Til Stortinget
Norge står overfor store utfordringer på miljøområdet, og det
er på en rekke områder satt overordnede nasjonale mål; som bevaring
av biologisk mangfold, jordvern, bevaring av friluftslivsområder,
tilgang på grønne lunger, opprydding av forurenset grunn, lokal luftforurensning,
avfall og klimagassutslipp. Felles for flere av disse utfordringene
er at de i større eller mindre grad må finne sin løsning lokalt
eller at man er avhengig av lokal kartlegging, lokalkunnskap eller lokale
tiltak for å komme i mål. Kommunene er derfor helt sentrale i dette
arbeidet, men mange opplever et misforhold mellom de nasjonale miljømålsettingene
og de ressursene som stilles til rådighet for å følge disse opp.
Forslagsstillerne mener det vil være en styrke for miljø- og klimaarbeidet
og lokaldemokratiet dersom man i større grad ruster kommunene til
å løse miljøutfordringene lokalt.
Et fellestrekk ved de fleste av miljøutfordringene er at det
brukes mange politiske honnørord om hvordan de skal løses, men i
den praktiske hverdagen i kommunene, der de skal finne sin løsning,
er det for hard konkurranse om ressursene. Ca. 90 pst. av kommunenes
økonomi går til lovpålagt tjenesteyting, og dette gjør at kommunene
i praksis ofte har lite spillerom til å skaffe seg nødvendig kompetanse
på andre områder. For å nå nasjonale mål på miljøområdet bør kommunene
gis støtte fra staten til dette. I tillegg til at kommunene må ha
ansatte med kompetanse på miljø- og klimaområdet, er det viktig
at de folkevalgte har en grunnleggende forståelse av betydningen
av natur- og miljøverdiene.
Dagens manglende satsing på miljøarbeidet i kommunene fra statens
side bidrar til kortsiktighet og manglende forankring i kommunene.
For eksempel er alle kommunene pålagt å utarbeide en klimaplan innen
sommeren 2010. Det er et positivt tiltak, men mange kommuner mangler
tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å utføre dette på en skikkelig
måte. En del velger derfor å kjøpe eksterne tjenester. Med en slik
løsning kan forankringen i kommunene bli dårligere med de konsekvenser
det kan medføre for videreutvikling og aktiv bruk i årene fremover.
Innenfor klimaområdet er for eksempel arealplanleggingen sentral.
Arealplanlegging er et langsiktig arbeid, som krever kontinuerlig
tilstedeværelse og kompetanse. Denne forvaltningen griper også inn
i flere miljøområder slik som bevaring av biologisk mangfold, avrenning
til vann og vassdrag, friluftslivsområder mv., som krever tilsvarende
tilstedeværelse og kompetanse i kommunene.
Det legges særlig opp til at kommunene blir sentrale i oppfølgingen
av den nye naturmangfoldloven jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) og
Innst. O. nr. 100 (2008–2009). I tillegg til å omfatte bestemmelser
om områdevern tilsvarende det som lå i den gamle naturvernloven,
legger den nye loven opp til en helt ny kombinasjon av bruk og vern.
Det skal registreres utvalgte naturtyper og prioriterte arter og
lages forvaltningsregelverk som avveier alle hensyn. Til dette kreves
betydelig kompetanse. Forslagsstillerne vil peke på at dersom denne
kompetansen ikke er til stede i tilstrekkelig grad, er det grunn
til å stille spørsmål ved om det er mulig for kommunene å fylle
den rollen de er tiltenkt etter den nye naturmangfoldloven. Det
gjennomføres nå kurs for kommunene i den nye loven. Forslagsstillerne
vil peke på at det er positivt og et viktig bidrag, men vil understreke
behovet for at høy kompetanse bør finnes i kommunene på disse områdene.
For å kunne forvalte miljøet på en god måte er man avhengig av
god kartlegging av tilstanden. På mange områder er slik kunnskap
mangelfull, og kommunene mangler ofte ressurser til dette. Det skal i
tiden fremover registreres naturtyper etter naturmangfoldloven.
Et annet felt der det mangler registreringer, er på forurensningssiden.
Direktoratet for naturforvaltning og Statens forurensningstilsyn
(nå Statens klima- og forurensningsdirektorat) gjennomførte i 2008
en kommuneundersøkelse som viser at svært mange kommuner ikke har
oversikt over forsøplingssituasjonen og at de heller ikke fører
tilsyn med ulovlig avfallshåndtering. Manglende kunnskap hever også
terskelen for å sikre målrettete tiltak som for eksempel gode avveininger
mellom bruk og vern. Forslagsstillerne mener derfor at sentrale
prosjektmidler til kartleggingsarbeider og tiltak vil være med på
å målrette og vitalisere miljøarbeidet i kommunene og bør derfor
prioriteres.
Forslagsstillerne tar til orde for at det bør opprettes en ordning
med tilskudd til miljø- og klimaarbeidet i kommunene, som bevilges
til konkrete prosjekter i den kommunale forvaltningen, med særlig
vekt på kompetanseutvikling og kompetanseutveksling kommunene imellom.
Eksempler på slike prosjekter kan være registrering av naturtyper,
kartlegging av stengsler i strandsonen, håndtering av forsøplingssituasjonen,
ulovlig avfallshåndtering og kartlegging av forurenset grunn eller
vann. Forslagsstillerne tar til orde for en tilskuddsordning på
om lag 50–100 mill. kroner. I tillegg bør det sikres midler til
opplæring av de lokale folkevalgte på miljø- og klimaområdet.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber regjeringen, i forbindelse med statsbudsjettet
for 2011, etablere en ordning med prosjektstøtte til kommunene for
å følge opp nasjonale mål på miljøområdet, hvor også kompetanseutvikling
og kompetanseutveksling kommunene imellom, vektlegges.
II
Stortinget ber regjeringen, i forbindelse med statsbudsjettet
for 2011, etablere en ordning med kursing av lokale folkevalgte
og ansatte i kommunene innen miljø- og klimarelaterte spørsmål som
griper inn i den kommunale forvaltningen.
19. april 2010