Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, fra Kristelig Folkeparti, Hans
Olav Syversen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, vil visa
til Dokument nr. 12:8 (2007-2008) om oppheving av Grunnlovas § 107
og Dokument nr. 12:11 (2007-2008) om endringar i Grunnlovas § 107,
der det vert gjort framlegg om å oppheva grunnlovsvernet av odelsretten.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristeleg Folkeparti, minner om at liknande framlegg vart handsama
i førre valbolken, jf. Innst. S. nr. 113 (2007–2008). Ingen av framlegga
fekk då korkje fleirtal eller grunnlovsfleirtal.
Fleirtalet minner om at odelsretten
var – og er – ein gjenkjøpsrett, som gjev arvingar etter ein odelsbonde
retten til å kjøpa garden frå framande etter visse reglar og fastsette
prisar. Åsetesretten er ein rett for nærmaste etterkomar til å ta
over jordeigedom arvelataren lèt etter seg, mot å løysa ut dei andre
arvingane. Båe rettane har djupe røter i landet; i norsk soge. Fleirtalet er sjølvsagt
kjent med at det over tid har vore delte meiningar om spesielt odelsretten.
Under riksmøtet på Eidsvoll i 1814 skreiv eidsvollsmannen Nicolai
Wergeland i dagboka si at «[d]er gives neppe nogen anden Sag, hvorom
der hersker saa aldeles hinanden modstridende Meninger, som om Odelsretten».
Dette kom ikkje minst til uttrykk i Stortinget i 1857: Då fekk eit
framlegg om oppheving av odelsretten fleirtal, men ikkje grunnlovsfleirtal.
Fleirtalet vil visa til Christian
Magnus Falsen, som i 1815 gav ut skriftet «Norges Odelsrett, med
hensyn paa Rigets Constitution». Der hevda Falsen at odelsretten
hadde medverka til at ingen her til lands hadde hatt høve til å
samla seg store jordeigedomar. Og på det viset kunne ingen «ophøie
sig over de mindre Jordlodders Ejere, eller frie Odelsmænd». Falsen
var òg medverkande til odelslova av 1821, som varde heilt fram til
1975. Fleirtalet minner om at denne lova er ei oppfylging
av ordlyden i § 107, andre punktum, der det heiter at «De nærmere
Betingelser, hvorunder den til største Nytte for Staten og Gavn
for Landalmuen, skal vedblive, fastsettæs af det første eller andet
følgende Storthing». Fleirtalet meiner såleis at
dersom noko i § 107 lyt endrast, er det just denne setninga som bør
fjernast.
Fleirtalet viser vidare til innstillinga
frå Odelslovutvalet (NOU 2003:26), der fleirtalet meinte odelsretten
medverkar til fylgjande:
a. betre landbruk
b. gardbrukaren er sjølveigar
c. riktig eigedomsstruktur
d. oppretthald av distriktsbusetnad, med
lokalt eigarskap til landbrukseigedomar
e. likestilling mellom kjønna.
Fleirtalet i utvalet hevda òg at det
«er klar over at odelsloven gir enkelte uønskede virkninger.
Det avgjørende etter flertallets syn, er imidlertid at odelsloven
utvilsomt gir flere og tyngre samfunnsmessig gunstige effekter,
enn ulemper. Det vises særlig til de sosiokulturelle verdiene i
tilknytning til de holdninger og langsiktige målsettinger som preger
yrkesutøverne i landbruket, herunder i relasjon til spørsmålet om likestilling
og bedre landbruksdrift. …
Et annet viktig aspekt
for flertallet, er at odelsloven bidrar til å ivareta samfunnsmessige verdier
på en måte som er forutsigbar for yrkesutøverne i landbruket, og
lite utsatt for stadige endringer, slik for eksempel konsesjonsloven har
vært de senere årene. Det er også grunn til å peke på at odelsloven
er elastisk i den forstand at den ivaretar samfunnsmessig ønskede virkninger
på lovtomme områder.
Flertallet mener ut fra en totalvurdering
at odelsloven også i fremtiden vil være et viktig instrument for
å sikre langsiktighet og stabilitet i næringen, samt å medvirke
til samfunnsmessig ønskede virkninger. Flertallet ønsker etter dette at
odelsretten skal bestå.
Utvalgets flertall bemerker
ellers at åsetesretten i dag har en begrenset betydning vedrørende eierskifter
i landbruket. Når det gjelder åsetesrettens betydning ved en eventuell
opphevelse av odelsretten, viser flertallet til merknadene under
punkt 12.4, særlig hva angår arvesituasjonen. Dersom odelsretten
skulle oppheves, vil denne betydningen avta ytterligere, ved at
man sannsynligvis ikke lenger vil få samvirket mellom odels- og
åsetesrett med hensyn til pris, ved vanlige generasjonsskifter.
Ytterligere er det slik at eiendommer av næringsmessig betydning
i landbruket, i praksis ikke omfattes av åsetesretten, i og med
at disse eiendommene i det alt vesentlige overdras mens eieren fortsatt
er i live. Det er først og fremst dersom eieren dør uventet (før
pensjonsalder) at åsetesretten får betydning.»
Fleirtalet sluttar seg til desse
vurderingane.
Fleirtalet ser på § 107 som ein
viktig del av norsk konstitusjonell soge og vil hevda at odels- og
åsetesretten framleis lyt vera grunnlovsfest – i samsvar med norsk
kultur og i respekt for eidsvollmennene. Fleirtalet meiner
dessutan at den konstitusjonelle sikringa av odels- og åsetesretten
ikkje er noka hindring for ei dynamisk utvikling av lovverket som
gjeld jord og jordbruk – i samsvar med tida og tilhøva. Alt i alt
tilrår fleirtalet difor at båe grunnlovsframlegga
må avvisast.
Komiteen bed til slutt
regjeringa om å vurdera å redusera omfanget av odelskrinsen i samband med
den varsla stortingsmeldinga om norsk landbruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at odels- og åsetesretten begrenser eierens rettslige rådighet
over egen eiendom. Disse medlemmer vil også påpeke at
odels- og åsetesretten er i strid med prinsippet om likhet uten
hensyn til fødsel og slekt. Disse medlemmer vil videre
påpeke at odelsretten i mange tilfeller er med på å opprettholde
eksisterende eierstruktur slik at etablering av større driftsenheter
blir vanskelig. Mer enn halvparten av de som mottar driftstilskudd
leier areal i tillegg. For disse er det i praksis umulig å erverve tilleggsareal. Disse
medlemmer mener det er godt dokumentert at alle reguleringene
på eiendomsforholdene i landbruket har en negativ effekt på utviklingen
og at de derfor bør oppheves. For øvrig vises det til begrunnelsen
til forslagsstillerne.
Disse medlemmer bifaller på denne
bakgrunn forslaget om å oppheve Grunnloven § 107 i Dokument nr.
12:8 (2007–2008).
Dersom dette forslaget faller vil disse
medlemmer subsidiært støtte forslaget i Dokument nr. 12:11
(2007–2008) som kun gjelder opphevelse av grunnlovsvernet av odelsretten
mens åsetesretten blir stående uendret. Etter disse medlemmers syn
er dette «en nest beste løsning».
Komiteens medlem fra Høyre viser
til at odelsloven i sin nåværende form er en av de mange særreguleringer
i eiendomsretten som hindrer fremtidsrettet satsing, mer lønnsom
drift og økt investeringsevne i landbruket. Dette medlem viser
til at en mer fleksibel odelslov er ett av de tiltak som kan bidra
til modernisering og strukturrasjonalisering i norsk landbruk. Dette
medlem mener derfor at landbruket er tjent med at odelsbestemmelsen
fjernes fra Grunnloven og at odelsloven blir modernisert.
Dette medlem bifaller på denne
bakgrunn forslaget om å oppheve Grunnloven § 107 i Dokument nr.
12:8 (2007–2008).
Dersom dette forslaget faller vil dette
medlem subsidiært støtte forslaget i Dokument nr. 12:11 (2007–2008)
som kun gjelder opphevelse av grunnlovsvernet av odelsretten mens
åsetesretten blir stående uendret.
Komiteens medlem fra Venstre mener prinsipielt
at ingen posisjoner bør gå i arv i en liberal stat. Dette
medlem er derfor prinsipielt imot odelsretten og viser til
at odelsretten er en særnorsk rett som ikke finnes tilsvarende i
andre vestlige land. Dette medlem mener heller ikke at
en begrensning av eiendomsretten til landbrukseiendommer gjennom
odelsrett, er et egnet virkemiddel for å oppnå et levende landbruk
i Norge. Dersom landbruket skal ha en viktig plass også i framtidens
Norge, krever det etter dette medlems syn en modernisering. Dette medlem mener
framtidens landbruk er avhengig av at initiativrike, tiltaksomme
og kreative mennesker får anledning til å bosette seg på landbrukseiendommer
og utvikle disse ut fra de mulighetene de ser. For å sikre bosetting
og økt mangfold på bygdene, mener dette medlem derfor
at det bør bli enklere å få kjøpt småbruk slik at de som har lyst
og engasjement til å drive gårdsbruk får mulighet til dette. Dette
medlem mener en mer aktiv bosettingspolitikk for de landbrukseiendommene
som i all hovedsak er et sted å bo er mye viktigere for et levende
landbruk enn å beholde odelsretten.
Dette medlem er enig med flertallet
i at odelsretten også har visse fordeler, men mener at disse kan
ivaretas gjennom andre virkemidler av økonomisk og lovmessig karakter,
herunder konsesjonsloven.
Dette medlem mener at det er
riktig å opprettholde et grunnlovsvern for åsetesretten selv om
odelsretten fjernes.
Dette medlem viser til at åsetesretten
gjelder livsarvinger etter eieren av en landbrukseiendom. Åsetesretten
blir aktuell når eieren dør, men det er ikke krav om at eiendommen
har vært i slekten i en lengre periode, slik det er for odelsretten. Dette
medlem viser videre til at åsetesretten skal motvirke oppdeling
av eiendommer og at innholdet i åsetesretten er en rett til naturalutlegg
av eiendommen på skiftet; udelt og til en rimelig takst. Dette
medlem mener det er fornuftig å opprettholde en slik kvalifisert arverett
for livsarvinger.
På denne bakgrunn går dette medlem inn
for å avskaffe odelsretten og bifaller forslaget i Dokument nr.
12:11 (2007–2008).