Statsråd Solveig Horne [12:03:44]: Det er omtrent på dagen 18 år siden sist det ble holdt en likestillingspolitisk redegjørelse fra denne talestolen. Den 11. mai 1999 ble den holdt av barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland. Siden da har det skjedd store endringer i det norske samfunnet, spesielt på likestillingsfeltet. De fleste mødre har blitt yrkesaktive, kvinners deltidsarbeid er blitt redusert og flere kvinner har gått inn i mannsdominerte yrker.

Fra 2004 er det innført makspris i barnehage, og vi har innført lavere foreldrebetaling i barnehagen for familier med lav inntekt. Fra 2009 har barn lovfestet rett til plass i barnehage, og barnehage bidrar til barns læring, utvikling, integrasjon og utjevning. For foreldre gir barnehagen mulighet til yrkesaktivitet og bidrar til likestilling mellom kjønnene.

I disse dager kan vi markere nok en milepæl. Regjeringen har oversendt forslag til felles likestillings- og diskrimineringslov og forslag om styrking av håndhevingsapparatet til Stortinget. Felles lov vil bidra til et mer helhetlig og effektivt diskrimineringsvern. For første gang skal det få konsekvenser å diskriminere.

Regjeringen fører en aktiv politikk for likestilling og mot diskriminering. Dette arbeidet er viktig for mangfoldet i samfunnet, for høy yrkesdeltakelse, for integrering og inkludering. I tillegg bidrar det til at alle skal ha like rettigheter og like muligheter uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, religion og livssyn, seksuell orientering og alder.

Regjeringens innsats er bred, og vi har i denne perioden lagt fram:

• likestillingsmelding

• familiemelding

• forslag om felles likestillings- og diskrimineringslov for alle diskrimineringsgrunnlag

• forslag om endringer i håndhevingsapparatet på diskrimineringsområdet

• strategi mot hatefulle ytringer

• handlingsplan for LHBTI-feltet

• handlingsplan for universell utforming

• og vi har utredet rettighetene til mennesker med utviklingshemming

Diskriminering er et alvorlig problem både for dem som rammes og for samfunnet som helhet. Forslaget om en ny likestillings- og diskrimineringslov etablerer et sterkt og effektivt vern mot diskriminering.

Vi viderefører og styrker det sterke vernet mot diskriminering på grunnlag av kjønn:

• Loven skal fremdeles ta sikte på å bedre kvinners stilling.

• Bestemmelser om likelønn, rettigheter ved foreldrepermisjon og kjønnsbalanse i offentlige utvalg videreføres.

• Vi styrker vernet mot graviditetsdiskriminering.

• Vi foreslår at både kvinner og menn har et vern mot diskriminering på grunn av omsorgsoppgaver.

• Loven har et klart forbud mot sammensatt diskriminering.

I tillegg foreslår vi å styrke diskrimineringsvernet på mange viktige punkter:

• Loven forbyr diskriminering på grunn av alder utenfor arbeidslivet.

• Skolene får en tydeligere plikt til å bygge på likestilling, ikke bare i lærebøkene, men også i undervisningen.

• Vi innfører plikt til universell utforming av IKT i skolen. Skoleelever med funksjonsnedsettelse stenges i dag ute fra vanlig undervisning fordi skolens digitale læremidler ikke kan brukes av alle.

• Arbeidsgivere får en mer konkret plikt til å jobbe aktivt for likestilling.

• Vi opphever dagens redegjørelsesplikt. Vi vet at redegjørelsesplikten er ressurskrevende og byråkratisk og uten dokumentert virkning.

Det holder ikke bare med et godt lovverk, vi må også ha et effektivt håndhevelsesapparat. For første gang skal det få økonomiske konsekvenser å diskriminere. Dette er en historisk milepæl. Et godt og effektivt håndhevelsesapparat kjennetegnes ved god veiledning, effektiv saksbehandling og at det er et tilgjengelig lavterskeltilbud. Det er også viktig at enkeltmennesker utsatt for diskriminering får avgjort saken sin raskere enn i dag.

Like viktig er det å ha en uavhengig pådriver i likestillingsarbeidet, som kan være en tydelig stemme i offentligheten og en profesjonell veileder overfor både sektorer og enkeltmennesker som utsettes for diskriminering. Regjeringen ønsker at Likestillings- og diskrimineringsombudet, LDO, styrkes som pådriverorgan for likestilling, og at håndhevingsoppgavene legges til en ny og styrket diskrimineringsnemnd.

Regjeringen har et mål om å sikre LHBTI-personers rettigheter, bidra til åpenhet og aktivt motarbeide diskriminering. Selv om det gjenstår utfordringer, skjer det også mye positivt på dette feltet. Loven om endring av juridisk kjønn var en viktig milepæl som kom på plass i fjor.

Når det gjelder LHBTI-personers rettigheter, har vi kommet langt i Norge, men vi har fortsatt utfordringer. Vi har lansert handlingsplanen Trygghet, mangfold, åpenhet.

Handlingsplanen fokuserer på innsatsområdene trygge sosiale arenaer og offentlige rom, likeverdige offentlige tjenester og bedre livskvalitet for særlig utsatte grupper. Det legges opp til kunnskapsspredning overfor en rekke sektorer, og Norges tydelige stemme internasjonalt på dette feltet skal opprettholdes.

Hatkriminalitet skal bekjempes gjennom økt fagkunnskap og bedre rutiner i politiet. Vi vil også gjennomføre en helhetlig utredning av det strafferettslige diskrimineringsvernet.

Situasjonen for grupper som risikerer diskriminering på flere grunnlag, har fått et spesielt fokus i den nye planen, og vi legger stor vekt på å opprettholde et godt samarbeid med organisasjonene på LHBTI-området også i årene som kommer.

Regjeringens visjon er et samfunn der alle kan delta og gis mulighet til å bidra i samfunnet, uavhengig av funksjonsevne. Utdanning og mulighet til å komme i arbeid er viktig, slik at de kan leve et aktivt og selvstendig liv. FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne bidrar til å motvirke diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelser og ivareta menneskerettighetene. Konvensjonen danner en viktig ramme rundt Norges forpliktelser på dette området.

I 2015 ble retten til brukerstyrt personlig assistanse en lovfestet rettighet. Det utgjør en viktig forskjell i mange menneskers liv.

Vi viderefører og styrker regjeringens jobbstrategi med bl.a. stillingsressurser og prioritering av tiltaksplasser.

Regjeringen er bekymret for omfanget av hatefulle ytringer. Hatefulle ytringer motvirker likestilling og fører til diskriminering. Da Svarstad Haugland holdt sin likestillingspolitiske redegjørelse, fantes ikke Facebook. Forskjellen på da og nå er at det er mulig å komme med hatefulle ytringer som hele verden kan se. I demokratier som Norge er ytringsfriheten en av de mest grunnleggende rettighetene og verdiene vi har. Men det er stor forskjell på å bruke ytringsfriheten sin og å komme med hatefulle ytringer.

I november 2016 lanserte regjeringen en strategi mot hatefulle ytringer. Der retter vi tiltak mot rettssystemet, politiets innsats, forskning og barn og unge. I 2016 registrerte Oslo politidistrikt 175 anmeldelser for hatkriminalitet. Dette er tre ganger så mange som for 2014, da antallet var 68. Det er positivt at flere velger å anmelde hatefulle ytringer og hatkriminalitet, men det er fortsatt grunn til å tro at mørketallene er store.

Det er viktig at politiet har god kunnskap og kompetanse om hatefulle ytringer. Vi legger nå til rette for at hatefulle ytringer i større grad enn i dag avdekkes, etterforskes og fremmes for domstolene eller annen relevant instans. Politiet skal også offentligjøre statistikk om ulovlige hatefulle ytringer.

Norge er ett av verdens mest likestilte land. Kvinner og menn har like rettigheter, men etter flere tiår med likestillingspolitikk har vi fortsatt problemer som ikke er løst. Regjeringen la fram en likestillingsmelding som ble enstemmig vedtatt av Stortinget våren 2016. Meldingen tok for seg en rekke samfunnsområder og har nærmere 70 ulike innsatser på områder som

• oppvekst og utdanning

• arbeidsliv

• vold og overgrep

• helse

• næringsliv og entreprenørskap

• Norges internasjonale likestillingsarbeid

14 anmodningsvedtak som Stortinget oversendte regjeringen i forbindelse med behandlingen av likestillingsmeldingen, følges nå opp av de ansvarlige departementene

Jenter og gutter på videregående velger i stor grad kjønnstradisjonelle utdanninger. Vi trenger flere gutter i helse- og sosialfag og flere jenter i teknologifag. Kvinner er i dag i flertall i høyere utdanning. Seks av ti studenter er kvinner. Stadig flere kvinner velger det som tradisjonelt har vært mannsdominerte utdanninger, som økonomiske og administrative fag, medisin og jus.

CORE – kjernemiljø for likestillingsforskning har etablert en solid kunnskapsstatus om det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedet i Norge er i stor grad kjønnsdelt, noe som er hovedforklaringen på forskjell i lønn mellom kvinner og menn. Samtidig har kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet blitt noe mindre over tid. Flere jobber i kjønnsbalanserte yrker, og kvinner inntar i økende grad høystatusyrker. Noen flere menn går inn i kvinnedominerte yrker. Dette gjelder særlig menn med innvandrerbakgrunn, som går inn i yrker med lave kompetansekrav.

Kvinners yrkesvalg er mindre variert enn menns, og fortsatt er det for få menn som velger utdanning og yrker på kvinnedominerte områder.

Regjeringen støtter flere prosjekter som skal bidra til mangfold og likestilling:

• I pilotprosjektet om likestilt arbeidsliv arbeider bedrifter for bedre kjønnsbalanse og mer mangfold. Målet er å bli sertifisert som en likestilt bedrift.

• Det nasjonale prosjektet Menn i helse har til formål å bidra til økt rekruttering av menn til omsorgssektoren.

• Programmet Jenter og teknologi med sine rollemodeller bidrar til å øke jenteandelen i teknologifag på alle nivå i utdanningssystemet.

• Bufdirs likestillingsindikatorer omfatter bl.a. god oversikt over jenters og gutters utdanningsvalg.

Allmenn verneplikt for kvinner og menn ble innført 1. januar 2015. De første under den nye ordningen møtte til tjeneste sommeren 2016. Allmenn verneplikt medførte lik plikt og rett for kvinner og menn til å forsvare landet. Forsvaret kan velge blant de best egnede og mest motiverte fra hele ungdomskullet. Plikten angår alle kvinner, også dem som ikke avtjener førstegangstjenesten.

Forsvaret har lang erfaring med tjenestegjørende kvinner på alle nivå, men for første gang må alle kvinner forholde seg til Forsvaret som en utdannings- og yrkesmulighet, og Forsvaret må forholde seg til kvinnelige soldater i langt større antall enn tidligere. Den kvinnelige jegertroppen ved Forsvarets spesialkommando er ett av mange eksempler på dette. Her skapes nye rollemodeller for kvinner i og utenfor Forsvaret. Allmenn verneplikt fører til økt likestilling.

Arbeid er nøkkelen til selvforsørgelse og selvstendighet. Som integreringsminister var jeg opptatt av å få flere innvandrerkvinner inn i arbeidslivet. Arbeid gir mulighet til å praktisere språk og til å bli godt integrert. Den norske velferdsmodellen er avhengig av høy arbeidsdeltakelse. Brochmann II-utvalgets rapport viser at innvandringen ikke er bærekraftig med mindre flere innvandrerkvinner kommer i arbeid. Den viser at fire av ti innvandrerkvinner ikke er i jobb, og det er bekymringsfullt.

Perspektivmeldingen viser at det er et stort potensial for økt sysselsetting blant innvandrere utenom vestlige land, og at det er mye å hente på å bedre integreringen blant enkelte innvandrergrupper. Andelen norskfødte med innvandrerforeldre tar ofte høyere utdanning og har høyere deltakelse enn den øvrige befolkningen. Enkelte innvandrergrupper har lavere yrkesdeltakelse enn resten av befolkningen. Sysselsettingsraten for innvandrerkvinner fra Asia og Afrika ligger på litt under 50 pst. Det er viktig at også disse kvinnene kommer ut i arbeidslivet. Det er mange årsaker til lav deltakelse, men manglende utdanning er av stor betydning.

Regjeringen har foreslått en rekke tiltak for å bedre kvaliteten i introduksjonsordningen og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap, og vi vil bidra til at flere innvandrerkvinner vinner innpass i arbeidslivet gjennom å styrke Jobbsjansen.

De siste årene er det færre kvinner som jobber deltid, og flere som jobber heltid. Likevel ser vi at 37 pst. av alle kvinner jobbet deltid i Norge i 2016, mot bare 15 pst. av mennene. De fleste som arbeider deltid, oppgir at de ønsker det. Hovedproblemet er dem som jobber ufrivillig deltid.

Perspektivmeldingen viser at hvis kvinner som jobber deltid, i stedet jobbet heltid, ville samlet antall timeverk i 2016 økt med vel 8 pst. Selv om dette eksemplet er basert på strenge og til dels urealistiske forventninger, sier det noe om potensialet for å øke den gjennomsnittlige arbeidstiden. Tall fra Arbeidskraftundersøkelsen viser at 70 pst. av alle sysselsatte kvinner som har barn under 16 år, jobber heltid. At flere mødre jobber heltid mens barna bor hjemme, er positivt. Dette viser at gode ordninger for barnefamilier gir resultater.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for et fleksibelt arbeidsliv med et regelverk som stimulerer til heltid for dem som ønsker å ha full jobb. Arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid er blitt endret slik at det har blitt større adgang til å finne løsninger lokalt. Dette kan gi økte muligheter til dem som ønsker å jobbe lengre vakter, mot å få fri tilsvarende i lengre perioder. Dette kan bidra til større stillingsprosenter og mer heltidsarbeid.

Ufrivillig deltid er spesielt en utfordring i helse- og omsorgssektoren. Derfor har vi stilt krav til de regionale helseforetakene om at arbeidet med utviklingen av en heltidskultur skal videreføres, og at flest mulig medarbeidere tilsettes i hele, faste stillinger.

Det er viktig å jobbe for å fjerne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn der disse ikke er saklig begrunnet. Lønnsdiskriminering er ulovlig. Kvinner tjener i gjennomsnitt 86,1 pst. av menns lønn når vi inkluderer både heltids- og deltidsansatte. Den viktigste grunnen til lønnsforskjellene er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, fordi kvinner og menn jobber i ulike næringer, sektorer, yrker og stillinger.

Regjeringen har drøftet med hovedorganisasjonene i arbeidslivet hvordan vi kan gå fram for å redusere lønnsforskjellene:

• Partenes ansvar for gjennomføringen av lønnsoppgjørene ligger fast, og det er viktig at partene bidrar til å redusere lønnsforskjeller mellom kvinner og menn.

• Myndighetene følger opp gjennom samarbeid mellom organisasjonene i arbeidslivet om dokumentasjon og forskning.

• Utviklingen følges opp i Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene og i trepartssamarbeidet om likestilling i arbeidslivet.

Vi har et godt samarbeid med arbeidslivets parter om likestilling i arbeidslivet. Gode samarbeidsarenaer mellom myndighetene og arbeidslivets parter bygger på en solid tradisjon i norsk arbeidsliv og politikk. Hovedorganisasjonene i arbeidslivet og regjeringen har blitt enige om et organisert samarbeid for å fremme likestilling mellom kvinner og menn, og at dette fortsatt bør være forankret i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. Likestilling tas jevnlig opp som tema i disse møtene. I tillegg drøfter en egen arbeidsgruppe under rådet spørsmål som er knyttet til likestilling i arbeidslivet. Vi er enige om at trepartssamarbeidet forankres i den strukturen som er etablert. For 2017 er det satt av 500 000 kr til prosjekt for å øke likestillingen i arbeidslivet.

Det har vært en klar økning av kvinnelige ledere de siste ti årene i både offentlig og privat sektor, men fremdeles er det en mye lavere andel kvinnelige ledere i privat sektor. Ifølge Arbeidskraftundersøkelsen er andelen kvinnelige ledere i arbeidslivet nå på 38 pst. Gjennom systematisk arbeid kan staten vise til at den totale andelen kvinner i lederroller er 51 pst.

Stortinget ba om at redegjørelsen skulle ta for seg andelen kvinnelige toppledere i virksomhetene departementet har ansvaret for. Jeg vil derfor omtale andelen kvinnelige toppledere i departementene og direktoratene. På departementsnivå ser bildet slik ut:

• Andelen kvinnelige toppledere er mellom 16 pst., i Olje- og energidepartementet, og 66 pst., i Kulturdepartementet.

• I Barne- og likestillingsdepartementet, som jeg har ansvar for, er det 50 pst. kvinner og 50 pst. menn.

• Sju departement har kjønnsbalanse, det vil si innenfor en 40/60-pst. fordeling.

• Gjennomsnittet er rundt 38 pst. kvinnelige toppledere.

På direktoratsnivå og for virksomheter ser bildet slik ut:

• Av de 94 underliggende virksomhetene vi har lagt til grunn, ledes 34 av kvinner. Det vil si at 36 pst. av virksomhetene ledes av en kvinne.

En av de viktigste oppgavene for staten som eier er å sørge for gode, sammensatte og kompetente styrer i selskaper der staten har eierandel. Per 30. september 2016 hadde 46 pst. av selskapene kvinnelig styreleder. Det er en økning på 10 prosentpoeng fra mars 2014. Manglende kjønnsbalanse er en utfordring for en stor del av næringslivet.

På oppdrag fra regjeringen har CORE utviklet et topplederbarometer som viser kjønnsbalansen i toppledergruppene i de største selskapene i Norge. Da CORE i 2016 undersøkte de 100 største selskapene, fant de bare 20 pst. kvinner i toppledergruppene. I år doblet de antallet selskaper til 200 og fant samme resultat. Dette viser at selv med kvoteringsloven har vi ikke fått flere kvinner i toppledelsen. Tallene viser også at øverste leder nesten alltid er en mann, og det er kun 11,5 pst. kvinnelige styreledere i de 200 største selskapene i Norge.

Barometeret viser at det er kjønnsbalanse i stabsposisjoner, men utfordringen ligger i å rekruttere kvinner inn i linjeposisjoner. Linjeposisjoner har resultatansvar og anses ofte som nødvendig for å rykke helt opp til øverste nivå. I linjeposisjoner er det kun 15 pst. kvinner. Denne situasjonen er ikke god nok, men det er også et ansvar som næringslivet må ta. Et konkurransedyktig næringsliv må rekruttere gode kandidater fra hele befolkningen, for det er rett og slett god økonomi.

Vold i nære relasjoner er en av samfunnets største likestillingsutfordringer. Omfanget av vold og overgrep er dessverre mye større enn mange er klar over, og konsekvensene er alvorlige for den enkelte og for samfunnet. Regjeringen prioriterer arbeidet mot vold i nære relasjoner høyt, og jeg er glad for at Stortinget nylig har vedtatt opptrappingsplanen mot vold og overgrep.

Voldsutsatte skal få bedre beskyttelse, etterforskningen av volds- og overgrepssaker skal prioriteres, alle tjenester skal ha god og riktig kompetanse, det forebyggende arbeidet skal styrkes og samordningen av tjenester og tilbud skal bli bedre.

Satsingen inneværende år er på til sammen rundt en halv milliard kroner, og regjeringen har forpliktet seg til å trappe opp innsatsen ytterligere i planperioden. Regjeringen skal videre nedsette en gruppe som skal gjennomgå et utvalg partnerdrapssaker, og til sommeren skal Barnevoldsutvalget legge fram sin utredning.

Kjønnsbasert vold kan ta mange former. Regjeringen la 8. mars i år fram en ny handlingsplan som styrker arbeidet mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Det er en sammenheng mellom familiepolitikk og likestillingspolitikk. Foreldre har i dag en unik mulighet til å kunne kombinere arbeidsliv og familieliv. Regjeringen har lagt vekt på endringer med sikte på å likestille begge foreldre som omsorgspersoner. Den enkelte families mulighet til selv å velge løsninger står sentralt.

Vi har en av verdens beste permisjonsordninger for foreldre og barn. Regjeringens familiepolitikk bygger på valgfrihet og fleksibilitet, og dette var grunnen til at regjeringen og samarbeidspartiene økte fellesdelen i foreldrepengeperioden med åtte uker. Jeg har tillit til at foreldrene selv kan treffe de valg som passer best for sitt barn og sin familie. Familiene er forskjellige, og viktigst av alt er hensynet til barnet. Arbeidsgivere har også et ansvar og kan oppfordre til og tilrettelegge for at fedre tar ut mer permisjon.

Kontantstøtten gir det enkelte foreldrepar mulighet til å velge den omsorgsløsningen de mener er best for seg og sitt barn. Jeg ser likevel at det finnes dilemmaer når det gjelder virkningen av kontantstøtte for likestilling og integrering. Regjeringen har derfor lagt fram et lovforslag om å innføre et botidskrav på fem år for innvandrere som kommer til Norge fra et land utenfor EØS. Endringen skal bidra til bedre integrering av både foreldre og barn. Antallet mottakere av kontantstøtte har gått stadig nedover. De fleste foreldre ønsker barnehageplass, men for dem som ønsker å utsette barnehagestarten noe, kan kontantstøtten gi fleksibilitet i overgangen fra permisjon til lønnet arbeid. Innføring av gratis kjernetid i barnehager for 3–5-åringer er også et bidrag for å bedre integreringen av foreldre og barn.

Barnefamilieutvalget la i mars fram sin utredning om offentlig støtte til barnefamiliene. Ett av utvalgets prioriterte mål er likestilt foreldreskap gjennom yrkesdeltakelse og omsorg. Utvalget foreslår bl.a. å gi foreldrene individuell rett til foreldrepenger. Etter at NOU-en har vært på høring vil regjeringen vurdere oppfølging av forslagene.

Foreldrene er i dag likestilt i samlivet. Regjeringen er opptatt av at foreldrene også skal være likestilte etter et samlivsbrudd. Stortinget har nylig vedtatt endringer i barneloven som bl.a. gjelder delt bosted, flytting og felles foreldreansvar. Endringene legger til rette for mer likestilt foreldreskap og barns rett til begge sine foreldre.

Regjeringen arbeider for å motvirke forskjeller i helsetilbudet mellom kvinner og menn. Vi trenger mer kunnskap om årsaker til forskjeller i helse og bruk av helsetjenester. Sykefraværet er høyt i Norge. Det er høyere for kvinner enn for menn. Kvinners sykefravær er 63 pst. høyere enn blant menn. Siden IA-avtalen ble inngått i 2001 har sykefraværet blitt redusert, men reduksjonen har vært sterkere blant menn og sterkest i privat sektor. Regjeringen jobber aktivt med å redusere sykefraværet, bl.a. gjennom IA-samarbeidet. Økt bruk av gradert sykemelding og tett oppfølging av sykmeldte gjennom konsekvent håndheving av aktivitetskravet og dialogmøte 2 er tiltak som kan bidra til å redusere sykefraværet.

Regjeringen vil prioritere forskning på kvinners helse og kjønnsperspektiver som understøtter innsatsområder regjeringen har valgt å løfte fram på likestillingsområdet, som eldre kvinners helse, arbeidsliv og helse og minoritetskvinners helse.

I en redegjørelse som dette er det også viktig å trekke fram regjeringens internasjonale arbeid. Kvinners rettigheter og likestilling er derfor også en prioritert del av norsk utenrikspolitikk. Mange ser til Norge for å lære om likestilling. Det er viktig for oss å vise at likestilling lønner seg for hele samfunnet. For Norges del viser beregninger at dersom vi ikke hadde hatt sysselsettingsvekst blant kvinner i perioden 1972–2013, kunne vi vært 3 300 mrd. kr fattigere enn vi reelt sett er. På den andre siden, dersom kvinner hadde jobbet like mye som menn de siste 40 årene, kunne vi vært 2 300 mrd. kr rikere.

Det overordnede målet for norsk bistand er å bekjempe fattigdom og lindre nød. FNs bærekraftsmål samler verden til felles innsats for å utrydde fattigdom innen 2030. Med stortingsmeldingen «Felles ansvar for felles framtid – Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk» la regjeringen fram en helhetlig utviklingspolitikk som skal være Norges bidrag til at FNs ambisiøse mål nås.

Internasjonale kjøreregler og institusjoner som fremmer demokrati, menneskerettigheter og rettssikkerhet vet vi er under press. I meldingen annonserer vi en styrket innsats for forsvaret av ytringsfrihet, religiøse minoriteter og kvinners rettigheter, inkludert tilgang til prevensjon og seksuelle og reproduktive helsetjenester.

Bærekraftsmål nummer 5 om likestilling er helt sentralt for å oppnå de andre av FNs bærekraftsmål. Likestilling mellom kvinner og menn er nødvendig for å skape utvikling i et land. Kvinner skal sikres reell deltakelse og like muligheter til ledende stillinger på alle nivåer i det politiske, økonomiske og offentlige liv.

Handlingsplanen Frihet, makt og muligheter legger rammen for utenrikstjenestens arbeid. Sentralt står satsingen på jenters utdanning, kvinners politiske deltakelse, kvinners økonomiske deltakelse og rettigheter, bekjempelse av vold og skadelige skikker mot jenter og kvinner og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Gjennom handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet arbeider Norge for at kvinners, så vel som menns, rettigheter, behov og prioriteringer skal tas på alvor i all vår freds- og sikkerhetsinnsats, i fredsprosesser og fredsforhandlinger, internasjonale operasjoner, fredsbygging og i humanitær innsats. Kampen mot seksualisert vold i konflikt er en prioritet. Norge gjør et banebrytende arbeid for å inkludere kvinner og fremme kjønnsperspektivet i forebygging og bekjempelse av voldelig ekstremisme.

For å understreke innsatsen for kvinners rettigheter etableres programmet LIKE – likestilling for utvikling. Det skal bidra med norske erfaringer og kompetanse for å støtte gjennomføring av likestillingsforpliktelser i partnerland i Sør.

De siste fire årene har regjeringen doblet støtten til utdanning i utviklingssamarbeidet. Jenters utdanning er en hovedprioritet i denne satsingen. Organisasjoner som UNICEF og tiltak som Global Partnership for Education har sterkt fokus på jenters utdanning og mottar betydelig støtte.

I mars representerte jeg Norge under lanseringen av She Decides-initiativet. Norge støtter She Decides-initiativet politisk og øker sitt finansielle bidrag til organisasjoner som rammes av kutt etter at USA har varslet reduksjon i finansiering til familieplanlegging og prevensjon ved å gjeninnføre «Mexico by-politikk».

I år har Norge formannskapet i Nordisk Ministerråd og hovedprioriteringene på likestillingsområdet er arbeid mot vold, arbeid mot hatefulle ytringer, likestilling i arbeidslivet og menn og likestilling.

Årets hovedtema på FNs kvinnekommisjon var likestilling i arbeidslivet. Fra Norges side ble jenters og kvinners rett til utdanning og arbeid og viktigheten av seksuell og reproduktiv helse og rettigheter understreket. Jeg skulle gjerne sett et enda mer ambisiøst sluttdokument, men jeg er glad for at Kvinnekommisjonen ga tydelige politikkanbefalinger om hvordan kvinners posisjon i arbeidslivet kan styrkes.

Som jeg har vist til i denne redegjørelse arbeider vi for at alle skal ha like rettigheter og muligheter uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, religion og livssyn, seksuell orientering og alder.

Vi har satt i gang omfattende tiltak mot vold, og vi har lagt til rette for at flere innvandrerkvinner kommer i arbeid. Vi foreslår et sterkt, tydelig og rettferdig diskrimineringsvern og et effektivt håndhevingsapparat. Vi er på rett vei.

Til slutt vil jeg nevne at likestilling handler om mer enn byråkrati, kvotering og statlig styring. Likestilling er ikke noe staten alene har ansvaret for. Vi har alle et ansvar. Et likestilt Norge er viktig for den enkelte. Men det er også en forutsetning for å opprettholde et høyt velferdsnivå og fortsatt samfunnsøkonomisk utvikling. Denne regjeringen fører en offensiv og helhetlig likestillingspolitikk. Vi arbeider for et samfunn med like rettigheter og muligheter for alle.

Arild Grande (A) [12:38:18] (ordfører for saken): Vi har alle hørt historiene om det som starter som uskyldig spillemoro – en liten innsats her og der, noen små gevinster – men som utvikler seg til å bli avhengighet, en rus så sterk som noe annet, som ender i personlig konkurs og mange ødelagte liv.

Spilleavhengighet er ikke så lett å oppdage. Det lukter ikke av en når en har spilt bort 400 000 kr om natta før en går på jobb. En kan ikke se på folk at de er avhengig av ruletten. Jeg skjønte først at jeg trengte hjelp da kona oppdaget at sparekontoen med 500 000 kr på var tom og jeg hadde kredittkortgjeld på like mange hundre tusen – men da var det jo for sent.

Disse ordene kommer fra en av de mange tusen spilleavhengige i landet vårt. Han, som mange andre, har heldigvis fått hjelp og spiller ikke i dag, men vil for alltid være avhengig og i faresonen. 120 000 andre mennesker med familier rundt seg har det som akkurat denne personen, eller står i fare for å havne slik. Spilleavhengighet er et stort sosialt problem og må motarbeides.

Selv om pengespill for de fleste av oss er uskyldig moro, som vi bruker småpenger på, må vi ha de spilleavhengige i tankene når vi utformer spillpolitikken. Det er det viktigste. Spill vil alltid finnes, vi kan ikke forby det. En må forsøke alt en kan å regulere det og begrense de negative følgene for dem som får problemer.

Det er derfor vi har holdt oss med det norske spillmonopolet og dets forvaltere, Norsk Tipping og Norsk Rikstoto, i årtier. Slik har vi sørget for en ansvarlig spillpolitikk, med minimering av de negative konsekvensene av gambling, der grensen for inntektstap settes, regler for markedsføring følges, og hvor de som er i faresonen, aktivt kontaktes, følges opp og føres ut av spillingen – og det av spillselskapet selv.

Spillmodellen har i tillegg bidratt med penger til oppbygging av frivillighet, kultur og idrettsaktiviteter landet rundt, fordi overskuddet av spillingen går tilbake til samfunnsnyttige formål. Den norske spillmodellen, som vi kaller den, var et politisk valg den gangen vi opprettet den, og den har vært en stor suksess.

Som andre politiske valg er heller ikke enerettsmodellen og den ansvarlige spillpolitikken fredet for all framtid. Tvert imot ser vi at den hver eneste dag blir utfordret gjennom utenlandske spillselskaper på nett og deres aggressive markedsføring rettet mot det norske markedet, og av politiske krefter som vil liberalisere. De utenlandske spillselskapene er uønskede aktører i det norske spillmarkedet – uønsket fordi de ofte representerer en uansvarlighet, en uetisk aggressivitet, i markedsføringen, fordi de ikke er opptatt av å begrense de negative sidene ved pengespill, men tvert imot aktivt kontakter de avhengige og får dem utpå igjen. Og de er uønsket fordi de ikke bidrar med overskudd til barn og ungdom, idrett og frivillighet i Norge, men tvert imot genererer overskudd til private eieres lommer, gjerne i skatteparadis.

Det går en ideologisk skillelinje i spillpolitikken mellom dem som står støtt som forsvarere av enerettsmodellen, side om side med de spilleavhengige, norsk idrett, kultur og frivillighet, og dem som vil liberalisere, slippe flere til og la dem tjene penger på folks spilleavhengighet ved hele tiden å utfordre spillmodellen.

Arbeiderpartiet vil jobbe for å bevare og styrke den norske modellen. Vi er glad for at også regjeringen og kulturministeren har falt ned på det standpunktet, etter mye om og men, og at det gjennomsyrer meldingen som vi behandler i dag. Men som ofte ellers ser vi at det ene regjeringspartiet, Fremskrittspartiet, mener én ting i regjering og noe annet i Stortinget. I merknadene sier de klart og tydelig at de vil den norske spillmodellen til livs og slippe til utenlandske aktører på det norske markedet. Slik sett er ikke spillmodellen fredet.

Men heller ikke regjeringen gjør nok for å vise at de mener at spillmodellen skal bestå, for mener man det, må man sørge for strengere regulering av de utenlandske spillaktørenes mulighet til å reklamere på det norske markedet. I stedet opplever vi at døren holdes på gløtt for disse selskapene, når konklusjonen i meldingen, at spillmodellen må bestå, ikke følges opp av en vilje til å stoppe de kommersielle spillselskapene. Regjeringen gjør fortvilende lite med at gamblingselskapene gir blaffen i norsk lov. Daglig vises på norske tv-kanaler 1 500 reklameinnslag for spill og betting som retter seg mot et norsk publikum. Personlige henvendelser med forlokkende tilbud rettes til kunder som prøver å skjerme seg, og norske kjendiser brukes aktivt i markedsføringen.

Derfor foreslår Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i dag sterke virkemidler når Stortinget behandler saken om norsk spillpolitikk. Vi vil at reklamen skal stoppes, vi vil at nettsider skal blokkeres, og vi vil at Lotteritilsynet skal få flere muskler. Klarer vi dette, vil vi styrke en spillmodell som ikke bare verner sårbare spillere best mulig, men som også sørger for at pengene vi bruker når vi leverer lottokupongen, kjøper Flax-lodd eller spiller på nettkasino, går til humanitære organisasjoner, idrett, kultur og frivillighet. Spillselskapene vil ikke slutte å prøve seg på det norske markedet, og teknologiutviklingen gjør at vi hele tiden må finne nye løsninger på hvordan vi kan verne om enerettsmodellen. Å la døren stå på gløtt for selskaper som ønsker å ødelegge vår spillmodell, slik regjeringen har gjort i hele sin periode, er ikke veien å gå. Med flertall for forslagene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti her i dag vil vi gjøre det vi kan for å lukke døren og avslutte spillet om spillmodellen.

Det har vært en del oppmerksomhet knyttet til en liten del av fordelingen av overskuddet fra spillemidlene, nemlig hvordan potten til de samfunnsnyttige og humanitære organisasjonene skal fordeles framover. Tippenøkkelen består – det er fordelingen innenfor denne gruppen som er oppe til endring. Vi i Arbeiderpartiet har, etter å ha gått mange runder, endt opp med at vi mener det er best at de ti organisasjonene som gikk med på automatforliket, fortsatt får beholde en fast andel, og at flere nye organisasjoner samtidig må få muligheten til å søke på den stadig økende potten penger vi her snakker om. Potten det kan søkes på, vil være større enn andelen de ti organisasjonene får til sammen. Mange organisasjoner som søker, mottar allerede i dag flere spillemidler enn disse ti. De ti går ned i andel, og økningen tilfaller dem som framover vil søke.

Vi mener det er rom for å få til dette. Det er ikke fordi man tidligere hadde automatinntekter vi mener at de skal få motta spillemidler, men det er ikke til å unngå å se at muligheten disse ti store organisasjonene har til å drive det arbeidet de gjør, har de nettopp på grunn av forutsigbarheten knyttet til spillemidler over år.

Vi har derfor landet på at modell 2 er den foretrukne. Og vi er glad for at regjeringen selv innser at kravet om 20 mill. kr for å kunne søke var for stramt, og at det er senket. Slik sett vil flere organisasjoner som hver eneste dag gjør en stor innsats for samfunnet vårt, få mulighet til å gjøre mer med spillemidler.

Men viktigst av alt: Dersom våre og Kristelig Folkepartis forslag blir vedtatt her i dag, vil de forslagene sørge for at potten spillemidler øker i framtiden, ved at vi klarer å gjøre mer for å hindre de utenlandske spillselskapene, og bevarer den ansvarlige spillmodellen også framover. Vi kan diskutere lenge og vel i denne sal om hva som er riktig nivå, hva som er riktig fordelingsnøkkel, men det viktigste vi må enes om, er at vi må gjøre mer for å verne om spillmodellen, slik at vi også i framtiden kan ha en vekst, og at vi kan ha en ansvarlig spillpolitikk overfor de spilleavhengige.

Med det tar jeg opp Arbeiderpartiet og Kristelig Folkepartis felles forslag i innstillingen. Jeg tar også opp forslag nr. 20, med den justeringen at det er kun på vegne av Arbeiderpartiet.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [12:53:54]: Når det kommer til spill, har politikken gjennom mange år til tider hatt samme karakter som feltet politikken omhandler. Den har noen ganger vært tilfeldig, noen ganger preget av høy risikovillighet, og noen ganger rent ut fremstått som ren gambling. Derfor er det gledelig at vi nå har fått en nødvendig og etterlengtet gjennomgang med meldingen Alt å vinne, som vi debatterer her i dag. Og vi har alt å vinne, som også representanten Arild Grande var inne på. Avhengighet av spill er et enormt problem for dem som rammes og deres nærmeste. Som all annen avhengighet, sender det mennesker ut i en dyp krise, og i mange tilfeller er det også hele familier som trekkes med. Altfor mange er i faresonen, og det er hovedgrunnen til at vi ønsker å ivareta ordninger som er ansvarlige og forsvarlige. Men for de aller fleste av oss er spill, slik det utøves i Norge, en hyggelig adspredelse, litt ekstra spenning og en sosial aktivitet som til syvende og sist bidrar til både det lokale idrettslaget og til store humanitære organisasjoner. Morsomme tunger har sågar kalt pengespill en ekstraskatt for oss som er litt dårlige i matte, og det er jo sånn at de fleste av oss taper, men vi taper kontrollert, og vi taper små beløp. Drømmen om å stikke av med den store gevinsten er det som gjør at vi forsøker igjen og igjen, og så trøster vi oss med at det iallfall blir litt penger til gode formål ut av det. Spill er et gode for de fleste, men et onde for noen få, og det er dette politikken må balansere.

På politikkområdet endrer ting seg raskt, særlig på dette området på grunn av teknologisk utvikling. Stadig flere spiller via internett og stadig færre benytter seg av de tradisjonelle spillene, som Lotto og den gode gamle tippekupongen. Når vi samtidig ser at uregulerte aktører forsyner seg i markedet, er det grunn til bekymring. Hvis kurven for utenlandsk spill fortsetter å stige, samtidig med at andelen av spilling på regulerte spill synker, kommer vi før eller senere til en korsvei hvor dagens reguleringer ikke lenger er nok, men å stenge omverdenen ute er ikke veien å gå. Det refereres til at flere land har benyttet IP-blokkering, men da glemmer man behendig å nevne at de samme landene har åpnet for lisensiering for de utenlandske aktørene – så man har et mer balansert bilde, og det er det verdt å ta med seg. Men vi må følge utviklingen nøye fra år til år, og vi må være beredt på å se på andre løsninger når det kreves.

Det er vår mening at dagens modell, den såkalte enerettsmodellen, er god nok, men den kan komme til – og ser ut til – å kunne bli utfordret i årene fremover. Det er ikke snakk om å frede en ordning, det er snakk om å ivareta en ordning vi mener er riktig i dag, og så får vi gjøre vurderinger løpende. Derfor blir det bl.a. spennende å følge utviklingen i Sverige og Danmark, som med noen års mellomrom har åpnet og åpner for lisensiering av utenlandske aktører. Erfaringene derfra kan gi oss annen tilnærming i fremtiden.

Jeg er veldig fornøyd med at vi i dag får tilslutning til den såkalte modell 1 for fordeling av overskuddet. En mangeårig overgangsordning kommer nå til sin ende, og en nødvendig opprydding blir endelig gjennomført. Vi ser også i dagens Dagbladet at svært mange frivillige organisasjoner hilser dette velkommen og peker på at det sannelig er på tide. Bildet er noe mer nyansert enn foregående representant ga inntrykk av. Det er betryggende at alt fra Foreningen for hjertesyke barn, Kirkens Bymisjon, Norske Kvinners Sanitetsforening og til og med ærverdige Turistforeningen nå hilser meldingen og valg av modell velkommen og er glad for at snart 14 år med overgangsordning er over, at nå er det nok.

Jeg er, selv om jeg sikkert snart burde ha vennet meg til det, overrasket over Arbeiderpartiet. Automatforliket var en overgangsordning. Den har riktignok pågått i elleve år, altså selve ordningen når den fases ut, så man skulle kunne forvente at både politiske partier og andre berørte aktører hadde hatt god nok tid til å omstille seg. Resultatet ved at ti organisasjoner deler overskuddet seg imellom, fremstår i dag som rent ut urettferdig for mange av organisasjonene som ikke har tilgang på disse midlene i dag fordi de i sin tid ikke hadde enarmete banditter utplassert.

Det er besynderlig at Arbeiderpartiet ikke lenger støtter overgang til en mer rettferdig ordning, og at de ønsker å ivareta en skjev fordeling i årene fremover. Ikke minst er det rart fordi de støttet denne omlegging sist de selv satt i regjering. I merknad skriver Arbeiderpartiet at de ikke ønsker å endre dagens overgangsordning fordi de finner det

«ønskelig å sikre langsiktighet og forutsigbarhet for organisasjonene som stod bak automatforliket».

Forutsigbarhet betyr altså at man skaper det ved å videreføre midlertidige ordninger.

Arbeiderpartiets holdning til denne oppgaven får meg til å tenke på det noe mer familievennlige spillet Monopol, hvor det i instruksjonsheftet faktisk står i reglene at man oppfordrer til å lage husregler – eller hytteregler, som vi kalte det – for å få fortgang i spillet.

Vi kan ikke sikre det norske spillmarkedet og sørge for rettferdig fordeling av spilloverskuddet til humanitære organisasjoner gjennom Arbeiderpartiets husregler.

Så en liten visitt til Kristelig Folkeparti. Jeg har ikke for vane å sitere teksten fra Stortingets talerstol, men jeg føler at når Kristelig Folkeparti har valgt å følge Arbeiderpartiet i valg av modell, er det på sin plass å hente frem noe fra et av evangeliene, nemlig Matteusevangeliet kap. 25, vers 29. For dem som ikke har det under huden, skal jeg lese det nå:

«For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.»

Ordningen som i dag får flertall etter godt og konstruktivt samarbeid med partier utenfor komiteen, er mer rettferdig og en mer helhetlig ordning. Venstre har bidratt konstruktivt i arbeidet med meldingen, og jeg er også glad for at vi i samarbeidet har funnet frem til en ordning som skal ivareta Flyktninghjelpen, som falt helt ut med de nye kriteriene – slik at det også er ivaretatt.

Det er 14 år siden forrige gjennomgang av dette politikkfeltet. Det kan neppe gå 14 år til neste gang, så fort som det endrer seg, men nå får vi iallfall en helhetlig, en ansvarlig og en mer rettferdig spillpolitikk. Det var på tide. Vi har alt å vinne.

Jeg vil samtidig fremme de forslagene der Høyre er medforslagsstiller.

Anders Anundsen (FrP) [13:06:27]: Å utforme fremtidens spillpolitikk er ingen enkel oppgave, for det er mange motstridende hensyn som skal tas. Ikke minst handler dette først og fremst om mennesker, både at mennesker ønsker å spille, og også at mennesker kommer i skade for å bli avhengige av de spillene som de bruker, med de store konsekvensene det kan ha for enkelte. Derfor er det viktig å finne en balansert og god modell som gjør at vi kan opprettholde den aktiviteten som sikrer at vi også får mye midler til de frivillige organisasjonene som vi alle ønsker å støtte opp om.

Jeg har lyst til å dvele litt ved valget av modell. Det blir fort stammespråk når vi diskuterer fra Stortingets talerstol. Men når Arbeiderpartiet har snudd fra å mene at en skal fjerne overgangsordningen og la alle få lov til å konkurrere om å søke om spillemidler, til nå å si – jeg tror Grande fra talerstolen sa noe sånt – at modell 1, som regjeringen og det som ser ut til å bli et flertall i salen i dag, kommer til å gå for, ville resultere i alles kamp mot alle, mens hvis man går for modell 2, blir det noen fås kamp mot noen færre, altså at noen på en måte er likere enn andre, er jo det et resonnement som det rent saklig er vanskelig å følge med på. Særlig når kritikken mot modell 1 er så tung og tøff som det den er fra opposisjonspartiene i dag, synes jeg det er noe underlig. Det har hele tiden vært utgangspunktet at dette skulle være en overgangsmodell. Etter 14 år må en legge til grunn at overgangsperioden i hvert fall har vært lang nok, og omstillingsmulighetene har vært gode nok. Så blir det selvfølgelig alltid krevende når gode formål blir satt opp mot hverandre. Det forsøker man jo også å gjøre, som om arbeidet til f.eks. Kreftforeningen skulle være noe mindre viktig med en modell hvor alle har muligheten til å søke, enn det det er med modell 2.

Det er viktig, tror jeg, å understreke det Grande sa i replikkordskiftet her om at begge disse modellene har mye godt for seg, og begge har noen utfordringer ved seg. Det synes jeg er kanskje det viktigste som fremkom i Grandes innlegg, på akkurat det området. Og det er faktisk såpass viktige argumenter i begge retninger at Arbeiderpartiet har hatt to standpunkter i løpet av noen få år. Det skal vi ha respekt for. Det er vanskelige avveininger. Men da synes jeg det å raljere over det som blir flertallets konklusjon i salen i dag, blir å dra det langt.

Jeg er glad for at modell 1 nå ser ut til å få flertall, også fordi den sikrer en del av frivilligheten som jeg er ekstremt opptatt av. Det er helt avgjørende for Frivillighets-Norge å sikre tilgang til midler. Jeg er veldig glad for at særlig rednings- og beredskapsorganisasjoner, som egentlig gjør rednings- og beredskapsarbeidet i Norge mulig på det nivået som vi har, i modell 1 skjermes på den måten som det er lagt opp til. Jeg er også glad for at en har kommet til enighet om at beløpsgrensen nå går ned til 10 mill. kr. Det synes jeg er veldig positivt, også for en del organisasjoner på beredskapssiden, som da får mulighet til å søke om tippemidler.

Når det gjelder fremtidig reguleringsmodell, er det litt underlig at en på en måte legger til grunn at et vedtak i denne sal i dag skal gjelde for evig og alltid – som jeg har inntrykk av at Arbeiderpartiet legger til grunn. Det kommer ikke dagens vedtak til å gjøre, det kommer til å være mange nye utfordringer fremover som vi i dag ikke har oversikt over. Hvis en ser på utviklingen av spillmarkedet de siste ti årene, var det ingen som for ti år siden med hånden på hjertet kunne sette seg ned og si at de visste hvordan dette kom til å utvikle seg. Nå er mobiltelefonen blitt en spillmaskin. En kan spille over hele verden, i motsetning til det som var tilfellet for ti år siden. Og den teknologiske utviklingen kommer ikke til å stanse der. Den kommer til å fortsette, den kommer til å skape nye muligheter, og den kommer til å skape nye utfordringer.

Det er derfor Fremskrittspartiet i en merknad også gir uttrykk for det som er vår primære politikk, altså at vi ser for oss at en på lang sikt må se på en lisensieringsmodell for å få bedre oversikt over og bedre kontroll på de spillene som tilbys fra utenlandske aktører i dag. Men akkurat nå mener vi, i likhet med Eidem Løvaas, det han var oppe og sa, at den modellen vi har i dag – jeg hadde nær sagt – kan passere. Det kan imidlertid se helt annerledes ut om relativt kort tid.

Også når det gjelder modellene, lisensmodell eller dagens enerettsmodell, er det mange argumenter i begge retninger. Dette er faktisk ikke svart-hvitt, selv om det er noen som forsøker å gi inntrykk av at det er det. Vi kommer til å spille i fremtiden, vi kommer til å spille nye spill, vi kommer til å spille på nye plattformer, og det vil alltid være markedsaktører i verden som finner måter å komme seg unna regelverk i enkeltland på. Derfor er det også viktig å huske at en nå gjennomgår regelverket i EU, noe som også kan få konsekvenser for den norske spillpolitikken fremover.

Så det eneste som er helt sikkert, er at vi for fremtiden fortsatt må arbeide for å sikre at færrest mulig blir spillavhengige, og at de som blir spillavhengige, skal få tilbud om oppfølging på en skikkelig måte, samtidig som vi må ha et spillmarked som er tilfredsstillende regulert. Og det kommer til å endre seg over tid.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:18:56]: For noen er pengespill uproblematisk moro. For andre ødelegger det livet. Omtrent 120 000 mennesker i Norge er spillavhengige eller står i fare for å bli det. Det er med blikket rettet mot dette at Kristelig Folkeparti har arbeidet med regjeringens spillmelding.

Aller først vil jeg si at det er flott at regjeringen har fredet enerettsmodellen, dvs. Norsk Tipping, og sånn sett anerkjenner at skal vi kunne styre pengespill politisk, er det enerettsmodellen som legger best til rette for det. Regjeringen skal ha honnør for å ha sikret den i hvert fall enn så lenge.

Når vi behandler saker som denne, er det viktig å understreke de sosialpolitiske elementene ved spillpolitikken. Myndighetene har et ansvar for å bekjempe spillavhengighet og sosiale utfordringer som følge av spill og gambling. De menneskelige tragediene som kan følge i kjølvannet av spillavhengighet, er alvorlige, og derfor er det viktig med en spillpolitikk som har som mål å begrense antallet som får problemer med spill.

Vi har en etablert tradisjon for at ansvarlighet settes først i spillpolitikken, og for Kristelig Folkeparti er det viktig at dette også skal være førende i framtiden. Kristelig Folkeparti har lyttet til flere aktører som arbeider med spillavhengighet, og har mottatt mange gode råd. Da vi arbeidet med representantforslaget fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti om spillpolitikk, som var fødselshjelper for regjeringens spillmelding, kom organisasjonen Voksne for Barn med noen viktige og betimelige råd som står seg godt også i dag. De mente at det var viktig å øke fokuset på barns livsvilkår i spillavhengige familier. Det er viktig å anerkjenne at spillavhengighet ikke bare rammer den spillavhengige selv, men hele familien – også barna. Spillavhengighet er ofte forbundet med tabu, skam, samlivsbrudd, arbeidsledighet og selvsagt en vanskelig økonomisk situasjon for hele familien. Det er viktig å vite om barns problemer ved foreldrenes spillavhengighet, og her trengs det kartlegging, forskning og faglig oppdatering på feltet.

Vi er som sagt fornøyd med at regjeringen freder enerettsmodellen. Det er først og fremst gjennom den vi kan styre pengespillpolitikken, ikke minst med tanke på å ivareta det sosialpolitiske aspektet. Det som er en stor utfordring i dag, er de ulovlige spillene som det reklameres for på norske fjernsyn hver eneste dag. Regjeringen burde etter mitt syn gjort langt mer enn det de foreslår for å stoppe disse spillene. Her har vi med spillselskap å gjøre hvor mange av dem gjemmer seg bort i skatteparadiser og ikke bidrar med en eneste krone til samfunnet, en industri som skor seg på menneskers spillavhengighet.

Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet foreslår derfor en rekke tiltak i denne meldingen som vi mener regjeringen burde lytte til. Vi ber regjeringen etablere blokkering av nettsidene til uregulerte spillselskaper, slik som Hamar-utvalget tok til orde for. Vi ber regjeringen sørge for at Lotteritilsynet får mulighet til å kreve årlig rapportering fra bankene om transaksjoner til uregulerte spillselskaper og betalingsleverandører, og vi har fremmet en rekke andre forslag.

Vi mener altså at regjeringen kunne gått enda lenger enn det de tar til orde for i meldingen, selv om ett av tiltakene er bra. Jeg tror også at en varsling av dem som går inn på disse spillselskapenes side, om at disse spillene er ulovlige i Norge, en såkalt pop-up, kan bidra til at noen da velger ikke å benytte seg av disse spillene. Jeg tror dessverre at den massive markedsføringen av disse spillene på norske fjernsyn, der man bl.a. bruker tidligere idrettsstjerner for å reklamere for spillene, gjør at mange kanskje tenker at dette må da være lov. At tidligere idrettsstjerner lar seg friste til å være med på dette, er jo et tankekors i seg selv, men poenget er at vi må gjøre det vi kan for å stoppe disse ulovlige spillene, som også bidrar til at Norsk Tippings overskudd, som går til idrett, kultur og samfunnsnyttige organisasjoner, kan bli kraftig redusert hvis ikke vi får stoppet dette, men mest av alt for å ivareta dem som virkelig sliter med spillproblemer.

Kristelig Folkeparti fremmer også i dag et forslag der vi ber regjeringen utrede grunnlaget for å trekke Statens pensjonsfond utland ut av spillselskaper. Jeg finner det merkelig og ikke minst etisk veldig utfordrende å skulle forsvare slike investeringer. På den ene siden sier de aller fleste av oss at vi ønsker å stoppe disse selskapene i å reklamere for ulovlige spill, mens man på den andre siden synes det er greit at pensjonsfondet får investere i dem. I dag har Stortinget mulighet til å gi regjeringen i oppgave å utrede grunnlaget for å trekke disse selskapene ut, og jeg håper at Stortinget benytter seg av den muligheten.

Da tar jeg opp de forslagene som Kristelig Folkeparti er med på å fremme i denne saken, og så vil jeg komme tilbake igjen med hvordan vi forholder oss til de andre løse forslagene i saken i et senere innlegg.

Marit Arnstad (Sp) [13:26:31]: Denne meldingen har vært bebudet lenge, og behovet har også vært overmodent lenge. I likhet med andre områder der den teknologiske utviklingen setter dagsorden, har også spillpolitikken vært satt under et press.

Senterpartiet er sjølsagt godt fornøyd med at meldingen slår fast at enerettsmodellen skal ligge til grunn. Sjøl med Fremskrittspartiet i regjering, som jo er positivt til å slippe utenlandske aktører inn, ville en beslutning om å oppgi enerettsmodellen vært direkte oppsiktsvekkende, og det ville antakelig vært det samme som å «bomme juling» i Stortinget. Samtlige opposisjonsparti har for lengst reist et slags politisk vern rundt Norsk Tipping. I tillegg er det et overveldende flertall i befolkningen som ønsker å videreføre modellen. En undersøkelse på oppdrag fra Blå Kors viser at 73 pst. av befolkningen er imot å slippe utenlandske aktører inn på det norske markedet.

Det er da litt oppsiktsvekkende at regjeringspartiet Fremskrittspartiet fortsetter sin argumentasjon imot enerettsmodellen også i innstilingen. Ikke bare utgjør det en dobbeltkommunikasjon mellom Fremskrittspartiet i regjering og i storting, men det kan også gi et utydelig signal om den videre oppfølgingen av nødvendige tiltak for å videreføre enerettsmodellen.

Enerettsmodellen er viktig i den forstand at den sikrer at overskuddet av pengespill ikke tas ut i profitt, men i stedet kanaliseres til nytte for alle de frivillige organisasjonene, formålene, som hvert år, hver uke og hver dag gjør en uvurderlig innsats innenfor kultur, barne- og ungdomsarbeid, idrett, humanitær og annen samfunnsnyttig virksomhet, kort sagt organisasjoner som gir både aktivitet og mening i folks hverdag.

Bakteppet for hele meldingen er som nevnt at enerettsmodellen er under press, først og fremst av aktører utenfor landets grenser som via internett og tv-reklame fra fjernsynsselskap utenfor norsk jurisdiksjon henvender seg til et norsk publikum. Det er ikke en problemstilling av nyere dato, ei heller er ulike alternativer for å stoppe den aggressive markedsføringen ukjente eller uprøvde i andre land. Derfor er det litt rart at når regjeringen har tatt seg så god tid med å legge fram en melding for nettopp å adressere disse utfordringene, så framstår meldingen så uferdig på dette området. Senterpartiet har forståelse for at en avveining av ulike tekniske løsninger – og ikke minst av det juridiske knyttet til det – må være godt utredet for ikke å komme i konflikt med annet regelverk og med ytringsfriheten. Men det er jo grunn til å spørre hvorfor regjeringen ikke har sørget for en skikkelig utredning i forbindelse med dette meldingsarbeidet. Senterpartiet har derfor ønsket en mer offensiv melding, og vi deler også kritikken fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i innstillingen på det punktet. Det norske spillmarkedet lekker som en sil, og gode formål mister store inntekter. Derfor haster det også med å tette smutthulla som utenlandske spillaktører utnytter gjennom internett og tv-reklame.

Jeg vil derfor varsle at Senterpartiet kommer til å støtte de fleste av de forslagene som Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti fremmer i innstillingen.

Det andre store spørsmålet som er til avstemning i dag, er valget av fordelingsnøkkel for spillemidlene til de humanitære og samfunnsnyttige organisasjonene. I valget mellom de to modellene har det for Senterpartiet vært avgjørende å sikre forutsigbarhet for flere enn de tre beredskapsorganisasjonene som i begge modellene er tilgodesett en videreføring av en fast prosentandel. Det er vanskelig å se hvordan de sju øvrige organisasjonene skal kunne skaffe seg tilsvarende forutsigbar finansiering til erstatning for dette inntektsbortfallet. La meg få lov til å legge til følgende: Senterpartiet har absolutt sympati med de organisasjonene som ikke er en del av 10H, og at de ønsker en likebehandling med de organisasjonene som har nytt godt av automatforliket. Imidlertid er det ikke helt godtgjort at det å frata de sju organisasjonene deres faste andel automatisk vil føre til at det frigis mer midler til øvrige organisasjoner. Jeg må også si at når det nå ligger an til et flertall for å redusere minstegrensen for søknad til 10 mill. kr, er det også et åpent spørsmål hvor store konsekvensene av det vil bli. Hvor mange vil være omfattet av det dersom en reduserer den grensa? Det forventer jeg at statsråden i dag kan gi oss en bedre begrunnelse for og en bedre oversikt over enn det meldingen har gitt.

På den bakgrunnen som jeg nå har skissert, har Senterpartiet landet på at vi kommer til å stemme for modell 2 i tråd med det forslaget som Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har fremmet i fellesskap. Så må jeg få lov til å komme tilbake til vår stemmegivning når det gjelder rekken av løse forslag i denne saken.

Ketil Kjenseth (V) [13:38:20]: Jo mer ideologien preger et politisk saksfelt, desto viktigere er det med et godt kunnskapsgrunnlag. Det er mye ideologi, for ikke å si mye politikk, i spillpolitikken.

For en sosialliberaler er spillpolitikk et område der flere politiske hensyn må vurderes opp mot hverandre. Viktigst er det sosiale ansvaret, som også løftes fram som det viktigste målet for spillpolitikken i meldingen. Et annet hensyn er behovet for en spillmodell som ikke er så detaljert og gjennomregulert at den kaver imot enhver teknologisk utvikling. Et tredje hensyn er at pengespill ikke bare skal være en inntektskilde for samfunnsnyttig og humanitært arbeid, idrett og kultur, men også bidra til det sivile samfunnets uavhengighet og utvikling på egne premisser.

Til det siste først: Fordelingen av tippeoverskuddet til samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner er et av de mest omdiskuterte tiltakene i meldingen. Venstre har landet på å støtte regjeringas foretrukne alternativ 1, der støtteordningen åpnes noe og færre organisasjoner får støtte basert på hevd. Denne modellen hadde noen svakheter, som at Flyktninghjelpen faller ut dersom deres aktivitet i hovedsak finner sted i utlandet. Jeg er derfor veldig glad for at Venstre har fått regjeringspartiene med på et avtalepunkt der vi gjennom en flertallsmerknad i revidert nasjonalbudsjett for 2017 legger føringer for statsbudsjettet for 2018, når disse endringene skal tre i kraft, slik at Flyktninghjelpen kan få videreført sin aktivitet sett i lys av dette inntektsbortfallet. Så legger vi til grunn at regjeringa følger med på konsekvensene for andre organisasjoner som fortsatt er med i ordningen.

Jeg er også glad for at Venstre og regjeringa og resten av Stortinget, slik jeg skjønner det nå, er enige om å senke terskelen for å kunne søke støtte fra ordningen til 10 mill. kr. Det er viktig for mange organisasjoner som også er et nasjonalt nav for frivillighet rundt om i landet. Til sammen bidrar disse endringene til en mer åpen og mer dynamisk ordning der flere organisasjoner kan søke på sammenlignbare og objektive kriterier.

Selv om ordningen ble opprettet som en kompensasjon for tapte automatinntekter, er det ikke riktig at en nasjonal støtteordning for all framtid skal sementeres på slike premisser. Jeg synes det er litt rart at Arbeiderpartiet har snudd 180 grader i forhold til det som var deres egen modell i denne saken da de selv satt i regjering.

Jeg har registrert at en del organisasjoner kanskje er vel så opptatt av at det nå blir ro og forutsigbarhet om ordningen framover, som av hvilken modell vi i dag velger. Jeg tror at den løsningen som Venstre nå har landet på, er den som er best egnet til å skape slik ro, i motsetning til den snuoperasjonen Arbeiderpartiet har foretatt. Når det er sagt, mener Venstre at vi ideelt burde sett på hele tippenøkkelmodellen på ny, da det å sementere støtte til tre beredskapsorganisasjoner heller ikke er ideelt. Det å gjøre frivillighet og sivilsamfunn avhengig av overskudd fra statlige pengespill er uheldig både for sivilsamfunnet og for spillpolitikken. Derfor har vi lagt inn et eget forslag om å se på hvordan overskuddet fra Norsk Tipping kan fases inn på statsbudsjettet, og om en gjennomgang av prinsipper og kriterier for statlig støtte til frivillige organisasjoner. Målet må være armlengdes avstand også for Norsk Tipping.

Sist vi diskuterte pengespill i denne sal, ble helseformål lagt inn i tippenøkkelen. Mange av de berørte organisasjonene den gangen er også berørt når vi i dag diskuterer en helt annen del av tippenøkkelen. Jeg kunne også nevnt at vi diskuterer effekten av dagens vedtak for kreftforskning, mens statlig støtte til forskning strengt tatt burde komme fra andre poster på statsbudsjettet enn den som skal støtte opp under frivilligheten. Det er en del her som ikke henger sammen. Det er mange pasient- og brukerorganisasjoner som i dag helt mister både støtte og anledning til å søke videre støtte. Hva som er forskjellen på Kreftforeningen og Landsforeningen for Nyrepasienter og Transplanterte – man kan dø av både kreft og nyresvikt – og at en pengesum i et sekretariat skal utgjøre forskjellen på den viktige jobben som de begge gjør, er litt vanskelig å se. Derfor burde vi også ha en helhetlig gjennomgang av tippenøkkelen.

Det er mange aktører, mange departementer, som i dag forvalter midler. Noe er på Helse- og omsorgsdepartementets budsjett, noe er på Kulturdepartementets budsjett, og andre deler av det er på Barne- og likestillingsdepartementets budsjett. Når vi ser på Barne- og likestillingsdepartementets tildelingskriterier, er de veldig objektive, men også veldig konkrete og detaljerte, mens andre deler av nøkkelen ikke har noe særlig konkretisering.

Venstre fremmer i dag også forslag om å be regjeringa legge fram en modell for en strengt regulert lisensordning. Jeg registrerer at regjeringa har lagt bort denne tanken og slår ring om enerettsmodellen. Konklusjonen er basert på to rapporter – én fra Rambøll, som slår fast at inntektsgrunnlaget for staten og frivilligheten neppe blir vesentlig berørt med en lisensmodell, og én fra Lotteritilsynet, som slår fast at enerettsmodellen er å foretrekke.

Jeg må få komme tilbake til ytterligere forslag fra Venstre i et nytt innlegg.

Jeg fremmer forslagene fra Venstre.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:44:06]: Spelpolitikk er jo faktisk ein relativt viktig del av politikken i eit samfunn som Noreg, av minst tre grunnar: For det første – som fleire talarar har vore inne på – fordi mange faktisk deltek i spel, så det angår ganske mange menneske. For det andre – og la oss vere ærlege om det – fordi det er betydelege inntekter til ganske viktige formål, det er faktisk ei viktig finansieringskjelde. Samtidig skapar spel store problem for ein god del menneske – ikkje berre heilt få heller – og har dermed ganske store sosiale utfordringar knytt til seg. Særleg kombinasjonen av dei to siste tinga gjer at det krevjast eit spesielt stort ansvar frå oss politikarar og frå staten til å føre ein ansvarleg spelpolitikk, både fordi ein skal vere særleg merksam når viktige inntekter kjem frå noko som kan skape avhengnad og utfordringar, og sjølvsagt fordi det gjev ein spesiell balansegang. Eit klart fleirtal i Stortinget ser på einerettsmodellen som ein viktig del av svaret på dette.

Den andre delen av svaret synest eg er å stadig vere villige til å utfordre oss sjølve når det gjeld nye verkemiddel i møte med teknologisk endring og innovasjon i den marknaden som det her dreiar seg om. Det synest eg meldinga gjer, i alle fall på enkelte punkt, men eg synest ikkje ho gjer det godt nok. Derimot vil eg gje ros til Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti, som eg synest har fremja mange både konstruktive og kloke forslag som SV i grove trekk kjem til å stemme for her i salen. Eg er kanskje litt overraska over at ikkje regjeringspartia kan støtte iallfall et par-tre av dei forslaga i innstillinga.

Når det gjeld ny modell for fordeling av tippemidlar til humanitære og samfunnsnyttige formål, står vi overfor det vi må kunne kalle ei reell og ganske vanskeleg avveging. Eg er kanskje litt overraska over tonen som enkelte har brukt i sine innlegg her oppe frå, f.eks. førre talar som liksom harselerte med «snuoperasjon», totalomvending osv. Kanskje vi politikarar av og til kunne stå oss betre på å innrømme det når det faktisk er eit reelt dilemma vi står i, for på den eine sida skal ikkje organisasjonar kome dårlegare ut i dag fordi dei for mange år sidan valde å ikkje ha speleautomatar. Det er urimeleg. På den andre sida er det òg urimeleg om ein skulle kome dårlegare ut i dag fordi ein for 15 år sidan hadde speleautomatar – når det faktisk var heilt lovleg den gongen. Dette er det ein kallar eit uløyseleg dilemma. Det finst ikkje ei perfekt løysing for alle – sånn er verda av og til – og eg trur ein med fordel berre kunne seie det og så heller reflektere over kva ein vil vektleggje mest.

Vårt syn er at modell 1 best løyser dette dilemmaet, sjølv om ingen av løysingane er perfekte. Det gjør den fordi det er den modellen som i dag og i framtida har størst grad av likebehandling mellom organisasjonar som bør likebehandlast. Ein rimeleg modell i framtida er trass alt det mest avgjerande omsynet, særleg fordi overgangsperioden til det har vore lang, og ein har visst om at det går den vegen, fordi det var det den førre regjeringa, den raud-grøne regjeringa, la opp til i slutten av vår periode.

Så er det òg sånn, så vidt eg kan bedøme, at dei fleste av organisasjonane – kanskje bortimot alle – økonomisk kan kome om lag like godt ut av det, sjølv om eg trur vi òg må innrømme at det vil gå ut over føreseielegheita deira. Det er ei utfordring som er absolutt forståeleg. Det ein kunne stille spørsmål ved, synest eg, er beredskapsargumentet. Det er ikkje openbart, og likevel vel vi å støtte det. Eg ser poenget med at det er spesielt.

Per no går vi imot å endre grensa til 10 mill. kr. Vi synest vi må vere konservative med å gjere det som kan bringe mange inn, når vi set ein del store organisasjonar i ein litt mindre føreseieleg situasjon, og vi vil då gå imot mange av Kristeleg Folkeparti sine lause forslag. Vi synest at ein bør gå igjennom dette først.

Så fremjar vi eit eige forslag som spesielt gjeld Flyktninghjelpa. Fordi dei ikkje vil ha moglegheit, som dei andre, til å søkje på den same potten, er dei i ein spesielt vanskeleg situasjon. Og det forslaget andre har fremja, gjev ikkje ein tilstrekkeleg klarleik og oppklaring i det, så vidt eg kan bedøme.

Eg tek opp det forslaget.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [13:49:32]: I desember la regjeringen frem stortingsmeldingen om pengespill. Det er den første helhetlige gjennomgangen av dette viktige politikkfeltet siden 2003. I pengespillpolitikken er det hensynet til spillerne og de spillavhengige som har regjeringens førsteprioritet, og som derfor har vært førende for det som ligger i meldingen.

Enerettsmodellen, der Norsk Tipping og Norsk Rikstoto har enerett til å tilby de største og de mest risikofylte pengespillene, et godt verktøy for å nå målene i pengespillpolitikken, er vi glad for at Stortinget i dag ønsker å slå ring om. Nordmenns spillelyst blir kanalisert til et attraktivt og allsidig spilltilbud som gis innenfor rammene av ansvarlighetstiltak. På den måten minimerer vi de negative konsekvensene som kan følge av pengespill. Samtidig bidrar modellen til å støtte samfunnsnyttige formål.

Enkelte sier at enerettsmodellen ikke fungerer, og at det har vokst frem et stort, uregulert marked. Vi har imidlertid et solid kunnskapsgrunnlag som viser at dette er ganske grunnløse påstander. Det er kun noen få spillere, rundt 4 pst. av befolkningen, selv om det er mange nok, som spiller hos de uregulerte aktørene. Denne gruppen har ikke vokst de siste årene, til tross for en voldsom utvikling i de digitale plattformene og et enormt markedsføringstrykk. I grunnen er det ganske oppsiktsvekkende at disse tallene ikke har økt, og vi skal være veldig takknemlige for det. Regjeringen mener at enerettsmodellen fungerer godt i dag og ivaretar de sosialpolitiske målene på pengespillområdet. Men digitaliseringen har skapt nye utfordringer og muligheter for de fleste bransjer, og pengespillbransjen er ikke noe unntak. I stortingsmeldingen har regjeringen derfor foreslått flere tiltak for å styrke de regulerte aktørenes stilling og begrense de uregulerte aktørenes tilgang til det norske markedet.

Balanse er nøkkelordet i pengespillpolitikken. Det gjelder å finne den riktige balansen mellom de sosialpolitiske hensynene og attraktive spill, mellom behovet for restriksjoner og behovet for utvikling, mellom kontroll og frihet. Vi drøfter mange inngripende tiltak i meldingen, men det er flere vi ikke velger å gå videre med. For eksempel mener vi at DNS-varsling heller enn blokkering av nettsider vil kunne fungere som et effektivt informasjonsverktøy, samtidig som vi ikke risikerer å blokkere utilsiktet områder på internett. Vi jobber for å få et eksplisitt unntak for pengespillreklame når AMT-direktivet, som regulerer tv-sendinger i EU og EØS, nå skal revideres, og vi er i dialog med ESA og kommisjonen for å utrede handlingsrommet for nasjonale tiltak under dagens direktiv.

Fordeling av overskuddet til samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner er en ordning som vi legger frem forslag om skal gjøres permanent, at man nå skal gå bort fra overgangsordninger, og at flere, basert på objektive kriterier, skal få muligheten til å søke om tilskudd. Dette vil gi en enklere og mer rettferdig og bedre ordning. Vi kan se hva veldig mange av de frivillige organisasjonene skriver i en kronikk i Dagbladet i dag:

«Derfor føles det merkelig å høre at partier som vanligvis er opptatt av solidaritet, heller vil føre en politikk der de som allerede har mest, får mer. Det blir ekstra kynisk å framstille det som at man tar penger fra 10H-organisasjonene. Det har aldri vært meningen at dette skulle være en permanent ordning. Hvor lenge skal noen organisasjoner tjene på at de valgte å ha spilleautomatinntekter, noe alle i ettertid ser var galt? Dette er en oppfordring til de øvrige partiene på Stortinget om å velge den solidariske løsningen. La oss være tydelige: Dette er ikke å ta penger fra noen – det er å gi mange flere muligheten til å delta.»

Jeg håper at alle stiller seg bak den modellen som vi går for i dag, og at det vil være til det beste for hele frivilligheten.

Hege Haukeland Liadal (A) [14:08:30]: Det er mye som står på spill når vi i dag debatterer framtidens spillpolitikk. Som mange har vært inne på, står utenlandske spillselskaper i kø for å vinne markeder i Norge, noe som selvsagt utfordrer den norske spillmodellen, enerettsmodellen. Det er en modell som tar ansvar for en kontrollert spillindustri og er samtidig norsk idretts, norsk frivillighets og kulturens beste venn. Det er en modell som sammenlignbare land rundt oss misunner oss.

At en del utenlandske spillselskaper er svært interessert i å komme inn på det norske markedet, er tydelig. Det brukes åpenbart enorme summer på å reklamere for ulovlige spill, på konsulenter og på annen type aktivitet for å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Under innspillsmøtet med komiteen og ulike aktører fra spillbransjen fikk vi høre at tiden er overmoden for å slippe til kommersielle krefter i Norge. Aktører med stor profitt til private eiere, gjerne etablert i områder av verden som ikke akkurat er kjent for sin rettferdige skattepolitikk, tok til orde for dette. Det er en usedvanlig dårlig idé. Ikke bare Arbeiderpartiet synes det, det har vi også idretten, frivilligheten og norsk kulturliv med oss på. Også mange i denne sal er enig i dette, at den norske enerettsmodellen, med en ansvarlig spillpolitikk, arbeider mot avhengighet og genererer milliarder i inntekter til lag og foreninger over hele landet. Modellen er verdt å kjempe for. Det er verdt å kjempe for at f.eks. hvert sekstiende øre av penger spilt hos Norsk Tipping, går til gode formål. Dette er kjernen i det vi debatterer i dag, det er også det som står på spill.

Jeg er glad for at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen la fra seg tanken om at det skulle bli konkurranse i spillmarkedet, men vi skal ikke glemme at dette egentlig var deres ønske, i hvert fall i deler av regjeringen. Det er muligens også derfor vi ikke ser flere tiltak i dagens melding for å stenge ute de utenlandske spillselskapene.

Som mor til tre ungdommer opprører det meg når jeg ser at deres typiske tv-kanaler er fulle av reklame for spill, hvor lett spill kan vinnes, og hvor overskuddet forsvinner til alt annet enn norsk idrett. Men dette er regjeringens ansvar. De hadde i dag mulighet til å komme med tiltak, i stedet vokser disse selskapene seg store og sterke på Høyre og Fremskrittspartiets regjeringsvakt, muligens var det også målet.

Sonja Mandt (A) [14:11:50]: Enerettsmodellen er en sikkerhet for regulering av at spill foregår i ansvarlige former, samtidig som spilleoverskuddet går til viktige oppgaver for samfunnet. Derfor er det bra at Høyre og Fremskrittspartiet nå forsvarer modellen, selv om Fremskrittspartiet i regjering og Fremskrittspartiets stortingsgruppe heller ikke i denne saken mener det samme, og at det også blir sådd tvil her i salen.

Spill er for mange gøy og spennende, men for noen er spill en utfordring, og det å avgrense det er viktig. Det finnes ulike former, og jeg håper at alle muligheter blir tatt i bruk. Vi ser at Norsk Tipping er i forkant, men vi ser at utenlandske spillselskaper ikke har lyst til å gjøre det samme. Aggressiv markedsføring gjør at hverdagen for spilleavhengige er vanskelig. Det gjør inntrykk – i høring – å høre at folk som er innlagt for sin avhengighet, blir kontaktet av selskap som tilbyr gratis spill eller nye bonuser. Det er det samme som at polet skulle ringe til rusmiddelavhengige og fortelle om sin nye vin og gi gode tilbud. Det viser at slike selskaper bør bekjempes, ikke tillates å reklamere for sine spill – med eller uten gamle idrettsfolk og artister.

At det er nødvendig at samfunnet må investere i så mange behandlingstilbud for spilleavhengige som det nå gjøres – sammen med frivillige – viser utfordringene vi har. Spilleavhengige i Norge mener at det tilbudet som gis, er for dårlig, særlig i distriktene, og at det må mer kunnskap til om hva som kan gjøres bedre. Familier ødelegges, og for altfor mange rakner livet når spillingen overtar. Det bør bekymre oss.

Om flere får sjansen til å drive på spillmarkedet i Norge, øker det presset. Derfor fremmer vi også forslag som går på begrensning av reklame, også for de lovlige. Men når 90 pst. av tv-reklamen kommer fra de utenlandske spillselskapene, må det settes inn tiltak overfor disse. Derfor har vi forslag om å hindre reklame for ulovlige spill.

Så har vi et annet tiltak som gjelder bingo, det er en 30-sekundersregel som gjør at folk får tid til å tenke seg om. Sammen med Kristelig Folkeparti ønsker vi å videreføre dette. Man trenger ikke å gjøre det spillet mer attraktivt, som det heter i begrunnelsen for å endre det. Målet må være at færre spiller. 30-sekundersregelen har vært effektiv for å redusere risikospilling, og derfor bør den beholdes – igjen for å dempe presset mot dem som er spilleavhengige.

Svein Harberg (H) [14:14:52]: Jeg har lyst til å slutte meg til de representantene som har vært på talerstolen og ærlig og oppriktig sagt at dette er krevende. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Når vi diskuterer spillpolitikk, har jeg en ekkel følelse i magen. Gjør vi nå det riktige? Tar vi nå de grep vi burde ta? Det er krevende.

For det første er det krevende fordi denne aktiviteten avstedkommer en situasjon der mange mennesker får problemer. Her synes jeg ikke det er så interessant å tenke prosenter, men det er mange mennesker og deres familier som får problemer fordi vi har denne aktiviteten. Heldigvis har vi gjort grep som gjør at det blir færre, og at det blir bedre oppfølging, men det er fortsatt en utfordring i spillpolitikken at vi vet at aktiviteten skaper problemer for enkeltmennesker.

Den andre utfordringen er at det er et tilbud i enorm endring. Her skjer det nye ting hele tiden. Brukervanene endrer seg. Det er nye plattformer. Det er helt nye måter å tenke på. Generasjoner tenker på en helt annen måte. Og det tredje er selvfølgelig det internasjonale aspektet som gjør at tilgangen over landegrensene er en helt annen enn i dag. Dette skal vi forholde oss til og lage en streng, men rettferdig politikk. Det òg er utfordrende.

Norsk Tipping har riktignok innført en innsatsgrense, og det må vi kunne si at er etter at vi fra komiteen har tatt det opp med dem flere ganger. Men jeg blir litt forundret når det er snakk om utenlandske selskaper som driver så veldig aggressiv markedsføring, samtidig som Norsk Tipping glorifiseres. Det er jo mye markedsføring fra Norsk Tipping òg, og de har et klart uttalt mål om å nå flere unge med sin aktivitet. Jeg synes det er krevende, men vi må finne de beste løsningene i den situasjonen vi er i.

Så er det dette med hvem som skal få av overskuddet. Ja, det òg er krevende. Noen ramler ut. Noen vil få endrede rammebetingelser. Det er for så vidt ikke noe nytt i politikken. Og der har vi òg prøvd å finne den ordningen som gir mest mulig rettferdighet og mest mulig tilgang.

Så må jeg si at når vi hører folk fra de rød-grønne partiene som stiller spørsmål ved hvordan vi har kommet fram til det vi har gjort, ja, da kan vi jo referere til deres eget budsjettframlegg i overgangen på vei ut av regjeringskontorene, der de nettopp valgte disse tre organisasjonene til å motta disse midlene. Det er altså ikke noe nytt.

Arild Grande (A) [14:18:17]: Det påstås fra regjeringspartiene fra denne talerstolen at den rød-grønne regjeringen hadde landet på en modell. Det er med all respekt feil, og det hevdes at man her har skiftet mening. Det er ganske interessant at den kritikken kommer fra partier som for det første allerede nå i denne debatten varsler på forhånd at de kommer til å endre mening, og at de kommer til å diskutere hele den norske spillmodellen på nytt i neste stortingsperiode eller på sikt. Samtidig vet vi at de samme regjeringspartiene har skiftet syn ikke bare én gang, men to ganger når det gjelder inngangskriteriene, hvor regjeringen først foreslo at grensen skulle være på 20 mill. kr, så endret man gjennom forhandlinger i komiteen til 15 mill. kr, og så får vi nå et løst forslag i salen hvor det skal tas stilling til 10 mill. kr.

Det vi hører gjennom debatten her, er at det kun er Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti som står opp for den norske modellen, som for framtiden sikrer inntekter til kultur, frivillighet og idrett. For Høyre er visstnok klar til å drøfte nye modeller ganske snart. Fremskrittspartiet sier åpent at de er imot enerettsmodellen, og Venstre fremmer forslag om lisensordning. Det er jo det som er det nye i denne debatten, som vi opplever her i dag, og det synes jeg faktisk er ganske dramatisk. For uansett hvilken modell vi velger – og vi kan diskutere til krampen tar oss, størrelsen på nøkler osv. – vil det som vil være avgjørende for alle organisasjonene i denne ordningen, være at vi også for framtiden klarer å bevare en spillmodell hvor vi hindrer de ulovlige spillene, og hvor vi sikrer at inntektene kommer fellesskapet, frivilligheten, idretten og kulturen til gode.

Kulturministeren påstår her i salen at de nå står opp for enerettsmodellen, men da anbefaler jeg kulturministeren å ta en prat med sitt parlamentariske grunnlag i Stortinget.

Så spurte Senterpartiets Marit Arnstad om hva konsekvensene vil være ved å senke inngangskriteriet til 10 mill. kr. Vi trenger, før vi kan ta stilling til et sånt forslag, at kulturministeren til Stortinget sier noe om: Hva vil dette medføre i antall organisasjoner, og hvordan vil dette påvirke tildelingen framover?

Så vil jeg komme med en stemmeforklaring: Arbeiderpartiet støtter forslag 18 og 19 fra Kristelig Folkeparti og forslag 21 fra Venstre.

Så en liten kommentar til forslag 27: Vi mener at Flyktninghjelpen er ivaretatt med det forslaget vi fremmer om å gå for modell 2, men jeg skjønner at det her fremmes, da den faller helt ut gjennom modell 1, og jeg forutsetter at regjeringspartiene finner løsninger, selv om det ikke sikrer forutsigbarhet og trygghet slik det er fremmet i dag.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:21:43]: Jeg er som sagt glad for at regjeringspartiene og Venstre støtter Kristelig Folkeparti i å sette minstegrensen i søknadsgrunnlaget for Norsk Tippings overskudd til samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner til 10 mill. kr. Jeg ser fram til å høre kulturministeren si noe om konsekvensene av dette. Men jeg håper at regjeringspartiene og Venstre også vil være med på å vurdere forslag nr. 14, nemlig at vi ber regjeringen ved fordelingen av Norsk Tippings overskudd til samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner legge hele organisasjonens totale kostnader til grunn for beregningen – og ikke bare sentralleddet.

Ellers er jeg glad for at Arbeiderpartiet varsler at de støtter Kristelig Folkepartis forslag nr. 18 og 19 – nr.18 er å be regjeringen om å kartlegge tilbudet til spilleavhengige og fremme forslag til tiltak som bedre ivaretar spilleavhengige der mangler avdekkes. For det viser seg at når det gjelder tilbudet til de spilleavhengige, er det ganske ujevnt fordelt rundt om i landet, det er litt avhengig av hvor du bor. Og sånn bør det ikke være. Så jeg er glad for den støtten. Jeg håper også at regjeringspartiene og Venstre vil vurdere å støtte disse to forslagene. Jeg kan ikke se at det skulle være noe i veien for det.

Når det gjelder forslag fremmet av de partiene som ikke sitter i komiteen, vil jeg bare varsle at Kristelig Folkeparti vil støtte Venstres forslag nr. 21 og 25.

Ketil Kjenseth (V) [14:23:51]: Til debatten om enerettsmodellen og en lisensordning, som Venstre fremmer forslag om i dag: Noe av det vi diskuterer knyttet til en lisensordning, er nettopp ønsket om å regulere dem som vi i dag ikke får regulert. Og da snakker vi om det digitale kringvernet. I hvilken grad er Norge i stand til å holde aktører utenfor? Det ser vi i dag er svært vanskelig, enten fordi det kommer spillmuligheter på internett, eller fordi man kan reklamere på tv, tv-sendinger som sendes fra helt andre land, til norske forbrukere i Norge, og hvor vi er del av internasjonal lovgivning, som Stortinget vanskelig kan gripe inn i.

Dette er, som flere har vært inne på, en krevende debatt. Venstres holdning til dette er ikke at vi vil oppheve enerettsmodellen fordi det er et monopol som bare idretten vinner på. Tvert imot – vi ønsker å bevare og regulere den type aktivitet. Og igjen, med en sånn diskusjon kan det komme enda flere til gode enn dem som får muligheten til å få fordelt midlene i dag.

Så til diskusjonen om tilgangen til tippemidlene og de 10 mill. kr som nå blir satt som en grense for å ta del i midlene: Ingen har vært veldig konkrete på hvor mange som faktisk taper på det, og det er altså opp mot hundre organisasjoner som nå ikke får tilgang til disse midlene. Det er jo et betydelig antall, og at svært få diskuterer den konsekvensen, er litt overraskende. Venstre prøvde på å få inn et forslag der vi tar litt av potten og setter av til fordelingsnemnda i Bufetat, som allikevel fordeler til alle disse organisasjonene allerede på ganske objektive kriterier. Det har vi ikke nådd fram med, men vi er veldig glad for at flertallet går inn for at det skal være 10 mill. kr, det er tross alt mer demokratisk. Det gir flere anledning til å få tilgang til pengene. Etter hva jeg så av komitéinnstillingen, innstilte alle de store partiene på at 15 mill. kr skulle være grensen. Man er kommet ned fra 20 mill. kr, men det ville vært en veldig topping av midlene. De som har vært på oss i disse debattene om fordeling av midlene, er alle de store institusjonene som har råd til å ha et lobbyapparat, mens alle de hundre som sliter med å få endene til å møtes, ikke har de ressursene. Noe vi også skal merke oss i denne debatten, er at vi gjør noen av de sterkeste betydelig sterkere uten at vi gir dem et klart mandat for hva de skal bruke pengene til.

Svein Harberg (H) [14:27:04]: Først av alt skal det ikke være tvil om at den rød-grønne regjeringen tok sine bestemmelser. Jeg refererer fra budsjettet som ble lagt fram for 2014:

«Det er ikke rimelig at tidligere automatinntekter skal fungere som et permanent kriterium for fordeling av disse midlene.»

Det skrev de altså. Og de skrev at på grunnlag av høringen hadde departementet fastsatt nye kriterier for hvilke organisasjoner som kan søke om disse midlene. Og det stod at de som var i ordningen i dag, skulle over i en ny ordning basert på de nye, mer objektive kriteriene. Og til slutt står det:

«Regjeringen» – altså Stoltenberg II – «legger imidlertid opp til at tre organisasjoner som har særskilte beredskapsoppgaver sikres en fast andel etter overgangsperioden for å unngå at beredskap- og redningstjenester svekkes i framtiden. Dette gjelder Røde Kors, Redningsselskapet og Norsk Folkehjelp.»

Det er ganske tydelig. Jeg hører at Grande mener de ikke hadde bestemt seg for noe, men det hadde de altså, og det er det som videreføres. Det må jo være bra.

Så bare et lite punkt som har fått lite omtale – representanten Mandt var for så vidt inne på det, med motsatt fortegn av det jeg vil – om at i bingoaktiviteten er det nå en liten endring som gjør det mer attraktivt å spille på bingospillene til disse entreprenørene. De har hatt en stor nedgang fordi Norsk Tipping har satt inn automater som du kan stå og spille på kontinuerlig, mens det har vært sterke krav om at det skal være 30 sekunder mellom spillene hos de andre. Det er jo særdeles ulike vilkår. Nå retter vi litt opp i det, slik at de kan få sin inntekt.

Til slutt en kommentar til hva det er enighet om og ikke. Jeg synes kanskje Arild Grande kunne ventet til avstemningen. Da vil han se at det er et solid flertall i Stortinget for å videreføre enerettsmodellen. Det er altså avstemmingen i salen som forteller det. Det må være ganske desperate tanker som gjør at en må prøve å så tvil om det når en om få timer skal ha en avstemning som viser at det er stor enighet om det. Men samtidig er det slik at flere talere, inklusive meg selv, er klar over at dette endrer seg så fort at vi må være villige til å se hvordan det endrer seg.

Det er utdelingen av overskudd til gode organisasjoner som er bærebjelken i denne virksomheten til Norsk Tipping. Det er en politisk skillelinje i akkurat den debatten som det er viktig å være oppmerksom på. Vi vil ikke – uansett deltagelse og overskuddsresultater – at den skal være den eneste rette. Det tror jeg heller ikke Arbeiderpartiet og Arild Grande ønsker. Hvis inntektene til organisasjonene går ned, må vi gripe fatt i det.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [14:30:22]: Representanten Harberg korrigerte det ene av de to budskapene i innlegget til Grande, så da kan jeg korrigere det andre.

På side 141 i stortingsmeldingen står regjeringens forslag om 15 mill. kr, så det er ikke noe man har ombestemt seg på. Det var det som ble fremmet som forslag i meldingen, og så har Stortinget nå senere et forslag til behandling om hvorvidt man skal senke grensen til 10 mill. kr. Det kan godt hende kulturministeren ønsker å si noe mer om det, men det er altså Stortinget som har tatt initiativ til det. Det er Kristelig Folkeparti som har fremmet forslaget og får flertall for det – og bør vel være glad for at det får flertall, for jeg regner med at de har gjort seg refleksjoner om hvorfor de ville ha det slik. Jeg er veldig glad for at Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet også støtter dette forslaget.

I tillegg vil jeg bare nevne at Høyre og Fremskrittspartiet også støtter forslag nr. 18 og forslag nr. 19 fra Kristelig Folkeparti, slik at det også er referert.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [14:31:32]: Jeg har lyst til å si at jeg håper flertallet som i dag støtter enerettsmodellen, gleder seg. Dette er en gledens dag for mange der ute, for mange familier og andre som er berørt av spilleavhengige, og som i dag er glad for at Stortinget legger opp til en forsvarlig spillpolitikk, der vi setter hensynet til de spilleavhengige aller, aller først. Og jeg tror vi som politikere skal være litt bevisst på at politisk spill kanskje ikke bør overskygge denne debatten, som er viktig for så mange folks liv. At det er mange barn, ektefeller og pårørende som opplever en forferdelig hverdag på grunn av at det er en spilleavhengig i familien, skal vi ha respekt for. Derfor gleder jeg meg over at et flertall i salen her i dag er så tydelig på at enerettsmodellen slår vi ring om – den skal være det helt sentrale i spillpolitikken.

Så er det viktig for meg bare å si at når det kommer til tv-reklame for uregulerte pengespillaktører, jobber vi fra regjeringens side aktivt for å få inn et eksplisitt unntak for pengespillreklame i direktivets virkeområde, nettopp for å få et større handlingsrom for nasjonale tiltak. Nylig fikk jeg positive signaler fra kommisjonen om at det kan være mulig å iverksette nasjonale tiltak med dagens direktiv. Det er også grunnlaget for at i hvert fall regjeringspartiene ikke støtter forslaget fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, nettopp fordi det er en god prosess for det, og der vi får veldig gode signaler.

Det andre er knyttet til blokkering og DNS-varsling. Vi hører nå fra veldig mange av dem som har innført det, at det det gir en effekt på, er informasjonstiltak, og at det ikke er et tiltak egnet for å stanse ulovlige spilltilbud.

Til forslaget om å utvide Lotteritilsynets fullmakter og flere andre forslag: I hvert fall ett av dem er allerede iverksatt. Det er grunnen til at i hvert fall regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, ikke støtter de forslagene som fremmes av Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Dette er ting som er i prosess, forslag som er praksis allerede i dag.

Jeg opplever at det er veldig stor enighet i denne salen om pengespillpolitikken framover.

Arild Grande (A) [14:34:48]: Først til historieskriving. Ja, det er riktig at vi mente – og fortsatt mener – at det at man tidligere hadde automatinntekter, ikke skulle være grunnlag for den framtidige tildelingen. Det står vi ved. Samtidig er det slik at når man lager nye modeller, er det ulike hensyn man skal ivareta. Som jeg sa tidligere i debatten: Det er fordeler og ulemper med både modell 1 og modell 2, og vi har gått grundig inn i dem, med et åpent sinn.

Når vi skal ta stilling til saker som er særdeles viktige for dem det gjelder – organisasjonene – men også for de formålene som organisasjonene har, er det viktig at Stortinget evner ikke bare å tenke prinsipielt, men også å tenke rasjonelt på hvordan de grepene vi gjør i dette hus, påvirker hverdagen til organisasjonene, til folk. Vi har landet på, etter mye tenking, at modell 2 er den som best ivaretar hensynet til beredskapsorganisasjonene – som vi også var opptatt av, som det helt riktig pekes på, og som ivaretas i begge modellene – at vi sikrer forutsigbarhet for de 7H, som var inne i ordningen, men som med modell 1 vil risikere store kutt og reduksjon i sin virksomhet og i sitt arbeid overfor medlemmer og andre folk, og at man slipper til nye organisasjoner, som vil være de som i framtiden vil oppleve den største veksten. Det har vi landet på, og det mener vi ivaretar og balanserer flere ulike hensyn.

Hadde Høyre bare vært like ivrig etter å jobbe for tiltak som sikrer den norske enerettsmodellen, den norske spillmodellen og de spilleavhengige, som de har vært etter å granske gamle dokumenter, tror jeg at vi kunne ha fått til noe bra – men det er de tydeligvis dessverre ikke. Så pekes det på av Høyre-representantene at det vil være ny teknologi som skaper behov for at man ser helt nytt på dette feltet. Det er jo ikke noe nytt at det kommer ny teknologi – internett kom for ganske lenge siden, folkens. Til det at det er en ny teknologi: Det er jo en løpende utvikling hele tiden, som Norsk Tipping håndterer helt utmerket.

Det som er det viktige her, er om man er villig til å stå opp for enerettsmodellen, om man er villig til å stå opp for de spilleavhengige, og om man er villig til å gjøre det som kreves for å hindre ulovlige spill. Men også på det området ser vi de klassiske skillelinjene mellom høyresiden og venstresiden i politikken – i viljen til å bruke de virkemidlene vi har.

Det er ikke politisk spill å fremme forslag som vil ivareta de spilleavhengige, men det er politisk spill å påstå at man er for å beskytte spilleavhengige, men stemmer imot alle forslag som vil ivareta dem.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [14:38:01]: Jeg hadde tegnet meg for å svare representanten Arnstad, for det glemte jeg i sted, men jeg må bare igjen kommentere representanten Grande. Det med politisk spill er ikke så veldig interessant. Jeg tror alle i salen her skjønner hva representanten Grande driver på med. Det er snart valgkamp. Men når det er sagt: Det som bekymrer meg, er den usikkerheten representanten Grande og Arbeiderpartiet nå sprer overfor de spilleavhengige og deres familier. Regjeringen har foreslått enerettsmodellen. Regjeringen får flertall for sin politikk i denne salen i dag. Stortinget kommer mest sannsynlig til å vedta at man ønsker enerettsmodellen som førende for norsk spillpolitikk. Det er det Stortinget mest sannsynlig vedtar, og da synes jeg kanskje at stortingsrepresentanter bør forholde seg til det.

Men så til representanten Arnstads spørsmål. Hun var bekymret for at dette var en hybridmodell, og at det var lite prinsipielt. Det er jo et Stoltenberg II-budsjett, hvor de skisserer modellen, både med beredskapsorganisasjonene som skal trekkes ut, og at flere skal involveres, som vi har basert vårt arbeid på. Vi har lagt til grunn Stoltenberg-modellen. Vi ble veldig overrasket over at Arbeiderpartiet ikke ville støtte sin egen modell og lurer litt på hva som har skjedd, men jeg er glad for at regjeringen får flertall for sin modell i dag.

Når det gjelder summen på 10 mill. kr, er det lavere enn det regjeringen foreslo. Vi foreslo 15 mill. kr. Det jeg kan svare for, er at det i overgangsordningen har kommet inn ca. 40 nye organisasjoner i løpet av de årene vi har hatt det. Det vil helt sikkert øke, nettopp fordi denne ordningen skal være dynamisk og basere seg på objektive kriterier. Klarer organisasjoner som søker tilskudd, å basere seg på de objektive kriteriene, vil de få en mulighet til å komme inn under ordningen. Det vil helt sikkert øke ettersom overgangsordningen nå er endret, og man setter beløpet til 10 mill. kr. Med en lavere grense vil flere komme inn, men når det gjelder eksakt tall, håper jeg at man har forståelse for at det er vanskelig å si her, ettersom ordningen er dynamisk, og antallet organisasjoner vil endre seg underveis.

Svein Harberg (H) [14:41:10]: Jeg har lyst til å takke for debatten. Det er en spennende og utfordrende debatt, og det har innleggene vist. Jeg synes Arild Grande kom godt inn på det i sitt siste innlegg – ja, her er det rett og slett politiske skillelinjer. Her er det noen som har klokkertro på at et vedtak på Stortinget endrer adferden til det norske folk – de som altså spiller spill som er utenfor våre landegrenser – en klokkertro på at det kun er staten og et statlig selskap som vil følge lover og regler og kan være et velfungerende system for framtiden, mens noen av oss er villig til å se på alternative løsninger. Og ikke minst er det noen som har klokkertro på at det er kun en statlig modell som vil sikre inntekter i framtiden. Der kan historiefortellingen komme til å vise oss noe helt annet.

Men som sagt, jeg takker for debatten. Vi kommer nok tilbake til den, enten en liker det eller ikke.

Arild Grande (A) [14:42:23]: Vi tror nok ikke at folk endrer adferd bare fordi vi fatter et vedtak her, men vi er ganske tydelig på at vi har en tro på at hvis Stortinget faktisk fatter et vedtak om at vi ønsker å hindre reklame for ulovlige spill, vil det ha en effekt på markedet. Vi tror at hvis Stortinget hadde vært villig til å stemme for forslaget som vil gi Lotteritilsynet bedre virkemidler for å hindre transaksjoner, ville det ha påvirket markedet. Vi har fremmet en rekke forslag her som ville ha bidratt til at de spilleavhengige hadde fått en bedre beskyttelse, til at vi har fått regulert dette markedet, og til at vi har fått begrenset adgangen til ulovlige spill.

Men det nekter høyresiden å være med på. Det vitner om at her har vi en regjering med et parlamentarisk grunnlag fra Venstre som innerst inne ønsker en helt annen modell, og det var jo det hele regjeringsperioden startet med, at man ønsket å åpne opp for mer lisens til utenlandske spill, og at man ikke har vilje til å gjøre noe som helst for å beskytte de spilleavhengige og for å hindre de ulovlige spillene på markedet. Der har regjeringen måttet slå retrett når det gjelder akkurat dette med lisenser, mens grunnholdningen har kommet til uttrykk fra denne talerstolen, fra Kårstein Eidem Løvaas, fra Anders Anundsen og fra Venstre, som gir uttrykk for at de innerst inne ønsker en helt annen modell. Da føler jeg meg ikke trygg på at forutsigbarheten er ivaretatt for frivilligheten, og det er et spørsmål som bør bekymre alle, uavhengig av hvilket syn man har på nøkler og den modellen som nå blir vedtatt.

Så har ikke vi registrert at statsråden har noe svar på hva en senkning til 10 mill. kr vil bety i forhold til antall organisasjoner og hvordan det vil påvirke tilskuddet til de organisasjonene som er i ordningen. Da mener jeg at det er ganske uforsvarlig at Stortinget skal, over bordet, vedta en stor endring i tilskuddsordningen uten at vi i det hele tatt har reflektert over, eller fått utredet, konsekvensene av det. Med det tatt i betraktning kan ikke vi være med og støtte det, selv om det i og for seg kunne vært interessant å få se nærmere på om det ville ha bidratt til at flere får muligheten til å slippe til, men vi kan ikke risikere at det blir ytterligere uforutsigbarhet for organisasjonene som skal få tildelt midler fra spilleoverskuddet.

Med dette takker jeg for en debatt som tydelig klargjør skillelinjene i norsk politikk, hvor vi har en regjering som ikke er villig til å ta det ansvaret de har på vegne av de spilleavhengige og på vegne av spillmodellen som sikrer inntekter til frivilligheten i framtiden. Det synes jeg er beklagelig.

Anders Anundsen (FrP) [14:45:30]: I mine svakeste øyeblikk skulle jeg ønske verden var så svart-hvitt som det representanten Grande gir uttrykk for. Jeg blir nesten overrasket over at vi fra den nasjonale talerstolen i Stortinget får en sånn dogmatisk karakteristikk og karakterisering på et politisk område som er så komplekst at representanten Grandes parti selv har endret standpunkt. Jeg synes ikke det taler til politikkens fordel at man på et sånt område hvor faktisk veldig mye bokstavelig talt står på spill, bruker talerstolen til å lage dogmer om dem som mener noe annet enn det en selv gjør.

Det har vært en ganske reflektert debatt på veldig mange områder, men det har også vært veldig tydelig at særlig Arbeiderpartiet og Senterpartiet har lagt til grunn at det finnes bare én løsning på alle problemer til evig tid. All erfaring viser det motsatte. Men den erfaringen viser også at veldig ofte er det vi som politikere som kanskje er mest bakstreversk i forhold til å se de nye løsningene og utfordringene. Jeg synes vi skal merke oss at det fortsatt er et tidligere regjeringsparti, SV, som står for den fordelingsmodellen som Arbeiderpartiet og Senterpartiet sto for tidligere. Jeg synes det er verdt å merke seg at i et replikkordskifte tidligere i dag ble representanten Arnstad spurt om hva det er som har endret seg fra modellvalget som den rød-grønne regjeringen la til grunn i budsjettet, som vi fikk referert fra talerstolen, til i dag. Og representanten svarte at det er lagt frem en melding som støttet opp om den tidligere regjeringens standpunkt, og da måtte tydeligvis Senterpartiet og Arbeiderpartiet snu.

Jeg er veldig glad for at flertallet i denne sal i dag lander på riktig side, og jeg er også glad for at veldig mye av debatten har vist hvor viktig det faktisk er å ha en noenlunde edruelig tilnærming til en kompleks problemstilling som rammer mange fremover. Det er ikke slik at det er én løsning som er varig det aller beste for alle alltid. Det burde i hvert fall erfaring ha vist oss.

Tone Merete Sønsterud (A) [14:49:02] (ordfører for saken): I august 2013 satte Stoltenberg II-regjeringa ned det såkalte Grund-utvalget, som fikk i oppdrag å kartlegge fagskolenes status, kvalitet, kobling til arbeidslivet, kompetansebehov og samspillet med høyere utdanning. NOU-en med navnet Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalg kom i desember 2014 og to år etter kom Meld. St. 9 for 2016–2017, Fagfolk for fremtiden, som vi nå har til behandling.

Arbeidet med meldinga har vært omfattende, og mange har vist stor interesse for saken. Den 19. januar ble det gjennomført høring, hvor 29 organisasjoner ga gode innspill og kommentarer. I tillegg har komiteen og undertegnede mottatt en rekke skriftlige innspill fra bl.a. fylkeskommuner og offentlige og private fagskoler. Det har vært avholdt en rekke særmøter med de forskjellige partiene, så alle sider av saken er godt belyst og vurdert, og det gjenspeiles i den innstillinga som fremmes i Stortinget.

I all hovedsak er man enige om at det er mye bra i meldinga, og de fleste av de 48 forslagene har fått støtte av komiteen. Jeg kommer ikke til å gå gjennom alle, men la meg i stikkord nevne at vi har vært opptatt av fagskolens plass i utdanningssystemet, styring av fagskolesektoren, viktigheten av skolenes tilknytning til arbeidslivet, finansiering, forvaltningsansvar, eierskap og studentenes status og vei gjennom utdanningen.

Noen forslag har fått mer oppmerksomhet enn andre – et er diskusjonen om studiepoeng kontra fagskolepoeng. Her har det vært mange innspill og stort engasjement. Komiteen har merket seg at fagskolepoeng er lite kjent og anerkjent blant studenter og i arbeidslivet. Mange mener at innføring av studiepoeng ville kunne øke fagskolens attraktivitet og status. En enstemmig komité støtter regjeringas forslag om å endre fagskolepoeng til studiepoeng, slik det er beskrevet i meldinga.

Stor interesse har det også vært om regjeringas forslag om å evaluere reformen etter tidligst fem år. Komiteen er enig med dem som mener at dette er for lang tid, og ber derfor regjeringa foreta en midtveisevaluering etter tre år og en full evaluering etter fem år. Det er viktig å få raskest mulig kunnskap om effekten av tiltakene i meldinga og om de fungerer. Hvis ikke må en vurdere andre tiltak for å få ut den effekten av reformen som en vil ha.

Komiteen er opptatt av at fagskoleutdanningene skal gi solid høyere yrkesfaglig utdanning basert på arbeidslivets behov, og at det skal bygge på det formelle trepartssamarbeidet. Derfor fremmes det forslag hvor vi ber regjeringa sikre at fagskolestudentene og partene i arbeidslivet inkluderes i dialogmøtene og andre relevante arenaer med regionene og fagskolesektoren. Det er bra. Det er bare så synd at det kun er Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som mener at det er partene i arbeidslivet som også skal være representert i fagskolestyrene.

Komiteen mener at regjeringas forslag om å kalle fagskoleutdanning for høyere yrkesutdanning er noe upresist, og mener det bør kalles høyere yrkesfaglig utdanning. Flertallet i komiteen støtter ikke regjeringas forslag om at høyskoler og universiteter skal kunne drive fagskoleutdanning, med mindre dette organiseres gjennom forpliktende samarbeidsavtaler mellom en fagskole og et universitet eller høyskole, bl.a. fordi dette ville kunne bety at fagskolene mister noe av sin egenart, og det vil være en fare for at utdanningene blir akademisert. I meldinga uttrykker regjeringa selv bekymring for en akademisk drift av de yrkesrettede utdanningene, men likevel vil Høyre og Fremskrittspartiet åpne for dette. Jeg er usikker på hva Venstre egentlig mener, men regner med at de vil redegjøre for det.

Komiteen er positiv til regjeringas forslag om finansiering og at tilskuddet til fagskoleutdanning skal være et øremerket tilskudd til fylkene over statsbudsjettet. Mange hadde nok ønsket at skolene skulle få staten som eier, men den saken ble avgjort av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og SV da Stortinget behandlet Meld. St. 22 for 2015–2016 i fjor.

Det siste punktet jeg vil nevne i dette innlegget, er kravet til realkompetanse. Med unntak av Senterpartiet støtter komiteen regjeringas forslag om å innføre en aldersgrense på 23 år for opptak. Flertallet mener det er viktig at fagskolene faktisk blir en høyere yrkesfaglig utdanning som ligger på et nivå over videregående opplæring. Nå vil fagskolene få den samme ordningen som er i universitets- og høyskolesektoren, men komiteen mener at det bør kunne gjøres unntak for kunstfagskoler, slik det er i opptaksforskriften for høyere utdanning. Litt merkelig er det derfor at det bare er Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet som fremmer forslag om dette.

Jeg fremmer de forslagene som Arbeiderpartiet er med på i innstillinga.

Norunn Tveiten Benestad (H) [14:54:03]: I dag legger vi et nytt kapittel til utdanningshistorien i landet vårt, slik jeg ser det. De siste 30–40 årene har vi hatt en formidabel økning i antall studenter ved våre universiteter og høyskoler. Et høyere utdanningsnivå har vært et stort gode for vårt samfunn og fellesskap. Det er investert mye for å løfte universitets- og høyskolesektoren, og det er bra.

Men i iveren etter å klare dette har vi langt på vei oversett det potensialet som ligger i yrkesfagene og de yrkesfaglige utdanningsløpene. Dette har fagskolene lidt under. Vi har ikke satset nok på utdanningsmulighetene for unge mennesker som har ønsket seg en utdanning på yrkesfagenes premisser. Den trenden snur vi i dag med regjeringas stortingsmelding om fagskolene.

Vi har en industri og et arbeidsliv som er i sterk endring. Da trengs fagarbeidere som både er lærevillige og omstillingsdyktige. Vi trenger fagarbeidere som har kompetanse til å møte morgendagens utfordringer i industri- og næringsvirksomhet både til lands og til vanns, og ikke minst i en internasjonal oppdrags- og arbeidssetting. Det har mang en fagarbeider i min landsdel opplevd. Derfor er jeg glad for at kunnskapsministeren med denne stortingsmeldinga legger til rette for at Norge nå endelig får muligheten til å utvikle et høyere yrkesfaglig studietilbud på fagskolens egne premisser.

Dette var også gjennomgangsmelodien da vi hadde høring om denne stortingsmeldinga. Et godt eksempel på det er Forbundet for Ledelse og Teknikk, i LO, som ga denne karakteristikken:

«Dette er politikk som legger til rette for å gjøre fagskolen til den alternative høyere utdanningen den fortjener å bli omtalt som. Et første skritt mot å anerkjenne erfaringsbasert kompetanse som likeverdig akademisk. Politikk som setter mennesker i stand til å gjøre friere valg, og skritt i retning av å bygge et bredere og bedre utdanningssystem, som gir muligheter for utvikling av evner for flere.»

De signaler kunnskapsministeren nå gir om økt fokusering på kvalitet i denne utdanningen, vil bidra til å øke rekrutteringsgrunnlaget og til å bygge stolthet og selvtillit hos fagskolestudentene og dem som går ut i yrkeslivet med denne faglige ballasten. Derfor har det vært viktig at fagskolestudentene får studentrettigheter, påvirkningsmuligheter når det gjelder egne studier, og tilgang til velferdsgoder og samskipnader slik som andre studenter.

Det er ingen grunn til at det ikke skal stilles kvalitetskrav til disse utdanningsløpene slik det gjøres i universitets- og høyskolesektoren, så lenge det gjøres med respekt for yrkesfagenes egenart. Her trengs både et kvalitets- og et kvantitetsløft, men uten at fokuset først er på kvalitet, gir det liten mening å satse på volum. Når to av tre fagskolelærere mangler pedagogisk utdanning, ja, da påvirker det selvfølgelig utdanningskvaliteten.

Jeg er glad for at denne meldinga legger til rette for en bedre styring av fagskolesektoren, med nye retningslinjer for representasjon i styrene både fra lokalt arbeidsliv og fra studentene. Skal fagskolesatsingen lykkes, må det regionale næringslivet engasjere seg i utdanningene og satsingsområdene i fagskolene langt sterkere enn i dag, og fagskolene må være relevante og framtidsrettede. Det er fagskolenes unike mulighet.

Blant de nesten 50 tiltakene som foreslås i denne meldinga, er kvalitetsfokuset, tilgang til studentsamskipnadene, finansierings- og tilskuddsendringene blant de aller viktigste. Det samme gjelder ordninger for å få mer forutsigbarhet i overgangen fra fagskole til universitets- og høyskolesektoren, og omvendt. Nå åpnes det også for en treårig fagskoleutdanning der det trengs av hensyn til fagområdets egenart.

Jeg er både stolt over og glad for at det er en blå regjering som har åpnet for en høyere yrkesfaglig studievei, og at vi endelig har lykkes med å få lik betegnelse på studentenes valuta i form av studiepoeng, i fagskolen som i akademia. Det er en stor seier for yrkesfagenes anerkjennelse og for en kunnskapsminister som viser vilje til å satse på kvalitet i hele utdanningsløpet.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [14:58:44]: Det er på høy tid at fagskolesektoren løftes, og at fagskoleutdanningen får den status som den fortjener som høyere yrkesfaglig utdanning. Det bidrar denne meldingen til.

Vi kan trygt slå fast at fagskolene og den yrkesfaglige høyere utdanningen gjennom mange år har vært stemoderlig behandlet, ikke bare når det gjelder finansiering, men også når det gjelder plassering i utdanningssystemet og i hvilken grad det offentlige, politikerne og forvaltningen har involvert seg i utviklingen av skoleslaget. Vi i Fremskrittspartiet er derfor glade for at meldingen er så offensiv og konkret som den er. I meldingen foreslås til sammen 48 tiltak for fagskolesektoren, tiltak som bygger opp under regjeringens hovedmålsettinger for fagskoleutdanningene.

Fagskolemeldingen, som bl.a. bygger på Grund-utvalgets utredning, tar opp fagmiljøenes kompetanse, fagskolenes samarbeid med arbeidslivet og organiseringen av sektoren. De mange tiltakene som foreslås, vil bidra til å bedre utdanningskvaliteten og finansieringen av fagskoleutdanningene samt fagskolenes styringsordning og tilknytning til arbeidslivet.

Det er viktig at fagskoleutdanningene synliggjøres på lik linje med universitets- og høyskoleutdanningene, og Fremskrittspartiet er derfor fornøyd med forslagene om å innføre et nasjonalt opptakssystem for fagskoleutdanningene og at opptak til fagskoleutdanning synliggjøres på samme nettsted som samordnet opptak til universiteter og høyskoler.

Vi vil også trekke fram forslaget om å gi fagskolene rett til å være tilknyttet en samskipnad. Dette vil gi fagskolestudentene tilgang til studentboliger og velferdsgoder på lik linje med studenter på universiteter og høyskoler.

Et fagskoleløft er noe Fremskrittspartiet har arbeidet for i lang tid. For Fremskrittspartiet er det svært viktig å holde fram at en god fagutdanning, med svennebrev, fagbrev eller mesterbrev, er like gode utdanninger som en bachelor eller master fra en høyskole eller et universitet.

Det er av stor betydning at fagskolene nå både synliggjør seg selv og blir synliggjort som en godt integrert del av et helhetlig utdanningssystem. Her vil Fremskrittspartiet særlig understreke det store ansvaret som fylkene/regionene har med å sørge for at fagskolene blir mer kjent, både for elevmassen og for arbeidslivet.

Fremskrittspartiet er glad for at regjeringen i meldingen imøtekommer både arbeidslivets behov for relevant kompetanse og studentenes behov for en kvalitativt sterk fagutdanning på høyere nivå som et alternativ til en rent akademisk utdanning.

Noe vi har vært veldig opptatt av, er god utdanningskvalitet, og at fagskoleutdanningene skal være godt tilpasset arbeidslivets behov. Fremskrittspartiet ønsker at flere skal velge fagskoleutdanning i årene framover. Det vil bidra til økt verdiskaping og være til fordel for både næringsliv og viktige områder som helse- og omsorgssektoren.

En av årsakene til at vi har brukt lang tid på behandlingen av denne meldingen, er at vi har stor respekt for fagutdanning og derfor har satt oss godt inn i innspillene fra de involverte partene. En av detaljene som det var mange ulike meninger om, var om det skulle hete «fagskolepoeng» eller «studiepoeng». Her valgte vi å lytte til fagskolestudentene og landet derfor på «studiepoeng». Dette er en liten, men viktig detalj i det gode arbeidet denne meldingen gjør for å få til enklere og mer fleksible overgangsordninger mellom relevante fagskolestudier og høyskole- og universitetsstudier. Fagskolene skal først og fremst utdanne gode kandidater som kan gå rett inn i det verdiskapende arbeidslivet, men jeg vil gjerne understreke at det er positivt at de som ønsker å fortsette sin utdanning på universiteter og høyskoler, nå enklere kan gjøre det.

Fagskoleutdanninger gir stor valgfrihet og mulighet for å komme raskt ut i arbeid, men nå utvides også mulighetene for dem som vil fordype seg i spesielle fagområder. Overgangene mellom fagskole og relevante høyskole- og universitetsutdannelser blir enklere og mer fleksible, noe som er en stor fordel både for den enkelte student og for arbeidslivet.

Tiltakene i fagskolemeldingen vil sette fagskolene bedre i stand til å utvikle kvaliteten og tilbudet i utdanningene. Det vil bidra til å gjøre fagskolene mer anerkjente og synlige som et yrkesrettet alternativ til annen høyere utdanning, samtidig som det vil sikre næringslivet den kompetansen de trenger. Det er viktig å huske at et mesterbrev eller et fagbrev er like mye verdt som en mastergrad, og nå legges forholdene bedre til rette nettopp for at vi skal få flere verdiskapende fagarbeidere.

Anders Tyvand (KrF) [15:03:36]: Det har blitt sagt en del allerede i debatten om fagskolenes betydning, og at det er viktig å gi fagskolene et løft. Jeg er glad for at det er bred politisk enighet om det.

Jeg synes det var interessant å lese NOU-en som ble lagt fram høsten 2014, og den diagnosen som ble stilt på fagskolesektoren der, om at

«pasienten absolutt er oppgående, men likevel ikke helt frisk».

Fagskolesektoren har altså et uforløst potensial, og det er dette potensialet vi nå må klare å forløse. Og for at vi skal klare det, er det flere ting som må til. Vi må gjøre fagskolene til et mer interessant alternativ for studentene. Vi må stille tydelige krav som vil bidra til å sikre og heve kvaliteten i fagskoleutdanningen. Vi må sørge for at fagskoleutdanningen møter kompetansebehovet i arbeidslivet, og vi må sikre en god og forutsigbar finansiering. På alle disse punktene tar vi nå viktige grep.

Jeg er glad for at en samlet komité går inn for å erstatte benevnelsen «fagskolepoeng» med «studiepoeng», og jeg er glad for at fagskolene nå også får rett til å være tilknyttet en studentsamskipnad, og at det er flertall i komiteen som går inn for at dette skal gjelde uavhengig av skolens størrelse. Så er det en viktig anerkjennelse av fagskolene at vi nå innfører to ekstrapoeng for fagskoleutdanning ved opptak til universitet og høyskole.

Når det gjelder finansiering og eierskap, mener jeg at regjeringen har lagt opp til en fornuftig modell. Men for at dette skal fungere, er det helt avgjørende at fylkeskommunene, og etter hvert regionene, tar ansvaret sitt på alvor. Fylkespolitikerne må skaffe seg oversikt over hva som er kompetansebehovet i deres region, og sørge for at studietilbudet dimensjoneres på en måte som møter dette behovet. Så er det avgjørende at tilskuddet også er på et nivå som står i forhold til de reelle kostnadene i fagskolesektoren. Jeg mener at det også er et viktig prinsipp at det sikres likeverdige konkurransevilkår for private fagskoler og offentlige fagskoler når disse tilskuddene skal fordeles.

Så sier både stortingsmeldingen og innstillingen en del om behovet for et utdanningssystem uten blindveier. Det er viktig, men samtidig er det for meg viktig å understreke at en fagskoleutdanning er en fullverdig utdannelse, og at det ikke må være et mål at flest mulig skal gå videre fra fagskole og til universitet og høyskole senere.

Fagskolene har styrker og fortrinn som høyskoler og universiteter ikke har. De fyller en annen rolle, de dekker et annet behov. Jeg mener at det er fagskolene som er de beste til å drive fagskoleutdanninger, selv om vi også har noen institusjoner som etter hvert har fått solid erfaring både med høyskoleutdanning og fagskoleutdanning. Men jeg mener det er en dårlig idé å legge til rette for at universiteter og høyskoler lettere skal kunne etablere fagskolestudier. Det jeg først og fremst frykter, er at det vil føre til en akademisering av fagskolesektoren dersom institusjoner som har en akademisk kultur og tradisjon, også skal få prege dette skoleslaget framover.

Til slutt vil jeg understreke at når vi nå løfter fagskolene, gjør vi det fordi samfunnet har behov for den kompetansen som fagskolene bidrar med. Men for at vi skal få flere til å velge å ta en yrkesfaglig utdanning, må vi gjøre mer enn bare å løfte fagskolene. Da må vi også løfte yrkesfagene i videregående skole, og her har samarbeidspartiene på Stortinget gjort en del i perioden vi er helt på tampen av nå, ikke minst når det gjelder å øke lærlingtilskuddet. Men jeg mener at vi må gjøre mer – jeg mener at lærlingtilskuddet bør økes ytterligere slik at det kommer på nivå med kostnadene for opplæring i skolen. Så har jeg merket meg at kunnskapsministeren ikke vil love å være med på et slikt løft, men at lederen i Høyres programkomité syntes det var en god idé. Så jeg vil anbefale kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen å ta en god prat med mannen som ledet Høyres programkomité, og så er jeg helt sikker på at dere vil finne ut at dere har mye til felles, og at dere har mange felles mål for yrkesfagene.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [15:08:28]: La meg begynne med å si at det er på høy tid at fagskolemeldinga blir behandlet. Statsråden har som kjent proklamert at «det er fagskolens år i år», allerede i flere år, for så underveis å måtte innse at det ikke er blitt fagskolens år likevel. Så, på tampen av stortingsperioden, ble det endelig fagskolens tid. Om 2017 i praksis blir fagskolens år, er for tidlig å si – det avhenger av den videre oppfølgingen, men om meldinga kommer sent, så har jeg lyst til å gi ros til dem fra regjeringspartiene som har jobbet med dette. Jeg skjønner at det har vært noen sterke diskusjoner internt.

Generelt mener Senterpartiet at meldinga er en god oppfølging av NOU-en som kom for tre år siden. Senterpartiet har vært en forkjemper for de praktisk-estetiske fagenes og yrkesfagenes stilling i skolen i mange år. Så langt tilbake som på 1990-tallet kjempet Senterpartiet for at fagskolene skulle styrkes og ikke inkluderes i høyskolene, slik det var prat om den gangen.

Med vedtaket i dag tydeliggjøres fagskolene som «høyere yrkesfaglig utdanning» og et komplementært tilbud til universitets- og høyskoleutdanning. Håpet er at dagens ungdom, og voksne som allerede er etablert i arbeidslivet, ser potensialet fagskolene gir for videreutdanning og oppdatert kompetanse.

Statistisk sentralbyrås framskrivinger tilsier at vi risikerer å ha et underskudd på ca. 134 000 fagarbeidere i 2030. I dag er det kun ca. 15 000 studenter totalt som har valgt fagskole i Norge. Til sammenligning er det omtrent 250 000 studenter ved universitet og høyskoler. Det er på høy tid å løfte fram mulighetene et yrkesrettet alternativ til universitet og høyskole gir. Ikke minst er dette viktig i kjølvannet av den storstilte sammenslåingen av landets høyskoler som vi har vært vitne til. Strukturreformen i UH-sektoren innbefatter at viktige profesjonsfag nå er underlagt universitetene eller inngår i større høyskoler. Senterpartiet er litt bekymret for at dette vil kunne føre til ytterligere akademisering av en del profesjonsfag og gå ut over den praktisk ervervede kunnskapen, som også er helt nødvendig. Også i dette framtidsbildet kan fagskolene spille en enda viktigere rolle og kanskje ta over noen av oppgavene høyskolene tidligere ivaretok.

For Senterpartiet er fagskolene veldig viktige – dette fordi de gir høyere yrkesfaglig utdanning som direkte svarer til arbeidslivets behov for kompetanse, og fordi de er utarbeidet i nært samarbeid med samfunns- og arbeidsliv og raskt kan svare på og sikre behovet for oppdatert og spesialisert kompetanse som arbeidslivet etterspør.

Jeg kommer fra det fylket som har landets største fagskole, Fagskolen Innlandet, som ligger på Gjøvik. Skolen har over 1 000 studenter, de fleste på Campus Gjøvik, men også flere desentraliserte studietilbud i Oppland og andre fylker. Fagskolen er godt drevet og har en tydelig plass i utdanningssektoren i Oppland. Andre steder har det vært så som så med det.

Det har vært en utfordring for fagskolene at rollen deres har vært uklar. I Oppland har arbeidslivet hatt eierskap til og kunnskap om mulighetene som fagskoleutdanningen gir. Det har manglet en del på det i andre fylker. Jeg håper det vil endre seg nå, og at fylkespolitikerne griper fatt i utdanningen og sørger for å gi den den oppmerksomheten den trenger for å bli et godt alternativ til universitets- og høyskolestudier. I en tid med raske teknologiske endringer er det veldig viktig at utdanninger kan endre seg raskt, være fleksible og tilpasse seg nye trender og behov i arbeidslivet. Det er akkurat det som er fagskolenes styrke dersom samarbeidet med arbeidslivet er godt. Det er derfor veldig viktig at arbeidslivet nå får øynene opp for denne viktige utdanningen og verdsetter kompetansen de som utdanner seg der, får.

Senterpartiet er enig med regjeringa i at fylkeskommunene fortsatt skal ha ansvaret for finansieringen av fagskolene. Vi er også enig i de foreslåtte endringene som gir sterkere rettigheter til fagskolestudentene på linje med studenter i annen høyere utdanning. Vi mener likevel at studentenes rettigheter ikke skal være avhengige av størrelsen på fagskolen, og går derfor imot kravet om at en fagskole må ha over 50 studenter for å være en del av studentsamskipnadene.

En av de største diskusjonene rundt meldinga har vært om utdanningen ved fagskoler skal ha studiepoeng eller fagskolepoeng. Mens studenter ved universitet og høyskoler oppnår studiepoeng, gjør ikke de på fagskolene det. Det har kanskje vært noe forvirrende for arbeidsgivere. Jeg er glad for at representantene fra regjeringspartiene i komiteen har jobbet for dette, og at de har gått av med seieren. Senterpartiet tror en fellesbenevnelse vil bli til gagn for studentene og for skolene.

Iselin Nybø (V) [15:13:41]: La meg først få begynne med å takke saksordføreren for å ha lost oss gjennom denne meldingen. Det var en melding vi har ventet på lenge, men da den kom, opplevde iallfall jeg at den ble godt mottatt der ute, både i næringslivet og blant studentene. Så det er gjort en god jobb i departementet med å utarbeide meldingen. Jeg opplever at de også har vært lydhøre overfor det som skjer der ute, de temaene som er der, og de bekymringene som har vært.

Fagskolene våre er et viktig skoleslag, det er en viktig utdanning. En av de tingene som er så bra med fagskolene, er at det er en voldsom bredde i tilbudet de gir. Vi har alt fra fagskoler som driver med negledesign, til fagskoler som driver med teknisk offshore osv., og det er nettopp det som gjør dette skoleslaget så bra.

Jeg opplever at i alle fall fagskolene selv er veldig opptatt av at når en har blitt en fagskole, når en har den NOKUT-godkjenningen, så har en et stempel på at den utdanningen man tilbyr, er en god utdanning. Enten det måtte være innen negledesign, innen helse- og omsorgsyrkene eller innen teknisk offshore-fag, så er det de kommer med, noe de er stolte av, det er et tilbud som også er godt mottatt i næringslivet. For det som skiller fagskolene fra annen høyere utdanning, er jo nettopp den kontakten de har med næringslivet, og det at de klarer å snu seg raskt, at de i dialog med arbeidslivet klarer å tilpasse sine studietilbud slik at de kan brukes i de næringene som disse studentene skal ut i. Det største problemet til fagskolene, tror jeg, er at de ikke er kjent nok. Det er ikke nok folk som er kjent med tilbudet de gir, og hvor attraktiv en blir etter å ha gått på en fagskole. Her er det et stort potensial for å gjøre dette skoleslaget mer kjent.

Så er det mange som tror at hvis en velger yrkesfag, stopper karriereutviklingen etter at en har tatt fagbrevet. Det er så feil som det kan få blitt, men det er et problem at altfor mange tror at det er en blindvei å velge yrkesfag og dermed få et fagbrev.

En av de viktigste og største debattene i denne saken har vært dette med studiepoeng og fagskolepoeng. Det er viktig fordi det betyr mye, og stort fordi vi har diskutert det opp og ned og i mente, og det har også knyttet seg stor spenning til det. Jeg mener det var klokt av regjeringen å falle ned på studiepoeng, og det merkes jo når også hele komiteen slutter opp om det. Hva et studiepoeng er, er noe som er kjent for de aller fleste, mens færre kjenner til betegnelsen «fagskolepoeng». For dem som går på fagskolene, opplever jeg at dette handler om status og anerkjennelse for studiet de tar, at det kalles «studiepoeng».

Det er også et problem – i praksis – at det har hett «fagskolepoeng», for en har kanskje godt utdannede og meget godt tilpassede kandidater som har fagskolepoeng, men i kontakt med utenlandske kontrakter, entreprenører osv. som ikke kjenner til fagskolepoeng, foretrekker de en mindre kvalifisert, akademisk utdannet person med studiepoeng. Da har vi ikke oppnådd det vi vil, for her har vi flinke fagfolk som kan gjøre jobben, og som opplever at de blir satt tilbake fordi de ikke har studiepoeng å vise til.

Så skal vi selvfølgelig presisere at det ikke nødvendigvis er slik at fordi en har 10 studiepoeng i matte fra en fagskole, får en automatisk fritak hvis en går videre på en høyskole eller et universitet. Det må selvfølgelig gjøres en konkret vurdering på det.

Det er også viktig at vi får de smidige overgangene mellom fagskole og universitet, for det er ikke slik i dag at noen utdanner seg, og så er de ferdig utdannet. De som utdanner seg i dag, de må videreutdanne seg hele livet, de må gjerne ta flere utdanninger, de må tilpasse seg osv., og da er det viktig at vi har et så smidig system at en kan gå fra det ene til det andre. Og det har også komiteen vært tydelig på.

Helt til slutt vil jeg også knytte noen kommentarer til dette med studentsamskipnadene. Noen fagskoler har studenter som går der, som ikke har behov for viktige velferdstilbud, som f.eks. studentboliger, men andre fagskoler har studenter som trenger et slikt tilbud. Da er det viktig at de også kan knytte seg til samskipnadene, slik at de får det samme tilbudet som andre studenter.

Helt til slutt: Nå er det opp til fylkeskommunene virkelig å løfte fram fagskolene.

Audun Lysbakken (SV) [15:19:03]: Utdanningssektoren i Norge har en stor og grunnleggende utfordring. Mens Norge utdanner stadig flere akademikere, har yrkesrettet utdanning havnet i bakleksen. Det er stort behov for flere med yrkesfaglig utdanning.

SVs kunnskapsminister, Kristin Halvorsen, fikk derfor utarbeidet en tilstandsrapport for fagskolene, iverksatte flere tiltak for å gi grunnlag for videreutvikling og styrking av fagskolene, og ikke minst nedsatte hun Grund-utvalget for å gjennomgå hele fagskolesektoren. Vi synes nok at det har tatt for lang tid å følge opp det arbeidet, men jeg er glad for at vi nå er her og kan ta et viktig steg videre for fagskolesektoren.

Vi må styrke fagskolene som høyere yrkesfaglig utdanning, og vi må få på plass flere studieplasser. Fagskolene opplever økte søkertall. Det er rekordmange kvalifiserte søkere som ikke har fått studieplass, både på de private og de offentlige fagskolene. Framskrivningene av kompetansebehovet viser at vi kommer til å få en mangel på fagarbeidere estimert til et underskudd i 2030 på 134 000, og at det derfor er behov for å øke utdanningskapasiteten betydelig i årene framover. SV mener derfor at det må utarbeides en forpliktende opptrappingsplan for studieplasser ved fagskolene med sikte på å øke utdanningskapasiteten betraktelig sammenliknet med de studenttallene vi har i dag.

SV etterlyser også bedre balanse mellom yrkesfaglig og akademisk kompetanse. Når yrkesrettet utdanning over tid har blitt prioritert for lavt, ser vi det igjen gjennom ubalanse særlig på høyere nivå, noe som selvfølgelig har noe å si også for søkning. Mens vel 30 pst. har universitets- og høyskoleutdanning, er det bare 1,4 pst. av befolkningen som har fagskole. Fagskole skal være det yrkesfaglige motsvaret til universitets- og høyskoleutdanningene. Da kan heller ikke den skjevfordelingen vi ser i samfunnets satsing i dag, bestå.

Vårt mål er å utvikle fagskolene til faghøyskoler. I dag er det 40 fylkeskommunale fagskoler med 7 300 registrerte fagskolestudenter våren 2016. Hvis vi skal oppnå bedre balanse mellom akademisk og yrkesrettet høyere utdanning, må vi anerkjenne erfaringsbasert høyere utdanning som likeverdig med forskningsbasert høyere utdanning. Synliggjøring av faghøyskolene som en del av høyere utdanning i Norge vil gi yrkesutdanningen den status den fortjener. For at vi skal videre i utviklingen av statlige faghøyskoler, vil vi trekke fram følgende hovedpunkt til slutt:

For det første må fylkeskommunale fagskoler etter fastsatte kriterier få en opprykksordning til faghøyskoler. Regjeringen ønsker å vente til evalueringen av fagskolene er ferdigstilt i 2022, før de vurderer dette. Det er å bruke seks–syv år på å vente på en evaluering og å utsette en nødvendig videreutvikling av fagskolesektoren.

For det andre: Toårige fagskoleutdanninger må få mulighet til å bli vurdert opp på det som kalles nivå 6 i kvalifikasjonsrammeverket, etter en læringsutbyttebeskrivelse som ivaretar fagskolenes egenart. Her foreslår regjeringen ingen vurdering eller justering av fagskolenes plassering. Ved innføringen av kvalifikasjonsrammeverk i 2011 ble det sagt at det skal evalueres og eventuelt justeres innen 2017. Dette arbeidet må Kunnskapsdepartementet derfor komme i gang med så snart som overhodet mulig.

Til slutt: SV ønsker å styrke mesterbrevsordningen. Det er et viktig virkemiddel for å sikre bedriftenes behov for mesterkompetanse i framtiden. Det er en ordning som imøtekommer samfunnets behov for en tilpasset og god leder- og etablererkompetanse, og det bidrar til et seriøst arbeidsliv. Mesterbrevnemndas organisering er en styrke for utviklingen av ordningen og for arbeidslivet gjennom at partene er de som fastsetter mesterkvalifikasjonen og læreplanene gjennom sin nærhet til arbeidslivet.

Det er en viktig dag. Vi kommer et stykke videre. Jeg skulle ønske at de ulike forslagene som de rød-grønne partiene, SV og Arbeiderpartiet, står sammen om, også hadde fått flertall i dag. Da hadde vi kommet et betydelig skritt videre. Nå vil det ta enda noen år, mens regjeringen evaluerer og venter. Uansett – et viktig steg i riktig retning.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:24:29]: Fagutdanning er like viktig som universitetsutdanning, og det har vært utgangspunktet for arbeidet til regjeringen med fagskolene fra aller første stund. Det er ingen tvil om at fagskolene har blitt – gjennom flere år – stemoderlig behandlet i det norske utdanningssystemet. Det dreier seg om alt fra politisk oppmerksomhet, hvordan man markedsfører fagskoletilbudet, hvordan man snakker om høyere yrkesfaglig utdanning – et uttrykk komiteen bruker, og som jeg også synes er et flott begrep – hvordan studentene blir behandlet, og hva slags rettigheter de har. På alle disse områdene har det vært en konsekvent nedprioritering av praksis i fagskolene.

La meg bare ta ett eksempel. Det er først nå vi gjør om på den urettferdighet at man har fått tilleggspoeng for f.eks. folkehøyskole ved høyere utdanning, men ikke fått tilleggspoeng for å ta fagskole. Det er helt riktig som det er påpekt her, at det fortsatt er sånn at det er en ganske liten andel av dem som går på fagskole, som skal videre til høyere utdanning. Men at man skal få tilleggspoeng for folkehøyskole og ikke for fagskole, har vi altså levd med i år etter år uten at det har blitt gjort noe med.

Jeg er veldig glad for at et bredt flertall i komiteen stiller seg bak de aller fleste av de tiltakene som regjeringen har foreslått. Det er over 50 tiltak alt i alt. Det er altså helt avgjørende for fremtidens arbeidsliv innenfor et bredt spekter av områder. Vi kommer til å trenge minst 100 000 fagarbeidere ekstra i 2035 sammen med dem vi utdanner i dag. Det å bygge opp en høyere yrkesfagutdanning som er et godt, fullverdig alternativ, og som leverer kompetansen vi trenger, er helt avgjørende. Igjen: Fagutdanning er like viktig som universitetsutdanning.

Hva er det vi ser har vært problemene i fagskolesektoren? Jo, vi sliter med rekruttering, vi sliter med at for få søker seg til fagskoleutdanning, vi sliter med at studentene har hatt andre rettigheter, og vi ser også at utdanningskvaliteten kanskje ikke har vært så god som den burde, bl.a. fordi to av tre fagskolelærere mangler pedagogisk utdanning. Vi skal gjøre noe med dette, både gjennom å endre lover og regler, gjennom å styrke fagskolene i budsjettene og ikke minst gjennom å koble fagskolene tydelig sammen med resten av yrkesfagopplæringen. For at det ikke skal være tvil om det: Dette er også en del av regjeringens yrkesfagløft. Det henger sammen med alt vi gjør også på videregående skole for lærlinger og for å styrke fagkompetansen til elever i Norge.

Vi har startet allerede. I statsbudsjettet for 2017 ble det satt av rundt 68 mill. kr til styrking av fagskolesektoren og 35 mill. kr til en søknadsbasert tilskuddsordning for fagskolene. Og som jeg har sagt flere ganger, er ikke dette avslutningen på en satsing på fagskolene – det er begynnelsen. Vi innfører også en ny finansieringsordning for fagskolene som gjør at de får noen av de samme oppmuntringene i systemet sitt som det universiteter og høyskoler har.

Det er over 50 tiltak i denne meldingen. Det er tiltak for å styrke kvaliteten på fagskoleutdanningen. Det er tiltak for å styrke studentenes rettigheter og representasjon. Det er tiltak for å bedre styringen av fagskolene. Det er tiltak for å innlemme fagskolene i de ordninger vi har, f.eks. Samordna opptak. Og det er klare og tydelige tiltak for også å gjøre fagskoleutdanningen mer prestisjefylt og mer kjent, f.eks. gjennom å si at det heter studiepoeng uavhengig av om det er fra fagskole eller universitet – alle skjønner at det er to forskjellige typer institusjoner, og det lever vi godt med – men også gjennom å forsøke å bryte ned noen av de barrierene som i dag dessverre eksisterer mellom universiteter og høyskoler. Jeg vil gjerne si at selv om universiteter og høyskoler skal ha stor grad av selvstyre og autonomi og få lov til å bestemme selv, er det en rettighet å få vurdert det studietilbudet man har fra før, når man søker om opptak til høyere utdanning. Og for de ganske få det gjelder, er det viktig med et klart og tydelig signal til universiteter og høyskoler om at det er ingen grunn til å være akademisk arrogant, men også, som vi foreslår, å bygge opp flere partnerskap mellom fagskoler og universiteter og høyskoler, sånn at de som ønsker det – det vil aldri være flertallet, og det bør det heller ikke være – får mulighet til lettere å gå over til universitet og høyskole.

Det er også flere enkeltelementer i det komiteen har lagt frem, som jeg kunne kommentert. Det er det dessverre ikke tid til, men flertallsforslagene i innstillingen mener jeg er gode forslag, som vi lever godt med.

Marianne Aasen (A) [15:41:46]: Det er flott å høre alle som støtter fagskolene her i dag. Det er gode argumenter fra alle partier, og både regjering og storting er svært tydelig på at dette er en svært viktig utdanning. Det er også et entydig signal som alle som er venner av fagskolene, og som har noe med fagskolene å gjøre, bør ta til seg. Så det går vel an å si at det er en gledens dag for alle dem som er opptatt av fagskoler.

Men – det er et men, skulle jeg ha sagt, og det er at det er ingen tegn til at dette skoleslaget skal få noe økt volum, som har vært oppe i replikkordskiftet. Etter min mening kommer det heller ingen gode svar fra statsråden på hvorfor det er sånn. I en tid med høy ledighet og spesielt blant de unge avviser regjeringen Senterpartiets, SVs og Arbeiderpartiets forslag om en opptrappingsplan for flere studieplasser ved fagskolene. Og husk: Det har ikke kommet en eneste ny studieplass til fagskolene i hele den perioden Fremskrittspartiet og Høyre har styrt. De har også vært ganske gjerrige med studieplasser ellers etter vår oppfatning, selv om det har kommet noen flere der. Men det er mange unge som vil og ønsker og har behov for å ta utdanning, og da synes vi i Arbeiderpartiet det er underlig å oppleve at det argumenteres mot flere studieplasser, mot flere fagskoleplasser, istedenfor å se at vi trenger flere som tar utdanning.

Arbeiderpartiet mener en større del av utdanningsveksten i årene som kommer, skal komme til fagskolene, og vi har foreslått hele 1 000 nye plasser i våre alternative budsjetter. Dette er blitt nedstemt. Selv om fagskolemeldingen har fått navnet Fagfolk for fremtiden, legges det altså ikke opp til flere fagfolk i framtida.

Vi understreker i innstillingen til fagskolemeldingen at samfunnet har et stort behov for den kompetansen fagskolene tilbyr, og det er det mange andre som også gjør. Derfor er denne opptrappingen viktig. Det holder ikke bare å peke på kvalitet, for vi trenger flere fagarbeidere. Da er dette et skoleslag som det er helt klart viktig å utvide volumet på. Mange av disse skolene sliter ikke med det store frafallet som f.eks. skjer i høyere utdanning eller på videregående opplæring. Dette er veldig motiverte studenter som kommer igjennom, og vi trenger flere plasser, selv om også kvalitet selvfølgelig er viktig.

Arbeiderpartiet vil ikke vente for å vite når vi trenger kompetansen som fagskolene tilbyr. Vi har foreslått dette i våre alternative budsjetter, og vi kommer til å fortsette å foreslå det. Gode ord til tross: Skal dette realiseres med en satsing på fagskoler for framtida, må det åpenbart et regjeringsskifte til.

Kristin Vinje (H) [15:44:39]: I slutten av september i fjor høst var jeg med på innvielsen av Noroffs nye lokaler i Mølleparken i Oslo. Denne fagskolen er en privateid utdanningsinstitusjon med høye ambisjoner på vegne av studentene, og de satser spesielt på digitale medier og digital kunnskap. Men hvor godt kjent er dette utdanningstilbudet for elever som står overfor valg av studier etter videregående, mon tro? Dessverre ikke veldig godt kjent! Fagskolene har vært en godt bevart hemmelighet i utdanningssystemet, en perle som vi ikke har vært flinke nok til å løfte frem. Det er altfor mange både elever, foreldre, studieveiledere og arbeidsgivere som ikke vet hva dette er. Det er dumt, og det er derfor det er fint at vi gjør noe med dette nå.

Meldingen vi behandler, gir et solid løft for fagskolene, som består av nesten 100 forskjellige skoler med veldig ulike fag og retninger. Gjennom nærmere 50 ulike tiltak løfter vi utdanningen hva gjelder kvalitet, fagmiljø, studentvelferd, finansiering og styring. Mitt håp er at disse endringene vil ivareta fagskolenes egenart som korte, yrkesrelaterte utdanninger på tertiært nivå, samtidig som meldingen legger til rette for flest mulige smidige og fleksible utdanningsløp mellom fagskole- og universitets- og høyskoleutdanning.

Vi hører hele tiden at Norge trenger høyt kvalifisert arbeidskraft. Og det gjør vi – prognosene forteller oss at vi vil mangle nærmere 100 000 fagarbeidere i 2035. Fagskolene utgjør en utrolig viktig del av det høyere utdanningstilbudet i det norske utdanningssystemet fordi vi har et stort behov for den kompetansen de representerer i arbeidsmarkedet fremover. Da må vi hjelpe unge mennesker som står foran mange fristende utdanningsmuligheter, til å gjøre gode, velinformerte valg. En av de tingene vi gjør i meldingen, er å introdusere et nytt opptakssystem, der man finner fagskoletilbudene i Samordna opptak som alternativer til universitets- og høyskoleutdanningen.

Utdanning er en av Høyres hovedprioriteringer, derfor har vi en lang liste av tiltak som regjeringen har satt i verk for å styrke utdanning helt fra barnehage, gjennom hele skoleløpet og over i høyere utdanning og forskning. Vi har styrket yrkesfagene gjennom økt tilskudd til lærebedrifter og flere tiltak for å få til et tettere samarbeid mellom skole og arbeidsliv. Norge har et bedre utgangspunkt enn de fleste andre land fordi nesten halvparten av dem som starter i videregående opplæring, velger yrkesfag. Utfordringen vår er at for få av disse fullfører utdannelsen sin. Derfor tar vi en rekke grep for å hindre frafall, og den innsatsen vil være bred og starte tidlig i skoleløpet.

Tilbake til åpningen av Noroff fagskole i fjor høst. Det var optimisme å spore i mylderet av studenter, lærere og næringslivsrepresentanter. Digitalisering er høyt på alles agendaer, og denne fagskolen har ambisjoner om å bidra til kompetanseutvikling innen det digitale skiftet og dekke kunnskapsbehovene som identifiseres for et digitalt Norge.

Denne meldingen er gode nyheter. For den som er ung og skal velge studier, er jeg ikke i tvil om at mulighetene fagskolene tilbyr, er flere enn de fleste aner. Derfor er det bra at vi nå løfter fagskolene opp og frem.

Tone Merete Sønsterud (A) [15:47:54]: I 2014 sa statsråd Røe Isaksen at 2015 skulle bli fagskolens år. Det skjedde ikke. Så ble vi fortalt at han mente 2016, men det var først i desember 2016 meldinga kom, og nå får vi virkelig håpe at 2017 blir fagskolens år.

Reisen hit har vært en noe merkelig seanse å følge. Noen representanter fra regjeringspartiene har vært høyt på banen og snakket om at fagskolene skal bli statlige, til tross for at de i forbindelse med regionmeldinga hadde vedtatt at de fortsatt skulle forbli i fylkene. Fremskrittspartiets Lill Harriet Sandaune slo på stortromma i Klassekampen i fjor høst. I kjent FrP-stil gikk hun til personangrep på Arbeiderpartiets leder og fortalte leserne – også i kjent FrP-stil – at det ikke hadde skjedd noen verdens ting med fagskolene under åtte år med de rød-grønne, til tross for at det ble utarbeidet en tilstandsrapport for fagskolene som var viktig for å tette kunnskapshull og gi fagskolene økt synlighet, slik representanten Lysbakken sa i sitt innlegg. Det ble startet kandidatundersøkelser, Organisasjon for norske fagskoleutdanninger kom til, Nasjonalt fagskoleråd ble etablert, og Grund-utvalget, som la grunnlaget for den meldinga vi nå skal behandle, ble nedsatt. Men hun ba representanten Gahr Støre stille bedre forberedt til neste time. En kan jo spørre seg hvem det er som bør følge med i timen.

Så, rett før jul, kom meldinga, og komiteen var i innspurten av budsjettarbeidet. Da fant Høyre og Fremskrittspartiet ut at de like godt kunne starte behandlingen av fagskolemeldinga der, noe vi mente var uheldig av mange grunner. Det hadde f.eks. ikke vært avholdt høring, men det var tydeligvis heller ikke interessant for regjeringspartiene. Ett av punktene konkluderte med at alle fagskolestudentene skulle få rett til deltakelse i studentsamskipnadene, men slik vil de altså ikke ha det i dag. Som sagt – vi, ja, faktisk flertallet, vil det, men det blir altså mot Høyre og Fremskrittspartiets stemmer.

Men det som kanskje tar kaka, var da representanten Kristin Vinje på Høyres landsmøte uttalte noe i retning av at Arbeiderpartiet var ganske irritert over at det er en Høyre-regjering som la fram en fagskolemelding med konkrete tiltak som LO jubler over. Jeg kan fra denne talerstolen opplyse Vinje om følgende: Nei, vi var ikke – og er ikke – irritert over det. Vi var irritert over at regjeringa brukte så lang tid på meldinga. Da den endelig kom, sa vi at det i all hovedsak var en god melding. Så kan jeg legge til: Arbeiderpartiet blir aldri irritert når LO jubler, tvert imot.

Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i Vinjes beskrivelse. Det er mulig at Høyre irriterer seg hvis noen andre enn de selv har en bra sak, men det er ikke slik det fungerer i Arbeiderpartiet, og jeg kan presisere: I dag er et vendepunkt for fagskolene i Norge. Vi tar et krafttak for arbeidslivet, for næringslivet og for fagskolestudentene. Når Stortinget nå anerkjenner fagskolene som en høyere yrkesfaglig utdanning, er det bare å gratulere hverandre med det, selv om det er mye som gjenstår før vi er helt i mål.

Kent Gudmundsen (H) [15:51:08]: Jeg har virkelig gledet meg til denne dagen, der vi skal vedta det som kanskje er det viktigste løftet for yrkesopplæringen på svært mange år. Det er klart at litt uenighet har det vært, men en ting vi kan glede oss over, er den brede politiske oppslutningen de store linjene i denne meldingen har fått i komitébehandlingen – for spisskompetansen blir viktigere i takt med at samfunnets framgang og spesialisering fortsetter. Spesielt i Norge med høy levestandard og høye lønninger sammenlignet med våre handelspartnere og konkurrenter må vi være helt fremst om vi skal stå i konkurransen, vinne kontrakter, skape verdier og sikre inntekter som skal bære velferdsstaten i tiden framover.

Når vi nå kommer med nærmere 50 tiltak og mange viktige endringer for yrkesfaglig høyere utdanning – det som vi egentlig skal kunne kalle for mesterens utdanningsløp – legger vi i dag et viktig grunnlag for at fagskolene endelig skal få skinne og ta sin rettmessige og viktige plass i utdanningsløpet. Jeg skal ikke gå inn på alle disse 50 tiltakene, det har jeg ikke tid til, men studiepoeng, bedre overganger og det f.eks. å åpne for treårig utdanningsløp på fagskolene i de helt spesialiserte praktiske utdanningsløpene vil være et av de spennende grepene som ligger foran oss her i dag, i tillegg til alt om velferd for studenter.

Vi trenger flere mestere og mastere. Vi trenger også at de med tradisjonell høyere akademisk utdanning skal kunne fylle på med praktisk høyere utdanning som fagskolene tilbyr – og motsatt. Vi trenger denne tverrfaglige og sammensatte kompetansen når vi i tiden framover skal sikre vår konkurransekraft og få flere bedrifter til å flagge hele eller deler av sin produksjon tilbake til Norge.

Overgangene mellom universiteter, høyskoler og fagskoler blir det viktig å tilrettelegge for. I dag slår vi tydelig fast ambisjonene for dette området, samtidig som vi må erkjenne at mye arbeid gjenstår ute på den enkelte utdanningsinstitusjon. Det blir viktig å sikre disse indre faglige sammenhengene når man skal utvikle videre utdannings- og opplæringsløp for framtiden. Samtidig må vi erkjenne at mangfoldet i fagskolesektoren spenner så vidt innenfor det enkelte skoleslag – etter mange år med stemoderlig behandling – at vi nå må bruke de ressursene og mulighetene som disse utviklingsmidlene åpner for, til å heve kvaliteten i fagskolene framover.

Vi trenger nemlig dette mer enn tidligere, for norsk økonomi er i større omstilling enn på mange, mange år. Vi vil møte mer automasjon, robotisering og andre praktiske og avanserte ferdigheter. Fagskolene kan derfor virkelig komme til sin rett i dette framtidsbildet. Jeg ser fram til fortsettelsen.