Grunngiving

Jeg viser til mitt spørsmål om forvitring av rettsstaten i Polen innlevert 18.02. 2020 og statsrådens svar.
Jeg opplever at statsråden deler min bekymring om rettsstats- og demokratiforvitringen i Polen.
EØS midler er ment til å støtte sivilt samfunn og sosial utjevning. En av de særlig kuriøse sidene ved debatten om EØS-midlene er at den i stor grad problematiserer at noen av midlene er rettet til Polen. Senest forrige måned forelå det et forslag i Stortinget om at Norge bør kutte betraktelig i EØS-midlene, mye begrunnet i overføringene til Polen. Problematiseringen der var ikke hvor vidt midlene fungerer etter hensikten, men at Polen fikk for mye. Det er lett å gjøre retoriske poeng av hvorfor Norge sponser museumsopplevelser i Polen. Det tar lengre tid å fortelle at POLIN, et museum for polske jøders historie, er viktig og at norske midler går til undervisningsopplegg for unge for å øke forståelsen, huske historien og være et bidrag til at den aldri gjentar seg.
Sammen med Ungarn utgjør Polen det fremste eksempelet på demokratier i tilbakegang. I begge landene blir rettsstat og sivile rettigheter kontinuerlig bygget ned. Det er i slike situasjoner det sivile samfunn trenger støtte. Til alt overmål er det særlig nødvendig når norske midler dirkete bidrar til å legge press på stater.
Det ble gjort overfor Ungarn i 2014, ved det første angrepet på uavhengige organisasjoner som skapte internasjonalt kontrovers. Kontoret til de som skulle distribuere midlene fra Norge ble raidet. Ungarn ville ha kontroll over midlene og bestemme hvilke organisasjoner som skulle motta støtte. Dette resulterte i at all finansiering ble fryst. Og hva skjedde?
Den ungarske regjeringen gikk tilbake og godtok alle vilkår satt av den norske regjeringen.
Den nye avtalen mellom Norge og Ungarn har en klar henvisning til rettsstatsmekanismen i EU og krever enighet om forvalter av midlene som skal gå til det sivile samfunn.
Å få til det i forhandlinger med en stat som har stormet kontorene til sivile organisasjoner fordi de har mottatt støtte fra Norge er en bragd.
Senest i februar i fjor frøys Norge prosjektstøtte til polske domstoler fordi man var bekymret for domstolenes uavhengighet.
EU har bakset i årevis med hvordan de kan få til et effektivt press mot Ungarn og Polen. Lenge strandet det i partipolitisk uenighet i parlamentet eller trusler om artikkel 7 som har blitt oppfattet som tomme gitt vetomuligheten både Polen og Ungarn prompte varslet bruk av.
I mens har norske midler vært med på bidra konstruktivt for å stoppe den demokratiske tilbakegangen som foregår i Europa.
I sitt svar til meg for et år siden skriver statsråden at samarbeidet med justissektoren i Polen er under løpende vurdering.
Situasjonen i Polen har siden den gang eskalert. Hvordan ser statsråden for seg at Norges bidrag til bevaring, eller muligens heller redning av, demokrati, sivilsamfunn og rettsstat i Polen blir brukt mest effektivt?
Norge har stoppet overføringer til kommuner i Polen som har erklært seg som LHBT-frie soner. Nå er Polen i ferd med å bli rettsstatsfri sone.
Jeg er klar over at regjeringen bruker både dialog med Polen og internasjonalt samarbeid for å utøve politisk press på dette feltet.
Nå er situasjonen så alvorlig at flere virkemidler må settes i verk.
Et flatt kutt i EØS-midler kan resultere i at de organisasjoner som arbeider for å bevare rettsstaten kan bli rammet og således ikke virke etter hensikten; å pålegge økonomisk press på Polens myndigheter for å reetablere demokratiske rettsstatsprinsipper i sin statsstyring.
Samtidig kan frysing av EØS-midler til konkrete prosjekter som innenfor justissektoren bidra til å pålegge press mot utviklingen som bekymrer hele Europa.
Spørsmålsstiller er mindre opptatt av virkemiddel enn resultat: på hvilken måte vil statsråden bruke virkemidler Norge har til å redde det polske demokratiet og rettsstat.