Det er etter forslagsstillernes mening et stort
behov for å få på plass en nasjonal plan for å dekke inn vedlikeholdsetterslepet
på den norske infrastrukturen. I tillegg til å få dekket vedlikeholdsetterslepet
må en slik plan inneholde forslag til strukturendringer som permanent fjerner
en del av de underliggende årsakene til at det har oppstått et vedlikeholds-etterslep. Forslagsstillerne
peker på at en rekke tiltak bør gjennomføres, og vil blant mange
trekke frem følgende konkrete løsningsforslag:
For vei og jernbane
er det særlig viktig å få på plass langsiktige finansieringsløsninger
gjennom mulighet for låneopptak, slik man allerede har i lufthavnsektoren.
For kommunale og andre offentlige bygg
vil offentlig-privat samarbeid kunne løse mye av vedlikeholdsproblematikken,
ikke minst når det gjelder helsebygg.
Effektiv statlig regulering er en forutsetning
for effektiv utbygging av energinett, og også en viktig løsning
for store infrastrukturprosjekter innenfor vei og jernbane.
En samlet norsk vann- og avløpslov er en
forutsetning for å få oppgradert vann- og avløpsnettet gjennom effektiv
bruk av privat sektor, både for kortsiktige driftskontrakter og langsiktig
offentlig-privat samarbeid (OPS).
I dokumentet fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremlegge en plan til Stortinget
om innhenting av vedlikeholdsetterslepet i offentlig sektor.»
Det vises til dokumentet for redegjørelse for forslaget.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Thomas Breen, Gunvor Eldegard, Irene Johansen, Gerd Janne Kristoffersen,
lederen Torgeir Micaelsen, Torfinn Opheim og Dag Ole Teigen, fra
Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein, Jørund Rytman, Kenneth Svendsen
og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe
og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Hans
Olav Syversen, og fra Venstre, Borghild Tenden, viser til
at dokumentet har vært til uttalelse hos finansminister Sigbjørn Johnsen.
Finansministerens brev av 18. oktober 2010 er vedlagt denne innstillingen.
Komiteen viser videre til at
utkast til innstilling har vært forelagt kommunal- og forvaltnings-komiteen,
som i brev av 9. desember 2010 uttaler:
«Kommunal- og forvaltningskomiteen slutter seg til
sine respektive fraksjoners merknader og forslag i finanskomiteens
utkast til innstilling.»
Komiteen viser til at forslagsstillerne
mener det er et stort etterslep på vedlikehold av offentlige bygg
og infrastruktur, og ber regjeringen om å få på plass en nasjonal
plan for å dekke inn vedlikeholdsetterslepet. Forslagsstillerne
har tatt utgangspunkt i en rapport fra Rådgivende Ingeniørers Forening
fra 10. mars 2010, og ønsker gjennom dette representantforslaget
en helhetlig gjennomgang av vedlikeholdsetterslepet der man fokuserer
på veier, jernbane og flyplasser, energidistribusjon, offentlige
bygg, vann- og avløpsanlegg.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
mener det er mange grunner til dette vedlikeholdsetterslepet, og
at man peker spesielt på dårlig organisering, dårlige styringsverktøy
og manglende politisk vilje til å bevilge midlene som skal til. Videre
begrunner man det i en stor offentlig sektor som eier og forvalter
en stor bygningsmasse og med mange offentlig ansatte som ikke har kompetanse
på eiendomsforvaltning. Forslagstillerne peker også på at
«Perspektivmeldingen til regjeringen Bondevik II
viste et effektiviseringspotensial i offentlige virksomheter på
mellom 10 og 26 prosent. Hadde dette blitt tatt tak i, ville arbeidet
med å følge opp vedlikeholdsetterslepet blitt vesentlig enklere.
I stedet har politikken gått motsatt vei. Antall offentlig ansatte
har økt med nærmere 10 prosent siden den rød-grønne regjeringen
overtok i 2005.»
Forslagsstillerne trekker i forslaget også fram
at man mener det er behov for å endre budsjetteringssystemet i staten,
og ta i bruk finansieringsordningen OPS.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler ikke forslagsstillernes
syn på at vedlikeholdsetterslepet skyldes en stor offentlig sektor
med for mange offentlig ansatte og politikere som ikke har kompetanse
på eiendomsforvaltning.
Flertallet viser til brevet fra
finansministeren og støtter finansministerens vurderinger av forslaget
med hensyn til hvilke forutsetninger man legger til grunn for spørsmålet
om hvor stort vedlikeholdsetterslepet er, hva som inngår i nasjonalformuen
og synet på budsjetteringssystemet i staten.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre, vil også peke på at beslutninger om hvor mye penger
som skal brukes på vedlikehold, handler om prioritering.
Dette flertallet vil peke på
at regjeringen i Nasjonal transportplan 2010–2019 har planlagt å bruke
322 mrd. kroner over statsbudsjettet til drift, vedlikehold og utbygging
av infrastruktur for samferdsel – 100 mrd. kroner mer enn planrammen
for forrige NTP for 2006–2015 som regjeringen Bondevik II la fram.
For å møte behovene og utnytte de økte ressursene mest mulig effektivt
har regjeringen prioritert å øke rammene til samferdsel i forhold
til tidligere, og å opprioritere vedlikehold og fjerne flaskehalser. Det
er i NTP 2010–2019 lagt opp til en investeringsstrategi både på
vei og jernbane som legger vekt på mer sammenhengende utbygging
av lengre strekninger, noe som vil gi større effektivitet og bedre
samfunnsnytte, og prosjektene vil kunne tas i bruk tidligere.
Dette flertallet viser til at
regjeringen har varslet en jevn opptrapping av NTP i denne stortingsperioden,
noe som ble fulgt opp i statsbudsjettet for 2010. Regjeringen fortsetter opptrappingen
i budsjettforslaget for 2011 og foreslår at bevilgningene til NTP-formål
øker med 2,6 mrd. kroner fra saldert budsjett 2010.
Dette flertallet viser også til
at bevilgningene til de regionale helseforetakene i 2008 økte med
1,67 mrd. kroner til vedlikehold og investeringer i bygg og utstyr
ved landets sykehus.
Dette flertallet understreker
at det i NTP 2010–2019 også er foretatt en vurdering av OPS som
finansieringsalternativ. OPS innen samferdsel er prøvd ut på 3 veiutbyggingsprosjekter
i NTP 2002–2011. Dette flertallet viser til at regjeringen
engasjerte TØI og Dovre Internasjonal AS til å evaluere disse OPS-prosjektene
i forkant av at NTP 2010–2019 ble utarbeidet. Erfaringene med OPS
så langt viser at OPS-modellen har gitt raskere prosjektgjennomføring,
og kombinasjonen utbygging og drift er ett av særtrekkene som har
vært positive. Evalueringsrapporten sier imidlertid også at det
ikke er mulig å dokumentere verken høyere eller lavere kostnader
enn ved tradisjonell gjennomføring, og at det er mulig å hente ut
gevinster gjennom bedre kontraktsstrategier innenfor et system med
ordinære bevilgninger over statsbudsjettet, uavhengig av privat
finansiering. Ifølge evalueringen kan hypotesen om optimalisering
av livssykluskostnadene foreløpig ikke bekreftes. Tvert imot peker
evalueringen på at OPS-selskapets tilnærmede monopol på å gjennomføre
endringer i veganlegget er en stor utfordring, og kan medføre økte
livssykluskostnader. OPS-finansie-ring av samferdselsprosjekter
innebærer at staten lånefinansierer utgiftene i tillegg til de ordinære bevilgningene
på statsbudsjettet. Tilbakebetalingen av disse lånene må dekkes
av framtidige års samferdselsbevilgninger, som vil være en del av de
samlede utgifter. Dette flertallet viser til at dette
er en modell som regjeringen og stortingsflertallet i behandlingen
av NTP 2010–2019 ikke så behov for å videreføre nå, og det er ikke noe
som er framkommet siste år siden dette vedtaket ble gjort, som endrer
på det. Dette understrekes også i finansministerens brev til komiteen
av 18. oktober 2010.
Dette flertallet er av den oppfatning
at prioritering av vedlikehold handler om politiske valg av hva
en skal bruke fellesskapets penger på. Som også forslagsstillerne
peker på, er oppgavene mange, og behovet for vedlikehold og utbedringer
av eksisterende bygningsmasse og infrastruktur er stort. Regjeringen
prioriterer vedlikehold innenfor de ordinære årsbudsjetter for de
ulike sektorene, og har blant annet opprioritert vedlikehold av
vei og jernbane de siste årene på grunn av det etterslepet på vedlikehold
som har opparbeidet seg over flere år under skiftende regjeringer. Dette
flertallet mener det ikke er hensiktsmessig med en særskilt
sektorovergripende plan for vedlikehold, men at dette bedre kan
ivaretas innenfor den enkelte sektor, og støtter ikke forslaget.
Dette flertallet tilrår at forslaget
ikke vedtas.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er viktig
at staten utnytter handlingsrommet som finnes i norsk økonomi på en
mest mulig effektiv måte. Dette vil kreve anvendelse av andre finansierings-
og organisasjonsmodeller som for eksempel prosjektfinansiering og
offentlig-privat samarbeid – OPS.
Disse medlemmer har blant annet
merket seg de klare anbefalingene fra Statens vegvesen, Jernbaneverket,
en rekke fagorganisasjoner og næringsorganisasjoner som alle er
positive til å gå videre med OPS som organiseringsmodell.
Disse medlemmer vil ha en raskere
realisering av viktige samferdselsprosjekter og mest mulig igjen
for investeringene, og går inn for at langsiktige og forutsigbare
finansieringsordninger for store nye prosjekter må benyttes fremover.
Disse medlemmer peker på at OPS-modellen gir
sterke insentiver til de private aktørene, fordi aktørene i tillegg
til ansvar for produktiviteten er tildelt ansvaret for mengder og
ytelse i levetiden. Erfaringene så langt peker i retning av at dette
er en mer hensiktsmessig risikofordeling enn den tradisjonelle modellen,
og det har vært observert omfattende innovasjon på områdene gjennomføringsstrategi,
prosjektorganisering, kontraktsstrategi og prosjektfinansiering.
Disse medlemmer viser til at
den viktigste positive egenskapen med privat finansiering er uavhengigheten
av årlige offentlige budsjetter. Disse medlemmer peker
på det omfattende behovet for infrastrukturinvesteringer og vedlikehold.
I denne sammenheng er det flere grep enn OPS som kan og bør vurderes. Disse
medlemmer vil derfor anmode om at regjeringen åpner for
både mer OPS og prosjektfinansiering og andre alternative finansierings-
og organiseringsformer.
Disse medlemmer peker på at Norge,
bl.a. fra utbyggingen av Gardermoen, har erfaring med prosjektfinansiering
gjennom opprettelse av eget statlig selskap for det enkelte prosjekt
som skal løses. Disse medlemmer peker på at denne
og andre prosjektfinansieringsmodeller brukes i andre land og kan
gi raskere igangsettelse, reduserte utbyggingskostnader og raskere ferdigstillelse.
Med bakgrunn i de store behovene for investering i infrastruktur
mener disse medlemmer derfor at prosjektfinansiering
bør tas i bruk i løpet av 2011, i stedet for å avvente resultatet
av mulige drøftelser om alternative finansieringsformer i forbindelse
med rulleringen av NTP 2014–2023. Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak om OPS-finansiering,
prosjektfinansiering og alternativ organisering av utbyggingsprosjekter
for å sikre en mer effektiv, forutsigbar og rasjonell gjennomføring
av vedlikeholds- og utbyggingsprosjekt.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) la 10. mars 2010 frem
rapporten «State of the Nation», som viste at vedlikeholdsetterslepet
på offentlige bygg og infrastruktur var kommet opp i 800 mrd. kroner.
Rapporten bygde på en vurdering av 11 ulike områder med verdier
for totalt 4 000 mrd. kroner, og 8 av de 11 områdene hadde store
etterslep på vedlikehold. Dårligst stilt var kommunale bygg, avløp, riks-
og fylkesveier og jernbane. Lufthavner, avfallsbehandlingsanlegg
og energianlegg ble derimot vurdert til å ha god nok tilstand. Disse medlemmer ønsker
gjennom dette representantforslaget en mer helhetlig gjennomgang
av vedlikeholdsetterslepet, med følgende viktige delområder: veier,
jernbane og flyplasser, energidistribusjon, offentlige bygg, vann-
og avløpsanlegg.
Disse medlemmer har i representantforslaget avdekket
et stort behov for å få på plass en nasjonal plan for å dekke inn
vedlikeholdsetterslepet på den norske infrastrukturen. I tillegg
til å få dekket vedlikeholdsetterslepet må en slik plan inneholde
forslag til strukturendringer som permanent fjerner en del av de
underliggende årsakene til at det har oppstått et vedlikeholdsetterslep. Disse
medlemmer peker på at en rekke tiltak bør gjennomføres,
og vil blant mange trekke frem følgende konkrete løsningsforslag:
For vei og jernbane er det særlig viktig å få
på plass langsiktige finansieringsløsninger gjennom mulighet for
låneopptak, slik man allerede har i lufthavnsektoren. Disse
medlemmer peker på at etterslepet på veivedlikehold på alle tre
forvaltningsnivå fortsatt er omfattende og til dels økende. Investering
i opprustning og modernisering av veinettet vil gi stor samfunnsmessig
avkastning og være et viktig bidrag til å øke økonomiens vekstevne
gjennom å gjøre den mer konkurransedyktig. Gode, sikre og energieffektive
veier gir reduserte transportkostnader, ulykkeskostnader og miljøkostnader.
For kommunale og andre offentlige bygg vil offentlig-privat samarbeid
kunne løse mye av vedlikeholdsproblematikken, ikke minst når det
gjelder helsebygg. Effektiv statlig regulering er en forutsetning
for effektiv utbygging av energinett, og også en viktig løsning
for store infrastrukturprosjekter innenfor vei og jernbane. En samlet norsk
vann- og avløpslov er en forutsetning for å få oppgradert vann-
og avløpsnettet gjennom effektiv bruk av privat sektor, både for
kortsiktige driftskontrakter og langsiktig offentlig-privat samarbeid
(OPS).
Disse medlemmer viser til begrunnelsen
i representantforslaget og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremlegge en plan
til Stortinget om innhenting av vedlikeholdsetterslepet i offentlig
sektor.»
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er viktig med økt fokus og oppmerksomhet rundt å ta vare på eksisterende
infrastruktur og dermed allerede investert kapital. Disse
medlemmer mener det er viktig med et planmessig syn på vedlikehold
som følges opp i de ordinære budsjettbehandlingene. Disse
medlemmer mener også at regjeringen har mer fokus på nye prosjekter
og dermed glemmer at også eksisterende eiendomsmasse og infrastruktur
trenger politisk oppmerksomhet. Disse medlemmer minner
om Perspektivmeldingen til regjeringen Bondevik II som viste et
effektiviseringspotensial i offentlige virksomheter på mellom 10
og 26 prosent. Hadde dette blitt tatt tak i, ville arbeidet med
å følge opp vedlikeholdsetterslepet blitt vesentlig enklere. Disse
medlemmer vil også vise til Høyres alternative statsbudsjetter
de siste årene hvor Høyre har prioritert salg av offentlig eiendom
og redusert byråkrati. Når det gjelder satsing på samferdsel, vil disse
medlemmer peke på Høyres forslag om å etablere et vedlikeholdsfond
på 50 mrd. kroner. Den årlige avkastningen fra dette fondet skal
komme i tillegg til ordinære bevilgninger, og benyttes til å møte
utfordringene med det store etterslepet på vedlikehold av veg- og
jernbanenettet. Disse medlemmer mener også at regjeringen
får for lite ut av pengene og er kritisk til at regjeringen stadig
er motstander av offentlig-privat-samarbeid. Et økt fokus på sammenhengen
mellom investeringskostnader og drifts- og vedlikeholdskostnader
er etter disse medlemmers mening helt nødvendig.
Det er derfor viktig å bruke andre og moderne modeller for vegfinansiering.
Disse medlemmer viser også til
Høyres forslag om å splitte Jernbaneverket i to enheter, hvor den
ene skal eie infrastrukturen og stasjonene, mens den andre enheten
skal utføre investeringer og vedlikehold i konkurranse med andre
aktører. Disse medlemmer ønsker også et uavhengig
vegtilsyn skilt ut fra Statens vegvesen, slik at tilsynet kan operere
uavhengig slik andre tilsyn i dag gjør. Et bedre vegtilsyn ville ført
til økt fokus på drift og vedlikehold av eksisterende vegnett. Det
ville igjen ført til at tiltak kunne settes i verk på et tidligere
tidspunkt og at større og dyrere skader dermed ikke ville oppstått.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Bondevik II i budsjettet for 2006 foreslo en mer effektiv
statlig bygge- og eiendomspolitikk. Reformen omfatter bl.a. utvidelse
av husleieordningen med skille mellom bruker og forvalter slik at dette
som hovedregel omfatter all statlig eiendom, innføring av nye beslutningsrutiner
i bygge- og eiendomssaker, opprettelse av et eget rådgivningsorgan
for å skille rådgiver- og leverandørrollen, opprettelse av en forvaltningsbedrift
som skal forvalte alle statlige eiendommer i universitets- og høyskolesektoren, rammebetingelser
som bidrar til økt konkurranse og effektivitet i eiendomsforvaltningen
og tilrettelegging for bedre og mer kontinuerlig vedlikehold. Samlet
innsparingsanslag av denne politikken ble anslått til 1–2 mrd. kroner.
Reformen var ment satt i verk 1. januar 2007.
Disse medlemmer mener også at
det ikke alltid er en offentlig oppgave å bygge, eie og drive tilbud
som kan løses i samarbeid med private aktører. Det finnes en rekke
modeller der private bygger og det offentlige leier byggene. Det
er også svært vanlig med privat eierskap i barnehager, barnevern,
skoler, rusomsorg og innenfor sosial boligbygging. Disse
medlemmer viser til at brukerundersøkelser viser at private
tilbud ofte scorer høyere på tilfredshet blant brukerne på parametere
som bygningsmessig standard og vedlikehold.
Komiteens medlem fra Venstre er
enig med forslagsstillerne i at det er et stort behov for å få på
plass en overordnet plan for å dekke inn vedlikeholdsetterslepet
når det gjelder store deler av norsk infrastruktur. Dette
medlem er også enig med finansministeren som peker på at beslutninger
om hvor mye penger som skal brukes på vedlikehold handler om prioriteringer, og
ikke minst prioriteringer innenfor en helhetlig ansvarlig økonomisk
ramme. Dette medlem ser få «raske grep» som kan løse
utfordringene, men at dette må sees i en helhetlig sammenheng mellom
økonomiske prioriteringer og vilje til modernisering av offentlig
sektor, bl.a. når det gjelder kommunestruktur. Dette medlem vil imidlertid
peke på at økt bruk av OPS jf. Representantforslag 179 S (2009–2010),
innføring av nøytral merverdiavgift for stasforvaltningen og forslaget
fra regjeringen Bondevik II om en effektiv statlig bygge- og eiendomspolitikk
kan frigjøre midler som kan brukes til å dekke inn deler av vedlikeholdsetterslepet.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Dokument 8:169 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Siv Jensen, Bård Hoksrud, Tord Lien
og Gjermund Hagesæter om tiltak mot vedlikeholdsetterslep – vedlegges
protokollen.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme sak om OPS-finansiering,
prosjektfinansiering og alternativ organisering av utbyggingsprosjekter
for å sikre en mer effektiv, forutsigbar og rasjonell gjennomføring
av vedlikeholds- og utbyggingsprosjekt.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremlegge en plan
til Stortinget om innhenting av vedlikeholdsetterslepet i offentlig
sektor.
Forslag fra Venstre:
Forslag 3
Dokument 8:169 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Siv Jensen, Bård Hoksrud, Tord Lien
og Gjermund Hagesæter om tiltak mot vedlikeholdsetterslep – vedlegges
protokollen.
Komiteen viser til
merknadene og representantforslaget og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument 8:169 S (2009–2010)
– representantforslag fra stortingsrepresentantene Siv Jensen, Bård
Hoksrud, Tord Lien og Gjermund Hagesæter om tiltak mot vedlikeholdsetterslep
– vedtas ikke.
Jeg viser til forslaget fra stortingsrepresentantene
Jensen, Hoksrud, Lien og Hagesæter om at Regjeringen skal fremme
en plan for Stortinget om innhenting av vedlikeholdsetterslep i
offentlig sektor. Transport- og kommunikasjonskomiteen har bedt
om uttalelse fra Samferdselsdepartementet til forslaget. Samferdselsdepartementet
har oversendt saken til Finansdepartementet som rette vedkommende.
Forslagsstillerne mener det er et stort etterslep
på vedlikehold av offentlige bygg og infrastruktur. Det vises i
hovedsak til en undersøkelse gjennomført av Rådgivende Ingeniørers
Forening. Forslagsstillerne går nærmere inn på en beskrivelse av
tilstanden innen flere sektorer, og det presenteres anslag på vedlikeholdsetterslep
i den enkelte sektor: offentlige veger (om lag 325 mrd. kroner),
jernbane (200 mrd. kroner), flyplasser (tilfredsstillende standard),
kommunale bygg (150 mrd. kroner), skolebygg (65 mrd. kroner), kirkebygg
(ikke kvantifisert), energidistribusjon (i hovedsak tilfredsstillende),
helsebygg (om lag 25 mrd. kroner for sykehus og 10,9 mrd. kroner for
kommunale formålsbygg innenfor helsefeltet), samt vann- og avløpsanlegg
(110 mrd. kroner).
Forslagsstillerne mener på dette grunnlaget
at det er behov for en nasjonal plan for innhenting av vedlikeholdsetterslep
i offentlig sektor. Det pekes på at en slik plan må vise hvordan
vedlikeholdsetterslepet skal dekkes inn. I tillegg mener forslagsstillerne
at en slik plan må inneholde forslag til strukturendringer, og det
vises bl.a. til lånefinansiering av veg- og jernbaneprosjekter, offentlig
privat samarbeid (OPS) innen offentlige bygg og endring av budsjettsystemet
fra kontantprinsippet til periodiseringsprinsippet.
La meg først understreke at det ikke bare er
fysisk infrastruktur og bygninger som inngår i nasjonalformuen.
Nasjonalformuen består av menneskelig kapital, natur- og miljøkapital,
realkapital og netto fordringer på utlandet. Det er først og fremst
menneskelige ressurser – eller humankapitalen – som gjør Norge til
et rikt land. Beregninger gjort av Statistisk sentralbyrå viser at
denne kapitalen utgjør 73 pst. av nasjonalformuen, mens de gjenværende
olje- og gassreservene utgjør 12 pst. Det er derfor ikke rasjonelt
å innrette offentlig budsjettering slik at forvaltningen av én del
av nasjonalformuen gis særlig prioritet i disponeringen av offentlige
midler.
Jeg vil ikke her gå inn på alle enkeltheter
i forslagsstillernes begrunnelse for forslaget. Det må likevel nevnes
at spørsmålet om hvor stort et «vedlikeholdsetterslep» er, alltid
vil være et spørsmål om hvilke forutsetninger en legger til grunn
for analysen, herunder forutsetninger om hva som vil være hensiktsmessig
standard og omfang av den offentlige realkapitalen. Dette er en
vurdering i seg selv, både når det gjelder vedlikehold og nyinvesteringer.
Det vesentlige i denne sammenheng er imidlertid ikke størrelsen på
et slikt etterslep, men viktigheten av å ta godt vare på den offentlige
realkapitalen totalt sett.
Jeg deler representantenes utgangspunkt om at vedlikehold
av offentlig infrastruktur og bygninger er viktig. Å ta vare på
den realkapitalen vi har, kan være vel så viktig som å investere i
ny kapasitet. Jeg mener at spørsmålet om hvor høyt vedlikehold skal
prioriteres, best håndteres i sektorplaner som legges fram for Stortinget
og i de årlige statsbudsjettene.
Regjeringen Stoltenberg II har prioritert midler til
å vedlikeholde og investere i offentlig infrastruktur. Innenfor
de budsjettrammer handlingsregelen tilsier, har Regjeringen for eksempel
lansert et kraftig løft for veg og jernbane. Gjennom NTP 2010–2019
tar Regjeringen sikte på å bruke i alt 322 mrd. kroner over statsbudsjettet
til utbygging, drift og vedlikehold av veg- og jernbanenettet og
til tiltak i havner og farleder. Dette er 100 mrd. kroner (45 pst.)
mer enn planrammen i NTP 2006–2015, lagt fram av Bondevik II-regjeringen.
Regjeringen vil fase satsingen på samferdsel så raskt som mulig
inn i økonomien, men innenfor de begrensinger et forsvarlig økonomisk
opplegg setter. Bevilgningene i 2010 innebar en betydelig innfasing allerede
det første året i planperioden. Regjeringen fortsetter opptrappingen
i budsjettforslaget for 2011 og foreslår at bevilgningene til NTP-formål
øker med 2,6 mrd. kroner fra saldert budsjett 2010. Videre ble bevilgningene
til de regionale helseforetakene i 2008 økt med 1,67 mrd. kroner
til vedlikehold og investeringer i bygg og utstyr ved landets sykehus.
Representantene foreslår en overgang til budsjettvedtak
basert på periodiserte kostnader og ulike former for lånefinansiering
av statlige investeringer. Regjeringen drøftet dette spørsmålet i
St.prp. nr. 1 (2006–2007) Gul bok. Der framgår det at Regjeringen
mener at det ikke er hensiktsmessig å innføre nye særlige budsjettordninger for
statlige investeringer. Hovedbegrunnelsen for dette er:
Det er ikke bare
statlige investeringer i realkapital som bidrar til økt framtidig
velferd og verdiskaping. Andre utgifter kan i like stor grad bidra til
dette, for eksempel utgifter til helsetjenester, utdanning og forskning,
barnehager, arbeidsmarkedstiltak, miljøtiltak og forebyggende tiltak av
ulik art. Dette taler mot å etablere ordninger som generelt prioriterer
investeringer i realkapital i konkurransen om de tilgjengelige budsjettmidlene.
Handlingsregelen, som ligger til grunn
for vår budsjettpolitikk, bestemmer hvor mye som hvert år kan brukes
av petroleumsinntektene til drift, investeringer og overføringer
(dvs. utgifter «over streken»). Regelen er dermed også avgjørende
for størrelsen på de totale utgiftsrammene for de årlige statsbudsjettene.
For at handlingsregelen skal kunne oppfylle sin budsjettpolitiske
hensikt, bør det ikke etableres nye ordninger der ordinære statlige
utgifter til drift, investeringer eller overføringer finansieres
på annen måte enn ved bevilgninger «over streken», for eksempel
ved lån. Slike finansieringsordninger endrer ikke utgiftenes reelle
karakter og deres virkninger i økonomien.
Lånefinansiering av statlige investeringer
kan heller ikke begrunnes ut fra rasjonelle økonomiske hensyn. Staten
har ikke behov for å lånefinansiere verken sine investeringer eller
andre utgifter som i dag føres «over streken».
Eksisterende budsjettsystem hindrer ikke
at det skaffes budsjettmessig rom for nye investeringer dersom de
når opp i konkurransen med andre tiltak på budsjettet. Spørsmålet
om omfanget av nye investeringer innenfor budsjettrammene vil derfor
bero på hvor prioriterte disse investeringene er i forhold til andre
tiltak på budsjettet. Budsjettsystemet legger videre til rette for
at igangsatte investeringer kan sikres tilstrekkelige midler til
å kunne ferdigstilles på rasjonell måte.
Der framgår videre i St.prp. nr. 1 (2006–2007)
at Regjeringen legger til grunn at budsjettvedtakene fortsatt bør
baseres på kontantprinsippet både for investeringer og andre utgifter,
bl.a. fordi dette gir de mest entydige vedtakene og dermed de klareste
fullmaktene for forvaltningen. Budsjettvedtak basert på periodiserte
kostnader av investeringer åpner i prinsippet for å gi statlige
virksomheter låne- og plasseringsadgang. Staten har imidlertid som
nevnt ikke noe behov for å lånefinansiere verken sine investeringer
eller andre utgifter som i dag føres «over streken». Bruk av kostnadsbudsjettering
av investeringer for å oppnå lånefinansiering vil ikke kunne begrunnes
ut fra økonomiske rasjonelle hensyn og vil ikke harmonere med de
hensyn som ligger bak handlingsregelen.
Det nevnes for øvrig at regjeringen Bondevik
II og et bredt flertall i Stortingets finanskomité også gikk mot
å erstatte kontantprinsippet for bevilgningsvedtakene med kostnadsbudsjettering, samt
å fatte flerårige budsjettvedtak for utvalgte prosjekter, jf. omtale
i Gul bok 2004 og Budsjettinnst. S. nr. 6 (2003–2004).
På denne bakgrunn mener jeg at det ikke er ak-tuelt
å endre dagens budsjettsystem for å kunne legge til rette for nødvendige
bevilgninger til vedlikehold i offentlig sektor. Jeg er således
ikke enig med representantene i at vi står overfor systemfeil. I
stedet får jeg inntrykk at av at kritikken i hovedsak er motivert
av et ønske om mer penger til bestemte formål. Da står vi igjen
med en diskusjon om prioritering, og ikke om budsjettsystem. Det
er heller ikke hensiktsmessig å lage en særskilt plan for vedlikehold
på tvers av sektorer, men at dette bedre håndteres i behandlingen
av særskilte sektorplaner, som for eksempel Nasjonal transportplan,
og i de årlige budsjettene.
Oslo, i finanskomiteen, den 14. desember 2010
Torgeir Micaelsen |
Irene Johansen |
leder |
ordfører |