Erlend Svardal Bøe (H) [12:20:05]: Det er nok ikke alle som er klar over det, men Norge har en atomkrafthistorie. Vi var tidlig ute med å forske på sivil bruk av atomkraft etter andre verdenskrig og var faktisk det sjette landet i verden som hadde bygd en atomreaktor, da den første reaktoren startet opp på Kjeller i 1951. Senere kom også reaktoren i Halden på plass.

Atomreaktor-virksomheten skulle brukes til sivil bruk av atomkraft, bl.a. til energiforsyning og transport. Men med årene ble planene om å bygge atomkraftverk i Norge lagt på hylla, bl.a. på grunn av den rikelige tilgangen vi har i Norge på vannkraft, motstanden som var mot det, og bekymringen for eventuelle ulykker. Atomreaktorene ble etter hvert utelukkende brukt til forskningsaktivitet og for å bygge opp kunnskapsnivået om atomreaktorer og atomfysikk i Norge. I 2018 ble reaktoren i Halden stengt ned, og i 2019 ble reaktoren på Kjeller lagt ned. Siden da har det vært en utfordring med hvordan atomavfallet skal håndteres. I 2021 la Solberg-regjeringen fram en egen stortingsmelding om trygg nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av atomavfall.

Den siste tiden har Altinget publisert flere saker om myndighetenes håndtering av atomavfallet ved Kjeller de siste årene. Det som har kommet fram, er ikke bare urovekkende, men det er også alvorlig, for vi står i en situasjon der lagring av atomavfallet ikke oppfyller dagens sikkerhetskrav, og det ser jeg at regjeringen selv bekrefter. Samtidig er det uklart hvordan oppryddingen faktisk skal gjennomføres videre. For å være tydelig: Prislappen for opprydding er veldig høy; den er anslått til rundt 50 mrd. kr. La meg være helt tydelig på det: Det er ikke vanskelig å forstå at det må gjøres vurderinger basert på den kostnaden, men det minste som jeg mener må være på plass, er en sikker og riktig lagring av atomavfallet.

Bekymringen blir ikke mindre når vi ser at ansvaret for dette framstår som fragmentert og uklart, og som en byråkratisk kasteball mellom de ulike departementene, Institutt for energiteknikk og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. Det er f.eks. veldig lange saksbehandlingstider for mindre sikkerhetstiltak rundt anlegget. Dette er ikke bare et administrativt problem; det er også et spørsmål om sikkerhet, tillit og ansvar. Konsekvensene av dårlig eller mangelfull håndtering av atomavfallet ved Kjeller kan være svært alvorlige, både for miljøet og for menneskene som bor i områdene rundt anlegget.

Jeg har fremmet denne interpellasjonen i dag fordi jeg mener det er viktig at situasjonen blir tatt på alvor, og at regjeringen har en klar plan for hvordan dette skal følges opp videre – og da særlig med utgangspunkt i å sørge for en sikker og god lagring av atomavfallet. Og det handler ikke bare om den langsiktige oppryddingen av avfallet, men også om nå-situasjonen, der vi ser at lagringen av atomavfallet ikke er god nok.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:23:42]: Aller først vil jeg takke representanten Svardal Bøe for å ta opp et veldig viktig spørsmål, om håndteringen av brukt reaktorbrensel og annet atomavfall ved Kjeller. Dette er et viktig tema, og det er bra at vi kan diskutere det.

I den siste tiden har utfordringer knyttet til lagringsforhold, ansvarsdeling og framdrift i oppryddingsarbeidet blitt belyst. Det mener jeg er positivt, for åpenhet og innsikt er avgjørende for tillit.

Til representantens første spørsmål, om hvorfor situasjonen er blitt som den er, er det nødvendig å være tydelig og også se på historikken. Norge etablerte forskningsreaktorer allerede på 1950-tallet, men uten en helhetlig plan for hvordan brukt brensel og radioaktivt avfall skulle håndteres etter nedstenging. Dette har vært et grunnleggende strukturelt problem gjennom flere tiår. Det brukte brenselet som ligger på Kjeller, har vært lagret der siden 1960-tallet, og situasjonen i dag er derfor ikke et resultat av beslutninger tatt av én regjering.

Staten, gjennom berørte departementer og underliggende etater, fastsetter rammer, prioriterer og følger opp dekommisjoneringen av atomanleggene. De forholdene Altinget peker på, som mangler i lagring og forsinket opprydding, er et resultat av en opphoping av utfordringer, ikke en plutselig svikt. Dette er en forklaring på hvorfor oppryddingen er krevende, tidkrevende og kostbar. Oppryddingen må skje på en trygg og sikker måte, og det er utfordrende, for anleggene er gamle og ikke i tråd med dagens standarder.

Til representantens andre spørsmål, om hva regjeringen konkret gjør, vil jeg understreke at vi har tatt tydelige og nødvendige grep for å sikre ansvarlig håndtering framover.

For det første har staten tatt fullt og helt ansvar for kostnadene for opprydding etter atomanleggene, i tråd med Stortingets behandling av Meld. St. 8 for 2020–2021. Dette har gitt bedre styring, tydeligere rollefordeling og mer forutsigbar finansiering, som regjeringen har fulgt opp.

For det andre er Halden-anlegget nå overført til Norsk nukleær dekommisjonering, altså NND. De har et tydelig mandat og en profesjonell organisasjon til å kunne gjennomføre oppryddingen. Målet er at også anlegget på Kjeller skal overføres til NND så raskt som det er mulig.

For det tredje arbeider Nærings- og fiskeridepartementet med en nasjonal gjennomføringsplan for hele oppryddingen etter IFEs nukleære virksomhet. Planen skal være helhetlig, og den skal strekke seg fram til 2060 og sikre langsiktig styring og framdrift.

Videre har regjeringen lagt fram en nasjonal strategi for strålevern og atomsikkerhet. Dette gir en samlet retning for arbeidet framover. I 2024 ble det også lagt fram en strategi for trygg, sikker og forsvarlig håndtering av radioaktivt avfall. I fjor gjennomførte Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, en omfattende gjennomgang av norsk strålevernforvaltning, og vi følger nå opp arbeidet med å styrke styring, tilsyn og sikkerhetskultur.

Da jeg var næringsminister, ble det igangsatt intensivert oppfølging av IFEs nukleære sektor, med månedlig rapportering og månedlige møter. I tillegg ble det også satt av tilstrekkelige midler til oppryddingsarbeidet.

Regjeringen vil i revidert nasjonalbudsjett foreslå kjøp av Saugbrugs-tomten i Halden, bl.a. med sikte på å kunne etablere et nytt kortsiktig lager for brukt brensel og radioaktivt avfall.

Situasjonen ved Kjeller er alvorlig, men jeg mener at den er håndterbar. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, DSA, som er de som skal gjøre dette, følger denne situasjonen tett. Vi har tatt grep for en helhetlig, statlig styrt og internasjonalt forankret retning for oppryddingen. Dette arbeidet vil ta tid, men det er altså helt nødvendig for en ansvarlig og sikker håndtering av atomavfall for dagens befolkning – og for kommende generasjoner.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:28:24]: Takk til statsråden for svar. Jeg kan bare si med en gang at dette ikke er en sak som handler om politiske skillelinjer. Det handler rett og slett om en bekymring som har kommet fram knyttet til lagring av atomavfall, men også en bekymring for hvilke konsekvenser dårlig håndtering kan ha for både miljøet og folk som bor i nærheten. Der er jeg helt enig med statsråden. Det er en erkjennelse av et problem over tid som ikke har vært godt nok planlagt for eller godt nok håndtert. Det er heller ikke en plutselig svikt. Det er det at en ikke har klart å følge dette opp godt nok etter at anleggene ble stengt, særlig det på Kjeller, som ble stengt i 2019, disse sakene til Alltinget har tatt utgangspunkt i.

Det jeg er mest opptatt av, er svaret til statsråden knyttet til hva en skal gjøre framover. Kostnader ved å gjøre hele opprydningen kan jeg forstå er en utfordring, for det er ganske dyrt å gjøre det. Når en har et anslag på rundt 50 mrd. kr, er det en ganske betydelig sum for å rydde opp det avfallet som ligger der i dag.

Jeg mener at det regjeringen kanskje burde ha gjort, og burde ha sett på, er hvordan en får til f.eks. bedre koordinering og tydeligere ansvarslinjer mellom Institutt for energiteknikk, IFE, Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, DSA, og departementene. Når jeg f.eks. ser at en bruker nesten tre–fire år på å svare ut mindre tiltak for å sikre bedre lagring og håndtering av atomavfallet, mener jeg at det er altfor lang tid. Da burde dialogen mellom de aktørene vært betydelig tettere, sånn at en fikk iverksatt disse sikkerhetskravene, som også regjeringen selv er veldig tydelig på at ikke er i tråd med det som skal være for sikker lagring og håndtering av det atomavfallet.

Da blir oppfølgingsspørsmålet: Kan statsråden si litt mer om kostnadene knyttet til selve opprydningen av atomavfallet? Vi vet at det er veldig dyrt. Hva tenker en om det langsiktige kostnadsbildet og opprydningen framover, og kan statsråden i sin oppfølging også si litt mer om hvilket potensial det er for bedre koordinering og samhandling mellom departementene som har ansvaret, for det er flere ulike departementer som har det? Med tanke på Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet og Institutt for energiteknikk: Hvordan kan en på sikt bidra til bedre koordinering og oppfølging av det?

Jeg tror vi må ta på alvor disse sakene og de avdekkingene som nå er gjort. Jeg har også fått flere tilbakemeldinger fra folk som bor i området rundt, som kjenner på usikkerhet når en ser at det stilles spørsmål ved om atomavfallet er lagret på en sikker og god måte. Det er veldig fint om statsråden i sin oppfølging kan gi svar på det med kostnader framover, men også om en kan gjøre noe for bedre koordinering og samhandling mellom de ulike aktørene som har ansvaret for dette.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:31:30]: Det er helt riktig som interpellanten sier: Det er flere som er involvert i dette arbeidet. Jeg vil si at det er et godt samarbeid mellom Nærings- og fiskeridepartementet, som følger opp IFE, og Helse- og omsorgsdepartementet, som følger opp DSA, og Klima- og miljødepartementet, som også er involvert i dette.

Når det gjelder spørsmålet om kostnader, har Norsk nukleær dekommisjonering, NND, en prognose for de samlede kostnadene i perioden 2018–2060. Det er stor usikkerhet forbundet med dette, og det gjør også at det er et kostnadsspenn som varierer. De anslagene som NND nå opererer med, er at dette vil ligge i spennet mellom 33 mrd. og 57 mrd. 2025-kroner. Dette er høyere enn tidligere anslag, noe som skyldes at opprydningsarbeidet sannsynligvis vil ta lenger tid og være mer komplisert enn tidligere forutsatt. Den nye prognosen omfatter også drift av atomanleggene fram til dekommisjoneringen kan starte, og drift av nødvendige nye atomanlegg fram til idriftsettelse av deponi for radioaktivt avfall.

Det er gjort en rekke tiltak gjennom noen år for å starte dette opprydningsarbeidet. Det handler selvfølgelig også om å ha trygghet for det avfallet som allerede finnes. Jeg er glad for at NND nå har overtatt ansvaret for Halden. Det å samle alt dette til én virksomhet som har riktig kompetanse, gjennomføringsevne og de rammene som er nødvendig for at dette arbeidet skal skje i henhold til de forutsetningene Stortinget har lagt fram, mener jeg er riktig. Jeg håper også at det vil være mulig å overføre Kjeller til NND innen rimelig tid. Disse overføringene er helt avgjørende for å sikre framdrift, at dette kan skje på en forsvarlig og effektiv måte, og sannsynligvis også nært på de kostnadsanslagene som Stortinget også tidligere har fått seg forelagt.

Sverre Myrli (A) [12:34:11]: En kan jo selvsagt lure på hvorfor Norge har hatt atomreaktorer – fire i tallet, som har vært tilfellet; tre på Kjeller og én i Halden. Jeg tror vi må forstå det ut fra det landet det var ønskelig å bygge opp etter krigen. En skulle bygge opp igjen Norge, en skulle bygge en moderne industrinasjon. En bestemte da at en skulle satse på atomreaktorer, som hadde som formål å se på sivil bruk av atomkraft til energiforsyning, transport og andre formål – rett og slett en del av industrireisingen etter krigen.

Vi fikk Institutt for atomenergi, IFA, som senere byttet navn til IFE, Institutt for energiteknikk. Vi fikk atomreaktor på Kjeller allerede i 1951 og senere i Halden. Det arbeidet IFE har gjort, har vært svært kjærkomment – og jeg vil også si den virksomheten IFE driver i dag, som jo går videre på skuldrene av det atomreaktorene bidro til. Jeg tror vi må kunne si at IFE i dag driver med forskning i verdensklasse på fornybar energi. Det er klart at atomreaktorene på Kjeller og i Halden er et vesentlig fundament for den virksomheten IFE i dag driver.

Det må ryddes opp i gammel moro. Det må finnes løsninger på 60–70 år gammelt radioaktivt avfall. Noen av oss husker veldig godt diskusjonen vi hadde om bygging av lager for radioaktivt avfall på 1980–1990-talet, som konkluderte med at det ble bygd lager i Himdalen i Aurskog-Høland kommune. Det ble et lager for mellom- og lavradioaktivt avfall. Det ble ikke da funnet noen løsning for det høyradioaktive avfallet. Det er lagret slik interpellanten sier, fortsatt den dag i dag.

Om Svardal Bøe skal si det er svært bekymringsfullt, er jeg usikker på. Jeg tror vi bare skal roe ned. Han hadde pratet med folk i nabolaget. Her står også en som bor i nabolaget. Det er ikke sånn at folk på Kjeller og i Lillestrøm-området ikke sover på natta – langt fra. En føler seg trygg på at dette er godt ivaretatt, men jeg er helt enig med Svardal Bøe og statsråden i at det må finnes løsninger på avfallet som i dag ikke er lagret på en trygg nok måte.

I stortingsmeldingen det ble vist til, som ble lagt fram i 2020, er kostnadene knyttet til oppryddingen etter atomanleggene på Kjeller og i Halden – jeg slo det opp nå – altså beregnet til om lag 21 mrd. kr. Nå snakker vi om 50–60 mrd. kr. Må det virkelig koste så mye? Det er nesten så jeg gruer meg til neste gang vi skal diskutere oppryddingen av atomanleggene. Hva er kostnaden da? Det er klart at dette er enorme beløp, svimlende beløp. Det er en grunn til at en må ha fortgang i dette arbeidet. Det er mitt inntrykk at det blir dyrere for hver gang vi prater om dette.

Apropos tid: Det gikk raskere før i tida. Det eksisterer en historie om at da Haldenreaktoren skulle bygges, tok den legendariske direktøren i IFE, Gunnar Randers, kontakt og foreslo det for Industridepartementet. Det var 18. mai 1955. Stortinget godkjente planene og bevilget midlene 14. juni 1955 – under fire uker etter at IFEs første direktør, Gunnar Randers, hadde presentert planene for Industridepartementet. Vi skal ikke regne med at det tar fire uker, men det kunne kanskje vært en mellomting mellom tiden en brukte på 1950-tallet, og tiden vi bruker på prosessene i dag.

Mitt siste poeng: Det må være mulig å samarbeide internasjonalt i større grad. Norge har åpenbart ansvaret for å rydde opp i atomavfallet, men vi kjenner til at det er tilsvarende prosesser i andre nordiske land for opprydding av radioaktivt avfall. Det må som sagt i større grad være mulig også å samarbeide internasjonalt og i alle fall nordisk om disse store utfordringene.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:39:24]: Takk til representanten og beboer i nabolaget Sverre Myrli for god historiefortelling om og anerkjennelse av IFE, som jeg støtter fullt ut. Jeg tror det er viktig å si at jeg helt enig i at vi ikke skal skape grunn til unødvendig bekymring, og det opplever jeg ikke at er utgangspunktet, men det handler om å ta det på alvor, bl.a. når en får avdekket at det ikke er gode nok sikkerhetskrav knyttet til dagens lagring av atomavfall.

Dette er ikke en politisk gjørmekamp om hvem som har gjort hva. Jeg tror alle partiene her i salen nok må erkjenne at en kunne ha gjort betydelig mer, knyttet til både lagring og opprydning av atomavfallet. Vi skal heller ikke underkjenne at det er en veldig stor kostnad knyttet til dette, som er krevende å prioritere.

Jeg vil takke for en fin debatt. Jeg er litt opptatt av at når vi har den typen interpellasjonsdebatt i Stortinget som denne, handler det ikke bare om å sette et tema på dagsordenen i Stortinget; det handler også om hva vi gjør i den videre oppfølgingen. Det er særlig to ting – hvis jeg kan gi en ønskeliste til statsråden, hvis det er mulig. Den første er at en bidrar til å komme med en statusmelding og oppfølging med bakgrunn i hva en gjort siden stortingsmeldingen i 2021, som jeg mener var viktig fordi den sa nettopp at en skulle ha en plan for opprydning og lagring av atomavfallet. Det er fint å kunne få en sånn en statusoppdatering f.eks. i forbindelse med statsbudsjettet.

Jeg mener også det er viktig at statsråden tar med seg tilbake at en også bør se på grep knyttet til hvordan en bidrar til bedre koordinering og samhandling. Jeg tror statsråden er enig i at det å bruke tre–fire år på å saksbehandle mindre tiltak knyttet til å følge opp det som går på sikkerhetskrav og forsvarlig lagring, er altfor lang tid. Det forteller hvert fall meg at det da blir en byråkratisk kasteball mellom departementene, IFE og DSA, som er aktørene som skal sørge for at en følger dette opp på en god måte.

Både det å få en statusoppfølging på hvordan en har tenkt å gjøre det videre opp mot stortingsmeldingen, og å se på grep for bedre koordinering og samhandling tror jeg er viktig for en videre håndtering av saken på en god måte. Takk for en fin debatt.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:41:58]: Jeg vil også takke for en god debatt. Som alltid: Jeg mente det jeg sa om at jeg synes det er veldig prisverdig at interpellanten tar dette opp. Det er et tema vi foran oss skal bruke veldig mye av skattebetalernes penger på, og da er det selvfølgelig viktig at Stortinget har god oversikt og god kontroll med det som skjer. Det er heller ikke bare at vi skal bruke mye penger på dette, men det er også et ganske alvorlig tema, og med et alvorlig bakteppe, gitt den sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå står i i Europa. Regjeringen kommer til å fortsette å følge opp dette arbeidet i tråd med de vedtakene og føringene som er fattet i og kommer fra Stortinget.

Jeg har selv sittet med disse aktørene flere ganger og tatt opp og stilt noen av de samme spørsmålene interpellanten tar opp: Hvordan kan en raskere lukke avvik? Hvordan kan en gjøre raskere saksbehandling? Hvordan kan vi få til en smidig og effektiv overføring til NND? Det nettopp fordi også jeg mener det er viktig at vi har reell framdrift.

Jeg vil svare på alle spørsmål jeg får, både i en interpellasjonsdebatt, som her, og gjennom skriftlige spørsmål, i spørretimen og på annet vis. Jeg merker meg også interpellantens ønske om at regjeringen i statsbudsjettframlegget også redegjør mer detaljert for dette arbeidet, og det innspillet tar jeg med meg. Takk for debatten.