Anne Hagenborg (A) [14:56:39] (ordfører for saken): Saken vi nå skal debattere, gjelder et representantforslag om å trekke tilbake igjen utslippstillatelse for gruveavfall i Repparfjorden. Komiteen har bedt Klima- og miljødepartementet, ved statsråd Andreas Bjelland Eriksen, om vurdering av forslaget, og vi har avholdt skriftlig høring om saken og fått inn 17 høringsinnspill innen fristen.

Komiteen viser til at forslagsstillerne mener at Klima- og miljødepartementet må trekke tilbake igjen utslippstillatelsen Nussir fikk til å deponere avgangsmasser fra drift i fjorden. Forslagsstillerne påpeker at opprinnelig tillatelse ble gitt i 2016, og at miljøkunnskap, teknologi og vurderinger av natur har utviklet seg siden opprinnelig godkjenning ble gitt.

Statsråden påpeker i sitt svarbrev at tillatelsen ble gitt desember 2016, men ble revidert i november 2021, for å ta høyde for planlagt bruk av prosesskjemikalier i utvinningsprosessen. Så ble dette videre påklagd, men Klima- og miljødepartementet besluttet å opprettholde Miljødirektoratets revidering i januar 2024.

Så langt er vi alle enige, men her deler partiene seg i synet på saken. Jeg vil nå si litt om Arbeiderpartiets syn på saken.

Arbeiderpartiet forstår at det vil få noen uheldige konsekvenser, men vi stoler på fagfolkene, som så seint som i 2024 vurderte dette og valgte å opprettholde utslippstillatelsen. I Norge har vi strenge utslippsregler. Det er viktig at vi også bidrar til å utvinne mineraler her i Norge. Dersom de ikke blir utvunnet her, vil de bli utvunnet et annet sted. Det er ikke sikkert det er like strenge regler der.

Næringslivet etterspør først og fremst forutsigbarhet som en av de viktigste rammebetingelsene. Som i andre saker vi har behandlet i denne salen, har dette også vært viktig for Arbeiderpartiet her. Dersom vi trekker tilbake igjen tillatelser som er gitt, mener vi at det sender signaler om at det er usikkert å investere her i Norge. Her er det en stor investering i distriktene som gir mange viktige arbeidsplasser i Distrikts-Norge. Det er det vi ønsker oss. Arbeiderpartiet mener derfor det er riktig ikke å trekke tilbake igjen denne tillatelsen.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [14:59:34]: I den tiden verden står i, er det ekstremt uklokt og usolidarisk av Rødt, MDG og SV å si at en skal stoppe en gruvevirksomhet. Hvor i timen er det partiene har sovet når Det internasjonale energibyrået har advart om å legge alle eggene i kurven til Kina? Hvorfor betyr det ingenting at vi løper en gigantisk geopolitisk risiko hvis vi ikke bidrar til produksjon av helt nødvendige mineraler eller metaller? Betyr det ingenting at til og med EU har klart å se at akkurat denne gruven vi diskuterer i dag, er et strategisk prosjekt i Europa av høy viktighet?

Kobber er en kritisk innsatsfaktor i moderne forsvarsindustri og produksjon av militært utstyr. Dette er ikke dagen å tabbe seg ut på, når vi ser hva som beveger seg i verden, men det vil vi gjøre hvis vi trekker tilbake tillatelsen. Her snakker vi vel om Norges største kobberforekomst. Det er ekstremt ironisk at partiene som ivrer for det grønne skiftet ved enhver anledning, ikke vil anerkjenne at de vil trenge nettopp kobber for å gjennomføre en symbolsk klimasløsing.

I dag handler det om rammebetingelser. Det handler om forutsigbarhet for en viktig næring. Det handler om at investeringer i Norge skal være forutsigbare. Det vil medføre store negative konsekvenser for hvordan Norge oppfattes som vertsnasjon for investeringer i råvareproduksjon hvis myndighetene nå skulle trekke tilbake en lovlig gitt tillatelse.

Forslaget om å trekke tilbake gruveprosjektets tillatelse har egentlig vært fremmet ved ganske mange anledninger, men heldigvis har det ikke fått flertall i Stortinget. Det ville vært spesielt hvis det skulle kommet et vedtak om å trekke tilbake denne tillatelsen på toppen av at Arbeiderparti-regjeringen, med klimapartiene i baksetet, klarte å torpedere utvinning av havbunnsmineraler, som kunne gitt syv av de tolv kritiske mineralene for forsvarsindustrien som NATO peker på.

Utslippstillatelsen til Nussir er gitt i tråd med gjeldende lovverk. Derfor må vi faktisk forholde oss til det vedtaket som er truffet i henhold til lov og forskrift, og at det skal ha forutsigbarhet og rettsvirkning. Her foreligger det ikke noen nye, vesentlige forhold som tilsier at en kan omgjøre det.

Jeg vil også bare si til representanten Lars Haltbrekken fra SV at dobbeltmoral er dobbelt så bra som vanlig moral. Når representanten snakket i saken om Melkøya, sa han at en ikke ville stemme for å stanse kraftranet av Finnmark, begrunnet med at en ikke ville be statsråden om å bryte loven, men er det ikke nettopp det SV gjør i denne saken her? I denne saken er det ingen nye omstendigheter, som det var i Melkøya-saken, så hva er egentlig forskjellen? I denne saken har ikke statsråden en juridisk hjemmel til å trekke tilbake tillatelsen, og derfor må denne tillatelsen stå.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [15:02:45]: Høyre viser til at utslippstillatelsen gitt til Nussir ASA i 2016 om å deponere avgangsmasser fra gruvedriften i fjorden var gjenstand for omfattende undersøkelser og vurderinger fra miljømyndighetenes side. Alternative deponiløsninger ble også vurdert, og tillatelsen ble gitt med strenge vilkår knyttet til deponering av avgangsmasser, miljøovervåking, utslippskontroll og rapportering. Tillatelsen ble revidert i 2021 og påklaget, men departementet besluttet i 2024 å opprettholde Miljødirektoratets revidering av tillatelsen.

Vi i Høyre anerkjenner bekymringen for naturverdier, Repparfjorden som nasjonal laksefjord, reindriftsinteresser mv. Dette må vurderes opp mot næringslivets behov for forutsigbarhet, arbeidsplasser, investeringer og betydelig verdiskaping. Prosjektet er tildelt status som strategisk prosjekt i henhold til «Critical Raw Materials Act» av Europakommisjonen, og dette er et hensyn som også må tillegges vekt i en geopolitisk krevende tid. Europas behov for kritiske råvarer må tas på høyeste alvor, og Norge bør bidra i å gjøre Europa mindre avhengig av import av råvarer som bl.a. er viktig for det grønne skiftet.

De vurderingene som skal gjøres ved en eventuell omgjøring av en gitt tillatelse, må veie ulemper og fordeler mot hverandre. Terskelen for å trekke tilbake tillatelser må være høy, særlig for å ivareta hensynet til forutsigbarhet. Miljømyndighetene har foretatt grundige vurderinger, og aktørene må kunne stole på at tillatelser som er gitt, ikke blir trukket tilbake.

Investeringer og verdiskaping er helt avhengig av at man kan stole på lovlige tillatelser som er gitt. Det dreier seg om tillit, troverdighet og forutsigbarhet. En tilbaketrekking av tillatelsene gitt til Nussir ASA vil kunne få store negative konsekvenser ikke bare for dette prosjektet, men også for Norge som et land å investere i generelt. Høyre er bekymret for at Norge ikke skal oppfattes som et sikkert land å investere i, og vil fortsette å holde en klar og forutsigbar linje. Forslaget om tilbaketrekking av utslippstillatelsen støttes ikke.

Ingrid Fiskaa (SV) [15:05:24]: Det må vera lov til å tenkja seg om både ein og to gonger før ein brukar fjordane våre som avfallsplassar. Det er no over ti år sidan Nussir fekk løyve frå Solberg-regjeringa til å dumpa 30 millionar tonn gruveavfall i Repparfjorden. Repparfjorden er ein nasjonal laksefjord med viktige gytefelt for kysttorsk. Området rundt gruva er viktig for den samiske reindrifta i området.

Det er ein grunn til at lova opnar for at utsleppsløyve kan trekkjast tilbake etter ti år. Situasjonen i dag er ikkje den same som for ti år sidan. Naturkrisa har forverra seg, fiskebestandane i nord har blitt reduserte kraftig, og Nussir er blitt selt til eit kanadisk gruveselskap.

Det går no føre seg ei sak i rettssystemet om ei liknande sak om løyvet som blei gjeve til Nordic Mining i Førdefjorden. Miljøorganisasjonane vann den saka i tingretten. Det er ikkje usannsynleg at òg løyvet til Nussir er ugyldig.

Nussir ASA bekreftar at selskapet i 2025 starta opp aktivitet i området utan nødvendige løyve. Det viser manglande respekt for norsk lov, noko som òg taler for å trekkja tilbake utsleppsløyvet.

Det er eit grunnleggande problem når omfattande inngrep og forureinande verksemd får fortsetja på grunnlag av gamle og utdaterte løyve. Slike løyve er ofte utforma etter andre føresetnader enn dei ein står overfor i dag. Både miljøkunnskap, teknologi og vurderingar av naturverdiar har utvikla seg ein heil del sidan den opphavlege godkjenninga blei gjeven.

La oss ikkje gjera same feil fleire gonger. Det er på tide å gjera det som er rett.

Med det har eg gleda av å ta opp forslaget frå SV, Raudt, MDG og Venstre, om å trekkja tilbake utsleppsløyvet for gruveavfall i Repparfjorden, som blei gjeve til Nussir ASA i 2016.

Ole Herman Sveian (Sp) [15:08:00]: Senterpartiet mener at en av de viktigste rammebetingelsene for utvikling og investering i Norge er forutsigbarhet. Vi tror at en tilbaketrekking vil bli svært negativt oppfattet av investormiljøer som skal velge å investere i Norge for bl.a. råvareproduksjon, en produksjon vi kommer til å være avhengig av i årene som kommer, for å få samfunnet til å fungere. Dette signalet er ikke vi i Senterpartiet villig til å være med på å sende. Prosjektet vi snakker om nå, er for øvrig også blitt klassifisert som et strategisk viktig prosjekt for hele Europa.

Utslippstillatelsen fra 2016 er revidert i 2021, og sånn sett er den oppdatert underveis og mer tilpasset dagens krav enn da den ble innvilget i 2016. Tillatelsen stiller strenge vilkår knyttet til deponering av avgangsmasser, miljøovervåkning, utslippskontroll og rapportering. Vi skjønner også at denne tillatelsen vil påvirke miljøet, men fagmiljøene i Miljødirektoratet og departementet har vurdert at dette er innenfor tålegrensene, og at fordelene veier opp for ulempene i dette prosjektet.

Etter en totalvurdering av sakens mange elementer, behovet for tilgang på kritiske mineraler og råvarer i Europa og ønsket om å framstå forutsigbar som nasjon overfor dem som skal investere for å få nyttiggjort oss disse mineralene, velger Senterpartiet å stemme mot forslaget og inngår derfor i komiteens flertallsråding om ikke å vedta forslaget.

Sofie Marhaug (R) [15:10:09]: Det har gått over ti år siden Nussir ASA, som siden er kjøpt opp av det kanadiske gruveselskapet Blue Moon Metals, fikk tillatelse til å dumpe 30 mill. tonn gruveavfall i Repparfjorden. I henhold til forurensningsloven kan norske myndigheter etter ti år trekke tilbake en slik tillatelse. Det er forutsigbart, det er kjent – ikke minst for utbygger har det vært kjent hele veien. Fremskrittspartiet sier at det er ulovlig. Det stemmer altså ikke og vitner om at partiet ikke har satt seg inn i forurensningsloven. Det vitner også om at partiet, i stedet for å bruke politiske argumenter, tyr til juridisk skyggeboksing, og det er uredelig. La nå det ligge, for det finnes andre partier på Stortinget som burde være i stand til å støtte forslaget fra blant andre Rødt. Det er nemlig gode og svært vektige grunner til å trekke tillatelsen tilbake.

Mye har endret seg siden 2016. Ikke bare har Nussir gått fra å være et nordnorsk selskap til å bli kjøpt opp av kanadisk gigantkapital – vi har også fått enda mer kunnskap og innspill om de katastrofale følgene av sjødeponiet. Repparfjorden er sentral som en nasjonal laksefjord, og den påvirker også Repparfjordelva. Som Forum for natur og friluftsliv i Finnmark har pekt på, var konsekvensene store forrige gang det var sjødeponi i Repparfjorden, både for torskestammen i fjorden og laksen i elven, og det tok mange år å gjenopprette laksestammen. Villaksen er stadig mer truet, det har også skjedd siden 2016. Norge har et nasjonalt, for ikke å si internasjonalt, ansvar for å ta vare på denne bestanden. Rødt vil også understreke at Vest-Finnmark Kystfiskarlag trekker fram situasjonen for fiskerne i nord som kritisk. Det har også skjedd siden sist. At vi med viten og vilje tillater forurensning som forverrer deres situasjon, er alarmerende.

Reinbeitedistrikt 22 peker på at Repparfjorden og tilgrensende landområder er viktige for den samiske reindriften. Jeg vet at de snakker sant, for jeg har vært på besøk i Repparfjorden og sett reinsdyr på sommerbeite med egne øyne. Nussir ASA har bekreftet at selskapet i 2025 startet opp aktivitet i området uten nødvendige tillatelser. Også dette er et argument for å trekke tilbake tillatelsen. Vi snakker om et selskap som viser liten respekt for norsk lov.

Rødt vil appellere til partier som i mange sammenhenger er opptatt av natur og menneskerettigheter. At FrP ikke vil støtte forslagene våre, er ikke så overraskende, men at Arbeiderpartiet også aviser dem, skuffer meg. Jeg vil på det sterkeste råde partiet til å snu.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [15:13:25]: Det er over ti år siden tillatelsen til å dumpe 30 mill. tonn giftig gruveavfall i Repparfjorden ble gitt, og siden den gang har det bare blitt tydeligere at dette er en tillatelse som aldri burde vært gitt i utgangspunktet, og som vi nå har muligheten til å trekke tilbake. Denne saken handler om hva slags forvaltere vi har lyst til å være, av naturen, av fellesskapets naturressurser og framtiden vår.

Forslaget vi behandler i dag, er fremmet av Miljøpartiet De Grønne, SV, Rødt og Venstre, og det er helt tydelig: Utslippstillatelsen for gruveavfall i Repparfjorden må trekkes tilbake. Alle er enige om at vi ikke skal ha som vane å trekke tilbake gitte tillatelser, men det som nå planlegges, er ikke et vanlig inngrep. Dette er en varslet katastrofe. Det vi snakker om her, er dumping av titalls millioner tonn gruveavfall i en nasjonal laksefjord, et område med viktig gytefelt for kysttorsk og med økosystemer som allerede er under sterkt press. Vi vet hva slike inngrep gjør. Vi vet at det legger lokk over livet i fjorden. Vi vet at det sprer tungmetaller og finpartikler. Vi vet at det rammer fiskebestandene, og derfor også kystkulturen og næringsgrunnlaget langs fjorden, og vi vet at det er heller ikke stopper der. Rundt fjorden lever også reindriften, som allerede er presset fra mange kanter. Dette tiltaket legger enda en belastning på et område som er avgjørende for reindriftsframtiden.

Forurensningsloven gir oss en klar adgang: Etter ti år kan utslippstillatelsen trekkes tilbake. Den adgangen finnes nettopp for situasjoner som dette, når kunnskapen har utviklet seg, når konsekvensene er tydeligere, og når risikoen for naturen er uakseptabel. Spørsmålet er ikke om vi kan gripe inn, som Fremskrittspartiet påstår, men om vi vil. Jeg mener at ethvert parti som er opptatt av levende fjorder og fiskebestander, av å respektere reindriften, og som omtaler seg selv som et naturvennlig parti, bør tenke seg veldig nøye om før man stemmer ned dette forslaget. Vi kan nå vise at dette stortinget bryr seg om naturkrisen og ta den på alvor. Derfor oppfordrer jeg Stortinget til å støtte forslagene som MDG er en del av.

Grunde Almeland (V) [15:15:56]: Det meste har blitt sagt om de ulike synene i denne saken allerede, men jeg vil likevel vektlegge noen poenger. Det framstår som at det er to diskusjoner her i salen. Det ene handler om en uenighet om tålegrensen, for hvor mye vi skal tåle rett og slett for å si at det er ok at man gjør denne type inngrep som det er gitt tillatelse til, som for så vidt er en avklart uenighet mellom en rekke ulike partier. Det andre er hvorvidt det i det hele tatt er mulig å gjøre det forslaget legger opp til. I den sistnevnte diskusjonen synes jeg at det er noe spesielt at en del partier velger å gjemme seg bak og derfor ikke går inn i saken i det hele tatt. Det er helt tydelig i lovverket at det er mulig å ta opp denne diskusjonen på nytt, nettopp fordi de har gått, de årene som har gått. Loven er klar og tydelig på at man også skal ta innover seg at verden endrer seg, og at man da muligens har fått ny kunnskap.

Det kan ikke være et prinsipp at ny kunnskap aldri skal bety noe, så lenge tillatelsen en gang i tiden ble gitt, selv om forutsetningene for den tillatelsen har endret seg. Hele poenget med at Stortinget i sin tid vedtok denne åpningen, var at man skulle kunne ta en fot i bakken. Jeg tror det er avgjørende at vi kan ta innover oss ny kunnskap. Mye kan ha endret seg betydelig på ti år, når det gjelder kunnskap om teknologi, og også øvrige forhold. Som flere talere har vært inne på, vet vi om naturkrisen og hvor stor påvirkning denne typen inngrep har. Da bør det være verdt å sette en fot i bakken og spørre seg om dette er riktig å gjøre.

Enkelte talere på denne talerstolen har sagt at skjer det ikke her, skjer det et annet sted. Det er en litt farlig argumentasjon, for da kan man i veldig mange sammenhenger lett si at vi kan gjøre alt mulig og overse de forholdsreglene vi har satt for oss selv i denne salen, bare fordi man ser at det vil være verre et annet sted. Jeg tror vi må behandle de reglene vi har, på en seriøs og god måte, og vi må ta innover oss den kunnskapen som er kommet. Det er alle gode grunner til å vurdere denne saken på nytt og trekke tilbake tillatelsen nå.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [15:19:04]: I 2016 ble det gitt tillatelse etter forurensningsloven til sjødeponi i Repparfjorden. Tildelingen skjedde etter grundig utredning og vurdering av konsekvensene sjødeponiet ville innebære, bl.a. for samiske interesser i området og for villaksen.

Det stemmer at forurensningsloven § 18 tredje ledd i prinsippet gir myndighetene adgang til å trekke tilbake en utslippstillatelse når det har gått ti år siden tillatelsen ble gitt. Når man vurderer om denne adgangen skal brukes, skal man vurdere både fordeler og ulemper ved tilbaketrekking, inkludert kostnadene det vil påføre bedriften å trekke tilbake tillatelsen. Jeg mener at det ikke er grunnlag for å trekke tilbake tillatelsen i denne saken.

Det er ikke, slik forslagsstillerne hevder, i seg selv problematisk at forurensende virksomhet skjer på bakgrunn av tillatelser som ble gitt for flere år siden. Tvert imot – for meg er det viktig at bedrifter kan forholde seg til tillatelser som er gitt, og de bør kunne regne med at tillatelser skal gjelde over tid og kunne innrette driften sin etter det. Dette er spesielt viktig for denne type prosjekter, gruveprosjekter, der prosjekteringen tar lang tid og tidshorisonten for drift i tillegg er lang. Hvis driften ikke har andre konsekvenser enn da tillatelsen ble gitt, kan tilbaketrekking av tillatelse etter ti år framstå både vilkårlig og urimelig, særlig når dette kan medføre betydelige tap for innehaveren.

Dersom vi får ny kunnskap om miljøkonsekvensene som tilsier at bedriftene bør få strengere vilkår, gir forurensningsloven oss samtidig mulighet til det. I den gjeldende tillatelsen, som vi nå snakker om, stilles det strenge krav til miljøovervåking, utslippskontroll og rapportering. Miljødirektoratet vil følge driften nøye og vil justere vilkårene dersom det er grunnlag for det, slik de også gjør i andre saker.

Spørsmålet om stans eller tilbaketrekking av tillatelse til sjødeponi i Repparfjorden har vært tema for flere representantforslag tidligere, både i 2018, i 2019 og i 2022. Alle gangene har forslaget blitt nedstemt. Jeg mener vi bør ha tillit til at forurensningsmyndighetene følger opp tillatelsen på en god måte, og at de vil justere vilkårene underveis hvis det er sånn at de skal gjøre det, og at utfallet av denne saken derfor bør bli det samme i Stortinget som i de foregående sakene.

Anne Hagenborg (A) [15:35:00]: Arbeiderpartiet mener at denne saken har vært behandlet flere ganger før, og at det for så vidt sånn sett ikke handler om et ti år gammelt vedtak. Det ble sist sett på i 2024. Dermed er det ikke så lenge siden sist det ble vurdert. Vi er glade for å høre at tiltaket vil bli fulgt godt opp, og at det er muligheter for å gå inn og justere og sette strengere vilkår dersom det blir nødvendig. Det er bra.

Det skaper som sagt stor usikkerhet for næringslivet, og dermed kan det fort spre seg en usikkerhet i forbindelse med det å investere i Norge. Vi ønsker flere investeringer, ikke minst i Distrikts-Norge, som dette er. Arbeidsplasser er viktig for å sikre bosetting i hele Norge.

Nussir peker selv i sitt høringsinnspill på at de hadde kontakt med både fylkeskommune og kommune før de startet opp, og at de trodde alt var i orden. Så fort de ble gjort oppmerksomme på feilen, stoppet de all aktivitet til det var i orden. Det viser etter min mening at de har respekt for norske regler, men at det er mulig å gjøre feil i god tro.

Til slutt vil jeg få takke kjernekarene fra Fremskrittspartiet for at de er så tydelige i sine merknader på at de ikke vil stemme for forslaget. De framhever i egne merknader at det er «et grunnleggende rettsstatlig prinsipp at vedtak truffet i henhold til lov og forskrift skal ha forutsigbarhet og rettsvirkning, med mindre det foreligger nye, vesentlige forhold som tilsier omgjøring.» Det gleder oss stort, og vi antar at dette også vil slå inn i andre saker. Hadde det vært utgangspunktet i Melkøya-saken, hadde vi kanskje unngått den usikkerheten der også, men vi gleder oss over at dette blir framtiden.

Helt til slutt vil jeg benytte anledningen til å takke for et godt samarbeid i komiteen og for debatten her i dag.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [15:37:26]: Rødt, MDG, Venstre og SV velger igjen å forsøke å overkjøre lokaldemokratiet. Det var et nær enstemmig kommunestyre i daværende Kvalsund kommune som ønsket Nussir-prosjektet velkomment, med tanke på å skape arbeidsplasser og vekst i deres kommune og region.

Det grønne skiftet og dobbeltmoral: Vi skal ha det grønne skiftet, med mineraler fra land vi ikke ønsker å sammenligne oss med, hvor sosiale forhold er under enhver kritikk, men vi skal redde klimaet med det grønne skiftet. Ute av syne, ute av sinn.

Utslippstillatelsen til Nussir ASA er gitt i tråd med gjeldende lovverk, etter grundige vurderinger av fagfolk, med strenge krav som blir fulgt opp. Dobbeltmoralen til SV er at de sier det vil være ulovlig å trekke tilbake strømmen fra Melkøya og kraftranet av Finnmark, men de vil trekke lovlige tillatelser fra selskap som er i gang og i drift.

Det nevnes at det er 30 millioner tonn giftig avfall som dumpes i Repparfjorden. Det er minimalt med giftige stoffer i det, det er rene bergarter som blir deponert på havbunnen. I tillatelsen har de tillatelse til å slippe ut ca. 50 kilo kobber i det gruveavfallet. Repparfjordelva tilfører fjorden vel 500 kilo i året, bare for å sette det i perspektiv.

Da mineralvirksomheten i Engebøfjellet ble igangsatt i fjor, var det over 40 år siden sist ny gruvevirksomhet ble etablert og igangsatt i Norge. Kina kontrollerer 98 pst. av sjeldne mineraler. Vi er nødt til å begynne å ta et ansvar her hjemme på berget også. Det hevdes at det ikke lenger er et nordnorsk selskap, men det er fortsatt utrolig mange lokale aksjonærer som har investert sparepengene sine i Blue Moon Metals og ønsker den driften hjertelig velkommen. Det skaper viktige arbeidsplasser i distriktene og vil være viktig for å forsøke å sikre bosetting i nord og snu den negative demografiutviklingen – som veldig mange snakker varmt om, men aldri følger opp.

Det er ikke grunnlag for å trekke tilbake utslippstillatelsen fra Nussir, heller følge den tett opp. Stabile og langsiktige rammevilkår er avgjørende for investeringsvilje og verdiskaping. Vi må ikke skape politisk usikkerhet for investeringer i lovlige virksomheter i Norge.

Sofie Marhaug (R) [15:40:40]: Jeg ønsker å svare på innlegget til representanten Sivertsen. Han har forlatt salen, men han kan kose seg med stortings-tv i reprise for å høre mitt innlegg. Han påsto at dette er et usolidarisk forslag fra Rødt. Det mener jeg virkelig ikke det er. Det er ikke slik at Rødt er et parti som er for å utarme jordkloden, verken i Norge eller i andre land. Det er heller ingenting ironisk eller dobbeltmoralsk fra Rødts side i vårt forslag i dag. Rødt har aldri vært naiv i møte med såkalt grønne prosjekter, enten det er vindkraft eller andre luftslott. Vi har faktisk vært det partiet, tror jeg, på Stortinget som har vært aller mest kritisk til det. Vi har heller ikke vært dobbeltmoralsk i Melkøya-saken kontra denne saken. Så den kritikken får FrP ta et annet sted.

Jeg registrerer at FrP viser en rørende solidaritet med vindindustri og batterifabrikker som ønsker seg dette kobberet. Det får FrP stå for. Det vises ikke minst en rørende solidaritet med den kanadiske storkapitalen. Jeg tror at Rødt ser i en annen ordbok når vi slår opp begrepet solidaritet.

Så faller Arbeiderpartiet og Høyre veldig ofte tilbake på de samme argumentene. De sier at de er opptatt av natur- og miljøhensyn, men vi må veie ulike hensyn opp mot hverandre. Jeg lurer egentlig på hva som skjer med naturens egenverdi når man gang på gang konkluderer med at det er den som skal settes til side. Det bekymrer meg ikke bare i denne saken, men i mange saker.

Jeg vil også stille spørsmål ved argumentene om arbeidsplasser. Det finnes mange kreative arbeidsplassanslag rundt omkring fra utbyggere i Norge. Jeg vil peke på noe helt reelt, nemlig at når det gjelder påvirkningen på fiskeri, er det også snakk om arbeidsplasser. Hva er det man har levd av i Norge i fortiden? Skal vi ikke leve av det i framtiden også? Det er ulike hensyn å veie opp mot hverandre her: Ja, det handler om naturen, men det handler faktisk også om fiskeri, om villaksen, om fritidslivsinteresser osv. Det handler om reindriften, ikke minst, som flere også har vært inne på. Da velger man egentlig en ganske smal interesse opp mot alle andre interesser når man sier at det kanadiskeide selskapet skal få lov til å dumpe ikke 3 millioner tonn, slik som skjedde på 1970- og 1980-tallet, men 30 millioner tonn gruveavfall. Det har helt enorme konsekvenser – helt åpenbart. Dette er forutsigbart for næringslivet, for vi har en forurensningslov som sier at man kan trekke tilbake igjen tillatelser etter ti år. Dette har definitivt Nussir vært klar over, det er derfor de har satt i gang dette arbeidet – når tiårsfristen nærmer seg, slik at de ikke skal miste tillatelsen umiddelbart, eller må søke på nytt. De er fullt klar over den risikoen de tar – det er ikke synd på dem.

Ole Herman Sveian (Sp) [15:44:09]: Flere har i debatten nevnt at forholdene har endret seg på ti år, og det er det ikke vanskelig å være enig i. Men slik jeg leser papirene, framleggene og høringsuttalelsene, er tillatelsene vurdert underveis. Slik jeg oppfatter det, er de oppdatert i 2021, og de er også vurdert i 2024, da klagen ble avslått av departementet.

En kan vel med rette si at verdenssituasjonen har endret seg de siste årene og på en slik måte at det har blitt tydelig at både vi som nasjon og Europa som region bør sikre oss tilgang på mineraler og råvarer uten å være avhengig av andre land og regioner. Vi i Senterpartiet tror ikke det er mulig å utvinne disse nødvendige råvarene uten at det har noen konsekvenser, men det er opp til oss å sørge for at de blir minst mulig, og at dette skjer på en best mulig måte.

Jeg undrer meg over om de som ønsker å trekke tilbake tillatelsen, har noen som helst bekymringer rundt endringene i de internasjonale forholdene og behovet for økt kontroll på tilgangen på viktige mineraler og råvarer i ulike produksjoner – både for å håndtere det grønne skiftet og for å sikre vår suverenitet og sikkerhet. Hvordan skal vi sikre dette framover, hvis vi ikke kan utvinne dette i våre nærområder?

Jeg legger til grunn at kontrollmyndighetene følger opp de bestemmelsene som er knyttet til tillatelsene som er gitt, og at eventuelle avvik der får konsekvenser. Vi må ikke komme i en situasjon som fører til at aktuelle miljøer ikke tør å investere i viktige prosjekter som vi som nasjon og region trenger, fordi vi er for uforutsigbare.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [15:46:13]: Jeg ønsker rett og slett å kommentere litt på noe av det som er sagt herfra nå, spesielt fra representanten fra Rødt. Det må ikke oppfattes slik at selv om man ikke er enig med forslagsstillerne i denne saken, så bryr man seg ikke om natur. De fleste av oss gjør faktisk det. Vi bryr oss om natur, klima, miljø, energi og grønn omstilling, men for at vi skal få til en grønn omstilling, har vi rett og slett bruk for også å bruke våre naturressurser. Da er det snakk om hvordan vi kan gjøre det på en best mulig måte, og da er det noen avveininger som må gjøres.

Jeg respekterer at vi er uenige om dette er den beste måten eller ikke, men jeg tror også de som har kommet med dette forslaget, kan anerkjenne at vi rett og slett ser på dette forskjellig. Vi tror at for at man skal kunne bruke disse naturressursene, for at vi skal kunne få til en grønn omstilling, må vi også ta i bruk naturen. Da er det om å gjøre å finne ut hvordan man gjør det på en minst mulig skadelig måte, for det vil ha noen konsekvenser. Det tror jeg også alle som har vært her oppe, har påpekt. Da har vi miljømyndigheter, vi har gode vurderinger, og så får man virkelig anstrenge seg for å gjøre det beste man kan gjøre. Som statsråden har påpekt i sitt brev og også i sitt innlegg, er dette under fortløpende vurdering. Hvis det kommer ny teknologi eller bedre metoder som gjør at man kan gjøre dette på en enda bedre måte, skal det tas i bruk.

Jeg synes det er viktig å fastholde at selv om man ikke støtter forslaget, betyr det ikke at man ikke bryr seg om villaks, natur og Repparfjorden. Jeg ville bare ha det sagt, også fra denne talerstolen.