Bakgrunn
I det norske samfunn
er det i dag et pågående og økende problem med hets og sjikane på
nett, da særlig i kommentarfelt og i diverse sosiale medier. En
står overfor den situasjonen at samfunnsdebattanter, politikere
og vanlige folk opplever et så stort ubehag og en så stor grad av
trusler at de ved enkelte tilfeller velger å ikke synliggjøre sitt
standpunkt i den offentlige debatten. Hetsen rammer i stor grad
kvinner, etniske minoriteter, personer med en annen religion og
LHBTIQ-personer.
Det er av stor betydning
at samfunnet tar vare på og maner til en engasjerende, respektfull
og saklig offentlig debatt. Man kan ikke akseptere at enkeltmennesker hetses
til stillhet, da dette svekker den enkeltes og vår felles ytringsfrihet
og på sikt kan skade demokratiet.
I en undersøkelse
gjennomført av Kommunenes Sentralforbund (KS) kommer det frem at
fire av ti politikere har opplevd netthets, men til tross for denne
høye andelen er det få saker som anmeldes.
Det bør rettes oppmerksomhet
mot forskjellene mellom hatefulle ytringer, trusler, netthets og
uheldig debattkultur. At noe kan oppleves som ubehagelig, kan skille
seg fra om det er alvorlig, og denne differensieringen bør ligge
til grunn for hvilken oppmerksomhet og oppfølging som igangsettes.
Den digitale utviklingen
reiser også nye problemstillinger rundt ytringsfrihet. I flere land,
blant annet Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Sverige, utvikles og
eksisterer det nå lover som regulerer redaktør- og tilretteleggeransvar.
Norge bør i likhet med disse landene nå gjennomgå denne problemstillingen
og sørge for at landets lovverk tilpasses.
Anne Birgitte Nilsen,
professor ved OsloMet, har definert hatytringer på følgende måte:
«Hatytringer er nedverdigende,
truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer
individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet
ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative
følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn- som for
eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell
orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.»
Mye kan gjøres for
å bekjempe ytringer som bryter med det lovverket Norge allerede
har. Da er det avgjørende at politiet får tilført nok ressurser
slik at de kan styrke sin kompetanse og systematikk i dette arbeidet.
Politiet må ha et
tydelig mandat og en klar strategi i arbeidet mot hatytringer. Strategien
må strekke seg over flere år. Den bør ta for seg hvilke saker som
skal prioriteres, hvilke virkemidler som bør brukes når, og hvordan kompetansen
skal utvikles.
Politiet skal ikke
bare etterforske, men i tillegg forebygge kriminalitet også på nett.
Ved en økt satsing på å bekjempe hatkriminalitet på nett bør forebygging
derfor være en viktig del. Et viktig element er å øke innsatsen
til politiets nettpatruljer.
Riksadvokaten og
statsadvokatene spiller en viktig rolle i oppfølgingen av straffbare
ytringer. Statsadvokatene fører viktige saker for retten, gir råd
til politiet og er også klageinstans når saker blir henlagt. Statsadvokatens
rolle bør vurderes med tanke på å øke innsatsen i saker som handler
om hatefulle ytringer.
Det er videre påpekt
i en rekke forskningsrapporter og anbefalinger at det er avgjørende
med en bedre opplæring i skolen om kildekritikk, teknologisk utvikling, etikk
og generelt nettvett. Dette er avgjørende for å gjøre nettet «trygt»
for flere og for å bekjempe hatytringer.