Bakgrunn
Retten til arbeid
står sterkt i Norge og er et bærende prinsipp i den moderne samfunnsforståelse.
Det å kunne forsørge seg selv og sin familie gjennom ærlig arbeid
så sant man helsemessig er i stand til det, er viktig både for samfunnet
og for den enkeltes selvfølelse.
Arbeid er en grunnleggende
menneskerettighet, vernet både i Verdenserklæringen om menneskerettigheter,
i konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
(ØSK) og i Grunnloven. I Grunnloven § 110 slås det fast at:
«Statens myndigheter
skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske
kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring.»
Ureturnerbare asylsøkere
får etter en praksisendring i 2011 ikke lenger lov til å ta arbeid.
Det er imidlertid fra juridisk hold blitt satt spørsmålstegn ved om
dette står seg mot menneskerettslige skranker, menneskerettighetsloven
og Grunnlovens bestemmelser. Flere har også kritisert praksisen
ut fra grunnleggende kristne og humanistiske prinsipper og vist
til den uholdbare situasjonen for personer som ikke har fått innvilget asyl,
men som oppholder seg i landet fordi de av ulike grunner ikke kan
returnere eller returneres til sitt opprinnelsesland.
I alle tilfeller
er det god grunn til å se på hvordan man kan sikre reelt ureturnerbare
asylsøkere – eller asylsøkere som det ikke er mulig for norske myndigheter
å tvangsreturnere – en klar rett til å ta arbeid så lenge de oppholder
seg her i landet. Ved å gi disse menneskene mulighet til arbeid
vil man oppnå at de selv kan bidra både til samfunnet og til å kunne
brødfø seg selv og eventuell familie. Forslaget vil også føre til
at flere kan komme raskere i arbeid, noe som igjen vil føre til
bedre og raskere integrering av de som får oppholdstillatelse.