Statsråd Solveig Horne [12:03:44]: Det er omtrent på dagen 18 år siden sist det ble holdt en likestillingspolitisk redegjørelse fra denne talestolen. Den 11. mai 1999 ble den holdt av barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland. Siden da har det skjedd store endringer i det norske samfunnet, spesielt på likestillingsfeltet. De fleste mødre har blitt yrkesaktive, kvinners deltidsarbeid er blitt redusert og flere kvinner har gått inn i mannsdominerte yrker.

Fra 2004 er det innført makspris i barnehage, og vi har innført lavere foreldrebetaling i barnehagen for familier med lav inntekt. Fra 2009 har barn lovfestet rett til plass i barnehage, og barnehage bidrar til barns læring, utvikling, integrasjon og utjevning. For foreldre gir barnehagen mulighet til yrkesaktivitet og bidrar til likestilling mellom kjønnene.

I disse dager kan vi markere nok en milepæl. Regjeringen har oversendt forslag til felles likestillings- og diskrimineringslov og forslag om styrking av håndhevingsapparatet til Stortinget. Felles lov vil bidra til et mer helhetlig og effektivt diskrimineringsvern. For første gang skal det få konsekvenser å diskriminere.

Regjeringen fører en aktiv politikk for likestilling og mot diskriminering. Dette arbeidet er viktig for mangfoldet i samfunnet, for høy yrkesdeltakelse, for integrering og inkludering. I tillegg bidrar det til at alle skal ha like rettigheter og like muligheter uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, religion og livssyn, seksuell orientering og alder.

Regjeringens innsats er bred, og vi har i denne perioden lagt fram:

• likestillingsmelding

• familiemelding

• forslag om felles likestillings- og diskrimineringslov for alle diskrimineringsgrunnlag

• forslag om endringer i håndhevingsapparatet på diskrimineringsområdet

• strategi mot hatefulle ytringer

• handlingsplan for LHBTI-feltet

• handlingsplan for universell utforming

• og vi har utredet rettighetene til mennesker med utviklingshemming

Diskriminering er et alvorlig problem både for dem som rammes og for samfunnet som helhet. Forslaget om en ny likestillings- og diskrimineringslov etablerer et sterkt og effektivt vern mot diskriminering.

Vi viderefører og styrker det sterke vernet mot diskriminering på grunnlag av kjønn:

• Loven skal fremdeles ta sikte på å bedre kvinners stilling.

• Bestemmelser om likelønn, rettigheter ved foreldrepermisjon og kjønnsbalanse i offentlige utvalg videreføres.

• Vi styrker vernet mot graviditetsdiskriminering.

• Vi foreslår at både kvinner og menn har et vern mot diskriminering på grunn av omsorgsoppgaver.

• Loven har et klart forbud mot sammensatt diskriminering.

I tillegg foreslår vi å styrke diskrimineringsvernet på mange viktige punkter:

• Loven forbyr diskriminering på grunn av alder utenfor arbeidslivet.

• Skolene får en tydeligere plikt til å bygge på likestilling, ikke bare i lærebøkene, men også i undervisningen.

• Vi innfører plikt til universell utforming av IKT i skolen. Skoleelever med funksjonsnedsettelse stenges i dag ute fra vanlig undervisning fordi skolens digitale læremidler ikke kan brukes av alle.

• Arbeidsgivere får en mer konkret plikt til å jobbe aktivt for likestilling.

• Vi opphever dagens redegjørelsesplikt. Vi vet at redegjørelsesplikten er ressurskrevende og byråkratisk og uten dokumentert virkning.

Det holder ikke bare med et godt lovverk, vi må også ha et effektivt håndhevelsesapparat. For første gang skal det få økonomiske konsekvenser å diskriminere. Dette er en historisk milepæl. Et godt og effektivt håndhevelsesapparat kjennetegnes ved god veiledning, effektiv saksbehandling og at det er et tilgjengelig lavterskeltilbud. Det er også viktig at enkeltmennesker utsatt for diskriminering får avgjort saken sin raskere enn i dag.

Like viktig er det å ha en uavhengig pådriver i likestillingsarbeidet, som kan være en tydelig stemme i offentligheten og en profesjonell veileder overfor både sektorer og enkeltmennesker som utsettes for diskriminering. Regjeringen ønsker at Likestillings- og diskrimineringsombudet, LDO, styrkes som pådriverorgan for likestilling, og at håndhevingsoppgavene legges til en ny og styrket diskrimineringsnemnd.

Regjeringen har et mål om å sikre LHBTI-personers rettigheter, bidra til åpenhet og aktivt motarbeide diskriminering. Selv om det gjenstår utfordringer, skjer det også mye positivt på dette feltet. Loven om endring av juridisk kjønn var en viktig milepæl som kom på plass i fjor.

Når det gjelder LHBTI-personers rettigheter, har vi kommet langt i Norge, men vi har fortsatt utfordringer. Vi har lansert handlingsplanen Trygghet, mangfold, åpenhet.

Handlingsplanen fokuserer på innsatsområdene trygge sosiale arenaer og offentlige rom, likeverdige offentlige tjenester og bedre livskvalitet for særlig utsatte grupper. Det legges opp til kunnskapsspredning overfor en rekke sektorer, og Norges tydelige stemme internasjonalt på dette feltet skal opprettholdes.

Hatkriminalitet skal bekjempes gjennom økt fagkunnskap og bedre rutiner i politiet. Vi vil også gjennomføre en helhetlig utredning av det strafferettslige diskrimineringsvernet.

Situasjonen for grupper som risikerer diskriminering på flere grunnlag, har fått et spesielt fokus i den nye planen, og vi legger stor vekt på å opprettholde et godt samarbeid med organisasjonene på LHBTI-området også i årene som kommer.

Regjeringens visjon er et samfunn der alle kan delta og gis mulighet til å bidra i samfunnet, uavhengig av funksjonsevne. Utdanning og mulighet til å komme i arbeid er viktig, slik at de kan leve et aktivt og selvstendig liv. FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne bidrar til å motvirke diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelser og ivareta menneskerettighetene. Konvensjonen danner en viktig ramme rundt Norges forpliktelser på dette området.

I 2015 ble retten til brukerstyrt personlig assistanse en lovfestet rettighet. Det utgjør en viktig forskjell i mange menneskers liv.

Vi viderefører og styrker regjeringens jobbstrategi med bl.a. stillingsressurser og prioritering av tiltaksplasser.

Regjeringen er bekymret for omfanget av hatefulle ytringer. Hatefulle ytringer motvirker likestilling og fører til diskriminering. Da Svarstad Haugland holdt sin likestillingspolitiske redegjørelse, fantes ikke Facebook. Forskjellen på da og nå er at det er mulig å komme med hatefulle ytringer som hele verden kan se. I demokratier som Norge er ytringsfriheten en av de mest grunnleggende rettighetene og verdiene vi har. Men det er stor forskjell på å bruke ytringsfriheten sin og å komme med hatefulle ytringer.

I november 2016 lanserte regjeringen en strategi mot hatefulle ytringer. Der retter vi tiltak mot rettssystemet, politiets innsats, forskning og barn og unge. I 2016 registrerte Oslo politidistrikt 175 anmeldelser for hatkriminalitet. Dette er tre ganger så mange som for 2014, da antallet var 68. Det er positivt at flere velger å anmelde hatefulle ytringer og hatkriminalitet, men det er fortsatt grunn til å tro at mørketallene er store.

Det er viktig at politiet har god kunnskap og kompetanse om hatefulle ytringer. Vi legger nå til rette for at hatefulle ytringer i større grad enn i dag avdekkes, etterforskes og fremmes for domstolene eller annen relevant instans. Politiet skal også offentligjøre statistikk om ulovlige hatefulle ytringer.

Norge er ett av verdens mest likestilte land. Kvinner og menn har like rettigheter, men etter flere tiår med likestillingspolitikk har vi fortsatt problemer som ikke er løst. Regjeringen la fram en likestillingsmelding som ble enstemmig vedtatt av Stortinget våren 2016. Meldingen tok for seg en rekke samfunnsområder og har nærmere 70 ulike innsatser på områder som

• oppvekst og utdanning

• arbeidsliv

• vold og overgrep

• helse

• næringsliv og entreprenørskap

• Norges internasjonale likestillingsarbeid

14 anmodningsvedtak som Stortinget oversendte regjeringen i forbindelse med behandlingen av likestillingsmeldingen, følges nå opp av de ansvarlige departementene

Jenter og gutter på videregående velger i stor grad kjønnstradisjonelle utdanninger. Vi trenger flere gutter i helse- og sosialfag og flere jenter i teknologifag. Kvinner er i dag i flertall i høyere utdanning. Seks av ti studenter er kvinner. Stadig flere kvinner velger det som tradisjonelt har vært mannsdominerte utdanninger, som økonomiske og administrative fag, medisin og jus.

CORE – kjernemiljø for likestillingsforskning har etablert en solid kunnskapsstatus om det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedet i Norge er i stor grad kjønnsdelt, noe som er hovedforklaringen på forskjell i lønn mellom kvinner og menn. Samtidig har kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet blitt noe mindre over tid. Flere jobber i kjønnsbalanserte yrker, og kvinner inntar i økende grad høystatusyrker. Noen flere menn går inn i kvinnedominerte yrker. Dette gjelder særlig menn med innvandrerbakgrunn, som går inn i yrker med lave kompetansekrav.

Kvinners yrkesvalg er mindre variert enn menns, og fortsatt er det for få menn som velger utdanning og yrker på kvinnedominerte områder.

Regjeringen støtter flere prosjekter som skal bidra til mangfold og likestilling:

• I pilotprosjektet om likestilt arbeidsliv arbeider bedrifter for bedre kjønnsbalanse og mer mangfold. Målet er å bli sertifisert som en likestilt bedrift.

• Det nasjonale prosjektet Menn i helse har til formål å bidra til økt rekruttering av menn til omsorgssektoren.

• Programmet Jenter og teknologi med sine rollemodeller bidrar til å øke jenteandelen i teknologifag på alle nivå i utdanningssystemet.

• Bufdirs likestillingsindikatorer omfatter bl.a. god oversikt over jenters og gutters utdanningsvalg.

Allmenn verneplikt for kvinner og menn ble innført 1. januar 2015. De første under den nye ordningen møtte til tjeneste sommeren 2016. Allmenn verneplikt medførte lik plikt og rett for kvinner og menn til å forsvare landet. Forsvaret kan velge blant de best egnede og mest motiverte fra hele ungdomskullet. Plikten angår alle kvinner, også dem som ikke avtjener førstegangstjenesten.

Forsvaret har lang erfaring med tjenestegjørende kvinner på alle nivå, men for første gang må alle kvinner forholde seg til Forsvaret som en utdannings- og yrkesmulighet, og Forsvaret må forholde seg til kvinnelige soldater i langt større antall enn tidligere. Den kvinnelige jegertroppen ved Forsvarets spesialkommando er ett av mange eksempler på dette. Her skapes nye rollemodeller for kvinner i og utenfor Forsvaret. Allmenn verneplikt fører til økt likestilling.

Arbeid er nøkkelen til selvforsørgelse og selvstendighet. Som integreringsminister var jeg opptatt av å få flere innvandrerkvinner inn i arbeidslivet. Arbeid gir mulighet til å praktisere språk og til å bli godt integrert. Den norske velferdsmodellen er avhengig av høy arbeidsdeltakelse. Brochmann II-utvalgets rapport viser at innvandringen ikke er bærekraftig med mindre flere innvandrerkvinner kommer i arbeid. Den viser at fire av ti innvandrerkvinner ikke er i jobb, og det er bekymringsfullt.

Perspektivmeldingen viser at det er et stort potensial for økt sysselsetting blant innvandrere utenom vestlige land, og at det er mye å hente på å bedre integreringen blant enkelte innvandrergrupper. Andelen norskfødte med innvandrerforeldre tar ofte høyere utdanning og har høyere deltakelse enn den øvrige befolkningen. Enkelte innvandrergrupper har lavere yrkesdeltakelse enn resten av befolkningen. Sysselsettingsraten for innvandrerkvinner fra Asia og Afrika ligger på litt under 50 pst. Det er viktig at også disse kvinnene kommer ut i arbeidslivet. Det er mange årsaker til lav deltakelse, men manglende utdanning er av stor betydning.

Regjeringen har foreslått en rekke tiltak for å bedre kvaliteten i introduksjonsordningen og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap, og vi vil bidra til at flere innvandrerkvinner vinner innpass i arbeidslivet gjennom å styrke Jobbsjansen.

De siste årene er det færre kvinner som jobber deltid, og flere som jobber heltid. Likevel ser vi at 37 pst. av alle kvinner jobbet deltid i Norge i 2016, mot bare 15 pst. av mennene. De fleste som arbeider deltid, oppgir at de ønsker det. Hovedproblemet er dem som jobber ufrivillig deltid.

Perspektivmeldingen viser at hvis kvinner som jobber deltid, i stedet jobbet heltid, ville samlet antall timeverk i 2016 økt med vel 8 pst. Selv om dette eksemplet er basert på strenge og til dels urealistiske forventninger, sier det noe om potensialet for å øke den gjennomsnittlige arbeidstiden. Tall fra Arbeidskraftundersøkelsen viser at 70 pst. av alle sysselsatte kvinner som har barn under 16 år, jobber heltid. At flere mødre jobber heltid mens barna bor hjemme, er positivt. Dette viser at gode ordninger for barnefamilier gir resultater.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for et fleksibelt arbeidsliv med et regelverk som stimulerer til heltid for dem som ønsker å ha full jobb. Arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid er blitt endret slik at det har blitt større adgang til å finne løsninger lokalt. Dette kan gi økte muligheter til dem som ønsker å jobbe lengre vakter, mot å få fri tilsvarende i lengre perioder. Dette kan bidra til større stillingsprosenter og mer heltidsarbeid.

Ufrivillig deltid er spesielt en utfordring i helse- og omsorgssektoren. Derfor har vi stilt krav til de regionale helseforetakene om at arbeidet med utviklingen av en heltidskultur skal videreføres, og at flest mulig medarbeidere tilsettes i hele, faste stillinger.

Det er viktig å jobbe for å fjerne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn der disse ikke er saklig begrunnet. Lønnsdiskriminering er ulovlig. Kvinner tjener i gjennomsnitt 86,1 pst. av menns lønn når vi inkluderer både heltids- og deltidsansatte. Den viktigste grunnen til lønnsforskjellene er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, fordi kvinner og menn jobber i ulike næringer, sektorer, yrker og stillinger.

Regjeringen har drøftet med hovedorganisasjonene i arbeidslivet hvordan vi kan gå fram for å redusere lønnsforskjellene:

• Partenes ansvar for gjennomføringen av lønnsoppgjørene ligger fast, og det er viktig at partene bidrar til å redusere lønnsforskjeller mellom kvinner og menn.

• Myndighetene følger opp gjennom samarbeid mellom organisasjonene i arbeidslivet om dokumentasjon og forskning.

• Utviklingen følges opp i Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene og i trepartssamarbeidet om likestilling i arbeidslivet.

Vi har et godt samarbeid med arbeidslivets parter om likestilling i arbeidslivet. Gode samarbeidsarenaer mellom myndighetene og arbeidslivets parter bygger på en solid tradisjon i norsk arbeidsliv og politikk. Hovedorganisasjonene i arbeidslivet og regjeringen har blitt enige om et organisert samarbeid for å fremme likestilling mellom kvinner og menn, og at dette fortsatt bør være forankret i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. Likestilling tas jevnlig opp som tema i disse møtene. I tillegg drøfter en egen arbeidsgruppe under rådet spørsmål som er knyttet til likestilling i arbeidslivet. Vi er enige om at trepartssamarbeidet forankres i den strukturen som er etablert. For 2017 er det satt av 500 000 kr til prosjekt for å øke likestillingen i arbeidslivet.

Det har vært en klar økning av kvinnelige ledere de siste ti årene i både offentlig og privat sektor, men fremdeles er det en mye lavere andel kvinnelige ledere i privat sektor. Ifølge Arbeidskraftundersøkelsen er andelen kvinnelige ledere i arbeidslivet nå på 38 pst. Gjennom systematisk arbeid kan staten vise til at den totale andelen kvinner i lederroller er 51 pst.

Stortinget ba om at redegjørelsen skulle ta for seg andelen kvinnelige toppledere i virksomhetene departementet har ansvaret for. Jeg vil derfor omtale andelen kvinnelige toppledere i departementene og direktoratene. På departementsnivå ser bildet slik ut:

• Andelen kvinnelige toppledere er mellom 16 pst., i Olje- og energidepartementet, og 66 pst., i Kulturdepartementet.

• I Barne- og likestillingsdepartementet, som jeg har ansvar for, er det 50 pst. kvinner og 50 pst. menn.

• Sju departement har kjønnsbalanse, det vil si innenfor en 40/60-pst. fordeling.

• Gjennomsnittet er rundt 38 pst. kvinnelige toppledere.

På direktoratsnivå og for virksomheter ser bildet slik ut:

• Av de 94 underliggende virksomhetene vi har lagt til grunn, ledes 34 av kvinner. Det vil si at 36 pst. av virksomhetene ledes av en kvinne.

En av de viktigste oppgavene for staten som eier er å sørge for gode, sammensatte og kompetente styrer i selskaper der staten har eierandel. Per 30. september 2016 hadde 46 pst. av selskapene kvinnelig styreleder. Det er en økning på 10 prosentpoeng fra mars 2014. Manglende kjønnsbalanse er en utfordring for en stor del av næringslivet.

På oppdrag fra regjeringen har CORE utviklet et topplederbarometer som viser kjønnsbalansen i toppledergruppene i de største selskapene i Norge. Da CORE i 2016 undersøkte de 100 største selskapene, fant de bare 20 pst. kvinner i toppledergruppene. I år doblet de antallet selskaper til 200 og fant samme resultat. Dette viser at selv med kvoteringsloven har vi ikke fått flere kvinner i toppledelsen. Tallene viser også at øverste leder nesten alltid er en mann, og det er kun 11,5 pst. kvinnelige styreledere i de 200 største selskapene i Norge.

Barometeret viser at det er kjønnsbalanse i stabsposisjoner, men utfordringen ligger i å rekruttere kvinner inn i linjeposisjoner. Linjeposisjoner har resultatansvar og anses ofte som nødvendig for å rykke helt opp til øverste nivå. I linjeposisjoner er det kun 15 pst. kvinner. Denne situasjonen er ikke god nok, men det er også et ansvar som næringslivet må ta. Et konkurransedyktig næringsliv må rekruttere gode kandidater fra hele befolkningen, for det er rett og slett god økonomi.

Vold i nære relasjoner er en av samfunnets største likestillingsutfordringer. Omfanget av vold og overgrep er dessverre mye større enn mange er klar over, og konsekvensene er alvorlige for den enkelte og for samfunnet. Regjeringen prioriterer arbeidet mot vold i nære relasjoner høyt, og jeg er glad for at Stortinget nylig har vedtatt opptrappingsplanen mot vold og overgrep.

Voldsutsatte skal få bedre beskyttelse, etterforskningen av volds- og overgrepssaker skal prioriteres, alle tjenester skal ha god og riktig kompetanse, det forebyggende arbeidet skal styrkes og samordningen av tjenester og tilbud skal bli bedre.

Satsingen inneværende år er på til sammen rundt en halv milliard kroner, og regjeringen har forpliktet seg til å trappe opp innsatsen ytterligere i planperioden. Regjeringen skal videre nedsette en gruppe som skal gjennomgå et utvalg partnerdrapssaker, og til sommeren skal Barnevoldsutvalget legge fram sin utredning.

Kjønnsbasert vold kan ta mange former. Regjeringen la 8. mars i år fram en ny handlingsplan som styrker arbeidet mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Det er en sammenheng mellom familiepolitikk og likestillingspolitikk. Foreldre har i dag en unik mulighet til å kunne kombinere arbeidsliv og familieliv. Regjeringen har lagt vekt på endringer med sikte på å likestille begge foreldre som omsorgspersoner. Den enkelte families mulighet til selv å velge løsninger står sentralt.

Vi har en av verdens beste permisjonsordninger for foreldre og barn. Regjeringens familiepolitikk bygger på valgfrihet og fleksibilitet, og dette var grunnen til at regjeringen og samarbeidspartiene økte fellesdelen i foreldrepengeperioden med åtte uker. Jeg har tillit til at foreldrene selv kan treffe de valg som passer best for sitt barn og sin familie. Familiene er forskjellige, og viktigst av alt er hensynet til barnet. Arbeidsgivere har også et ansvar og kan oppfordre til og tilrettelegge for at fedre tar ut mer permisjon.

Kontantstøtten gir det enkelte foreldrepar mulighet til å velge den omsorgsløsningen de mener er best for seg og sitt barn. Jeg ser likevel at det finnes dilemmaer når det gjelder virkningen av kontantstøtte for likestilling og integrering. Regjeringen har derfor lagt fram et lovforslag om å innføre et botidskrav på fem år for innvandrere som kommer til Norge fra et land utenfor EØS. Endringen skal bidra til bedre integrering av både foreldre og barn. Antallet mottakere av kontantstøtte har gått stadig nedover. De fleste foreldre ønsker barnehageplass, men for dem som ønsker å utsette barnehagestarten noe, kan kontantstøtten gi fleksibilitet i overgangen fra permisjon til lønnet arbeid. Innføring av gratis kjernetid i barnehager for 3–5-åringer er også et bidrag for å bedre integreringen av foreldre og barn.

Barnefamilieutvalget la i mars fram sin utredning om offentlig støtte til barnefamiliene. Ett av utvalgets prioriterte mål er likestilt foreldreskap gjennom yrkesdeltakelse og omsorg. Utvalget foreslår bl.a. å gi foreldrene individuell rett til foreldrepenger. Etter at NOU-en har vært på høring vil regjeringen vurdere oppfølging av forslagene.

Foreldrene er i dag likestilt i samlivet. Regjeringen er opptatt av at foreldrene også skal være likestilte etter et samlivsbrudd. Stortinget har nylig vedtatt endringer i barneloven som bl.a. gjelder delt bosted, flytting og felles foreldreansvar. Endringene legger til rette for mer likestilt foreldreskap og barns rett til begge sine foreldre.

Regjeringen arbeider for å motvirke forskjeller i helsetilbudet mellom kvinner og menn. Vi trenger mer kunnskap om årsaker til forskjeller i helse og bruk av helsetjenester. Sykefraværet er høyt i Norge. Det er høyere for kvinner enn for menn. Kvinners sykefravær er 63 pst. høyere enn blant menn. Siden IA-avtalen ble inngått i 2001 har sykefraværet blitt redusert, men reduksjonen har vært sterkere blant menn og sterkest i privat sektor. Regjeringen jobber aktivt med å redusere sykefraværet, bl.a. gjennom IA-samarbeidet. Økt bruk av gradert sykemelding og tett oppfølging av sykmeldte gjennom konsekvent håndheving av aktivitetskravet og dialogmøte 2 er tiltak som kan bidra til å redusere sykefraværet.

Regjeringen vil prioritere forskning på kvinners helse og kjønnsperspektiver som understøtter innsatsområder regjeringen har valgt å løfte fram på likestillingsområdet, som eldre kvinners helse, arbeidsliv og helse og minoritetskvinners helse.

I en redegjørelse som dette er det også viktig å trekke fram regjeringens internasjonale arbeid. Kvinners rettigheter og likestilling er derfor også en prioritert del av norsk utenrikspolitikk. Mange ser til Norge for å lære om likestilling. Det er viktig for oss å vise at likestilling lønner seg for hele samfunnet. For Norges del viser beregninger at dersom vi ikke hadde hatt sysselsettingsvekst blant kvinner i perioden 1972–2013, kunne vi vært 3 300 mrd. kr fattigere enn vi reelt sett er. På den andre siden, dersom kvinner hadde jobbet like mye som menn de siste 40 årene, kunne vi vært 2 300 mrd. kr rikere.

Det overordnede målet for norsk bistand er å bekjempe fattigdom og lindre nød. FNs bærekraftsmål samler verden til felles innsats for å utrydde fattigdom innen 2030. Med stortingsmeldingen «Felles ansvar for felles framtid – Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk» la regjeringen fram en helhetlig utviklingspolitikk som skal være Norges bidrag til at FNs ambisiøse mål nås.

Internasjonale kjøreregler og institusjoner som fremmer demokrati, menneskerettigheter og rettssikkerhet vet vi er under press. I meldingen annonserer vi en styrket innsats for forsvaret av ytringsfrihet, religiøse minoriteter og kvinners rettigheter, inkludert tilgang til prevensjon og seksuelle og reproduktive helsetjenester.

Bærekraftsmål nummer 5 om likestilling er helt sentralt for å oppnå de andre av FNs bærekraftsmål. Likestilling mellom kvinner og menn er nødvendig for å skape utvikling i et land. Kvinner skal sikres reell deltakelse og like muligheter til ledende stillinger på alle nivåer i det politiske, økonomiske og offentlige liv.

Handlingsplanen Frihet, makt og muligheter legger rammen for utenrikstjenestens arbeid. Sentralt står satsingen på jenters utdanning, kvinners politiske deltakelse, kvinners økonomiske deltakelse og rettigheter, bekjempelse av vold og skadelige skikker mot jenter og kvinner og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Gjennom handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet arbeider Norge for at kvinners, så vel som menns, rettigheter, behov og prioriteringer skal tas på alvor i all vår freds- og sikkerhetsinnsats, i fredsprosesser og fredsforhandlinger, internasjonale operasjoner, fredsbygging og i humanitær innsats. Kampen mot seksualisert vold i konflikt er en prioritet. Norge gjør et banebrytende arbeid for å inkludere kvinner og fremme kjønnsperspektivet i forebygging og bekjempelse av voldelig ekstremisme.

For å understreke innsatsen for kvinners rettigheter etableres programmet LIKE – likestilling for utvikling. Det skal bidra med norske erfaringer og kompetanse for å støtte gjennomføring av likestillingsforpliktelser i partnerland i Sør.

De siste fire årene har regjeringen doblet støtten til utdanning i utviklingssamarbeidet. Jenters utdanning er en hovedprioritet i denne satsingen. Organisasjoner som UNICEF og tiltak som Global Partnership for Education har sterkt fokus på jenters utdanning og mottar betydelig støtte.

I mars representerte jeg Norge under lanseringen av She Decides-initiativet. Norge støtter She Decides-initiativet politisk og øker sitt finansielle bidrag til organisasjoner som rammes av kutt etter at USA har varslet reduksjon i finansiering til familieplanlegging og prevensjon ved å gjeninnføre «Mexico by-politikk».

I år har Norge formannskapet i Nordisk Ministerråd og hovedprioriteringene på likestillingsområdet er arbeid mot vold, arbeid mot hatefulle ytringer, likestilling i arbeidslivet og menn og likestilling.

Årets hovedtema på FNs kvinnekommisjon var likestilling i arbeidslivet. Fra Norges side ble jenters og kvinners rett til utdanning og arbeid og viktigheten av seksuell og reproduktiv helse og rettigheter understreket. Jeg skulle gjerne sett et enda mer ambisiøst sluttdokument, men jeg er glad for at Kvinnekommisjonen ga tydelige politikkanbefalinger om hvordan kvinners posisjon i arbeidslivet kan styrkes.

Som jeg har vist til i denne redegjørelse arbeider vi for at alle skal ha like rettigheter og muligheter uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, religion og livssyn, seksuell orientering og alder.

Vi har satt i gang omfattende tiltak mot vold, og vi har lagt til rette for at flere innvandrerkvinner kommer i arbeid. Vi foreslår et sterkt, tydelig og rettferdig diskrimineringsvern og et effektivt håndhevingsapparat. Vi er på rett vei.

Til slutt vil jeg nevne at likestilling handler om mer enn byråkrati, kvotering og statlig styring. Likestilling er ikke noe staten alene har ansvaret for. Vi har alle et ansvar. Et likestilt Norge er viktig for den enkelte. Men det er også en forutsetning for å opprettholde et høyt velferdsnivå og fortsatt samfunnsøkonomisk utvikling. Denne regjeringen fører en offensiv og helhetlig likestillingspolitikk. Vi arbeider for et samfunn med like rettigheter og muligheter for alle.