det er riktig og viktig at man fra
politisk hold stiller strenge miljøkrav til næringen. Det bør også,
i den grad det har vært uklart, poengteres viktigheten av at næringen
har klare politisk vedtatte mål å forholde seg til.
Disse medlemmer viser til at
forslagsstillerne fremmer en rekke krav som også er varslet fra regjeringen
i fiskeri- og kystministerens havbrukspolitiske redegjørelse for
Stortinget den 17. februar 2011. Forslagsstillerne og redegjørelsen
viser at det politiske miljøet er opptatt av og engasjert i å skape
bedre lovverk for å ivareta både havbruksnæringen og miljøet.
Disse medlemmer viser videre
til at Gullestad-utvalget nylig har levert en grundig rapport som
behandler næringens plass i fremtiden. Regjeringen har nå sendt
rapporten til Gullestad-utvalget ut på en 6 måneders høring, og disse
medlemmer mener at det er riktig å avvente denne høringen
for å finne riktig tidspunkt for å utarbeide ny politikk som tar
næringen inn i fremtiden.
Disse medlemmer vil uttrykke
bekymring for de mange sprikende utspill man har observert fra nasjonal
forvaltning de siste årene. Når forskjellige etater og direktorater
sår tvil om målte verdier, tradisjonelle metoder og vedtatte måls egnethet
eller troverdighet, er det grunn til å hevde at hvordan man organiserer
forvaltningen av havbruksnæringen i seg selv er en fare for miljøet.
Det har ved flere anledninger, blant annet i debatten rundt dette
med lakselus, vært nærmest umulig for det politiske miljø å finne troverdige
virkelighetsbeskrivelser. Da er det også umulig å vedta klare miljøkrav.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at Stortingets debatt 22. februar 2011 knyttet til fiskeri- og kystministerens
redegjørelse i Stortinget 17. februar 2011 om tilstanden innen oppdrettsnæringen
med all tydelighet viser det engasjement et samlet storting har
knyttet til de utfordringer oppdrettsnæringen nå står overfor i
et miljøperspektiv. Dette dreier seg for det første om interessekonfliktene
som er mellom oppdrettsnæringen på den ene siden og villaksforkjemperne
på den andre siden når det gjelder rømt oppdrettsfisk og mulighetene
for at denne ødelegger genmaterialet til villfisken. En annen konflikt
er også problemet med for mye lus på laksen i den perioden smolten
fra elvene skal vandre ut i havet. Disse medlemmer mener det
er av avgjørende betydning at man klarer å finne frem til en løsning
på disse problemene. En annen problemstilling som en også må gripe
fatt i, er selvfølgelig kontroll med havbunnen under anleggene for
å sikre at det ikke er en for stor oppsamling av avføring og fôrrester,
som i neste omgang kan føre til forurensning og bakterieoppblomstring. Disse
medlemmer har videre merket seg at regjeringen har sendt
Gullestad-utvalgets rapport ut på en 6 måneders høring. Disse
medlemmer forventer at regjeringen i kjølvannet av denne
høringen vil gjennomføre en konsekvensutredning før en even-tuelt
igangsetter de regulerende tiltak som det fremkommer forslag om
i denne rapporten, da dette vil kunne få svært alvorlige konsekvenser
særlig for de mindre oppdrettsselskapene. Disse medlemmer vil
også be om at man nok en gang vurderer de forslag som i sin tid
ble fremmet av Rieber-Mohn-utvalgets NOU 1999:9 med tittelen «Til laks
åt alle kan ingen gjera?». I den forbindelse er det særlig viktig
å se på muligheten for å kunne gi rene ørretkonsesjoner i særlig
sårbare områder for villaksen. I dagens konsesjonsbestemmelser åpnes
det ikke for å kunne foreta et skille mellom lakse- og ørretkonsesjoner, dette
til tross for at regnbueørreten ikke kan formere seg med villaksen
i elvene. Det er videre svært viktig at en intensiverer forskningen
med å finne frem til en vaksine som kan tilsettes laksefôret slik
at lusen ikke fester seg på oppdrettslaksen. Dersom en skal få dette
til, må det avsettes et betydelig beløp til denne typen forskning
i fremtiden. Det er en kjensgjerning at det også bør forskes videre
for å finne frem til en steril laks som ikke har betydelige avvik
hva gjelder utseende. Disse medlemmer vil vente med
å fremme nye og strengere miljøkrav til oppdrettsnæringen inntil
en har sett hva høringsuttalelsene til Gullestad-rapporten vil frembringe av
ny kunnskap og nye innspill. Disse medlemmer foreslår
at forslaget vedlegges protokollen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at oppdrettsnæringen har store utfordringer.
Mellom 150 000 og 160 000 laks rømte nylig fra et oppdrettsanlegg
på Hitra i Sør-Trøndelag, noe som utgjør en stor trussel for villaksen.
Dette er den største lakserømningen i Trøndelag noensinne.
Dette medlem viser videre til
at en hadde svært høye lusetall på oppdrettsfisk høsten 2009, og
at situasjonen ikke hadde bedret seg høsten 2010. TV2 meldte nylig
at den totale bruken av avlusingskjemikalier lå på rundt hundre
kilo i året fra 2001 til 2008. Men fra 2008 til 2010 eksploderte
bruken fra 218 kilo til 6 454 kilo.
Dette medlem mener at større
oppdrettsenheter og mer eksponerte lokaliteter gjør at det må utvik-les
ny kunnskap, forbedret teknologi samt mer robuste operasjoner for
å mestre lusesituasjonen og forhindre rømming i fremtidens lakseoppdrett.
Dette medlem viser til forslaget
fra Line Henriette Hjemdal, Rigmor Andersen Eide og Øyvind Håbrekke
om forpliktende miljøtiltak for oppdrettsnæringen, som innebærer
en kraftig forbed-ring av miljøtilstanden i oppdrettsnæringen innen
2013.
Dette medlem mener det er behov
for en plan for overgang til en miljømessig bærekraftig oppdrettsnæring
med lukkede sjøanlegg, alternativt tiltak for å oppnå et tilsvarende
sikkerhetsnivå innen 2020. En eventuell fremtidig kapasitetsøkning
kan for eksempel forbeholdes dem som driver lukkede anlegg eller
anlegg med tilsvarende sikkerhetsnivå.
Dette medlem viser til at lakseoppdrett
er en næring i sterk vekst. Det ble produsert en million tonn oppdrettsfisk
i 2010, noe som tilsvarer 10 millio-ner måltider hver dag, gjennom
hele året. Dette medlem mener oppdrettsnæringen har råd
til å pålegges de tiltak som må til for å sikre en miljøvennlig
næring som er bygget på fornybare ressurser, og som kan bidra til
verdiskaping langs kysten i Norge i mange år fremover. Dette
medlem mener forpliktende miljøtiltak er avgjørende både
for å sikre oppdrettsnæringens omdømme og muligheter for bærekraftig
og lønnsom produksjon på sikt, og for å bevare villaksen og sjøørreten
i Norge.
Dette medlem mener at Norge har
alle forutsetninger for å sørge for at oppdrettsnæringen blir verdensledende
på miljø. For å oppnå det må regjeringen legge frem en plan for
langsiktige, strukturelle endringer i reguleringen av oppdrettsnæringen.
Næringen må kontrolleres og stilles krav til på samme måte som tidligere
SFT, nå KLIF, gjør overfor landbasert industri. Dette medlem viser
til at situasjonen på Herøya i dag, i motsetning til i 1980, er
det beste eksempelet på effekten av tydelige krav.
Dette medlem viser for øvrig
til bakgrunnen for Dokument 8:38 S (2010–2011) og fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om forpliktende
miljøtiltak som innebærer kraftig for-bedring av miljøtilstanden
i oppdrettsnæringen innen 2013. Forslagene må innebære kvantitative
krav når det gjelder genetisk påvirkning og rømming, sykdom, forurensning
og utslipp.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til sanksjoner
som skal brukes overfor oppdrettsnæringen hvis ikke miljøkravene
er innfridd innen 2013.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem en plan for
overgang til en miljømessig bærekraftig oppdrettsnæring med lukkede
sjøanlegg, alternativt tiltak for å oppnå et tilsvarende sikkerhetsnivå innen
2020.»
«Stortinget ber regjeringen etablere et fond
for forskning og utvikling i oppdrettsnæringen, med særlig vekt
på utvikling av teknologi for lukkede sjøanlegg eller virksomhet
med tilsvarende sikkerhetsnivå.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at
oppdrettsindustrien pålegges en avgift for å bidra til å finansiere
utvikling av teknologi for lukkede sjøanlegg eller virksomhet med
tilsvarende sikkerhetsnivå. »
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om forpliktende
miljøtiltak som innebærer kraftig for-bedring av miljøtilstanden
i oppdrettsnæringen innen 2013. Forslagene må innebære kvantitative
krav når det gjelder genetisk påvirkning og rømming, sykdom, forurensning
og utslipp.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremme forslag til sanksjoner
som skal brukes overfor oppdrettsnæringen hvis ikke miljøkravene
er innfridd innen 2013.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen legge frem en plan
for overgang til en miljømessig bærekraftig oppdrettsnæring med
lukkede sjøanlegg, alternativt tiltak for å oppnå et tilsvarende
sikkerhetsnivå innen 2020.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen etablere et fond
for forskning og utvikling i oppdrettsnæringen, med særlig vekt
på utvikling av teknologi for lukkede sjøanlegg eller virksomhet
med tilsvarende sikkerhetsnivå.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
at oppdrettsindustrien pålegges en avgift for å bidra til å finansiere
utvikling av teknologi for lukkede sjøanlegg eller virksomhet med
tilsvarende sikkerhetsnivå.
Komiteens tilråding fremmes av komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å fatte følgende
vedtak:
Dokument 8:38 S (2010–2011) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Rigmor Andersen Eide, Line Henriette
Hjemdal og Øyvind Håbrekke om forpliktende miljøtiltak for oppdrettsnæringen
– vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev av 2. desember 2010, der Næringskomiteen
ber om Fiskeri- og kystdepartementets vurdering av overnevnte representantforslag.
Regjeringspartiene har i Soria Moria-erklæringen
sagt at den «vil sikre at norsk havbruksnæring drives på en bærekraftig
måte». «Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring»
skal legges til grunn.
I bærekraftstrategien tas det utgangspunkt i
fem hovedområder der havbruksnæringen påvirker miljøet. Disse er
Under hver enkelt av hovedområdene gir strategien
nærmere rede for utfordringer og status, iverksatte tiltak, fremtidige
mål, og regjeringens forslag til nye tiltak. Miljømålene for norsk havbruk
følger altså av bærekraftsstrategien.
For å nå disse målene inneholder strategien
om lag 30 tiltak, der de aller fleste enten allerede er gjennomført,
eller startet opp.
Flere av tiltakene i bærekraftsstrategien har
sammenfallende begrunnelser med representantsforslaget, dog uten
identiske løsninger på problematikken.
I bærekraftstrategien blir behovet for miljøtilpasset
drift fremhevet som en forutsetning for langsiktig vekst og utvikling
i havbruksnæringen. Ett ledd i bærekraftstrategien er å legge til rette
for utvikling av ny teknologi som gir bedre kontroll med produksjon
av matfisk i sjø.
En slik teknologiutvikling bør, etter departementets
vurdering, ikke fokusere på spesifikke løsninger, men på hvilke
utfordringer som må løses. Dersom vi fokuserer for mye på enkelte
løsninger, vil vi legge begrensninger på innovasjonen, og kanskje
gå glipp av gode løsninger. Dette kom også klart fram i etterkant
av kunnskapsseminaret miljø- og utviklingsministeren og jeg arrangerte
i forrige uke.
Regjeringa har foreslått en betydelig økning
i bevilgningen til utvikling av miljøteknologi i 2012. Bevilgningene
forvaltes av Innovasjon Norge, som skal fungere som et kompetansesenter
for miljøteknologi og veilede søkere i det samlede tilbudet for
utvikling og kommersialisering. Gjennom denne miljøteknologisatsingen vil
også teknologileverandører til marin sektor kunne konkurrere om
midler til en forsterket innsats på miljømessig bærekraftig fiskeri-
og havbruksteknologi.
Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF)
finansieres ved at sjømatnæringa betaler en FoU-avgift på eksportverdien
av norsk fisk. Et anslag for 2010 er at oppdrettsnæringen innbetaler
om lag 75 mill kr i FoU-avgift (0,3pst av eksportverdien). FHF har
en langsiktig målsetting om å fremskaffe kunnskap som skal bidra
til at næringen tilfredsstiller samfunnets krav til økonomisk, miljømessig
og sosialt bærekraftig produksjon, akseptert av næringas omgivelser. FHF
har rettet sitt hovedfokus i 2011 mot rømming: evaluering av teknologisk
status, erfaringer og muligheter med flytende lukkede anlegg, og
utvikling av rømmingsfri og begroingsfri not. Samtidig skal teknologi
for nøyaktig registrering av antall og biomasse fisk utvikles. I
tillegg skal det samles kunnskap om forekomst av rømt laks i naturen.
Dersom det er behov for å teste ut ny oppdrettsteknologi
i storskala, kan det søkes om en forskningstillatelse, som skal
bidra til å utvikle kunnskap som kommer akvakulturnæringen til gode.
Slike tillatelser defineres som fellesskaplige, er vederlagsfrie
og tidsbegrenset knyttet til formålet.
Når det gjelder sanksjoner, har akvakulturloven hjemler
for en rekke mulige sanksjoner dersom bestemmelsene gitt i eller
i medhold av loven, ikke blir overholdt. Dette innebærer at det allerede
foreligger et sanksjonssystem som skal sikre at næringen til enhver
tid følger gjeldene miljøkrav. Naturmangfoldsloven gir føringer
på hvordan miljønormen i akvakulturloven skal anvendes. I tillegg
har miljøvernmyndighetene sanksjonsmuligheter ved evt. manglende
overholdelse av pålegg gitt i eller i medhold av forurensningsloven.
Akvakulturtillatelse kan som ytterste konsekvens
trekkes tilbake etter akvakulturloven § 9. Dette kan blant annet
gjøres dersom det er nødvendig ut i fra hensynet til miljøet, eller
ved gjentatte overtredelser av bestemmelsene i loven.
For øvrig vil jeg vise til at jeg i Stortinget 17. februar
2011 vil gi redegjørelse om norsk havbruksnæring, med etterfølgende
debatt 22. februar. Jeg vil i den forbindelse se det naturlig bl.a.
å redegjøre for status for oppfølging av tiltakene i «Strategi for
en miljømessig bærekraftig havbruksnæring».
Oslo, i næringskomiteen, den 10. mars 2011
Terje Aasland |
Frank Bakke-Jensen |
leder |
ordfører |