Den nye asylpakten i EU utgjør et stort tilbakeskritt for asylretten og menneskerettigheter i Europa. Pakten vil føre til utstrakt bruk av internering av asylsøkere og økt risiko for ulovlig retur i strid med flyktningkonvensjonen. Hurtigprosedyrer på grensa vil ikke ivareta retten til individuell vurdering av beskyttelsesbehov. Vil statsråden bruke vårt handlingsrom utenfor EU til å verne om asylretten i Norge, eller vil hun importere EUs asylpakt og bygge mur rundt Europa?

Det er ikkje nødvendig å gifte seg med naboen for å samarbeide. Det har 30 år utanfor EU synt oss. Ein av dei viktigaste grunnane til at Noreg valde å stå utanfor EU, var omsynet til norsk landbruksproduksjon. I Sverige har mjølkeprodusentane tapt i EU-konkurransen, og resultatet har vore ei kraftig sentralisering av produksjonen. Kor store marknadsandelar har norsk mjølkeproduksjon tapt til EU dei siste 30 åra gjennom tollfrie kvotar over EØS-avtalen og såkalla RÅK-import, og kva gjer regjeringa for å demme opp mot enda meir import?

Den 18. november rapporterte NRK om forskerne som skulle kartlegge miljøgifter i Oslofjorden, og som nesten ikke fikk gjennomført undersøkelsen fordi det er så lite fisk. Som statsråden vet, er situasjonen alvorlig for hele økosystemet. I fjor viste en statusrapport at dagens handlingsplan er utilstrekkelig. En bred gruppe forskere har lenge bedt om nullfiskeområder, inkludert stans i bunntråling, og det samme har Miljødirektoratet. Hvor lite fisk må det være i fjorden før statsråden gir fiskebestandene bedre beskyttelse?

Stortinget har fastsatt et mål om å øke den norske selvforsyninga av jordbruksvarer. Vi importerer mest fra EU. Ifølge artikkel 19 i EØS-avtalen skal Norge og EU gjennomgå handelen med landbruksvarer annethvert år. Ytterligere liberalisering kan kun skje dersom det tjener begge parter og er i tråd med landbrukspolitiske mål. Men – matimporten fra EU har økt betydelig, uten at tilsvarende norsk eksport har funnet sted, noe som undergraver målet om økt selvforsyning. Er denne praktiseringen av artikkel 19 i EØS-avtalen i norsk interesse?

Børs og marked har vist seg uegna til å styre strømpris og prioritering av kraft. Med de siste utenlandskablene har Norge blitt koblet på EU-markedet for strøm i så stor grad at vi også importerer de høye europeiske prisene. Prisene på strøm må frikobles fra europeiske priser, selv om det innebærer å utfordre EØS. For 30 år siden sa folket tydelig nei til marked. Vil regjeringen si nei til EUs energimarkedspakke 4 og den ytterligere avståelsen av nasjonal politisk styring som foreslås?

EUs antikorrupsjonsmyndighet har avdekket at grensebyrået Frontex var medskyldig i såkalte «push-backs» av asylsøkere i Middelhavet. Det betyr at EU-byrået satt menneskeliv i fare og begikk grove menneskerettighetsbrudd. Frontex' tidligere direktør har gått av på grunn av avsløringene og er i dag aktiv i det franske ytre høyrepartiet Nasjonal samling. Hva gjør Norge for å sikre at vi ikke bistår Frontex' brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og hvordan kan vi være trygge på at mennesker med ytterliggående meninger ikke preger Frontex' praksis?

I morgen, 28. november, er det tretti år siden et flertall av befolkningen sa nei til norsk EU-medlemskap. En av de sentrale diskusjonene både da og nå handler om arbeidsliv. Selv om Norge gjennom EØS-avtalen er en del av det indre markedet og innfører en rekke lover og regler som påvirker norsk arbeidsliv, har fagbevegelsen vært tydelig på at norsk arbeidslivspolitikk skal bestå, for eksempel på innleie. Hvor stort handlingsrom har vi i møte med EU innen arbeidslivspolitikken, og kan handlingsrommet utnyttes mer enn i dag?

Hvordan har det seg at statsrådens varslede storsatsing på politiet i revidert nasjonalbudsjett har medført at politidistriktene har 29 færre politiårsverk nå enn i juni?

Vi vet at mange kommuner går inn i krevende budsjettforhandlinger, og ser at kommuneøkonomien kan utfordre den enkeltes rettigheter. Flere saker viser at funksjonshemmede utsettes for alvorlige forhold i kommunene. Kommuner ser seg nødt til å kutte i tjenester og BPA-tilbud for å få endene til å møtes. Det er ikke greit, funksjonshemmedes rettigheter skal ikke være en salderingspost. Har statsråden en plan for å sikre at funksjonshemmedes rettigheter ikke marginaliseres når det er økonomiske nedgangstider i kommunene?

I Nasjonal transportplan 2014–2023 presenterte regjeringen Stoltenberg en ambisjon om en opprustet og fergefri E39. Det var det bred politisk enighet om da NTP ble behandlet i Stortinget. Regjeringen Solberg videreførte denne ambisjonen, gjennomførte nødvendige konseptvalgutredninger og la til til rette for oppstart av Rogfast, Hordfast og Møreaksen. Regjeringen Støre har i sin NTP valgt å legge Hordfast og Møreaksen i en udefinerbar utviklingsportefølje. Har regjeringen gått bort fra ambisjonen om en fergefri E39?

Læreplanane i skulen er basert på kompetansemål. I Klassekampen 31. oktober hevdar 74 lærarutdannarar og skuleforskarar at dette i praksis fører til metodetvang. Elevane trenar på bestemte verb i kompetansemåla, som å «reflektera» og «drøfta», medan innhaldet kan bli tilfeldig og utan eigenverdi. Statsråden har sagt at det «å skapa felles referansepunkt for ungane våre [...] er det viktigaste oppdraget som skulen har i tillegg til læring». Korleis vil statsråden arbeida for å skapa desse felles referansepunkta?

«Ungdom har ikke lyst på mer sosialisme i dagens Norge», sa nyvald leiar i Senterungdommen i Politisk kvarter på NRK den 21. november. Er statsråden einig i denne observasjonen, og vil det i tilfelle få følgjer for regjeringa sin skattepolitikk, som i stadig større grad rammar og svekker private norskeigde bedrifter og har ført til både eit veksande gründeropprør over heile landet og storstilt flytting av privat norsk kapital ut av landet samtidig som offentleg sektor sin del av statsbudsjettet stadig aukar?

I samfunnet er det stort rom for mangfold, og at alle skal kunne være seg selv, er viktig og noe vi i Kristelig Folkeparti er glad for. Heldigvis er det stor aksept for annerledeshet, rom for personer med ulike kjønnsuttrykk. Jeg har også stor respekt for dem som opplever tematikken personlig, og som kan oppleve hvor krevende og vanskelig der er. Samtidig – og nesten motstridende – er det et like stort søkelys på at alle skal passe inn i stadig trangere og smalere kjønnsroller. Det tror jeg påvirker samfunnet og alle dem som vokser opp, nettopp når det gjelder at trange kjønnsroller er mye mer enn det mange har vært villige til å ta inn over seg. I ytterste konsekvens og i økende grad ser en at flere og flere yngre blir satt på den tanken at det er noe som ikke stemmer. I juni 2020 lanserte Helsedirektoratet ny faglig retningslinje for helsetilbud til personer med kjønnsinkongruens, som la opp til mer behandling desentralisert. Det var flere som var skeptiske til dette, deriblant regionale helseforetak, bl.a. fordi en la opp til behandling av høykompetente og tverrfaglige tilbud som ikke egner seg for desentralisering. Endringene i 2020 la også opp til at det er et mer flytende og relativistisk syn på kjønn som ligger til grunn for behandlingstilbudet. Helsedirektoratet har våren 2024, altså nesten fire år etter siste endring, ombestemt seg og landet på at de støtter helseforetakenes mening om at behandling av kjønnsinkongruens skal defineres som utprøvende behandling. I Oslo har Helsestasjon for kjønn og seksualitet måttet stoppe å gi hormonbehandling fordi Statsforvalteren har mottatt klage på behandlingen, da slik spesialisert behandling bare skal gis nasjonalt på Rikshospitalet. Så at behandlingen nå defineres som utprøvende, må få konsekvenser for slike tilbud. Mitt spørsmål til helseministeren er: Hva slags grep er det statsråden har tatt for å sikre at denne endringen bidrar slik at ingen barn og unge får en behandling som kan gi irreversible og potensielt sett store skader?

Innføring av Helseplattformen er en komplett katastrofe. Det er ikke noe bare Fremskrittspartiet mener, men også Riksrevisjonen, Statens helsetilsyn, pasienter og ikke minst de stakkars ansatte ved sykehusene og i kommunene som må bruke det mange opplever som et komplett ubrukelig system. Likevel insisterer statsråden, sammen med sine kompanjonger i Senterpartiet og Høyre, på at Helseplattformen må fortsette, uansett hvor store konsekvenser de utallige feilene har ført til for pasienter og ansatte. Helseplattformen er i år innført i både Helse Nord-Trøndelag og Helse Møre og Romsdal. Lungeoverlege Per Arne Oppegaard beskriver innføringen med ord jeg ikke har lov til å bruke på denne talerstolen. Han gleder seg ikke til å gå på jobb lenger. Han er klar på at ansatte slutter fordi de ikke orker å forholde seg til utfordringene Helseplattformen gir i hverdagen. Vi kan denne måneden feire toårsjubileum for innføring av plattformen på St. Olavs hospital samtidig som det stadig avdekkes nye og grove feil som rammer pasientsikkerheten. Hvor lenge mener statsråden at feil kan begrunnes med at vi er i en innføringsperiode for systemet? Er det ikke på tide å innse at det er Helseplattformen som er problemet, ikke innføringen?

Mitt spørsmål går til fiskeri- og havministeren. Problemet med den russiske skyggeflåten er høyst reelt. Dette er skip som ofte er gamle og i veldig dårlig teknisk stand, som har begrenset eller ingen forsikring, som unndrar seg havne- og flaggstatskontroll, og som seiler lang Norskekysten med sanksjonert last. Skipene slår også stadig oftere av overvåkningssystemene eller oppgir falske posisjoner. Ifølge Financial Times har skyggeflåten vokst med 70 pst. det siste året og utgjør nå nesten en fjerdedel av verdens tankflåte. I mars spurte jeg daværende fiskeriminister Myrseth om hvilken beredskap Norge har hvis en ulykke med skip i skyggeflåten skjer langs Norskekysten. Svaret var: I oktober spurte jeg nåværende fiskeriminister om hun mente det fortsatt ikke var behov for nye beredskapstiltak langs kysten. Noe av det hun svarte, var at årsaken til at det ikke gjennomføres nye tiltak, er at: «[U]tslipp fra tankskip i eller i nærheten av norske farvann vil være en såkalt verstefallshendelse, som den statlige beredskapen ikke er dimensjonert for. Et slikt utslipp vil derfor håndteres med den etablerte statlige beredskapen og om behov ved hjelp av internasjonal bistand.» Jeg synes egentlig ingen av disse svarene reflekterer alvoret i situasjonen og risikoen for en ulykke langs norskekysten, en såkalt verstefallshendelse, som statsråden selv beskriver det som. Mitt spørsmål er: Hvem mener statsråden konkret skal utfylle denne utilstrekkelige statlige beredskapen i en akuttsituasjon?

For en snau måned siden la helseministeren fram noe mange av oss har ventet lenge på, nærmere bestemt i 3,5 år, nemlig regjeringens forslag til en ny rusreform. Framleggelsen ga grobunn for flere spørsmål enn det ga svar på hva regjeringens ruspolitikk egentlig er. Det vi enda ikke vet, er hvem regjeringen definerer som rusavhengig, hvem som skal få mer straff, og hvem som skal få mer hjelp. Etter min og svært mange andres mening var det ikke en rusreform som ble lagt fram, det var heller et varsel om et nytt strafferegime for personer med rusutfordringer. Det var også en stor kontrast mellom Vestres egentlig veldig fine ord om at dette skulle være et oppgjør med skam, stigmatisering og diskriminering, og justisminister Mehls unyanserte utfall mot den rusreformen den forrige regjeringen la fram, og ikke minst at de sammen presenterte mer av en politikk som ikke har virket, og som har ført til rekordmange overdosedødsfall så langt i år. Jeg skal imidlertid gi helseministeren betinget ros for at det er en rekke tiltak for å hjelpe rusavhengige som ble lansert i helsedelen av reformen, som er gode, og som Venstre støtter. Dette er imidlertid tiltak som er rimelig ukontroversielle, og som kunne vært innført for tre, to eller ett år siden, f.eks. flere brukerrom og mer rusmiddelmonitorering. I det minste hadde jeg forventet at dette ble innført neste år. Der Venstre har en målrettet satsing på rus – både forebygging, behandling og skadereduksjon – i vårt alternative budsjett, er det få eller ingen spor av dette i statsbudsjettforslaget Stortinget nå har til behandling fra regjeringen. Snarere fører forslaget til nedbygging av en rekke behandlingsplasser for nettopp dem rusreformen er ment å treffe. Den eneste satsingen på rusfeltet er at de pålegger kommunene å styrke lavterskeltilbudet, i en situasjon der kommunenes økonomi er sprengt, ellers er det lite. Mitt spørsmål er: Hvorfor følger ikke regjeringen opp sin egen såkalte rusreform i forslaget til statsbudsjett for 2025?

Det blir omtalt som ei nasjonal krise, det som no utspeler seg i dei fiskeriavhengige samfunna langs kysten, og spesielt i nord. Fiskeriorganisasjonane og industrien har gått ut og varsla at det trengst nasjonale tiltak for å møte den store krisa vi står i. Dette er ei utvikling vi har sett over tid, men som no blir kraftig akselerert. Det er ein enorm nedgang i fiskekvoter. Tilgangen på arbeidskraft frå Aust-Europa har falt markant etter krigen i Ukraina, samhandlinga med Russland i den nordlege landsdelen har blitt heilt borte, og investeringsvilje og næringsetablering har stupt. Menon Economics har gjennomført ein analyse av situasjonen og sett spesielt på Finnmark, men situasjonen er antakeleg heilt lik i andre delar av den fiskeriavhengige delen av kysten. Dei ser på kva konsekvensar dette vil ha for befolkningsutviklinga i nord. Dei meiner at en fram til 2030 vil ha ein nedgang i befolkninga på heilt opp til 35–36 pst. i desse samfunna. Det er allereie nedbygging av fiskemottaksstruktur og fiskeindustri på land og permitteringar. Dette er eit resultat av både fall i kvoter og ein forfeila fiskeripolitikk som sørgjer for at fisken ikkje blir handtert på land, men i større grad bidrar til sysselsetjing i andre, fjernare himmelstrøk. For desse samfunna utgjer fiskeri og fiskeindustri opp mot to tredjedelar av heile verdiskapinga. Når ein tek det bort frå desse samfunna, når den aktiviteten blir borte, er det over. Så vi snakkar her om utradering av stolte samfunn som Berlevåg, Vardø, Loppa, Karlsøy og Senja dersom ein ikkje gjer noko med det. Kva er regjeringa sitt svar på den krisa vi står i?

Det er fint å registrere at med ti måneder igjen til valget synes statsråden endelig å fatte interesse for eldreomsorgen. Det var virkelig på tide. I Altinget i går sa han at vi vet for lite om eldreomsorgen her i landet, og at vi må kartlegge, måle og vise fram hvem som er best og dårligst. Med respekt å melde – det må snart bare være statsråden som ikke har sett at tilstanden i norsk eldreomsorg mange steder er sterkt kritikkverdig. Problemet er at dersom statsråden mener han vet for lite om kvaliteten i norsk eldreomsorg, er det fordi han holder seg for både øyne og ører. Jeg tror statsråden ville hatt godt av å ta en telefonrunde til folk lokalt som jobber med dette hver eneste dag og står i det, og som ikke får kvaliteten opp fordi regjeringen ikke gir dem den støtten de trenger. Jeg har i hvert fall snakket med folk ute i kommunene som har reagert etter oppslaget i går, og også det i forgårs i VG, som synes det er pinlig at statsråden ikke har bedre oversikt over hvordan det står til. Statsråden kan lese i både Dagbladet, VG, på TV 2 og hos andre om hvordan det står til enkelte steder i eldreomsorgen. Han kan ringe til Pårørendealliansen eller til eldreombudet i Agder. Da vil statsråden sannsynligvis få svært klare svar om hvor ille det egentlig står til der ute. Vi har sett utallige rapporter, nyhetssaker og dokumentarer om hvordan de eldre i dette landet blir behandlet. Det er ikke mangel på vilje i kommunene. Det er mangel på mannskaper og penger som regjeringen ikke vil gi. I Bergen, Norges nest største by, har de over 400 ledige stillinger i eldreomsorgen, men får ikke tak i folk. Det er ikke sånn at det er utfordringer i eldreomsorgen bare i noen små kommuner. Det gjelder over hele linjen. Hvorfor vil statsråden være på defensiven og vente til alt går skeis innen eldreomsorgen i kommunene, framfor å være framoverlent, proaktiv og utvise initiativ for å ta grep for å sikre en verdig eldreomsorg i et av verdens rikeste land? Fremskrittspartiet ønsker å være offensiv og framoverlent, men vi har en statsråd som definitivt ikke er der.

Jeg kan love at jeg gleder meg vel så mye som statsråden over at folk får raskere behandling i helsevesenet vårt, men det er altså ledig kapasitet. Statsråden må gjerne skryte av at de nå får lov til å kjøpe litt flere tjenester, men vi har altså den lengste ventetiden siden 2012. De har muligheter, de har kapasiteten, men helseministeren vil ikke – det er det han egentlig sier – blande seg inn og sørge for at de kan utnytte full kapasitet. Så tydeligvis er det bedre for statsråden at svenske myndigheter sender svenske pasienter til Norge, i stedet for at vi behandler norske pasienter og sørger for at de blir raskere friske. Det er bra for pasienten, det er bra for samfunnet, og ikke minst for økonomien. Jeg skjønner det ikke, og statsråden må forklare meg hvorfor han er så lite villig til å bruke den private kapasiteten som er der. Synes statsråden det er greit at svenske pasienter rykker foran norske pasienter i køen?

Det er interessant at statsråden prater om fakta på bakken, så det kan vi godt gjøre. For øyesykdommer har det altså aldri vært lengre ventetider i Norge enn det det er nå. I går var statsråden på Betanien hospital i Skien, hvor de gjør en fantastisk jobb. De har kapasitet til å utvide med fire operasjonsstuer for å få ned ventetiden i Norge og behandle flere med øyesykdommer. Statsråden skrøt i går hemningsløst av hvor flott og fint dette var, men sykehuset i samme by sier altså nei til at de skal få bygge disse fire operasjonsstuene for å operere flere med øyesykdommer. I tillegg sier Helse sør-øst at de ikke får det hvis Sykehuset Telemark ikke vil at de skal få lov til det. Statsråden er sjefen. Vil han nå si til sykehuset og Helse sør-øst at nå må de sørge for å få i gang de fire operasjonsstuene slik at flere pasienter kan få redusert ventetiden og få raskere behandling? Kapasiteten er der, mulighetene er der, men det er altså statsrådens folk i helseforetaket som sier: Nei, vi vil ikke bruke den ledige private kapasiteten.