Bakgrunn
De to største truslene
mot sikkerheten i fredstid er terror og organisert kriminalitet
i form av kriminelle gjenger og kriminelle nettverk. I juni 2013
vedtok Stortinget etter forslag fra den rød-grønne regjeringen nye lover
som gjør det forbudt å delta i terrororganisasjoner og å rekruttere
til dem. Dette har vist seg å være nyttige og viktige bestemmelser
og et godt verktøy i bekjempelsen og forebyggingen av terrorisme
i Norge. På bakgrunn av de siste årenes alvorlige utvikling sendte Riksadvokaten
31. august et brev til Justis- og beredskapsdepartementet, der han
ber om at det vurderes innført lignende lovbestemmelser mot den
andre store trusselen – kriminelle gjenger og kriminelle nettverk. Begrunnelsen
er behovet for slike lover for å kunne stoppe bakmenn og gjengledere,
som er kyniske og utspekulerte nok til å få unge rekrutter og løpegutter
til å utføre de kriminelle handlingene, så de selv unngår å bli
tatt for noe.
Overfor kjente kriminelle
gjenger, som f.eks. internasjonale Satudarah eller Young Bloods,
Young Guns, B-gjengen og 313 i Norge, kan forbud mot å delta i og
rekruttere til dem ha betydelig virkning fordi den kriminelle «merkevaren»
som ligger i navnet, gir dem status og tiltrekningskraft. De har
bygd opp en fryktkapital og makt rundt gjengens navn og rykte som
er avgjørende for den rollen de spiller. Mye av dette vil bli rammet
dersom de ikke lenger kan operere i miljøene som medlem av den eller
den beryktede gjengen og rekruttere unge løpegutter til den. Forslagsstillerne
fremmer derfor forslag om at Stortinget skal be regjeringen utarbeide
et slikt lovforbud og legge det fram for Stortinget i løpet av 2019.
Det ligger til grunn at det er domstolene som skal beslutte hvilke
kriminelle gjenger lovforbudet skal ramme.
Samtidig må det tas
høyde for at gjengene vil vite å omstille seg, at de vil bytte navn
på gjengen, la være å bruke navn og symboler, danne mer fleksible
kriminelle nettverk, osv.
Så det aller mest
avgjørende er og vil være at politiet driver en stabil langvarig
innsats i mange år, og at de er tett nok på dem til å finne ut hvordan
de kan tas. Det krever evne og kompetanse til å følge pengene, avdekke hvitvaskingen
og å avsløre kommunikasjonen deres m.m. Til nå har det vært to–tre
store, tidsbegrensede politiinnsatser mot gjengmiljøene siden 1990-tallet.
Den største og mest langvarige var gjengprosjektet 2006–2011, som
ga resultater særlig overfor B-gjengen, som var det sterkeste gjengmiljøet
på den tida. Problemet er at når politiet mellom satsingene ikke
er like tett på, får både nye og gamle gjenger mulighet for å bygge
seg opp igjen.
Lærdommen er at innsatsen
mot gjengene ikke kan skrus opp og ned avhengig av registrerte hendelser.
Selv om politiet skulle lykkes med å ta noen bakmenn, vil rollene
til dem som tas, fort fylles av andre. I en rekke land som har hatt
langvarige store gjengutfordringer, har det derfor blitt bygd opp
spesialiserte politimiljøer som aldri slipper taket i gjengene.
Arbeidet er organisert ulikt i land som Tyskland, USA, England mfl.
Enten de kaller det «gang units» eller annet, har de til felles
at gjengutfordringen anses som så spesiell og avgjørende at de har
dedikerte politiressurser som jobber kontinuerlig med dette. Forslagsstillerne
mener at dette er et så vidt stort samfunnsproblem at Stortinget
må kunne forsikre seg om at det bygges opp kapasitet for å jobbe
permanent og konsentrert mot gjengene også i Norge, uten at dette
anses som detaljstyring av politiet.
Fordi utfordringen
er så særegen og gjengene stadig vil omstille seg, vil man også
trenge andre lovtiltak som mer effektivt kan stoppe dem. Det er
nødvendig å gå gjennom utformingen av straffeloven § 79 første ledd bokstav
c, også kalt org.krim-paragrafen, som gir en straffeskjerpelse,
slik at den bedre vil kunne brukes overfor dem som utfører f.eks.
knivstikking, skyting, kidnapping m.m. for en kriminell gjeng eller
et nettverk.
Samtidig som samfunnet
ønsker å slå hardere ned på de gjengkriminelle, må man også gi dem
bedre muligheter til å komme seg ut av miljøet. Til nå har man få eksempler
på at noen har lykkes permanent med dette i Norge. Gjenglederne
har mange metoder de kan bruke for å kreve fortsatt lojalitet –
som gjeld, trusler, vold og trakassering. Det må etableres et helhetlig
exit-program med en rekke virkemidler for å gjøre muligheten til
å kunne bryte ut mer realistisk.
Kniv er det foretrukne
våpenet i de nye gjengmiljøene av mange årsaker, bl.a. at det er
lett å anskaffe og sjelden oppdages. Den mest utbredte knivtypen
er macheter, som selges uten aldergrense og til en lav pris på nett
og i sportsforretninger. Forslagsstillerne støtter politiets forslag
om at macheter føres opp i våpenforskriften § 9 om hvilke knivtyper
det er forbudt å erverve, eie eller inneha i Norge. Inntil 2014
var det egne tall for legemsbeskadigelse med kniv i STRASAK-rapporten.
Etter at dette ble tatt ut av statistikken, har man ingen samlet
oversikt over omfanget av knivstikking i Norge, selv om oppslag
i media daglig viser hvor stort problemet dessverre er. Forslagsstillerne
mener regjeringen må sørge for at denne rapporteringen gjeninnføres.
I sitt brev til Justis-
og beredskapsdepartementet etterlyser Riksadvokaten også at samfunnet
må ha reelle sanksjoner for dem som bryter avtalene om ungdomsstraff
og ungdomsoppfølging, og som ikke tar disse på alvor. Noen få unge
viser ikke noen vilje eller motivasjon til å komme ut av kriminaliteten.
Gjennom gjentatte svært voldelige og farlige handlinger skaper de
stor utrygghet i lokalmiljøet. For å møte denne utfordringen er
det etablert noen ungdomsplasser i kriminalomsorgen. De ligger utenfor
fengslene for å skille de unge fra de voksne kriminelle. Da dette
tiltaket ble lansert av den rød-grønne regjeringen, var planen ut
ifra datidas behov å ha 14 plasser. Men dette er ikke fulgt opp
av regjeringen Solberg, og det er kun etablert 8 slike plasser.
Den harde ungdomskriminaliteten har økt. Et enkelt og viktig tiltak
for at samfunnet skal kunne møte den utfordringen disse
få unge representerer, vil være å øke antall plasser i tråd med
det som tidligere er anslått som behov.