I proposisjonen foreslås det lovendringer for
å gjennomføre Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/115/EF om felles
standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med
ulovlig opphold (returdirektivet) i norsk rett.
Den 18. mai 1999 inngikk Norge avtale med EU om
tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutvikling
av Schengen-regelverket. Returdirektivet er en videreutvikling av
Schengen-regelverket, og rettsakten gjennomføres derfor i norsk
rett. Rettsakten medfører endringer i lov om utlendingers adgang
til riket og deres opphold her (utlendingsloven) av 2008. Etter
gjeldende rett suppleres utlendingsloven med forskrifter. Departementet
vil også fremme forslag til endringer i forskrift.
Et stort antall tredjelandsborgere har de siste årene
søkt asyl i EU. For eksempel kom det 246 200 asylsøkere til EU27
i 2009. Mange av disse oppfyller ikke vilkårene for å få innvilget asyl,
og må returnere til sine hjemland. Videre er det en rekke personer
som innvandrer ulovlig til Europa eller som blir værende når visumet
eller oppholdstillatelsen har løpt ut. Et estimat for 2005 anga
at det befant seg 4,5 millioner illegale innvandrere («unauthorized
immigrants») i EU-landene. Med dette som bakgrunn var det viktig å
få på plass en rettsakt som etablerte felles standarder og prosedyrer
for frivillig og tvungen retur av tredjelandsborgere uten lovlig
opphold. Innenfor et Schengen-territorium uten indre grenser, er
det nødvendig å etablere et felles sett med regler i forbindelse
med retur. Dette vil både styrke rettsvernet for utlendinger som
skal returneres og skape økt forståelse hos medlemsstatene for nødvendigheten
av en aktiv returpolitikk.
Dublin II-forordningen, som i utgangspunktet regulerer
hvilket land som har ansvar for å behandle en søknad om asyl, kan
også i visse tilfeller komme til anvendelse i forhold til utlendinger
som oppholder seg ulovlig i riket. Rent praktisk kan det oppstå
situasjoner hvor anvendelsen av den ene rettsakten vil kunne være
i strid med den andre rettsakten. Det må således avklares i hvilke
tilfeller returdirektivet skal anvendes og i hvilke tilfeller Dublin
II-forordningen kommer til anvendelse.
Justisdepartementet sendte et forslag om gjennomføring
av returdirektivet i norsk rett på høring den 3. februar 2010. Høringsuttalelsene er
omtalt under de enkelte kapitler i proposisjonen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson Lydvo, Inga-lill
Olsen og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, fungerende
leder Gjermund Hagesæter og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland
og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, Mari Lund Arnem,
fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, og fra Kristelig Folkeparti,
Geir Jørgen Bekkevold, viser til Prop. 2 S (2010–2011) og
komiteens innstilling om samtykke til godtakelse av direktiv 2008/1157EF
om felles standarder og prosedyrer for retur av tredjelandsborgere
med ulovlig opphold (videreutvikling av Schengenregelverket). Regjeringen foreslår
der at det såkalte returdirektivet gjøres gjeldende som nasjonal
rett i Norge, og komiteen slutter seg til dette.
I Prop. 3 L (2010–2011) endringer i utlendingsloven (gjennomføring
av returdirektivet) foreslår regjeringen nødvendige tilpasninger
i det norske lovverket.
Komiteen viser til at følgende
bestemmelser i returdirektivet anses å gjøre det enten nødvendig eller
hensiktsmessig med endringer i norsk lovgivning: En nærmere presisering
av begrepet unndragelsesfare (artikkel 3 og ny § 106 a), individuell
frist for frivilllig retur (artikkel 7 og § 90 nytt sjette ledd)
med unntak, hjemmel for politiets iverksetting av vedtak ved fare
for unndragelse (artikkel 8 og § 90 nytt første punktum i sjuende
ledd), unntak fra reglene om frist ved overføring til annet land
etter Dublin II-forordningen (§ 90 sjette ledd), bestemmelser om
kontroll ved tvangsretur (artikkel 8 i direktivet og § 90 nytt niende
ledd), tvungen retur av enslige mindre-årige (artikkel 10 i direktivet
og § 90 sjette ledd), strengere krav om innreiseforbud/utvisning
(artikkel 11 i direktivet og ny § 66 annet ledd), tidsbegrensninger
når det gjelder frihetsberøvelse (artikkel 15 og § 106 nytt tredje ledd
annet punktum,), en begrensning i reglene om frihetsberøvelse (artikkel
15 og nye bestemmelser i § 106) med unntak av selve forholdene under
fengsling.
Følgende bestemmelser i direktivet anses på
den annen side å være i overensstemmelse med gjeldende norsk lovgivning
og ikke gi behov for noen lovendringer: At det ved vedtak og gjennomføring
av vedtak om retur skal tas hensyn til barnets beste, familieliv
og helse, respekt for vernet mot retur, at kravet om vedtak om retur
er oppfylt ved avslag på søknad om opphold, at direktivets artikkel
8 om uttransportering er i samsvar med eksisterende lovgivning,
herunder tvungen retur, unntatt bestemmelser om kontroll, bestemmelsene
om rettssikkerhetsgarantier (artik-lene 12, 13 og 14), forholdene
under fengsling i de tilfellene frihetsberøvelse benyttes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets forslag til ny utlendingslov som ble fremmet
i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 75 (2006–2007), jf.
Innst. O. nr. 42 (2007–2008). Disse medlemmer er
av den oppfatning at det er et langt større behov for å stramme
inn i utlendingsloven enn de forslag til lovendringer som regjeringen
har fremmet i Prop. 3 L (2010–2011), likevel representerer helheten
i de foreslåtte endringer et lite skritt i riktig retning. Disse
medlemmer vil derfor støtte innstillingen, men viser til
egne merknader på de enkelte kapitler i innstillingen.