Rune Krutå (A) [10:21:29]: (ordfører for saken) Jeg vil begynne med å takke komiteen for arbeidet i saken. Det er et bredt engasjement på tvers av partiene for at psykisk helse i vår felles helsetjeneste skal bli enda bedre i framtiden, noe som også gjenspeiles i komiteens innstilling. Saken har vært på høring med skriftlige innspill, og det kom innspill fra 13 organisasjoner innen fristen. Denne saken har forskjellige flertall i tilrådingene, og jeg vil nå gå inn på forslagene som Arbeiderpartiet er en del av. Jeg legger til grunn at de andre partiene redegjør for sine standpunkt.

Skal vi styre trygt, må vi ha kontroll på pengebruken vår. Det har vi når vi lager budsjett og passer på helheten. Det gjør at vi ikke går inn i tilrådingene som vi mener hører sammen med budsjettforhandlinger.

Vi skal styrke psykisk helsevern. Det har et enstemmig storting også slått fast, med Arbeiderpartiets støtte. I 2023 ble det vedtatt en tiårsplan for psykisk helse. I dag vil vi vedta at det skal gjøres en midtveisevaluering av planens mål, virkemidler og ressursbruk. Det vil gi oss viktige innblikk i effekten av arbeidet med planen, og samtidig gi oss muligheten til å justere retning og innhold. Samtidig er det viktig å minne oss selv på at mengden rapportering eller evaluering vil binde opp menneskelige ressurser i sektoren. Vi må balansere det slik at folk har tid til å løse oppgaver og levere det vi forventer av tjenesten. Vi retter i dag også fokus mot at det er en sammenheng mellom psykisk uhelse og sosial og økonomisk ulikhet. Det er viktig å se på mulige løsninger for å kunne bryte ned forskjeller og slik også bidra til bedre psykisk helse.

Spiseforstyrrelser er utfordrende å leve med. Tanker rundt mat og kropp tar plass i hverdagen og påvirker livskvaliteten. Vi ønsker å hjelpe denne pasientgruppen enda mer. Derfor ber vi Stortinget i dag om et styrket og helhetlig tilbud for disse pasientene og et kompetanseløft for behandlere i spesialisthelsetjenesten og i kommunene.

Til slutt tar jeg opp det forslaget som Arbeiderpartiet er en del av.

Anne Grethe Hauan (FrP) [10:24:17]: Psykisk helsevern i Noreg har ikkje først og fremst eit planproblem, det har eit kapasitetsproblem. Altfor mange pasientar møter stengde dører, altfor mange møter fulle avdelingar, og altfor mange står på venteliste så lenge at livet kan rakna før hjelpa kjem. Dette er realiteten. Likevel svarar regjeringa igjen og igjen med nye planar, nye strategiar og nye rundar med utgreiing. Framstegspartiet meiner dette er feil medisin. Me treng ikkje fleire dokument som gir inntrykk av handling. Me treng handling som gir behandling, og difor er Framstegspartiet tydeleg i denne saka. Me støttar forslag som kan gi meir hjelp i praksis, meir behandlingskapasitet, fleire døgnplassar, fleire langtidsplassar og sterkare døgnbasert behandling for menneske med rus og samansette psykiske lidingar. Når døgnplassar blir lagde ned, blir ikkje problema borte, dei blir berre flytta ut i kommunane, over på pårørande eller ut på gata. Nokre stader i landet får sentralisering av tilbod enda meir alvorlege konsekvensar. Når lokale DPS-tilbod blir lagde ned, kan pasientar i krise måtte reisa langt for å få hjelp. I distrikta kan det bety timar på vegen.

Uroa rundt DPS Tynset, f.eks., viser kva dette handlar om i praksis. Då blir prinsippet om behandling nær der folk bur, svekt. Framstegspartiet meiner det på tide å snu utviklinga, og me vil ta i bruk all kapasitet som finst, også private og ideelle aktørar. Me vil styrkja samhandlinga mellom tenestene, og Framstegspartiet meiner det må vurderast å gjenopna eller vidareføra døgnbaserte tilbod som er lagde ned, når behovet openbert framleis er der. Det som derimot ikkje gir raskare hjelp, er fleire planar oppå planar. Forslag om nye handlingsplanar og nye forsøksprosjekt kan høyrast handlekraftig ut, men i praksis risikerer dei å bli ein politisk runddans der pasientane står igjen og ventar. Framstegspartiet seier det rett ut: Psykisk sjuke menneske treng ikkje fleire prosjekt, dei treng ei seng, ein fagperson og eit behandlingstilbod som faktisk finst. Difor seier FrP nei til forslag som vil gi fleire planar, men ikkje fleire plassar.

Samtidig er det viktig å seia at FrP støttar eit styrkt og meir heilskapleg tilbod til pasientar med spiseforstyrringar. Det er bra at komiteen står samla om dette, men også her gjeld det same prinsippet: Ord hjelper lite dersom behandlingstilbodet ikkje er tilgjengeleg når sjukdomen er på sitt mest alvorlege. Framstegspartiet sitt bodskap er enkelt: mindre politisk pynt, meir reell prioritering, mindre venting, meir behandling – for psykisk helsevern skal ikkje vera eit løft på papiret, det skal vera hjelp i verkelegheita. Eg tar opp forslaga til Framstegspartiet.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:27:34]: Altfor mange får ikke den hjelpen de har behov for innen psykisk helse, og det må vi ta på alvor. Vi ser allerede et stort press på helsetjenesten. Vi ser at veldig mange av dem som faller utenfor av arbeidslivet, gjør det fordi de har en psykisk plage eller en psykisk lidelse.

Nylig viste NRK en dokumentarserie som heter Barbeint i snøen. Den følger historien om Lina, som fikk et alvorlig psykisk problem. Problemene startet i Norge, men hun mistet livet sitt i Sverige. For tre år siden vedtok vi en opptrappingsplan for psykisk helse her i Stortinget, med veldig mange gode intensjoner. Problemet er at det faktisk må følges opp på en tilstrekkelig måte når vi vedtar den typen planer i Stortinget. Et av vedtakene som ble gjort, var at vi skulle stoppe nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern, men også øke antallet døgnplasser. Først i fjor høst kom altså regjeringen med et forslag om at en skal lage en plan for hvordan det skal gjøres, i stedet for å bare gjøre det. Det er Høyre kritisk til, og Høyre mener at vi er nødt til å ta det på alvor når vi ser at andelen avviste pasienter i psykisk helsevern de siste fem årene har økt med 50 pst. Det betyr at veldig mange mennesker som trenger hjelp i psykisk helsevern, blir avvist, uten å få god oppfølging videre fra psykisk helsevern og nedover. Vi ser at sykehusøkonomien også bidrar til at færre får hjelp. For eksempel så vi i fjor høst at OUS kutter i barne- og ungdomspsykiatrien fordi vi har en regjering som ikke har satt sykehusene i god nok økonomisk stand til å levere et forsvarlig tilbud innen psykisk helsevern.

Høyre mener også at vi må satse mer på lavterskeltilbud: Få YAM inn i skolen, som er et selvmordsforebyggingsprogram, og sørge for at alle landets kommuner skal ha tilbudet Rask psykisk helsehjelp. Det er også grunnen til at Høyre støtter forslaget om at vi skal ha en midtveisevaluering av opptrappingsplanen for psykisk helsevern, fordi vi mener vi er nødt til å få fortgang i de tiltakene som ligger der, men også at vi er nødt til å øke bevilgningsnivået i opptrappingsplanen for psykisk helsevern. Dette kritiserte Høyre da vi behandlet planen for tre år siden.

Så helt til slutt: Høyre støtter IV i innstillingen om midtveisevaluering, det tror vi er et klokt forslag fra SV. Når vi får midtveisevalueringen på plass og ser hva den viser, er det riktig å gjøre vedtak om hvordan en skal forsterke de tiltakene som ligger og ikke ligger i opptrappingsplanen. Nå trenger vi en regjering som får fortgang i de vedtakene Stortinget allerede har gjort.

Audun Hammer Hovda (SV) [10:30:53]: Bak hvert saksnummer i denne innstillingen, bak hvert ord, som «kapasitetsutfordringer» og «resultatmål», står det mennesker. Det står unge som gruer seg til å gå på skolen fordi angsten kveler dem. Det står foreldre som våker over barna sine om natta fordi de er livredde for å miste dem til spiseforstyrrelser eller selvmord. Det står mennesker som ber om hjelp, men som får beskjed om at de ikke er syke nok – enda.

Vi må tørre å både innse og innrømme at det i dag er et enormt gap mellom festtalene her inne og virkeligheten der ute, og at det er vi som står ansvarlig for det. Fagfolkene står i en umulig skvis. De vil hjelpe, men opplever at senger legges ned, og at poliklinikkene sprenges på grunn av trange budsjett.

Denne saken behandles i grevens tid. Det er nylig gjennomført og planlagt flere store kutt innen psykisk helse, f.eks. gjennom nedleggelsen av DPS i Seljord og omfattende kutt ved Oslo universitetssykehus.

At døgnplasser forsvinner, kan ikke handle om penger som spares her og nå, for tryggheten til de mest sårbare og deres pårørende rives bort, og mange pasienter ender opp som kasteballer mellom systemer som ikke snakker sammen. Kostnaden for den enkelte og for samfunnet øker mye mer på sikt enn de kronene som ikke ville bli brukt i år. Psykisk helsevern har i lang tid spart seg til fant. Derfor er jeg glad for at komiteen gir regjeringen et tydelig signal om å skifte kurs. Vi ønsker ingen flere nedleggelser, men en kraftig styrking av behandlingskapasiteten med flere døgn- og langtidsplasser. Vi kan ikke sitte og se på at alvorlig syke mennesker blir overlatt til seg selv, eller til sine pårørende.

For Sosialistisk Venstreparti handler dette også om sosial rettferdighet. Vi vet at din psykiske helse henger sammen med din økonomi. Dette vet egentlig alle – utenom BUP, DPS og Nav. Jeg er glad for at vi nå får flertall for å innarbeide sammenhengen mellom sosial og økonomisk ulikhet i opptrappingsplanen for psykisk helse.

Med SVs representantforslag og de vedtakene vi forhåpentligvis fatter etterpå, gjør vi psykisk helsevern sterkere, ikke svakere. Jeg tar opp forslaget fra SV, Senterpartiet, Rødt og KrF.

Kjersti Toppe (Sp) [10:34:03] (leiar i komiteen): I denne saka har det kome inn svært mange høyringsinnspel som slår fast det som vi i Senterpartiet har vore opptatt av lenge, at opptrappingsplanen for psykisk helse ikkje vert følgt opp i praksis. Det skjer mange plassar ei reell nedbygging av tilbod. Norsk Sykepleierforbund tar til dømes opp høg avvisingsrate, korte behandlingsforløp, utilstrekkeleg poliklinisk kapasitet, samtidig som det skjer ei nedbygging av døgntenester og ikkje-lovpålagte tenester. Legeforeininga er òg bekymra for nedlegging av langtids døgnplassar i psykisk helsevern, og Pårørandesenteret skriv i sitt høyringsinnspel at pårørande vert meir og meir overlatne til seg sjølve.

Det er behov for ei for ei reell prioritering av psykisk helsevern, for dersom ikkje vil det gå ut over nokre av dei aller mest sårbare pasientgruppene, med stor risiko for uhelse og død, slik som unge med spiseforstyrringar, alvorleg psykisk sjuke pasientar med samtidig rus- og psykisk liding, dei som treng hjelp frå sikkerheitspsykiatrien, men òg barn på barnevernsinstitusjon og innsette i fengsel, som har stort behov for psykisk helsehjelp, men som ofte ikkje får det på ein god nok måte. Sånn kan det ikkje fortsetja, fordi det er veldig alvorleg.

Takk til SV som fremja dette representantforslaget. Senterpartiet støttar framlegget med visse endringar i ordlyden. Vi støttar forslaget om ei midtvegsevaluering av opptrappingsplanen for psykisk helse, og vi støttar forslaget om ein ny og forsterka opptrappingsplan, basert på denne midtvegsevalueringa. Vi støttar òg forslaget om eit styrkt døgnbasert og tverrfagleg behandlingstilbod for personar med rus og psykisk liding, og vi støttar forslaget om ei kraftig styrking av behandlingskapasiteten innan psykisk helse og rus, med særleg vekt på døgn- og langtidsplassar. Og vi kjem altså til å støtta dei forslaga vi står inne i i innstillinga.

Så vil eg trekkja fram forslaget om ei styrkt og heilskapleg tilbod til pasientar med spiseforstyrringar, inkludert poliklinikk- og døgntidtilbod, med særleg vekt på kompetansebygging i kommunane. Senterpartiet har fått fleire innspel frå både enkeltpersonar og fagmiljø som er fortvila over dagens situasjon. Stadig fleire unge får alvorleg spiseforstyrring, samtidig som helsetilbodet for dei med spiseforstyrringar vert kutta i. For eksempel skal Regional seksjon for spiseforstyrrelser i Oslo, ved Oslo universitetssjukehus, kutta 20 mill. kr i år, og heile klinikken for psykisk helsevern skal kutta opp mot 100 mill. kr. Dette kjem trass i at regjeringa i valkampen lova eit krafttak mot spiseforstyrringar.

Tilbodet til dei med spiseforstyrringar må no verta ein sentral del av ein forsterka opptrappingsplan for psykisk helse, fordi det er viktig, og fordi det kan redda liv.

Eg tek opp forslaget frå Senterpartiet og Raudt.

Seher Aydar (R) [10:37:19]: Lav inntekt påvirker oss sterkt – både vår psykiske og vår fysiske helse, levealder og muligheter til å være på skolen eller stå i jobb. Forskjellene i Norge øker. I fjor hadde én av seks husholdninger utfordringer med å betale for sine grunnleggende behov.

Å leve med dårlig økonomi tærer på den psykiske helsen. Når man konstant bekymrer seg for om man har råd til mat på bordet, om det vil komme enn uforventet regning i posten, eller om noe hjemme vil gå i stykker, lever man med konstant økonomisk stress, og over tid gjør slikt stress oss mer utsatt for angst, depresjon og andre psykiske helseutfordringer. Det å bo trangt og måtte forholde seg til kompliserte systemer og søknadsfrister, stønader, økonomiske tilskudd og det å kjenne på sterk stigmatisering fra resten av samfunnet, setter sterke spor hos folk. Derfor støtter Rødt en oppdatert og forsterket opptrappingsplan for psykisk helse som vil vektlegge nettopp denne sammenhengen mellom psykisk uhelse og sosiale og økonomiske ulikheter i samfunnet. Med sterkere kobling mellom sosialfaglige tjenester og psykisk helse vil flere kunne få bedre hjelp til å mestre livet sitt. Rødt kommer til å fortsette å stå i kampen mot Forskjells-Norge og for å sørge for at folk ikke opplever det økonomiske stresset som skaper større problemer på sikt.

I lang tid har det vært en systematisk nedprioritering av psykisk helsevern. Derfor støtter Rødt helhjertet et mål om forsterket innsats i opptrappingsplan for psykisk helse og ikke minst mer kapasitet til å behandle folk innen psykisk helse og rus. Når sykehusenes økonomi er under press, kuttes det innen psykisk helse, fordi det lønner seg ikke i sykehusenes system – slik er helseforetaksmodellen. De har lempet ansvaret over på kommunene, som verken har kapasitet eller kompetanse til å håndtere dem. Vi er dypt bekymret for konsekvensen av at flere langtidsdøgnplasser i psykisk helsevern legges ned. Når flere alvorlig syke unge voksne mister den hjelpen de trenger, blir de overlatt til seg selv.

Mange med alvorlige psykiske lidelser trenger trygghet og omfattende og langvarig helsehjelp. De trenger DPS med nok plass og fagfolk nær seg. Når det flere steder skjer nedbygging og kutt, fører det til kortere behandlingsforløp og økt press på de kommunale tjenestene og spesialisthelsetjenesten. De som rammes, er noen av de aller mest sårbare innbyggerne våre, så vi forventer at en oppdatert opptrappingsplan for psykisk helse løser de problemene og utfordringene folk opplever, og ikke minst det som helsetjenesten står overfor.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [10:40:31]: En god psykisk helse er helt avgjørende for menneskers livskvalitet og for muligheten til å mestre hverdagen, mestre skole og jobb. Det er særlig et behov for å styrke tilbudet til barn og unge. Da er forebyggende tiltak viktig, det å legge grunnlaget for at folk skal kunne leve et godt liv. Det handler om alt fra gode og trygge fellesskap til relasjoner, balanse i livet, åpenhet om psykisk helse, fysisk helse og ikke minst en tilgjengelig helsetjeneste med lav terskel for å ta kontakt.

Samtidig som lavterskeltilbud og det forebyggende arbeidet må være godt for å forhindre psykisk uhelse, må også behandlingstilbudet være godt. En avgjørende faktor er nettopp at man får riktig hjelp til rett tid. Det bildet som tegnes av både brukere, pårørende, fagmiljøer, om at tjenestene bygges stadig ned, fremfor å bygges opp, er alarmerende. Samtidig som vi har en opptrappingsplan, skjer altså det motsatte i tjenestene.

KrF mener det er svært viktig å få på plass flere langtids- og heldøgnsplasser, men Støre-regjeringen har altså ikke vært i nærheten av å levere på det behovet vi har for flere døgnplasser innen psykisk helsevern – selv om Stortinget har bedt om antallet skal økes mot 2040. En spesielt sårbar gruppe er mennesker med ruslidelser og sammensatte rus- og psykiske lidelser. For disse må den døgnbaserte behandlingen styrkes, og det må legges til rette for behandlingssentre med tverrfaglige team.

Det er svært urovekkende at det stadig kuttes, samtidig som det legges føringer i Stortinget for det motsatte. Man gir budsjettmidler med den ene hånden, og så kuttes det med den andre. Det er pasientene det går utover. Spesielt har vi sett at det gjelder mennesker med spiseforstyrrelser. Det har vært en rekke saker om manglende behandlingstilbud og manglende støtte til pårørende av mennesker med spiseforstyrrelser. Derfor er det viktig at vi i dag har flere tiltak for å bedre behandlingstilbudet for denne gruppen.

Med det tar jeg opp KrFs forslag.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:43:21]: Flere skal oppleve god psykisk helse og livskvalitet. De som har psykiske helseplager, skal få god og lett tilgjengelig hjelp. Derfor la regjeringen i 2023 fram en tiårig opptrappingsplan for psykisk helse som danner rammen for en målrettet innsats i perioden 2023–2033. Planen omfatter hele bredden av det psykiske helsearbeidet, fra helsefremmende tiltak, forebygging og tidlig innsats til behandling og oppfølging. Planen er dynamisk, og gjennom resultatmål, årlige rapporteringer og ekstern evaluering følger vi utviklingen på feltet og har nødvendig grunnlag for å kunne gjøre justeringer underveis.

Gjennom denne planen har Stortinget forpliktet seg til å styrke psykisk helse-feltet med 3 mrd. kr innen 2033. Dette er en permanent styrking til et nytt nivå. Hittil er det bevilget om lag 1,2 mrd. kr til opptrappingsplanen. Regjeringen har bl.a. satset på lavterskeltilbud i kommunene, vi har snudd nedgangen i antall døgnplasser til en forsiktig økning, og vi jobber for økt bruk av digitale verktøy.

Samtidig har vi bidratt til å bedre oppfølgingen for barn og unge, bl.a. gjennom reduserte ventetider og gjennom tilbud om vurderingssamtaler. Vi har innført et egenandelsfritak opp til 26 år, og vi har bedret tilgangen til helsehjelp for barn i barnevernet. Vi fortsetter å bygge ut ACT-, FACT- og FACT ung-team. Vi styrker hele behandlingskjeden, og vi har startet en styrking av tilbudet til ROP-pasienter.

Vi vet godt at psykisk helse påvirkes av sosiale og økonomiske forhold. Regjeringen fører derfor en aktiv politikk for å redusere forskjeller, fremme sosial mobilitet og ikke minst fremme arbeidsdeltakelse.

Jeg merker meg komiteens engasjement for psykisk helse og rusmiddelfeltet. Komiteen løfter viktige områder, som sosial ulikhet, økonomi og spiseforstyrrelser. Jeg merker meg komiteens forslag om en midtveisevaluering som leder til en oppdatering av opptrappingsplanen. Forslaget her inneholder elementer fra tidligere anmodningsvedtak, og det vil være hensiktsmessig å følge opp disse i forbindelse med en slik midtveisevaluering og oppdatering av planen.

Kai Steffen Østensen (A) [11:04:27]: God psykisk helse er en forutsetning for et godt liv. Sterke fellesskap, der vi blir sett, hørt og får brukt kvalitetene våre, er avgjørende for å fremme god psykisk helse, og når helsen skranter, er vi avhengige av at hjelpetilbudene er der når vi trenger dem.

Det var bakgrunnen for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i 2023 la fram opptrappingsplanen for psykisk helse, en tiårig plan med penger som rammer inn det psykiske helsefeltet, med mål om at terskelen for å få hjelp skal bli lavere. Det er en plan som har gitt et reelt løft.

Planen har tre viktige hovedprioriteringer som sørger for en helhetlig tilnærming:

• Vi skal forebygge mer.

• Vi skal bygge ut lavterskeltilbudet i kommunene, for å sikre gode og tilgjengelige tjenester der folk bor og lever.

• Vi skal sørge for at tilbudet til personer med langvarige og sammensatte behov styrkes, for unge og voksne, og at fagfolkene med den mest spesialiserte kompetansen brukes for dem som trenger det mest.

Stortinget ber i dag regjeringen legge fram en oppdatert og forsterket opptrappingsplan for psykisk helse, basert på en midtveisevaluering. Det er alle partiene enig om, og det er bra.

Psykisk helse er et folkehelseproblem som kan dempes gjennom politiske prioriteringer, og for Arbeiderpartiet er opptrappingsplanen for psykisk helse viktig for å løfte arbeidet med feltet – for fagfolkene, for pasientene som trenger helsehjelpen, og for pårørende, hvorav noen står i svært krevende situasjoner.

At planen har øremerkede penger, har også vært viktig, og når Stortinget i dag vedtar at en forsterket innsats også skal ha en konkret plan for økt ressursinnsats, understreker det at psykisk helse er en prioritering. Likevel: Hver krone vi bruker, må vi sørge for at brukes enda bedre, slik at pengene treffer behovene hos folk enda bedre.

Selv om vedtakene i dag er gode, skulle jeg ønske at det også var flertall for Arbeiderpartiet og SVs forslag om å etablere en modell der psykisk helse organiseres i en mer sammenhengende behandlingskjede mellom kommunale helsetjenester og sykehusene. Det mener jeg fordi vi får fortalt historier fra ungdommer og voksne som faller mellom stoler, og utenfor arbeidsliv og utdanning, fordi tjenestene ikke alltid godt nok klarer å lage behandlingstilbud som bruker kompetansen på tvers av kommunene og sykehusene, fullt ut.

Det til tross: SVs representantforslag om et bedre tilbud innen psykisk helse blir i dag vedtatt, med viktige tiltak som vil få betydning for det viktige arbeidet som gjøres for å trygge vår psykiske helse.

Tom Staahle (FrP) [11:07:21]: Først og fremst vil jeg rose representantene som har tatt opp dette temaet. De er ikke de første, og de kommer neppe til å bli de siste, for psykisk helse er et område som dessverre ikke får nok oppmerksomhet i helse- og omsorgspolitikken, på godt og ondt.

Norge liker å tro at vi har et av verdens beste helsevesen, og statsråder fra ulike partier har gjennom årene formidlet dette budskapet, men det er en sannhet med modifikasjoner. Som sykepleier har jeg møtt mange pasienter som har psykiske lidelser og diagnoser, og la meg si det slik: Mange av de utfordringene jeg møtte og opplevde med denne pasientgruppen, og det de sto i, i år 2000, er de samme i dag. Det er et tankekors.

Vi vet at det ikke er tilstrekkelig å styrke behandlingstilbudet alene. Forebygging, tidlig innsats og tilgjengelige lavterskeltilbud er avgjørende for å bedre den psykiske folkehelsen. Samtidig vet vi også at tilgang på nye medisiner er avgjørende for dem med de mest alvorlige diagnosene.

Gjennom flere tiår har antall sengeplasser i psykiatrien blitt redusert. Samtidig har man satset på at kommunene og distriktspsykiatriske sentre skal ta over mer av behandlingen. Problemet er at denne oppbyggingen aldri har vært tilstrekkelig. Resultatet er et vakuum, hvor de sykeste pasientene faller mellom to stoler.

Vi vet også at politiet er en av de samfunnsinstitusjonene som opplever dette i sin hverdag. Antallet utrykninger der psykiatri er den underliggende årsaken, er eksplosiv. I 2016 ble det registrert rundt 37 000 politioppdrag knyttet til psykiatri. I 2023 var tallet nær 57 000, og i 2025 var det enda høyere. Dette er formidable tall, og dette er ikke bare statistikk. Det handler om enkeltskjebner, og det er et varsko om et system som ikke fungerer.

Når politiet må rykke ut til stadig flere oppdrag som egentlig er helseoppgaver, er det fordi helsevesenet ikke strekker til. Politiet selv sier det rett ut: De brukes som en nødløsning når kapasiteten i psykiatrien er for dårlig. Dette er ikke bærekraftig, og dette er et ansvar regjeringen må ta på alvor.

Konsekvensene er alvorlige. Vi ser flere voldshendelser, flere alvorlige episoder og flere mennesker som ikke får hjelp før det er for sent. Politiet har selv advart om at det er personer med alvorlige psykiske lidelser som står bak et betydelig antall av de grove voldshendelsene.

For Fremskrittspartiet er ikke dette akseptabelt. Vi trenger en ny kurs, vi trenger en satsing, og vi trenger at statsråder og regjeringer, uavhengig av politisk parti, tar dette på alvor. Dette handler om mennesker, dette handler om skjebner, og dette handler om et problem som dette samfunnet skal løse.

Vi må øke kapasiteten i psykiatrien kraftig, vi må ha flere døgnplasser, og vi må ha bedre oppfølging og lavere terskel for innleggelse. Det er nødvendig for å fange opp de sykeste. Vi må rydde opp i ansvarsfordelingen og spikre den opp på veggen, med oversikt over hvem som har det reelle ansvaret, og hvem som skal ta ansvaret.

Kristian August Eilertsen (FrP) [11:10:33]: Er det én ting jeg tror provoserer mange innbyggere i dette landet, er det når det blir hevdet at det blir satset på noe, at det er noe som blir styrket, noe som blir bygd opp, man har snudd en trend, man har gått fra å legge ned til nå å bygge opp tilbud, men så ser man det stikk motsatte i sitt eget lokalmiljø: Det kuttes, det legges ned, man fjerner veletablerte tilbud.

Den 5. mars gikk flere enn 1 000 innbyggere i fakkeltog for å bevare døgntilbudet ved DPS Tynset. Dagen etter fattet Sykehuset Innlandet vedtak om å legge ned døgntilbudet, med virkning fra 1. april. Man skulle tro det var en dårlig aprilsnarr fra Sykehuset Innlandet. Det blir i hvert fall enda mer provoserende når man da hører på innleggene fra statsråden og også Arbeiderpartiets representant, som snakker om at man styrker tilbud og satser på psykisk helse, for det er det stikk motsatte som skjer flere steder i dette landet.

I avisen Arbeidets Rett stiller Alvdal Arbeiderparti følgende veldig gode spørsmål: «Er ikke psykisk helse en prioritet bare fordi vi har valgt å bosette oss noen timer unna de større byene?» Det er et veldig godt spørsmål Alvdal Arbeiderparti stiller. Jeg kjenner ikke til om lokallaget i Alvdal har fått svar på dette spørsmålet fra sin egen statsråd, sin egen regjering eller sine egne representanter på Stortinget, men Fremskrittspartiet stiller også det spørsmålet på vegne av innbyggerne i Innlandet og på Tynset. Er ikke psykisk helse en prioritet bare fordi man har valgt å bosette seg noen timer unna de større byene?

Det samme spørsmålet kan jeg stille på vegne av innbyggerne i deler av Troms, f.eks. innbyggerne i Nord-Troms som mister døgntilbudet ved DPS på Storslett, eller innbyggerne som mister tilbudet ved DPS på Storsteinnes. De stiller akkurat det samme spørsmålet som Alvdal Arbeiderparti, og som jeg håper statsråden vil svare på i løpet av denne debatten. Det fortjener de, for disse festtalene som holdes, og de innleggene som holdes fra denne talerstolen, er ikke i samsvar med virkeligheten der ute, når man opplever at det kuttes i viktige tilbud nær der man bor. Jeg gjentar spørsmålet: Er ikke psykisk helse en prioritet bare fordi man har valgt å bosette seg noen timer unna de større byene?

Avslutningsvis vil jeg bare redegjøre for at Fremskrittspartiet kommer til å støtte IV og V i innstillingen. Ved en inkurie gikk vi ikke inn i dem i komiteen. I tillegg varsler vi støtte til mindretallsforslagene nr. 4–6.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:13:34]: Altfor lenge har psykisk helse vært et politikkområde som får pene, vakre ord i dokumenter, men ofte har en helt annen virkelighet ute i kommunene. Denne innstillingen viser at Stortinget endelig erkjenner noe helt grunnleggende, nemlig at uten sterke kommuner og lokalsamfunn har vi heller ingen sterk psykisk helsetjeneste.

For SV er det helt avgjørende gjennomslag vi skal behandle nå i dag. I dag møter folk et system som ikke henger sammen. De sendes rundt, blir avvist eller stående i kø, mens problemene deres vokser. Det handler ikke om enkeltfeil, det handler om en struktur som aldri egentlig har vært prioritert høyt nok. Det er behov for en reell samordning mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. Det er ikke bare et administrativt grep, det er et spørsmål om verdighet for folk som i dag faller gjennom hver eneste sprekk i systemet.

De kommunale lavterskeltilbudene er blant våre mest treffsikre verktøy. Likevel er de også først i køen når budsjettene sprenges i kommunen, og det er helt uholdbart. Nå slår Stortinget fast at lavterskeltilbud skal styrkes og ikke bygges ned, at ventetiden for barn og unge må ned, ikke opp, at ACT- og FACT-team skal bygges ut, ikke reduseres. Det er en tydelig politisk retning SV har vært med på å dytte nettopp framover og i den retningen.

At vi nå i dag også mener at vi skal ha en midtveisevaluering, og at Stortinget er enig i det, er en politisk kraft. Det er lett å love en opptrappingsplan, det er langt vanskeligere faktisk å gjennomføre den. Nå får Stortinget mulighet til å holde regjeringen ansvarlig, ikke bare lese notater fra departement eller direktorat. Det betyr at når kommuner sier at de mangler kapasitet, ansatte sier at tilbudene svekkes, pasienter ser at hjelpen glipper, og de pårørende fortviler, blir det umulig å overse, fordi det skal meldes til debatt i Stortinget.

Til sjuende og sist handler dette også om hvilket Norge vi vil være. Vil vi være et Norge der psykisk helse fortsatt taper mot akutte budsjetthensyn, eller vil vi være et Norge der vi faktisk bygger et sammenhengende system folk stoler på?

SV kommer til å fortsette å presse på, for ingen skal stå alene når livet rakner, ingen kommune skal være så presset økonomisk at barn, voksne eller eldre sin psykiske helse kan velges bort. Det er store gjennomslag som står på trappene. Det er ikke nok, men SV er stolt over å ha kommet så langt.

Seher Aydar (R) [11:16:49]: La meg begynne med julenissen, som jeg egentlig ikke tror på. Hadde helseministeren hatt på seg nisselue, ville jeg ikke trodd på ham da heller, for det henger fortsatt ikke på greip. Jeg synes egentlig det er ganske spesielt, for det er ikke bare i Rødts fortelling om virkeligheten at det er problemer og utfordringer landet rundt i forbindelse med psykisk helse og kuttene folk utsettes for. Om helseministeren ikke har lyst til å tro på det vi sier, kan jeg f.eks. vise til de som organiserer folk som jobber på sykehusene våre. NSF, Norsk Sykepleierforbund, sier at det er korte behandlingsløp og utilstrekkelig poliklinisk kapasitet, og samtidig ser de også en nedbygging i døgntjenestene og ikke-lovpålagte tjenester. Sist jeg sjekket, handlet det ikke om å tro eller ei – det handler om virkeligheten på gølvet.

Det samme gjelder Legeforeningen. De er bekymret for nedbygging av langtidsplassene. Pårørendesenteret skriver om at folk blir mer overlatt til seg selv. Det er realitetene folk møter. Når folk opplever at det psykiske helsetilbudet der de bor, blir kuttet, er det en realitet de opplever. Den realiteten kan selvfølgelig de som har ansvar, velge å tro på eller ei, men den er til stede, og den handler ikke bare om tall. Den handler om det reelle tilbudet som er der, eller ikke er der.

Disse kuttene handler heller ikke bare om det budsjettet som bevilges i dag. Det handler også om hvordan vi driver og finansierer sykehusene. For eksempel må sykehusene i dag spare til lån og renter til staten. Det er forventninger om effektivisering fra dag én. De flytter inn i nye bygg, og de urealistiske forventningene tvinger fram kutt som det egentlig ikke er rom for. Det er realiteten.

Realiteten er at vi driver sykehus som om det var butikk. Når sykehus drives som om det var butikk, kuttes det der det er minst lønnsomt, og det er f.eks. psykisk helse. Selvfølgelig henger det sammen med at høyreregjeringen innførte innsatsstyrt finansiering i psykisk helse, og det har også tvunget fram mer markedstenkning i hele tilbudet. Reelt sett er det faktisk sånn at selv om det ikke er lønnsomt i sykehusenes budsjetter etter dagens modell, betyr ikke det at behovet ikke er til stede, for det er det – hundre prosent.

Når folk mister tilbudet sitt eller blir utsatt for kutt, er det faktisk en realitet vi må ta utgangspunkt i og finne løsninger på, og jeg tror egentlig ikke vi kommer langt med å karakterisere hverandre som det ene eller det andre. Vi må forholde oss til de utfordringene folk har, og så må vi finne løsninger på dem. Da håper jeg at flere av de forslagene det er flertall for etter representantforslaget fra SV, kan bidra til det.

Marius Langballe Dalin (MDG) [11:19:56]: Som lege gjennom 35 år har eg måtta forhalde meg til mange med psykiske lidingar. Òg i kirurgien er det sånn at dei med psykiske lidingar er sjukare på området vårt. Det var ein psykiater som sa til meg ein gong at dei aller fleste psykosane skjer på kirurgisk avdeling, og når eg tenkjer meg om, er det faktisk mykje sanning i det. Vi er ikkje alltid like flinke som psykiatrar til å handtere det, men det er ei anna sak. Vi skulle gjerne ha vore betre.

At vi treng ei styrking av psykiatrien, er eg ikkje i tvil om, og spesielt gjeld dette døgnplassane. Vi har sett korleis ein ny rettspraksis utfordrar dei kravde døgnplassane for dei med verkeleg alvorlege lidingar. Sjølv om kutta er reelle nokon plassar, er det jo mange gonger at det er dette som er utfordringa – at dei som er verkeleg alvorleg psykisk sjuke, blir fortrengde av dei som er dømde til tvungent psykisk helsevern. Dette må vi ta tak i. Helseministeren har nok litt rett i at det er ei viss opptrapping, men det står berre ikkje i forhold til behovet, og det må vi gjere noko med.

Det er mange som har fokus på førebygging. Eg er heilt einig i at førebygging er kjempeviktig, og det verste er at det til og med er ganske effektivt. Der har eg noko i debatten som eg må seie eg er veldig opptatt av. Det er at vi må tryggje kvar og ein i Noreg for at dei kan bidra i akkurat dette. For dei med lettare psykiske plager, men òg for dei som er i alvorlege kriser, vil det for dei aller fleste ha størst effekt å vere i sitt eige nettverk og bli tryggja av dei som er rundt dei. Dette må vi òg snakke om. Det sparer dei som verkeleg treng det, og det gjev dei kortare ventetid viss vi kan utnytte det kjempepotensialet som er der. Nabokjerringa, kameraten og veninna som berre er der, som lyttar – det er kjempeviktig. Vi må ikkje gløyme det i denne debatten. Det står ikkje i motsetnad til at vi ikkje minst må styrkje døgnplassane – som vi i MDG òg var med på, og det var litt av min hjartesak i budsjettforhandlingane – men det kjem i tillegg.

Betre samhandling er viktig. Vi ser kanskje spesielt i dei større byane, men til dels òg ute på landet, at samhandlinga ikkje er god nok. Her er bruk av FACT-team ein av mange faktorar. DPS-ane har ei sentral rolle. Det må vi ha med oss heile vegen. Det er viktig at vi følgjer opp, og at vi, som opposisjon, følgjer opp med helseministeren at opptrappingsplanen blir tatt ordentleg tak i.

Så er det viktig til slutt at vi har trygge behandlarar som ikkje driv med meir utgreiing enn det som er nødvendig, og heller ikkje meir behandling enn det som er nødvendig, for det gjev kortare ventetider for dei som treng det aller mest.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:22:58]: Det er veldig bra at alle partier ønsker å styrke psykisk helsevern. Mitt poeng i denne debatten er å si at hvis vi pålegger nye oppgaver, må det følge med penger. Hvis partier i denne sal mener at vi skal bruke mer penger på psykisk helsevern enn de 1,2 milliardene i varig opptrapping vi så langt har brukt, er det helt fair, men da forventer jeg også å se det i partienes alternative statsbudsjetter, og det må vedtas i forbindelse med budsjettene. Det var det jeg sa er som å tro på julenissen – å fortsette å pålegge sykehusene våre stadig flere forventninger, tiltak og løsninger uten at det følger med penger. Sykehusene våre kan ikke jobbe gratis, de kan ikke lønne behandlere med knapper og glansbilder. De må forholde seg til det sykehusbudsjettet som Stortinget vedtar. Så hvis en ønsker en enda raskere opptrapping enn det regjeringen nå jobber for, med det sykehusbudsjettet vi har, må det følge penger med – ellers er det faktisk å skape forventninger, lure innbyggerne og å late som at man kan løse et problem uten at man egentlig gjør det. Det synes jeg vi alle sammen skal være sannferdig om i den politiske debatten.

Jeg mener at den opptrappingsplanen vi nå har, som mange partier har vært enige om, gir resultater. Vi ser det på ventetidene, vi ser det på behandlingskapasiteten, vi ser det på lavterskeltilbudene. Betyr det at vi er i mål? Nei, absolutt ikke. Vi må fortsatt gjøre mer, og vi er tross alt bare halvveis i denne opptrappingsplanen. Det betyr at det er mange tiltak som fortsatt gjenstår, og som det skal leveres på.

Jeg fikk spørsmål om DPS Tynset, og jeg vil gjerne svare på det spørsmålet. Det er viktig at vi har gode helsetjenester også på Tynset. Jeg har vært der på besøk og sett den gode helsehjelpen som gis. Utfordringen når det gjelder DPS-et på Tynset, er at det over tid har hatt lavt belegg. Det er grunnen til at Sykehuset Innlandet er nødt til å se på nye måter å levere disse tjenestene på. Derfor ønsker man nå å inngå et samarbeid med Tynset kommune, der det fortsatt skal være spesialisert behandlingskompetanse i DPS-et – det er behandlerne i DPS-et som må stå for det medisinskfaglige – men der kommunen gjennom sin hjemmetjeneste kan være med og ta større ansvar for omsorgsoppgavene og miljøterapi. Dette er jo et vinn-vinn-prosjekt, der kommune og sykehus skal jobbe sammen.

Målet er ikke å bygge ned; målet er å bygge opp. Målet til Sykehuset Innlandet og Tynset kommune er at man skal klare å etablere et sjudagers tilbud innenfor psykisk helsevern. Tilsvarende prosjekter har vært gjennomført i Valdres og i Nord-Gudbrandsdalen. Det har hatt gode effekter. La oss nå fortsette det arbeidet, til det beste for innbyggerne våre.

Kjersti Toppe (Sp) [11:26:16]: Det vi trur på, er at når ei regjering går ut og lovar 430 nye døgnplassar innan psykisk helsevern, ligg dei pengane i budsjettet. Når vi så ser at helseføretak på tross av dette kuttar i døgnplassar – i Seljord, på Tynset, i Oslo universitetssjukehus – må vi stilla spørsmål til ansvarleg statsråd. Det er òg det som er bakgrunnen for heile dette representantforslaget, at vi må få ein ny og reell opptrappingsplan, for vi ser at det går i gal retning.

Det vart lova 2 mrd. kr til spiseforstyrringar i valkampen. Vi ser jo ikkje kvar dei pengane vert plasserte. Når det gjeld dei 430 nye sengene til døgnplassar, har ikkje vi fått ei dedikert sak på kvar vi skal sjå dei vert plasserte. Det vert vist til nokre planar i helseføretaka. Når vi tar opp heilt konkrete kuttforslaga, får vi alltid det same svaret: Her må vi stola på den overordna vurderinga til helseføretaka.

Eg veit ikkje om statsråden ser det, men dette er det veldig mange som reagerer på, både pasientar og dei som jobbar i dette feltet. Dette er også bakgrunnen for dette representantforslaget frå SV, som eg synest er veldig bra. Det er utruleg flott at det er så mange fleirtalsvedtak i denne saka, om bl.a. å få både ei evaluering og ein ny og forsterka opptrappingsplan.

Til representanten Østensen, som viser til eit forslag frå Arbeidarpartiet om ein modell for korleis ein kan organisera psykisk helsevern i ei meir samanhengande behandlingskjede mellom kommunar og sjukehus. Poenget er at det forslaget berre omhandlar eit forsøksprosjekt. Vi, som er Senterpartiet og Raudt, har eit anna forslag i innstillinga, forslag nr. 5, der vi eigentleg seier det same, men vi ber kort og godt regjeringa fremja tiltak som vil sørgja for at dette gjeld i heile landet, og ikkje berre er eit enkelt forsøksprosjekt. Så viss Arbeidarpartiet og SV stemmer for vårt forslag, vil det faktisk kunne få fleirtal. Så eg vil oppmoda Arbeidarpartiet om å gjera det.

Eg håpar elles at vi framover kan ha ein debatt der vi ikkje driv og karakteriserer kvarandre. Det tar vekk fokuset frå det som er saka, som er ei utruleg stor utfordring. Den 14. april kjem Riksrevisjonen med ein ny rapport, om tilbodet i psykisk helsevern til barn og unge, så vi får nok fleire debattar i Stortinget framover om denne saka.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:29:16]: Jeg kjenner at jeg blir litt provosert når jeg hører helseministeren i debatten snakke om det å tro på julenissen fordi en gjør vedtak her i stortingssalen om psykisk helse. Problemet til regjeringen er at det er gjort mange gode vedtak om psykisk helse. Vi har vedtatt her i salen at vi skal øke antallet døgnplasser. Helseministeren sa også i valgkampen at en raskt skulle øke antallet døgnplasser innen psykisk helsevern, men da Arbeiderpartiet la fram statsbudsjettet sitt, var det ikke veldig mye satsing på flere døgnplasser. En skulle først lage en plan, og så skal en satse etterpå.

Høyre har i hvert fall levert i vårt alternative statsbudsjett, for i vårt budsjett har vi 1,2 mrd. kr mer til sykehusene enn det Støre-regjeringen la opp til. Vi har foreslått 30 mrd. kr til å sørge for at vi får flere lavterskeltilbud for rask psykisk helsehjelp i kommunene, og vi foreslo også 10 mill. kr til YAM, Youth Aware of Mental health, for å få mer selvmordsforebygging inn i skolen.

Jeg er helt enig med helseministeren i at når vi gjør vedtak her i salen, må en også diskutere hvordan en skal finansiere det. Problemet er at selv om vi har gjort mange vedtak her i salen om psykisk helsevern, følger ikke regjeringen opp de vedtakene. Det er jo det vi trenger innen psykisk helsevern nå, når vi ser at flere faller utenfor arbeidslivet, når vi ser at flere blir avvist i psykisk helsevern, og når vi ser at vi ikke klarer å bygge opp gode nok lavterskeltilbud. Jeg skal være enig i at det kanskje ikke alltid er flere vedtak i stortingssalen vi trenger; det vi trenger er en regjering som faktisk følger opp disse vedtakene og som tar utfordringene i psykisk helsevern på alvor. Det opplever jeg dessverre at regjeringen ikke gjør.

Når en beskylder andre for å tro på julenissen når en gjør vedtak, bør en kanskje også se på sine egne lovnader, og hvordan en selv har fulgte dem opp i regjering. Det mener jeg står til stryk. Det har ikke vært satset tilstrekkelig på psykisk helsevern i Norge.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:31:22]: Fakta i denne saken er at i en periode på om lag 20 år, har antallet døgnplasser i psykisk helsevern gått ned. Så sa regjeringen at den ville bremse den utviklingen. Vi ga tydelig beskjed til de regionale helseforetakene om at nedbyggingen skulle stoppe, og vi har også gitt oppdrag om at antallet behandlingsplasser skal øke. Det er gjort en faglig vurdering av at vi trenger om lag 430 flere behandlingsplasser fram til 2040. Fram til 2030 er det behov for 200–250 nye behandlingsplasser, mener jeg å huske. Det er sykehusene nå i full gang med å levere. Jeg har ikke sett de endelige tallene, men det de regionale helseforetakene forteller oss, er at de i 2025, for første gang på lang tid, ser en viss oppbygging av plassene igjen. Vi har all grunn til å tro at den utviklingen kommer til å fortsette gjennom denne våren, gjennom sommeren og gjennom høsten, slik at vi i 2026 kommer til å ha flere behandlingsplasser enn i 2025.

En av grunnene til at vi får til dette, er at det er samsvar mellom det vi vedtar, det vi beslutter i oppdragene til sykehusene, og den sykehusrammen vi vedtar. Det er det som er poenget mitt i denne debatten. Alle er enige om intensjonene. Alle ønsker at dette skal gå så raskt som mulig. Ingen har lyst til at det skal være kasteballer i psykisk helsevern. Vi vil det beste for innbyggerne våre, uansett hvilket politisk parti vi tilhører. Men hvis en ønsker en opptrappingsplan for psykisk helsevern som er enda mer ambisiøs enn den vi har i dag, med enda flere døgnplasser enn det vi nå har planlagt for, eller med enda flere tiltak, da må den planen henge sammen med bevilgningsvedtakene som Stortinget fatter. Hvis ikke setter vi de lokale sykehusstyrene, legene, sykepleierne, helsefagarbeiderne – helsepersonellet vårt – i en umulig prioriteringssituasjon.

Jeg synes ikke det er fair å skape et inntrykk av at her er det bare å fikse et problem hurtig, uten at de pengene er på plass. Spørsmålet til dem som eventuelt måtte mene det, blir da: Hvordan mener en at sykehusene skal kunne gjøre denne opptrappingen raskere med de rammebetingelsene de har, hvis det ikke følger med penger? Det er den diskusjonen jeg mener vi må ta framover for å sikre at det er samsvar mellom det vi ønsker å ha av ambisjoner i helsetjenesten vår, og de rammebetingelsene vi gir til helsetjenesten vår for at de skal kunne levere tjenester i toppklasse.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [11:34:40]: Jeg synes det var et veldig interessant innlegg som ble holdt av statsråden nå nettopp. Faktum er jo at statsråden over lang tid, og senest i sykehustalen, har sagt at sykehusene ikke trenger mer penger, og at vi ikke kan løse de utfordringene vi står i, med mer penger. Han sier også at det går veldig bra, og at det er veldig gode resultater i helsetjenesten vår. Da blir jeg veldig undrende til om han faktisk forstår det som skjer i helsetjenestene våre – det som sykepleierne og legene står i, de vanvittig vanskelige prioriteringene man står i i sykehusene hver dag, med den økonomien som er nå, og som statsråden selv har sagt at han mener er på et fornuftig nivå, og at det ikke er noen utsikt til at økonomien i sykehusene kommer til å bli bedre de neste årene. Så sier han i denne debatten at hvis vi skal få til de prioriteringene som et flertall på Stortinget mener må gjøres for å sikre en god helsetjeneste, må den økonomien på plass. De to ulike versjonene av hva som trengs for helsetjenestene framover, rimer bare ikke i mine ører.

Jeg vil bare være tydelig på at KrF, i sitt alternative budsjett, har lagt inn en økning til sykehusene. Sykehusene har selv sagt at de trenger en økning. Det må budsjettpartnerne og regjeringen nå stille opp med, når man ser at det er store behov for å øke bevilgningene til sykehusene framover.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:36:31]: Jeg vil bare minne statsråden om at noe av det første Støre-regjeringen gjorde da den kom i regjering, var å ta vekk den gylne regel. Hva var den gylne regel? Jo, den sa at veksten i økonomien og i ressursene skulle være høyere i psykisk helsevern og rusbehandling enn i somatikken. Det Støre-regjeringen gjorde, var å fjerne den gylne regel, noe som gjorde at en ikke hadde en tydelig målsetting for hvordan en skulle bruke ressursene til å bygge opp kapasitet til å prioritere psykisk helsevern og rusbehandling.

Vi kan godt ta en diskusjon om at vi ikke oppnådde alt når det gjaldt den gylne regelen og psykisk helse, men vi oppnådde det når det gjaldt rusbehandling, men poenget var at vi la en tydelig føring fra Stortinget og regjeringen om at det skal prioriteres. Det valgte Arbeiderpartiet å ta vekk. Det tror jeg er litt av grunnen til at vi ikke har sett den samme prioriteringen av psykisk helsevern de siste årene.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:37:38]: Det er helt riktig at regjeringen tok bort den gylne regel, men det var fordi den beviselig ikke fungerte. Bevilgningene til psykisk helsevern økte jo ikke mer enn bevilgningene til somatikken, som var formålet. Det var for så vidt et godt formål, men når virkemidlene ikke virker, har vi politikere et ansvar for å justere de virkemidlene. Derfor har vi innført et nytt styringssignal, om at bevilgningene til psykisk helsevern skal være over det som demografien tilsier. Det er bl.a. grunnen til at vi har klart å styrke det polikliniske tilbudet over hele landet. Det er grunnen til at vi har klart å stoppe nedbyggingen i antall døgnplasser. Det er dette som er med på å finansiere den oppbyggingen av den kapasiteten vi nå ser. Vi har nå i praksis noen av de korteste ventetidene for å få psykisk helsehjelp vi har hatt. Dette er positive ting å ta med seg, og så skal vi fortsette opptrappingsplanen, med de vedtakene som er fattet, og selvfølgelig også med det som vi nå får med oss fra komiteen. Arbeiderpartiet er også med på flere av de vedtakene som skal fattes i salen i denne saken, fordi vi mener at det er en god idé.

Så til spørsmålet om sykehusøkonomi: Jeg mener at vi har en sykehusramme i dag som skal gi befolkningen vår svært gode helsetjenester. Det er nesten ingen land som bruker mer penger på helse enn det vi gjør i Norge, og vi har også en høyere tetthet av helsepersonell enn veldig mange land rundt oss. Det betyr at vi som ansvarlige politikere, i en tid da det økonomiske handlingsrommet kommer til å bli mindre, da alle partiene på Stortinget er enige om at vi skal bruke veldig mye mer penger på Forsvaret i årene framover, ikke bare kan love mer til alle mulige gode formål. Da må vi faktisk også stille oss noen spørsmål: Hvordan bruker vi pengene mest mulig effektivt? Hvordan får vi mest mulig helse for hver skattekrone vi investerer? Det er den debatten jeg har invitert til når jeg sier at ikke alle problemer kan løses med økte bevilgninger. Men det er selvsagt slik at hvis en gir særskilte bevilgninger til særskilte formål som skal finansieres, f.eks. en enda raskere opptrappingsplan for psykisk helsevern, ja, da vil sykehusene ha mulighet til å kunne gjøre det. Derfor må det følge penger med sånne vedtak.

Til sist: Vi har en stor utfordring framover når det gjelder å sikre at vi også i framtiden skal ha nok helsepersonell. En av grunnene til at det blir endringer i tjenestetilbudet, f.eks. i DPS-ene, er at det er lavt belegg, altså få pasienter som kommer dit. Når vi da i andre deler av landet mangler spesialisert helsepersonell, mener jeg at det er riktig at sykehusene vurderer hvordan de kan flytte de ressursene dit hvor behovet er størst, slik at befolkningen vår får gode helsetjenester.

Kjersti Toppe (Sp) [11:40:57]: Vi ber ikkje om ein raskare opptrappingsplan. Opptrappingsplanen er god, men poenget er at han ikkje vert følgt opp. Det er signala vi får.

Når det gjeld DPS-en på Tynset og lågt belegg, har dei på Tynset gått frå ti plassar, til fem plasser, til tre plassar, til to plassar og til éin plass. Poenget er at det vert ei svekking av tilbodet, noko som gjer at ein ikkje får den krafta i tilbodet. Det handlar òg om politisk vilje: Skal vi ha desentraliserte tilbod i Noreg eller ikkje?

Så til det som ingen, i alle fall ikkje statsråden, snakkar om: finansieringsmodellen. I dag vert sjukehusa finansierte ved at dei sjølve må betala for investeringane. Veldig mange av kutta – og i psykisk helsevern – kjem fordi ein må kutta for å få råd til å betala for nye sjukehus, f.eks. det nye sjukehuset i Oslo. Difor ville vi ha fortgang i å skilja investering og drift, fordi det går ut over pasienttilbodet til veldig mange sårbare grupper.