Jeg viser til brev av 12. oktober fra Næringskomiteen
angående representantforslag om mer innovasjon i Norge, og gir herved
min vurdering av de fremlagte forslagene, I-XII.
”Stortinget ber regjeringen
snarest fremlegge en sak for Stortinget om prinsipielt fjerning
av formuesskatten, subsidiært regjeringens syn på hvordan formuesskattens
negative virkninger skal reduseres.”
Jeg er klar over at formuesskatten påvirker
incentivene til å spare og investere, i likhet med andre former
for kapitalbeskatning. Formuesskatten kan også vri sammensetningen
av sparingen i den grad ulike formuesobjekter verdsettes på ulik
måte i formuesskattegrunnlaget.
En av begrunnelsene for formuesskatten er at den
er viktig for skattesystemets legitimitet ved at den sikrer at de
aller rikeste betaler skatt løpende på lik linje med andre skattytere.
Det er også viktig å påpeke at formuesskatten sammen med øvrige
inntektskilder sørger for at vi kan bevare og utvikle velferdsstaten
videre. Dersom vi skulle fjernet formuesskatten, måtte vi enten
økt andre vridende skatter eller kuttet i det offentlige tjenestetilbudet.
Jeg vil presisere at Regjeringen har gjort formuesskatten
vesentlig mer rettferdig siden den tok over i 2005. Personer med
de største formuene betaler nå en større andel av formuesskatten
enn før, har bunnfradraget blitt økt betydelig, fra 151 000 kroner
i 2005 til 700 000 kroner i 2010 (fra 151 000 til 1,4 mill. kroner
samlet for et ektepar). Resultatet er at mange som betalte formuesskatt
i 2005 på helt normale formuer, om lag 500 000 personer, nå slipper
formuesskatt helt.
”Stortinget ber regjeringen,
senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2011, legge frem en
sak for Stortinget om de eksisterende såkornfondene vil kunne reise
ytterligere privat kapital dersom staten økte sitt bidrag, samt
å kartlegge om det er behov for å opprette nye landsdekkende såkornfond
for å imøtekomme såkornkapitalbehovet til andre næringer enn de
som omfattes av de eksisterende landsdekkende fond; en slik kartlegging
skal skje gjennom kontakt med norsk næringsliv.”
Det er inngått kontrakter mellom de eksisterende såkornfondene
og Innovasjon Norge hvor statens finansielle bidrag er fastsatt.
Støtten, i form av lån, tapsfond og administrasjonsstøtte til de distriktsrettede
fondene, er gitt i tråd med de føringer som følger av Stortingets
vedtak. Det er i budsjett for 2011 ikke lagt opp til ytterligere kapitaltilførsel
fra staten, men i budsjettforslaget har regjeringen foreslått å
gi Innovasjon Norge en rekke fullmakter knyttet til fondene opprettet fra
1997-2000:
”Fullmakt om såkornfond opprettet mellom
1997 og 2000
Stortinget samtykker i at Nærings- og
handelsdepartementet i 2011 kan gi Innovasjon Norge fullmakt til,
ved overveiende sannsynlighet for konkurs i et av såkornfondene
opprettet mellom 1997 og 2000, å:
1. konvertere hele
eller deler av statens ansvarlig lån til egenkapital
2. nedskrive
deler av statens ansvarlige lån
3. godkjenne salg
av et såkornfond
4. godkjenne endringer i et fonds
administrative loka-lisering”
De foreslåtte tiltakene gir Innovasjon Norge
mulighet til å bidra slik at fondene kan tilføres ytterligere privat
kapital. Tiltak vil bare gjennomføres dersom det samtidig bidrar
til å sikre statens verdier. Lignende tiltak vil vurderes, ved behov,
i tilknytning til fondene opprettet fra 2005.
Nærings- og handelsdepartementet følger situasjonen
i de eksisterende fondene, og vurderer løpende behovet for ytterligere
tiltak for å stimulere til investeringer i såkornfasen, deriblant
nye såkornfond.
”Stortinget ber regjeringen
legge frem en sak for Stortinget om hvordan Skattefunn-ordningen kan
gjøres mer attraktiv, herunder ved heving av maksimalbeløpet knyttet
til bedriftsintern- og – ekstern støtte, fjerning av taket på timesats, fjerning
av begrensninger i timetallet for egne ansatte, inkludering av ulønnet
innsats og ved en redegjørelse for hvordan ordningen kan innrettes
for å bidra bedre til forskning og utvikling også for større virksomheter.
En endring av definisjonen, jf ESAs regler for statsstøtte, bes også
vurdert”
Skattefradrag for næringslivets kostnader til forsk-ning
og utvikling (Skattefunn) ble innført for små og mellomstore foretak
fra 1. januar 2002, og for alle foretak fra 1. januar 2003. Skattefunn
er en rettighetsbasert støtteordning, hvor foretakene selv velger
ut prosjekter. Alle prosjekter som tilfredsstiller kravene i lov
og forskrift, gir rett til skattefradrag etter de samme kriteriene.
Formålet er å stimulere næringslivets egen FoU-innsats. Regjeringen
vil videreføre ordningen.
Skattefunn ble grundig evaluert av Statistisk sentralbyrå
(SSB) med sluttrapport i 2008. I tillegg har Senter for statlig
økonomistyring (SSØ) gjennomført en mer avgrenset evaluering av
blant annet økonomistyring og administrering i 2006. Blant annet
på bakgrunn av SSØ-evalueringen innførte departementet fra 2007
en maksimal timesats for personal- og indirekte kostnader og et
maksimalt antall timer til fradrag per ansatt. Et forslag fra SSB
var å heve grensene for maksimalt fradragsgrunnlag. Beløpsgrensene
ble hevet fra 2009. En vurdering av flere endringer ble varslet
i statsbudsjettet for 2009: ”Finansdepartementet er enig [med SSB]
i at det kan være grunnlag for å vurdere en oppdatering av FoU-definisjonen,
blant annet fordi det har skjedd enkelte endringer i EØS-avtalens regelverk
for statsstøtte som kan være relevante”.
24. september 2010 sendte Finansdepartementet et
notat med forslag om endringer i Skattefunn på høring med frist
26. november 2010. Forslagene har bakgrunn i de to evalueringene, samt
tilbakemeldinger fra Norges forskningsråd og Skattedirektoratet.
I tillegg er forslagene vurdert i lys av utviklingen i statsstøtteregleverket etter
innføringen av Skattefunn. Forslagene i høringsnotatet er i hovedsak
presiseringer og oppdateringer av regleverket, blant annet FoU-
og SMB-definisjonene. Videre foreslås det enkelte justeringer i
beregningen for personalkostnader og indirekte kostnader, samt at
bestemmelsene om kostnadsberegningen skal samles i forskriften etter
skatteloven. Det foreslås også nye hjemler i skatteloven for sanksjoner
ved brudd på vilkår for godkjenning av FoU-prosjekt og for informasjonsutveksling
mellom Norges forskningsråd og Skattedirektoratet. Forslag til nye lovbestemmelser
vil eventuelt bli fremmet i en proposisjon til Stortinget etter
at departementet har vurdert høringsuttalelsene.
I forbindelse med Tiltakspakken ble taket på
beregningsgrunnlaget for egenutført FoU hevet fra 4 til 5,5 mill.
kroner, mens taket på innkjøp fra godkjent FoU-institusjon ble hevet
fra 8 til 11 mill. kroner. Utviklingen i Skattefunn viser at godkjente
prosjekter øker i størrelse. Likevel har fortsatt om lag fire av
fem foretak som benytter Skattefunn lavere prosjektkostnader enn
maksimalt støttegrunnlag for egenutført FoU. Da Skattefunn ble innført
var det en forutsetning at den skulle gjelde mindre FoU-prosjekter.
De større FoU-prosjektene skulle fortsatt få bevilgninger gjennom
Forskningsrådets ordinære programmer. Jeg støtter denne vurderingen.
Grensen for maksimal timesats og maksimalt antall
timer per år for egne ansatte ble innført i 2007 for å bedre økonomistyringen
i Skattefunn. Taket for personalkostnader og indirekte kostnader
ble satt til 500 kroner per time, og inntil 1850 timer (et normalårsverk)
kan godkjennes årlig per person. I høringsnotatet fra september 2010
foreslås det at maksimal timesats økes til 530 kroner. Takene på
timelønn og antall timer gjelder kostnader knyttet til egne ansatte.
Maksimal timesats og maksimalt antall timer setter altså ikke begrensninger
på samarbeidsprosjekter med godkjente forskningsinstitutt. Innkjøp
av FoU er basert på det instituttene faktisk fakturerer, og er kun
begrenset oppad av grensen på 11 mill. kroner for innkjøp fra godkjent
FoU-institusjon. Foretakene i Skattefunn får på vanlig måte fradrag
i næringsbeskatningen for den lønnen som faktisk utbetales, slik
at støtten gjennom Skattefunn er et tilskudd som kommer i tillegg
til alminnelig kostnadsfradrag.
Ulønnet arbeid er ikke en kostnad i regnskapsmessig
eller skattemessig forstand. Dette er årsaken til at verdien av
slik innsats faller utenfor Skattefunn-ordningen. Siden Skattefunn
er organisert innenfor skattesystemet, må de generelle prinsippene
for hvilke kostnader som er fradragsberettigede gjelde også for
Skattefunn.
I forbindelse med budsjettbehandlingen høsten 2004
vedtok Stortinget følgende, jf. anmodningsvedtak nr. 65, 25. november
2004:
”Stortinget ber Regjeringen utrede og legge fram et
forslag i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2005 om en rammestyrt
støtteordning for ulønnet forskningsinnsats i næringsforetak, enten
som en utvidelse av fradragsgrunnlaget i SkatteFUNN-ordningen, eller
som en særskilt tilskuddsordning som kompensasjon for at slik forskningsinnsats
faller utenfor SkatteFUNN-ordningen. En eventuell særskilt tilskuddsordning
forutsettes i tilfelle samordnet med foretakets rett til SkatteFUNN-fradrag.”
Utfallet av denne vurderingen var en rammestyrt tilskuddsordning
for å støtte ulønnet arbeidsinnsats i godkjente Skattefunn-prosjekt,
administrert av Nærings- og handelsdepartementet. Ordningen ble
vedtatt i 2005. I 2007 ble midler under tilskuddsordningen utbetalt
som bagatellmessig støtte for ulønnet arbeid utført i 2005. Senere
har det ikke blitt satt av midler til en slik tilskuddsordning.
Samtidig med opprettelsen av tilskuddsordningen vedtok Stortinget
å opprette en kompensasjonsordning for ulønnet arbeidsinnsats som
var utført tidligere år i tilknytning til godkjent Skattefunn-prosjekt.
Denne ordningen ble utformet slik at de som kunne dokumentere å
ha utført ulønnet arbeid i inntektsårene 2002, 2003 og 2004 kunne
søke om kompensasjon.
I høringsnotatet sendt ut 24. september 2010 foreslår
Finansdepartementet at FoU-definisjonen presiseres og oppdateres.
Relevant for utformingen av definisjonen er særlig Frascati-manual
og definisjonen av FoU i EØS-avtalens bestemmelser om statsstøtte
som bl.a. fremgår av gruppeunntaksforordningen. Frascati-manualen
er mer et redskap for analyse og statistikk enn et verktøy for juridiske
avgrensninger. Finansdepartementet har derfor valgt å ta utgangspunkt
i statsstøtteregleverkets FoU-definisjon. Dette medfører bl.a. en
utvidelse av FoU-definisjonen ved at prototyper og forsøksprosjekter
med kommersiell anvendelse i visse tilfeller kan komme inn under
ordningen. I motsatt retning trekker kravet om en klarer formulering
av nyhetskravet til FoU.
De nye retningslinjer for støtte til forskning,
utvikling og innovasjon (FoUoI) ble fastsatt av ESA 31. desember
2006, og samsvarer med tilsvarende retningslinjer fastsatt av Europakommisjonen.
Disse omfatter også innovasjon. I høringsnotatet har departementet
ikke foreslått å utvide Skattefunn-ordningen til også å skulle omfatte
innovasjon. Innovasjonsbegrepet har normalt et lavere element av
nyskapning sammenlignet med FoU, og mer karakter av organisasjonsutvikling
og løpende drift.
”Stortinget ber regjeringen
innføre en ordning med direkte fradragsføring for FoU-investeringer.”
Skattleggingen av næringsvirksomhet er basert på
at utgifter til erverv av varige og betydelige driftsmidler ikke
kan fradragsføres umiddelbart, men må aktiveres og avskrives. Begrunnelsen
er at det ved anskaffelsen av driftsmidlet ikke skjer noen oppofrelse
av kostnader, men en ombytting av verdier. Driftsmidlet forventes
å generere inntekter i fremtiden, typisk ved produksjon eller salg
av varer. Kostprisen vil først komme til fradrag gjennom avskrivninger
etter hvert som driftsmidlets verdi reduseres, eventuelt ved salg av
driftsmidlet eller opphør av virksomheten. Det er ikke noe som tilsier
at driftsmidler som framskaffes gjennom forskning og utvikling (FoU),
skal ha en annen skattemessig behandling enn øvrige driftsmidler.
Etter gjeldende regler skal kostnader til egen
forskning og utvikling i utgangspunktet fradragsføres etter hvert
som kostnadene påløper (realisasjonsprinsippet). Kostnader knyttet
til konkrete prosjekter som kan bli eller er blitt driftsmidler
skal likevel aktiveres. I brev av 30. mai 2005 til Skattedirektoratet
har Finansdepartementet nærmere presisert hvordan denne bestemmelsen
skal praktiseres:
Egne kostnader til forskning og utvikling skal aktiveres
dersom:
de referer seg til
et konkret prosjekt med sikte på å utvikle et nærmere bestemt driftsmiddel
(så vel materielt som immaterielt driftsmiddel),
det er sannsynlig at driftsmiddelet blir
en realitet. I sannsynlighetsvurderingen må alle vesentlige forutsetninger
for at prosjektet kan bli et driftsmiddel være oppfylt, herunder
tekniske, kommersielle og økonomiske forutsetninger for å fullføre
prosjektet, og
den økonomiske levetiden på driftsmiddelet
er minst tre år.
Aktiveringsplikten inntreffer først fra det
tidspunkt det konstateres at prosjektet «kan bli driftsmiddel»,
dvs. fra det tidspunkt det er sannsynlig at driftsmidlet blir en
realitet. Fradragsførte kostnader forut for dette tidspunktet skal
likevel ikke aktiveres.
Selv om aktiveringsplikten for kostnader til
egen FoU er relativt smal, jf. over, svarer bestemmelsen i hovedsak
til det som uansett ville følge av det alminnelige utgangspunktet
om at kostnader til erverv av varige driftsmidler skal aktiveres.
Aktiveringsplikten gjelder kostnader til egen FoU,
typisk lønnskostnader til egne ansatte. Hvis skattyter for eksempel
velger å kjøpe FoU-resultat fra andre, må spørsmålet om det foreligger
aktiveringsplikt eller rett til direkte fradragsføring avgjøres
på grunnlag av de alminnelige reglene. Det betyr at kostnadene som
hovedregel må aktiveres hvis FoU-resultatet representerer et immaterielt
eller fysisk driftsmiddel, men at de for øvrig kan fradragsføres.
En eventuell alternativ regel om løpende fradragsføring
av alle kostnader til FoU, vil innebære et skatteincentiv. Hovedprinsippet
for skatte- og avgiftssystemet er likebehandling, brede skattegrunnlag
og lave satser. Skattemessig likebehandling er vesentlig for at
investeringer skal kanaliseres til de prosjektene der de kaster
mest av seg. Særordninger er uheldig fordi de bidrar til å snevre
inn grunnlaget, og gjør det vanskelig å beholde lave satser. Skattesystemet blir
mer komplisert, uoversiktlig og kostbart å administrere, både for
enkeltpersoner, myndigheter og virksomheter.
Generelt gjelder det derfor at skatte- og avgiftssystemet
bør bygge på gjennomgående prinsipper om færrest mulig unntak for
å oppnå en mest mulig effektiv ressursutnyttelse. Skattemessig likebehandling
tilsier at kostpris på egenutviklet (immaterielt) driftsmiddel behandles
på samme måte som om foretaket hadde kjøpt et immaterielt driftsmiddel
eller egenutviklet et fysisk driftsmiddel. Det vises til at egenutviklede
immaterielle eiendeler kan utgjøre noen av de mest verdifulle eiendeler
i næringsvirksomhet i dag, for eksempel innen legemiddel- og IT-industrien.
Skattemessige særordninger er dessuten et lite presist
virkemiddel for å oppnå spesielle næringspolitiske mål. Dersom en
ønsker å tilgodese særskilte formål, for eksempel FoU, er det normalt
mer effektivt å støtte dem direkte.
En eventuell alternativ regel om løpende fradragsføring
av kostnader til egen FoU, vil også medføre avgrensnings- og kontrollproblemer. Det
må skilles mellom kostnader til egen FoU og andre kostnader til
egenutvikling av driftsmidler, som følger alminnelige regler. Det
er sannsynlig at det vil oppstå et press på å klassifisere kostnader
som FoU-kostnader slik at kostnader som strengt tatt ikke refererer
seg til FoU, likevel søkes direkte fradragsført. Det kan være vanskelig
å trekke en grense mellom FoU-aktivitet i en bedrift og vanlig produksjon.
Ligningsmyndighetene har begrensede muligheter til å kontrollere
om FoU-kostnadene som fremkommer av regnskapet, er reelle FoU-kostnader eller
ikke. Administrative hensyn taler dermed mot en regel som tillater
direkte fradragsføring av alle FoU-kostnader.
Det vises også til at kostnader til forskning
og utvikling allerede har en gunstig skattemessig behandling gjennom
Skattefunn.
”Stortinget ber regjeringen
legge frem en vurdering av såkorninvesteringer og mulige insentivmodeller,
herunder mulig stimulans av såkalte business angels.”
Regjeringen vurderer behovet for kapitaltilførsel til
næringslivet bl.a. gjennom nye såkornfond. Dersom det skal etableres
nye fond er det nærliggende å ta med seg lærdom fra den gjennomførte
evalueringen av såkornordningene, og gjøre endringer i dagens benyttede
modell, i lys av de erfaringer som er gjort så langt. Det blir i så
fall viktig å ha en vurdering av hvilke modeller som kan gi de mest
hensiktsmessige incentivene for investeringer i tidlig fase.
Nærings- og handelsdepartementet har bestilt
en ekstern utredning om forretningsengler (business angels) i Norge.
Utredning blir gjennomført av Menon Business Economics og skal ferdigstilles
i løpet av høsten 2010. Utredningen skal kartlegge hvilken rolle
forretningsengler spiller for bedrifter i en tidlig fase i Norge,
og samtidig vurdere hvorvidt denne rolle eventuelt bør forsterkes
gjennom offentlige tiltak.
Regjeringen vil i lys av denne gjennomgangen vurdere
eventuell oppfølging.
”Stortinget ber regjeringen
påse at evalueringene av Innovasjon Norge og SIVA belyser i hvilken
grad tildelinger av offentlig støtte til innovasjonsprosjekter bør
være underlagt politisk styring og hvorvidt Innovasjon Norge bør
deles i to enheter, hvor den ene får et mer målrettet innovasjonsfokus.”
Evalueringene av Innovasjon Norge og SIVA ble
varslet i St.meld. nr. 7 (2008-2009) Et nyskapende og bærekraftig
Norge, og ble igangsatt høsten 2009.
Evalueringene av både Innovasjon Norge og SIVA
er nå ferdigstilt og overlevert Nærings- og handelsdepartementet.
Begge evalueringene er sendt på brede og åpne høringer med høringsfrist henholdsvis
15. november 2010 når det gjelder SIVA og 1. februar 2011 når det
gjelder Innovasjon Norge.
Innovasjon Norge og SIVA er organisert som henholdsvis
et særlovsselskap og et statsforetak. Av organiseringen følger det
at det er selskapenes styre som er ansvarlig for at driften av selskapene
skjer i henhold til de gjeldende regler og retningslinjer.
Det følger av lov om Innovasjon Norge at forvaltningen
av selskapet hører inn under hovedstyret. Videre følger det av ansvarsdelingen mellom
Nærings- og handelsdepartementet og Innovasjon Norge at det er selskapet
som på selvstendig faglig grunnlag, og basert på de regler og retningslinjer
som gjelder for de ulike ordningene, fatter beslutninger i enkeltsaker. Nærings-
og handelsdepartementet deltar ikke i behandlingen av enkeltsaker
og er heller ikke klageinstans for beslutninger fattet av Innovasjon
Norge.
Det er selskapene selv som er best egnet til
å ta velge ut prosjektene de vil støtte, ut i fra selskapenes mål
og overordnede føringer. Dette er også viktig for å sikre habilitet
i beslutninger om enkeltsaker.
Evalueringen av Innovasjon Norge har sett på hvorvidt
og hvordan selskapet oppfyller sitt formål, sine hoved- og delmål
og øvrige generelle føringer. Videre har evalueringen sett på effektene
av sammenslåingen i 2004, og til slutt gitt en vurdering av fremtidige
utfordringer for Innovasjon Norge Nærings- og handelsdepartementet
vil nå avvente høringsinnspillene og vil deretter ta stilling til
videre oppfølging.
”Stortinget ber regjeringen
legge bedre til rette for kommersialisering av forskning, herunder ved
å sørge for en betydelig styrking av BIA-programmet og å vurdere
etablerte flere brukerstyrte forsknings-arenaer etter modell av
BIA.”
Kommersialisering av forskningsresultater er
en av grunnsteinene for fremtidig verdiskapning. Gjennom FORNY-programmet
har regjeringen allerede sørget for at norsk forskning og teknologiutvikling
har fått muligheten til å vokse fra ide til bedrift. I budsjettet
for 2011 foreslår regjeringen at et revidert program, FORNY2020,
iverksettes. BIA-programmet bidrar til å støtte kvalitativt gode
prosjekter i bredden av norsk næringsliv innenfor områder som ikke
er dekket av egne tematiske satsinger i Norges forsk-ningsråd. Regjeringen
har derfor foreslått å styrke BIA-programmet i budsjettet for 2011
for å få til en ny utlysning av forskningsmidler. Eventuell fremtidig
styrking av BIA-programmet ut over dette vil skje i sammenheng med
de årlige budsjettforslagene fra regjeringen.
Norge har ifølge OECD et godt og heldekkende virkemiddelapparat.
Strukturen på og forholdet mellom de ulike virkemidlene er noe som
vurderes fortløpende i sammenheng med bl.a. de årlige budsjettene.
”Stortinget ber regjeringen
sørge for at Norge får en mer sentral rolle internasjonalt i arbeidet med
å utvikle rammevilkårene for innovasjon, og det bør vurderes å etablere
en egen stilling som nasjonal ekspert på FOU i Europaparlamentet, å
sikre norsk deltakelse i en fremtidig europeisk nærings-PhD-ordning,
å utarbeide en norsk strategi for European Research Area (ERA) og
å innlemme ERA i EØS-avtalen, samt profesjonalisere veiledningen
til bedrifter som ønsker å delta i EU-finansierte prosjekter.”
Regjeringen har et helt klart internasjonalt
fokus i sitt innovasjonsarbeid. Dette gjør seg gjeldende på en
rekke felt. Norge har flere forsknings- og innovasjonsrettede stillinger
i Brussel som forskningsråden ved den norske EU-delegasjonen, Forskningsrådets
representant i Brussel (med eget kontor) og flere nasjonale eksperter
ved Europakommisjonen. NHD har et nært samarbeid med disse og anser
den nåværende norske ressursbruken på slike stillinger som adekvat,
budsjettsituasjonen tatt i betraktning.
Bedrifter som inngår avtale om nærings-ph.d.
får et årlig økonomisk tilskudd fra Norges forskningsråd som tilsvarer
50 prosent av stipendiatsatsen i tre år. Forutsetningen er at kandidaten som
ansettes må være tatt opp på et ordinært studium. Det stilles ikke
krav om at studiet skal være på et norsk studiested, og det har
allerede forekommet at en norsk bedrift har mottatt nærings-ph.d.-midler
til finansiering av en ph.d.-stipendiat ved et universitet i et
annet europeisk land. Den norske nærings-ph.d.-ordningen er således
trolig allerede godt tilrettelagt for deltakelse i en eventuell
fremtidig europeisk nærings-ph.d.-ordning.
Deltakelse i ERA og god samhandling mellom nasjonale
forskningssatsinger og ERA og EUs rammeprogram er klare mål i Forskningsmeldingen
(Klima for forskning). I samsvar med Forskningsmeldingen skal det
utarbeides en strategi for dette. Norges forskningsråd vil få en
nøkkelrolle i dette arbeidet og skal utarbeide en ERA-strategi i
løpet av våren 2011.
Som ledd i ERA tas det flere grep for å se norsk forskningspolitikk
i sammenheng med EUs politikk. Det er et godt utgangspunkt at både
Norge og EU prioriterer globale samfunnsutfordringer i utviklingen
av sin forskningspolitikk. Norge er bl.a. meget aktivt med i utviklingen
av fellesprogrammer og har lagt fram eget forslag om et fellesprogram
for marin/maritim forskning. ERA vil også stå sentralt i utviklingen
av et nytt rammeprogram i EU, eventuelt 8. rammeprogram, fra 2014.
Det arbeides aktivt med å få med norske forskningsmiljøer for å
få fram synspunkter til et norsk innspill til EU-kommisjonen så
tidlig som mulig i prosessen med å utvikle et nytt program.
Kunnskapsdepartementets generelle vurdering er
at norsk deltakelse i ulike tilliggende aktiviteter til EU-forskningen
som ledd i utviklingen av ERA allerede er dekket av EØS-avtalen. Avtalens
artikkel 80 fastlegger de mest vanlige samarbeidsformer utenfor
de fire friheter. Dette kan – i tillegg til EFTA-statenes deltakelse
i EUs rammeprogrammer for forskning – være ”opprettelse av felles
virksomhet på særlige områder”, ”felles innsats for å oppmuntre
visse virksomheter på avtalepartenes samlede territorium” og til
og med ”parallell lovgiving med identisk eller sammenfallende innhold,
der dette anses formålstjenlig”. Dette åpner etter departementets
vurdering for deltakelse av EFTA-EØS landene i de aktiviteter som
det nå arbeides med innenfor rammen av det europeiske forskningsområdet.
Det har så langt ikke vært nødvendig å gjøre egne EØS-komitévedtak
for innlemmelse av underliggende EU-vedtak, men dette kan bli mer
aktuelt fremover. Etter at ERA nå er blitt en eksplisitt del av
Lisboa-traktaten, kan det likevel vurderes om det ikke bør foretas
en teknisk justering for å synliggjøre at ERA er en del av forsknings-samarbeidet
utenfor de fire friheter mellom EFTA-EØS landene og EU. Dette er
nå til vurdering.
Norges forskningsråd og Innovasjon Norge samarbeider
om veiledningen til bedrifter som ønsker å delta i EU-finansierte
prosjekter, både med faglige og praktiske råd, og finansielt gjennom
Forskningsrådets ordning for prosjektetableringsstøtte. Dette arbeidet
søkes gjort så effektivt som mulig innenfor de gjeldende budsjett-rammene.
”Stortinget ber regjeringen
innføre/fremme sak for Stortinget om en gaveforsterkningsordning, der
samarbeid med næringslivet om forskningsprosjekter utløser bonus,
samt øvrige tiltak som kan bidra til økt satsing på kommersialisering
av forskningsresultater.”
Den norske stat supplerer økonomiske gaver til forskningsformål
med 25 prosent av det opprinnelige gavebeløpet. Ordningen betegnes
som gaveforsterkning. Hensikten er å styrke langsiktig, grunnleggende
forskning. Ordningen ble etablert av Stortinget i 2006 og forvaltes
av Norges forskningsråd på vegne av Kunnskapsdepartementet. Gjeldende
retningslinjer trådte i kraft 1. juli 2008. Retningslinjene for
ordningen innebærer i hovedsak at gavebeløpet må være på minimum
3 millioner kroner; at giveren må være en bedrift, en privatperson,
en stiftelse, eller en frivillig organisasjon; samt at mottaker
må være Norges forsk-ningsråd eller et norsk universitet eller høyskole
med rett til å tildele doktorgrad.
Kunnskapsdepartementet foretok i 2009 en evaluering
av finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Resultatene
av evalueringen ble lagt frem i et eget vedlegg i Prop. 1 S (2009-2010)
for Kunnskapsdepartementet. Departementet konkluderte med å anbefale
at regjeringen ikke foreslo egne insen-tiver knyttet til formidling
eller samarbeid.
For å fremme samarbeid mellom næringslivet og akademia
har regjeringen etablert ordningen med nærings-ph.d. Ordningen tilrettelegger
for at næringslivet og akademia kan samarbeide om målrettede prosjekter
som kommer bedriftene til gode. Den styrker samspillet mellom bedrifter og
forsk-ningsinstitusjoner, bidrar til mer forskning i næringslivet
og utdanner forskere med kunnskap som er relevant for bedriften
de er ansatt i. Det er også en kostnadseffektiv måte og utdanne
nye doktorander på.
Gjennom FORNY2020 vil regjeringen fortsatt sørge
for økt verdiskapning på bakgrunn av forsk-ningsresultater fra norske
akademiske institusjoner fra hele landet. Regjeringen ønsker å sørge
for at de beste prosjektene får muligheten til å tiltrekke seg privat
kapital og på den måten sikre norsk verdiskapning for fremtiden.
”Stortinget ber regjeringen
om en gjennomgang av hvordan det offentlige kan bruke sin bestillerrolle
til å fremme og belønne innovasjon, og mulige modeller for og effekter
av å sette innovasjon som et kriterium ved offentlige anskaffelser.”
Innovasjonseffekten av offentlige anskaffelser kan
være betydelig. I Innovasjonsmeldingen og i St. meld. nr. 36 (2008-2009) Det gode innkjøp slås det fast at offentlige
anskaffelser kan fremme innovasjon i næringslivet og fornying i offentlige
sektor, og at regjeringen ønsker å fremme innovasjon gjennom offentlige
anskaffelser.
Foreløpig er dette fulgt opp ved å støtte NHO
og KS’ nasjonale leverandørutviklingsprogram og ved å bevilge midler
til et forsøksprosjekt hos Direktoratet for forvaltning og IKT om
hvordan deres kompetansearbeid om offentlig anskaffelser kan utvides
til også å omfatte hvordan de kan bidra til innovasjon. Begge tiltakene
pågår fremdeles.
Vi vurderer fortløpende ytterligere tiltak på feltet.
”Stortinget ber regjeringen
sidestille private og offentlige tilbydere av helse-, pleie- og
omsorgstjenester, med tanke på momsfritak på utførte tjenester.”
Ved merverdiavgiftsreformen i 2001 ble det innført
generell avgiftsplikt ved omsetning av tjenester. Generell avgiftsplikt
innebærer at all omsetning av tjenester er avgiftspliktig med mindre
det er gitt et uttrykkelig unntak i loven. At en tjeneste er unntatt
avgiftsplikt innebærer at det ikke skal beregnes utgående avgift
av omsetningen. Motstykket er at det ikke foreligger rett til å
gjøre fradrag for inngående avgift på anskaffelser til den unntatte
virksomheten.
Det følger av merverdiavgiftsloven § 3-2 at helsetjenester
er unntatt merverdiavgiftsplikt. Ved siden av den ordinære behandling
i offentlige og private sykehus omfatter også unntaket behandling
utført av blant annet privatpraktiserende leger, sykepleiere, ortopeder,
tannleger, tannteknikere, fysioterapeuter, psykologer, kiropraktorer,
ergoterapeuter mv.
For sosiale tjenester følger merverdiavgiftsunntaket
av merverdiavgiftsloven § 3-4. Bestemmelsens første ledd fastslår
at omsetning og formidling av sosiale tjenester, herunder nærmere
oppregnede sosiale tjenester, er unntatt fra avgiftsplikt. Oppregningen
ikke er uttømmende.
Når det gjelder sosiale tjenester etter sosialtjenesteloven,
pålegger sosialtjenesteloven § 4-3 kommunen å tilby bestemte tjenester,
jf. loven § 4-2. For å ivareta de oppgaver som følger av sosialtjenesteloven,
vil mange kommuner i tillegg tilby andre tjenester og serviceordninger
som er tilpasset brukernes behov. Det er ikke gitt minstenormer
når det gjelder innhold og omfang av de lovfestede sosiale tjenestene.
Hvilke type tjenester som den enkelte kommune tilbyr som en sosial
tjeneste vil dermed variere. Det er imidlertid en forutsetning at
tjenestene gis på et sosialt grunnlag. Omfanget og type tjenester
som hjelpen omfatter, vil derfor bero på en konkret tolking av tildelingsvedtaket
fra kommunen. Det er altså sosialtjenesten som avgjør hvilke omsorgs-
og hjelpetjenester som anses som sosiale tjenester. Med sosialtjenesten
menes de som har ansvaret for å utøve virksomhet og treffe avgjørelser
i henhold til sosialtjenesteloven.
Merverdiavgiftsunntaket for sosiale tjenester gjelder
uavhengig av om den sosiale tjenesten utøves i offentlig eller i
privat regi, og uten hensyn til om det betales en egenandel eller
om det betales full pris. Det er dermed ikke avgjørende om det offentlige
yter sosiale tjenester selv eller kjøper disse fra private tjenesteytere.
Det er opp til den enkelte kommune å velge på hvilken måte denne
plikten best kan oppfylles. I de tilfeller den sosiale tjenesteytingen
er overlatt til en privat virksomhet, vil både brukerens betaling
av egenandel og vederlaget fra kommunen til den private virksomheten
være omfattet av unntaket.
Dersom kommunen har inngått kontrakt med en privat
virksomhet, vil det være definert i avtalen på hvilke betingelser
kommunen har betalingsansvar for ytelser fra virksomheten til omsorgsmottakeren.
Når kommunen oppfyller sin plikt til å ordne sosiale tjenester ved
å kjøpe dem fra privat sektor, forutsettes det i alminnelighet at kommunen
treffer beslutning i hvert enkelt tilfelle om hvem virksomheten
kan yte tjenester til, og hvilke type tjenester det dreier seg om.
I visse situasjoner vil det på forhånd kunne være definert i avtalen
til hvem, og under hvilke forutsetninger virksomheten kan yte tjenester. Kommunens
beslutning i hvert enkelt tilfelle vil da ikke være påkrevet. Det
blir da opp til virksomheten selv, med støtte i avtalen, å avgjøre
når ytelsene kan omsettes uten beregning av merverdiavgift. Uansett
på hvilken måte kommunen har valgt å organisere sin sosialtjenestevirksomhet, må
utgangspunktet for å vurderingen av unntakets omfang være om tjenesten
gis på et sosialt grunnlag, basert på et tildelingsvedtak i kommunen.
For at en privat tjenesteyter av tjenester omfattet av
sosialtjenesteloven skal omfattes av merverdiavgiftsunntaket, har
avgiftsmyndighetene tidligere lagt til grunn at det i tillegg til
et tildelingsvedtak på sosiale ytelser fra kommunen til sosialhjelpmottakeren,
også må foreligge en avtale mellom kommunen og tjenesteyteren. Klagenemnda
for merverdiavgift har imidlertid opphevet en etterberegning overfor
en privat tjenesteyter som manglet slik avtale med kommunen, se
klagenemndsak nr. 6365 av 8. mai 2009. Finansdepartementet valgte
ikke å omgjøre klagenemndas vedtak, idet man fant at et slikt krav
burde fremgå klarere av regelverket. Det gjelder i dag derfor ikke
noe vilkår om at den private omsorgsgiver skal ha avtale med kommunen
for at unntaket kommer til anvendelse.
Fra 1. januar 2004 ble det innført en generell merverdiavgiftskompensasjonsordning
for kommunesektoren. Formålet med ordningen er å motvirke de konkurransevridninger
som merverdiavgiften kan gi opphav til når en kommune står ovenfor
valget mellom å produsere en avgiftspliktig tjeneste med egne ansatte
(uten avgift), eller å kjøpe den fra andre (med avgift). Den generelle
kompensasjonsordningen, som avløste en begrenset kompensasjonsordning
fra 1995, er hjemlet i lov 12. desember 2003 nr. 12 om kompensasjon
av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv. Ordningen var
i utgangspunktet provenynøytral for staten ved at rammetilskuddet
til kommunesektoren ble redusert tilsvarende omfanget av ordning
da den ble innført.
Ved siden av kommuner, fylkeskommuner mv. omfatter
den generelle kompensasjonsordningen også enkelte private og ideelle
virksomheter. Dette gjelder de private og ideelle virksomheter som
produserer helse-, sosial- eller undervisningstjenester som kommunen
har et lovpålagt ansvar for. Bakgrunnen for dette er at en generell kompensasjonsordning
ellers kunne medføre nye konkurransevridninger mellom kommunale og
private virksomheter når private virksomheter yter tjenester innenfor
områder som ikke er omfattet av merverdiavgiftsplikten. Det framgår
av forarbeidene til kompensasjonsloven, Ot.prp. nr. 1 (2003-2004)
avsnitt 20.8.2.2, at ordningen ville bli meget omfattende dersom den
skulle omfatte alle private og ideelle virksomheter som utfører
lovpålagte oppgaver. Også ut fra hensynet til finansiering og administrasjon av
ordningen samt usikkerhet knyttet til omfanget av de nye konkurransevridningene,
ble private og ideelle virksomheters rett til kompensasjon begrenset.
På områder hvor kommunesektoren ikke har lovpålagt ansvar for helse, sosial
eller undervisning ytes private og ideelle virksomheter derfor ikke
kompensasjon.
I enkelte tilfeller står en stiftelse for oppføring
av (tilrettelagte) boliger for personer med heldøgns omsorgsbehov.
Det kan da være kommunen som står for ytelsen av omsorgstjenestene
til beboerne av boligene, mens stiftelsen kun står for oppføring/utleie
av boligene. Det har vært reist spørsmål om stiftelsen i et slikt
tilfelle kan anses kompensasjonsberettiget. Etter Høyesteretts dom
19. februar 2010 om Stiftelsen Utleieboliger i Alta legger avgiftsmyndighetene
til grunn at det foreligger rett til kompensasjon for stiftelsen.
Det samme gjelder dersom eksempelvis et aksjeselskap står for oppføringen
og utleien av den tilrettelagte boligen. En privat virksomhet sin
utleietjeneste kan altså være tilstrekkelig for å oppnå kompensasjonsrett,
men det forutsettes at utleietjenesten er en integrert del av det
tilbudet kommunen må gi for å etterleve sine plikter, der botilbud
og hjelpe- og omsorgstiltak utgjør et nødvendig hele. Botilbud som
ikke er noen integrert del av et lovpålagt heldøgns omsorgstilbud, eksempelvis
utleie til vanskeligstilte personer som ikke har inntekter til å
skaffe egen bolig, vil dermed falle utenfor kompensasjonsloven.
For å motvirke misbruk anses det heller ikke å foreligge rett til
kompensasjon i tilfeller hvor en person eksempelvis bygger om/tilrettelegger
sin bolig med tanke på egen alderdom eller lignende. Avgiftsmyndighetenes
forståelse av rettstilstanden etter Høyesteretts dom er presisert
i Skattedirektoratets brev 7. juni 2010 til skattekontorene.
Slik det fremgår ovenfor er private og offentlige tilbydere
av helse-, pleie og omsorgstjenester langt på vei likestilt i merverdiavgifts-
og kompensasjonsregelverket.
”Stortinget ber regjeringen
innføre nøytral moms i staten, herunder i helseforetakene, for å sikre
større konkurranse nøytral moms i staten, herunder i helseforetakene,
for å sikre større konkurranse når det gjelder drift av støttefunksjoner
som eksempelvis renhold og kantinedrift”
På samme måte som for kommunesektoren kan merverdiavgiften
gi motiv til egenproduksjon av tjenester også i statsforvaltningen
og i helseforetakene som i hovedsak er utenfor merverdiavgiftssystemet
og hvor det dermed ikke foreligger fradragsrett for merverdiavgift
på anskaffelser.
Det har tidligere vært vurdert en kompensasjonsordning
for merverdiavgift for helseforetakene på samme måte som for kommunesektoren.
I St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak varslet
regjeringen Bondevik II at den ville komme med forslag til en kompensasjonsordning
som kunne nøytralisere merverdiavgiften for helseforetak mv. i budsjettet
for 2006. Et forslag om dette ble sendt på høring i 2005. Regjeringen
Bondevik II ga i St. prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte-, avgifts- og
tollvedtak en redegjørelse for saken og det ble ansett som svært
vanskelig å få til et nøytralt, varig trekk i overføringene på statsbudsjettet
for å finansiere en slik ordning. Dette skyldtes at investeringsnivået
i helseforetakene da var relativt høyt, og at det var store forskjeller
i investeringsaktiviteten mellom regionale helseforetak. På bakgrunn
av dette ble en ordning med merverdiavgiftskompensasjon foreslått
utsatt til investeringsnivået i helseforetakene kom ned på et mer
normalt nivå. Det er ikke senere fremmet forslag om en slik ordning.
Det er også tidligere vært lagt fram forslag
om en ordning som nøytraliserer merverdiavgiften for statsforvaltningen.
I St. prp. nr. (2005-2006) Skatte-, avgifts- og tollvedtak og St.
prp. nr. 1 (2005-2006) Statsbudsjettet medregnet folketrygden (Gul
bok) fremmet regjeringen Bondevik II forslag om innføring av en
ordning med nettoføring av merverdiavgift for ordinære forvaltningsorganer
fra 2006. Ved en slik nettobudsjetteringsordning belastes ikke merverdiavgiften
virksomhetenes budsjett- og regnskapsposter. Siden nettobudsjettering
av merverdiavgift innebar reduserte utgifter for virksomhetene som
var foreslått omfattet, ble bevilgningene til disse i utgangspunktet
redusert tilsvarende disse organers forventede utgifter til merverdiavgift
i 2006. Forslaget om en slik ordning med nettoføring for statsforvaltningen
ble imidlertid reversert ved fremleggelsen av St. prp. nr. 1 Tillegg
nr. 1 (2005-2006) fra regjeringen Stoltenberg II. Regjeringen viste
til en antakelse om at fordelene av en nøytral merverdiavgift statsforvaltingen
var begrenset. Det ble antatt at det var færre områder i statlig
sektor hvor det var aktuelt med egenproduksjon enn det var i kommunene.
Videre knyttet det seg stor usikkerhet til om en ordning med nøytral merverdiavgift
for statsforvaltningen ville vært budsjettnøytral over tid.