Jeg viser til brev av 15. juni i år fra Stortingets helse-
og omsorgskomité hvor det bes om min vurdering av representantforslag
fra stortingsrepresentantene Kari Kjønaas Kjos, Morten Stordalen
og Jon Jæger Gåsvatn om tiltak for å hindre unge i å utvikle rusmiddelavhengighet.
Representantforslaget inneholder tre forslag:
I
Stortinget ber regjeringen,
i forbindelse med statsbudsjettet for 2011, igangsette et prøveprosjekt
der ungdom som blir tatt for besittelse eller bruk av små doser
narkotiske stoffer, pålegges deltakelse i et informasjonsprogram.
II
Stortinget ber regjeringen,
i forbindelse med statsbudsjettet for 2011, igangsette et nasjonalt system
med urinprøveprosjekt, hvor ungdom som blir tatt for første gangs
besittelse eller bruk av narkotiske stoffer, gis et tilbud om en
kontrakt hvor man forplikter seg til jevnlige urinprøvetester.
III
Stortinget ber regjeringen,
i forbindelse med statsbudsjettet for 2011, igangsette prøveprosjekter
rettet inn mot risikogrupper blant ungdom.
Jeg finner det mest hensiktsmessig å kommentere
forslag III først siden dette forslaget er mer generelt og vurderingene
her er avgjørende for mine svar på de to første forslagene. Samtidig
vil jeg understreke at jeg deler representantenes understreking
av betydningen av godt forebyggende arbeid og at dette må prioriteres.
Det pågår i dag mye godt arbeid rettet mot risikoutsatte
ungdommer og ungdoms-grupper. Båre innen permanente strukturer og
i form av prosjekter, i statlig og i kommunal og dels også frivillig
regi. Utfordringen i dag er snarere å konsentrere og samordne innsatsen
om velprøvde metoder som har dokumentert effekt enn å utprøve nye
prosjekter.
Regjeringen har valgt å vektlegge tidlig intervensjon
overfor risikoutsatte barn og unge og har en nasjonal satsing på
dette området. Den nasjonale satsingen er styrket de tre siste årene, blant
annet gjennom opptrappingsplanen på rusfeltet, og flere departementer
og direktorater er involvert. En prioritert målgruppe i denne satsingen
er nettopp ungdom og unge voksne som har begynnende problemer med
rus og kriminalitet eller psykiske vansker.
Tidlig intervensjon befinner seg mellom universell
forebygging og tiltak rettet mot hele befolkningen på den ene siden
og indikative tiltak og intervensjoner (behandling) rettet mot personer
hvor rusproblemer allerede er etablert på den andre. Tidlig intervensjon
er følgelig en selektiv tilnærming rettet mot blant annet risikoutsatt
ungdom.
Satsingens overordnede mål er å kartlegge, prøve
ut, dokumentere og formidle kunnskap om virksomme tilnærmingsmåter,
metoder og samarbeidsformer overfor ungdom i risikosonen. Dette
skjer bl.a. på bakgrunn av en kunnskapsoppsummering (IRIS - 2007)
som påpeker at vi mangler gode og kunnskapsbaserte tidlig intervensjons-metoder
spesielt mot målgruppen 15 til 18 år.
Det har vært en stor aktivitet i flere direktorater for
gjennomføring av dette de tre siste årene. Vi kan vise til gode
resultater som f. eks Ungdom i Svevet (tverrdirektoral
styringsgruppe sammen med fylkesmannen i Nordland), Barne- likestillings-
og inkluderingsdepartementets (BLD) satsinger Utsatte
unge, Unge utenfor og storbysatsingen. I regi av de regionale
kompetansesentrene på rusområdet har Helsedirektoratet gjennomført
30 metodeutviklende prosjekter rettet mot flere risikoutsatte grupper
og hvor 15 av prosjektene rettet seg mot risikoutsatt ungdom i 15
kommuner. Direktoratenes satsinger/prosjekter baserer seg på tilpasninger
av kunnskapsbaserte metoder og er nå i en fase hvor det skal avgjøres
hvilke metoder med dokumentert effekt det er ønskelig å spre på
nasjonalt nivå. NAV har også tre nasjonale piloter innrettet spesielt
mot denne målgruppen. I løpet av 2010 og 2011 vil det bli arrangert
fem regionale konferanser – Sammen for ungdom -
hvor metodene, tiltakene og erfaringene vil bli spredt til tjenesteansatte
som arbeider spesielt med denne målgruppen.
Et ledd i tidlig intervensjonssatsingen er ikke minst
å implementere veilederen Fra bekymring til
handling som er utarbeidet av Helsedirektoratet i samarbeid
med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Utdanningsdirektoratet
og Politidirektoratet og som ble utgitt i 2009. For tiden vektlegges
det å gjøre veilederen kjent, og implementeringen i kommunene består
i å bistå kommunene i kompetansehevende tiltak til tjenester med
risikoutsatte unge som målgruppen. Det foreligger regionale framdriftsplaner
for hvordan veilederen skal gjøres kjent og hvordan dens råd og
tips samt kompetansehevende tiltak kan endre praksis i forhold til
målgruppen.
Jeg vil også nevne at Helsedirektoratet nylig
har bevilget 1,5 mill. kroner til Oslo kommune/Legevakta for etablering
av et ungdomsmottak etter modell av den svenske Maria ungdom. Målgruppen
her er ungdom med bekymringsfull bruk av alkohol og/eller narkotika.
Målgruppen risikoutsatt ungdom er ikke homogen.
Noen ungdommer lever med omsorgspersoner som har et rusproblem,
og andre ungdommer har selv eller er i ferd med å utvikle et rusproblem.
På den ene siden finnes det mange ungdommer definert inn i risikogruppen som
ikke utvikler problemer til tross for store belastninger i oppveksten.
På den andre siden finnes det også ungdommer som ikke er utsatt for
de samme risikofaktorene, men som likevel utvik-ler rusproblemer.
Intervensjonen ungdommen trenger, må derfor være tilpasset den enkelte
ungdommens særegne behov og situasjon. Denne individualiteten må
ulike tilnærminger ta høyde for, samt å møte ungdommenes behov med
hjelp både i en tidlig fase i livet og i en så tidlig fase som mulig
i en problemutvikling.
Representantforslaget/forslagsstillerne skriver
at sporadiske ruskampanjer rettet generelt inn mot ungdom har liten
effekt, noe jeg betinget kan si meg enig i.
Ruskampanjer alene virker ikke forebyggende, men
må settes inn i en større sammenheng for å underbygge det øvrige
rusforebyggende arbeidet.
Ved å gjøre tjenesteansatte flinkere til å identifisere
et problem i en tidligere fase enn vi hittil har gjort, så vil vi
med større sannsynlighet kunne forhindre at mindre problemer utvikler seg
til å bli langt mer vanskelig håndterbare. Vi er allerede er godt
i gang med en helhetlig og omfattende innsats i utvikling og bruk
av metoder hvor effekten er dokumentert, for å avdekke og avhjelpe
mulig problemutvikling i en tidlig fase. I denne fasen anser jeg
det som mindre hensiktsmessig å adoptere et enkelt program, som det
sveitsiske Supra-F som representantene nevner. Jeg vil imidlertid
presisere at jeg ikke uttaler meg mot Supra-F som sikkert er et
godt program, men lar det være opp til våre fagetater å vurdere
programmet og eventuelt innføre det.
Jeg vil dessuten presisere at vi har solid belegg for
å opprettholde en restriktiv alkoholpolitikk, som den mest effektive
måten å forebygge uønsket bruk av rusmidler på.
Regjeringens mål er at vi skal både identifisere og
intervenere overfor bruk av rusmidler på et tidlig tidspunkt. Det
forutsetter et tjenesteapparat som har kompetanse i både å avdekke,
reagere og avhjelpe. Og hjelpen skal virke. Lov om barnevern legitimerer
mulighet til å fatte nødvendige vedtak overfor ungdom som ruser
seg, og ansvarliggjør barneverntjenesten til å yte adekvat hjelp.
Også politiet har anledning til å reagere overfor ulovlig bruk av
narkotika.
Foruten de virkemidler og tiltak som barneverntjenesten
besitter, er vi som nevnt tidligere godt i gang med å styrke arbeidet
for å forebygge bruk av rusmidler gjennom satsingen på tidlig intervensjon.
I regi av barneverntjenesten er det dessuten etablert et sett av
tiltak tilpasset ulik alvorlighetsgrad og som retter seg både mot
den enkelte ungdom og dennes familie. Forut for etableringen av
disse tiltakene er det gjort et grundig internasjonalt søk for å
velge tilnærminger som kan dokumentere effekt. Foruten respektive
fagdirektorater som skal bistå i å velge ut og implementere slik
metodikk, er også Atferdssenteret etablert for bl.a. å målrette
det forebyggende arbeidet. Jeg har tillit til at disse faginstansene
vurderer og velger virkemidler som har best effekt.
Bruk av pålegg og tvang kan i enkelttilfeller være
nødvendig og riktig, men dette bør være unntak og ikke regel, siden
det både er inngrep som må benyttes med varsomhet og fordi det ikke
alltid gir den tiltenkte effekt. Hva gjelder bruk av tidligere eller
aktive rusmiddelbrukere til forebyggende formål, så viser erfaring
at dette oftest ikke tjener det tiltenkte formålet og at det i beste
fall har ingen effekt. Ei heller kan vi skremme ungdom fra å bruke
rusmidler. Jeg vurderer derfor ikke forslaget om å pålegge ungdom deltakelse
i et informasjonsprogram som representantene foreslår, som særlig
egnet.
Forslagsstillerne viser til at Supra-F prosjektet
i Sveits også retter seg mot skolen. Det foregår også mye i Norge
på denne arenaen. På bakgrunn av bl.a. forskningsrapporten Forebyggende innsatser i skolen og annen
relevant forskningsbasert kunnskap utvik-les det nå en helhetlig
anbefaling for (rus)forebyggende tiltak i skolen. En veileder for
skolens rusforebyggende arbeid vil være ferdig høsten 2010 og blir
samordnet med Utdanningsdirektoratets materiellutvikling for "Bedre
læringsmiljø". Målgruppen er først og fremst skoleledelse, lærere,
elever og foreldre/foresatte. Målsettingen er at landets skoler
skal få lik anbefaling når det gjelder prinsipper og strategier
i det rusmiddelforebyggende arbeidet, samtidig som veilederen skal
bidra til mest mulig virksomt og effektivt forebyggende arbeid i skolene,
tett koblet til læreplanverket. Det skal også utarbeides en implementeringsplan
for veilederen.
De programmene som tilbys skolene, må følges opp
og kvalitetssikres. Derfor har Helsedirektoratet iverksatt en mer
kritisk vurdering ved tildeling av tilskudd til frivillige organisasjoners skoleprogrammer,
i tråd med vurderingene i rapporten om forebyg-gende innsats i skolen.
Samtidig bidrar Helsedirektoratet til at det gjennomføres gode evalueringer
av flere programmer, og her ser vi en positiv utvikling. Flere organisasjoner
jobber for å bedre sine skoleprogrammer, endre aktivitet eller fase
ut sin virksomhet i skolen etter Helsedirektoratets anbefalinger.
Min vurdering er at vi først og fremst bør konsentrere oss om dette
arbeidet og den tilnærmingen som her er valgt. Jeg utelukker ikke
SUPRA-F som et godt prosjekt og har tillit til at Helsedirektoratet
i samarbeid med andre relevante direktorater vil vurdere dette nærmere om
de finner det interessant.
Helsedirektoratet som fagdirektorat tilrår å
benytte metoder som i første rekke baserer seg på frivillighet og
dialog. Urinprøvetaking som virkemiddel innebærer elementer av kontroll
og tvang som kan vanskeliggjøre en dialog og god oppfølging. Det
er også en viss fare for falske positive/negative resultater. Jeg
slutter meg til denne vurderingen.