Jeg viser til ditt brev av 3. februar der du
ber om uttalelse til dokument 8:75 S – representantforslag fra stortingsrepresentantene
Høglund, Woldseth, Keshwari og Storsand om innstramming av norsk
politikk overfor Iran datert 19. januar.
Regjeringen er enig i at iranske myndigheter
har gjort og gjør seg skyldig i svært alvorlige menneskerettighetsbrudd.
Dette er grunnen til at Norge spiller en aktiv rolle i å kartlegge
menneskerettighetssituasjonen i Iran, bl.a. gjennom utstrakt kontakt
med iranske menneskerettighetsaktivister, noe som danner grunnlaget
for vår sterke kritikk av Iran både bilateralt og i multilaterale
fora. Jeg vil gjerne nevne noen eksempler på dette:
Irans herværende ambassadør Rezvani er flere ganger
siste halvår blitt innkalt til Utenriksdepartementet for å motta
norske protester mot steiningsdommer spesielt og menneskerettighetssituasjonen
i landet generelt. Jeg vil også vise til min uttalelse av 25. januar
d.å., der jeg tar sterkt avstand fra den sterke og urovekkende økningen
i antall henrettelser i Iran.
I multilaterale sammenhenger har Norge tatt
opp og stilt en rekke spørsmål om menneskerettighetssituasjonen
i Iran i Universal Periodic Review-gjennomgangene
i FNs Menneskerettighetsråd i Genève. Vi har lagt særlig vekt på
forhold som dødsstraff, tortur, situasjonen for menneskerettighetsforsvarere,
og kvinners rettigheter.
Under Rådets sesjon sist sommer holdt Norge innlegg
på vegne av 56 land om den vanskelige menneskerettighetssituasjonen
i Iran. Innlegget vektla maktmisbruk, fengslinger og henrettelser etter
valgprotestene i 2009. Restriksjoner på kvinners rettigheter, behandlingen
av religiøse minoriteter og ytringsfrihet var andre sentrale spørsmål.
Norge har også særlig kritisert Iran for ikke å ta imot en spesialrapportør
for tortur.
Videre var Norge medforslagsstiller for resolusjonen
om menneskerettighetssituasjonen i Iran som ble vedtatt i FNs generalforsamlings
tredje komité 18. november og i Generalforsamlingen 21. d.s., som
i klare ordlag fordømmer forverringen av menneskerettighetssituasjonen
i Iran.
Jeg kunne nevnt en rekke andre eksempler på norsk
kritikk av menneskerettighetssituasjonen i Iran. Det råder ingen
tvil om norske holdninger til dette, og Regjeringen vil fortsette
å uttrykke sin kritikk både bilateralt og multilateralt. Våre diplomatiske
relasjoner er avgjørende for at vi skal kunne kommunisere denne
kritikken samt øvrige budskap på en effektiv måte. I likhet med de
fleste av våre likesinnede partnere vil vi derfor opprettholde våre
diplomatiske relasjoner på det nåværende nivå. Jeg vil understreke
at slike relasjoner er viktige også i lys av Irans regionale rolle,
særlig hva angår situasjonen i Afghanistan.
Norge har i tillegg til FN-sanksjonene mot Irans atomprogram
også sluttet opp om EUs tiltak mot dette. De sanksjoner og tiltak
som nå gjelder er meget omfattende, og innbærer nye tiltak rettet ikke
bare mot atomrelaterte aktiviteter, men også mot Irans bank- og
finansbransje, shipping, og petroleumssektor. I tillegg er listen
over iranske personer og foretak som rammes av reiserestriksjoner
og frys av midler utvidet. Det er dessuten rettet et særlig fokus
mot Revolusjonsgarden, som spiller en betydelig politisk og økonomisk rolle.
Forøvrig vil jeg minne om at det ikke har funnet sted
norske besøk på politisk nivå til Iran de siste fem årene, og det
planlegges heller ingen slike besøk.
Avslutningsvis vil jeg understreke at vår Iran-politikk
kontinuerlig vurderes i lys av utviklingen i landet, og at vi er
i stadig dialog med nærstående land om hvordan vi best kan bidra
til å påvirke den meget kritikkverdige menneskerettighetssituasjonen
i landet.