Bakgrunn
Gjennom etableringen
av flyselskaper som opererer i et utpreget lavprissegment i Norge,
har det utviklet seg et klart press på lønns- og arbeidsforhold
i den norske flybransjen. Også etablerte flyselskaper med lang tradisjon
i Skandinavia har måttet møte denne harde priskonkurransen med tiltak
som rammer de ansatte. Til og med pensjonsordninger har blitt dårligere,
og mange opparbeida rettigheter har blitt fratatt de ansatte.
Koronakrisa kan nå
forsterke denne trenden ved at nye selskaper ser muligheten for
å ta over markedsandeler her i landet når etablerte selskaper ligger
nede. Dette var noe mange forutså og fryktet da krisa inntraff.
Wizz Airs opptrapping
av aktiviteten på nye, norske strekninger har skapt stor bekymring
hos ansattes organisasjoner og i store deler av det politiske miljøet.
Dumpingpriser på billetter for å komme inn på det norske markedet
strider mot både konkurranseregler og en bærekraftig luftfart for
framtida, både ut fra miljøhensyn, lønns- og arbeidsforhold og økonomi.
Den østerrikske regjeringen
gikk i sommer inn for å etablere en minimumspris på billetter, både
av miljøhensyn og for å hindre prisdumping, og foreslår EUR 40 som
minstepris.
Forslagsstillerne
vil imidlertid skjerme kortbanenettet og flygninger til og fra Nord-Norge
fra prisøkninger pga. statlige tiltak og avgifter. Derfor er mange
mulige vinklinger for å få dette til blitt vurdert. Det viser seg vanskelig
å differensiere avgifter innenlands i forhold til EØS-regelverket,
men forslagsstillerne har likevel konkludert med at noen tiltak
er mulige og må utredes. Det første går ut på å fjerne startavgiftene
helt for de flyplassene som i dag allerede har rabatt. Det andre
dreier seg om differensiering av passasjeravgift etter vekt på flyet. Fritak
for avgift under 20 tonn vil begunstige kortbanenettet betydelig.
Wizz Air er kjent
for ikke å tillate at ansatte organiserer seg. Dette er i så fall
et klart brudd på menneskerettighetene. Dersom denne praksisen også
blir gjennomført i Norge, bryter de i tillegg Grunnloven.
Mange snur dette
og liknende selskap ryggen, men politisk har det vært vanskelig
å peke på klare bestemmelser som kan brukes for å nekte etablering
eller stille krav til etablering i Norge. Til dette har Norges EØS-medlemskap
og andre avtaler bundet Norge opp til en sterk liberalisering med
nesten fri etableringsrett innen luftfarten. Likevel må avtaleverkets
handlingsrom utprøves om man virkelig ønsker å ta grep for en anstendig
og bærekraftig luftfart i Norge.