Julie E. Stuestøl (MDG) [21:01:16] (ordfører for saken): Saken handler om å endre straffeprosessloven for å sikre døde barns rettssikkerhet, etter forslag fra representanter fra FrP. Som saksordfører vil jeg begynne med å takke komiteen for samarbeidet og kort redegjøre for komiteens behandling av saken.

Komiteen har hatt en skriftlig høring, fått viktige innspill og er samlet om viktigheten av å sikre barns interesser når et barn dør og den ene eller de siktede hadde foreldreansvar. Komiteen er imidlertid delt når det gjelder om og eventuelt hvordan endringene som foreslås i representantforslaget, skal vedtas. Komiteens flertall ønsker ikke å vedta endringer i straffeloven her og nå, slik forslagsstillerne foreslår, men heller be regjeringen jobbe videre med tiltak som kan styrke rettighetene til barn som utsettes for vold og overgrep. Jeg regner med at de andre partiene vil redegjøre for sitt ståsted, og jeg vil nå gå over til MDGs synspunkter i saken.

Det er et tungt tema vi snakker om i kveld. Det berører de aller mørkeste delene av samfunnet vårt, det vi helst skulle slippe å tenke på. Men vi må ikke bare tenke på og snakke om dette; vi må også ta et ansvar for å gjøre det vi kan politisk for å hindre at de aller mest sårbare små utsettes for det aller verst tenkelige. Det er åpenbart at rettighetene til dem som utsettes for vold, må ivaretas, og selvfølgelig når et barn mister livet. Det handler både om rettssikkerhet og om tilliten til rettssystemet vårt.

Samtidig: Å endre en lov skaper ikke automatisk en endring i handling. Det er helt avgjørende at også politiet og påtalemyndighetenes arbeid styrkes, at det finnes nok trygge voksne som kan møte barn på en god måte, og at det jobbes med å skape forståelse og bevissthet om at disse grusomme tingene finner sted, og hvordan det kan avdekkes og meldes fra om. Som en klok dame kalte boken sin: Du ser det ikke før du tror det.

MDG er en del av komiteens flertall som ikke støtter FrPs forslag om å endre loven her og nå, men som ber regjeringen både se på selvstendig representasjon og andre viktige tiltak som kan styrke rettighetene til barn som utsettes for vold og overgrep. MDG forventer at regjeringen følger opp dette på en grundig og effektiv måte.

Dette er ikke uttrykk for at vi er imot å gi avdøde barn bistandsadvokat, og det er definitivt ikke uttrykk for noen som helst form for tålmodighet. Barn som skades av dem som skulle beskytte dem, har ikke tid til å vente, og vi kan ikke tillate oss tålmodighet på deres vegne. For mange barn har allerede blitt ofre, og det finnes mye kunnskap om hva som kan gjøres. Selv om det finnes kunnskap, og selv om vi er utålmodige, mener MDG at lovendringer bør utredes for å sikre at de fungerer som ønsket. For å sikre framdrift vil MDG stemme for Høyres forslag om å sette en frist for når et forslag skal sendes på høring.

June Trengereid Gruer (A) [21:04:37]: En god oppvekst sier man gjerne at varer livet ut. Det gjør dessverre også en dårlig oppvekst. Selv om barn har en grunnleggende rett til å leve et liv uten vold, ble vi nylig enda en gang minnet om barn som aldri får den tryggheten de har krav på.

Kripos skriver i en rapport som nylig ble publisert, at små barn, særlig spedbarn, er overrepresentert i saker om alvorlig vold. Volden skjer ofte i hjemmet uten vitner og er krevende å avdekke. Rapporten er nok en påminnelse om det vi vet så altfor godt: at det er de aller mest forsvarsløse blant oss som rammes hardest – de som ikke har ord til å fortelle, som ikke har mulighet til å søke hjelp, og som er helt avhengig av at vi som samfunn ser dem.

Barna det gjelder blir ikke kun utsatt for vold og skade der og da, men de får dype sår som kan vare livet ut, noe som øker risikoen for alvorlig uhelse i voksen alder. I alle fall for dem som blir voksne – for dem vi snakker om nå, blir ikke det. At barn ikke får lov til å bli voksne, krever ikke bare at vi reagerer, men også at vi handler. I sakene der det er mistanke om at et barns død er forårsaket ved en straffbar handling, er det helt avgjørende at barnets rettigheter ivaretas.

Vi må alltid strekke oss etter å bli bedre. Vi skylder disse barna mer enn gode intensjoner; vi skylder dem handling. Derfor er jeg så stolt over å ha en justisminister som ønsker å styrke barns rettigheter og nå gå inn i en vurdering av hvordan rettighetene til barn som utsettes for vold og overgrep, også kan styrkes, med sikte på å fremme forslag om dette for Stortinget.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [21:07:04] (komiteens leder): I altfor mange år har det vært store hull i rettssikkerheten for barn. Det gjelder på mange felt. På dette feltet vi nå debatterer, har man visst om det veldig lenge. Det er nok flere partier og regjeringer som burde ha gjort mer på et tidligere tidspunkt. Jeg håper ikke at vi trenger å gjøre dette til en debatt om hvem som har gjort hva tidligere, men det er viktig at vi nå handler.

Jeg registrerer at noen er usikre på om vi trenger denne bestemmelsen som Fremskrittspartiet nå har foreslått. Det skulle det være liten tvil om at trengs. Det er flere episoder der det er helt åpenbart at interessene og rettssikkerheten til døde barn ikke blir ivaretatt, spesielt der det er mistanke om at noe straffbart har skjedd. Vi kan ikke sitte stille og se på det uten å handle – og som sagt har vi gjort det altfor lenge.

FrPs forslag er ment på å få fortgang i saken. Vi føler vi har bred støtte i problembeskrivelsen. Det som kanskje hindrer et flertall, er at man er uenige om hvordan loven skal være, og noen er dessverre uenige i at vi trenger den.

Dette ble utredet for første gang i 2013, og det ble utredet på nytt i 2019. Det vil si at denne problemstillingen og lovteksten er grundig utredet. Teksten til FrP skiller seg fra det et ekspertutvalg med veldig stor tyngde innenfor juss la fram i 2019, og vi ønsker derfor å endre vårt forslag, sånn at ordlyden blir likt med det som er foreslått av et ekspertutvalg nedsatt av regjeringen i 2018, som la fram sin rapport i 2019. Vi kan helt klart innse at det burde ha kommet tidligere, men det er i hvert fall en utstrakt hånd til dem som er usikre på om dette er godt nok utredet. Det er det. Da vil det nye forslaget til I lyde som følger:

«Vedtak til lov

om endringer i straffeprosessloven (bistandsadvokat for avdøde barn)

I

I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker gjøres følgende endring:

§ 107 a annet ledd nytt tredje punktum skal lyde:

I saker hvor noen under 18 år er død som følge av en straffbar handling, har den som hadde foreldreansvar rett til å få oppnevnt bistandsadvokat. Dersom de nærmeste til barnet er sikret i saken eller barnets forelder ville vært inhabil til å ivareta vergefunksjonen for barnet, har det avdøde barnet selvstendig rett til bistandsadvokat.

II

Loven trer i kraft straks.»

Med det vil jeg også varsle at vi subsidiært vil stemme for forslag nr. 2.

Peter Frølich (H) [21:10:29]: Tusen takk til FrP, som har fremmet et veldig viktig forslag som tar opp rettighetene til avdøde barn. Kort oppsummert støtter Høyre dette helhjertet. Vi mener at det er hull i dagens regelverk når det gjelder representasjon av barn etter deres død. Vi mener absolutt at det bør være aktuelt å kunne f.eks. oppnevne bistandsadvokat for det avdøde barnet i sånne tilfeller.

Vi mener også at det i en sak som denne er helt naturlig å gå veien via normalt, ordinært lovarbeid, og at det må gjøres på en grundig, god og forsvarlig måte. Det er en stund siden dette spørsmålet har vært på høring. Det kan ha vært endringer i samfunnet og oppfatninger som kan være viktige å fange opp i en sånn prosess, men vi mener også at det haster, så i tillegg til å støtte tilrådingen, har Høyre også lagt inn et eget forslag som setter en tidsfrist for regjeringen i dette tilfellet. Vi skulle ønske at det var mulig å gi tilslutning til å sette en sånn frist. Det tror vi hadde vært viktig.

Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [21:12:01]: Det finnes saker som ikke bare utfordrer lovverket vårt, men som utfordrer oss som samfunn, og dette er en slik sak. Når et barn mister livet som følge av vold eller annen alvorlig kriminalitet, står vi igjen med et av de mest alvorlige spørsmålene rettsstaten kan møte: Hvordan ivaretar vi barnets rettigheter når den eller de som normalt skulle gjort det, selv er under mistanke?

Det spørsmålet går til kjernen av saken vi behandler i dag. Barn er ikke en del av foreldrenes rettssfære, barn er selvstendige rettssubjekter med egne rettigheter og med et rettsvern som skal stå sterkt også i de mest krevende situasjonene rettsstaten faktisk håndterer. Derfor er det riktig at Norge, forpliktet av både vår egen rettsstatlige tradisjon og internasjonale konvensjoner, har et særskilt ansvar for å sikre barns rettigheter også når foreldrene står i sentrum for mistanke om de mest alvorlige handlingene.

I rettssalen finnes det alltid stemmer som blir hørt – forsvareren, påtalemyndigheten, vitnene, de pårørende – men i disse sakene finnes det også et barn som ikke lenger kan fortelle. Det er nettopp her rettsstaten vår prøves, for i møte med det tause barnet blir spørsmålet ikke bare juridisk, det blir prinsipielt. Hva slags rettsstat er vi dersom vi ikke evner å sikre at også den svakeste parten har en reell og tydelig representasjon?

De siste årene har Norge vært vitne til alvorlige saker som har rystet oss, saker hvor barn ikke ble fanget opp i tide, saker hvor systemene i ettertid har blitt stilt til ansvar, og saker som har tvunget fram en erkjennelse av at barns rettssikkerhet må stå enda sterkere enn den gjør i dag. Derfor skylder vi disse barna å undersøke om lovverket vårt er sterkt nok der det gjelder.

Jeg er glad for forslaget som er fremmet, for vi må erkjenne at disse sakene er tunge, og de reiser også tunge og reelle rettslige spørsmål. Bistandsadvokatens rolle er tradisjonelt å ivareta en klients interesser. Når klienten er død, endres forutsetningene på en måte som ikke tidligere er grundig utredet i norsk rett. Samtidig ligger det til politiet og påtalemyndigheten å etterforske, oppklare og føre alvorlige straffesaker for domstolene. Når vi beveger oss inn i dette landskapet, må vi gjøre det med den varsomheten rettsstaten krever. Nye ordninger må være grundig gjennomtenkt, rettslig forankret og funksjonelle i praksis.

Det er ikke tilstrekkelig at tiltakene er velmente, de må være juridisk bærekraftige og faktisk styrke barnets rettssikkerhet i praksis. Vi støtter derfor forslaget fra Høyre og tilrådingen, men ikke FrP og KrFs forslag.

Hans Edvard Askjer (KrF) [21:15:42]: KrF er opptatt av å stå opp for de svakeste blant oss, også når barnet ikke lenger kan tale for seg selv. Dette handler om noe av det mest alvorlige vi som samfunn står overfor: barn som dør som følge av vold eller omsorgssvikt, og hvordan vi sikrer deres rettigheter i etterkant.

Dette handler ikke bare om juss, det handler om barn. Altfor mange barn vokser opp under forhold ingen barn skal måtte tåle. De lever med vold, frykt og omsorgssvikt, oftest bak lukkede dører. Noen av dem bærer arrene resten av livet. Andre får aldri muligheten til å bli voksne.

En dårlig barndom forsvinner ikke, den setter spor – i helse, i relasjoner, i tillit. For dem som overlever, er veien videre ofte lang og krevende. Mange lever med traumer vi som samfunn bare delvis forstår.

Nettopp derfor må vi tørre å løfte dette såre temaet. Vi må våge å se hvor galt det kan gå når barn ikke blir hørt, når signaler ikke tas på alvor, og når systemer ikke fanger opp det som burde vært fanget opp. I de mest alvorlige sakene – når et barn dør og mistanken retter seg mot dem som skulle gi omsorg – blir behovet for en uavhengig stemme helt avgjørende.

Når de nærmeste omsorgspersonene svikter, må ikke vi som samfunn svikte. Da må vi være det sikkerhetsnettet barnet aldri fikk. Vi må være den stemmen som ikke ble hørt i tide, og vi må være det systemet som faktisk tar ansvar, også når det gjør vondt å erkjenne hva som har skjedd.

I disse sakene sitter vi ofte igjen med de samme spørsmålene: Kunne dette vært forhindret? Var det noen som så, men ikke handlet? Det er i møte med disse spørsmålene vi som samfunn blir målt.

Å gi døde barn en egen bistandsadvokat er derfor ikke bare et juridisk grep. Det er et uttrykk for respekt, for verdighet, og for barnets egen rett til å bli representert, også når livet er tapt. For KrF er dette også en forebyggingssak. Når vi sikrer grundige og uavhengige gjennomganger, får vi læring, vi får ansvarliggjøring, og i beste fall bidrar vi til at færre barn opplever det samme i framtiden.

Å styrke rettighetene til døde barn handler derfor om mer enn fortiden. Det handler om hvilket samfunn vi ønsker å være i møte med de mest sårbare, for hvert barn har en ukrenkelig verdi – i livet og i døden.

Denne saken har ventet altfor lenge. Barn som ikke lenger kan tale for seg selv, har ikke tid til at vi nøler.

Statsråd Astri Aas-Hansen [21:19:07]: Barn har en grunnleggende rett til å leve et liv uten vold. Trygghet for barn og unge er en av hovedprioriteringene i Regjeringens plan for Norge. I saker der det er mistanke om at et barns død er forårsaket ved en straffbar handling, er det svært viktig at barnets rettigheter ivaretas.

Spørsmålet om advokatrepresentasjon for barnet i slike saker har blitt reist flere ganger tidligere. Et lovforslag ble sendt på høring i 2013, da Arbeiderpartiet hadde justisministeren forrige gang, men ble ikke fulgt opp. Spørsmålet er den senere tiden blitt reist i rapporter av Stine Sofies Stiftelse og Kripos. I begge rapportene tas det til orde for at det er på tide å lovfeste en slik ordning.

Jeg tar disse signalene på alvor. En ordning med oppnevning av advokat for avdøde barn i visse saker kan ha gode grunner for seg. Det er imidlertid flere krevende og prinsipielle spørsmål som oppstår når en slik ordning skal utformes. Jeg støtter komiteens flertall i at en ordning med advokatrepresentasjon for døde barn bør vurderes helhetlig og ses i sammenheng med samfunnets ansvar for å beskytte barn mot vold og alvorlige overgrep mens de fortsatt lever.

Å styrke politiets og påtalemyndighetens arbeid med saker om vold mot barn er grunnleggende viktig i denne sammenhengen. I regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner presenteres flere tiltak for å styrke etterforskningen og straffeforfølgningen av slike saker. Jeg ser fram til å jobbe med den videre oppfølgingen av denne planen og fortsette regjeringens arbeid for å sikre barns trygghet og rettssikkerhet i Norge.

Jeg er også virkelig glad for at vi har en justiskomité som er så tydelig på å være en stemme for barns trygghet og rettssikkerhet. Som vi ser i mange andre saker knyttet til vold i nære relasjoner – som vi jo vet at rammer barn hardt – og i andre saker vi behandler, enten det er kriminelle nettverks kyniske rekruttering og utnytting av sårbare barn eller barn som begår kriminalitet mot andre barn, er nettopp det å være utsatt for vold og overgrep som barn, og da gjerne vold og overgrep i nær relasjon, en helt tydelig risikofaktor for at barnet selv skal utøve kriminalitet.

Mats Henriksen (FrP) [21:33:13]: Vi har et hull i rettssystemet i Norge når det gjelder døde barns rettssikkerhet. Dette er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet har fremmet lovforslaget vi behandler i dag.

Trønder-Avisa har gjennom artikkelserien om den stemmeløse gutten fra Vanvikan reist spørsmålet rundt døde barns rettssikkerhet. Saken handler om en 15 måneder gammel gutt som ble funnet død i sin egen seng i Vanvikan i 2013. Saken ble etterforsket og henlagt to ganger, og dødsårsaken er aldri funnet.

Trønder-Avisa har dokumentert at det er mange steiner som ikke er snudd i denne saken, steiner som kunne bidratt til å oppklare guttens dødsårsak. Flere eksperter Trønder-Avisa har snakket med, mener at oppnevning av bistandsadvokat for det døde barnet kunne bidratt til å snu steinene som aldri er blitt snudd. Det er viktig å si at foreldrene aldri er dømt, og derfor må anses som uskyldige. Gutten ligger gravlagt i en umerket grav. Ingen gravstein. Ingen navneplakett. Ingen spor etter et levd liv, som ble alt for kort. Denne saken gjør sterkt inntrykk på meg, både som politiker, men også som far til en liten gutt. Her må vi rydde opp.

Vi har et stort paradoks i norsk rettssystem. Barn som blir alvorlig skadet som følge av grov vold eller mishandling begått av en forelder, har rett på bistandsadvokat. Barn som dør som følge av grov vold eller mishandling begått av en forelder, har ikke rett på bistandsadvokat. Stine Sofies Stiftelse er tydelige i rapporten «Barnas Havarikommisjon 2026», og Kripos er tydelige i rapporten «Alvorlig vold mot små barn»: Barn som er døde som følge av mulig straffbar handling, der en eller begge foreldrene er siktet for lovbruddet, må få oppnevnt bistandsadvokat.

Jeg er skuffet over at Fremskrittspartiets forslag ikke får flertall. Samtidig er jeg glad for at flertallet anerkjenner problemstillingen som Fremskrittspartiet løfter, og at det er flertall for å be regjeringen komme tilbake med tiltak som skal styrke rettighetene til barn og unge som er utsatt for vold, også de som dør.

For å forsøke å imøtekomme de andre partiene vil Fremskrittspartiet justere forslaget til å være likelydende med et forslag som tidligere er utredet, som min kollega Jon Helgheim allerede har gjort rede for. Jeg håper de andre partiene fram mot votering neste uke kan vurdere å støtte dette omformulerte forslaget, som allerede er utredet, slik at vi kan få gjort ord om til handling.

Uavhengig av dette forventer FrP at regjeringen kommer raskt tilbake med treffsikre tiltak som styrker barns rettssikkerhet i Norge, og med det vil jeg også varsle at FrP subsidiært støtter komiteens tilråding.

Julie E. Stuestøl (MDG) [21:36:25]: Selv om det nå åpenbart er blitt ganske sent, vil jeg gjerne takke salen for en god debatt om et veldig krevende tema og samtidig vise min dypeste sympati med de berørte i saken, som forrige taler fortalte om.

Det er også krevende å behandle lovforslag som ikke har vært utredet, og ikke minst er det krevende å skulle ta stilling til lovforslag som blir fremmet fra talerstolen.

Så har jeg behov for å påpeke noe som ikke har vært gjort før, men samtidig handler det om nøyaktig det som denne saken handler om, og det er rettssikkerhet som et grunnleggende prinsipp for et trygt og demokratisk samfunn. Jeg vil gi ros til FrP for å ha løftet dette temaet på Stortinget, men når jeg hører FrPs representant si at barns rettssikkerhet er viktig, har jeg behov for å minne om at FrP denne våren har argumentert og stemt mot MDGs forslag om å styrke nettopp rettssikkerheten for barn gjennom straffeprosessuelle regler.

Dessverre er det mange barn som ikke møtes slik de bør i rettssystemet, med barnefaglig kompetanse og personer som gjør det mulig å forstå og bli hørt, og det er heller ikke sånn at barn som utsettes for og ungdom som begår vold og overgrep, er to helt ulike grupper. Vi vet at det dessverre er stort overlapp mellom barn som utsettes for eller er vitne til vold i oppveksten, og barn som selv begår kriminelle handlinger når de blir ungdommer.

For MDG er det et mål at alle barns rettssikkerhet blir sikret, fordi barn er barn. Jeg skulle ønske at FrP hadde tatt det inn over seg da vi tidligere i år fremmet forslaget, sånn at det kunne fått flertall, men kanskje blir det mulig ved neste korsvei.

Helt til sist vil jeg minne om at det er viktig for rettssikkerheten og tilliten til både demokratiet og rettssystemet vårt at stortingsrepresentanter ikke bidrar til å identifisere ofre i en straffesak, på en måte som øker belastningen for dem. Jeg tror de som er her, forstår hva jeg sikter til.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [21:38:54]: Jeg vil takke for en saklig debatt – helt inntil siste innlegg. Jeg har forståelse for at man har forskjellig meninger. Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig å ta stilling til et forslag som ble endret – selv om intensjonen er lik, men ordlyden ble noe endret – men jeg synes det er meget underlig i en sak som handler om rettssikkerheten til døde barn, og hvor det virker som om Stortinget er enige om problemstillingen, at forrige taler setter likhetstegn ved den type saker og rettssikkerheten til kriminelle ungdommer. Det er fullt mulig å diskutere begge de problemstillingene, men de er svært ulike. Jeg synes forrige taler på en meget rar måte, og på en uheldig måte, prøver å sette denne saken i samme bås som rettssikkerheten til kriminelle ungdommer. Det synes jeg ødelegger det som inntil det var en saklig debatt. En debatt om kriminalitet, den tar vi når som helst, men ikke en sånn type sak.