Til Stortinget
Einar Gerhardsen proklamerte «ingen atomvåpen på norsk jord i
fredstid» på Nato-toppmøtet i Paris i 1957. Denne politikken har
ikke bare unison politisk støtte i Norge, men har også tydelig aksept
blant våre allierte.
Dagens tilstand er imidlertid ingen garanti for fremtiden. En
reversering av politikken om at Norge skal være atomvåpenfritt kan
når som helst skje ved et flertall i Stortinget. Det er derfor forslagsstillernes syn
at det verdigrunnlaget som representeres gjennom at Norge er atomvåpenfritt
territorium, bør grunnlovfestes.
Utover 1950-tallet vokste det frem en stadig sterkere motstand
i Norge mot atomopprustning. Spesielt inntrykk gjorde de sovjetiske
prøvesprengningene over Novaja Semlja bare vel 60 mil fra Kirkenes.
Det vakte voldsom oppsikt da man i januar 1958 fikk meldinger om
at det var funnet økende mengder radioaktivt strontium 90 i melken.
Angsten for atomvåpnene grep om seg i befolkningen.
I 1957 appellerte nobelprisvinnerne Linus Pauling og Albert Schweizer
i Norge mot prøvesprengningene. Dette bidro sterkt til å mobilisere
opinionen. Schweizers appell samlet en kvart million underskrifter
i Norge. I juni 1958 gikk det første demonstrasjonstoget mot prøvesprengningene
i Oslo og samlet 5 000 deltakere. Da sprengningene fortsatte, mobiliserte
dette til enda større demonstrasjoner.
Samtidig oppsto det en betent situasjon etter Ungarn-oppstanden
i 1956. Mange arbeidet for utplassering av amerikanske atomvåpen
i alle NATOs medlemsland, inkludert Norge. Innen Arbeiderpartiet
var meningene delte. Utenriksminister Lange hevdet at Norge ikke
kunne reservere seg mot NATOs linje, fordi dette ville være det
samme som å melde seg ut. Andre var mer skeptiske. Et benkeforslag
om at ingen atomvåpen skulle lagres på norsk jord, ble enstemmig
vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte i 1957. Likevel vakte det
stor oppmerksomhet da statsminister Gerhardsen utvetydig slo fast
på et NATO-toppmøte i desember 1957 at Norge ikke ønsket atomvåpen
i Norge.
Et grunnlovsforslag om å forby produksjon, innførsel, bruk og
utplassering av atomvåpen på norsk jord må ses i et større perspektiv
enn Norge alene. Det er bred politisk enighet om at Norge skal spille
en fortsatt pådriverrolle for internasjonal rustningskontroll og
nedrustning. Et enstemmig storting støttet opp om dette ønsket gjennom
behandlingen av Nedrustningsmeldingen i 2008 (St.meld. nr. 27 (2007–2008)
– om nedrustning og ikke-spredning, jf. Innst. S. nr. 29 (2008–2009)).
Å imøtekomme ambisjonen om en atomvåpenfri verden vil kreve en
samlet global innsats på flere arenaer, samt at noen går foran og
viser hvordan dette kan gjøres i praksis. Å introdusere nasjonal
grunnlovsgivning som forbyr bruk, produksjon, utplassering og introduksjon
av atomvåpen i Norge er en naturlig del av denne innsatsen.
I løpet av de siste årene har også kraften i arbeidet for atomvåpen-nedrustning
økt betraktelig, ledet an av Obamas «reset»-initiativ overfor Russland
og Ban Ki-moons fempunktsplan for atomnedrustning. På tilsvarende
måte har både FNs sikkerhetsråd og NATO fremhevet at det nettopp
er en atomvåpenfri verden som er vår felles ambisjon. Dette ledet
til Ikke-spredningsavtalens tilsynskonferanse i mai 2010, hvor følgende
tekst ble vedtatt:
«All States need to make special efforts to establish the necessary
framework to achieve and maintain a world without nuclear weapons.»
På det internasjonale nivået har Norge en lang og god tradisjon
i å være blant de absolutt mest progressive på dette feltet. Dette
grunnlovsforslaget befester noe av denne tradisjonen også i Grunnloven.
Forslaget er også en oppfølging av våre internasjonale forpliktelser
ved at vi med dette yter en ekstra innsats for å legge til rette
for en verden uten atomvåpen i eget lovverk. Som sluttdokumentet
fra den ovennevnte tilsynskonferansen også vektlegger, er det avgjørende at
stater bidrar til rettsliggjøring av atomnedrustningspolitikk slik
dette grunnlovsforslaget gjør.
I det nevnte sluttdokumentet poengterer statene på konferansen
deres «deep concern at the catastrophic humanitarian consequences
of any use of nuclear weapons, and reaffirm[ed] the need for all
states at all times to comply with applicable international law,
including international humanitarian law».
Mange land har innført tilsvarende og strengere lovgivning enn
det som her foreslås for å forby atomvåpen nasjonalt. I det neste
følger en gjennomgang av denne lovgivning i New Zealand, Filippinene, Østerrike,
Mongolia og Bangladesh.
I New Zealand sementerte man landets antiatomvåpenpolitikk i
New Zealand Nuclear Free Zone, Disarmament, and Arms Control Act
i 1987. Denne lovgivningen forbyr produksjon, introduksjon og oppbevaring
av atomvåpen i landet. Lovgivningen ulovliggjør også landets borgeres
handlinger som bidrar til at andre personer gjør dette. Slike handlinger er
også forbudt for alle som handler på vegne av New Zealand, hvor
som helst i verden. Lovgivningen forbyr også transport av atomvåpen
på land eller i internasjonalt farvann, og dertil oppbevaring i
landets havner. Selv sivile atomdrevne fartøy forbys ferdsel innaskjærs
gjennom denne lovgivningen. Lovgivningen gir også statsministeren
rett til å nekte internasjonale fly å lande i New Zealand om de
bærer atomvåpen. New Zealands lovgivning på dette feltet er blant de
sterkeste i verden, ved at denne også umuliggjør inntreden i atomparaplyer.
I 1987 adopterte Filippinene et grunnlovstillegg som konstaterer
at landet adopterer og vil forfølge en politikk for et atomvåpenfritt
Filippinene (Nuclear Weapons-Free Provision in the Philippine Constitution:
Artikkel II, seksjon 8, i grunnloven av 1987). Denne grunnlovfestede
politikken innebærer at regjeringen ikke kan lagre, eller tillate
andre å introdusere, atomvåpen på filippinsk territorium. Videre
forbyr grunnloven fly, skip og kjøretøy som bærer atomvåpen, å ankomme
landet. Denne politikken har vært et effektivt redskap for å bygge
nasjonal sikkerhetspolitisk autonomi. Eksempelvis kan landets beslutning
fra 1992 om å avslutte avtalen med USA om militære baser i landet
anses som et resultat av dette.
I 1992, samme år som de siste russiske troppene trakk seg tilbake
fra Mongolia, proklamerte Mongolia i FNs generalforsamling at landets
territorium skulle erklæres atomvåpenfri sone. Denne loven forbyr
individer, legale personer og fremmede stater å anskaffe, være i
besittelse av eller ha kontroll over atomvåpen. Loven forbyr også
utvikling, produksjon, stasjonering, utplassering, transport, dumping og
testing av atomvåpen på Mongolias territorium. I dette forbudet
mot atomvåpen inkluderes også annet radioaktivt materiale produsert
for våpenformål. Mongolias lovgivning er unik ved at en stat unilateralt
erklærer seg som atomvåpenfri sone under FN. Denne lovgivningen
forplikter derfor FNs sikkerhetsråd til å koordinere den internasjonale
institusjonaliseringen av Mongolias atomfrie status.
Japan er det landet som i størst grad har kjent atomvåpnenes
virkning. På tross av at Japan, som Norge, har underlagt seg amerikansk
atomvåpenparaply, har Japan etablert en tydelig anti-atomvåpenlinje
etter krigen. De tre atomvåpenprinsippene i japansk politikk ble
formulert av statsminister Sato i 1967, tre år etter at Kina hadde
testet sitt første atomvåpen. Disse tre prinsippene sier at Japan
ikke skal introdusere, produsere eller besitte atomvåpen. Dette ble
formulert i en parlamentarisk resolusjon i 1971, selv om prinsippene
aldri er blitt lovfestet. Hver eneste sittende statsminister siden
Sato har imidlertid konfirmert at disse tre prinsippene ligger til
grunn for japansk atomvåpenpolitikk.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Alternativ 1:
§ 25 nytt tredje ledd skal lyde:
Atomvåpen må ikke produseres, innføres, brukes eller utplasseres
i riket.
–
Atomvåpen må ikkje produserast, førast inn, brukast eller setjast
ut i riket.
Alternativ 2:
§ 25 nytt fjerde ledd skal lyde:
[Som alternativ 1]
Kirsti Bergstø | Audun Lysbakken | Heikki Eidsvoll Holmås |
Referert i Stortingets møte 30. september 2016.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Olemic Thommessen |
president |
30. september 2016