Direktivet skal sikre rettssikkerhet og verdighet i
forbindelse med prosessen knyttet til retur av tredjelandsborgere.
Samtidig skal direktivet bidra til å løse utfordringen Europa står
overfor i forbindelse med ulovlig migrasjon og ulovlig opphold.
Systematikken i direktivet kan for overblikkets skyld skisseres
som følger: Når en medlemsstat oppdager en tredjelandsborger som oppholder
seg ulovlig, skal vedkommende stat utstede et returvedtak. Dette
vedtaket skal i utgangspunktet inneholde en periode på mellom sju
og tretti dager for frivillig utreise, da det skal tilstrebes at
tredjelandsborgere forlater EU eller Schengen-området frivillig.
Erfaring tilsier imidlertid at mange tredjelandsborgere ikke reiser frivillig,
og direktivet har tatt høyde for dette. Tredjelandsborgeren skal,
dersom han ikke reiser frivillig eller hvis han på grunn av fare
for unndragelse ikke får muligheten til å reise frivillig, uttransporteres
av medlemsstaten. Vedkommende skal samtidig utvises og det skal
settes et innreiseforbud som i utgangspunktet gjelder for hele Schengen-området.
Endelig regulerer direktivet fengsling av tredjelandsborgere i returøyemed.
Direktivet sikrer også prosessuelle rettigheter ved retur. Returvedtak
og vedtak om innreiseforbud skal være skriftlige, begrunnede og
inneholde informasjon om klageadgangen. Vedtakene kan påklages og
medlemsstatene skal sørge for nødvendig rettshjelp. Endelig etablerer direktivet
en plikt for medlemsstatene til å ha en nasjonal tilsynsordning
i forbindelse med tvangsreturer.
Returdirektivet består av 5 kapitler med totalt
23 artikler.