Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen, fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, fra Kristelig Folkeparti, Duesund og Næss, fra Høyre, Høegh og Sjøli, fra Senterpartiet, Gløtvold og fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, har merket seg at det i St.prp. nr. 83 (1996-1997) tas utgangspunkt i at mange sykehus, både lokalsykehus, sentralsykehus og regionsykehus har en vanskelig økonomisk situasjon.
Når veksten i behandlingsaktiviteten i 1997 har vært mindre enn forutsatt og det som ble lagt til grunn i statsbudsjettet, antar komiteen at dette også har sammenheng med manglende økonomiske ressurser og betydelig kostnadsvekst hovedsakelig på grunn av virkningen av lønnsoppgjøret i 1996.
Komiteen slutter seg til proposisjonens konklusjon om at det er nødvendig med tilleggsbevilgninger selv om fylkeskommunen har fått til dels betydelige skatteinntekter utover det en hadde forutsatt i statsbudsjettet.
Komiteen er kjent med at merskatteveksten er ulik fra fylke til fylke og at regionsykehusenes økonomi synes særlig vanskelig.
Komiteen slutter seg derfor til proposisjonens forslag om å bevilge 300 mill. kroner til sykehusene.
Komiteen slutter seg videre til den foreslåtte fordeling slik at 100 mill. kroner fordeles mellom regionsykehusene og 200 mill. kroner fordeles til de øvrige fylkeskommunale sykehusene skjønnsmessig, men med objektive kriterier som utgangspunkt.
Komiteen har merket seg at tilleggsbevilgningen foreslås inndekket ved innsparinger andre steder i statsbudsjettet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter forslaget i proposisjonen om en tilleggsbevilgning på 300 mill. kroner i 1997 til sykehusene, men disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets forslag i Dok.nr.8:71 (1996-1997), fremsatt av stortingsrepresentant John I Alvheim, om en bevilgning til sykehusene på 500 mill. kroner.
Dette bevilgningsforslaget fra Fremskrittspartiet på 500 mill. kroner ville langt på vei ha dekket den ubalanse i sykehusbudsjettene som på det tidspunkt var fremskrevet, og ville muliggjort en drift på 1996-nivå også i 1997 ved de aller fleste norske sykehus. Disse medlemmer viser til at den i proposisjonen foreslåtte bevilgning på 300 mill. kroner, hvorav 100 mill. kroner til regionsykehusene, ikke vil være tilstrekkelig til å bringe balanse i driftsbudsjettene i 1997, og ikke minst gjelder dette regionsykehusene.
Disse medlemmer mener for øvrig at dersom fortsatt rammebevilgning skal gjøres gjeldende for sykehusene, må denne bevilgning gjøres som overslagsbevilgning, slik at sykehusene kan planlegge normal drift hele året igjennom og slippe å gå til midlertidige innskrenkninger i driften i påvente av tilleggsbevilgninger fra Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at den budsjetterte aktivitetsøkningen for sykehusene på 8 % ved innføring av innsatsstyrt finansiering ikke oppnås. Det ser ut til at aktivitetsveksten i beste fall blir 5 %. Disse medlemmer mener dette både skyldes for små bevillinger og at pengene ikke går direkte til sykehusene, men til fylkeskommunene. Disse medlemmer minner om forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i B.innst.S.nr.11 (1996-1997) om å utbetale refusjonene ved pasientbehandling direkte til de somatiske sykehus, og vil komme tilbake til dette i forbindelse med 1998-budsjettet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er meget uheldig at man tildeler så knappe midler til region- og fylkessykehusene i ordinær budsjettsammenheng at man ender opp med tilleggsbevilgninger sent på året. Dette fører til unødig press for region- og fylkessykehusene, både for pasienter, pårørende og personell, som må forholde seg til mulige stengte sengeposter, manglende mulighet for overtid, økende pasientkøer m.m.
Dette medlem vil påpeke at det i budsjettsammenheng i kommende år blir viktig å unngå slike situasjoner. Dette løses ved å bevilge tilstrekkelige midler til forsvarlig og styrket drift av regions- og fylkessykehusene.
Dette medlem vil også påpeke at trange økonomiske rammer for den fylkeskommunale sykehusdriften kan medføre at diagnostikk og behandling finner sted ved annen behandlingsinstitusjon, eventuelt utenom pasientens hjemfylke. Dette utløser kostnader til reise og opphold annet sted , men der kostnadene ut fra dagens refusjonsordning belastes Rikstrygdeverket. Konsekvensene av innsparinger på fylkeskommunalt nivå kan dermed bli merkostnader på statlig nivå, som i verste fall overstiger tilsynelatende innsparinger, samtidig som det lokale behandlingstilbudet svekkes.
Dette medlem mener at det på kort sikt bør være et mål å få anskueliggjort de samfunnsøkonomiske ringvirkningene av trange rammer for den fylkeskommunale sykehusdriften. På lengre sikt bør utgiftene samordnes, ved at det fylkeskommunale behandlingsapparatet også har ansvaret for reise- og oppholdsutgiftene.