1.1 Sammendrag

I proposisjonen foreslås det lovendringer for å gjennomføre Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/115/EF om felles standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold (returdirektivet) i norsk rett.

Den 18. mai 1999 inngikk Norge avtale med EU om tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutvikling av Schengen-regelverket. Returdirektivet er en videreutvikling av Schengen-regelverket, og rettsakten gjennomføres derfor i norsk rett. Rettsakten medfører endringer i lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) av 2008. Etter gjeldende rett suppleres utlendingsloven med forskrifter. Departementet vil også fremme forslag til endringer i forskrift.

Et stort antall tredjelandsborgere har de siste årene søkt asyl i EU. For eksempel kom det 246 200 asylsøkere til EU27 i 2009. Mange av disse oppfyller ikke vilkårene for å få innvilget asyl, og må returnere til sine hjemland. Videre er det en rekke personer som innvandrer ulovlig til Europa eller som blir værende når visumet eller oppholdstillatelsen har løpt ut. Et estimat for 2005 anga at det befant seg 4,5 millioner illegale innvandrere («unauthorized immigrants») i EU-landene. Med dette som bakgrunn var det viktig å få på plass en rettsakt som etablerte felles standarder og prosedyrer for frivillig og tvungen retur av tredjelandsborgere uten lovlig opphold. Innenfor et Schengen-territorium uten indre grenser, er det nødvendig å etablere et felles sett med regler i forbindelse med retur. Dette vil både styrke rettsvernet for utlendinger som skal returneres og skape økt forståelse hos medlemsstatene for nødvendigheten av en aktiv returpolitikk.

Dublin II-forordningen, som i utgangspunktet regulerer hvilket land som har ansvar for å behandle en søknad om asyl, kan også i visse tilfeller komme til anvendelse i forhold til utlendinger som oppholder seg ulovlig i riket. Rent praktisk kan det oppstå situasjoner hvor anvendelsen av den ene rettsakten vil kunne være i strid med den andre rettsakten. Det må således avklares i hvilke tilfeller returdirektivet skal anvendes og i hvilke tilfeller Dublin II-forordningen kommer til anvendelse.

Justisdepartementet sendte et forslag om gjennomføring av returdirektivet i norsk rett på høring den 3. februar 2010. Høringsuttalelsene er omtalt under de enkelte kapitler i proposisjonen.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson Lydvo, Inga-lill Olsen og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, fungerende leder Gjermund Hagesæter og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, Mari Lund Arnem, fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til Prop. 2 S (2010–2011) og komiteens innstilling om samtykke til godtakelse av direktiv 2008/1157EF om felles standarder og prosedyrer for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold (videreutvikling av Schengenregelverket). Regjeringen foreslår der at det såkalte returdirektivet gjøres gjeldende som nasjonal rett i Norge, og komiteen slutter seg til dette. I Prop. 3 L (2010–2011) endringer i utlendingsloven (gjennomføring av returdirektivet) foreslår regjeringen nødvendige tilpasninger i det norske lovverket.

Komiteen viser til at følgende bestemmelser i returdirektivet anses å gjøre det enten nødvendig eller hensiktsmessig med endringer i norsk lovgivning: En nærmere presisering av begrepet unndragelsesfare (artikkel 3 og ny § 106 a), individuell frist for frivilllig retur (artikkel 7 og § 90 nytt sjette ledd) med unntak, hjemmel for politiets iverksetting av vedtak ved fare for unndragelse (artikkel 8 og § 90 nytt første punktum i sjuende ledd), unntak fra reglene om frist ved overføring til annet land etter Dublin II-forordningen (§ 90 sjette ledd), bestemmelser om kontroll ved tvangsretur (artikkel 8 i direktivet og § 90 nytt niende ledd), tvungen retur av enslige mindre-årige (artikkel 10 i direktivet og § 90 sjette ledd), strengere krav om innreiseforbud/utvisning (artikkel 11 i direktivet og ny § 66 annet ledd), tidsbegrensninger når det gjelder frihetsberøvelse (artikkel 15 og § 106 nytt tredje ledd annet punktum,), en begrensning i reglene om frihetsberøvelse (artikkel 15 og nye bestemmelser i § 106) med unntak av selve forholdene under fengsling.

Følgende bestemmelser i direktivet anses på den annen side å være i overensstemmelse med gjeldende norsk lovgivning og ikke gi behov for noen lovendringer: At det ved vedtak og gjennomføring av vedtak om retur skal tas hensyn til barnets beste, familieliv og helse, respekt for vernet mot retur, at kravet om vedtak om retur er oppfylt ved avslag på søknad om opphold, at direktivets artikkel 8 om uttransportering er i samsvar med eksisterende lovgivning, herunder tvungen retur, unntatt bestemmelser om kontroll, bestemmelsene om rettssikkerhetsgarantier (artik-lene 12, 13 og 14), forholdene under fengsling i de tilfellene frihetsberøvelse benyttes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets forslag til ny utlendingslov som ble fremmet i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 75 (2006–2007), jf. Innst. O. nr. 42 (2007–2008). Disse medlemmer er av den oppfatning at det er et langt større behov for å stramme inn i utlendingsloven enn de forslag til lovendringer som regjeringen har fremmet i Prop. 3 L (2010–2011), likevel representerer helheten i de foreslåtte endringer et lite skritt i riktig retning. Disse medlemmer vil derfor støtte innstillingen, men viser til egne merknader på de enkelte kapitler i innstillingen.