Jeg viser til forslaget fra stortingsrepresentantene
Jensen, Hoksrud, Lien og Hagesæter om at Regjeringen skal fremme
en plan for Stortinget om innhenting av vedlikeholdsetterslep i
offentlig sektor. Transport- og kommunikasjonskomiteen har bedt
om uttalelse fra Samferdselsdepartementet til forslaget. Samferdselsdepartementet
har oversendt saken til Finansdepartementet som rette vedkommende.
Forslagsstillerne mener det er et stort etterslep
på vedlikehold av offentlige bygg og infrastruktur. Det vises i
hovedsak til en undersøkelse gjennomført av Rådgivende Ingeniørers
Forening. Forslagsstillerne går nærmere inn på en beskrivelse av
tilstanden innen flere sektorer, og det presenteres anslag på vedlikeholdsetterslep
i den enkelte sektor: offentlige veger (om lag 325 mrd. kroner),
jernbane (200 mrd. kroner), flyplasser (tilfredsstillende standard),
kommunale bygg (150 mrd. kroner), skolebygg (65 mrd. kroner), kirkebygg
(ikke kvantifisert), energidistribusjon (i hovedsak tilfredsstillende),
helsebygg (om lag 25 mrd. kroner for sykehus og 10,9 mrd. kroner for
kommunale formålsbygg innenfor helsefeltet), samt vann- og avløpsanlegg
(110 mrd. kroner).
Forslagsstillerne mener på dette grunnlaget
at det er behov for en nasjonal plan for innhenting av vedlikeholdsetterslep
i offentlig sektor. Det pekes på at en slik plan må vise hvordan
vedlikeholdsetterslepet skal dekkes inn. I tillegg mener forslagsstillerne
at en slik plan må inneholde forslag til strukturendringer, og det
vises bl.a. til lånefinansiering av veg- og jernbaneprosjekter, offentlig
privat samarbeid (OPS) innen offentlige bygg og endring av budsjettsystemet
fra kontantprinsippet til periodiseringsprinsippet.
La meg først understreke at det ikke bare er
fysisk infrastruktur og bygninger som inngår i nasjonalformuen.
Nasjonalformuen består av menneskelig kapital, natur- og miljøkapital,
realkapital og netto fordringer på utlandet. Det er først og fremst
menneskelige ressurser – eller humankapitalen – som gjør Norge til
et rikt land. Beregninger gjort av Statistisk sentralbyrå viser at
denne kapitalen utgjør 73 pst. av nasjonalformuen, mens de gjenværende
olje- og gassreservene utgjør 12 pst. Det er derfor ikke rasjonelt
å innrette offentlig budsjettering slik at forvaltningen av én del
av nasjonalformuen gis særlig prioritet i disponeringen av offentlige
midler.
Jeg vil ikke her gå inn på alle enkeltheter
i forslagsstillernes begrunnelse for forslaget. Det må likevel nevnes
at spørsmålet om hvor stort et «vedlikeholdsetterslep» er, alltid
vil være et spørsmål om hvilke forutsetninger en legger til grunn
for analysen, herunder forutsetninger om hva som vil være hensiktsmessig
standard og omfang av den offentlige realkapitalen. Dette er en
vurdering i seg selv, både når det gjelder vedlikehold og nyinvesteringer.
Det vesentlige i denne sammenheng er imidlertid ikke størrelsen på
et slikt etterslep, men viktigheten av å ta godt vare på den offentlige
realkapitalen totalt sett.
Jeg deler representantenes utgangspunkt om at vedlikehold
av offentlig infrastruktur og bygninger er viktig. Å ta vare på
den realkapitalen vi har, kan være vel så viktig som å investere i
ny kapasitet. Jeg mener at spørsmålet om hvor høyt vedlikehold skal
prioriteres, best håndteres i sektorplaner som legges fram for Stortinget
og i de årlige statsbudsjettene.
Regjeringen Stoltenberg II har prioritert midler til
å vedlikeholde og investere i offentlig infrastruktur. Innenfor
de budsjettrammer handlingsregelen tilsier, har Regjeringen for eksempel
lansert et kraftig løft for veg og jernbane. Gjennom NTP 2010–2019
tar Regjeringen sikte på å bruke i alt 322 mrd. kroner over statsbudsjettet
til utbygging, drift og vedlikehold av veg- og jernbanenettet og
til tiltak i havner og farleder. Dette er 100 mrd. kroner (45 pst.)
mer enn planrammen i NTP 2006–2015, lagt fram av Bondevik II-regjeringen.
Regjeringen vil fase satsingen på samferdsel så raskt som mulig
inn i økonomien, men innenfor de begrensinger et forsvarlig økonomisk
opplegg setter. Bevilgningene i 2010 innebar en betydelig innfasing allerede
det første året i planperioden. Regjeringen fortsetter opptrappingen
i budsjettforslaget for 2011 og foreslår at bevilgningene til NTP-formål
øker med 2,6 mrd. kroner fra saldert budsjett 2010. Videre ble bevilgningene
til de regionale helseforetakene i 2008 økt med 1,67 mrd. kroner
til vedlikehold og investeringer i bygg og utstyr ved landets sykehus.
Representantene foreslår en overgang til budsjettvedtak
basert på periodiserte kostnader og ulike former for lånefinansiering
av statlige investeringer. Regjeringen drøftet dette spørsmålet i
St.prp. nr. 1 (2006–2007) Gul bok. Der framgår det at Regjeringen
mener at det ikke er hensiktsmessig å innføre nye særlige budsjettordninger for
statlige investeringer. Hovedbegrunnelsen for dette er:
Det er ikke bare
statlige investeringer i realkapital som bidrar til økt framtidig
velferd og verdiskaping. Andre utgifter kan i like stor grad bidra til
dette, for eksempel utgifter til helsetjenester, utdanning og forskning,
barnehager, arbeidsmarkedstiltak, miljøtiltak og forebyggende tiltak av
ulik art. Dette taler mot å etablere ordninger som generelt prioriterer
investeringer i realkapital i konkurransen om de tilgjengelige budsjettmidlene.
Handlingsregelen, som ligger til grunn
for vår budsjettpolitikk, bestemmer hvor mye som hvert år kan brukes
av petroleumsinntektene til drift, investeringer og overføringer
(dvs. utgifter «over streken»). Regelen er dermed også avgjørende
for størrelsen på de totale utgiftsrammene for de årlige statsbudsjettene.
For at handlingsregelen skal kunne oppfylle sin budsjettpolitiske
hensikt, bør det ikke etableres nye ordninger der ordinære statlige
utgifter til drift, investeringer eller overføringer finansieres
på annen måte enn ved bevilgninger «over streken», for eksempel
ved lån. Slike finansieringsordninger endrer ikke utgiftenes reelle
karakter og deres virkninger i økonomien.
Lånefinansiering av statlige investeringer
kan heller ikke begrunnes ut fra rasjonelle økonomiske hensyn. Staten
har ikke behov for å lånefinansiere verken sine investeringer eller
andre utgifter som i dag føres «over streken».
Eksisterende budsjettsystem hindrer ikke
at det skaffes budsjettmessig rom for nye investeringer dersom de
når opp i konkurransen med andre tiltak på budsjettet. Spørsmålet
om omfanget av nye investeringer innenfor budsjettrammene vil derfor
bero på hvor prioriterte disse investeringene er i forhold til andre
tiltak på budsjettet. Budsjettsystemet legger videre til rette for
at igangsatte investeringer kan sikres tilstrekkelige midler til
å kunne ferdigstilles på rasjonell måte.
Der framgår videre i St.prp. nr. 1 (2006–2007)
at Regjeringen legger til grunn at budsjettvedtakene fortsatt bør
baseres på kontantprinsippet både for investeringer og andre utgifter,
bl.a. fordi dette gir de mest entydige vedtakene og dermed de klareste
fullmaktene for forvaltningen. Budsjettvedtak basert på periodiserte
kostnader av investeringer åpner i prinsippet for å gi statlige
virksomheter låne- og plasseringsadgang. Staten har imidlertid som
nevnt ikke noe behov for å lånefinansiere verken sine investeringer
eller andre utgifter som i dag føres «over streken». Bruk av kostnadsbudsjettering
av investeringer for å oppnå lånefinansiering vil ikke kunne begrunnes
ut fra økonomiske rasjonelle hensyn og vil ikke harmonere med de
hensyn som ligger bak handlingsregelen.
Det nevnes for øvrig at regjeringen Bondevik
II og et bredt flertall i Stortingets finanskomité også gikk mot
å erstatte kontantprinsippet for bevilgningsvedtakene med kostnadsbudsjettering, samt
å fatte flerårige budsjettvedtak for utvalgte prosjekter, jf. omtale
i Gul bok 2004 og Budsjettinnst. S. nr. 6 (2003–2004).
På denne bakgrunn mener jeg at det ikke er ak-tuelt
å endre dagens budsjettsystem for å kunne legge til rette for nødvendige
bevilgninger til vedlikehold i offentlig sektor. Jeg er således
ikke enig med representantene i at vi står overfor systemfeil. I
stedet får jeg inntrykk at av at kritikken i hovedsak er motivert
av et ønske om mer penger til bestemte formål. Da står vi igjen
med en diskusjon om prioritering, og ikke om budsjettsystem. Det
er heller ikke hensiktsmessig å lage en særskilt plan for vedlikehold
på tvers av sektorer, men at dette bedre håndteres i behandlingen
av særskilte sektorplaner, som for eksempel Nasjonal transportplan,
og i de årlige budsjettene.