Artikkel 1 i FN-pakten fastslår at et hovedmål med FN er

«å hindre og fjerne trusler mot freden og å undertrykke angrepshandlinger eller andre fredsbrudd».

I tiårene før FN-pakten ble til, ble nærmere 100 millioner mennesker drept i 1. og 2. verdenskrig, de fleste av dem i Europa. Siden 2. verdenskrig og rettsoppgjøret med det tyske nazi-lederskapet i Nürnberg-dommen har det vært bred internasjonal enighet om at en stat som går til angrep på en annen stat, begår en folkerettslig ulovlig handling, og at angrepskrig kan utløse individuelt straffansvar for lederskapet i den angripende staten. Likevel har det lenge vært krevende å etablere en internasjonal domstol med myndighet til å dømme ledere som er ansvarlige for folkerettsstridig angrepskrig.

At en slik domstol nå finnes, er positivt for Norge. Uttalt norsk politikk er at politiske konflikter skal løses fredelig og basert på vedtatte regler, ikke gjennom at militært overlegne stater presser sin vilje på mindre stater gjennom bruk av makt eller trusler om bruk av makt. Som en småstat med store naturressurser og en utsatt beliggenhet med grense til en stormakt, er Norge etter forslagsstillers mening blant landene i verden med størst egeninteresse av en internasjonal rettsorden som gjør terskelen for angrepskrig så høy som mulig. Sammen med et sterkt nasjonalt forsvar kan tydelige lovbestemmelser som fastslår individuelt straffeansvar for ledere som står bak angrepskrig, og en internasjonal domstol med myndighet til å dømme i slike saker, spille en viktig rolle i å forebygge angrepskrig.

Per desember 2019 har 39 stater ratifisert Kampala-tillegget, og det pågår politiske prosesser med sikte på ratifikasjon i en rekke andre land. Blant landene som har ratifisert tillegget, finnes mange mindre stater som deler Norges vitale interesse av at angrepskrig straffeforfølges. Det gjelder ikke minst land som, i likhet med Norge, deler grense med Russland eller befinner seg i Russlands såkalte interessesfære. Over halvparten av NATOs medlemsstater har ratifisert tillegget, deriblant Tyskland, Spania, Nederland, Polen, Estland, Latvia, Litauen og Tsjekkia. Norges NATO-medlemskap er derfor ikke til hinder for å ratifisere. Ved ratifikasjon av Kampala-tillegget kan imidlertid terskelen for deltakelse i krigsoperasjoner i utlandet bli noe høyere ved at de folkerettslige rammer for slike oppdrag i fremtiden da bør utredes nærmere og drøftes nøye på høyt politisk og juridisk nivå før norsk deltakelse.

Forslagsstiller mener samtidig at ratifikasjon av Kampala-tillegget kan gi Norge større utenrikspolitisk handlingsrom. Dette kan spesielt gjelde i situasjoner der Norge settes under press for å delta i militæroperasjoner i utlandet, men der norske myndigheter ikke anser dette som formålstjenlig, eller der myndighetene trenger mer tid for å gjøre en forsvarlig militærfaglig, politisk og rettslig vurdering før avgjørelsen kan tas. I slike tilfeller vil en folkerettslig forpliktelse, som ratifikasjon av Kampala-tillegget representerer, være nyttig for å gi en best mulig samlet begrunnelse for en eventuell beslutning om ikke å delta eller for å be om mer tid til å fatte en forsvarlig avgjørelse.