Barns
tilgang på fritidsaktiviteter og gode oppvekstmiljø
Store deler av barns
liv utfolder seg i og nær hjemmet, i parker, lekeplasser, friområder
og skolegårder. Enkel tilgang til gode uterom i eget nærmiljø står
derfor sentralt i utviklingen av landets byer. I en studie fra NMBU
(2019) om norske åtteåringer kommer det fram at barn som bor nærmere
enn 800 meter fra et grøntområde, er mer aktive, både sosialt og
fysisk. For å ta i bruk grøntområdene må barna kunne ta seg dit
trygt på egenhånd, helst innenfor 200 meter fra boligen. Men mange
byområder er ikke tilrettelagt for at barn skal kunne ferdes trygt
i eget nærmiljø. Tall fra Statistisk sentralbyrå (2019) viser at
én av tre barn og unge i Norge ikke har trygg tilgang til rekreasjonsarealer.
Barn leker også stadig mindre utendørs, og de er mindre aktive enn før.
Det var en tydelig nedgang i utelek blant barn fra 2005 til 2014,
ifølge Transportøkonomisk institutt. Mens halvparten av barna mellom
6 og 12 år lekte utendørs hver dag i 2005, var andelen sunket til
i underkant av 40 prosent i 2014. Videre har Folkehelseinstituttet påpekt
at verken 6-, 9- eller 15-åringer ble mer aktive i perioden 2005
til 2018. Målet om å redusere andelen inaktive barn med 10 prosent
innen 2025 er dermed langt unna.
I 2016 signerte regjeringen
Fritidserklæringen, som slår fast at alle barn skal kunne delta
på minst én organisert fritidsaktivitet, uavhengig av foreldrenes
sosiale og økonomiske situasjon. Forslagsstiller mener det må gjøres
en større innsats for å nå målene i Fritidserklæringen, særlig i
byområder hvor mange barn vokser opp i familier med vedvarende lav
inntekt. I NOU 2020:16 om levekår i byer kommer det fram at barn
og unge i levekårsutsatte områder i de seks største byene i Norge
driver mindre med organiserte fritidsaktiviteter enn andre barn.
Hele 11 prosent av elevene på barneskoletrinnet i levekårsutsatte
områder har aldri vært med på faste fritidsaktiviteter, mens dette
kun gjelder tre prosent av barna i øvrige byområder. Forskjellene
fortsetter på ungdomsskoletrinnet. Det er også store forskjeller
på hvor ofte barna tar med seg venner hjem. I utsatte byområder
har under halvparten av barna vært hjemme med venner, mens denne
andelen er på 70 prosent i øvrige byområder.
Forslagsstiller mener
det haster med å gi flere barn og unge tilgang på fritidsaktiviteter.
For mange barn har den sosiale isolasjonen som følge av pandemien
vært en stor belastning. Når samfunnet gradvis gjenåpner, er det viktigere
enn noen gang at kommunene står klar med fritidstilbud og aktiviteter
som kan ta hverdagen tilbake. Fritidsaktiviteter må være tilgjengelige
uavhengig av foreldrenes økonomi. Forslagsstiller mener derfor at ordningene
med utlånssentraler og fritidskort bør utvides. Ifølge en rapport
fra Rambøll (2019) er Oslo og daværende Vestfold de to fylkene som
har færrest utlånssentraler per 1 000 barn i husholdninger med vedvarende
lavinntekt. Forslagsstiller mener ordningen bør utvides både i innhold
og antall, med særlig fokus på å nå ut til barn og unge i lavinntektsfamilier,
uavhengig av hvor i landet de bor. Prøveordningen med fritidskort
ble evaluert av et nasjonalt ungdomspanel i 2020. Panelet anbefalte
at grunnbeløpet for kortet settes til 2 000 kroner i året for barn
i alderen 6–13 år og deretter øker til 4 000 i året for aldersgruppen
13–18 år, dette fordi det er større frafall blant unge mellom 13
og 18 år, og fordi aktiviteter ofte blir dyrere når barna blir eldre.
Ordningen med fritidskort er foreløpig avgrenset til utvalgte kommuner
og bydeler, selv om etterspørselen er stor. Forslagsstiller mener
at alle kommuner som har behov og ønske om å ta del i ordningen,
bør få tilbud om dette så snart som mulig.
I mange levekårsutsatte
byområder er trangboddhet utbredt. Trangboddhet fører til et stort
behov for gode uteområder og sosiale tilbud utenfor hjemmet. Likevel
opplever mange barn og unge at tilbudet er mangelfullt. I en rapport
fra OsloMet (2020) kommer det fram at ungdom i levekårsutsatte byområder
er mindre fornøyd med nærområdet sitt enn ungdommer fra andre byområder.
De kjenner seg også mindre trygge ute på kveldene. Forslagsstiller
mener at det kreves en større statlig innsats for å utjevne gapet
mellom barn som vokser opp i utsatte byområder, og barn i andre
deler av landet. Opphopning av dårlige levekår er ikke noe som kun
rammer storbyene. I den mest levekårsutsatte bydelen i Fredrikstad
bor for eksempel 46 prosent av barna i fattige familier. Innsatsen
må derfor rettes mot alle utsatte byområder, ikke bare byer som
i dag har områdesatsinger. Utviklingen bør skje gjennom en kombinasjon
av offentlige tiltak og lokale initiativ. Bomiljøtilskuddet er i
dag et eksempel på en ordning som støtter lokale initiativ i bydeler
som omfattes av områdeløft. Tilskuddet brukes til både fysiske og
sosiale tiltak som for eksempel lekeplasser, opprusting av fellesarealer, etablering
av grøntanlegg m.m. Tilskuddet retter seg mot sameier, borettslag,
velforeninger og andre ikke-kommersielle aktører og forvaltes av
kommunene. Forslagsstiller mener imidlertid at tilskuddet bør opprettes som
en statlig ordning og utvides til byområder hvor det ikke er inngått
avtale om områdesatsing. Dette vil være i tråd med levekårsutvalgets
anbefalinger i NOU 2020:16. Videre bør det suppleres med et eget
tilskudd til kommuner med særlige levekårsutfordringer. Tilskuddet
bør innrettes med sikte på å bedre barn og unges oppvekstmiljø gjennom
oppgradering av offentlige byrom, etablering av parker, bilfrie
områder, lekeplasser, aktiviteter og sosiale tiltak. Barn og unges
medvirkning og involvering i prosjektene bør være en sentral del
av tildelingskriteriene.