Gjennom Roma-vedtektene fra 1998 fikk ICC jurisdiksjon til å straffeforfølge i saker om folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten fra og med 1. juli 2002. Også aggresjonsforbrytelse ble nevnt i Roma-vedtektene som én av de fire folkerettslige forbrytelser. På det tidspunktet var det imidlertid fortsatt ikke enighet om definisjonen av aggresjonsforbrytelse eller prosessforutsetningene, det vil si vilkårene for at slike saker skal kunne reises for ICC, bare om at ICC skulle få jurisdiksjon over denne forbrytelseskategorien så snart slik enighet ble nådd mellom statspartene. Det skjedde gjennom tillegget som ble fremforhandlet i Kampala i 2010, som fikk navnet Kampala-tillegget. Der fikk Roma-vedtektene en ny artikkel som definerer aggresjonsforbrytelsen og regler om jurisdiksjon for ICC i saker om denne forbrytelsen. Det ble også gitt en særlig regel om individuelt ansvar i relasjon til denne forbrytelsen.

På tyveårsdagen for Roma-vedtektene i juli 2018 hadde tilstrekkelig mange stater gitt sin tilslutning til at ICC fikk jurisdiksjon til å dømme i saker om individuelt straffeansvar for angrepskrig, selv om det kreves at visse tilleggsvilkår er oppfylt. Dette er første gang siden Nürnbergprosessen at en internasjonal domstol kan dømme i saker om aggresjonsforbrytelser.

Den internasjonale straffedomstolen kan starte undersøkelse og straffeforfølgelse i saker om mulige aggresjonsforbrytelser på tre måter:

• 1. Ved at en av ICCs medlemsstater presenterer (henviser) en sak for domstolen.

• 2. Ved at domstolens aktorat starter undersøkelse på eget initiativ.

• 3. Ved at FNs sikkerhetsråd henviser en sak til domstolen.

På grunn av vetoretten er det i utgangspunktet lite sannsynlig at en mulig aggresjonsforbrytelse vil bli henvist av Sikkerhetsrådet dersom handlingen er foretatt av en stat som enten selv har vetorett, eller som er alliert med eller i interessefellesskap med et permanent medlem av Sikkerhetsrådet. Når det gjelder de øvrige to måtene (1 og 2), er det blant folkerettskyndige uenighet om hvorvidt det er tilstrekkelig at den angrepne stat har ratifisert Kampala-tillegget, eller om også den angripende stat må ha ratifisert tillegget. Dette spørsmålet må til slutt avgjøres av domstolen selv.

Når flere stater ratifiserer tillegget, styrkes uansett det kollektive internasjonale arbeidet for å bekjempe aggresjonsforbrytelser. At en angrepet stat har ratifisert Kampala-tillegget og dermed vist vilje til å delta i det internasjonale arbeidet for fred og sikkerhet i samsvar med FN-pakten og folkeretten, vil styrke legitimiteten i denne statens appell om inngripen fra Sikkerhetsrådet og politisk støtte fra andre medlemsland.

Forslagsstiller mener det er god grunn til å styrke Norges rettslige stilling så langt det er mulig overfor potensielle aggressorer, og det innbefatter å ratifisere Kampala-tillegget.