Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
«I
Stortinget ber regjeringen, i forbindelse med statsbudsjettet
for 2011, igangsette et prøveprosjekt der ungdom som blir tatt for
besittelse eller bruk av små doser narkotiske stoffer, pålegges deltagelse
i et informasjonsprogram.
II
Stortinget ber regjeringen, i forbindelse med statsbudsjettet
for 2011, igangsette et nasjonalt system med urinprøveprosjekt,
hvor ungdom som blir tatt for første gangs besittelse eller bruk av
narkotiske stoffer, gis et tilbud om en kontrakt hvor man forplikter
seg til jevnlige urinprøvetester.
III
Stortinget ber regjeringen, i forbindelse med statsbudsjettet
for 2011, igangsette prøveprosjekter rettet inn mot risikogrupper
blant ungdom.»
Forslagsstillerne viser til dagens system der
små beslag av brukerdoser av narkotiske stoffer avstraffes med bøter.
Forslagsstillerne mener det vil være positivt, spesielt for unge
personer som blir tatt med brukerdoser av narkotika som i dag medfører
forenklet forelegg, å måtte delta i et program knyttet til bruk
av narkotiske stoffer. Forslagsstillerne mener et slikt system kan
gjennomføres som et prøveprosjekt, for på den måten å kartlegge
om dette har positiv virkning, og at dette prøveprosjektet bør kunne
startes opp i en eller flere norske byer fra 1. januar 2011.
Forslagsstillerne er videre av den oppfatning
at det bør etableres en landsomfattende ordning hvor ungdom som
tas for første gangs besittelse eller bruk av narkotika, blir gitt
et tilbud om en kontrakt knyttet til jevnlig testing. Forslagsstillerne
mener en slik ordning bør være frivillig og at den bør etableres
nasjonalt fra 1. januar 2011.
Forslagsstillerne mener sporadiske ruskampanjer
rettet generelt inn mot ungdom har liten effekt. Det vil, slik forslagsstillerne
ser det, være mer hensiktsmessig å ha målrettede tiltak inn mot
risikogrupper. Det vises i den forbindelse til at dette er blitt
gjort med gode resultater i Sveits. Forslagsstillerne mener det
vil være hensiktsmessig å utforme lignende programmer i Norge rettet
mot risikogrupper av barn og unge. Forslagsstillerne er kjent med
at «Ungdom mot narkotika» er i gang med et prosjekt som har likhetstrekk
med Supra-F prosjektene i Sveits. Forslagsstillerne mener slike
prøveprosjekter bør opprettes ved flere skoler fra 1. januar 2011.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kari Agerup, Jorodd Asphjell, Tore Hagebakken, Are Helseth, Tove Karoline
Knutsen og Sonja Mandt, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn, Kari
Kjønaas Kjos og Morten Stordalen, fra Høyre, lederen Bent Høie,
Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti,
Geir-Ketil Hansen, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig
Folkeparti, Laila Dåvøy, støtter intensjonen i forslaget
om tiltak for å hindre unge i å utvikle rusmiddelavhengighet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ønsker i den forbindelse å vise til statsrådens svarbrev av 20. august 2010.
Der beskriver statsråden blant annet hvor mye godt arbeid rettet
mot risikoutsatte ungdommer og ungdomsgrupper som utføres på nasjonalt
plan i dag, både innen permanente strukturer og i form av prosjekter,
i statlig, kommunal og dels også frivillig regi. Statsråden peker
videre på at utfordringen i dag snarere er å konsentrere og samordne
innsatsen om velprøvde metoder som har dokumentert effekt, enn å
utprøve nye prosjekter. Regjeringen har valgt å vektlegge tidlig
intervensjon overfor risikoutsatte barn og unge og har en nasjonal
satsing på dette området. Den nasjonale satsingen er styrket de
tre siste årene, blant annet gjennom opptrappingsplanen på rusfeltet,
og flere departementer og direktorater er involvert. En prioritert
målgruppe i denne satsingen er nettopp ungdom og unge voksne som
har begynnende problemer med rus og kriminalitet eller psykiske
vansker.
Komiteen viser til
at statsråden i sitt svar trekker frem at Helsedirektoratet nylig
har bevilget 1,5 mill. kroner til Oslo kommune/Legevakta for etablering
av et ungdomsmottak etter modell av den svenske Maria ungdom. Målgruppen
her er ungdom med bekymringsfull bruk av alkohol og/eller narkotika.
Komiteen er svært positiv til at slike mottak bygges opp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, støtter videre statsråden i hennes
presisering av at det er solid belegg for å opprettholde en restriktiv
alkoholpolitikk som den mest effektive måten å forebygge uønsket bruk
av rusmidler på.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser
til at det er regjeringens mål både å identifisere og intervenere
overfor bruk av rusmidler på et tidlig tidspunkt. Men som statsråden
skriver, forutsetter dette et tjenesteapparat som har kompetanse
i både å avdekke, reagere og avhjelpe. Ved å gjøre tjenesteansatte
flinkere til å identifisere et problem i en tidligere fase enn hittil,
vil man med større sannsynlighet kunne forhindre at mindre problemer
utvikler seg til å bli langt mer vanskelig håndterbare. Norge er
allerede godt i gang med en helhetlig og omfattende innsats i utvikling
og bruk av metoder hvor effekten er dokumentert, for å avdekke og
avhjelpe mulig problemutvikling i en tidlig fase. I denne fasen anses
det som mindre hensiktsmessig å adoptere ett enkelt program, som
det sveitsiske Supra-F, som forslagsstillerne trekker frem. Dette
flertallet støtter helse- og omsorgsministerens vurderinger
av at det er viktig at vi konsentrerer oss om arbeidet og de tilnærminger
som er valgt, hvilket ikke utelukker at for eksempel SUPRA-F er
et godt prosjekt. Dette flertallet mener at vi bør
har tillit til at Helsedirektoratet i samarbeid med andre relevante
direktorater vil vurdere nærmere om de finner et slikt tiltak interessant.
Dette flertallet er også enig
i at programmene som tilbys i skolene, må følges opp og kvalitetssikres.
Derfor har Helsedirektoratet iverksatt en mer kritisk vurdering
ved tildeling av tilskudd til frivillige organisasjoners skoleprogrammer,
i tråd med vurderingene i rapporten om forebyggende innsats i skolen.
Dette flertallet foreslår at
dokumentet vedlegges protokollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til brev av 20. august
2010 fra helse- og omsorgsministeren. Disse medlemmer er enig
med statsråden i at det gjøres mye godt arbeid rettet mot risikoutsatt
ungdom. Spørsmålet er om dette er nok, og om det vi gjør er riktig. Tall
på nyrekruttering til rusmiljøene og ungdommens stadig lavere alder
viser at vi fortsatt har en lang vei å gå. Disse medlemmer er derfor
svært opptatt av å se på andre gode metoder samt å tenke nytt. Justisministeren
sa det samme i Dagsnytt 18 og i Syttentretti den 18. juni 2010,
og det kan synes som om regjeringsmedlemmene har problemer med å
kommunisere seg imellom når statsrådene i så stor grad uttrykker
seg forskjellig om samme tema.
Disse medlemmer er enig med statsråden
når det i kommentar til forslag II sies:
«Helsedirektoratet som fagdirektorat tilrår å benytte
metoder som i første rekke baserer seg på frivillighet og dialog.»
Disse medlemmer vil minne statsråden
om at slike urinprosjekter allerede finnes noen steder i landet,
at de kan vise til svært gode resultater, og at de gjennomføres
som et frivillig tilbud. Videre vises det til at det i forslaget
heter «gis et tilbud», samt at det presiseres at ordningen skal
være frivillig. Særlig viktig har tilbudet vært for ungdom som føler
seg utsatt for press i sin omgangskrets. Frivillig urintesting er
altså ikke noe nytt, men anses såpass vellykket at disse
medlemmer ønsker tilbudet gitt flere steder i landet. Urinprøveprosjektet
har svært lav kostnad i gjennomføring og medfører at selv om man «bare»
greide å redde én person fra å utvikle rusmiddelavhengighet, ville
prosjektet gått i pluss. Disse medlemmer er av den
oppfatning at rusmiddelavhengighet er en av våre største utfordringer
da det rammer den enkelte, vedkommendes pårørende og samfunnet som helhet.
Det er derfor viktig at alle metoder som kan virke, benyttes. Bare
slik kan vi oppnå og snu trenden med nyrekruttering. Disse
medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen igangsette et prøveprosjekt
der ungdom som blir tatt for besittelse eller bruk av små doser
narkotiske stoffer, pålegges deltagelse i et informasjonsprogram.»
«Stortinget ber regjeringen igangsette et nasjonalt
system med urinprøveprosjekt, hvor ungdom som blir tatt for førstegangsbesittelse
eller bruk av narkotiske stoffer, gis et tilbud om en kontrakt hvor
man forplikter seg til jevnlige urinprøvetester.»
«Stortinget ber regjeringen igangsette prøveprosjekter
generelt rettet inn mot risikogrupper blant ungdom.»
Videre vil disse medlemmer understreke
betydningen av bedre oppfølging av barn og unge som har foreldre
med rusproblemer og psykiske lidelser. Disse barna har en veldig
krevende hverdag og er selv spesielt utsatt for å utvikle tilsvarende
problemer. Det er nødvendig å styrke hjelpetiltakene for dem, både
for å gi dem bedre støtte og samtidig forebygge at de selv får helseproblemer.
Disse medlemmer vil vise til
en undersøkelse utført av Høgskolen i Telemark som viser at 8 av 10
gjengangere i norske fengsler har vært i kontakt med politiet som
barn. For debutanter og unge brukere (normalt under 18 år) er påtaleunnlatelse
med vilkår en løsning som flere kommuner har gode erfaringer med
ifølge Actis. I 2008 var det likevel kun 183 personer som takket
ja til påtaleunnlatelse med vilkår. En evalueringsrapport fra Politihøgskolen
viser til erfaringer fra en rekke steder, blant annet Kristiansand
kommune, der 150 ungdommer har deltatt gjennom Ungdomskontrakten,
og 7 av 10 har fullført uten å bryte vilkårene. Ungdomskontrakten
støtter ungdommene til å si nei. En kontrakt kan hjelpe med å fortsette
utdanningen, bli aktiv jobbsøker eller følge opp jobb, fritidsaktiviteter,
rusavvenningsprogrammer (Cannabisavvenning), rette opp skader, delta
i konfliktrådsmegling, forsterke og opprettholde bånd til familie
og venner, sikre faste rammer og sikre at ungdommen forplikter seg
til å møte opp til tester. Disse medlemmer mener
derfor at ordningen med påtaleunnlatelse med vilkår bør få økt oppmerksomhet. Ungdomskontrakten
er et helhetlig tilbud og ivaretar også intensjonen i forslagene
fra forslagsstillerne.
Disse medlemmer vil vise til
statsrådens svarbrev av 20. august 2010, der hun viser til at Helsedirektoratet
har iverksatt en mer kritisk vurdering ved tildeling av tilskudd
til frivillige organisasjoners skoleprogrammer, i tråd med vurderingene
i rapporten om forebyggende innsats i skolen. Disse medlemmer vil
presisere at dette ikke må innebære en reduksjon av den rusforebyggende
innsatsen i skolen, og at frivillige organisasjoner fortsatt må
spille en viktig rolle i dette arbeidet gjennom kunnskapsbaserte
og kvalitetssikrede programmer.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen igangsette et prøveprosjekt
der ungdom som blir tatt for besittelse eller bruk av små doser
narkotiske stoffer, pålegges deltagelse i et informasjonsprogram.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen igangsette et nasjonalt system
med urinprøveprosjekt, hvor ungdom som blir tatt for førstegangsbesittelse
eller bruk av narkotiske stoffer, gis et tilbud om en kontrakt hvor
man forplikter seg til jevnlige urinprøvetester.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen igangsette prøveprosjekter
generelt rettet inn mot risikogrupper blant ungdom.
Komiteens tilråding fremmes av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen viser til
representantforslaget og merknadene og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Dokument 8:138 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Kari Kjønaas Kjos, Morten Stordalen
og Jon Jæger Gåsvatn om tiltak for å hindre unge i å utvikle rusavhengighet
– vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev av 15. juni i år fra Stortingets helse-
og omsorgskomité hvor det bes om min vurdering av representantforslag
fra stortingsrepresentantene Kari Kjønaas Kjos, Morten Stordalen
og Jon Jæger Gåsvatn om tiltak for å hindre unge i å utvikle rusmiddelavhengighet.
Representantforslaget inneholder tre forslag:
I
Stortinget ber regjeringen,
i forbindelse med statsbudsjettet for 2011, igangsette et prøveprosjekt
der ungdom som blir tatt for besittelse eller bruk av små doser
narkotiske stoffer, pålegges deltakelse i et informasjonsprogram.
II
Stortinget ber regjeringen,
i forbindelse med statsbudsjettet for 2011, igangsette et nasjonalt system
med urinprøveprosjekt, hvor ungdom som blir tatt for første gangs
besittelse eller bruk av narkotiske stoffer, gis et tilbud om en
kontrakt hvor man forplikter seg til jevnlige urinprøvetester.
III
Stortinget ber regjeringen,
i forbindelse med statsbudsjettet for 2011, igangsette prøveprosjekter
rettet inn mot risikogrupper blant ungdom.
Jeg finner det mest hensiktsmessig å kommentere
forslag III først siden dette forslaget er mer generelt og vurderingene
her er avgjørende for mine svar på de to første forslagene. Samtidig
vil jeg understreke at jeg deler representantenes understreking
av betydningen av godt forebyggende arbeid og at dette må prioriteres.
Det pågår i dag mye godt arbeid rettet mot risikoutsatte
ungdommer og ungdoms-grupper. Båre innen permanente strukturer og
i form av prosjekter, i statlig og i kommunal og dels også frivillig
regi. Utfordringen i dag er snarere å konsentrere og samordne innsatsen
om velprøvde metoder som har dokumentert effekt enn å utprøve nye
prosjekter.
Regjeringen har valgt å vektlegge tidlig intervensjon
overfor risikoutsatte barn og unge og har en nasjonal satsing på
dette området. Den nasjonale satsingen er styrket de tre siste årene, blant
annet gjennom opptrappingsplanen på rusfeltet, og flere departementer
og direktorater er involvert. En prioritert målgruppe i denne satsingen
er nettopp ungdom og unge voksne som har begynnende problemer med
rus og kriminalitet eller psykiske vansker.
Tidlig intervensjon befinner seg mellom universell
forebygging og tiltak rettet mot hele befolkningen på den ene siden
og indikative tiltak og intervensjoner (behandling) rettet mot personer
hvor rusproblemer allerede er etablert på den andre. Tidlig intervensjon
er følgelig en selektiv tilnærming rettet mot blant annet risikoutsatt
ungdom.
Satsingens overordnede mål er å kartlegge, prøve
ut, dokumentere og formidle kunnskap om virksomme tilnærmingsmåter,
metoder og samarbeidsformer overfor ungdom i risikosonen. Dette
skjer bl.a. på bakgrunn av en kunnskapsoppsummering (IRIS - 2007)
som påpeker at vi mangler gode og kunnskapsbaserte tidlig intervensjons-metoder
spesielt mot målgruppen 15 til 18 år.
Det har vært en stor aktivitet i flere direktorater for
gjennomføring av dette de tre siste årene. Vi kan vise til gode
resultater som f. eks Ungdom i Svevet (tverrdirektoral
styringsgruppe sammen med fylkesmannen i Nordland), Barne- likestillings-
og inkluderingsdepartementets (BLD) satsinger Utsatte
unge, Unge utenfor og storbysatsingen. I regi av de regionale
kompetansesentrene på rusområdet har Helsedirektoratet gjennomført
30 metodeutviklende prosjekter rettet mot flere risikoutsatte grupper
og hvor 15 av prosjektene rettet seg mot risikoutsatt ungdom i 15
kommuner. Direktoratenes satsinger/prosjekter baserer seg på tilpasninger
av kunnskapsbaserte metoder og er nå i en fase hvor det skal avgjøres
hvilke metoder med dokumentert effekt det er ønskelig å spre på
nasjonalt nivå. NAV har også tre nasjonale piloter innrettet spesielt
mot denne målgruppen. I løpet av 2010 og 2011 vil det bli arrangert
fem regionale konferanser – Sammen for ungdom -
hvor metodene, tiltakene og erfaringene vil bli spredt til tjenesteansatte
som arbeider spesielt med denne målgruppen.
Et ledd i tidlig intervensjonssatsingen er ikke minst
å implementere veilederen Fra bekymring til
handling som er utarbeidet av Helsedirektoratet i samarbeid
med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Utdanningsdirektoratet
og Politidirektoratet og som ble utgitt i 2009. For tiden vektlegges
det å gjøre veilederen kjent, og implementeringen i kommunene består
i å bistå kommunene i kompetansehevende tiltak til tjenester med
risikoutsatte unge som målgruppen. Det foreligger regionale framdriftsplaner
for hvordan veilederen skal gjøres kjent og hvordan dens råd og
tips samt kompetansehevende tiltak kan endre praksis i forhold til
målgruppen.
Jeg vil også nevne at Helsedirektoratet nylig
har bevilget 1,5 mill. kroner til Oslo kommune/Legevakta for etablering
av et ungdomsmottak etter modell av den svenske Maria ungdom. Målgruppen
her er ungdom med bekymringsfull bruk av alkohol og/eller narkotika.
Målgruppen risikoutsatt ungdom er ikke homogen.
Noen ungdommer lever med omsorgspersoner som har et rusproblem,
og andre ungdommer har selv eller er i ferd med å utvikle et rusproblem.
På den ene siden finnes det mange ungdommer definert inn i risikogruppen som
ikke utvikler problemer til tross for store belastninger i oppveksten.
På den andre siden finnes det også ungdommer som ikke er utsatt for
de samme risikofaktorene, men som likevel utvik-ler rusproblemer.
Intervensjonen ungdommen trenger, må derfor være tilpasset den enkelte
ungdommens særegne behov og situasjon. Denne individualiteten må
ulike tilnærminger ta høyde for, samt å møte ungdommenes behov med
hjelp både i en tidlig fase i livet og i en så tidlig fase som mulig
i en problemutvikling.
Representantforslaget/forslagsstillerne skriver
at sporadiske ruskampanjer rettet generelt inn mot ungdom har liten
effekt, noe jeg betinget kan si meg enig i.
Ruskampanjer alene virker ikke forebyggende, men
må settes inn i en større sammenheng for å underbygge det øvrige
rusforebyggende arbeidet.
Ved å gjøre tjenesteansatte flinkere til å identifisere
et problem i en tidligere fase enn vi hittil har gjort, så vil vi
med større sannsynlighet kunne forhindre at mindre problemer utvikler seg
til å bli langt mer vanskelig håndterbare. Vi er allerede er godt
i gang med en helhetlig og omfattende innsats i utvikling og bruk
av metoder hvor effekten er dokumentert, for å avdekke og avhjelpe
mulig problemutvikling i en tidlig fase. I denne fasen anser jeg
det som mindre hensiktsmessig å adoptere et enkelt program, som det
sveitsiske Supra-F som representantene nevner. Jeg vil imidlertid
presisere at jeg ikke uttaler meg mot Supra-F som sikkert er et
godt program, men lar det være opp til våre fagetater å vurdere
programmet og eventuelt innføre det.
Jeg vil dessuten presisere at vi har solid belegg for
å opprettholde en restriktiv alkoholpolitikk, som den mest effektive
måten å forebygge uønsket bruk av rusmidler på.
Regjeringens mål er at vi skal både identifisere og
intervenere overfor bruk av rusmidler på et tidlig tidspunkt. Det
forutsetter et tjenesteapparat som har kompetanse i både å avdekke,
reagere og avhjelpe. Og hjelpen skal virke. Lov om barnevern legitimerer
mulighet til å fatte nødvendige vedtak overfor ungdom som ruser
seg, og ansvarliggjør barneverntjenesten til å yte adekvat hjelp.
Også politiet har anledning til å reagere overfor ulovlig bruk av
narkotika.
Foruten de virkemidler og tiltak som barneverntjenesten
besitter, er vi som nevnt tidligere godt i gang med å styrke arbeidet
for å forebygge bruk av rusmidler gjennom satsingen på tidlig intervensjon.
I regi av barneverntjenesten er det dessuten etablert et sett av
tiltak tilpasset ulik alvorlighetsgrad og som retter seg både mot
den enkelte ungdom og dennes familie. Forut for etableringen av
disse tiltakene er det gjort et grundig internasjonalt søk for å
velge tilnærminger som kan dokumentere effekt. Foruten respektive
fagdirektorater som skal bistå i å velge ut og implementere slik
metodikk, er også Atferdssenteret etablert for bl.a. å målrette
det forebyggende arbeidet. Jeg har tillit til at disse faginstansene
vurderer og velger virkemidler som har best effekt.
Bruk av pålegg og tvang kan i enkelttilfeller være
nødvendig og riktig, men dette bør være unntak og ikke regel, siden
det både er inngrep som må benyttes med varsomhet og fordi det ikke
alltid gir den tiltenkte effekt. Hva gjelder bruk av tidligere eller
aktive rusmiddelbrukere til forebyggende formål, så viser erfaring
at dette oftest ikke tjener det tiltenkte formålet og at det i beste
fall har ingen effekt. Ei heller kan vi skremme ungdom fra å bruke
rusmidler. Jeg vurderer derfor ikke forslaget om å pålegge ungdom deltakelse
i et informasjonsprogram som representantene foreslår, som særlig
egnet.
Forslagsstillerne viser til at Supra-F prosjektet
i Sveits også retter seg mot skolen. Det foregår også mye i Norge
på denne arenaen. På bakgrunn av bl.a. forskningsrapporten Forebyggende innsatser i skolen og annen
relevant forskningsbasert kunnskap utvik-les det nå en helhetlig
anbefaling for (rus)forebyggende tiltak i skolen. En veileder for
skolens rusforebyggende arbeid vil være ferdig høsten 2010 og blir
samordnet med Utdanningsdirektoratets materiellutvikling for "Bedre
læringsmiljø". Målgruppen er først og fremst skoleledelse, lærere,
elever og foreldre/foresatte. Målsettingen er at landets skoler
skal få lik anbefaling når det gjelder prinsipper og strategier
i det rusmiddelforebyggende arbeidet, samtidig som veilederen skal
bidra til mest mulig virksomt og effektivt forebyggende arbeid i skolene,
tett koblet til læreplanverket. Det skal også utarbeides en implementeringsplan
for veilederen.
De programmene som tilbys skolene, må følges opp
og kvalitetssikres. Derfor har Helsedirektoratet iverksatt en mer
kritisk vurdering ved tildeling av tilskudd til frivillige organisasjoners skoleprogrammer,
i tråd med vurderingene i rapporten om forebyg-gende innsats i skolen.
Samtidig bidrar Helsedirektoratet til at det gjennomføres gode evalueringer
av flere programmer, og her ser vi en positiv utvikling. Flere organisasjoner
jobber for å bedre sine skoleprogrammer, endre aktivitet eller fase
ut sin virksomhet i skolen etter Helsedirektoratets anbefalinger.
Min vurdering er at vi først og fremst bør konsentrere oss om dette
arbeidet og den tilnærmingen som her er valgt. Jeg utelukker ikke
SUPRA-F som et godt prosjekt og har tillit til at Helsedirektoratet
i samarbeid med andre relevante direktorater vil vurdere dette nærmere om
de finner det interessant.
Helsedirektoratet som fagdirektorat tilrår å
benytte metoder som i første rekke baserer seg på frivillighet og
dialog. Urinprøvetaking som virkemiddel innebærer elementer av kontroll
og tvang som kan vanskeliggjøre en dialog og god oppfølging. Det
er også en viss fare for falske positive/negative resultater. Jeg
slutter meg til denne vurderingen.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 11. november 2010
Bent Høie |
Jorodd Asphjell |
leder |
ordfører |