Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli,
Tore Nordtun og Willy Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund,
Siv Jensen, Peter N. Myhre, Kari Storstrand og Karin S. Woldseth, fra
Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine M. Eriksen
Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, fra
Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig Folkeparti,
Dagfinn Høybråten, vil innledningsvis understreke at menneskerettighetssituasjonen
i Iran er bekymringsfull. Komiteen tar sterk avstand
fra de mange henrettelsene som foretas i landet. Komiteen vil
videre påpeke at Norge følger FNs og EUs arbeid med sanksjoner rettet
mot Irans atomprogram tett. I denne forbindelse viser komiteen til
at FNs sikkerhetsråd siden 2006 har vedtatt sju ulike resolusjoner
rettet mot atomprogrammet, hvorav fire resolusjoner har innebåret bruk
av sanksjoner. I spørsmålet om sanksjoner har Norge tradisjon for
å følge FN, og komiteen anser det som formålstjenlig
at denne praksisen opprettholdes også når det gjelder Iran.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener videre at
det å hjemkalle den norske ambassadøren til Iran vil være lite formålstjenlig.
Diplomatisk tilstedeværelse i Iran gir Norge mulighet til å vurdere
den politiske situasjonen i landet, herunder menneskerettighetssituasjonen,
og det gir Norge et godt utgangspunkt for dialog med makthaverne
og andre politiske aktører i landet om temaer som menneskerettigheter
og politisk utvikling.
Flertallet vil påpeke at den
internasjonale håndteringen av Irans atomvåpenprogram og den sjokkerende
bølgen av henrettelser i landet er gode eksempler på at dialog kan
ha begrenset effekt som utenrikspolitisk virkemiddel. Flertallet er
derfor glade for at norske myndigheter sluttet seg til EUs forsterkede
sanksjonsregime i juni 2010. For at sanksjoner skal være effektive, kreves
det imidlertid nettopp en slik bred internasjonal enighet, og flertallet vil
derfor advare mot å tro at norske sanksjoner alene vil være effektive
i arbeidet mot det undertrykkende iranske regimet.
Flertallet viser til den pågående
bølgen av folkelige opprør i Nord-Afrika og Midtøsten, som også
har nådd Iran. Nettopp i en slik situasjon er det avgjørende å ha
god informasjon og mulighet for kommunikasjon med ulike politiske krefter
i landet, og flertallet vil derfor advare mot å gå
inn for å trekke hjem Norges ambassadør eller å gå inn for politisk
boikott.
Vurderingen til et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er at dialog
er et av de mest virkningsfulle utenrikspolitiske virkemidlene en
besitter og at dette virkemidlet spesielt bør brukes i samarbeidet med
land der Norge ønsker å påvirke den politiske utviklingen. Dette
flertallet vil videre understreke at bruk av boikott og
sanksjoner krever bred internasjonal enighet og ikke er effektivt
som bilateralt virkemiddel. Følgelig mener dette flertallet at
også politisk boikott av Iran vil være lite hensiktsmessig. Dette
flertallet viser til at Norge har en pådriverrolle i mange
internasjonale menneskerettighetsspørsmål og at dette gir troverdighet
til å påpeke menneskerettighetsbrudd i alle land, inkludert Iran.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
grunnlag for å stille spørsmål ved hva den politiske dialogen med
Iran har oppnådd så langt, annet enn å legitimere regimet. Disse medlemmer finner
grunn til å stille spørsmål ved om en norsk diplomatisk tilstedeværelse
i Iran forutsetter at Norge er representert i landet på ambassadørnivå.
En innstramming i sanksjonene og virkemidlene overfor regimet fra norsk
side vil kunne ha en viktig internasjonal symbolpolitisk virkning,
og gjøre det klart at Norge protesterer overfor regimets overgrep
mot egen befolkning, atomprogrammet og truslene regimet har kommet
med overfor Israel og verdensfreden. Disse medlemmer registrerer
at regjeringen på en rekke andre utenrikspolitisk felt har gått
foran og forsøkt å påvirke andre land og den internasjonale opinionen
i en bestemt retning, men at man altså ikke ønsker å gjøre dette når
det gjelder Iran.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak
overfor regimet i Iran, som har til hensikt å ramme landets myndigheter
og signalisere klart og tydelig at Norge tar avstand fra det nåværende regimets
politikk.»