Bakgrunn
Et grunnprinsipp
i et velferdssamfunn er at alle skal ha mulighet til å skaffe seg
og beholde en god bolig. Bolig hverken kan eller skal være et gode
forbeholdt dem som har muligheten til å få økonomisk hjelp av familien
for å komme seg inn på boligmarkedet.
En bolig er et hjem
og et utgangspunkt for å kunne være trygg, ha jobb, gå på skole
eller ha nytte av opplæring og helsehjelp. Ikke alle vil ha økonomi
til å skaffe seg bolig i markedet, og med økende økonomiske forskjeller
vil det bli flere som ikke har mulighet til det. En sosial boligpolitikk
må derfor alltid være sentralt for et velferdssamfunn. Slik er det
ikke i dag. Den sosiale boligpolitikken er sterkt svekket. Færre
og færre med lav inntekt og få private støttespillere får støtte
gjennom Husbanken til boutgifter eller til å kjøpe bolig. Bostøttens verdi
og omfang er sterkt svekket, samtidig som flere svært vanskeligstilte
opplever å få økt husleia i omsorgs- og kommunale boliger så mye
at de ikke lenger kan bo der. Kommunene har i dag ikke en lovpålagt
plikt til å tilby gode boliger til dem som ikke kan skaffe seg bolig selv
i markedet. De har kun en plikt til å skaffe en midlertidig bolig,
noe som kan innebære hospits eller andre utrygge og kortvarige løsninger
som også kan være svært dyre for kommunen. I et vinterland som Norge bør
det være åpenbart at retten til å kunne ha en fornuftig og trygg
bolig må være en lovfestet rettighet på lik linje med rett til helsehjelp.
Statistisk sentralbyrås
(SSB) levekårsundersøkelse viser at 76,9 pst. av husholdningene
eier en bolig, mens 23,1 pst. leier. Dette viser at de fleste bor
i en eid bolig, men at det er et mindretall som ikke gjør det. Det
politiske målet om at man skal eie sin egen bolig er, og har vært,
viktig. Det har også vært et gode for de fleste. Men det har også
ført til at leiemarkedet i Norge er lite og svakt regulert. Det
er få mekanismer som fastsetter leieprisen, og leietaker har ikke
god beskyttelse mot å måtte flytte eller få sagt opp kontrakten.
De som leier, har også gjennomgående dårligere boforhold enn de
som eier. I skattesystemet belønnes de som eier blant annet med store
fradrag på skatten og med at eiendom beregnes som mindre formue
enn den faktiske verdien. Dette er fradrag den som leier, ikke får
for sine boligutgifter. Det utvikles derfor store forskjeller mellom
de som eier, og de som leier. Det er derfor viktig å få flere over
i eide boliger og å satse mer på leie-til-eie-ordninger med Husbanken.
Det er også viktig å sørge for en bedre og sterkere husleieregulering
for de boligene som er ment å dekke boligbehov for de som ikke kan
skaffe seg en bolig i ordinært marked.
Frem til 2014 kunne
også de som skal kjøpe seg bolig for første gang, få hjelp fra Husbanken
til et startlån. Nå er det bare de aller mest vanskeligstilte som
kan få hjelp med slike lån i Husbanken. Det har gjort at antall mottakere
nesten er halvert i løpet av 4 år – fra 12 514 husstander i 2012
til 6 945 husstander i 2016. Samtidig har Husbanken fått en mindre
og mindre låneramme.
Antallet husstander
som mottok bostøtte i 2011, var ifølge Husbanken 155 410. I gjennomsnitt
var det 123 700 husstander som mottok bostøtte det året. I Prop.
20 S (2018–2019) om saldering av budsjettet for 2018 fastslår regjeringen
at nytt anslag er nede på 88 800 husstander i snitt som skal motta
bostøtte. Altså er det blitt 34 900 færre husstander som i gjennomsnitt
mottar bostøtte. Det brukes nesten like mye i nominelle kroner i
bostøtte i dag som i 2009. Det vises også i denne sammenheng til
Representantforslag 73 S (2018–2019) om endring av bostøtte og opprettelsen
av midlertidige ordninger for å nå vanskeligstilte husstander som
har problemer med høye energipriser, hvor det er fremmet forslag
om å bedre og styrke bostøtten som boligsosialt virkemiddel.
Kommunene kan i dag få støtte
gjennom Husbanken til å bygge og kjøpe kommunale boliger. Dette
er en del av det viktigste sikkerhetsnettet for folk uten bolig. Det
er likevel lite i husleieloven som begrenser hva kommunene kan ta
i leie selv om gruppen ikke har noe særlig inntekt. Loven åpner
for at kommunene kan ta gjengs leie, noe som i de fleste tilfeller
er tilnærmet lik markedspris. Mange kommuner tar dermed «gjengs leie»
for boligene, som ofte tilsvarer markedsleie, selv om leietaker
ikke kan klare en slik pris, særlig ikke etter at svært mange har
mistet den statlige bostøtten. Oslo kommune har vært omtalt i media,
men Norsk Forbund for Utviklingshemmede har rapportert om flere
kommuner hvor leien har vært opp mot 15 000 kroner i måneden – noe
som blir umulig om man for eksempel har en «ung ufør»-utbetaling
på ca. 19 000 kroner og da heller ikke får statlig bostøtte. For
de fleste som bor enten i omsorgsboliger eller i kommunale boliger,
er det umulig å skaffe seg en større inntekt fremover fordi de er gamle,
sosialt vanskeligstilte, utviklingshemmede, uføre eller svært syke.
Da er det direkte usosialt at de boligene som er bygget/anskaffet
for å dekke et sosialt formål for dem som ikke kan skaffe seg bolig
selv i markedet, følger markedsleie.
Det betyr at noen
steder blir det nesten dyrere å bo i en kommunal leilighet enn å
leie privat, og at vanskeligstilte tvinges ut i uegnede billige
leieforhold og blir helt avhengige av kommunal sosialhjelp for å
betale tilbake kommunen. I og med at den statlige boligsosiale politikken
og bostøtten er så kraftig redusert, betyr dette også at staten
sparer, mens kommunene får store økte utgifter til sosialhjelp,
noe som tvinger kommunene til å lete etter andre kuttmuligheter
eller inntektsøkninger i form av økt egenbetaling.
Dette gjør det nødvendig
både å forsterke den statlige sosiale boligpolitikken og å innføre
begrensninger på hva kommunene kan ta i leie, slik at vanskeligstilte får
en trygg bolig. Det kan gjøres på ulike måter og må utredes. Det
er mulig å ta utgangspunkt i boligens verdi og sammensetning eller
i den enkelte leietakers inntekt. I mange tilfeller kan en fornuftig
prising av leie som er realistisk i forhold til inntektene til de
som skal bo der, gi mindre byråkrati og være en bedre løsning for
kommunen.