Først har jeg lyst til å gratulere landbruksministeren med bestått jegerprøve. Det blir veldig gøy å se bildene fra neste villsvinjakt fra statsrådsbilen. Men over til en litt annen type jakt. Jakten på økt konkurranse i verdikjeden for mat er både bra og viktig for norske forbrukere. Det holder prisene nede, og det gir oss et bredere utvalg av varer. Dessverre har ikke regjeringen lyktes spesielt godt i den jakten. Snarere tvert imot har landbruksministeren selv tatt flere grep for å svekke konkurransen, bl.a. i meierisektoren. Samtidig har vi sett at matvareprisene har gått ganske dramatisk opp under denne regjeringen. Landbruksvarer står for opp mot 40 pst. av handlekurven, men er likevel unntatt ganske store deler av konkurransen i den verdikjeden, og det er jo en ulempe for forbrukerne. De siste dagene har vi sett en ny konflikt seile opp på dette feltet, mellom Norgesmøllene, som i hovedsak eies av Felleskjøpet, og norske forbrukere, fordi en dagligvareaktør har valgt å kjøpe mel fra noen andre enn Felleskjøpet. Avisen Nationen, som vel kan sies å være landbrukets fremste talerør, var ganske raskt på banen og tok til orde for politisk inngripen for å sikre at dagligvareaktørene prioriterer Norgesmøllene framfor andre konkurrenter, i dette tilfellet Lantmännen, altså det svenske samvirket. Men er det egentlig så ille? Bøndene som leverer råvarene, er jo fortsatt norske. Kornet er norsk, møllene er norske, så norskandelen er like høy, men prisen til forbrukerne blir lavere. Det vil imidlertid ikke Nationen ha noe av. De vil heller at myndighetene skal gripe inn. Det kan bety redusert konkurranse, økte matvarepriser og i ytterste konsekvens kanskje monopol. Derfor lurer jeg på om statsråden kan avklare om han støtter Nationens vurdering i saken, og om han mener at samvirkene skal settes foran forbrukerne.

Fra 1969 til 2023 er antall jordbruksbedrifter redusert med 75 pst. I fjor ble det 360 færre – en dobbelt så stor nedgang som året før. Man kan si det sånn at det ble lagt ned nær to jordbruksbedrifter hver dag statsråden var på kontoret sitt i fjor. Det som er oppløftende, er at jordbruksareal i drift derimot har forholdt seg omtrent uendret gjennom hele denne perioden. En av årsakene til at flere velger å legge ned jordbruksbedriften, er de store investeringskostnadene for å oppfylle kravet om løsdrift, og at sånne investeringer ikke gir grunnlag for avkastning. I 2016 fikk Fremskrittspartiet gjennomslag for å utsette løsdriftskravet til 2034. For at melkeproduksjonen ikke må legges ned eller reduseres, må det bygges ett nytt fjøs om dagen for at kravet skal nås innen 2034. Bare for å redde melkeproduksjonen i finansministerens hjemfylke, Innlandet, som er det fylket som henger mest etter, må man bruke 250 mill. kr i året fram til 2034 ifølge analysebyrå innenfor landbruk. Fremskrittspartiet mener det vil være hensiktsmessig å justere kravet, sånn at løsdriftskravet kun skal gjelde nybygg. Vil statsråden støtte Fremskrittspartiet i det, eller må melkebøndene forvente å tømme sparekontoen for å bygge nye fjøs eller legge ned?

Fylkeskommunale skolenedleggelser har skapt stort engasjement denne høsten, både generelt i media og blant regjeringens medlemmer spesielt. Både finansministeren, barne- og familieministeren og justisministeren har fortløpende kommentert og kritisert det som skjedde i Innlandet. Blant annet sa Vedum dette til VG: Regjeringens omsorg for skolestrukturen, som fra fylkeskommunen hovedsakelig ble begrunnet med lave elevtall, er interessant. Desto mer interessant er det at Østfold fylkeskommune i dag skal behandle en sak om skolestrukturen, og at det også der går mot at to videregående skoler legges ned, likhet med en rekke linjer ved flere andre skoler. I denne saken er nedleggelsen begrunnet med økonomi, noe som regjeringen – i motsetning til når det gjelder elevtall – har et medansvar for, og noe som de derfor har mulighet til å gjøre noe med. Mitt spørsmål til statsråden er da: Kan statsråden forklare meg bakgrunnen for regjeringens tydelige og store engasjement mot nedleggelse av videregående skoler i Innlandet, når det samtidig har vært et fravær av det samme engasjementet mot nedleggelse av videregående skoler i Østfold?

Det var rett vurdering av næringsministeren å bli ståande, for spørsmålet mitt går til næringsministeren, som for nokre veker sidan la fram den såkalla gründermeldinga, stortingsmeldinga om gründerpolitikk. Det er ei melding regjeringa sjølv har skapt store forventningar til. Tidlegare næringsminister Jan Christian Vestre reiste land og strand rundt for å få konkrete innspel frå gründerar, investorar og oppstartsmiljø. Det kom i tillegg inn 140 ulike skriftlege innspel. Løftet var å lage ein ny politikk som skulle gjere Noreg til verdas beste land å starte og drive bedrift i, men eit eller anna merkeleg må ha skjedd i statsrådsskiftet mellom Vestre og Myrseth. Anten tok Vestre med seg utkastet til meldinga i dresslomma på veg til nytt departement, eller så må Vestre ha låst inn sitt utkast til melding og gløymt å gje nøkkelen vidare, for det regjeringa la fram, kan uansett ikkje karakteriserast på nokon annan måte enn at det er nett tidenes politiske mageplask. Så langt eg kan sjå, er det faktisk ingen av dei 140 innspela som er følgt konkret opp, for meldinga inneheld ingen ny politikk, ingen konkrete tiltak eller visjonar. Snarare er tidlegare løfte fjerna eller reduserte. Statsråden skryter av at meldinga inneheld 50 konkrete tiltak. Når ein les gjennom, består det konkrete i å vurdere, vidareutvikle, sjå nærmare på, revidere, bidra til – og liknande formuleringar. Vi i Venstre har difor sett oss nøydde til å leggje fram vår eiga gründermelding, i form av eit representantforslag som faktisk inneheld 50 konkrete forslag, der vi har teke innspela regjeringa har fått, på alvor, gått gjennom alle 140 innspela og fremja forslag basert på konstruktive, fornuftige og gjennomførlege innspel frå dei som faktisk har skoen på. Mitt spørsmål er: Trur statsråden det er gründermeldinga til regjeringa eller gründermeldinga til Venstre som skapar mest begeistring og engasjement ute hos næringslivet? Og kva for eit av dei to alternativa trur ho i størst grad vil bidra til at Noreg faktisk har moglegheit til å bli verdas beste land å starte og drive bedrift i?

Vi lever i en urolig tid. Klimaet er i rask endring, det er økte geopolitiske spenninger, og Donald Trump er på vei tilbake i Det hvite hus. Konsekvensene er uoversiktlige, og det gjør det enda viktigere å styrke norsk konkurransekraft. Det gjør vi ikke ved å fortsette som før. I resten av verden investeres det nå nær dobbelt så mye i ren energi som i fossil energi, men i Norge er det motsatt. De største investeringene skjer fortsatt i fossile næringer. Før helgen kom DNV med en rapport som vurderer omstillinger og konkurransekraft i norsk økonomi. Konklusjonen er klar: Norsk olje vil bli utkonkurrert fra Midtøsten, og det haster med å legge om til ny virksomhet. Jeg er derfor glad for at SV setter fart på klimaomstillingen av industrien med vår budsjettenighet med regjeringen. Vi fikk store gjennomslag for å styrke industriens grønne omstilling, vi sikret 1 mrd. kr i friske midler til Enovas punktutslippsprogram, gir Enova et mye kraftigere utslippsmål og sørger for at de nå også skal rette innsatsen mot både kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp. I tillegg sørger vi for at det skal utvikles en ny auksjonsordning for utslippskutt i industrien, og gir Gassnova og SIVA i oppgave å lage en plan for sirkulære industriklynger med felles løsninger for CO2-håndtering. Til sammen vil dette gi store og raske utslippskutt, som vi sårt trenger, men det vil også styrke konkurransekraften for norsk industri på vei inn i nullutslippssamfunnet. Norsk industri er en av våre største eksportnæringer, og den er viktig for at det skal kunne bo og leve folk i hele landet. Hvordan vil næringsministeren følge opp budsjettenigheten og sikre en raskere omstilling av norsk industri, sånn at den norske konkurransekraften kan styrkes og ikke svekkes?

Vi har en regjering som sløser med skattebetalernes penger på det de kaller «en aktiv næringspolitikk», hvor de subsidierer ulønnsomme bedrifter, samtidig som kommuner over hele landet må kutte i grunnleggende velferdsoppgaver, som skole og eldreomsorg. Det kan virke som om regjeringens suksessformel for næringslivet er å skattlegge investorer så hardt at de forlater landet – en storstilt eksport av investorer og investeringskapital. Det tapper ikke bare næringslivet for kapital, men også kommunene for viktige skatteinntekter som kunne gått til skole og eldreomsorg. I stedet velger regjeringen å subsidiere grønne næringsprosjekter, med manglende investeringsvilje som begrunnelse. Man bruker skattebetalernes penger på ulønnsomme prosjekter i stedet for å investere i grunnleggende trygghet og omsorg for folk. Freyr Battery var først utplukket i regjeringens subsidielotteri, som holdt selskapet flytende akkurat lenge nok til at ledelsen fikk tatt ut titalls millioner i lønn, honorar og bonus, før de satte seil til USA. Det ble aldri noe av de 1 500 arbeidsplassene som selskapet lovet. Den siste utplukkede i lotteriet er Morrow batterifabrikk i Arendal. Jeg må innrømme at det er spesielt at det tilsynelatende ikke har streifet statsråden at grunnen til at investorene ikke investerer i disse prosjektene, er fordi de ikke har troen på dem. Likevel er holdningen at når private investorer ikke er villige til å risikere egenkapital på prosjektene, så føler regjeringen at det er deres plikt å bære den risikoen – ikke med egne penger, men med fellesskapets penger. I regjeringens pakke Grønn industrifinansiering, med skreddersøm for batteriprosjekter, skal man dele ut 5 mrd. kr i støtte, garantier og lån, hvorav 1,75 mrd. kr er penger man aldri forventer å se igjen. Mener statsråden det er riktig å bruke fellesskapets penger på å investere i sånne prosjekter, som etter alle solemerker vil gå inn i historien som ulønnsomme prosjekter? Eller er statsråden enig med Fremskrittspartiet (presidenten klubber) i at dette er sløsing med skattebetalernes penger, som heller burde gått til verdig eldreomsorg og trygghet for barnas skoletilbud?

Fritt valg av kjøretøy hørtes ut som en veldig god sak. (Munterhet i salen) La meg først si at det er hyggelig å se næringsministeren igjen. De siste ukene har det av en eller annen grunn vært helseminister Vestre som har vært statsministerens foretrukne statsråd å sende i manesjen for å debattere næringspolitiske saker. På Dagsrevyen 14. november hørte vi professor Scott Stern fra det anerkjente universitetet MIT si: Den ene tingen jeg kan si om oppstartsbedrifter, er at skattlegging av urealiserte gevinster er enormt avskrekkende for start-up-innovatører og deres investorer. På spørsmål fra Dagsrevyen-anker Nina Owing om hvorvidt man bør ta hensyn til hva næringslivet mener er det beste for å få opp nye bedrifter, valgte statsråden, næringsministeren, å unnlate å besvare spørsmålet, men svarte heller: På oppfølgingsspørsmål fra Owing om hva regjeringen skal gjøre for å få opp innovasjonen i Norge, valgte statsråden på nytt å ikke besvare spørsmålet. For å følge opp her håper jeg at statsråden kan svare Stortinget på spørsmålene hun ikke ville besvare i Dagsrevyen. Ser statsråden overhodet noen problemer eller utfordringer for næringslivet med den økte beskatningen på urealiserte gevinster, i form av enten formuesskatt eller exit-skatt, eller mener statsråden at dette ikke medfører noen utfordringer for næringslivet og vekstkraften til norske bedrifter?

Finansministeren uttalte i Politisk kvarter torsdag 28. november at han er uroleg over å miste kontroll over våre naturressursar, som olje, gass og energi, dersom Noreg blir medlem av EU. Kan statsråden gje ei oversikt over kva land som gjennom å vere med i EU har mista kontroll over sine olje-, gass- og energiressursar?

Mer enn 600 000 nordmenn gruer seg til jul. Etter flere år hvor prisene på strøm, bolig, mat og drivstoff har skutt til værs, er det mange familier som sliter så mye i hverdagen at de kan se langt etter å ha råd til en vanlig julefeiring. I 2022 bevilget Stortinget en ekstra tusenlapp i desember til alle sosialhjelpsmottakere og en ekstra tusenlapp per barn. Men i fjor valgte regjeringen plutselig å si blankt nei til dette kravet. Vil det komme noen håndsrekning til de fattige i jula fra regjeringen dette året?

Mitt spørsmål går til kultur- og likestillingsministeren. Om bare et par måneder braker det løs med Ski-VM i Granåsen. Vi er mange som gleder oss veldig til det. VM på hjemmebane er noe ekstra, og det er enda større grunn til å glede seg denne gangen, for parautøvere er for første gang også med og konkurrerer i ski-VM i nordiske grener. Jubelen over at parautøverne skulle få delta satte seg likevel fast i halsen da NRK viste oss at mens utøvere som Johannes Høsflot Klæbo kan forvente seg en premie på 190 000 kr for en seier, vil utøvere som Vilde Nilsen kunne bli avspist med en blomsterbukett. Jeg kunne faktisk nesten ikke tro det jeg leste. Jeg trodde faktisk at den tiden var forbi. Arrangøren av Ski-VM har tidligere uttalt at de profilerer seg som bærekraftig, der målet er et mesterskap for alle, med fokus på inkludering, mangfold og like muligheter. Det er en veldig bra målsetning, jeg skulle bare ønske at den ble fulgt opp i praksis også. Heldigvis har FIS og velvillige sponsorer sørget for at premiepotten til parautøverne har blitt noe større. Vilde Nilsen og våre andre parautøvere vil slippe å bli avspist med en blomsterbukett, men det er fremdeles en veldig stor forskjell på de 190 000 kr Johannes Høsflot Klæbo kan forvente å innkassere hvis han vinner, og de 60 000 kr Vilde Nilsen og de andre parautøverne vil kunne få. Jeg mener at norsk idrett og arrangørene av internasjonale mesterskap i Norge i utgangspunktet burde ha sørget for likebehandling. Når det ikke har skjedd, synes jeg det er bra at regjeringen – riktignok etter å ha avslått søknad om penger to ganger – nå kommer på banen i nysalderingen, med 10 mill. kr. Det står imidlertid ingenting der om hva disse pengene skal gå til. Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Har regjeringen lagt noen føringer på hva arrangøren kan bruke disse pengene på, og har statsråden sikret seg at den urettferdigheten parautøverne så langt ser ut til å bli utsatt for, nå kan rettes opp i?

Det har de siste to årene vært flere arrestasjoner i forbindelse med mistanke om spionasje på norske høyere utdanningsinstitusjoner. Våre sikkerhetstjenester har også over flere år advart mot den høye etterretningstrusselen fra særskilt Russland, Kina og Iran. Nettavisen Khrono har skrevet om at kinesiske ph.d.-studenter i Norge må signere en kontrakt som forplikter dem til alltid å følge kommunistpartiets vilje, og brudd på kontrakten kan føre til straff. CSC, China Scholarship Council, som drives av kinesiske myndigheter, gir bl.a. også stipender til opphold ved universiteter i andre land. NTNU og andre norske universiteter har hatt samarbeid med forskere fra institusjoner som har tette bånd til Kinas militærindustri, og som har blitt identifisert som en mulig risiko. Svenske sikkerhetseksperter har advart landets universiteter mot å ta imot forskere og stipendiater fra disse universitetene. Samtidig er Kina fremdeles definert som et av Norges hovedsamarbeidsland innen høyere utdanning og forskning gjennom Panorama-strategien, der det bl.a. slås fast at man ønsker å styrke studentmobiliteten mellom Panorama-landene, dette til tross for at Fremskrittspartiet flere ganger har både tatt til orde for og – i denne sal – fremmet forslag om å avslutte dette samarbeidet. Vi foreslo også å avslutte Panorama-samarbeidet med Russland, men dette ble ikke gjort av regjeringen før Russland invaderte Ukraina. Fremskrittspartiet er kritisk til at forskningsmiljøer i Norge kan inngå hovedsamarbeid med land som våre egne sikkerhetsetater gang på gang definerer som en stor sikkerhetsrisiko for kongeriket. Jeg ønsker derfor å spørre statsråden om han nå vil ta initiativ til å endre dette, eller om han vil opprettholde Kina som et hovedsamarbeidsland innen høyere utdanning og forskning, til tross for den høye etterretningstrusselen.

Forskning og innovasjon er kritisk viktig for Norges konkurransekraft. Vi må skape før vi kan dele. Da trenger vi relevant kunnskap og langsiktig satsing. Vi har mange gode forskere og noen ledende forskningsmiljøer som har bevist at de kan levere i verdenstoppen, men kvalitet, kapasitet og kunnskapsberedskap må videreutvikles og vedlikeholdes. Samtidig som våre naboland og EU ruster opp sin forsknings- og kunnskapssektor, sørger Støre-regjeringen for at Norge blir mer innadvendt, mindre internasjonalt og mindre konkurransedyktig. Støre-regjeringen tar et hvileskjær i forskningspolitikken. Næringslivet belastes med uforutsigbare og høye skatter. Forskningsmiljøene har blitt distriktspolitikk framfor kunnskapsberedskap og konkurransefortrinn. Når forskning er fundamentet for innovasjon, vekst og samfunnsutvikling, kan vi ikke tillate at kortsiktige besparelser truer langsiktig framgang. Vi har allerede et stort etterslep, og det er på høy tid at vi prioriterer forskning. Det forutsetter politikere som peker retning, og som skjønner at forskning tar tid. Høyre peker tydelig retning når vi i vårt alternative budsjett prioriterer 400 mill. kr mer til forskning, som oppfølging av vårt forslag om et samfunnsoppdrag om grønn vekst og omstilling. Høyre skjønner at forskning tar tid. Derfor økte vi bevilgningene år for år i vår regjeringsperiode og lå over 1 pst. av BNP. Nå ser vi en regjering som kutter i forskning. DNB-sjef Kjerstin Braathen sier det godt i et intervju med Dagens Næringsliv: Så hvorfor nedprioriterer Støre-regjeringen kunnskap og forskning i en tid hvor resten av Europa mener vi har dårlig tid for å sikre konkurransekraften?

Neste søndag er første søndag i advent, og mange gleder seg til førjulstid med gløgg, småkaker og julemat. Selv om innspurten av året er hektisk, mistenker jeg at statsråden også ser fram til det. Problemet er at det fremdeles er mange familier som ikke har en så hyggelig førjulstid og julefeiring i vente. SIFO har vist at matutgiftene til en familie med to barn har økt med 33 pst. de siste årene – eller 44 000 kr i året. Prisen på mat har ifølge SIFO økt dobbelt så raskt som prisen på andre varer. Over 100 000 barn vokser fremdeles opp i familier med dårlig råd. Dette skjer på denne regjeringen og denne statsrådens vakt. I en pressemelding fra oktober i fjor sa statsråden følgende: Jeg skal ikke stå her og påstå at statsråden og regjeringen ikke har gjort noe, for det har de selvsagt. Problemet er bare at de ikke har gjort nok. Et rikt land som Norge har alle forutsetninger for å sikre at barn ikke vokser opp i fattigdom. Rødt bruker i sitt alternative budsjett flere milliarder kroner mer enn regjeringen på å styrke økonomien til familier med dårlig råd. Det er altså mulig, det handler bare om viljen til å gjøre noe. Kampen for å få ned forskjellene i Norge handler om hva slags samfunn vi ønsker oss. Økte forskjeller er med på å skape samfunnsutfordringer. Det burde derfor ikke være noen tvil om at regjeringen og statsråden skulle prioritere dette. Derfor lurer jeg på: Hva skal statsråden konkret gjøre det neste året for å leve opp til egne lovnader om å prioritere å få ned forskjellene og forebygge fattigdom?

Et godt samfunn er et samfunn der de unge har det bra. I dag peker altfor mange piler i feil retning: økende forskjeller, dårligere psykisk helse, stress, skolevegring, ensomhet, økende ungdomskriminalitet og mindre tro på framtiden. Det er på tide at vi setter ungdommen først. Dessverre er det det motsatte som skjer. Videregående skoler legges ned en rekke steder, ungdom fra fattige familier har ikke råd til å delta på idretts- og kulturtilbud, og en rekke fritidsklubber legges ned over hele landet. Ungdom og Fritid har i 2024 kartlagt at nærmere 40 pst. av fritidsklubbene står i fare for kutt eller nedleggelse. Bare denne uken har det vært stor oppmerksomhet rundt forslaget om å legge ned to fritidsklubber i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. I denne bydelen, som er blant Oslos mest økonomisk utsatte, er fritidsklubbene en viktig arena for barn og unge, en arena barn og unge betegner som sitt andre hjem. Nedleggelse av disse tilbudene vil ramme de mest sårbare barna og ungdommene, som allerede står overfor store utfordringer. Britisk forskning viser, ikke overraskende, at i områder hvor fritidsklubber legges ned, gjør ungdommen det dårligere på skolen, og risikoen for å begå kriminalitet øker med 14 pst. Når fritidsklubber legges ned over hele Norge for å spare penger, sparer vi oss til fant. Erfaringene fra England er at utgiftene ved å legge ned fritidsklubber er tre ganger så høye knyttet til skolefrafall og kriminalitet. SV har i sitt alternative budsjett for 2025 foreslått 100 mill. kr til statlig etablering og driftsmidler, som første steg. Vi har også sett viktigheten av at fritidsklubber lovfestes på lik linje med andre kommunale strukturer, som biblioteker og kulturskoler. Statsråden har tidligere understreket hvor viktig fritidsklubber er som forebyggende arena for barn og unge, og har uttalt ved flere anledninger at dette er en sektor statsråden ønsker å styrke. Så mitt spørsmål er: Hva er statsrådens konkrete planer for å styrke denne utsatte sektoren og sikre at fritidsklubbene kan opprettholde sitt viktige arbeid for barn og ungdom i hele landet?

Det går mot kaldere tider og skikkelig vinter. Strømprisene øker, og tidligere i høst kunne vi lese om Øystein på 72 år, som ble funnet død i sin egen bolig, rett og slett i et gjennomfrosset hus. Det var et tragisk utfall av at han over lengre tid hadde levd uten strøm. Jeg har tidligere stilt et skriftlig spørsmål til forbrukerministeren om dette, for å få svar på om rutinene er gode nok. Ministeren svarte på det skriftlige spørsmålet at når det gjelder ytterligere lovregulering, må vi hele tiden ta stilling til det og vurdere om lovreguleringen er tilstrekkelig. Saken om Øystein har skapt ganske sterke reaksjoner og viser at dagens regelverk bør gjennomgås. Det er interessant når man ser på svarene fra forbrukerministeren og justisministeren. Åpenbart er det sånn at de med psykiske problemer, demens og manglende digital kompetanse ikke fanges godt nok opp, og at informasjonen som går ut, kun går én vei uten at det gjøres forsøk på å sikre at informasjonen er mottatt, oppfattet og forstått. I en situasjon hvor stadig flere blir eldre og kravene til digital kompetanse øker, er det bekymringsfullt at regelverket ikke er justert i henhold til dette. Nå er også Forbrukerrådet blant dem som krever endring i regelverket. Det er gått over en måned siden vi leste dette eksempelet og utfordret ministeren sist. Hvor er vurderingen til forbrukerministeren? Er dagens regelverk tilstrekkelig?

De siste tre årene har boliglånsrenten, husleien, matvarepriser og alt annet blitt dyrere, og ifølge SSB lever mer enn 100 000 familier med vedvarende lave husholdningsinntekter. Før sommeren viste beregninger fra forskningsinstituttet SIFO at før utgifter til strøm, oppvarming og bokostnader er tatt med, har de årlige utgiftene til en norsk familie med to voksne, et skolebarn og et barnehagebarn økt med over 160 000 kr fra starten av 2021 til begynnelsen av 2024. Likevel leser vi ut fra Støre-regjeringens budsjett at barnetrygden reduseres neste år. Det gjør den fordi regjeringen foreslår å videreføre den på samme kronenivå og ikke justere den i tråd med prisveksten. Dermed legger regjeringen opp til at barnetrygden skal dekke færre vinterklær, fotballsko, skolesekker eller matpakker enn den gjorde i fjor. Jeg adresserer dette fordi økt barnetrygd treffer dem som trenger det mest. Dette var også en av konklusjonene til regjeringens eget ekspertutvalg om barn i fattige familier. Solberg-regjeringen var den første regjeringen som var med på å øke barnetrygden siden 1996, og Høyre har i alle våre alternative budsjetter siden vi gikk ut av regjering, prioritert en fortsatt økning. I vårt alternative budsjett, som vi legger fram i dag, øker vi barnetrygden igjen. Totalt prioriterer vi om lag 2,6 mrd. kr mer til barnefamiliene i barnetrygd enn det Støre-regjeringen gjør, og vi gjør det fordi vi vet at økt barnetrygd bidrar til å redusere barnefattigdommen. Kan statsråden forklare bakgrunnen for at Støre-regjeringen mener at det er en riktig prioritering i dyrtiden å redusere barnetrygden? Og da ber jeg statsråden kommentere barnetrygden spesielt, og ikke nødvendigvis alle andre gode eller mindre gode tiltak i budsjettet.

Den nye asylpakten i EU utgjør et stort tilbakeskritt for asylretten og menneskerettigheter i Europa. Pakten vil føre til utstrakt bruk av internering av asylsøkere og økt risiko for ulovlig retur i strid med flyktningkonvensjonen. Hurtigprosedyrer på grensa vil ikke ivareta retten til individuell vurdering av beskyttelsesbehov. Vil statsråden bruke vårt handlingsrom utenfor EU til å verne om asylretten i Norge, eller vil hun importere EUs asylpakt og bygge mur rundt Europa?

Det er ikkje nødvendig å gifte seg med naboen for å samarbeide. Det har 30 år utanfor EU synt oss. Ein av dei viktigaste grunnane til at Noreg valde å stå utanfor EU, var omsynet til norsk landbruksproduksjon. I Sverige har mjølkeprodusentane tapt i EU-konkurransen, og resultatet har vore ei kraftig sentralisering av produksjonen. Kor store marknadsandelar har norsk mjølkeproduksjon tapt til EU dei siste 30 åra gjennom tollfrie kvotar over EØS-avtalen og såkalla RÅK-import, og kva gjer regjeringa for å demme opp mot enda meir import?

Den 18. november rapporterte NRK om forskerne som skulle kartlegge miljøgifter i Oslofjorden, og som nesten ikke fikk gjennomført undersøkelsen fordi det er så lite fisk. Som statsråden vet, er situasjonen alvorlig for hele økosystemet. I fjor viste en statusrapport at dagens handlingsplan er utilstrekkelig. En bred gruppe forskere har lenge bedt om nullfiskeområder, inkludert stans i bunntråling, og det samme har Miljødirektoratet. Hvor lite fisk må det være i fjorden før statsråden gir fiskebestandene bedre beskyttelse?

Stortinget har fastsatt et mål om å øke den norske selvforsyninga av jordbruksvarer. Vi importerer mest fra EU. Ifølge artikkel 19 i EØS-avtalen skal Norge og EU gjennomgå handelen med landbruksvarer annethvert år. Ytterligere liberalisering kan kun skje dersom det tjener begge parter og er i tråd med landbrukspolitiske mål. Men – matimporten fra EU har økt betydelig, uten at tilsvarende norsk eksport har funnet sted, noe som undergraver målet om økt selvforsyning. Er denne praktiseringen av artikkel 19 i EØS-avtalen i norsk interesse?