Hensikten med dette forslaget er å sikre at Norge, 80 år etter Tysklands invasjon 9. april 1940, får en bedre nasjonal og internasjonal juridisk beskyttelse mot angrep fra fremmede makter.

Da Norge ble frigjort 8. mai 1945, fantes det verken internasjonale straffedomstoler eller norsk lovgivning som kunne brukes til å straffeforfølge de tyske lederne som var ansvarlige for angrepet på Norge 9. april 1940. Det samme gjaldt for flesteparten av de andre landene som ble angrepet av Tyskland. Rettsprosessen – kjent som Nürnbergprosessen – mot det tyske lederskapet måtte derfor bygges på et strafferettslig grunnlag basert på folkeretten, for en internasjonal domstol som ble etablert etter at forbrytelsene hadde funnet sted.

Angrepet på Norge ble behandlet av Nürnberg-domstolen (IMT) i saken mot de mest ansvarlige lederne i Tyskland. I dommen fra 1946 ble angrepet på Norge klassifisert som en forbrytelse mot freden («crime against peace»). I dag brukes begrepet aggresjonsforbrytelse («crime of aggression») for det samme, eventuelt «angrepskrig». Flere tyske ledere ble i Nürnberg domfelt for denne folkerettslige forbrytelsen mot norsk territoriell integritet og selvråderett.

Angrepskrig er fortsatt forbudt etter folkeretten. Men da Nürnberg-domstolen ble avviklet etter rettsoppgjøret med 2. verdenskrig, fantes det ikke lenger noen internasjonal domstol som kunne håndheve forbudet mot angrepskrig ved å rettsforfølge ansvarlige ledere for brudd på dette forbudet. Den internasjonale domstolen (ICJ) kan løse rettslige tvister mellom stater med utgangspunkt i folkeretten, men ledere og andre individer kan ikke stilles for retten i ICJ, og ICJ har heller ikke myndighet til å idømme straff. I 2018 fikk imidlertid Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC), gjennom det såkalte Kampala-tillegget til Roma-vedtektene, jurisdiksjon til å straffeforfølge ansvarlige ledere for aggresjonsforbrytelser. ICC er dermed den første og eneste permanente internasjonale straffedomstolen der personer kan stilles til ansvar for brudd på forbudet mot angrepskrig. Det er hovedsakelig det sentrale lederskapet i en stat som vil kunne dømmes for denne forbrytelsen i ICC.

I motsetning til mange andre europeiske land har imidlertid ikke Norge ratifisert Kampala-tillegget. Derfor har ikke Norge adgang til å be ICC om å etterforske et eventuelt angrep på Norge.

80 år etter angrepet på Norge har Stortinget heller ikke vedtatt en adekvat bestemmelse om straffbar angrepskrig (aggresjonsforbrytelse) som vil kunne håndheves i norsk rett. En statlig aggresjonsforbrytelse mot Norge vil derfor kunne skje uten at norsk justisvesen får mulighet for å etterforske og straffeforfølge denne folkerettslige forbrytelsen.

Det betyr at man mangler lovgrunnlag for nasjonal rettsforfølgelse av ansvarlige for en aggresjonsforbrytelse mot Norge og at en heller ikke vil ha en internasjonal domstol å gå til.

Grunnloven § 97 forbyr tilbakevirkende straffelover. Slik Høyesterett tolker dette forbudet i relasjon til folkerettslige forbrytelser, jf. Rt-2010-1445 (Krigsforbrytersaken), vil det i tilfelle av et nytt angrep på Norge ikke være mulig for Stortinget i ettertid av angrepet, å vedta en straffebestemmelse om angrepskrig for å rettsforfølge de ansvarlige. Det gjelder selv om angrepet vil være straffbart etter gjeldende folkerett.

Dette forslaget har til hensikt å sikre Norges selvstendighet og trygghet. Forslagsstiller ønsker også å understøtte respekten for det internasjonale forbudet mot angrepskrig ved å vise at Norge i samsvar med folkeretten har kriminalisert denne forbrytelsen og støtter prinsippet om internasjonal og nasjonal håndheving av ansvar.

Det fremmes i dette representantforslaget to forslag: en anmodning til regjeringen om norsk ratifikasjon av tillegget i Roma-vedtektene (Kampala-tillegget) som gir ICC jurisdiksjon til å straffeforfølge aggresjonsforbrytelser, og et forslag om at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med et forslag til kriminalisering av aggresjonsforbrytelser i Norge gjennom en ny bestemmelse i straffeloven. Norge ratifiserte i 2000 Roma-vedtektene, som den gang ga ICC jurisdiksjon over de tre forbrytelseskategoriene krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Siden ble disse forbrytelsene inkludert i den norske straffeloven. Når Roma-vedtektene fra og med 2018 har fått et operativt tillegg som gir ICC jurisdiksjon over en fjerde forbrytelseskategori, aggresjonsforbrytelse, er det naturlig at Norge ratifiserer dette tillegget og inkorporerer aggresjonsforbrytelse i den norske straffeloven. Ratifikasjon av tillegget vil etter forslagsstillers vurdering kreve samtykke fra Stortinget etter Grunnloven § 26 annet ledd.