Konstanse Marie Alvær (A) [10:04:48] (ordfører for sakene): Jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid i behandlingen av Dokument 8:51 S og Dokument 8:126 S, som begge omhandler fylkeskommunens rolle og framtid som forvaltningsnivå.

Dokument 8:51 S gjelder forslag om en oppgavegjennomgang av fylkeskommunen med sikte på å vurdere hvordan man kan overføre alle disse oppgavene til stat eller kommune. Dokument 8:126 S gjelder forslag om å avvikle fylkeskommunen samt å legge fram en tidsplan for en slik avvikling.

Komiteen viser til at offentlig sektor skal organiseres slik at innbyggerne får best mulige tjenester, tilpasset lokale forhold og med effektiv ressursbruk.

Begge forslagene reiser grunnleggende spørsmål om hvordan forvaltningen skal organiseres, og hvilke oppgaver som best løses på statlig, kommunalt eller regionalt nivå. Dette gjelder bl.a. ansvaret for videregående skoler, samferdsel, næringsutvikling, kultur, folkehelse og regional planlegging, områder som er viktige i folks liv.

Jeg vil nå redegjøre for Arbeiderpartiets syn i saken.

Spørsmålet om forvaltningsstruktur handler i stor grad om hvordan vi best kan sikre gode og likeverdige tjenester i hele landet, samtidig som vi ivaretar både lokaldemokratiet og behovet for helhetlig styring. Her spiller fylkeskommunen en nøkkelrolle og har fordelen av å kunne ha blikket festet litt høyere, med muligheten for et perspektiv på tvers av kommunene. Vi mener at det er en viktig rolle, og de utgjør en viktig oppgave i Norge.

I tillegg mener vi at en sak med så store konsekvenser for forvaltningen, hvor også høringsinnspillene har vært få, ikke skal avgjøres her uten at vi vet konsekvensene, for de kan bli utrolig store, bl.a. for noen av de mest sårbare vi har, elevene i videregående skole.

For Arbeiderpartiet er det viktig å gi kommunene og fylkeskommunen rom til å utføre sine oppgaver på en best mulig måte. Da trenger de forutsigbarhet og tillit. Dette forslaget er alt annet enn det.

Bjørn Larsen (FrP) [10:07:38]: Flertallet i komiteen sier at fylkeskommunen er nødvendig, for oppgavene er så store og går på tvers av kommunegrenser, og det krever samordning. Det er nettopp der problemet ligger, for i dag har vi et system som ikke gir samordning, det gir ansvarsfraskrivelse. Når fylkesveiene forfaller, skylder nivåene på hverandre. Når ferjeprisene øker, må staten gripe inn. Når tjenestene svikter, vet ikke folk hvem som har ansvaret. Dette gir ingen samordning, det er pulverisering av ansvaret.

Flertallet viser også til nærhetsprinsippet, men la oss være ærlige: Det er ikke fylkeskommunen som er nærmest folk, det er kommunen. Undersøkelsene er krystallklare: Bare rundt en tredjedel ønsker å beholde fylkeskommunen, mens opptil 40 pst. vil legge den ned. En stor andel vet ikke engang hva fylkeskommunen holder på med. Dette er ikke et sterkt demokratisk nivå, det er et nivå som folk ikke forholder seg til. Flertallet sier også at det vil svekke demokratiet. Men hva er egentlig demokrati? Er det å ha flest mulig nivåer, eller er det å ha et tydelig ansvar og nærhet til beslutningene? Fremskrittspartiet mener det siste. Vi foreslår ikke å fjerne oppgaver, vi foreslår å plassere dem på rett plass. Vi foreslår å bytte byråkrati med tjenester. Det er fullt mulig å organisere samferdsel nasjonalt, det er fullt mulig å organisere videregående skoler lokalt, og det er fullt mulig å rydde opp i virkemiddelapparatet, som i dag er fragmentert og lite effektivt.

Det største paradokset i denne saken er at flertallet sier at de vil ha bedre tjenester, men de forsvarer et system som binder opp ressurser i administrasjon. Fremskrittspartiet vil gjøre det motsatte – vi vil ha mindre system, mer tjenester og klarere ansvar. Og ja, det betyr å avvikle fylkeskommunen.

Jeg tar opp forslagene til Fremskrittspartiet.

Mudassar Kapur (H) [10:09:53]: Det er et grunnleggende prinsipp for Høyre at beslutninger skal tas nærmest mulig folk, nærmest mulig bedrifter, nærmest mulig de som utfører tjenestene. Vi har i dag tre forvaltningsnivåer i et land med ca. 5,5 millioner innbyggere, og det er helt åpenbart at rapport etter rapport, analyse etter analyse, viser at vi har for mye byråkrati og bruker for mye tid på administrasjon, og vi ender egentlig med at vi gjennom å ha tre forvaltningsnivåer heller er i veien for utvikling i stedet for å bidra til den.

Høyre ønsker ikke at vi gjennomfører en nedleggelse av fylkeskommunen og går ned til to forvaltningsnivåer på en måte som er useriøs eller for hastebehandlet. Vi mener at et sånt arbeid må gjøres på en seriøs måte. Derfor har Høyre lagt fram et forslag hvor vi sørger for at man først gjennomfører en oppgavegjennomgang for å se på hvilke oppgaver som kan løses av enten stat eller kommune.

Vi peker også på at det her er behov for å se på om det er flere kommuner som kan samarbeide om å løse oppgavene, selv om de ennå ikke nødvendigvis har slått seg sammen. Det blir veldig ofte en kunstig debatt, hvor man skyver det at kommunene er for små til å overta oppgavene, foran seg som en unnskyldning for ikke å ta de nødvendige grepene. Vi mener at det i dag er slik at mange kommuner utgjør en naturlig bo- og arbeidsregion, hvor både unge, voksne og næringsliv opererer, og da er det fullt mulig for den regionen å kunne samarbeide om de oppgavene. Dette vil jo den utredningen som vi ber om, kunne vise.

Det som er synd, er at veldig mange partier på inn- og utpust skryter av forenklingstiltak og at vi skal få et enklere Norge, men hver gang det kommer forslag på bordet som kan bidra til det, stemmer man imot. Nå vil vi helt sikkert i løpet av debatten høre at dette vil uthule lokaldemokratiet og fjerne innbyggernes gode tjenester osv., men det er bare tull. Realiteten er at dette vil bidra til at tjenester kommer nærmere folk, og at beslutningene tas av dem som står folket nærmest, nemlig kommunene. Så er det noen oppgaver som er så store at de like godt kan gå til staten i stedet for at man har en kvasiløsning med fylkeskommunene imellom.

Til slutt vil jeg bare gi en kjapp stemmeforklaring. Jeg tar selvfølgelig opp det forslaget Høyre har fremmet i sak nr. 3, men vi kommer også til å støtte de forslagene som FrP har fremmet til både vårt representantforslag og deres eget.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:13:14]: De to representantforslagene vi debatterer i dag, om å legge ned fylkeskommunen raskt eller sakte, er ikke et effektiviseringstiltak. Det er rett og slett høyresidens sentraliseringsprosjekt. Det handler om å flytte makt bort fra folk og oppover i systemet, til staten, selv om representantene argumenterer med at det handler om kommuner.

SV er grunnleggende uenig i Høyres og Fremskrittspartiets inngang. For SV er demokrati mer enn et valg hvert fjerde år. Det handler om nærmakt: at beslutninger skal tas så nært de folkene det gjelder, som mulig. Fylkeskommunen er, enten Høyre og FrP måtte like det eller ikke, en viktig del av det demokratiske mellomnivået. Den binder sammen stat og kommune og sørger for at nasjonal politikk faktisk kan tilpasses ulike deler av landet.

Når Høyre og FrP tar til orde for å fjerne fylkeskommunen, er ikke svaret mer demokrati eller mer effektiv velferd. Det gir færre folkevalgte, lengre avstand til makten og mer styring fra departementsnivå i Oslo. Fylkeskommunen har ansvar for noen av de aller viktigste fellesskapsoppgavene vi har: videregående opplæring, kollektivtransport, fylkesveier, tannhelse, regional næringsutvikling og kultur, og fylkeskommunen er også en arealaktør. Det er absolutt ikke administrative bagateller vi prater om her, det er grunnpilarer i et samfunn med små forskjeller og med levende lokalsamfunn i hele landet.

La meg være tydelig: Skal vi sikre likeverdige tjenester og motvirke sentraliseringen, må fylkes- og kommuneøkonomien styrkes, ikke svekkes. Skal vi få til grønn omstilling, må planlegging, samferdsel og næringsutvikling ses i sammenheng regionalt. Det kan ikke løses gjennom fragmentering eller statlig detaljstyring.

Forslagene fra Høyre og FrP byr heller ikke på noen troverdige løsninger, og representanten Kapur sa det jo i sitt eget innlegg. Han benevnte at forslaget fra FrP kunne framstå som useriøst, all den tid det gikk for raskt. Oppgavene forsvinner ikke. De skyves enten ned på pressede kommuner eller opp til staten. Resultatet blir enten større forskjeller mellom kommuner eller mindre lokal tilpasning, og begge deler er stikk i strid med målet om et rettferdig og levende Norge.

SV er opptatt av å bygge landet nedenfra, ikke styre det ovenfra. Vi vil ha sterkere kommuner og sterkere fylkeskommuner, og da kan vi ikke legge ned fylkeskommunen.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:16:38]: Senterpartiet vil ha et samfunn med små geografiske og sosiale forskjeller og med kort vei mellom innbyggerne og de folkevalgte. Det er nettopp derfor vi forsvarer dagens tre forvaltningsnivåer. De sikrer lokalt folkestyre, nærhet til beslutningene og løsninger som er tilpasset ulike forutsetninger i et langstrakt og variert land.

Både FrP og Høyre tar i disse forslagene til orde for å avvikle fylkeskommunen, enten direkte eller gjennom såkalte oppgavegjennomganger, med et klart nedleggingsmål. Dette har vi sett før. Forsøkene på sentralisering gjennom forrige kommunereform ga større avstander, mer byråkrati og svekket lokalt selvstyre. For staten alene kostet reformen om lag 3,2 mrd. kr, i tillegg til betydelige kostnader for kommuner og fylkeskommuner. Det er vanskelig å forstå hva som tilsier at resultatet denne gangen skulle bli annerledes.

Høyre er tydelig i sitt budskap og gir uttrykk for at de vil legge ned fylkeskommunen, slik at de får slått sammen kommuner, altså et mål om sentralisering og mindre lokalt selvstyre. Det er også verdt å merke seg at særlig FrP samtidig ønsker å flytte flere oppgaver til staten. Det betyr mer makt til sentrale byråkratier og mindre til folkevalgte organer. Det er stikk i strid med det innbyggerne våre etterspør. Folk ønsker at beslutningene tas av folkevalgte som kjenner lokalsamfunnet, lever i den samme hverdagen og er tilgjengelig for dem som berøres av politikken.

Norge er et langt og mangfoldig land. Gode løsninger finner vi lokalt, ikke gjennom standardiserte statlige modeller. Senterpartiet vil derfor heller flytte oppgaver og reell beslutningsmakt fra byråkratiet til folkevalgte nivå. Helseforetakene er et skrekkeksempel på hva som skjer når makt tas fra de folkevalgte og legges til et statlig system som stadig vokser og fjerner seg fra innbyggernes behov. Skal vi gjøre endringer, bør vi starte med å spørre hvilke oppgaver og avgjørelser som i dag kan flyttes nærmere folk. Oppgaver som ligger i departementer, i direktorat og hos statsforvalteren, som utøver tilsyn, kontroll og klage, bør i større grad legges til fylkeskommunen.

Senterpartiet bygger sin politikk på overbevisningen om at makt skal ligge nær folk. For Senterpartiet er det et grunnleggende prinsipp at oppgaver skal løses på lavest mulig nivå. Folkestyret er sterkest når beslutningene tas av dem som kjenner konsekvensene på kroppen, og når innbyggerne har reell mulighet til å påvirke utviklingen i sitt eget lokalsamfunn. Løsningen er mer folkestyre, ikke mindre – mer nærhet, ikke mer sentralisering.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:19:53] (komiteens leder): I de to representantforslagene vi debatterer i dag, hevdes det på den ene siden at fylkeskommunen er et unødvendig mellomnivå, men det listes også opp en lang rekke oppgaver man ville måtte finne ut av hvordan man skulle løse hvis fylkeskommunen skulle legges ned, så helt unødvendig kan den ikke være. Jeg skal ikke kalle meg en fylkeskommunefundamentalist, men jeg mener det er mange gode argumenter for at vi trenger et regionalt demokratisk forvaltningsnivå. Det er mange oppgaver som vil være veldig utfordrende å løse uten fylkeskommunene, og oppgavene fylkeskommunene har i dag, vil jo ikke bli borte. Uten fylkeskommunen vil det være et større behov for store interkommunale samarbeid om oppgaver fylkeskommunen i dag har ansvaret for, noe som antageligvis vil føre til mer byråkrati og et system som vil være enda mer tungrodd.

Med en nedleggelse av fylkeskommunen er det sannsynlig at mer makt blir flyttet fra folkevalgt nivå til byråkratiet. Helt åpenbart ville en nedleggelse av fylkeskommunene presse fram en storstilt kommunesammenslåing, noe høyresiden – som har kommet med disse forslagene – ønsker. Vi vet at kommunesammenslåinger over tid fører til sentralisering av tilbud og tjenester innad i de nye og større kommunene, noe vi ikke ønsker, og som svekker demokratiet. I tillegg er det mange steder i Norge hvor avstandene er store, og hvor kommunesammenslåinger ville ført til geografisk sett veldig store kommuner med medfølgende sentralisering.

I Rødt ønsker vi et samfunn hvor det er liten avstand mellom de folkevalgte og innbyggerne. Å legge ned fylkeskommunen vil bidra til større avstand og mindre demokrati. Ser man til nabolandet vårt Sverige, har man 21 regioner, som minner mye om fylkeskommunene, bortsett fra at de faktisk fortsatt har ansvaret for drift av sjukehus. Til og med det bitte lille landet Danmark, som nærmest har verdensrekord i sammenslåing av kommuner, har fortsatt et regionalt folkevalgt nivå med fire regioner.

Fylkeskommunene løser viktige oppgaver innenfor videregående opplæring, fylkesvei, fergedrift, kollektivtrafikk og tannhelse – ganske mange ting som er viktige og grunnleggende i folks hverdag. Bildet av fylkeskommunen som bare byråkrati, er helt meningsløst, for de fleste som arbeider i fylkeskommunen, jobber direkte med tjenester til folk. Kanskje vi her på Stortinget istedenfor å fortsette tradisjonen med å foreslå å legge ned fylkeskommunen – som til og med er omtalt i Store norske leksikon, hvor det står: «Fylkeskommunens status diskuteres stadig, og fra tid til annen foreslås det (…) å nedlegge den» – skal snakke fylkeskommunen opp og jobbe for å øke valgdeltakelsen til fylkestingsvalgene.

Jeg tar opp forslaget Rødt er med på.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:22:56]: Vyrde president. Vi treng fylkeskommunen for å løyse viktige regionale oppgåver der kommunane blir for små i mange delar av landet. Sett frå Oslo-gryta, hadde Noreg bestått av berre Oslo og Akershus, kan eg sjå at dette hadde vore ei mogleg løysing – om enn ikkje veldig god. Nok ein gong vil Høgre og FrP skrote fylkeskommunen og kallar det avbyråkratisering. I realiteten er det eit åtak på det regionale folkestyret og evna vi har til å gjennomføre god, grøn politikk over kommunegrenser. I handsaminga av Innst. 196 S er vi i MDG krystallklare: Vi treng eit sterkt forvaltingsnivå mellom stat og kommune. Her er tre grunnar til at fylket er viktig:

Eit kollektivtilbod, sett frå Sogn og Fjordane, til dømes, som er valdistriktet mitt, er nær umogleg å sjå føre seg organisert i kvar einskild kommune. Vi meiner det er ein viktig del av det grøne skiftet at vi har det regionale nivået. Å tru at staten skal ordne dette for oss, å avskilte det lokale demokratiet, er i alle fall ikkje avbyråkratiserande.

Vi meiner også at ein i den kommunale planlegginga heller bør styrkje enn fjerne fylkeskommunen. Vi ser korleis det poppar opp industriområde i kommune etter kommune som ligg meir eller mindre brakk, og det blir ein kamp mot botnen som øydelegg natur stad etter stad. Så vi meiner tvert om vi må gje fylkeskommunen fleire oppgåver.

Vi meiner at det å avvikle fylkeskommunen vil gi byråkratane meir makt heller enn å avbyråkratisere. Sett frå Sogn og Fjordane verkar det bortanfor all fornuft at ein skal slå saman fleire kommunar, at dei skal bli sterke nok til å løyse desse oppgåvene. Å gi byråkratar meir makt er ikkje avbyråkratisering, tvert imot.

Statsråd Bjørnar Skjæran [10:25:46]: I Norge gjelder generalistkommuneprinsippet. Det betyr at alle kommuner og fylkeskommuner har ansvar for de samme oppgavene, uavhengig av størrelse, geografi og andre kjennetegn. Dette er en kvalitet ved det norske samfunnet, og bidrar til likeverdige velferdstjenester i et land med store geografiske og demografiske forskjeller.

Et annet viktig prinsipp er nærhetsprinsippet i kommuneloven, som sier at offentlige oppgaver fortrinnsvis bør legges til forvaltningsnivået som er nærmest innbyggerne. Disse prinsippene er sentrale i vurderinger av hvilke oppgaver som bør ligge til hvilket forvaltningsnivå.

Fylkeskommunene har ansvar for flere krevende oppgaver som går på tvers av kommunegrenser, og som bl.a. krever regional samordning og utvikling og spesialisert fagkompetanse. Eksempler er fylkesveier, tannhelse, kollektivtransport og videregående opplæring. Dette er ikke oppgaver som egner seg å overføre til kommunene, som har ulike forutsetninger når det gjelder kapasitet og kompetanse.

Flere oppgaver, f.eks. videregående opplæring og oppgaver på samferdselsområdet, krever kommuner med stor befolkning for å sikre god og effektiv oppgaveløsning. Dette har ekspertutvalget for kriterier for god kommunestruktur omtalt, og i sin sluttrapport konkluderte de med at kommunene burde ha minst 100 000 innbyggere for å kunne ta over ansvaret for videregående opplæring.

Mange fylkeskommunale oppgaver vil trolig være for store for svært mange kommuner, gitt dagens kommunestruktur. Dette gjelder også flere av forslagene som foreslås utredet. Det innebærer at oppgavene må løses gjennom interkommunale samarbeid dersom ansvaret overføres til kommunene. Dette vil igjen bl.a. kunne føre til mer byråkrati, mindre oversikt for de folkevalgte og økte administrasjonskostnader.

Et alternativ kunne ha vært oppgavedifferensiering, der enkelte kommuner får oppgaver som andre ikke har. Vi har imidlertid ingen tradisjon i Norge for oppgavedifferensiering, da dette bryter med generalistkommuneprinsippet og ville kreve et helt annet og mer komplisert system for fordeling av inntekter mellom kommunene enn dagens inntektssystem. En overføring av fylkeskommunale oppgaver til staten vil bety at oppgavene plasseres lenger fra innbyggerne enn i dag, noe som ikke er i tråd med nærhetsprinsippet. Det ville også betydd en storstilt sentralisering av relativt store kompetansemiljøer – fra dagens fylkeshovedsteder til en eller flere av storbyene våre.

Det fylkeskommunale nivået har vært gjenstand for oppgavegjennomgang ved flere anledninger, senest i forbindelse med regionreformen i 2020. Jeg mener fylkeskommunene bør få ro til å fortsette det gode arbeidet de gjør med viktige samfunnsoppgaver. Fylkeskommunene representerer en viktig del av det norske folkestyret og gir innbyggerne mulighet til å påvirke regionale prioriteringer gjennom valg. Jeg ønsker derfor ikke en oppgavegjennomgang med mål om å overføre fylkeskommunens oppgaver til henholdsvis staten eller kommunene. Vi bør heller fokusere på å gjøre kommunesektoren mindre byråkratisk og redusere det statlige styringstrykket. Det er et arbeid regjeringen er i gang med.

Tom Staahle (FrP) [10:39:18]: Norge skal ha store ambisjoner, og vi må i langt større grad utnytte våre ressurser på en bedre måte enn det vi gjør i dag. Derfor må vi også være kritiske med henblikk på hvordan vi velger å organisere oss, og vi må gjøre det klokt. I dag har vi tre forvaltningsnivå: stat, fylkeskommune og kommune. Spørsmålet vi må stille oss, er enkelt: Trenger vi egentlig alle tre? Jeg vil argumentere for at svaret er nei.

Fylkeskommunen er et kostbart og lite synlig forvaltningsledd. Spør man vanlige folk der ute, er deres forhold til fylkeskommunen nesten ikke-eksisterende, og dette er altså et nivå som sysselsetter mer enn 42 500 årsverk, og som forvalter titalls milliarder kroner hvert eneste år. Det er et demokratisk problem når mange innbyggere ikke vet hva fylkeskommunen gjør, eller hvem som styrer den, men først og fremst handler dette om effektiv ressursbruk.

Kommunesektoren står i en krevende økonomisk situasjon, og det er der de viktige tjenestene i folks liv gis: skole, eldreomsorg, barnevern og helsetjenester. Hverdagen til den enkelte skjer i en kommune, og da er der vi må legge ressursene i en tid da kommunesektoren opplever økende press på budsjetter og tjenesteleveranse. Spørsmålet er da: Er det riktig å opprettholde et eget administrasjonsnivå mellom stat og kommune?

Tre nivåer gir uunngåelig mer byråkrati – flere administrative strukturer, flere beslutningsledd og mer uklar ansvarsfordeling. Oppgaver som regional utvikling, samferdsel og planlegging deles mellom stat, fylke og kommune. Resultatet er ikke alltid bedre løsninger, men ofte mer koordinering, flere møter og lengre beslutningsprosesser.

Som kommunepolitiker gjennom 25 år har jeg opplevd hvor frustrerende det er å overprøves av fylkeskommunale prosesser og vedtak. Som fylkespolitiker har jeg sett at de oppgavene som fylkeskommunen er satt til å løse, med fordel kan avvikles og fordeles ut til kommunene. Vi skal sløse med de offentlige midlene og ressursene vi har. Vi må passe oss for ikke å utvanne ansvaret og skape mer frustrasjon og kaos, som er virkeligheten der ute i dag. Alternativet er heller å etablere et mye tydeligere ansvar. Oppgaver kan flyttes til staten der det er behov for nasjonal styring, og – viktigst – til kommunene, der tjenestene faktisk leveres. Ved å styrke kommunene gir vi makt nærmere innbyggerne. Vi gjør demokratiet mer direkte, mer forståelig og mer relevant.

Dette handler ikke om å svekke velferden; det handler om å styrke den. Ved å avvikle fylkeskommunen reduserer vi administrasjon, frigjør ressurser og bruker penger der de virkelig betyr noe: på gode tjenester til folk i hele landet.

Tiden er inne for endring. Dessverre er det for få i denne salen som tenker det, og det er synd.

Solveig Vestenfor (A) [10:42:21]: Ja, Noreg er både vakkert og variert – det er i alle fall inga tvil om det. KS, organisasjonen til kommunesektoren, har vore tydeleg på at generalistkommune-satsinga skal vidareførast, og at ho har stor støtte i Kommune-Noreg.

Kva er det eigentleg fylkeskommunen gjer eller bidreg med? Jo, dette er folkevalde som kjenner sitt regionale område, som koordinerer, gjev råd, og som tek ansvar der det er logisk, innanfor tannhelse, samferdsel, bruer og vegar, for kultur og næringsutvikling og for areal- og planarbeidet. Dei har ein fagkunnskap som er veldig viktig for mange kommunar i dette landet.

Høgre vil ha større kommunar og droppa fylkeskommunen. Det er for så vidt ei ærleg sak. Det betyr at nokre kommunar i dette landet vil verta enorme i areal. FrP er imot fylkeskommunen, men små kommunar skal få fortsetja som før. Det vil i alle fall ikkje styrkja Kommune-Noreg.

Representanten Bjørnar Larsen viste til synet folk har på fylkeskommunen. Det er klart at for innbyggjarane er det kommunen som betyr mest, men nokre oppgåver må koordinerast på regionalt nivå fordi det tener kommunane på tvers og kommunane over heile landet. Difor er det dei folkevalde som best kjenner verdien av fylkeskommunen, men det gjer òg elevar og føresette når ein skal inn i vidaregåande skule. Det gjeld linjetilbod og skule i distrikt og tettbygde strøk, og at ein kan få eit tilbod som gjer at ein kan bu heime lenger. Det handlar også om nærings- og kulturaktørar i dette landet. For Buskerud sin del veit eg at verken Grettefoss bru i Flesberg eller Austvoll bru i Flå hadde vorte prioritert viss dei hadde vore i ein nasjonal transportplan.

Mi lange erfaring frå lokalpolitikken er alle fall tydeleg: Eg vil takka dei tilsette og dei folkevalde i Buskerud fylkeskommune, som ser både bygd og by. Dei ser både kommunar med eit stort arealansvar og få folk og det motsette. Dei styrkjer kultur- og næringsutviklinga, dei kjenner samferdselsutfordringane, og dei forstår og gjer det dei kan for å gje gode tilbod til elevar i vidaregåande skule i heile fylket.

Dette handlar om å byggja heile landet, og det handlar om å gjera det attraktivt. Det handlar òg om beredskap, forsvar, kraftforvaltning og om kva slags Noreg me vil ha. Arbeidarpartiet har eit gammalt slagord: By og land, hand i hand. Det er et like godt slagord som før. Fylkeskommunen er viktig for å ivareta både by og land.

Mudassar Kapur (H) [10:45:47]: Det er interessant å høre på den rørende støtten til fylkeskommunen alle politikerne her kommer med, og den desto lavere støtten til lokaldemokratiet ute i Kommune-Norge. Det synes jeg er ganske oppsiktsvekkende når vi har en kommunal- og distriktsminister som på inn- og utpust snakker om å styrke kommunene, flytte mer makt og myndighet ut til Kommune-Norge, mindre byråkrati, og at de skal stå sterkere. Når den samme statsråden blir utfordret på om han kan peke på noen eksempler, greier han ikke, gjennom to replikkrunder, å trekke fram et eneste eksempel på en oppgave som statsråden mener kommunene kan få, som de ikke har i dag. Han brukte derimot mye tid på hva som hadde skjedd før. Det synes jeg ikke akkurat er så mye å rope hurra for. Det viser at vi har en statsråd som holder mange festtaler. Han har fått et lite avsnitt fra sitt felt inn i denne planen for Norge, med denne kommunekommisjonen. Men vi vet allerede nå at det arbeidet som kommunekommisjonen gjør, egentlig bare blir puttet rett i skuffen. Statsråden har ingen planer, og han har heller ingen egne ideer eller vurderinger av hvilke oppgaver norske kommuner kan få, som de ikke har i dag, for nettopp å gi dem mer tillit, mer makt og mer myndighet. Dette er svært svakt, hvis målet er å styrke lokaldemokratiet.

Så vil sikkert statsråden fortsette å si hva som skjedde i forbindelse med forrige kommunereform, og hvor mange vigsler han gjennomførte da han var ordfører. Det har vi hørt før. Men på en konkret utfordring klarer han ikke å svare på det. Derfor vil jeg utfordre statsråden fra denne talerstol: Kan statsråden tegne seg i løpet av denne debatten og fortelle Stortinget hvilke oppgaver han mener – kanskje han har greid å komme på noen etter at replikkrunden var over – at norske kommuner bør få overført, slik at vi kan styrke deres makt og myndighet? Det ville være veldig interessant – hvis ikke er dette noe av det rareste jeg har hørt komme fra en kommunal- og distriktsminister som er opptatt av lokaldemokratiet. Kanskje kunne han ha svart bedre på spørsmålet om hvorvidt han savnet noen oppgaver, da han selv var ordfører. Det blir veldig spennende, men dette er oppsiktsvekkende.

Til dem som er bekymret for demokratiet, vil jeg si: Jeg har faktisk tillit til alle de flotte menneskene som er der ute og jobber med kommunen sin som lokalpolitikere, til det beste for innbyggerne. Jeg tror at stat og kommune kan samarbeide godt om å levere disse oppgavene, og at kommunene kan samarbeide godt med hverandre om å levere disse oppgavene. Det har også noe å si at det er så lav oppslutning rundt nettopp fylkeskommunen. Det ser man også gjennom valgene. Dette er alvorlige forhold som jeg håper partiene kan ta inn over seg etter hvert.

Isak Veierud Busch (A) [10:49:09]: Allerede før rikssamlingen på 800-tallet var landet vårt inndelt i fylker. De historiske fylkene var egentlig egne småriker, med en småkonge og et eget ting. Helt slik er det ikke lenger, selv om tinget har bestått, og selv om det også er en og annen fylkesordfører som opp igjennom tidene opptrer til forveksling likt en småkonge.

Også etter rikssamlingen, da vi fikk den første sentralmakten i Norge, besto fylkesinndelingen. Fylkene ble da omgjort til jarledømmer, med en jarl oppnevnt av Kongen i hvert fylke av fylkene, som igjen hadde sine lendmenn og herser under seg, med ansvar for ulike områder innenfor fylket.

Det er et poeng med denne lille historieforelesningen: For landet vårt er mye forbausende likt – selv om Trøndelag, til min store sorg og helt sikkert til andres glede, ikke lenger er landets maktsentrum. Landet vårt er like stort, og vi bor like spredt. Man holdt seg med denne typen organisering av landet i eldre tid først og fremst fordi det var praktisk. Det var både praktisk og rasjonelt med en desentralisert maktstruktur i et land med store avstander og en natur som naturlig begrenser infrastrukturen. Slik er det fortsatt. Regional samhandling er et viktig poeng i seg selv, og et folkestyrt forvaltningsnivå tettest mulig på innbyggerne er viktig for å ivareta dette. Jeg er redd for at sentraliseringstrykket vil øke uten et sterkt regionalt nivå.

Mange samfunnsutfordringer stopper ikke ved kommunegrensene, uavhengig av størrelsen på kommunen. Det handler om arealbruk, samferdsel, klima og miljø og beredskap, ikke minst. Det er i seg selv argumenter for å ha det verktøyet et folkestyrt regionalt forvaltningsnivå faktisk er.

Det er store regionale forskjeller i Norge, og fylkesstrykturen bedrer mulighetene til å kunne ta hensyn til lokale behov og prioriteringer. Man skal heller ikke undervurdere at fylkeskommunen kan bidra til utjevning mellom kommuner, særlig der det er tynnest med folk og kommunene ikke har tilstrekkelig kapasitet alene.

Om noe burde vi kanskje vurdert heller å løfte diskusjonen om oppgavefordeling, særlig i de mest spredtbygde områdene, for å sikre likeverdige og gode tjenester til alle i hele landet.

Jeg registrerer at representanten Kapur ikke har noen særlig tro på regjeringens arbeid med kommunekommisjonen. Til det vil jeg bare si at jeg ser veldig fram til å gi representanten en positiv overraskelse når vi er klar for det.

Vår første konge, Harald Hårfagre, gjorde klokt i å beholde fylkesstrukturen. Det tror jeg vi gjør i dag også.

Monica Molvær (H) [10:52:16]: Et av de viktigste spørsmålene jeg stiller meg i mitt politiske virke, er om vi hadde organisert oss på samme måte i Norge hvis vi skulle startet på nytt igjen i morgen. For meg er det ganske krystallklart at svaret på det er nei. Vi hadde aldri villet gjøre alt på samme måte. Vi har byråkratisert oss i hjel, med gode intensjoner.

Debatten om fylkeskommunen dukker opp med jevne mellomrom, men denne gangen har det et mer alvorlig bakteppe som gjør det enda mer aktuelt. Vi har ikke nok folk til å løse alle oppgavene vi har i dag, og det ser enda dystrere ut for framtiden. Norge står overfor store utfordringer. Det vil kreve mye av oss, men enda mer av kommunene, som hver eneste dag står i kampen om å få nok arbeidskraft til å kunne gi gode tjenester til innbyggere rundt omkring i hele landet.

Dette handler om hvordan vi forvalter ressursene våre på best mulig måte – da snakker jeg om de menneskelige ressursene. Hvis vi skal ha nok folk til å skape gode tjenester for innbyggere og næringsliv, er vi nødt til å tenke nytt. Vi er nødt til å tørre å tenke nytt hvis vi skal møte framtiden på en måte som gjør oss i stand til å løse oppgavene på en bedre måte, og på en måte som det vil kreves av oss. Vi kan ikke snakke om omstilling på alle mulige områder uten å tørre å se oss selv i speilet og tørre å løfte alle steiner.

I dag driver kommunene både barnehager, barneskoler og ungdomsskoler, men når det gjelder videregående skole, skal elevene overlates til fylkeskommunen. Da kan vi snakke om avstander, ikke mellom kommunen man bor i, og Oslo, som det hevdes i debatten, men mellom hjemkommunen og eleven som skal over til videregående skole. Jeg tror at noe av «cluet» ligger her: Med sånne grep kan tjenestene komme enda nærmere innbyggerne. Man kan også se elevenes mulighet til å vokse opp i en sammenhengende skole, som har med alt fra barnehage til videregående skole. Vi vet hvor viktig det er at elevene fullfører videregående for at de skal være rustet for det livet som møter dem, og også for at de skal bli viktige innbyggere som blir den arbeidskraften vi har behov for i framtiden. Dette er lokaldemokrati, og det handler om å levere tjenestene nærmest mulig der innbyggerne bor.

Grunde Almeland (V) [10:55:00]: Jeg melder meg på mot slutten av denne debatten rett og slett for å redegjøre for hvordan Venstre kommer til å stemme i saken. Vi kommer til å stemme for forslag nr. 2, fra Høyre, men ikke for de øvrige forslagene i verken Innst. 196 S eller Innst. 198 S. Jeg føler allikevel at det krever en forklaring, rett og slett fordi intensjonen til Høyre er overtydelig. Man ønsker direkte å legge ned fylkeskommunen. Venstre har altså noen forbehold før man eventuelt hadde kommet dit.

Venstre mener det er klokt med en oppgavegjennomgang, rett og slett fordi det bør være et mål å se på om oppgavene er fordelt på en riktig måte, om det er smart satt opp, men målet bør være at man flytter makten nærmere folk. Det jeg frykter, er at dersom man i dag hadde vedtatt at man skulle legge ned fylkeskommunen, ville konsekvensen av et slikt vedtak vært at veldig mange oppgaver ville blitt flyttet oppover i systemet. Det å statliggjøre flere oppgaver mener Venstre ikke nødvendigvis er en god idé. Det er i hvert fall ikke svaret på det som bør være målsettingen, at de beslutningene som påvirker folks liv, i størst mulig grad bør tas nærmest mulig dem det gjelder.

Jeg vil si at selv om Venstre stemmer for forslaget fra Høyre om en oppgavegjennomgang, så mener jeg at dersom dette forslaget ville fått flertall, burde regjeringen ha sett det i sammenheng med oppgavefordelingen på alle de ulike forvaltningsnivåene – ikke utelukkende på fylkeskommunenivå, som det står i forslagsteksten.

Som sagt, vi er for en oppgavegjennomgang. Vi mener det er klokt med jevne mellomrom å se på hvordan oppgavene skal fordeles, og jeg mener man ikke bør være redd for å stemme for det forslaget nå. Det vil gi oss et godt grunnlag for en videre diskusjon om hvordan oppgavene best fordeles mellom forvaltningsnivåene.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [10:57:14]: Det har vært artig å følge debatten og høre Høyres utsagn om at det kun handler om tillit til kommunene og den manglende sådanne fra samarbeidspartiene, for det er ikke slik det er. Det har også vært sagt at hverdagen skjer i en kommune, men de har glemt at hverdagen også skjer i en fylkeskommune. I representanten Bjørn Larsen, fra Fremskrittspartiet, sitt fylke har 22 pst. av elevene borteboerstipend og lever livet sitt ved en fylkeskommunal videregående skole som samordner tilbud for næringslivet, noe som sikrer at vi utdanner arbeidskraft som gjør at de kan bo på sin hjemplass.

Jeg bor i Lebesby. Der er det 1 250 mennesker. Det er klart at vi klarer ikke å skape mulighet i Lebesby for alle de utdanningene som ungdommen i Lebesby har lyst på. Derfor trenger vi et samordnet opplegg som gjør at elevene har mulighet til å bli det de har lyst til å bli. Det er viktig at vi får det til nærmest mulig hjemmet, men det er ikke nødvendigvis mulig. Derfor trenger man fylkeskommunen.

Fylkeskommunen samordner på mange nivå. Fylkeskommunen er en regional stemme som sier noe om behovet til oss som prioriterer midler fra Stortinget. Fylkeskommunen er også nærhet og demokrati. Vi blir et fattigere land hvis det ikke lenger er representanter som tar et regionalt ansvar, og som man kan møte på gaten hjemme i kommunen. Den nærheten er en styrke for det norske demokratiet. Det er en styrke etter at det har vært et møte med Troms og Finnmark fylkeskommune som løfter deres problemstillinger. Tar vi det bort, blir vi fattigere.

Jeg var også ordfører og fikk lov å vie folk da Høyre gjorde endringer for kommunene sist. Det var veldig artig og veldig koselig. Det man også gjorde av endringer, var å ta fiskerihavnene fra staten og flytte dem over til fylkeskommunen. Jeg vet ikke om det handler om tillit til fylkeskommunen, men det man samtidig gjorde, var å ta vekk midlene slik at det var umulig å gjøre store løft for fiskerihavnene. I går kveld kom nyheten om at vi etter anbud har gitt tildeling til Kjøllefjord fiskerihavn hjemme. Det hadde ikke vært mulig med den summen som Høyre ville gi til fylkeskommunene.

Vi skal ta vare på de folkevalgte nivåene vi har. Vi skal sørge for at de har mulighet til å gjøre sine oppgaver best mulig. Derfor er de prosjektene som regjeringen har satt i gang, viktig på den veien. Vi skal alltid forvalte det offentliges penger på en god måte, og det er Arbeiderpartiet opptatt av.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:00:27]: Denne debatten dreier seg selvfølgelig om noe mer enn bare fylkeskommunen. Når vi diskuterer fylkeskommunen, rokker vi ved hele det systemet vi har i vårt folkedemokrati. I disse dager, som preges av en situasjon som vi delvis får litt grøsninger på ryggen av, er kanskje dette finmaskede nettverket som vi trenger for å opprettholde et demokrati, viktigere enn noen gang. Finmasket nettverk er løsningen når ting blir uforutsigbart og hendelser skjer raskt, spesielt i et land som Norge, hvor vi er avhengige av å ha et demokrati med mest mulig makt og innflytelse nærmest folket.

Jeg har også vært ordfører i en liten kommune, og jeg opplever at norske kommuner har oppgaver som nesten er litt unike i seg selv. Norske kommuner gjennomfører i praksis kanskje 70–80 pst. av det som staten pålegger dem gjennom lover og regler. Når f.eks. Høyre i min valgkrets mener at det naturlige ville være å ha seks kommuner i Oppland, kontra noen og tjue, fordi man da skal legge ned fylkeskommunen – og i tillegg ønsker man jo å gå inn i EU – så må vel det i praksis bety at folkedemokratiet forvitrer. Da er mitt spørsmål: Hvem skal løse de oppgavene? Så er svaret at det legger vi ned på de seks store kommunene, og så sier vi at da kommer beslutningene nærmere folket. Sånn er det jo ikke.

Når vi ser på oppgaver til kommuner, må vi også ha en volumbetraktning. Altså: Det å kunne koordinere Oslo by er krevende i seg selv. Det krever mange nivåer i forvaltningen. Å kunne koordinere i forhold til plan- og bygningsloven i Lebesby, som ble nevnt her, eller i Dovre kommune, har en helt annen dimensjon i seg. Det tror jeg faktisk små kommuner klarer i dag. De klarer det på en såpass god måte at de, når de får utfordringer, velger å se til naboen sin, eller de velger å få råd og vink f.eks. fra fylkeskommunen. Det er jo akkurat den dynamikken som gjør at beslutningene kan tas nærmest folket, og det mener jeg er en god løsning også for framtiden.

Bjørn Larsen (FrP) [11:03:41]: Det sies at fylkeskommunen er viktig, men det er fortsatt ingen som helt klarer å forklare hvorfor den er viktig. Og når selv politikerne her må bruke flere minutter på å forklare hva et nivå gjør, er det kanskje ikke så viktig allikevel. Arbeiderpartiet må altså helt tilbake til Harald Hårfagres tid for å finne gode argumenter for å bevare fylkeskommunen. Det er et kjent sitat som heter: Min mening er gjort opp, forvirr meg ikke med argumenter. Det bærer denne debatten preg av.

Det er interessant å høre både fra regjeringen og fra Høyre i denne saken, for alle er enige om problemet, men ikke alle tør å ta konsekvensene av det. Høyre sier at de vil ha en oppgavegjennomgang først. Men vi har hatt gjennomganger i årevis – regionreform, reversering, nye utredninger osv. – og hva har vi fått? Jo, vi har fått mer byråkrati, mer usikkerhet og mindre legitimitet, og dette er ikke et kunnskapsproblem, det er et beslutningsproblem.

Regjeringen sier at avvikling vil føre til mer byråkrati gjennom interkommunale samarbeid og større kommuner, men dette treffer ikke, for sannheten er at vi allerede har et system med overlappende strukturer, uklart ansvar og fragmentert virkemiddelbruk. Selv høringsinnspillene i denne saken peker på at innovasjonssystemet er oppsplittet og lite effektivt, med ansvar fordelt på flere nivåer. Det er dagens system som skaper byråkrati, og ikke en løsning.

Så hører vi argumentet om at fylkeskommunen er nødvendig for regional utvikling og planlegging, men hva sier virkeligheten? Regionreformen og reverseringen har skapt kaos, kostnader og omkamper og svekker tilliten til hele systemet, og folk reagerer. I flere målinger svarer rundt 40 pst. at fylkeskommunen bør legges ned, og oppslutningen øker for nedleggelse. Dette er ikke en debatt som går over, dette er en utvikling, og spørsmålet er ganske enkelt: Skal vi fortsette å utrede et system som er unødvendig, eller skal vi faktisk gjøre noe med det?

Vi i Fremskrittspartiet har valgt: Vi vil ikke ha flere runder med utredninger, vi vil ha en plan, vi vil ha gjennomføring, og vi vil bruke pengene på tjenester og ikke på et forvaltningsnivå som folk ikke har tillit til.

Når folk ikke vet hva forvaltningen gjør, og ikke vet hvem som styrer den, og ikke opplever at den leverer, da er ikke svaret å styrke den – da er svaret å avvikle.

Mudassar Kapur (H) [11:06:21]: Aller først en veldig, veldig vennlig anmodning til Fremskrittspartiet: De har i to debatter på rad nå de siste ukene kommet på talerstolen i Stortinget og ikke lest seg ordentlig opp på sakens dokumenter, særlig nå, når representanten Larssen mente at det var litt problematisk å ha en oppgavegjennomgang fordi det ikke er så framoverlent. La meg lese forslag nr. 1 i denne saken, fra FrP: «Stortinget ber regjeringen gjennomgå fylkeskommunens oppgaver…» osv. Det er kanskje greit å lese gjennom egne forslag før man går på talerstolen og kritiserer andre for noe lignende. Vi har tenkt å støtte det forslaget, og det er veldig hyggelig at FrP har tenkt å støtte vårt, men det er alltid greit å lese seg opp på sakens dokumenter, særlig når det gjelder egne forslag.

Så vil jeg bare si, helt til slutt, at jeg legger merke til at statsråden i løpet av denne debatten fortsatt ikke har greid å redegjøre for én eneste oppgave som statsråden mener at kommunene kan få, som de ikke har i dag, slik at de kan få mer makt og myndighet. Meget interessant!

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [11:07:35]: Det virker som om representanten fra FrP ikke har lyttet i debatten, og det virker som om han har bestemt seg på forhånd for ikke å høre på argumenter for hvorfor fylkeskommunen er viktig. Det virker også som han overser de viktige oppgavene og prioriteringene som fylkeskommunen gjør, enten det er fylkesvei, tannhelse eller videregående skole. Jeg registrerer også at han, samtidig som han ikke har lyttet til argumenter, klarer å argumentere mot nettopp de samme argumentene. Det er en kuriositet i seg selv.

Men det er også tydelig i denne debatten, som for øvrig har vært god, at vi får et annerledes Norge hvis høyresiden får bestemme. Derfor er jeg glad for at samarbeidspartiene er sammenfallende og samstemte i sin utvikling av fylkeskommunen.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:09:31] (ordfører for saken): Dette er et tema og en sak som engasjerer alle partiene i kommunal- og forvaltningskomiteen. Det gjør for øvrig nesten alle saker, men akkurat denne saken synes jeg er litt spesiell. Det er svært bra. Jeg vil takke komiteen for engasjementet og et godt samarbeid i denne saken. Jeg går ut fra at partiene vil gjøre rede for sitt syn i saken i sine innlegg.

Kommunene har over tid opplevd å bli underlagt stadig flere og mer inngripende regler, krav og normer. Som kjent er kommunesektoren under stort press når det gjelder tilgang på arbeidskraft. Det gjelder store kommuner, og det gjelder små kommuner. Det er noe vi må ta på det største alvor.

Senterpartiet støtter forenklinger som sørger for å gi kommunene frihet til å finne de gode, lokale løsningene. Gode, lokale løsninger blir ofte effektive løsninger. Ved å redusere byråkrati og forenkle regelverk sørger vi for nettopp det, og ikke minst styrker vi lokaldemokratiet.

Arbeidet kommunekommisjonen jobber med, er et svært viktig arbeid som Senterpartiet støtter opp om. Første delrapport hadde mange gode forslag, og vi forutsetter at retningen som er valgt, vil føre til at det vil komme spennende nye forslag som betyr noe for folk i hverdagen i hovedrapporten. Samtidig må vi være tydelige på at det kan ta tid før arbeidet til kommunekommisjonen faktisk blir gjennomført. Derfor er det svært viktig for Senterpartiet at det allerede nå gjøres forenklinger, og at man reduserer byråkratiet.

Det er mange forenklinger som kan gjøres raskt, noe også KS støtter. Kommunekommisjonen må ikke bli en hvilepute som fører til at Stortinget ikke tar dagsaktuelle debatter og gjør nødvendige grep før kommisjonen er ferdig med sitt arbeid. Vi bør heller bruke kommisjonens arbeid – i og med at de har valgt å dele det inn i flere delrapporter – som en marsjordre for å finne utfordringer kommunene står i, og ikke minst gjøre grep for å forenkle. I budsjettenigheten sørget vi for at det ble gjort en del viktige grep, bl.a. å heve grensen for rapporteringskrav fra 100 000 kr til 1 mill. kr. Løsningen for kommunene er ikke at Stortinget eller regjeringen legger til rette for færre og større kommuner. Det fører til mer sentralisering og byråkrati.

Forsøksloven er også en viktig lov vi må se på for at man skal finne de gode løsningene med de mulighetene man har. Da kan vi også sørge for at enda flere kommuner får rammene de trenger til å finne de gode, tilpassede løsningene.

Jeg tar opp forslagene Senterpartiet er en del av.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [11:12:51]: At vi legger til rette for at offentlig forvaltning skal fungere effektivt og til beste for folk over hele landet, er noe av det viktigste vi gjør for at innbyggerne skal få levert gode og trygge tjenester. Alle bor vi i en kommune, og det lokale selvstyret gjør at vi kan få tilpasset våre behov etter lokale forhold. Det er bra at vi diskuterer hvordan vi best kan få dette til. Det er også bra at det er enighet om grepene gjort av samarbeidspartiene i budsjettet, der rapporteringskravet ble økt til 1 mill. kr, og der flere øremerkede tilskudd ble fjernet for å øke det lokale handlingsrommet.

Samtidig er vi enige om å se videre på flere av endringene forslagsstillerne berører. Regjeringen satte i mai 2025 ned kommunekommisjonen, nettopp for å få gode anbefalinger og drøftinger om dette arbeidet. Kommisjonens arbeid er nå på høring. Det vil bli spennende å se tilbakemeldingene på de forslagene som er tatt opp her. Vi må gjøre grundige vurderinger i det videre arbeidet.

Hva gjelder statsforvalterens arbeid, har regjeringen tatt grep for å bedre praktiseringen av innsigelsesordningen, og man vil se nærmere på hvordan ordningen praktiseres på tvers av fylkenes grenser, og om det er overlappende innsigelseskompetanse mellom de ulike statlige sektormyndighetene. Det er også viktig at vi ikke legger opp til at statsforvalteren skal bruke mindre tid på tilsyn. Det er viktig at statsforvalteren kan gjøre begge deler, både veilede og føre tilsyn. Et av formålene med tilsyn er nettopp å øke kvaliteten på tjenestene og sørge for at like saker behandles likt. Når man ser på budsjettforslagene til enkelte partier på høyresiden for statsforvalteren, kan det se ut som man vil ha både mindre tilsyn og mindre veiledning, med de kuttene som skisseres der.

For Arbeiderpartiet er arbeidet for at kommunene skal lykkes noe av det viktigste vi gjør. Derfor har vi de siste årene gitt historiske løft i de frie inntektene til kommunene, og derfor må vi hele tiden jobbe for at kommunene har de beste verktøyene for fortsatt å kunne gi velferdstjenester i verdensklasse.

Helge André Njåstad (FrP) [11:15:17]: Eg vil takka saksordføraren for ein fin gjennomgang og kloke ord om at dette er ei sak som engasjerer komiteen og alle parti. Eg trur nok det er sånn at me som sit i kommunalkomiteen, er opptekne av lokalt sjølvstyre. Kommunalministeren og Kommunaldepartementet er òg opptekne av det. Me kan sjå rundt oss på alle nivå, òg på kollegaer, at ein er veldig oppteken av akkurat den ordninga, den øyremerkinga, den regelfestinga. Det viser kanskje litt av kompleksiteten i akkurat dette spørsmålet – at sjølv om veldig mange er einig i at styringstrykket i stort er for høgt, og at detaljstyringa frå staten er for stor, er det alltid nokon som passar på kvar enkelt post, kvar enkelt ordning, og kjempar med nebb og klør for dei. Det ser me både når saker er på høyring og kommisjonar kjem med forslag, at det ikkje er enkelt å gå tilbake, sjølv om dei aller fleste nok er einig i at det har gått for langt. Òg i vårt parti – eg trur vi skal vera så ærlege – har me bidrege til å lovfesta rettar, detaljstyra og øyremerkja fordi ein har eit ønske om å gjera livet betre for folk der ute. Og så er ofte omsynet til folk større enn omsynet til det kommunale sjølvstyret frå denne salen. Eg trur alle skal vera ærlege om at det har ein bidrege til.

Frå Framstegspartiet si side er me veldig opptekne av eldreomsorg og låg eigedomsskatt. Det er område der me ønskjer å lovfesta rettar, bruka lovverket for å sikra at innbyggjarane skal få gode tenester, og at dei skal ha låge skattar. Men så er det andre område der me ønskjer å gje kommunane langt meir fridom, f.eks. innanfor arealpolitikken. Der meiner me at det statlege styringstrykket er spesielt sterkt. Der er det veldig mange sektorinteresser som får vetorett fordi lova seier at den saka er viktigast, og difor fremjar ein motsegner. Difor er Framstegspartiet veldig opptekne av at me skal ha meir lokalt sjølvstyre spesielt i arealpolitikken.

Den myndigheita statsforvaltarane har til å koma med motsegner, er noko som har plaga både oss og lokalpolitikarane – ved at terskelen er for låg for å fremja motsegner. Sjølv om representantar frå Arbeidarpartiet seier at dei har heva denne terskelen, er ikkje opplevinga til lokalpolitikarane at dei har større handlingsrom. Opplevinga er at motsegner blir brukte. Det blir sagt at ein ønskjer å fremja motsegner, og ein blir ofte pressa til å dempa lokale ønske fordi ein skal tilfredsstilla statsforvaltaren.

Difor er me veldig glade for at det kan sjå ut til at eit fleirtal på Stortinget gjev eit tydeleg signal om at terskelen for motsegner skal hevast. Det er noko Framstegspartiet gler seg veldig over.

Med det tek eg opp forslaga nr. 4 og 5.

Mudassar Kapur (H) [11:18:36]: Dette er en sak hvor jeg tror det er betimelig å begynne med å peke på nettopp oss selv som sitter her i Stortinget. Ofte når vi klager over for mye byråkrati og at statsforvalteren blander seg inn i for mange saker, er det egentlig et resultat av det vi har vedtatt selv. Det er en erkjennelse jeg mener det er betimelig å begynne med.

Derfor er jeg også veldig glad for at vi har fått en debatt i de aller fleste partiene om hvordan vi kan ta ned det statlige styringstrykket. Jeg tror det som har skjedd – og det har også Høyre vært med på, jeg tror alle har vært med på det – er at man når man får saker på bordet, ofte har tenkt at dette er smart å gjøre her og nå, fordi det avhjelper en situasjon kanskje kommunene eller landet står i. Summen av mange av disse kjekt å ha-reglene/-kravene/-forskriftene osv. har blitt et stort, stort styringstrykk på kommunene, hvor de i tillegg til de økonomiske utfordringene som gjerne kommer fra et makroperspektiv, og andre økonomiske utfordringer som skjer i kommunesektoren, også bruker uforholdsmessig mye tid, penger og ressurser på å løse oppgaver og rapportere på ting de kanskje ikke hadde trengt å gjøre. Derfor har vi i Høyre vært veldig glade for at vi fikk flertall for et forslag i fjor som etter hvert medførte at det ble nedsatt en kommunekommisjon. Jeg er glad for at det ble fulgt opp raskt.

Kommunekommisjonen har også gjort et godt stykke arbeid og kommet med noen forslag. De har ikke kommet med så veldig mange forslag, men jeg har lagt merke til at når det gjelder f.eks. bemanningsnormer, som er en av de tingene de peker på, har Arbeiderpartiet vært på alle sider av saken. De har en statsråd som advarer mot det, og de har en utdanningspolitisk talsperson som advarer mot å ha litt mer fleksibilitet i de normene. Statsråden vil ikke svare på hva de vil gjøre med dem. Her om dagen var det en annen statsråd, som nå sitter i salen, som bar en tung bunke med proposisjoner opp på denne talerstolen. Der lå det ingenting om oppfølging av kommunekommisjonens arbeid. Mitt poeng er at da har Stortinget faktisk en mulighet nå til å være med og vedta en del ting som kan få virkning, slik at vi kommer i gang med en del arbeid før sommeren.

Status i denne saken nå er at regjeringen hele tiden peker på sitt arbeid. Arbeiderpartiet kommer til å stemme mot forslagene som ligger på bordet, samtidig som de ikke har lagt fram et eneste forslag som oppfølging av kommisjonens rapport, og heller ikke signalisert noe som helst som gjør at vi får behandlet noe konkret på denne siden av sommeren. Det hadde nok vært bedre for alle om man kunne sett litt på tvers av politiske skillelinjer og heller sluttet seg til de forslagene.

Jeg tar dermed opp Høyres forslag.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:21:53]: Også denne saken, som de to forrige, handler i bunn og grunn om tillit – tillit til kommuner, tillit til ansatte i førstelinjen, tillit til byråkratiet og forvaltningen, som er viktig, og tillit til lokaldemokratiet. Det er en bred enighet om at alle kommuner trenger et større handlingsrom for å kunne levere gode og tilpassede tjenester. SV er også enig i det. Folk må få oppleve at velferden fungerer der de bor, og at den ikke bare styres gjennom stadig flere detaljerte krav fra staten. Også SV er enig i det.

Samtidig må vi stille oss et viktig spørsmål: Når er det riktig tidspunkt å gjøre de store endringene? Mange av de forslagene vi skal behandle i dag, er allerede en del av arbeidet til kommunekommisjonen. Der pågår det også en grundig gjennomgang av hele statens styringstrykk til kommunesektoren, og utredningen er på høring. Det er mange i salen som snakker varmt om hvor mange år de tidligere har vært kommune- eller fylkestingspolitikere, men jeg tror kanskje de har glemt virkeligheten det er å sitte i kommunestyrer eller fylkesting, for det regjeringen sender ut på høring, skal de svare på. Det virker som flere i salen her glemmer at når vi sender noe på høring, er det også Stortingets jobb å lytte.

Det er et stort engasjement i denne salen. Det viser også hvor viktig denne saken er, og hvor mange som ønsker å bidra i høringen. Det er over 4 000 høringssvar så langt. Da mener SV det er uklokt å forskuttere konklusjoner. Hvis vi nå skal vedta enkeltforslag uten å se helheten, risikerer vi også å svekke det arbeidet som faktisk kan gi varige, gjennomtenkte og kloke løsninger. Når vi spør hva folk mener, må vi ha tid til å lytte. For SV handler det absolutt ikke om å bremse utvikling, det handler om å finne riktige endringer, basert på kunnskap og helhetlige vurderinger. Samtidig er det avgjørende at handlingsrom ikke skal gå på bekostning av likeverdige tjenester. Folk skal stole på at de får gode tjenester der de bor. Da må tillit gå hånd i hånd med tydelige nasjonale rammer for kvalitet og sikkerhet.

Det er en balansegang mellom frihet og ansvar, mellom lokalt handlingsrom og nasjonale fellesskapsløsninger. Vår oppgave er å finne den balansen som styrker velferden, og ikke svekker den. Sterke kommuner er ikke et mål i seg selv. Sterke kommuner er et virkemiddel for noe som er mye viktigere: et samfunn der alle får gode tjenester, der fellesskapet stiller opp, og der folk opplever trygghet i hverdagen. Skal man oppleve trygghet, må man også ha tillit, og da må vi ha tillit til å lytte til hva folk melder inn til oss, før vi gjør vedtak.

H anne Beate Stenvaag (R) [11:25:21] (komiteens leder): Det er litt underlig å skulle diskutere representantforslag som i så stor grad overlapper med kommunekommisjonens første delutredning, som akkurat nå er på høring, og som flere jo har argumentert for her. Overordnet vil jeg stille meg kritisk til den fortellingen som nå repeteres, om igjen og om igjen, at kommunenes største problem i Norge er at de er kuet under «statlig detaljstyring», som det kalles i representantforslaget, eller «styringstrykket», som det ofte kalles.

Ordet styringstrykket er på mange måter et nyord som sammen med begrepet forventningsgapet skal forklare hvorfor kommunene har det vanskelig. Det har vært en voldsom økning i hvor mange ganger ordet «styringstrykket» er nevnt i mediene. I 2023 var det brukt bare seks ganger, i 2024 var det brukt 48 ganger, og i 2025 hele 337 ganger. Det tegnes altså et bilde av kommunesektoren som er forholdsvis dystert, og en viktig del av fortellingen er at det ikke nytter å rope på mer penger, fordi man uansett vil mangle arbeidskraft i framtiden.

Bedre tjenester for innbyggerne er nok alle vi her i salen enige om at vi ønsker, men jeg mener fortsatt at hovedproblemet for kommunene er at de har fått for mange oppgaver som ikke har vært og ikke er fullfinansiert. Når krybben er tom, bites hestene. I kommunal sektor betyr det at ulike gode formål i kommunen må konkurrere om for lite midler, og at den kommunale fattigdommen blir for stor og synlig både for de ansatte og for dem som trenger kommunenes viktige tjenester. Tjenester blir kuttet til beinet, og selv om regnskapene ser bedre ut i år enn i fjor, er ikke krisen i kommunene på noen måte over. Det føres en hard innsparings-, nedleggings- og kuttpolitikk i mange kommuner.

I en sånn situasjon kan det høres fint ut med mer fleksibilitet, men uten mer penger eller uten at vi på Stortinget sier at disse oppgavene skal kommunene slippe å gjøre, betyr ofte mer fleksibilitet dårligere kvalitet og ansatte som må løpe fortere. Fra både ansatte i kommunene og de som trenger kommunenes tjenester mest, går ønskene ofte motsatt vei. De ønsker mer øremerking og klarere normer for ikke å tape i konkurransen om de kommunale kronene.

Ingen ønsker unødvendig statlig styring. Vi trenger rom til å kunne gjøre ting på nye måter i kommunene, fornyelse og kreativitet. Men hvis fleksibilitet og omstilling egentlig bare er et penere ord for kutt, strupes kreativiteten. Vi trenger å utfordre den kommunale armoden og gi kommunene rom til å kunne løse oppgavene sine med realistiske økonomiske rammer.

Marius Langballe Dalin (MDG) [11:28:16]: Mindre detaljstyring er bra, men angrep på Statsforvaltaren er det ikkje. Kommunane har eit veldig stort ansvar i arealplansaker. Det meiner vi er bra, og de aller fleste sakene blir avgjorde lokalt. Motsegn er heldigvis uvanleg, men nødvendig nokre gonger. Det får stor merksemd, men i tillegg blir mange av desse motsegnene løyste i den vidare behandlinga.

Det handlar om viktige samfunnsomsyn som vi sjølve har vore med og vedteke. Det skal ivareta globale, nasjonale og regionale omsyn. At ein lokalt er flinke til å leggje til rette for utbyggjarar og for at dei kan få gjennomført sine tiltak, er vi klåre over. Det er bra på mange måtar, men vi står fort i allmenningas tragedie, der det som på kort sikt kan løne seg lokalt og kanskje ikkje gjev så store opplevde lokale konsekvensar, går tapt for oss som storsamfunn og verdssamfunn på sikt. Vi risikerer at det går ut over verdifull natur og ut over matjord – gong på gong.

Vi meiner trass i alt at effektive planprosessar er i felles interesse. Difor meiner vi at det er viktig tidleg å avklare konfliktar med verdifull natur og matjord og ha ei god rettleiingsteneste. Der registrerer vi at statsforvaltarane er forsiktige med å gje for mykje råd, for ikkje å gjere seg inhabile eller gje feil råd før dei kjenner saka godt nok. Det kan gjere at prosessane rett og slett kjem for langt.

Vi meiner det er viktig å tydeleggjere kva for verdiar som det skal mykje til å gå utanom i ein planprosess, slik som uberørte område, rikmyrer, naturskog og villrein, f.eks. Vi har sjølve vedteke mange omsyn på Stortinget ut frå globale forpliktingar og tunge vitskaplege råd. Det er for mykje å forlange av kommunane at dei skal vektleggje globale og regionale omsyn sterkt nok i tråd med dei klåre vitskaplege råda vi får. Difor meiner vi det er viktig med eit tydeleg mandat til Statsforvaltaren til å kunne komme med motsegner der det er god grunn til det.

Vi synest også det hadde vore nyttig å ha på plass ei fagleg uavhengig rådgjeving i plansaker som gjer at ein på eit tidleg tidspunkt kan få avklart kvar konflikten er, og korleis vi kan leggje til rette slik at vi kan gjennomføre tiltaka, ikkje bruke mykje ressursar og sakene køyrer seg fast og lagar eit unødvendig høgt konfliktnivå.

Vi blir fartsblinde når det gjeld korleis vi byggjer ned natur og matjord. Ser ein ein generasjon eller to tilbake, såg Noreg veldig annleis ut. Det er alvorleg for Noreg. Difor må vi gjere noko.

Med dette tek eg opp dei forslaga MDG fremjar åleine.

Statsråd Bjørnar Skjæran [11:31:37]: Jeg er enig med forslagsstillerne i at statlig detaljstyring begrenser handlingsrommet til kommunene og fylkeskommunene. Statlig detaljstyring går ut over muligheten kommunesektoren har til å prioritere og levere tjenester tilpasset behovet til innbyggerne. Kommunesektoren opplever økende knapphet på arbeidskraft og store demografiske endringer. Dette krever omstilling av tjenestetilbudet. For at kommunesektoren skal kunne fortsette å levere gode tjenester, må vi se på hvordan vi kan redusere det statlige styringstrykket.

Dette er bakgrunnen for at regjeringen i mai i fjor satte ned en kommisjon som skal foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren. Forslaget til endringer skal legge til rette for god ressursbruk, fleksibel bruk av personell og effektiv oppgaveløsning. Kommisjonen skal også vurdere og foreslå tiltak om andre forhold som binder kompetanse unødvendig, bidrar til unødvendig høye kostnader eller lite effektiv oppgaveløsning i kommuner og fylkeskommuner. Den første rapporten fra kommisjonen kom i januar. Den andre rapporten skal komme rundt neste årsskifte.

Regjeringen vil redusere den statlige styringen av kommunesektoren. Dette inngår i regjeringens plan for Norge. Flere av forslagene fra forslagsstillerne korresponderer godt med regjeringens arbeid med dette. Vi har allerede gjennomført, eller er i gang med, flere av tiltakene som er foreslått. Den første rapporten fra kommunekommisjonen er sendt på offentlig høring. Høringsfristen er satt til 16. april, altså om en uke fra i dag. Høringsinnspillene blir en viktig del av kunnskapsgrunnlaget for regjeringens oppfølging.

Tage Pettersen (H) [11:45:21]: Dette representantforslaget handler egentlig om hvordan vi nasjonalt kan bidra til at lokalpolitikerne får flere muligheter til å beslutte en politikk lokalt som treffer behovene til befolkning og næringsliv. De behovene kjenner de selvfølgelig best nettopp lokalt. For Høyre gjelder det å ha to tanker i hodet samtidig. Den første er å gi kommunene en økonomisk ryggrad som er forutsigbar. Det leverte vi på under Solberg-regjeringen, og vi fikk for så vidt gode skussmål for det i de første rød-grønne budsjettene. Det har vi levert på i våre alternative budsjetter, hvor vi ved siste korsvei vel overgikk godt det de rød-grønne fant rom til å bevilge til kommunal sektor.

Men det andre vi diskuterer, handler om å sette kommunene fri fra mange av de over tusen oppgavene de har i dag, gjennom lover og forskrifter vedtatt nettopp av oss – gi lokalpolitikerne friheten til å levere de tjenestene de mener er rett, på den måten de mener de best kan leveres, ved å bruke minst mulig tid på rapportering og byråkrati. Summen av dette vil jo være nettopp bedre og mer treffsikre tjenester over hele landet.

La meg ta et eksempel lokalt, fra Østfold og Fredrikstad. Der har kommunen i en planprosess innrettet planen etter gode råd fra en avdeling hos Statsforvalteren, med det resultatet at en annen avdeling hos den samme Statsforvalteren har fremmet en innsigelse. Sånn kan vi ikke ha det, og det kan vi gjøre noe med om vi får flertall for et av forslagene som fremmes i dag.

I denne saken gjemmer – som er ordet jeg vil bruke – Arbeiderpartiet seg bak kommunekommisjonen. De velger å ikke mene noe om flere av forslagene som fremmes, nettopp med kommisjonen som begrunnelse, og det er egentlig ganske oppsiktsvekkende. Først dras Arbeiderpartiet med av et stortingsflertall og setter ned en kommisjon. Det er prisverdig. De har jobbet. Så går det ikke mer enn fem minutter etter at kommisjonen har lagt fram sin første rapport, og for så vidt fått skryt av de to statsrådene som tok den imot, før enkelte i partiet her på Stortinget radbrekker forslagene som fremmes. Da må jeg si at jeg blir litt i stuss, men bare tiden vil vise hva som blir utfallet av dette.

De fleste av oss i vår komité har vært lokalpolitikere, og flere av oss har også vært ordførere. Da vet vi egentlig ganske godt hvor skoen trykker, hva som hjelper, og hva som er behovet der ute. Derfor håper jeg i dag at flere vil være med på å samle flertall for de forslagene som fremmes, og som vi har tatt initiativ til i dette representantforslaget, for det gir nettopp svarene på mange av de utfordringene som mange av lokalpolitikerne der ute står i hver eneste dag.

Bjørn Larsen (FrP) [11:49:18] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg innledningsvis takke komiteen for et godt samarbeid i saken og for de innspillene som har kommet, både fra fagmiljøene og fra departementet.

Saken vi behandler i dag, handler om noe så grunnleggende som samfunnets avhengighet av satellittbaserte systemer for posisjon, navigasjon og tid – det vi omtaler som PNT. Komiteen er samlet i forståelsen av at disse systemene i dag er helt avgjørende for en lang rekke samfunnsfunksjoner, bl.a. transport, elektronisk kommunikasjon, finansielle tjenester, energiforsyning, helse og beredskap. Samtidig innebærer denne avhengigheten en sårbarhet.

Fremskrittspartiet mener at det ikke bare er en teknologisak, men også en beredskapssak. Vi vet at det over tid er dokumentert forstyrrelser og jamming av satelittsignaler i våre nærområder. I en sikkerhetspolitisk situasjon preget av høy geopolitisk spenning og bruk av hybride virkemidler, er dette noe vi må ta på største alvor. Utfordringen stopper ikke der. Vi ser også at håndteringen i stor grad er organisert sektorvis.

Etter Fremskrittspartiets syn er ikke det tilstrekkelig når vi snakker om en funksjon som er definert som grunnleggende nasjonal. Det krever en helhetlig og koordinert tilnærming. Derfor mener vi at regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en samlet plan for hvordan risiko og sårbarhet i samfunnet faktisk skal reduseres.

Vi er også tydelig på et prinsipielt punkt: Norge må ikke gjøre seg ensidig avhengig av satellittbaserte systemer som kan forstyrres eller manipuleres. Det betyr at vi ikke skal låse oss til en bestemt teknologi, men at vi må sikre reell redundans og vurdere alternative løsninger grundig basert på effekt, kostnad og teknologiutvikling. Målet er ikke én bestemt løsning, målet er robusthet, og i dag er vi altfor sårbar.

På den bakgrunn tar jeg opp forslag nr. 1.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [11:51:35]: La meg starte med å si at jeg deler forslagsstillernes bekymring over den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen landet står i, og jeg er ikke den eneste som deler den bekymringen. Statsråden startet sitt innlegg med å understreke at landet vårt står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Den forståelsen av situasjonen vi står i, og det skjerpede behovet for beredskap og sikkerhet, oppfatter jeg at det er bred politisk enighet om.

I møte med disse utfordringene er det viktig at vi bruker ressursene riktig og tar de riktige grepene for å trygge landet vårt for framtiden. Som statsråden påpekte i sitt svarbrev, iverksettes det allerede en rekke tiltak for å ruste oss mot bortfall eller forstyrrelse av PNT-tjenester, og det er gjennomført flere utredninger av sårbarheten for svikt i alle tjenester.

Representanter for en rekke partier ønsker at Stortinget skal be regjeringen om å gjennomføre ytterligere en utredning om sårbarhet for bortfall av GNSS og komme med en plan for tiltak for å redusere sårbarheten. Gitt at slike utredninger er gjennomført og følges opp med konkrete tiltak for å redusere sårbarhet, mener jeg det er uhensiktsmessig at enkelte av mine medrepresentanter mener det er god ressursbruk å sette i gang ytterligere vurderinger og utredninger i stedet for å bruke tiden på tiltak.

Tage Pettersen (H) [11:53:13]: Vi lever i en tid der geopolitisk spenning preger våre nærområder, og der hybride trusler har blitt en del av hverdagen. Jamming og forstyrrelser av satellittsignaler er ikke lenger noe vi leser om i framtidsscenarioer. Det skjer her og nå, i Norges nærområder.

Satellittbaserte systemer for posisjonsbestemmelse, navigasjon og tidsbestemmelse er ikke bare tekniske hjelpemidler. Det er på mange måter ryggraden i det moderne samfunnet. Strømnettet er avhengig av det. Telenettets synkronisering hviler på det. Bankenes betalingssystemer, nødkommunikasjon, DAB-nettet, vann og avløp – alt dette krever presis tid, med nøyaktighet ned til mikrosekund. Mister vi tilgangen, setter vi i Norge i en reell krise.

Jeg synes det er mye interessant og skremmende i den helt ferske rapporten fra Menon Economics. De skriver ikke overraskende at satellittbaserte tjenester for posisjonsbestemmelse, navigasjon og tidsbestemmelse, har blitt en grunnleggende del av infrastrukturen i det moderne samfunn. De påpeker at mange virksomheter ikke bruker teknologien direkte, men avhenger av systemer og infrastruktur som gjør det.

Basert på sektorvise analyser har de anslått at de samlede direkte kostnadene ved et syvdagers bortfall vil være på rundt 3,4 mrd. norske kroner. Det omfatter direkte produksjonstap, forsinkelser og ineffektiv drift i virksomheter som er avhengig av PNT-tjenester i sine operative prosesser, men det inkluderer f.eks. ikke forsvarssektoren.

I arbeidet med rapporten har Menon gjennom intervjuer med aktører i ulike sektorer hentet innspill til tiltak som kan bidra til å redusere sårbarhet ved bortfall eller forstyrrelser i satellittbaserte PNT-tjenester, og innspillene reflekterer erfaringer fra operativ drift og beredskap i virksomheter som i ulik grad er avhengig av presis posisjon, navigasjon og tid. Dette bygger godt opp under Høyres forslag, nr. 2, i denne innstillingen.

Flertallet i komiteen viser til at utredninger er igangsatt. Det er ikke et svar som står i forhold til alvoret i situasjonen.

Teknologirådet har slått fast at Norge i dag ikke har noen reserveløsning for navigasjon, posisjonering eller presis tidsmåling dersom satelittsignalene forstyrres. Nkom og Justervesenets rapport fra juni 2025 anbefaler umiddelbar oppstart av en nasjonal tidstjeneste og påpeker at leveringstiden på industrielle cesiumklokker er opptil ett år.

Jeg er glad for at det ser ut til at et flertall i dag vil be regjeringen om å gjennomføre en risikovurdering sammen med GNSS-brukerne og komme tilbake til Stortinget med en konkret plan.

Dette handler ikke, som jeg har sagt, om teknologivalg. Det handler om nasjonal sikkerhet og handlekraft.

Med det tar jeg opp det forslaget Høyre er med på.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:56:23]: Samfunnet vårt er helt avhengig av stabile og forutsigbare navigasjonssystemer. Global Navigation Satellite System, GNSS, er den viktigste kilden til posisjonering, navigasjon og ikke minst tid. Dette blir brukt til å synkronisere tiden til nær sagt all teknologi.

De siste årene har jamming og sporing av GNSS-signaler utviklet seg til et alvorlig problem, særlig i Nord-Norge. Dette har både sikkerhetsmessige og beredskapsmessige konsekvenser, og i enkelte tilfeller har det også ført til avbrutte landinger og utfordringer for kritiske tjenester som f.eks. luftambulansen. Dette skjer her og nå, dette er altså den situasjonen vi lever i.

Senterpartiet mener det er nødvendig at Stortinget får en grundig gjennomgang av GNSS og hvordan vi kan redusere risiko og sårbarhet i samfunnet. Det er Stortingets ansvar å sikre at beredskap og sikkerhet ikke svekkes gjennom teknologisk ensretting. Derfor vil vi også at regjeringen vurderer om Norge bør installere alternative navigasjonssystemer som er vanskelig å jamme, eller som ikke lar seg jamme.

Regjeringen må begynne å ta beredskap og sikkerhet på alvor. I flere saker ser vi at sektorprinsippet fører til at viktige grep ikke blir gjort. Det blir dessverre en pekelek mellom statsråder og departementer om hvem som har det egentlige ansvaret, og det har vi ikke råd til når situasjonen er alvorlig. Svaret på det er enkelt: Alle har et ansvar for å sørge for beredskap, også Stortinget. Dette blir i dette tilfellet ikke godt nok ivaretatt, og derfor er Senterpartiet opptatt av at regjeringen gjennomfører en risikovurdering sammen med brukere av GNSS, og kommer tilbake til Stortinget med en plan for hvordan man kan redusere risiko og sårbarhet i samfunnet.

UiT Norges arktiske universitet skriver i sitt høringsinnspill at forslaget med all tydelighet viser satellitters rolle for Norges totale beredskap og situasjonsforståelse. I tillegg skriver de at representantforslaget løfter fram rollen som GNSS spiller for synkronisering av tid, og at korrekt koordinering av tid er helt vesentlig for en rekke funksjoner og infrastrukturer i samfunnet. UiT mener også at en risikovurdering og en plan for å redusere sårbarheten bør inkludere både bevisst manipulasjon og naturlige forstyrrelser av signaler.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [11:59:44]: Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, og trusselbildet er skjerpet. I nasjonal sikkerhetsstrategi pekes det på at vi må forstå truslene vi står overfor, redusere våre sårbarheter og styrke evnen til å håndtere mer alvorlige hendelser. Å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig er ett av tre hovedmål i strategien.

Målet om motstandsdyktighet er retningsgivende for regjeringens arbeid med posisjonsbestemmelse, navigasjon og tidsbestemmelse, eller PNT. Det er liten tvil om at samfunnet vårt og en rekke kritiske samfunnsfunksjoner er avhengig av satellittbaserte tjenester for PNT, f.eks. GPS. Den omfattende bruken innebærer samtidig at samfunnet vårt er sårbart ved bortfall eller forstyrrelse av disse tjenestene, og at disse tjenestene kan være interessante mål for ulike trusselaktører.

Jeg vil understreke at regjeringen tar denne sårbarheten på alvor. Vi har allerede iverksatt en rekke tiltak som gjør oss bedre rustet til å håndtere bortfall eller forstyrrelse av satellittbaserte PNT-tjenester. Flere virksomheter som er avhengig av nøyaktig tidsbestemmelse, har skaffet back-up-løsninger. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har styrket sin kapasitet til å oppdage og lokalisere radiostøykilder, og bevisstheten om avhengigheter og sårbarhetsreduserende tiltak er betydelig styrket, bl.a. gjennom tverrsektoriell dialog og testaktivitet gjennom arrangementet Jammetest.

Regjeringen har også gjennomført flere utredninger av samfunnets avhengighet av satellittbaserte PNT-tjenester, sårbarhet for svikt i tjenestene og mulige tiltak. Menon Economics har utredet samfunnsøkonomiske kostnader forbundet med bortfall av satellittbaserte PNT-tjenester, og FFI gjennomfører en studie av satellittbaserte PNT-systemers betydning for totalforsvaret. Behovet for en nasjonal infrastruktur for distribusjon av nøyaktig tid er utredet av Justervesenet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Jeg kan forsikre om at disse utredningene vil bli fulgt opp. Justervesenet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er allerede godt i gang med oppfølgingen av sin utredning, og det er nylig avklart at det i løpet av året vil etableres en pilot for en nasjonal tjeneste for nøyaktig tid.

Jeg tror vi alle er enige om at vi må redusere samfunnets sårbarhet for bortfall eller forstyrrelser av satellittbaserte PNT-tjenester. De utredningene vi nå har gjennomført, gir oss et bedre kunnskapsgrunnlag. Behov for tiltak innenfor hver sektor vurderes av sektoren selv og de ansvarlige myndighetene, i tråd med ansvarsprinsippet. Samtidig vil regjeringen vurdere tverrsektorielle tiltak på nasjonalt nivå. Tiltak med større økonomiske eller administrative konsekvenser må utredes nærmere, i tråd med utredningsinstruksen.

Remi Sølvberg (R) [12:43:31] (ordfører for saken): Vi behandler i dag Dokument 8:96 S, et representantforslag om å oppheve klimakrav til kjøretøy for å ivareta og styrke samfunnets beredskap. Forslaget er fremmet av representanter fra Fremskrittspartiet, og saken har vært til behandling i transport- og kommunikasjonskomiteen, som har avgitt Innst. 186 S.

Bakgrunnen for forslaget er den raske og ønskede elektrifiseringen av kjøretøy- og utstyrsparken og spørsmålet om hvordan dette påvirker beredskap, tjenestelevering og praktiske behov i hele landet. Forslagsstillerne peker særlig på forhold knyttet til vinterdrift, rekkevidde, tilgjengelighet, behov for fleksibilitet i anskaffelser, lokale forhold som kan være krevende, og også anskaffelser og tryggheten med hensyn til å kjøpe kjøretøy fra land vi ikke har sikkerhetsavtaler med. Saken reiser derfor spørsmålet om balansen mellom klima- og miljøhensyn på den ene siden og beredskap, sikkerhet og forsvarlig drift på den andre siden.

Komiteens behandling viser at det er en bred oppmerksomhet, og at omstilling må skje på en måte som ivaretar samfunnssikkerheten og tjenestetilbudet i hele landet. I innstillingen er det også reist ulike forslag og vurderinger knyttet til offentlige anskaffelser, kollektivtransport, skoleskyss, pasientreiser og vinterdrift. Flere av momentene handler ikke bare om teknologi, men om hvilke krav som skal gjelde for å sikre at offentlige tjenester fungerer også under krevende forhold. Det er med andre ord en sak som berører både den grønne omstillingen og vår evne til å opprettholde kritiske funksjoner i samfunnet.

Jeg håper på en god debatt. Det er fem forslag i representantforslaget. Nå teller vi tolv forslag.

Kamzy Gunaratnam (A) [12:45:54]: Dette er en sak hvor det er viktig å rydde litt opp i hva som faktisk er problemet, og hva som ikke er det. Fremskrittspartiet hevder at klimakrav i transportsektoren svekker beredskapen. Når vi lytter til dem som faktisk driver med transport i Norge, får vi et helt annet bilde. NHO Transport sier rett ut i sitt høringssvar at de ikke kjenner seg igjen i framstillingen. Erfaringene fra hele landet – fra nord til sør – er at elbusser fungerer, også under krevende vinterforhold. Utfordringene vi så i Oslo i 2024 var oppstartsproblemer, ikke et bevis på at teknologien ikke fungerer.

Det er riktig at kostnadene i kollektivtransporten har økt. Det skyldes ikke først og fremst nullutslippskrav. Blant andre peker NHO Transport på helt andre drivere: renter, inflasjon, svak kronekurs og generelle prisøkninger. Samtidig: Elbusser har høyere investeringer, men lavere driftskostnader over tid. Dette er altså mer komplekst enn det enkelte partier i denne salen tror.

Arbeiderpartiet tar beredskap på alvor. Spekter sier ganske tydelig i sitt høringssvar at løsningen ikke er å stoppe utviklingen, men å gjøre den mer robust. Det betyr bedre planlegging, tydeligere krav og mer kunnskap om risiko – ikke å skru klokka tilbake.

Hva gjelder forslaget om å forby kinesiske busser, er også signalene klare. Det kan gi høyere kostnader og dårligere tilbud uten å gi reelle beredskapsgevinster. I tillegg er det rett og slett ikke så enkelt å definere hva som er en kinesisk buss. Mange europeiske busser inneholder de samme komponentene. Dette er ikke politikk; det er forenkling.

Ruter har testet sikkerheten i elbusser gjennom konkrete tester og peker på noe viktig: Utfordringene må håndteres med sikkerhetskrav og kontroll, ikke med forbud. Det er i tråd med det regjeringen allerede gjør. Vi kartlegger risiko og vurderer tiltak.

Så til det aller viktigste: forutsigbarhet. ZERO peker på at næringslivet er midt i en stor omstilling. Da trengs stabile rammevilkår. Å trekke tilbake klimakrav nå vil ikke styrke beredskapen. Det vil skape usikkerhet, stoppe investeringer og svekke omstillingen.

La oss være ærlige: Transportsektoren er en av de største utslippskildene vi har. Den eneste troverdige måten å kutte utslipp på her, er gjennom elektrifisering. Da kan vi ikke samtidig vedta politikk som bremser utviklingen.

Vi skal ta vare på det vi har, utbedre der vi kan, og bygge der vi må. Det gjelder også her. Vi skal styrke beredskapen, forbedre anskaffelsene og fortsette omstillingen – ikke reversere den.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [12:49:04]: Fremskrittspartiet har i lang tid advart mot en politikk der symboler trumfer realiteter. I dag ser vi konsekvensene: klimapolitikk som ikke først og fremst kutter utslipp globalt, men som øker kostnader, reduserer valgfrihet og kanskje mest alvorlig: svekker samfunnets beredskap. Fremskrittspartiet mener at klimasymbolske reguleringer bidrar til høy kostnadsvekst, innskrenker valgfrihet og mangfold samt svekker beredskap, og disse må fjernes.

Krav om bruk av nullutslippskjøretøy i alle sammenhenger kan framstå som riktig på papiret, men virkeligheten er en annen, særlig i et land som Norge. Vinterberedskap handler om driftssikkerhet, tilgjengelighet og robusthet under krevende forhold. Når man pålegger elektrifisering uten å ta høyde for kulde, rekkevidde, ladekapasitet og beredskap i energiforsyningen, setter man i realiteten beredskapen i fare.

Dette gjelder ikke minst innen bygge- og anleggsnæringen. Pålagte investeringer i elektrisk utstyr er kostbare, og effektiviteten er ofte lavere. Resultatet er dyrere prosjekter, lavere produktivitet og i neste omgang høyere kostnader for fellesskapet.

Vi må våge å snakke om sikkerhetspolitiske dimensjoner. Elektrifisering av kjøretøy- og maskinpark gjør oss mer avhengig av teknologi, komponenter og leveranser fra land som vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med. Det er ikke bra, og det er ei heller bærekraftig for det norske samfunnet. Innkjøp av kinesiske elbusser er et godt eksempel. Det er en investering i kritisk infrastruktur, og da kan vi ikke lukke øynene for risikoen. Fremskrittspartiet mener det må bli slutt på innkjøp av kritisk infrastruktur fra land vi ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med.

For Fremskrittspartiet er det langt viktigere å sikre beredskap enn å oppfylle symbolske klimamål. Vi må stille tydelige beredskapskrav til offentlig forvaltning, til kommuner, fylkeskommuner og helseforetak. Skoleskyss og pasienttransport må fungere hver dag hele året uansett vær og forhold. Kritikken mot dårlig vinterdrift flere steder i landet viser nettopp hvor sårbart systemet har blitt. Derfor er det helt avgjørende at vi stiller klare beredskapskrav til Statens vegvesen, og at arbeidet med mulige elektrifiseringskrav for vinterdrift stopper opp.

Det handler ikke om å være imot teknologi eller utvikling. Det handler om å føre en ansvarlig politikk der beredskap, kostnadseffektivitet og nasjonale sikkerhetsinteresser settes først. Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Anne Kristine Linnestad (H) [12:52:03]: Norge er et vinterland, og for oss i Høyre er det en selvfølge at trygg ferdsel på veiene alltid må ha førsteprioritet. Vi støtter ambisjonene om å kutte utslipp i transportsektoren, men det grønne skiftet må skje på en måte som er teknologisk forsvarlig og realistisk.

Vinterdrift av norske veier er en av de mest samfunnskritiske oppgavene vi har. Det krever maskiner med enorm kraft som må kunne operere kontinuerlig over lange tidsrom under ekstreme forhold. I dag ser vi at teknologien for tunge nullutslippskjøretøy fortsatt har klare begrensninger. Batterikapasiteten svekkes i streng kulde, samtidig som ladeinfrastrukturen langs utsatte fjelloverganger mange steder er mangelfull.

Vi kan ikke risikere at beredskapen svekkes fordi brøytebilene må stå til lading når snøfallet er som verst, eller når et skred har gått. Støre-regjeringen må ikke la politisk hastverk trumfe praktisk sikkerhet. Statens vegvesen har selv nylig erkjent behovet for å justere sine planer og åpne for mer fleksibilitet for å ivareta beredskapen, og de forlenger derfor fristen for nullutslippskrav for å sikre beredskapen.

Vårt forslag handler om å sikre at miljøkrav i offentlige anbud alltid balanseres mot samfunnskritiske behov. Nullutslippskrav må aldri føre til svekket beredskap – maskinparken må kunne håndtere uforutsette ekstremhendelser uten avbrudd. De må heller ikke føre til redusert trafikksikkerhet. Veiene må holdes åpne og trygge, helt uavhengig av hvilken energikilde maskinene bruker. Heller ikke må det føre til dårligere regularitet: Næringsliv, pendlere og nødetater er helt avhengige av forutsigbar framkommelighet.

Vi i Høyre vil ha en offensiv klimapolitikk som stimulerer til innovasjon, men vi skal ikke eksperimentere med sikkerheten til folk. Tryggheten til de som ferdes på norske vinterveier, må alltid komme først. Nullutslipp er målet, men sikkerhet er forutsetningen.

For de som ikke har vært med, vil jeg anbefale en tur med brøytebiler på vinterveier. Da ser man hva dette egentlig dreier seg om.

Jeg tar selvfølgelig opp det forslaget Høyre er med på.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [12:54:43]: SV har over tid støttet svært strenge klima- og utslippskrav i transportsektoren. Det har vi rett og slett gjort fordi transport står for en betydelig andel av klimagassutslippene, og fordi de offentlige anskaffelsene er ett av de absolutt sterkeste virkemidlene vi har for å drive fram en reell omstilling. Samtidig har SV også vært tydelige på at det grønne skiftet må gjennomføres på en måte som ivaretar beredskap, sikkerhet og sosiale hensyn, særlig i distriktene. Det er helt avgjørende, både for driftssikkerhet og for tillit.

I tidligere behandlinger har SV derfor avvist argumentet om at nullutslippskrav i seg selv svekker beredskap. Utfordringene vi ser knyttet til kulde, rekkevidde, ladeinfrastruktur og drift, handler i liten grad om teknologi alene. De handler om for dårlig planlegging, svake beredskapskrav og mangelfulle økonomiske rammer. SV svar har før vært og er fortsatt konsekvent: bedre planlegging, tydeligere beredskapskrav, aktiv bruk av unntaksbestemmelser der det er nødvendig, og et tydeligere statlig ansvar for finansiering og omstilling.

Forslagene i dette representantforslaget går i motsatt retning. Å oppheve eller svekke klimakrav løser ikke beredskapsutfordringer, men flytter dem, samtidig som vi låser oss til løsninger som er både dyrere og mer sårbare over tid.

De siste ukene har vi hatt en omfattende debatt i denne salen, men også i det offentlige ordskiftet for øvrig, om drivstofftilgang, prisutvikling og forsyningssikkerhet. Bakgrunnen er velkjent for oss alle: Det er krigen i Midtøsten og en økt geopolitisk uro i områder som er helt sentrale for verdens energiforsyning. Det har svært tydelig vist oss hvor sårbar norsk transportsektor er når den i stor grad er avhengig av drivstoff som fraktes gjennom trange, konfliktutsatte områder kontrollert av autoritære regimer. Når konflikter eskalerer langt utenfor Norges grenser, får det umiddelbare konsekvenser her hjemme, for prisene som folk møter, for forutsigbarheten i transportsektoren og for beredskapen i vinterdrift, kollektivtransport og andre kritiske samfunnsstrukturer og -funksjoner. Det viser at avhengighet av fossile energibærere ikke bare er et klimaproblem, men også et beredskapsproblem.

Hvis vi skal ta beredskap på alvor, handler det ikke om å trekke i bremsen for det grønne skiftet, men om å gjøre det robust gjennom flere energibærere, mer lokal og nasjonal energitilgang, energilagring og bedre beredskapsplanlegging. Når det gjelder sikkerhetspolitiske hensyn, deler SV bekymringen for ukritisk bruk av teknologi og infrastruktur fra autoritære stater, men løsningen er ikke generelle forbud uten grundige vurderinger. Løsningen er tydelige sikkerhetskrav, reelle risikovurderinger og styrket nasjonal kontroll i offentlige anskaffelser. Løsningen er absolutt ikke å skrote tydelige klimakrav – løsningen er å forbedre gjennomføringen av elektrifisering, styrke beredskapen og ta statlig ansvar.

Geir Inge Lien (Sp) [12:58:07]: Senterpartiet deler utgangspunktet om at beredskap og sikkerheit må vere grunnleggjande omsyn i transportpolitikken. For det fyrste støttar Senterpartiet forslaget om å stoppe innkjøp av kritisk infrastruktur frå land Noreg ikkje har eit sikkerheitspolitisk samarbeid med. Dette er eit standpunkt Senterpartiet har vore tydeleg på over tid. Kritisk infrastruktur må vere under nasjonal kontroll, og anskaffingar må vurderast i eit sikkerheitspolitisk perspektiv.

Når det gjeld forslaget om å oppheve forskrift om utsleppskrav til køyretøy ved offentlege anskaffingar, meiner Senterpartiet at dette ikkje vil gje noka reell styrking av beredskapen. Det er klare unntak i regelverk, bl.a. for Forsvaret, blålysetatane og køyretøy tilpassa personar med nedsett funksjonsevne. Regelverket gjev åtgang til å fråvike krav der nullutsleppsløysingar ikkje dekkjer det faktiske behovet, men det kan verke som om dette ikkje fullt ut er utnytta av fylka i dag.

Senterpartiet er òg ueinig i forslaget om å oppheve særskilte klimakrav i offentlege anskaffingar generelt, men det er avgjerande at krava kan tilpassast lokale forhold. Det som fungerer i byområde med korte avstandar og god infrastruktur, fungerer nødvendigvis ikkje i alle distrikta våre. Difor fremjar Senterpartiet eit eige forslag om å gjennomgå klimakrava, med mål om større rom for lokale tilpassingar og betre kostnadseffektivitet.

Når det gjeld kollektivtransport, skuleskyss og pasientreiser meiner Senterpartiet at løysinga ikkje er å fjerne nullutsleppskrava generelt, men å stille tydelegare krav til beredskap der nullutsleppskøyretøy brukast til kritiske samfunnsoppgåver.

Til slutt: Når det gjeld vinterdrift er Senterpartiet oppteke av at trafikksikkerheit, regularitet og beredskap alltid må gå framfor teknologi. Det er viktig å sikre at eventuelle nullutsleppskrav ikkje svekkjer vinterberedskapen. Vi har eit forslag saman med Høgre som varetek dette.

Senterpartiets linje i denne saka er å kombinere klimaansvar med realisme, beredskap og lokale tilpassingar. Eg tek dimed opp dei forslaga Senterpartiet er ein del av.

Oda Indgaard (MDG) [13:01:09]: Norge har ambisiøse klimakuttmål – ikke fordi vi er så innmari gode, men fordi vi har gjort for lite for lenge. I Parisavtalen ble verden enig om å holde oppvarmingen til 1,5 grader, maks 2 grader – ikke fordi det er et fint tall og fordi det er artig å være ambisiøs, men fordi alternativet er å gamble med vår framtidige velferd. Likevel snakker noen her som om klimamålene er satt for gøy. Det er de altså ikke.

Dette handler om helt konkrete ting i folks liv: matpriser som øker når avlinger svikter, mer ekstremvær, flere hetebølger, også her hjemme. Derfor må alle land gjøre sin del, også Norge. Vi har gode forutsetninger, men det betyr ikke at det er enkelt for taxisjåførene som må bytte til elbil, for lastebilsjåførene som må planlegge hverdagene sine rundt lading, for kommuner som må sikre beredskap i et mer elektrifisert samfunn. Endring er krevende, men det betyr ikke at vi skal ta letteste vei og late som om ting blir bedre bare vi lurer folk til å tro at vi kan gjøre ingenting.

Det er nettopp det dette representantforslaget gjør. Høringsinnspillene fra Zero og Spekter er tydelige: Usikkerhet om klimakrav gir høy investeringsrisiko. Å utsette eller trekke tilbake krav er dårlig klimapolitikk og dårlig næringspolitikk. Mange har allerede gått foran. Tom Wilhelmsen AS, Ayvens og flere andre selskaper har investert fordi de har stolt på politikken og på politiske mål vedtatt i denne salen.

Teknologien fungerer i stor grad allerede. Elbiler, ellastebiler og elbusser er hyllevare. Det finnes allerede åpninger for å vurdere teknologiens modenhet opp mot behov. Dette er en konstruert problemstilling. Ja, det var utfordringer med elbusser i Oslo vinteren 2024, men evalueringene viste at problemene først og fremst hadde med implementering å gjøre. Vi lærte, og vinteren etter fungerte de bedre. Enkelte fylker rapporterer om at elbussene fungerer bedre i streng kulde enn dieselbussene. Sånn ser utvikling ut. Den er ikke feilfri, men den går framover.

Endringer krever også at resten av samfunnet henger med. Der kommer eksempelet beredskap inn. En rapport fra Zero og Spekter viser at 88 pst. av transportvirksomhetene opplever beredskapsinformasjon som mangelfull. Det er et reelt problem, men løsningen er selvfølgelig ikke bare å gi opp. Da må vi oppdatere planene og justere virkemidlene.

Vi er midt i en nødvendig omstilling. Skal vi lykkes, trenger folk og næringsliv én ting fra oss: forutsigbarhet. De trenger ikke vingling, de trenger ikke kulturkrig, de trenger ikke manglende lederskap. Oppgaven vår er å gjøre overgangen tryggere og mer rettferdig. MDG velger løsningene.

Med det tar jeg opp MDGs forslag i denne saken.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [13:04:23]: Jeg mener det er viktig å fortsette jobben for omstilling av transportsektoren. Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050. Det betyr at det innenfor den sektoren jeg har ansvar for, praktisk talt ikke skal være noen utslipp igjen. Derfor bør vi i Norge bruke hele verktøykassen for å kutte utslipp, også krav om bruk av klimavennlige løsninger.

Samtidig ser vi at vi er nødt til å sikre at samfunnet vårt har en sikker og robust infrastruktur. Vi som samfunn må være aktsomme, bl.a. når det gjelder investeringer fra land vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med.

Jeg mener at det å oppheve klimakrav for å ivareta sikkerhet og beredskap, er feil vei å gå. De klimakravene jeg har innført, gjelder transport der det finnes gode batterielektriske alternativer, og der disse er konkurransedyktige sammenlignet med bensin og diesel. Kravene er dessuten – som flere allerede har vært inne på – utstyrt med unntak som skal sikre at kravene fungerer i praksis.

Det er viktig at klima- og miljøkrav ikke er til hinder for å sikre nødvendig sikkerhet og beredskap. Stortinget har derfor vedtatt et forslag fra regjeringen om å innføre et nytt unntak i klima- og miljøbestemmelsen i anskaffelsesloven. Dette unntaket gjelder dersom forpliktelsene går på bekostning av vesentlige interesser innenfor helse, sikkerhet og beredskap.

Jeg merker meg at det er stilt spørsmål ved bruken av elektriske brøytebiler hos Statens vegvesen. Jeg kan berolige Stortinget med at Statens vegvesen ikke har innført noen generelle krav om vinterdrift med elektriske brøytebiler, men de har testet elektriske kjøretøy og maskiner. Jeg mener det er positivt at de gjør det i driftskontraktene sine. Statens vegvesen går selvfølgelig ikke på akkord med beredskapen og kommer heller ikke til å gjøre det.

Remi Sølvberg (R) [13:14:37]: Rødt mener at beredskap er et alvorlig og viktig spørsmål, og at staten og kommunene må ha kjøretøy og materiell som fungerer i hele landet, også under krevende vær og driftsforhold. Samtidig kan ikke beredskap brukes som et påskudd for å svekke klimakravene generelt. Norge trenger en grønn omstilling som er styrt politisk, og ikke en tilbakevending til løsninger som øker utslipp og skyver kostnader fram i tid.

Det er viktig å skille mellom reelle beredskapsbehov og en prinsipiell motstand mot klimakrav. Dersom enkelte kjøretøyer, enkelte tjenester eller enkelte distriktsområder trenger særskilte unntak eller tilpasning, må det kunne løses gjennom målrettede unntak, reserveordninger og praktiske anskaffelser. Men det betyr ikke at hovedlinjene i statens politikk skal være å svekke kravene til utslippsfri transport.

Rødt er opptatt av at overgangen til nullutslipp ikke må gå på bekostning av ansatte, driftssikkerhet eller beredskap. Derfor må offentlige innkjøp kombineres med god planlegging, tilstrekkelig infrastruktur, tilpassede løsninger og sterk offentlig kontroll. Det er ikke klimakravene i seg selv som er problemet, men at omstillingen noen steder ikke har vært planlagt godt nok.

Som det har vært sagt tidligere her, er transportsektoren en av de store kildene til utslipp, og offentlige anskaffelser er et viktig virkemiddel for å få ned disse utslippene. Å svekke kravene vil ikke bare forsinke klimaomstillingen, men det vil også sende et helt feil signal til næringsliv og forvaltning. Rødt vil derfor avvise forslagene om å oppheve klimakravene, men samtidig være tydelig på at beredskapshensyn må tas på alvor i utformingen av regelverk og praksis. Målet må være en politikk som både kutter utslipp, og som sikrer at samfunnet fungerer godt når det virkelig gjelder.

Vi sier derfor nei til alle FrPs forslag, men jeg ønsker å støtte forslag nr. 6, fra Høyre og Senterpartiet, samt forslagene nr. 7 og 8.

Mats Henriksen (FrP) [13:17:27]: Vi lever i en urolig verden. Når vi skal utvikle samfunnet vårt, må vi utvikle samfunnet for fredstid, men også være forberedt på at endringer i den sikkerhetspolitiske situasjonen kan skje raskt. Skal man da prioritere å bruke pengene på symbolske klimatiltak, eller skal vi prioritere beredskap? For FrP er svaret åpenbart. Når det offentlige kjøper transporttjenester og bygger kritisk infrastruktur, må utgangspunktet være at løsningene virker – både i bitende kulde, i uvær, i distriktene, og når strømmen er borte. Dette er bakgrunnen for forslagene til FrP, som vi fremmer i dag. Det handler ikke om at man ikke skal bruke lavutslipp og elektriske kjøretøy der det passer, men i tilfellene der disse løsningene ikke er gode nok, må vi være fleksible nok til at vi velger løsningene som fungerer.

Jeg synes Arbeiderpartiets linje blir for svak. Man gir noen unntak fra klima- og miljøkrav dersom de går på bekostning av vesentlige interesser innen helse, sikkerhet og beredskap, men lista for unntak ligger høyt. De viser også til at de har satt i gang et arbeid med å vurdere sikkerhetsrisikoen ved busser fra land Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med, men denne jobben går for tregt. Bussene kjører i Norge i dag. Ja, regjeringen erkjenner risikoen, men er ikke villige til å handle. Dette er for passivt. Nå må det ryddes opp i regelverket som har skapt problemer for oss.

Jeg stusser også over Senterpartiet og Høyre i denne saken. De har levert et «light-forslag», der man vil se på om man skal ha en gjennomgang, og kanskje foreta seg noe. Det er mange ord, men veldig lite handling. De vil ikke oppheve forskriften. De vil ikke fjerne de særskilte klimakravene. De ser problemene, men gjør ingenting med dem.

Dette handler ikke om å være for eller imot ny teknologi. FrP er positive til ny teknologi, men vi er negative til at staten skal bestemme at én teknologi er bedre enn den andre, og at man låser offentlige anskaffelser basert på hva man føler er best – helt uten å ta inn over seg at Norge er et helt spesielt land å bygge infrastruktur i. Vi mener det er feil at staten skal presse fram krav før markedet, infrastrukturen og reservekapasiteten er moden nok.

Derfor er Høyre og Senterpartiets forsiktige formuleringer for svake, og nettopp derfor er Arbeiderpartiets linje for passiv. FrP vil ha et regelverk som tar utgangspunkt i det viktigste: trygg drift og god beredskap. Det er de faktiske behovene som bør bestemme teknologien, ikke politikernes følelser.

Frank Edvard Sve (FrP) [13:20:27]: Det er ein grunn til at stridsvognene går på diesel. Alt forsvarsmateriell går på diesel fordi det er heilt avgjerande i ei krise og ein krigssituasjon. Det er ein grunn til at dei fleste ambulansar og utrykkingskøyretøy går på diesel – og til og med på piggdekk om vinteren, ser eg, også her i Oslo. Det er det ein grunn til: Det er for at beredskapen skal fungere.

Noreg tek mål av seg til å verte verdsmeistarar i alt som er dyrt, både drivstoff, straum og det meste, men ein skal òg vere verdsmeistarar i å imøtekome og innfri klimakrava og Parisavtalen. Ein aukar no til 70–75 pst. som ein skal dekkje inn innan 2035, og ein presterer å unnlate å ta skogen til inntekt for det, noko som kunne ha gjort at vi innfridde krava for lenge sidan.

Kva gjer andre land? Kva skal Kina innfri? Jo, 7–10 pst. til 2035. Sånn kunne ein ha fortsett med ein del andre land – om det er i promille eller prosent, veit eg ikkje; det er så lite at det nesten ikkje er målbart – men vi skal altså redde verda i eit bitte bitte lite land som Noreg. Det er det vi i FrP er klare på.

Fleire parti i denne salen lagar eit himla spetakkel fordi vi kuttar drivstoffprisane i ein situasjon der næringslivet, transport-, bygg og anleggsbransjen, no omtrent går dukken. Kva er beredskap? Jo, landbruksnæringa er beredskap. Transportnæringa er beredskap. Alle varene og tenestene som er på vegane i dag, er beredskap, og dei har ikkje anledning til å kunne bruke nullutsleppskøyretøy. Då går dei iallfall konkurs, dei som no held på å gå konkurs på grunn av høge drivstoffprisar.

Alt er beredskap, og å påleggje fylkeskommunane og kommunane at alle offentlege køyretøy skal vere nullutslepp, kva medfører det av kostnader for fylkeskommunane? Berre på ferje og buss er det mykje høgare utgifter som vert påførte fylkeskommunane og kommunane enn dei 6,5 mrd. kr som no blir brukte for å kutte ned på drivstoffkostnadene til næringslivet – mykje høgare. Berre i mitt eige fylke, som er eitt av dei største ferjefylka, er det enorme kostnader på ferje og på buss som staden ikkje i det heile dekkjer inn. Dei må dekkje dei sjølve, gjennom å kutte i tenester på andre område, og sånn er det over heile Noreg.

Beredskap er ganske mykje. Difor er eg veldig skuffa over at Senterpartiet spesielt ikkje støttar opp om dette. Det rammar distrikta, det rammar moglegheita for å kunne bu og leve i heile Noreg, og det rammar beredskap, som omfattar veldig mykje.

Solveig Vik (A) [13:24:30] (ordfører for saken): Først vil jeg gjerne takke komiteen for et godt samarbeid. I denne saken får vi en flertallsinnstilling, men jeg opplever at alle komiteens partier ønsker å finne en god løsning for studentene som bor i studentsamskipnadsboliger. Engasjementet har også vært stort utenfor Stortingets vegger.

Norgespris ble innført 1. oktober 2025 og er en valgfri, statlig finansiert ordning som gir husholdninger mer forutsigbare kostnader til strøm og fjernvarme. Målet med ordningen har alltid vært at alle husholdninger skal få lave og stabile strømpriser og mer forutsigbarhet i hverdagen for hva strømregningen blir.

I høst ble det kjent at studenter som bor i studentsamskipnadsboliger, har en beregningsmåte som gjør at de ikke får hensyntatt antall boenheter per strømmåler. Det gjør at de fort går over makstaket på hvor mye en kan få norgespris på i løpet av en måned. Dermed er jeg glad for at det nå skal utredes hvordan man heller kan organisere at denne gruppen av studenter også skal få kompensert for høyere utgifter.

Samtidig er det viktig å huske at studenter som gruppe kan tegne norgespris, og 85 pst. av dem har direkte mulighet til dette fordi de har egne strømavtaler og har egne målere. De som bor i studentsamskipnadsboliger, fordeler forbrukstaket på ofte mellom 100 og 300 boliger med en samlet strømmåler, og de får dermed ikke noe særlig effekt av norgespris. Derfor synes jeg det er positivt at en samlet komité ønsker å finne en god løsning for disse studentene, selv om en har litt ulike veier til målet.

Jeg ser fram til en god debatt.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [13:26:23]: Det er nødvendig å få regjeringen til å bry seg om studenter, som dessverre har lidt lenge under høye strømpriser, fordi de bor i studentboliger. Vi kan ikke akseptere at en av de gruppene i Norge med dårligst råd, faller utenfor tiltak som kompenserer for høye strømpriser. Da jeg stilte spørsmål til regjeringen om regjeringen mente det var rimelig, var svaret jeg fikk at regjeringen ville utrede litt mer. Hvis det er noe denne regjeringen er god på, er det å utrede, vente og se, sette ned utvalg og kommisjoner, men samtidig er problemet her at det har gått vinter og vår før studentene er i nærheten av å få en løsning som hjelper dem med en trang økonomi i hverdagen.

Studentboliger er i dag ikke en del av ordningen med Norgespris, og det går ut over studentene som må betale mer for strømmen hvis de er så uheldige at de bor i en studentbolig i stedet for å bo i en annen bolig. I praksis betyr dette høyere strømpris for mange studenter, som i mangelen på boliger ved flere studiesteder er avhengig av og ikke har noe alternativ til studentbolig. Samtidig skal en fortsatt ha råd til å være student. Denne forskjellsbehandlingen har vakt oppsikt hos studentorganisasjonen ved Universitetet i Stavanger, som for litt siden skrev et leserinnlegg i Stavanger Aftenblad om problemstillingen. Jeg vil spesielt berømme studentorganisasjonen StOr for å være tydelig på at dette er et reelt problem.

Det er fullstendig urimelig og ulogisk at det er studenter som bor i studentboliger som skal måtte svi for høye strømpriser – kun fordi de bor i en studentbolig.

I mitt eget hjemfylke har Studentsamskipnaden i Stavanger blitt nødt til å øke prisene som studentene må betale – rett og slett fordi studentene faller utenfor ordningen når de bor i en studentbolig. Det blir dumt og ikke verdig når vi skal heie på neste generasjon med kloke hoder.

For Fremskrittspartiet handler det om at folk skal få bedre råd. Da må vi hjelpe studentene til at økonomien går rundt, og at de ikke må bære konsekvensene av de høye strømprisene. Da er det gledelig at det i hvert fall er kommet et lite hakk videre, for nå handler det om å gjøre det bedre for studentene. Men regjeringen kan ikke somle – det haster faktisk å få en løsning på plass hurtig for studentene.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [13:28:36]: Ja, jeg tar opp forslaget Fremskrittspartiet er alene om og det forslaget vi har sammen med andre.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [13:28:59]: Høyre er opptatt av å sikre forbrukerne forutsigbarhet, økonomisk trygghet og hvilepuls over strømregningen. Studenter som bor i boliger tilknyttet studentsamskipnader og stiftelser bør likebehandles med andre grupper i ordningen med Norgespris og strømstøtte. Høyre mener derfor at regjeringen snarest må utrede hvordan studentboliger med fellesmåling av strømforbruk raskest og enklest kan omfattes av Norgespris som husholdningsforbruk eller tilsvarende fullgod ordning som kompenserer studentene for økte strøm- og fjernevarmeutgifter.

Det er viktig at en slik støtte kommer studentene til gode i sin helhet. Man må også finne en innretning som ikke fører til ytterligere byråkrati og skjulte kostnader, slik at samskipnadene og studentene i realiteten kommer dårligere ut.

Saken om behov for likebehandling av husholdningsforbruk i studentboliger i ordningen med Norgespris er et eksempel på at ordningen ikke alltid treffer som den bør og derfor bør evalueres. Høyre foreslår at regjeringen bør utrede hvordan Norgespris-ordningen kan forbedres, slik at en også legger til rette for energieffektivisering og andre fornuftige tiltak.

Høyre registrerer at Arbeiderpartiet gjør et poeng av at Høyre, som har vært mot Norgespris, kommer med forslag til forbedringer. Høyre har vært for strømstøtte, men altså ikke Norgespris.

Høyre er hele tiden opptatt av å sikre forbrukerne forutsigbarhet og økonomisk trygghet når det gjelder strømregningen. Norgespris er innført, og da gjør vi det vi kan for å bedre situasjonen for en av de minst kjøpesterke gruppene i Norge, nemlig studentene. Det blir helt feil at tekniske forhold rundt målepunkt og definisjoner gjør at denne gruppen faller utenfor Norgespris, som regjeringen har innført.

– Med dette tar jeg opp forslagene Høyre har sammen med Miljøpartiet De Grønne og Venstre.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [13:31:15]: Stortinget har vedtatt at norgespris og tilhørende støtteordninger skal sikre husholdningene forutsigbare og rimelige strømpriser i en svært urolig tid. Ordningene skal gi økonomisk stønad og forutsigbare strømpriser og fjernvarmepriser til husholdnings- og fritidsboligforbruk. Studentboliger er husholdningsforbruk, og derfor er det helt åpenbart at det må likebehandles med andre husholdninger.

Studentsamskipnadene og andre ikke-kommersielle studentboligaktører, som f.eks. Stiftelsen Anker i Oslo, melder om betydelige økonomiske konsekvenser dersom ordningen ikke korrigeres. For eksempel kan bygårder med hundrevis av studentleiligheter som bare har én eller to fellesmålere, motta norgespris bare for de få målepunktene, ikke for de faktiske boenhetene. Det innebærer i praksis at studenter i studentboliger står uten den tryggheten og forutsigbarheten ordningen var ment å gi til alle husholdninger.

Som kjent har studenter flest ikke akkurat veldig god økonomi. De går i minus hver eneste måned, og studiestøtten strekker ikke til. De som har rike foreldre, kan få hjelp hjemmefra. Hvis ikke må man jobbe mye ved siden av studiene, og dermed studere mindre. Det er ikke riktig at det er de studentene som skal betale den høyeste strømregningen. Det er rett og slett urimelig og urettferdig at studenter i fellesmålte studentboliger ikke behandles som andre husholdninger. Det er ikke i tråd med Stortingets intensjoner, ordningens formål eller prinsippet om likebehandling.

SV er glad for at det nå blir flertall for at regjeringen skal utrede og komme med forslag til en ordning som gir støtte også til studenter. Det er et viktig steg på veien mot rettferdig behandling av studenter i strømstøtten, og jeg håper regjeringen også følger det opp med penger i revidert nasjonalbudsjett.

Med det tar jeg opp det forslaget SV står bak.

Ole Herman Sveian (Sp) [13:33:36]: Senterpartiet er positivt til tankene bak forslaget om å sørge for at studenter som leier gjennom studentsamskipnader og stiftelser, skal ha rett på strømstøtte og norgespris. Senterpartiet har tidligere støttet innføring av norgespris og bidrar selvfølgelig kontinuerlig med å forbedre den ordningen. Dette vedtaket vil etter vår mening også bidra til det.

Det er viktig at denne gruppen likebehandles med andre grupper som har samme behov. Det er også viktig at vi finner en ordning som ikke fører til ytterligere byråkrati og skjulte kostnader. Derfor har vi i Senterpartiet bidratt til flertallsinnstillingen, som ber regjeringen utrede en løsning for at studenter som leier av studentsamskipnader og stiftelser, kan kompenseres for økte strøm- og fjernvarmeutgifter på nivå med norgespris.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [13:34:48]: Miljøpartiet De Grønne har vært mot norgespris som løsning helt fra innføringen, men når det først er innført, skal det selvfølgelig gjelde alle, også studenter i studentsamskipnadsboliger. Studentøkonomien er allerede dårlig. Mange sliter med å betale husleie og strømregning og sjonglerer flere jobber ved siden av fulltidsstudier for å få det til å gå rundt.

Norgespris skulle hjelpe dem som har minst, og da er det selvsagt uholdbart at strømstøtten ikke treffer studentene, som er blant dem som trenger det aller mest. Dagens situasjon, hvor mange studentboliger faller utenfor ordningen på grunn av fellesmåling, skaper en helt urimelig forskjellsbehandling mellom studenter og de andre husholdningene i Norge.

Arbeiderpartiet sier at dette var en feil og en glipp. Det har fått veldig uheldige konsekvenser allerede. Jeg er derfor glad for at stortingsflertallet endelig rydder opp og sikrer en utredning. Det skulle også bare mangle, for nå haster det.

Statsråd Terje Aasland [13:36:05]: Formålet med norgespris er å gi folk trygghet og forutsigbarhet for husholdningenes strøm- og fjernvarmeutgifter. Norgespris har blitt en svært populær ordning, og jeg mener det er en veldig vellykket ordning, en ordning som har vist sin funksjonalitet gjennom vinteren vi har bak oss. Regjeringen ønsker at ordningen med norgespris og strømstønad skal være og fungere best mulig, og jeg er opptatt av at innføringen i stort har vært svært vellykket. Hittil har over 1,5 millioner tegnet norgespris, og bare på de tre siste månedene av 2025 sparte de som har norgespris hjemme, over 2,7 mrd. kr til sammen sammenliknet med spotpris.

At studenter også ønsker norgespris, er helt forståelig. At alle studenter med egen strømmåler kan tegne norgespris i dag, er en viktig forutsetning. Det er studentsamskipnader og stiftelser som leier ut studentboliger, som er utfordringen. De har også rett til strømstønad for strøm og fjernvarme til husholdningsforbruk, eller de kan alternativt velge norgespris. I ordningen for strøm gjelder imidlertid et forbrukstak på 5 000 kWh per strømmåler per måned, og i ordningen for fjernvarme gjelder et forbrukstak på 4 500 kWh per energimåler per måned.

Studentsamskipnader og studentboliger eid av stiftelser som har mange boenheter knyttet til samme måler vil derfor raskt kunne nå forbrukstaket i ordningen. Dersom man er organisert som et boligselskap, vil antall boenheter bak måleren hensyntas i beregningen av forbrukstaket i de to ordningene. Boligselskap vil i hovedsak ha husholdningsforbruk bak sine målepunkt. Regjeringen vurderer derfor at dette er en hensiktsmessig avgrensning.

Studentsamskipnader, derimot, leier ut boliger til studenter, men driver også studentvelferdstjenester innen bl.a. kantine, trening og sosiale tiltak. Studentsamskipnader behandles derfor ikke på samme måte som boligselskap i regelverket. Samtidig ser vi at dagens innretning gir uheldige utslag for studenter som leier bolig av samskipnader og stiftelser, da økte energikostnader kan gi økt husleie.

Vårt mål har hele tiden vært at alle husholdninger som ønsker det, skal kunne delta i ordningen. Det ligger selvfølgelig fast. Samtidig er det viktig å opprettholde en klar avgrensning i regelverket for å sikre at ordningen forblir enkel å administrere og forvalte, og for å sikre at det ikke gis støtte som er i strid med statsstøtteregelverket.

Forsknings- og høyere utdanningsminister og jeg er derfor godt i gang med en utredning med sikte på å finne en løsning for studentene. Slik jeg oppfatter vedtaket som mest sannsynlig blir gjort i dag, vil det vi jobber med nå, være i tråd med Stortingets tilråding i denne saken.

Amalie Gunnufsen (H) [14:16:01]: I dag har vi hatt norgespris i 190 dager. Det er 190 dager der vi har vært bevisst på denne problemstillingen, uten at det har skjedd noe. Det har gått altfor lang tid uten at regjeringen har fått på plass en løsning for strømstøtte til studentboligene i studentsamskipnadene eller -stiftelsene.

Mens statsråden har somlet, har vi altså vært gjennom årets kaldeste måneder, den delen av året med de høyeste strømprisene og størst behov for varme. Høyre har hele veien vært enig i at vi trenger en strømstøtteordning, og det er særlig fordi vi trenger en ordning som skal hjelpe dem som sliter aller mest med å få hverdagsøkonomien til å gå rundt. Studenter som bor i studentsamskipnadsboliger, er da virkelig en del av dem som trenger en ordning som dette.

Mens vi har ventet på regjeringen, har strømregningene for studentsamskipnadene bare vokst, og det har gått ut over studentene. Studentene måtte enten ta en høyere strømregning eller ha økte leiepriser, midt i en tid da mange allerede sliter, særlig de med lavest inntekt. Paradokset er at vi har studentboliger i studentsamskipnader nettopp for å holde leieprisene for studenter lave.

Dette har rammet særlig hardt i strømprisområde NO2, på Sørlandet og i Sørøst-Norge, der prisene har vært vesentlig høyere enn i andre deler av landet. Det betyr noe for studenter som bor i Kristiansand, Grimstad, Stavanger og Bø, for de må betale enda litt mer for en allerede høy strømregning fordi de har valgt å studere akkurat i en del av landet der strømprisene er ekstra høye.

Jeg tror aldri det var meningen at studentboliger skulle stå igjen uten støtte, men da bør det være mulig å løse sånne systemutfordringer både raskt og enkelt. Når én måler dekker opptil 200–300 hybler, passer det ikke inn i strømstøttesystemet, men det gir merkostnader for studentene og for samskipnadene på mange millioner kroner.

En enkel og midlertidig løsning kunne ha vært å øke makstaket for hvor mye strøm studentboligene får strømstøtte til. Det er målrettet, og det lar seg gjennomføre raskt, og det aller viktigste er at det ville ha gjort en reell forskjell for studentene. Det skulle altså bare mangle at vi får på plass en utredning, og det må også komme en løsning raskt, for dette er en situasjon som kunne og burde ha vært løst for lengst.

Mani Hussaini (A) [14:18:56]: Det har vært interessant å høre på denne debatten, for hvis jeg hadde vært Fremskrittspartiet eller Høyre, hadde jeg nok gått stillere i dørene når det gjelder å kritisere norgespris, slik vi hører dem gjøre fra denne talerstolen. Jeg husker veldig godt fra i fjor, i juni, hvilke partier som stemte imot innføringen av norgespris. Da var det Fremskrittspartiet, Høyre, KrF og Venstre som stemte imot ordningen med norgespris. Hadde de fått flertall, hadde vi ikke hatt noen norgespris. Det er et faktum, så det er veldig interessant å høre på kritikken deres i dag.

Jeg må bare si at norgespris er en veldig populær ordning. Den fungerer etter sin hensikt, og det har mange husholdninger satt veldig stor pris på i disse kalde vintermånedene hvor prisene har vært høye. Jeg husker også veldig godt alle de advarslene som kom mot norgespris, om hvordan det kom til å føre til sløsing i det ganske land bare vi fikk en fastpris over hele Norge. Da lurer jeg på hva kritikken fra Høyre er nå. Det var særlig Høyre som mente at vi ikke skulle innføre norgespris, for det kom til å bli så vanvittig mye sløsing. Mener Høyre det fortsatt eller ikke?

Representanten fra Fremskrittspartiet sa i replikkordskiftet at norgespris var et hastevedtak, og at man ikke hadde gjort noen ting for de høye strømprisene før i juni i fjor. Det stemmer ikke – det er historieløst. Allerede i desember 2021, to måneder etter at vi inntok regjeringskontorene, kom den første strømstøtteordningen, og vi har ved hver eneste korsvei forbedret den og gjort den bedre for alle husholdninger. Det er altså rett og slett historieløst, og man kan ikke bare si sånt fra talerstolen uten å bli arrestert for det.

Til saken vi behandler her i dag, vil jeg først og fremst sende en stor takk til SV og de andre partiene som har pekt på denne utfordringen. Det har aldri vært en intensjon med norgespris å utelate studenter som bor i studentsamskipnader, for studenter som leier på det private markedet, får selvfølgelig muligheten til å tegne norgespris. Her er det rett og slett en teknisk floke som vi er nødt til å se på hvordan vi kan løse, sånn at også studenter som bor i studentsamskipnader, skal få nytte av den gode ordningen norgespris er.

Igjen: Det er fascinerende å høre på Fremskrittspartiet og Høyre som kritiserer norgespris, all den tid det ikke hadde vært noen norgespris hvis de hadde hatt flertall i denne salen.

(Innlegg er under arbeid)