Christian Tynning Bjørnø (A) [15:55:18]: Jeg ser deg, president, og du ser meg. Vi ser denne flotte salen, og vi ser de vakre detaljene i den store lysekronen foran oss. Vi ser også Slottet langt der borte. Men alle gjør ikke det. Om lag 180 000 nordmenn har så svekket syn at de regnes som synshemmede, og mer enn 1 000 nordmenn er helt blinde. Men synet er langt fra alt. Vi trenger verken å se lysekronen eller Slottet for å kunne gjøre en god jobb her inne. Men hadde jeg vært synshemmet eller blind, hadde jeg vært avhengig av tilrettelegging for å kunne gjøre jobben som folkevalgt – naturligvis. Blinde og synshemmede trenger god tilrettelegging sånn at de kan delta på alle områder i samfunnet. Ledelinjer, briller, punktskriftbøker, hunder, pc, ledsagere – ja, tiltakene er mange. I avisen for en stund siden kunne vi lese om app-en som ser for de blinde. Hjelpemidlene er mange, og teknologien er i utvikling.

Vi skal gjøre vårt ytterste for at alle med ulike funksjonsnedsettelser skal kunne delta på alle områder i samfunnet. En av de aller, aller viktigste arenaene for deltagelse er skolen, vår felles skole der elever møtes ut fra ulike kulturer med ulike forutsetninger og ulike bakgrunner, en skole som skal utjevne forskjeller og bidra til å skape forståelse, respekt og ikke minst bidra til at alle får like muligheter til å utnytte sitt potensial til å leve forskjellige liv og bidra i samfunnet. Det er en formidabel oppgave som krever mye av samfunnet, av skolen og også av oss politikere.

Faller man ut på skolen, er sjansen for å falle ut av arbeidslivet stor. Faller man ut av jevnalderfellesskapet, er det stor sjanse for at man føler seg på sidelinjen og utenfor. Selv om vi har gode tanker og visjoner om skolen vår og mye fungerer nettopp etter de visjonene, vet vi at det er enkelte områder som vi må vie ekstra oppmerksomhet. Et av disse områdene er opplæringssituasjonen for blinde og svaksynte i skolen. Blinde og svaksynte har krav på en fullgod opplæring i vår felles skole. Det krever tilrettelegging, det krever kompetanse, det krever ressurser, og det krever hjelpemidler.

Det siste først: hjelpemidler. En undersøkelse gjennomført for et par år siden av MMI for Norges Blindeforbund, viste at åtte av ti elever som er avhengig av lærebøker med punktskrift, får bøkene for sent. Jeg tok opp denne saken i spørretimen, og jeg brukte et eksempel fra statsrådens og mitt hjemfylke, Telemark. Remi, som da var ni år og gikk på skole i Kviteseid i Telemark, hadde ventet over åtte måneder på å få skolebøker med punktskrift – åtte måneder der man ikke får følge det samme opplegget som de andre i klassen, åtte måneder der man står i fare for å havne både utenfor og på sidelinjen. Tenk deg selv, president, at du og jeg hadde gått på samme skole, i samme klasse, og jeg hadde alle lærebøkene fra skolestart, men du fikk dem først rundt påsketider. Det er ikke rettferdig. Det er ikke akseptabelt. Men heldigvis har jeg inntrykk av at dette har bedret seg etter at situasjonen med Remi ble tatt opp. Det er bra. Vi må bare sørge for at det ikke skjer igjen.

For et drøyt år siden fikk vi presentert en undersøkelse fra Blindeforbundet der 65 pst. av synshemmede barn og unge oppgir at de blir mobbet. Nesten samtlige oppgir at mobbingen har foregått i skolegården. Samtidig sier nesten halvparten at skolen ikke har gjort nok for å løse situasjonen. I disse dager behandler Stortinget en ny lov som skal sørge for at skolene skal gjøre mer for å avdekke og bekjempe mobbing. Jeg håper resultatet av den behandlingen blir en forsterket lov som sørger for at elevenes rettssikkerhet blir godt ivaretatt, samtidig som det ageres raskt når mobbing oppleves.

Men paragrafer er ikke nok for å inkludere og sørge for at elever har det trygt på skolen eller opplever seg som en del av et fellesskap. Det hjelper ikke med aktivitetsplikt dersom man ikke er en naturlig del av jevnalderfellesskapet eller er inkludert i det daglige læringsmiljøet og det sosiale fellesskapet i klassen.

Undersøkelser viser at 40 pst. av blinde og svaksynte elever har fått fritak i ett eller flere fag. Norsk sidemål, matte, gym, engelsk og norsk hovedmål er de vanligste fagene å få fritak i. Jeg stiller meg selv spørsmålet: Er fritak den beste måten å sikre en best mulig opplæring på? I enkelte tilfeller kanskje, men hele 40 pst., det syns jeg virker mye. Det samme har blitt problematisert når det gjelder nasjonale prøver. Vi må passe på at vi ikke bruker lettvinte løsninger. Kan vi få denne prosenten ned ved at alle strekker seg litt lenger, tilpasser undervisningen litt mer, tilbyr litt mer tilrettelegging, ja, da tror jeg alle vil være tjent med at vi gjør nettopp det, strekker oss litt lenger.

Jeg har også lyst til å trekke fram historien som blinde Isabel Engan delte i et intervju for en tid tilbake. Hun husker mange fine dager fra barne- og ungdomsskolen, men hun husker også mange vanskelige. Hun forteller om hvordan det føles når alle rundt henne plutselig bryter ut i latter, og at hun vet at det er henne de ler av, selv om hun ikke kan se det. Hun sier:

«Jeg husker at folk syntes det var gøy å ta bort stolen min for eksempel. Det var sikkert humoristisk ment, men jeg følte meg jo tråkka på, og mobba».

Og videre:

«Det var vanskelig å finne folk i friminuttene fordi jeg ikke kunne delta på ballspill, og det var ikke like enkelt å løpe sisten. Veldig mange bare løp ut i friminuttene, og så var jeg igjen med læreren.»

Isabel er en sterk jente og valgte å studere spesialpedagogikk. For en kapasitet innenfor det fagfeltet! Hun avslutter intervjuet med å peke på en løsning. Hun tror veien ut av problemet ikke er å tenke på funksjonshemmede elever som annerledes, men som en naturlig del av klassen. Det tror jeg også. Jeg er helt enig med henne. Men da må vi gjøre nettopp det, sørge for at alle elever med ulike funksjonshemninger får en fullgod opplæring, med god tilpassing og tilrettelegging sånn at man i størst mulig grad kan være en del av klassen og fellesskapet.

Derfor avslutter jeg interpellasjonen med å stille følgende spørsmål til statsråden: Hva vil statsråden gjøre for å sikre at blinde og svaksynte får nødvendig tilrettelegging og opplever en fullgod opplæring og et mer inkluderende skolemiljø?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:03:03]: Tusen takk til representanten Tynning Bjørnø for å ta opp en viktig interpellasjon, og jeg synes også det er bra at inntrykket er at når det gjelder tilgjengeligheten av læremidler for blinde og svaksynte elever, har situasjonen blitt bedre. Men jeg tror vi kan være enig om at den, for å si det veldig enkelt, ikke er god nok før det er reell likestilling for alle elever. Det betyr at man har de lærebøkene man skal ha, til riktig tid. Men det viser også at når saker tas opp på Stortinget, får det faktisk en effekt, og dette har nå Statped grepet fatt i.

Før jeg begynner med å svare på spørsmål og sier noe om hva jeg mener vi skalgjøre og litt om hva vi gjør, har jeg også lyst til å si at dette er et område hvor jeg mener vi som politikere og jeg som statsråd også må være systemkritiske. Det er veldig lett at vi som politikere, særlig når vi sitter i posisjon, går inn og er så opptatt av alt det positive som skjer, at vi glemmer også å være selvkritiske på vegne av systemet vi forvalter, og dette er et område hvor vi også må være selvkritiske. Det gjelder også meg som statsråd. For selv om det er mye bra som gjøres, og selv om det er mange suksesshistorier der ute, er det også altfor mange som ikke får den oppfølgingen de trenger. Jeg skal i innlegget mitt også snakke litt om spesialundervisning. Mobbing er selvfølgelig en viktig sak som Stortinget akkurat nå jobber med. På alle disse områdene er det slik at vi rett og slett ikke har gjort nok, og det er for mange elever som opplever at de blir sviktet.

Den 21. mars inviterte jeg til en konferanse om inkludering og spesialpedagogikk. Det var ikke bare for elever som var blinde eller svaksynte, men for forskjellige typer elever med forskjellige tilretteleggingsbehov, og en viktig del av det var rett og slett å la elever og foreldre selv fortelle om hvordan de opplevde skolehverdagen. En av ungdommene som var på talerstolen, sa noe veldig klokt, nemlig: Vi må lære folk at forskjeller er fryktelig normalt. Det er noe av kjernen i utfordringen, det at alle – som representanten Tynning Bjørnø også beskriver – skal føle seg som og være en del av et fellesskap. Samtidig forstår vi at for at alle skal få like muligheter innenfor fellesskapet, må man også i positiv forstand behandle folk litt forskjellig. Folk trenger litt forskjellig behandling og litt forskjellig oppfølging for å være likeverdige deler av fellesskapet.

I skolens formålsparagraf og verdidokumenter er dette helt sentralt. Skolen skal møte alle elever med tillit, respekt og krav – ikke minst «krav» understreker jeg her – gi dem utfordringer som fremmer dannelse og læringslyst, og selvfølgelig motarbeide diskriminering. Med andre ord: Verdidokumentet i skolen – og dette gjelder også ny generell del og overordnet del av læreplanen, som nå er ute på høring – sier ikke bareat skolen skal motvirke diskriminering, den sier også at alle elever, uavhengig av deres utgangspunkt, har rett til å få tillit, respekt og krav. I denne sammenhengen er det også viktig å understreke at nettopp forventninger og krav er noe av det mange elever med tilretteleggingsbehov merker ekstra sterkt at de ikke får. Det å ikke bli møtt med forventninger – det å bli behandlet som det noen elever forteller: Jeg følte meg behandlet som om jeg var dum – er altså ikke å gjøre disse elevene en tjeneste, det er å gjøre dem en stor bjørnetjeneste, og de merker det så innmari godt når skolen ikke møter dem med tillit til at de også kan lære, og forventning om at de skal lære.

Når det gjelder interpellantens mer konkrete spørsmål, først om mobbing: Det er ingen tvil om at blant noen grupper barn og unge er det flere som blir mobbet enn blant andre – for eksempel knyttet til nedsatt funksjonsevne, som svaksynthet eller at man helt mangler syn. Dette er dokumentert gjennom flere undersøkelser, og det er også særlig omtalt av Djupedal-utvalget. Nå behandler jo Stortinget i disse dager viktige saker og viktige lovsaker rundt mobbing, men regjeringens mobbepolitikk dreier seg om tre ting som alle sammen er like viktige. For det første: kompetanseheving i skoler, barnehager og kommuner, for det andre: bedre støtte og veiledning til mobbeofre og deres familier, og for det tredje: et enklere regelverk som skal sikre både rettssikkerheten for elevene og raskere og bedre oppfølging enn i dag.

Men så handler det også – ved siden av dette – om holdninger og verdier i skolen. Det handler rett og slett om at de fine ordene vi har satt ned i generell del – eller nå overordnet del – faktisk blir fulgt i hverdagen. Interpellanten peker på et veldig viktig tema, som jeg også er veldig opptatt av, nemlig at mange elever med synshemming blir tatt ut av klasserommet og får fritak i fag. Når det gjelder skolens plikt til å tilpasse opplæring, er det både et mål og en kontinuerlig prosess. Tilpasset opplæring skal skje gjennom variasjon og tilpasning til mangfoldet i elevgruppen innenfor fellesskapet. Skolen skal ivareta elevenes faglige og sosiale utvikling innenfor rammen av ordinær opplæring, men samtidig kan det i noen tilfeller være nødvendig med spesialundervisning og andre særskilte tiltak.

Alle i denne sal er enig om at spesialundervisning og fritak fra fag og aktiviteter kan være viktige virkemidler for å sikre en likeverdig opplæring for den enkelte elev. Men: Det vi får rapporter om, er at spesialundervisning og fritak av og til kan fungere som det motsatte. I verste fall kan spesialundervisningen fungere segregerende og gi elevene et dårligere tilbud enn de ellers ville fått hvis de var i klasserommet og fikk tilpasset opplæring der, eller at fritak fra fag ikke er fornuftig – nå har vi f.eks. gitt fritak for andre fremmedspråk for elever med dysleksi, det har vært nødvendig og riktig å gjøre – men at det snarere blir et signal om at systemet har gitt opp, og at man har lave forventninger. Vi vet ikke nøyaktig hvor prosenten fritak skal ligge, men jeg er enig med representanten Tynning Bjørnø i at 40 pst. er et høyt tall, og at det, sammen med mye av det andre vi vet om spesialundervisning og fritak, kan tyde på at disse ordningene ikke fungerer godt nok for å gi elevene en bedre undervisning eller tilrettelagt undervisning, men snarere fungerer segregerende.

Vi har satt ned en ekspertgruppe under ledelse av Thomas Nordahl, som skal bidra nettopp til at vi kan få enda bedre både beslutningsgrunnlag og politikk for elever med behov for tilrettelagt pedagogisk tilbud. De har fått i oppdrag å se kritisk gjennom ikke bare lovverket, men også praksis ute i kommunene. For én ting er hva vi vedtar her i lovverket, noe ganske annet er, dessverre av og til, hvordan det faktisk følges opp. Selv om dette skal være en hurtigarbeidende ekspertgruppe, har vi ikke tid eller råd til å vente på deres anbefalinger alene, vi er også nødt til kontinuerlig å jobbe med dette ute i kommunene.

La meg bare nevne noen av de andre tiltakene regjeringen også i det siste har lansert, f.eks. i Meld. St. 21 for 2016–2017, Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen, hvor vi varslet at vi vurderer å innføre krav om at skolene på barnetrinnet skal ha ansatte med faglig fordypning i spesialpedagogikk, samtidig som vi vurderer å opprette et videreutdanningstilbud i spesialpedagogikk. Begrunnelsen for det er nettopp elever med spesielle tilretteleggingsbehov, f.eks. elever som er svaksynte eller blinde.

Når det gjelder tilrettelagte læremidler, har Utdanningsdirektoratet en tilskuddsordning som gir støtte til utvikling av læremidler som er særskilt tilrettelagt. I tillegg tilbyr Statped tilpassede utgaver av eksisterende læreverk, og jeg er enig i at når det kommer tilbakemeldinger, som fra Remi i Kviteseid i Telemark, om at det har tatt åtte måneder før man får læremidler, så er ikke det en holdbar situasjon. Statped har hatt ekstratiltak og særskilte tiltak også for skoleåret 2016–2017, som de også har hentet viktige erfaringer fra, hvor målet selvfølgelig er at elevene skal få læremidlene på tiden. Men så er det også viktig å si at de fleste kommuner jo vet tidlig hvilke elever de får. Hvis kommunene eller skolene er sene med å gi tilbakemeldinger eller melde inn til Statped hvilke behov de har for læremidler, kan det også føre til forsinkelser. Med andre ord er det viktig også her at kommunene gjør jobben sin.

Vi har også sendt et forslag fra regjeringen til ny felles likestillings- og diskrimineringslov, og i denne loven ønsker vi at plikten til universell utforming av IKT også skal gjelde for opplærings- og utdanningssektoren. Det betyr at i fremtiden vil skolens nettsider, læringsplattformer og digitale læremidler være universelt utformet, slik at mange flere elever og studenter kan få nytte av dem enn i dag. Det vil selvfølgelig også være til hjelp for synshemmede elever.

For å oppsummere veldig kort mener jeg det er mye godt arbeid på gang, men dette er ikke et område hvor jeg har tenkt å hvile, det er ikke et område hvor jeg har tenkt simpelt hen å klappe meg selv på skulderen og si at her gjør vi mye bra. Dette er et område hvor vi fortsatt har masse arbeid som gjenstår, og vi kommer til å fortsette å jobbe videre med det med full styrke.

Christian Tynning Bjørnø (A) [16:13:16]: Jeg takker statsråden for svaret. Det gjennomgående temaet i interpellasjonen og i det forrige innlegget mitt handlet dypest sett om ulike former for inkludering, på skolen, i fag, i jevnalderfellesskapet, i det sosiale miljøet, i nærmiljøet osv. Folk er forskjellig heldigvis, men det er ikke bra hvis forskjellene mellom folk blir for store. Det samme gjelder tilfeldigheter, og jeg er opptatt av at vi skal minimere tilfeldigheter som at det f.eks. kommer an på hvor du bor, hvilke kompetanser du kan benytte deg av, ressurser du kan bruke, og tilretteleggingen du får. Jeg er glad for at statsråden understreker viktigheten av å være selvkritisk og systemkritisk i saker som disse.

Jeg snakket ingenting om Statped i mitt forrige innlegg, men statsråden snakket litt om det. Statped er en viktig institusjon for blinde og svaksynte elever. De besitter en svært viktig spisskompetanse på fagområdene, og de bistår kommuner, skoler, barnehager, PP-tjenester osv. med ulike former for tjenester, både rettet mot enkeltelever og også på systemnivå, sånn som statsråden snakket om. Det er på mange måter Statped som skal fasilitere og bidra til at ressursene og kompetansen fordeles der ute etter beste evne.

Som vi alle vet, har Statped vært gjennom en omfattende omorganisering de siste årene, og omorganiseringen blir nå evaluert. Jeg vil understreke at det er viktig at man da justerer kursen og er systemkritisk etter funnene i den evalueringen, og det er også viktig at brukerne blir tatt med på råd. Blindeforbundet har bl.a. etterlyst en sterkere kobling mellom Statped og kommunene, og statsråden var også inne på dette. De viser til at det tar for lang tid før Statped og kommunene får kontakt. De vil derfor at det skal være et krav om at hver gang en skole i en kommune har en synshemmet elev, skal Statped kobles på. De vil også at foreldre og foresatte selv skal kunne søke Statped om hjelp, og det ropes varsku om at fagmiljøene i Statped reduseres, særlig i Trondheim, men også i Oslo. Hva tenker statsråden om disse tingene?

Og så er jeg veldig glad for at statsråden tar så på alvor dette som handler om fritak fra fag, for det er umåtelig viktig at dette håndteres på en bedre måte, både for å sikre en skole der alle er med, der man er inkludert, og for å – så langt som overhodet mulig – sørge for å gi alle like muligheter f.eks. til videre høyere utdanning.

Jeg ser at mange har tegnet seg, og det er jeg glad for. Det er ikke så ofte at denne gruppen blir diskutert i denne sal, og jeg kommer tilbake mot slutten av debatten.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:16:32]: Den store reformen av Statped, som ble vedtatt og igangsatt under forrige regjering, skal evalueres, og jeg er helt enig i at det er viktig også der å være systemkritisk.

Tanken bak denne endringen var at Statped skulle – og dette gjelder alle brukergruppene – bruke færre av ressursene sine på tilbud, som f.eks. de gamle statlige skolene for hørselshemmede elever eller den type ting, og være mer ute i kommunene, jobbe systemrettet og støtte kommunene. Det er en veldig god tanke, og det er også grunnen til at vi har videreført dette arbeidet. Jeg har til og med brutt min egen regjeringserklæring når det gjelder skoler for de hørselshemmede, fordi jeg mener at dette har vært en riktig måte å tenke på.

Men så er det helt avgjørende at hvis det betyr at Statped blir fjernere fra kommunen og kommunen ikke har kontakt med Statped, har vi et problem. Derfor er en av de tingene som er viktige, at Statped har såkalte samarbeidsavtaler – så vidt jeg husker, heter det det – med forskjellige kommuner, som nettopp er avtaler hvor man går inn i hva som er kommunens behov, hvordan forholdet mellom oss og Statped skal fungere. I et raskt økende tempo har Statped fått flere og flere slike samarbeidsavtaler, og det er nettopp grunnlaget for at Statped skal kunne gå inn og hjelpe kommunene med den type systemrettet arbeid.

Det er to viktige saker – som Tynning Bjørnø tar opp – der det er størst problemer i dag. Den ene gjelder mobbing, inkludering i skolemiljøet. Den andre gjelder hele problemkomplekset knyttet til spesialundervisning, fritak, hvilke forventninger vi har til elever med en eller annen form for tilretteleggingsbehov, det være seg synshemming eller noe annet. Det er god grunn til å tro at dagens system – med spesialundervisning og alt som det fører med seg – ikke fungerer for veldig mange elever. Det er god grunn til å tro at for veldig mange elever fungerer det ikke bare segregerende, ved at man dessverre fortsatt i for stor grad tar dem ut av vanlige klasserom og gir dem undervisning, men at kvaliteten på det tilbudet som gis, for en del elever rett og slett er dårligere enn den de kunne fått hvis ressursene hadde blitt brukt på en annen måte.

Svaret er ikke å avskaffe retten til spesialundervisning – det tror jeg er helt utopisk og en dårlig idé, som gir litt mindre sikkerhet for disse elevene – men å foreta en ganske tøff, kritisk og ærlig gjennomgang av om vi har bygd opp et system som gir oss god samvittighet, men som ikke hjelper de elevene som trenger det aller mest. Og det er det jeg har gitt Thomas Nordahl og dette ekspertutvalget i oppdrag å gjøre.

Marianne Aasen (A) [16:19:46]: Jeg er politiker og tror på en politikk som vil at vi skal gi alle like muligheter. Da er det kanskje ikke så rart at jeg er med i Arbeiderpartiet, hvor vi har «alle skal med» som slagord. Det finnes et annet slagord også, som jeg har lyst til å nevne, og det er at alle er annerledes. Det synes jeg også er en fin visjon for norsk skole, som ville hjulpet mange flere enn bare blinde elever, som er temaet i dag. Men da må vi i tilfelle spørre arrangøren av den store turbandagen, som var utenfor her for noen dager siden, for de hadde det som sin visjon, at vi alle er annerledes. Jeg opplever at interpellanten Tynning Bjørnø og statsråd Røe Isaksen kan skrive under på at dette er en visjon vi kunne hatt i norsk skole, nemlig at vi skal ta vare på alle, og at det er svært viktig at alle barn finner seg til rette og opplever skolen som et godt sted å være og et godt sted å lære. Det er et veldig godt utgangspunkt for debatten.

Flere ting har blitt løftet fram, bl.a. dette med fritak når det gjelder spesialundervisning. I mitt innlegg har jeg lyst til å snakke litt om det statsråden sa i sitt siste innlegg på tre minutter, nemlig om hvordan vi skal knytte eleven som er blind, opp mot spesialistene i Statped og deres kompetanse, som kan mye om hvordan man skal lære og trives som blind, som kan noe om det å være blind.

Jeg var med og behandlet Midtlyng-utvalgets rapport og den stortingsmeldingen som kom etter det, og er veldig gjerne med på en selvkritisk gjennomgang, for jeg er usikker på om vi oppnådde det målet vi nemlig hadde. Hensikten var jo at man skulle ha en statlig etat som skulle være en ressurs for kommunene, men når det gjelder en god del av disse elevene med spesielle behov, er det så få av dem – noen ganger kanskje bare en håndfull, kanskje fem–ti elever i hele Norge som har et spesielt syndrom eller noe sånt – og det er heller ikke veldig mange blinde elever i Norge. Det er helt riktig, som det allerede er sagt, at man vet jo at disse barna skal begynne på skolen, og man vet når de begynner på skolen. Da er det helt ufattelig at ikke det er mulig å være forberedt på det den første skoledagen, som jo er forberedt for alle andre barn som kommer.

Spørsmålet er da: Gjorde vi det rette da vi omorganiserte Statped? Er vi fornøyd med den modellen i det store og hele? Har tilbudet til denne gruppen blitt noe bedre? Jeg hører litt begge deler, for å si det sånn. Jeg synes det er ganske så fortvilende å møte barn og ungdommer som opplever det som veldig vanskelig å være på skolen, som ikke får den hjelpen de trenger, som opplever mobbing, og hvor foreldrene er fortvilet fordi de ikke har noe sted å gå hvor de får hjelp, fordi de blir henvist til Statped i en kommune som da oppleves å være langt unna. Da er det sånn at vi ved våre vedtak har fjernet elevene fra den hjelpen de burde ha. Dette er svært viktig å få svar på fordi det har veldig store konsekvenser for de enkeltpersonene som er helt prisgitt den kompetansen som disse fagmiljøene har.

Jeg synes det er svært prisverdig av statsråden at han tar dette på alvor. Det opplever jeg virkelig at han gjør, men spørsmålet er hva som skjer. Det sitter sikkert elever og foreldre og hører på oss i denne debatten nå, og hva er det vi konkret kan levere som betyr en endring for den seksåringen som er blind, og som skal begynne på skolen i august? Vet vi at det barnet får den hjelpen vedkommende skal ha, uansett hvor i landet vedkommende bor? Da har vi ikke mye tid på oss. Vi har ikke tid til å vente.

Jeg er veldig glad for at representanten Christian Tynning Bjørnø tok opp denne viktige diskusjonen, for det er noe av kjernen i vår skolepolitikk. Vi vil gi et godt tilbud til absolutt alle elever, og da er vi nødt til å anstrenge oss til det ytterste sånn at alle rett og slett får det.

Henrik Asheim (H) [16:24:43]: Jeg vil, i likhet med både statsråden og representanten Aasen, rose interpellanten for å ta opp dette viktige spørsmålet, og for at vi får en grundig diskusjon også i stortingssalen om hvilke tiltak vi nå kan sette inn raskt og på lengre sikt for blinde og svaksynte elever i norsk skole.

Representanten Aasen begynte innlegget sitt med å si at hun var opptatt av dette fordi hun var med i Arbeiderpartiet, som har slagordet «Alle skal med». Jeg er også opptatt av dette. Jeg er ikke medlem av Arbeiderpartiet, men av Høyre, som har slagordet «Muligheter for alle». SV hadde i lang tid slagordet «Ulike mennesker, like muligheter». Fremskrittspartiet har «For folk flest», og det kan representanten Sandaune redegjøre for etterpå, hvordan det passer inn i bildet. Mitt poeng er egentlig dette: Det er ingen partipolitisk eller blokkpolitisk diskusjon om hvorvidt skolen, som vår viktigste felles arena, skal være inkluderende og gi alle elever like muligheter.

Blindeforbundet, som er en god organisasjon, har gitt mye informasjon til alle oss som sitter i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om hvilke utfordringer disse elevene møter til daglig. Og for de av oss som ikke har blinde eller svaksynte i nær familie, er det nedslående å få informasjon om at veldig mange elever opplever å bli segregert eller behandlet annerledes, eller at de føler seg mer ensomme enn andre elever på grunn av måten norsk skole behandler dem på.

Så er det, som statsråden var inne på, mye som blir gjort. Mye er også blitt gjort, og jeg tror mange blinde og svaksynte også opplever – det er det viktig å si – et godt tilbud i norsk skole, og at de får den oppfølgingen de har krav på. Men så lenge noen faller utenfor, er det ikke godt nok.

En av tingene som vi akkurat nå holder på med, er en tydeliggjøring av lovverket rundt mobbing i skolen. At alle elever skal trives på skolen, være trygge på skolen, og at ingen skal holdes utenfor, er generelt et veldig viktig mål for norsk skole, noe jeg opplever at Stortinget i stor grad er enig om. Her får vi også et tydeligere lovverk som også vil ivareta de elevene som har noen spesielle behov og sørge for at de føler seg inkludert.

Noe av det som kanskje er det mest urovekkende rundt spesialundervisning, er de store lokale forskjellene. En del elever er prisgitt det tilbudet de får, der mor og far tilfeldigvis bosetter seg. En av de tingene jeg mener er mest prisverdig med det som denne regjeringen nå har lagt frem, er nettopp tydeligere krav fra nasjonale myndigheter som gjelder i alle kommuner – uavhengig av hvem som styrer, hvor stor kommunen er eller hvor i landet den ligger. På den måten sørger vi for at selv om vi har kommuner som skoleeiere, som skal ha sine lokale tilpasninger og sin måte å se det på, skal det også være slik at alle elever, uansett hvor de bor, skal tas vare på og få oppfølging ut fra de behovene de faktisk har.

Det handler også om kompetanse ute i skolen og det faktum at vi trenger spesialpedagoger ute på alle skoler, at vi har kompetanse som gjør at man vet hvordan man skal tilrettelegge på en best mulig måte for de elevene som har spesielle behov, uten at det oppleves som å bli forskjellsbehandlet eller på annen måte holdt utenfor.

Man får historier og eksempler på at elever ikke har fått sitt læremateriell når de skal begynne på skolen. Det mener jeg er helt uholdbart. Det er faktisk ganske sjokkerende at vi år etter år får denne typen tilbakemeldinger – alle den tid vi har Statped, all den tid kommunene har et ansvar for å gi tilrettelagt undervisning for alle. I forlengelsen av det, blir nå digitale læringsplattformer brukt mer og mer. Det er en mulighet til bedre å tilrettelegge, men det er også svært viktig, når vi nå skal legge til rette for at slikt materiell skal brukes mer i skolen, at det også er universelt tilpasset alle elever, uavhengig av hvilke utfordringer de måtte ha med tanke på læring.

Til slutt var statsråden inne på dette med å være systemkritisk. Noen ganger lager man regler som sikkert er logiske på en pult i et direktorat, men som kan få veldig uheldige utslag. Et av de eksemplene som Blindeforbundet har informert oss om, er f.eks. at veldig mange svaksynte og blinde får taxi til og fra skolen. Men det er ikke lov til å ha med seg en venn hjem fra skolen i den taxien. Dette er noe som er veldig enkelt å løse, en veldig liten regulering, men som selvfølgelig betyr veldig mye for den eleven som har lyst til å ha med seg en venn hjem, sånn som de andre kan.

Så her er det all grunn til å rose interpellanten, og jeg ser frem til oppfølgingen både fra regjeringen og Stortinget.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [16:29:48]: Det er nok dessverre liten tvil om at blinde og svaksyntes rettigheter etter opplæringsloven er blitt forsømt gjennom mange år. Problemene som tas opp i denne interpellasjonen, er viktige.

Fremskrittspartiet ønsker et inkluderende samfunn der alle kan delta på lik linje. Det skal ikke være slik at synshemmede elever får tilpassede læremidler lenge etter de andre elevene i klassen. Fremskrittspartiet er glad for at regjeringen nå tar tak i problematikken. I ny likestillings- og diskrimineringslov har regjeringen fremmet forslag om å innføre krav om universell utforming av IKT i utdanningen. Dersom Stortinget vedtar forslaget, vil digitale læremidler i skolen bli tilgjengelig for alle skoleelever og studenter, uavhengig av funksjonsevne. At universell utforming av IKT blir et krav i opplærings- og utdanningssektoren, betyr at nettsider, læringsplattformer og digitale læremidler vil kunne brukes av langt flere elever og studenter. Kravet om universell utforming kan hjelpe flere gjennom skole og utdanning og ut i arbeidslivet.

Alle har rett til utdanning. De nye kravene til design gir skolebarn og studenter lik tilgang til læringsinnhold. Det betyr også at foreldre med funksjonsnedsettelser lettere kan følge opp barnas skolehverdag. På skolemiljøområdet jobbes det konkret for å ta tak i problemene, og det er vi i Fremskrittspartiet glad for. Vi har gjennom flere år fått presentert undersøkelser som viser høye mobbetall blant barn og unge, enten det handler om funksjonshemning, hudfarge, religion eller seksuell legning, at de opplever betydelig mer mobbing enn andre elever. Dette er ikke akseptabelt, og det er viktig at det slås ned på.

Alle barn har rett til et trygt og godt skolemiljø. Til tross for mange tiltak og kampanjer de siste 20 årene er tallet på elever som sier at de blir mobbet, fremdeles høyt. Fremskrittspartiet mener dette viser at det er nødvendig med sterkere lut for å få bukt med problemet.

Vi er glad for at regjeringen vil tydeliggjøre lovverk for å bekjempe mobbing i skolen og ansvarliggjøre voksne som arbeider i skolen. Det foreslås å innføre en aktivitetsplikt for skolene til å umiddelbart slå ned på mobbing, og veiledning og støtte til elever og foreldre skal forbedres. Mobbeofrene og deres familier skal få bedre oppfølging og tydelige rettigheter. Kompetansen til de voksne i skolen, barnehagen og kommunen skal styrkes, noe som vil være til fordel for alle elevene.

Regjeringen har nedsatt en ekspertgruppe for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging, som skal levere sin rapport om ett års tid. Gruppen består av skandinaviske fagpersoner og forskere innen barnehage og skole og ledes av professor Thomas Nordahl. Det overordnede målet med ekspertgruppens arbeid er å bidra til at barn og unge som har behov for tilrettelagte tiltak, herunder spesialundervisning, får et spesialpedagogisk tilbud av høy kvalitet og opplever økt inkludering i barnehage og skole. Ekspertgruppens arbeid skal gi nasjonale og lokale myndigheter og aktører et grunnlag for å velge de best egnede og mest inkluderende virkemidlene og tiltakene, og Fremskrittspartiet ser fram til resultatene her og at man kan sette i gang videre konkrete tiltak.

I undersøkelsen som Blindeforbundet har fått utført, vises det til at 40 pst. av synshemmede elever har fått fritak i ett eller flere fag, men slik skal det jo ikke være. Etter Fremskrittspartiets syn innfrir ikke dette vårt ønske om inkludering i skolen. I dialog med Blindeforbundet blir det vist til at flere skoler ikke har tilstrekkelig tilretteleggingskompetanse og manglende krav til undervisningskompetanse, og at dette kan være årsaken til at skolene gir elevene fritak.

Blindeforbundet melder også om at kommunene ofte ikke vet hva slags kompetanse de har, eller trenger. I dag er det opp til den enkelte kommune å koble inn Statped, for så å innhente kompetansen. Dette gjør at det tar lang tid før elever får tilrettelagt undervisning for synshemmede elever. Fremskrittspartiet forventer at denne ekspertgruppen grundig vurderer om det er behov for at Statped, f.eks. i opplæringsloven, må få et tydeligere mandat til å bistå kommuner med tilrettelegging for synshemmede elever i skolen.

Anders Tyvand (KrF) [16:34:36]: Representanten Asheim ga oss en gjennomgang av de ulike partienes slagord. Han nevnte ikke Kristelig Folkeparti. Vårt slagord er «Menneskeverd i sentrum», og det passer også ganske godt inn i denne debatten. Fremskrittspartiet har, som Asheim sa, «For folk flest». Vi vurderte en stund om vi skulle bruke slagordet «Ikke bare for folk flest», som også ville passet godt inn i denne debatten, men vi står altså på «Menneskeverd i sentrum». Uansett er det ikke slagordene det kommer an på i denne saken. Det er de konkrete tiltakene og de konkrete løsningene. Jeg tviler ikke på at også Fremskrittspartiets representanter har et ekte engasjement i denne saken.

Det er viktig at vi klarer å skape en skole som er inkluderende for alle. Det er viktig at alle får den tilpassede opplæringen de har behov for, og som de har krav på, og det er viktig at alle inkluderes i det sosiale miljøet på skolen. Som det er blitt nevnt flere ganger i denne debatten: Når 65 pst. av de synshemmede elevene opplever å bli mobbet, og når 40 pst. har fritak i ett eller flere fag, har vi ikke lyktes godt nok med dette.

Det er viktig at undervisningsmateriellet blir tilrettelagt for synshemmede elever. Digitaliseringen gir oss enorme muligheter, det var også statsråden inne på i sitt innlegg, og det er viktig at vi tar i bruk disse mulighetene og legger til rette for det. Men det gjelder ikke bare i undervisningssituasjonen, det gjelder også i prøvesituasjoner. Vi har fått innspill fra Norges Blindeforbund om at kartleggingsprøvene kanskje ikke er godt nok tilrettelagt. Det er et signal jeg håper statsråden tar med seg videre. Jeg har tidligere tatt opp med statsråden, i form av et skriftlig spørsmål, de nasjonale prøvene. De nasjonale prøvene i norsk og matematikk er tilrettelagt for synshemmede elever, men ikke de nasjonale prøvene i engelsk. Statsråden ga meg et svar som i og for seg var positivt nok, og pekte på at her ser man for seg én kortsiktig løsning og én langsiktig løsning. Den kortsiktige løsningen går ut på at man får en PDF-versjon av den digitale prøven som det skal være mulig for en lærer å gi veiledning til underveis, mens den langsiktige planen er å gå over til nye prøveformer som gjør at alle kan inkluderes og gjennomføre den samme prøven. Jeg håper statsråden vil sette i gang arbeidet med å få på plass den langsiktige løsningen så snart som mulig.

Så har jeg lyst til å ta opp en ting til, og det gjelder retten til kompenserende ferdigheter, det som kalles ADL. Det gjelder det å få opplæring i praktiske ting for å kunne klare seg i hverdagen – alt fra det å klare å sette sammen klær i en god kombinasjon til det å kunne spise med kniv og gaffel og det å kunne vaske opp – ting som er en selvfølgelighet for veldig mange av oss, men som mennesker med en funksjonsnedsettelse som f.eks. det å være svaksynt, vil trenge opplæring i. Før var dette inne i lovteksten. Det er det ikke lenger, og derfor er det heller ikke blitt utarbeidet en veileder til disse paragrafene, er det vi har fått høre fra Norges Blindeforbund.

Før var det også slik at man fikk denne opplæringen i tillegg til den ordinære opplæringen i skolen. Nå ser man ofte at dette kommer i stedet for ordinær opplæring i skolen – elevene blir tatt ut i ordinære timer og får dette i stedet. Det er uheldig, for da går man glipp av undervisning som man har krav på, og det gir et veldig uheldig signal om at det ikke er så viktig at blinde og svaksynte elever får opplæring i norsk, engelsk og matte. Samarbeidspartiene på Stortinget – Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet – har bedt regjeringen om å gjennomføre en utredning av hvordan dette kan tilbys på en god måte uten at det går ut over den ordinære undervisningen. Jeg har ikke registrert at det har blitt fulgt opp, og jeg håper at vi kan få en slik utredning på plass før denne stortingsperioden er over.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [16:39:46]: Først en takk til representanten Tynning Bjørnø for å ha løftet situasjonen for blinde og svaksynte i denne interpellasjonen. Så må jeg også uttrykke at nå er i grunnen mye sagt. Det som ikke har vært nevnt, er Senterpartiets slagord: «Ta hele Norge i bruk» og «Nær folk»! Men jeg tror alle partier har vært opptatt av inkludering, og det er det vi ønsker å få fram i dag.

Den undersøkelsen som det ble vist til i interpellasjonen, viser at denne gruppa elever ikke har fått den oppmerksomheten som de fortjener. Ikke nok med at de har et handikap i utgangspunktet, men vi har ikke klart å tilrettelegge for elevene sånn at de kan delta mest mulig jevnbyrdig. Vi er alle opptatt av mobbing og elevers psykiske helse. Å være inkludert er viktig for alle, om du har et handikap eller ei. For Senterpartiet er det derfor viktig at vi minsker opplevelsen av utenforskap gjennom å tilrettelegge for at alle kan delta mest mulig på lik linje med andre elever.

Som flere har vært inne på, kan det ofte være sånn at det som kan virke som den enkleste utvegen, det mest skånsomme, eller anses som det mest hensynsfulle overfor den synshemmede, kanskje ikke er det. Både skole, PPT og foreldre kan gjerne argumentere for aleneundervisning, fritak i fag osv. Men på sikt kan det være en veldig dårlig løsning, ikke minst hvis eleven sliter faglig eller sosialt. Segregerende løsninger blir fort et svar, men er kanskje feil svar i mange tilfeller. Denne undersøkelsen viser at det er mange blinde og svaksynte som nettopp tas ut av klassen for aleneundervisning. Prøver og digitale læremidler gjøres ikke tilgjengelig for elevene, og en mangler kompetanse i kommunene for å tilrettelegge på en god måte. Vi har tidligere vært kritiske til at den skolefaglige kompetansen i kommunen har blitt bygd ned. Vi ser at dette har vært veldig uheldig for utviklingen i skolen generelt, men denne undersøkelsen tyder også på at det kan ha vært uheldig for elever som har behov for mer tilrettelegging.

Kommunene bruker i stor grad for lang tid til å koble inn Statped. En må derfor gjennomgå hva slags plikt kommunene skal ha til å kontakte Statped for tilrettelegging når kommunene har elever med et handikap. Statped og foreldre kan ikke gjøre det på egen hånd i dag, sånn jeg har forstått det. Det er noen som har vært inne på spørsmålet om Statped i forbindelse med behandlingen vår av den tidligere rapporten. Da må vi diskutere: Er det Statped som skal være proaktiv ut mot kommunene, eller er det kommunene omvendt som skal etterspørre hjelp fra Statped? Det må vi ha en diskusjon om framover.

Behovet for å kunne være en del av den ordinære elevgruppa, må vi sørge for at blir bedre ivaretatt. Det var som representanten Asheim nevnte, at hvis det er sånn i dag at det ikke er lov til å ta med seg klassekamerater hjem via drosjeordningen, er vi nødt til å ordne det. Hvis vi er lite fleksible, bidrar vi med våre lover og regler til å sette elever ut på sidelinja. Det er ikke bra, og det er heller ikke nødvendig.

På den andre sida er det viktig at vi ikke tilrettelegger mer enn vi skal. Misforstå meg rett. Jeg har pratet med en bekjent av meg som er synshemmet. Han sa at det er veldig viktig at blinde og svaksynte også lærer seg å håndtere utfordringer som livet byr på, og ikke lærer unnvikelse som strategi. Derfor er det veldig viktig med tilrettelagt hjelp, men ikke misforstått hjelp, i den forstand at de som har handikapet, skånes for prøver og oppgaver og får fritak i fag fordi de ikke kan se eller er synshemmede. Det vil på sikt kunne føre til hjelpeløshet, som en tar med seg videre inn i arbeidslivet, i samfunnslivet, i familien osv. Noen synshemmede vil sjølsagt trenge segregerte løsninger, men det bør ikke være hovedløsningen, sånn som disse tallene indikerer. Derfor er det viktig at vi fjerner lover og regler som segregerer og stenger blinde og synshemmede ute fra deltakelse i det ordinære skolelivet, men det er også viktig at foreldrene ser viktigheten av ikke å skjerme sine unger for utfordringer de vil møte i skolen, men bistår og backer dem opp til å klare de utfordringene de møter. Det gir elevene ballast til å kunne klare seg bedre på egen hånd senere i livet. Med mangelfulle vitnemål blir det vanskeligere, og da stiller elevene bak andre til videre studier og arbeid, og det ønsker vi ikke.

Iselin Nybø (V) [16:45:08]: Jeg får vel begynne med Venstres slagord, så det også er tatt med i debatten. Det er altså: «Folk først». Det skulle sånn sett passe godt inn i det vi snakker om nå, nemlig det å sette mennesker foran systemer.

Jeg synes statsråden sa det veldig bra da han sa at vi skal ikke ha lavere forventninger til folk som er blinde eller svaksynte. De er blinde eller svaksynte, de har ikke nedsatt intelligens eller er dumme. Vi skal møte dem med de samme forventningene i skolen som vi har til andre unger.

Men hvis man er født med noen ekstra eller annerledes utfordringer enn folk flest, er det noe med det byråkratiet man møter, noe med det ekstra man hele veien må gjøre for å få det man har krav på, som oppleves som frustrerende. Når man er på skolen, når man har en unge som krever noe av en, burde man få bruke tiden sin på den ungen istedenfor å bruke tiden sin på å kjempe mot et system. Da er jeg helt enig med representanten Tingelstad Wøien, som sier at hvis det er sånn at man ikke kan ta med seg en venn i taxien hjem fordi det er en eller annen forskrift som sier at det ikke går, må vi ordne det, for det sier seg selv at det er ikke sånn vi vil ha det. Det er uhensiktsmessig, og det er ikke å sette folk først.

Når det gjelder Statped, får vi litt ulike tilbakemeldinger. Det er klart at de som jobber i Statped, har en spisskompetanse, de har god kompetanse, og de er i stand til å yte bistand til dem som trenger det. Samtidig får vi litt ulike tilbakemeldinger på hvor godt det fungerer, og om det fungerer etter intensjonen. Derfor er jeg glad for at statsråden er villig til å se på det, om det er sånn at vi oppnår det vi vil, om det er sånn at den omorganiseringen faktisk har medført at ting har blitt bedre. For vi må hele veien være villige til å se på det systemet som vi selv forvalter, om det er til det beste for dem som trenger den hjelpen som det skal tilby.

Når det gjelder det med at ting må fungere, tror jeg vi alle kan kjenne oss igjen i at det i hverdagen er ting som ikke fungerer sånn som det skal. Det er nesten ingenting som er så irriterende som det. Og når man har noen ekstra utfordringer, har man ekstra mye man må håndtere av systemer og det offentlige. Derfor mener jeg at det offentlige har et ansvar for å være litt på tilbudssiden og å være der når folk trenger den hjelpen. Det var derfor Venstre var så imot det da regjeringen foreslo kutt til studieforbundene. Når Blindeforbundet kommer til oss og sier at det kuttet kan medføre at blinde tenåringsjenter ikke får hjelp til å lære å sminke seg, kan en tenke: Er det en offentlig oppgave å lære tenåringsjenter å sminke seg? Ja, det er faktisk det. Det er en offentlig oppgave å legge til rette for dem som trenger litt ekstra hjelp. Dette mener jeg virkelig: Det er folk først, og det er folk foran systemer.

Mange har også snakket om spesialundervisning. Barneombudet har hatt en runde der de har sett på litt ulik spesialundervisning som gis i ulike kommuner. Det som er deres konklusjon, er at spesialundervisning fungerer når det er god spesialundervisning. Det er altså med spesialundervisning som det er med annen undervisning – den må være god for at den skal oppfylle intensjonen sin. Og det er sånn for alle unger at man må ha lærere som kan det de holder på med. Man må ha noen som kan hjelpe med den utfordringen man har. Spesialundervisning skal ikke være et tilbud som handler om å ta noen ut av et klasserom. Spesialundervisning skal være et tilbud som handler om å hjelpe noen med en utfordring som de har. Så vi har et stykke å gå også når det gjelder spesialundervisningen, på generelt grunnlag. Jeg vil tro at det samme vil gjelde for dem som har utfordringer med tanke på syn.

Til slutt vil jeg takke interpellanten for å ha løftet denne problemstillingen, for mange ganger er det sånn at vi får diskutere disse problemstillingene når det er en konkret sak det gjelder, når det er noe som har skjedd, når det er et eller annet konkret. Men nå fikk vi anledning til å drøfte det på et litt mer generelt grunnlag, på et litt bredere grunnlag. Jeg synes det er bra at Stortinget kan ta seg tid til å drøfte en så viktig problemstilling, som selv om den ikke gjelder veldig mange, er desto viktigere for dem det gjelder.

Jeg mener vi alltid har et ansvar for å se på om det tilbudet vi gir, er godt nok og fungerer etter hensikten. Her tror jeg vi alle sammen kan gå litt i oss selv. Hvis alle sammen kan strekke seg litt lenger, får de lærebøkene når de trenger dem, de får ha med seg vennen hjem i taxi, og de får sminkekurs når de blir tenåringer.

Audun Lysbakken (SV) [16:50:36]: Representanten Henrik Asheim var imponerende kunnskapsrik når det gjelder katalogen av slagord i norsk politikk. Jeg kan da legge til at SV har byttet ut «Ulike mennesker, like muligheter», selv om jeg fortsatt synes det er et fint slagord om å ta kampen for et varmt samfunn, som er like relevant i denne debatten. Det viser vel at det ikke først og fremst er verken slagordene eller de gode hensiktene som skiller de politiske partiene, men heller virkemidlene. Så får vi diskutere hvordan vi kan følge opp denne viktige debatten og den gode interpellasjonen med noe som kan gjøre virkelighet av det vi nå har nevnt, knyttet til f.eks. taxi, som jeg heller ikke var kjent med. Det er bra at representanten Tynning Bjørnø har gitt oss anledning til det, og også gitt Blindeforbundet anledning til å komme med en del verdifulle innspill til oss i Stortinget.

Dette handler om hvordan vi skal skape en inkluderende fellesskole, en skole hvor alle kan lære, lykkes og trives, en skole som ikke gir opp ett eneste barn. Realiteten er at vi i dag er altfor langt unna et mål om reell likeverdig opplæring i norsk skole, og at vi har langt å gå for flere elevgrupper når det gjelder å skape en skolehverdag og gi undervisning som er tilstrekkelig tilpasset det enkelte barn og den enkelte elevs behov.

Noe av dette kan løses gjennom de mer generelle endringene vi trenger i skolen. I SV mener vi f.eks. at flere lærere, mer tid og oppmerksomhet til hver enkelt elev ikke minst er viktig for de elevene som har spesielle behov. I tillegg har vi nylig fremmet et representantforslag om spesialundervisning, og om behovet for økt spesialpedagogisk kompetanse, som jeg også tenker vil gi komiteen og Stortinget en mulighet til å gjøre alvor av en del av det vi har snakket om i denne debatten.

Det er klart at hvilke tiltak som best kan støtte opp under en elev, må bestemme hvilke tiltak som velges – ikke f.eks. et kvantitativt mål om å redusere antall timer spesialundervisning. Likevel mener jeg at vi klart har en utfordring når det gjelder å tilrettelegge undervisningen slik at elever som i dag ikke får et tilfredsstillende utbytte, kan få opplæring innenfor rammen av fellesskapet. Økt lærertetthet i kombinasjon med spesialpedagogisk kompetanse er en del av svaret på dette. I representantforslaget fra SV ligger det nå et konkret forslag til behandling i Stortinget om nettopp noe av det som har blitt påpekt overfor komiteen i forbindelse med denne debatten – behovet for å lovfeste rett til Statpeds tjenester. Det mener jeg det er viktig at vi diskuterer videre, at vi i forbindelse med behandlingen av det forslaget ser om det kan være mulig for Stortinget å gå fortere fram når det gjelder f.eks. å sørge for at det er en sammenheng mellom den enkelte elev og families behov ute i landet og muligheten for å koble dem til de tilbudene Statped kan gi – også i de tilfellene der man ikke får den lokale oppfølgingen som man burde hatt, og dermed går glipp av dette statlige tilbudet.

Ellers synes jeg det med deltidsopplæring og å tilby fellessamlinger for blinde og svaksynte i regi av Statped er et annet viktig forslag, som komiteen også kan vurdere å ta opp til behandling i forbindelse med det samme representantforslaget.

Igjen takk til interpellanten og takk for en god debatt. La oss sørge for at det vi har snakket om her, blir fulgt opp av handling når det er så bred enighet om behovet for å gjøre noe.

Christian Tynning Bjørnø (A) [16:55:34]: Jeg vil takke alle for at de har deltatt i debatten. Ikke minst er jeg glad for at alle partier i komiteen har deltatt. Det viser et engasjement for en gruppe som ikke så ofte får tid i denne salen. Det viser også at vi har uløste oppgaver for å sikre blinde og svaksynte fullgod opplæring.

Det handler egentlig mest av alt om å sikre at alle barn og unge i Norge skal ha lik rett til utdanning, og at det må ligge til grunn for hvordan vi tilrettelegger for alle elever, men særlig elever med ulike funksjonshemninger. Man lærer best når man føler seg som en del av et fellesskap, og når man er inkludert.

Jeg har notert meg noen hovedpunkter fra debatten. For det første: Alle elever skal få utnyttet sitt potensial. Fritak skal kun gis i fag når det er helt nødvendig for å gi elevene god opplæring, men kun da. Den samme problematikken gjelder også når det kommer til nasjonale prøver.

Så har jeg notert meg at det trengs og etterlyses konkrete tiltak for å bekjempe mobbing, kanskje spesielt den som retter seg mot de utsatte gruppene, at nødvendig tilrettelegging og nødvendige hjelpemidler elevene trenger, kommer raskt på plass, at vi gjør det vi kan for at vi ikke får flere situasjoner og eksempler som det vi hadde fra Telemark og med Remi fra Kviteseid, at Statped kan ivareta sine oppgaver på en god måte til beste for elevene, og at fagmiljøene for syn i Statped er tilstrekkelige og sterke nok til å hjelpe både skoler og elever. Jeg savner svar fra statsråden om ressurssituasjonen og bemanningssituasjonen, som jeg utfordret ham på i innlegget mitt.

Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti nevnte dette med ADL også. Her må vi sørge for at vi får på plass en bedre løsning. Så la oss nå komme noen skritt videre, siden vi alle er tilsynelatende enig. La oss la partislagordene ligge. La oss være systemkritiske der vi må, for eksempel når det gjelder dette eksempelet med taxi, og foreslå konkrete forslag til nødvendige endringer der det er nødvendig.

Jeg takker for debatten og ser fram til den konkrete oppfølgingen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:58:36]: Jeg vil også si tusen takk for debatten. Jeg er enig i at det ikke er så ofte vi helt konkret diskuterer blinde og svaksynte, men jeg synes også det er verdt å minne om at veldig mye av det vi diskuterer i Stortinget, ofte også er begrunnet med nettopp hensynet til elever med tilretteleggingsbehov. Så når Stortinget nå f.eks. diskuterer ny mobbepolitikk, er det ikke bare generell mobbepolitikk, det er fordi vi vet at elever med tilretteleggingsbehov, f.eks. blinde og svaksynte, eller elever med andre funksjonshemninger, er ekstra utsatt for mobbing. Når vi diskuterer tidlig innsats, er ikke det bare generell tidlig innsats, det er nettopp fordi vi vet at for en del elever er det å sette inn innsatsen tidlig, særlig hvis de trenger særskilt tilrettelegging, utrolig viktig.

Jeg er enig, som jeg sa, i at når vi vurderer hvordan omorganiseringen av Statped har fungert, må vi selvfølgelig gjøre det med utgangspunkt i hva som var ambisjonene med endringen. Men jeg vil også understreke at det ikke er slik at det nye systemet er slik at Statped skal sitte og vente på en henvendelse. Snarere er hele poenget at Statped skal jobbe og forventes å jobbe mer aktivt, være på tilbudssiden, ha god oversikt over f.eks. denne gruppen elever, som ikke nødvendigvis er en veldig stor gruppe elever, så det går an å ha oversikt over dem.

Når det gjelder de nasjonale prøvene, har jeg allerede svart på det i Stortinget. Den kortsiktige løsningen er en PDF, men også skisser til et opplegg som gjør at elever som er svaksynte, kan delta i de nasjonale prøvene i engelsk. På sikt skal vi jo ha, som jeg nevnte i mitt innlegg, universell tilrettelegging, slik at det også er mulig å ta de prøvene på vanlig måte.

Når det gjelder spørsmålet om taxi, har jeg ikke på stående fot klart å finne ut om dette er en nasjonal regel, eller om det er noe som ofte blir resultat av kommunenes regler, men det er selvfølgelig også noe jeg kan finne et formelt svar på hvis Stortinget ønsker det.

Når det gjelder ADL, altså ekstra kompenserende ferdigheter, var det der en endring i revideringen, veilederen ble revidert i 2013 – jeg vet ikke når i 2013 det ble gjort, det var Utdanningsdirektoratet som gjorde det – hvor det ble presisert at ADL skulle være i samsvar med det som da hadde vært og var regelverket. Det har altså ikke vært noen regelverksendringer. Så er jeg klar over at Blindeforbundet oppfatter det som om man har mistet en rettighet, men det var ikke en rettighet som ble tatt bort, det var ingen endringer av regelverket, men hvordan regelverket var, ble presisert. Bare så det er til orientering.