Bakgrunn
Forholdet mellom
Russland og Ukraina har gradvis forverret seg det siste året. President
Putin har bevisst brukt styrkeoppbygging langs grensen til Ukraina
for å eskalere spenningen mellom de to landene og slik framskynde
internasjonale forhandlinger på Russlands premisser. Dette forsøket
på tvangsdiplomati er uten sidestykke i nyere europeisk historie.
Russlands krav om at tidligere sovjetstater, utenom Baltikum, ikke
skal få velge sine egne allianser, er et direkte brudd på grunnprinsippene
for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).
Ingen er tjent med
en ny væpnet konflikt mellom Russland og Ukraina. Derfor er det
viktig å fortsette den multilaterale dialogen med Russland og identifisere kompromisser
som på sikt kan tjene Ukraina, Europa og Russlands interesser. Det
kan handle om gjensidige beroligende og tillitskapende tiltak, gjensidige
avtaler om å redusere frekvensen av militærøvelser på grensen, gjenopplivingen
av nedrustningsavtalen INF eller andre initiativer innenfor nedrustning.
Uavhengig av dette
er det stor sannsynlighet for at spenningen mellom Russland og flere
tidligere sovjetrepublikker vil vedvare, så lenge flere av disse
søker et nærmere samarbeid med andre europeiske land og USA. I en
slik situasjon har både resten av Europa, USA og Canada en rolle
i å styrke de tidligere sovjetrepublikkenes evne til suverenitetshevdelse.
Russlands bruk av tvangsdiplomati på denne skalaen har aktualisert
behovet for en opptrapping av europeisk støtte til tidligere sovjetrepublikker,
inkludert Ukraina, Georgia og Moldova.
Norsk støtte til
landene i Sentral- og Øst-Europa går både gjennom bilaterale avtaler
og gjennom bidrag til internasjonale organisasjoner som OSSE. I
den akutte krisesituasjonen som har oppstått for Ukraina, er det behov
for å kanalisere mer av denne støtten til dette landet. Dette er
en omprioritering innenfor gjeldende budsjettrammer som kan gjennomføres
uten nye budsjettvedtak.
Ut over Ukrainas
umiddelbare behov er det behov for en gradvis opptrapping av bistand
til både Ukraina, Moldova og Georgia i årene som kommer. Alle tre
land søker dypere samarbeid med resten av Europa og USA og er derfor
spesielt utsatt for russisk tvangsdiplomati. Regjeringen bør varsle
en slik opptrapping i forbindelse med statsbudsjettet for 2023.
Georgia har allerede
et nært sikkerhetssamarbeid med Norge og NATO, blant annet gjennom
Substantial NATO-Georgia Packet (SNGP). I lys av russiske handlinger
overfor Ukraina er det behov for å trappe opp samarbeidet med andre
land som kan bli utsatt for fornyet russisk press, herunder Georgia.
Rammeverket for sikkerhetssamarbeidet finnes innenfor SNGP, og forslagsstillerne
mener regjeringen bør trappe opp Norges bidrag til dette samarbeidet.
Russisk mobilisering
langs grensen mellom Ukraina og Russland, og mellom Ukraina og Hviterussland, har
økt behovet for NATOs tilstedeværelse i regionen. Dette behovet
vil vedvare selv om den akutte krisen på grensen til Ukraina skulle
løse seg. NATO har en egen utrykningsstyrke som skal kunne settes
inn på kort varsel, NATO Response Force, eller NRF. NRF har en egen innsatsstyrke
på 20 000 personell, den såkalte Very High Readiness Joint Task
Force (VJTF). I lys av Russlands eskalering overfor Ukraina har
flere NATO-land økt sine kontingenter i allierte land. Forslagsstillerne mener
at VJTF er best egnet for denne typen tilstedeværelse, og at Russlands
eskalerende oppførsel gir god grunn til at NATO må diskutere om
VJTF skal aktiveres og utstasjoneres til allierte land i Baltikum
og Øst-Europa.
Spenningen mellom
Russland og Ukraina har også gjort seg gjeldende i Svartehavet.
NATO har lenge vurdert en egen svartehavsstrategi, og den russiske
maritime eskaleringen har igjen vist behovet for en slik strategi.
Forslagsstillerne ber regjeringen støtte opp under arbeidet med
å definere en egen svartehavsstrategi for NATO i forbindelse med
neste NATO-toppmøte i Madrid i juni 2022.