Per-Willy Amundsen (FrP) [10:05:05] (komiteens leder og ordfører for saken): Den 30 januar 2026 ble det offentliggjort et omfattende materiale knyttet til den avdøde Jeffrey Epstein. Dette skjedde etter pålegg fra den amerikanske kongressen om å avdekke nettverket rundt Epstein. Materialet inneholdt tre millioner sider, 180 000 bilder og 2 000 videoer.

Det ble raskt klart at nettverket til Epstein hadde forgreninger til Norge. Norske medier kunne avsløre at personer med nåværende eller tidligere tilknytning til regjering og forvaltning fremsto som sentrale i dette nettverket. Det fremkom også opplysninger om andre aktørers intensjoner og mål overfor norske institusjoner og myndigheter.

Opplysningene som har fremkommet, reiser svært alvorlige spørsmål om misbruk av høytstående offentlige stillinger og verv, norske myndighetspersoners utveksling av informasjon, tjenester og kontakter i lukkede nettverk med antidemokratiske eller kriminelle elementer.

Videre reises det svært alvorlige spørsmål om myndighetspersoners eksponering for påvirkningsfare og mulige skadevirkninger for norske interesser, kritikkverdig forvaltning av offentlige midler, og ikke minst om dette har blitt muliggjort gjennom manglende kontroll og ukultur i forvaltningen – og da særlig i utenrikstjenesten. Dersom disse spørsmålene forblir ubesvart, er det fundamentalt farlig og fortjent egnet til varig å skade tilliten til statens myndigheter. Det vil være utålelig.

Den ekstraordinære situasjonen som har oppstått, krever derfor ekstraordinære tiltak som kan skape grunnlag for å gjenoppbygge tilliten til våre institusjoner. Derfor innstiller kontroll- og konstitusjonskomiteen enstemmig på at det opprettes en uavhengig granskingskommisjon som skal avdekke sannheten og svare på spørsmålene som har blitt reist etter offentliggjøringen av Epstein-dokumentene. Alvoret understrekes av at dette blir den niende granskingskommisjonen Stortinget oppnevner siden 1883.

Komiteen mener at kommisjonen må ha et bredt mandat for sitt arbeid, herunder relasjonen mellom Jeffrey Epstein og hans nettverk og nåværende eller tidligere norske politikere, embetsmenn, statsansatte og andre med tilknytning til norske myndigheter, f.eks. mottakere av offentlige tilskudd. Dette gjøres det nærmere rede for i innstillingen og skal omfatte prosessen som ledet fram til Oslo-avtalen i 1993.

Tilsvarende oppstilles det strenge krav til kommisjonens medlemmer. De skal ikke ha eller ha hatt partipolitisk tilknytning. De skal heller ikke ha tilknytning til den norske utenrikstjenesten eller andre institusjoner og virksomheter som kan bli direkte berørt av granskingen. Det legges til grunn et skjerpet habilitetskrav.

Granskingskommisjonen skal videre utstyres med en særlov som gir uinnskrenket tilgang på alle relevante opplysninger, uten hinder av lov- eller avtalebestemt taushetsplikt. Dette skal heller ikke være begrenset til regjering og forvaltning, men også omfatte private rettssubjekter, forutsatt at det er grunn til å tro at private rettssubjekter besitter informasjon som ikke finnes i forvaltningen, og som kommisjonen vurderer som relevant etter mandatet.

Jeg viser for øvrig til innstillingen fra en samlet kontroll- og konstitusjonskomité, og jeg vil takke komiteens medlemmer for det som har vært et svært godt samarbeid om det som er en svært viktig sak for å gjenreise tilliten til vårt demokratis institusjoner.

Sannheten må blottlegges – uten hensyn til konsekvenser. Og til dem som har misbrukt maktposisjonene sine, vil jeg si: Ingen skal vernes, ingen skal beskyttes, og ingen skal tro at deres stilling eller nettverk kan skjerme dem.

Sverre Myrli (A) [10:10:21]: La meg aller først takke komitélederen og saksordføreren for en grundig og god gjennomgang. Jeg vil nå først si litt om hva dette dreier seg om, og etterpå, fordi det er nødvendig, også si litt om hva dette ikke dreier seg om.

Dette er en svært alvorlig sak. Hvis norske myndighetspersoner på en eller annen måte har vært tilknyttet Jeffrey Epstein eller andre i nettverket hans, er det selvsagt svært alvorlig og noe som ikke kan aksepteres. Det må vi til bunns i, og vi må finne ut hvordan det i så fall kunne skje. Alt må fram. Alle steiner må snus, som vi har sagt i denne prosessen.

Det er bra at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité legger fram en enstemmig innstilling, og at det nå er full enighet om at det nedsettes en ekstern granskingskommisjon, slik Stortingets forretningsorden åpner for. I tillegg vil det være naturlig å legge til at det også vil bli åpnet kontrollsak i regi av kontroll- og konstitusjonskomiteen med tilhørende kontrollhøring, slik også forretningsordenen beskriver grundig. Jeg vil også legge til: Verken Stortinget eller kontrollkomiteen er noen domstol. Har det skjedd noe straffbart, hvis noen har gjort noe som er i brudd med norsk lov, er det en politisak. Det er i så fall det tredje sporet, som Stortinget og kontrollkomiteen ikke skal legge seg oppi, men både ekstern granskingskommisjon og kontrollsak er vårt ansvar.

Stortinget vil nå – som trinn to i trinn én som vi nå er inne i, etter innstillingen fra kontrollkomiteen – med en marsjordre til presidentskapet om å legge fram forslag om å nedsette en granskingskommisjon, få på plass en slik granskingskommisjon. La meg bare si at det ikke har vært full enighet om at vi skulle gjøre dette ut fra slik forretningsordenen beskriver det. Jeg minner om at både MDG og Fremskrittspartiet ville at regjeringen skulle nedsette en granskingskommisjon. Det hadde blitt feil, og jeg er glad for at alle partier som måtte mene det, gikk bort fra det. Det hadde blitt feil hvis regjeringen skulle ta initiativ til en kommisjon som i alle fall delvis skulle granske seg selv og underliggende etater. Så det er svært gledelig at det nå er full enighet om at Stortinget nedsetter en ekstern granskingskommisjon.

Jeg vil også si lite grann om hva dette ikke dreier seg om. Forretningsordenens bestemmelser om ekstern granskingskommisjon må forstås ut fra Stortingets rolle som kontrollerende myndighet, altså at Stortinget skal kontrollere regjeringen og forvaltningen, slik det er skissert i Grunnloven. Regjeringen og forvaltningen skal gjøre det Stortinget bestemmer, og selvsagt innenfor de regler og bestemmelser som er bestemt. Det er Stortingets ansvar, å kontrollere regjeringen og forvaltningen, og i det bildet må som sagt også opprettelse av en uavhengig granskingskommisjon forstås. Verken en kontrollsak i kontrollkomiteen eller en ekstern granskingskommisjon er arenaer for politiske omkamper. En granskingskommisjon skal ikke være en omkamp om norsk utenrikspolitikk eller norsk bistandspolitikk, som jeg har sett enkelte i den offentlige debatten har tatt til orde for. Ja, jeg har til og med sett at noen har sagt at nå skal alle bevilgninger fra staten til grønne prosjekter, til miljøprosjekter, fram i dagens lys. Nei, omkamp om politisk fattede beslutninger er ikke en del av granskingskommisjonens arbeid. At enkelte partier vil ha en annen bistandspolitikk, eller kanskje ingen bistandspolitikk i det hele tatt, er greit. Det er en politisk uenighet. Den kan vi føre i denne salen i vanlige politiske debatter, men det har ingenting med en kontrollsak eller en granskingskommisjon å gjøre.

Vi har kommet langt i arbeidet. Dette er nå inne i et godt spor. Jeg minner om at med dagens vedtak vil Stortinget be presidentskapet om å jobbe videre med saken og sammen med de parlamentariske ledere legge fram endelig forslag for Stortinget om oppnevning av en granskingskommisjon, med mandat, navn og sammensetning.

Lars Haltbrekken (SV) [10:15:38]: Det er et veldig alvorlig bakteppe for den saken vi diskuterer i dag. Det er de siste månedene avdekket nær kontakt mellom serieovergriperen Epstein og norske myndighetspersoner. Det har gjennom offentliggjørelsen av Epstein-filene kommet alvorlige opplysninger som har ført til at en tidligere statsminister etterforskes for korrupsjon, og at sentrale personer i utenrikstjenesten forfølges på samme måte. Vi har også sett at tidligere utenriksministre i norske regjeringer har pleid nær kontakt med serieovergriperen fra USA.

Med rette har saken skapt en dyp mistillit til det politiske systemet. Det er vårt ansvar å gjøre alt som står i vår makt for å gjenopprette den tilliten og sørge for at det politiske systemet er fortjent å ha den tilliten vi er avhengig av. Derfor er det bra og helt avgjørende at vi i dag har et enstemmig storting som ber om at det settes ned en uavhengig granskingskommisjon. Det er også riktig at det er Stortinget som nedsetter denne kommisjonen, ikke regjeringen.

I arbeidet må kommisjonen stå fritt i den jobben de skal gjøre. Her vil jeg vise til en av merknadene i innstillingen:

«Komiteen mener at mandatet bør utformes med nok fleksibilitet til at det i rimelig utstrekning gir kommisjonen mulighet til å forfølge relevante spor og problemstillinger som kommer frem underveis i granskingsarbeidet. Samtidig ser komiteen at det kan fremkomme nye opplysninger og problemstillinger som likevel kan nødvendiggjøre utvidelser eller tilføyelser til mandatet. Komiteen viser blant annet til at det på nåværende tidspunkt er uvisst om det amerikanske justisdepartementet vil offentliggjøre ytterligere informasjon i saken, og når dette i så fall vil skje. I tillegg kan det fremkomme ny og vesentlig informasjon gjennom kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av saken og pågående politietterforskninger, og gjennom undersøkelser og etterforskninger i andre land. Etter komiteens syn tilsier dette at det i oppnevningen av granskingskommisjonen skal tas forbehold om utvidelser av eller tilføyelser i mandatet, og at det i så fall vil bli gitt nødvendige fristutsettelser for arbeidet.»

Det er i dag også fremmet et løst forslag til saken fra partiet Rødt. Vi deler intensjonen i forslaget om at det må komme en delrapport fra granskingskommisjonen før endelig rapport er ferdig, men vi vil allikevel stemme imot det løse forslaget som er fremmet. Det kan være at det at det skal komme en rapport i løpet av 2026, er for tidlig for granskingskommisjonen, og vi mener også at forslaget bryter litt med den friheten vi mener at granskingskommisjonen bør ha i sitt arbeid. Det å få delrapporter underveis mener vi allikevel er viktig, men det må være kommisjonen selv som vurderer når dette er riktig å gjøre.

Ove Trellevik (H) [10:20:46]: Forventningane til kommisjonen er høge. Mandatet er knytt til å avdekkja eventuelle norske forbindelsar til Jeffrey Epstein-nettverket og konsekvensane av det. Det er knytt store forventningar til at kommisjonen granskar Utanriksdepartementet og andre norske myndigheiter sin eventuelle kontakt med Epstein. Det er forventa at kommisjonen gjennomgår dokumenta for å identifisera norske personar, organisasjonar eller interesser som kan ha hatt kontakt eller har motteke støtte eller annan påverknad frå Epstein-nettverket. Det skal verta undersøkt om organisasjonar med tilknyting til miljøet har motteke økonomisk støtte frå UD, etter avsløring om at 54 organisasjonar fekk støtte utan ordinær utlysing. Spørsmålet er: Er det ein samanheng mellom dette og eventuelt Epstein-nettverket.

Det er brei politisk einigheit om at granskinga må vera grundig og snu alle steinar for å gjenoppretta tilliten til norske institusjonar og norsk utanriksteneste. Granskinga kjem til å verta tidkrevjande ettersom ein skal undersøkja forhold over ein ganske stor tidsperiode. Det er òg viktig, trur eg, at dette ikkje dreg altfor langt ut i tid, då det kan mista både sin aktualitet og sin verdi for samfunnet. Det er viktige – som det vart påpeikt av fleire her, og som det for så vidt òg står i innstillinga – at det må vera ein form for fleksibilitet i det endelege mandatet som presidentskapet legg fram for Stortinget, til å følgja nye spor og nye funn ein oppdagar undervegs som kan vera viktig å forfølgja i saka.

Det er òg påpeikt at Stortinget har det konstitusjonelle ansvaret, og me er ikkje nokon domstol. Det trur eg det er viktig at ein i samfunnet og ute elles tek med seg – domstolen, politiet og rettsapparatet gjer sine vurderingar, og Stortinget har eit heilt anna ansvar i dette.

Det skal verta spennande når me no får saka til behandling i presidentskapet. Eg er peika på som saksordførar i presidentskapet til å vera med og leggja fram det endelege mandatet for Stortinget og føreslå aktuelle kandidatar til granskingskommisjonen, før det vert endeleg vedteke her i denne sal.

Dette er eit viktig arbeid som er veldig viktig for både Noreg, norsk utanriksteneste og innbyggjarane i Noreg. Til sjuande og sist er det eit viktig prinsipp for Noreg at Noreg har truverd i utanrikstenesta.

Forslaget til Raudt gjeld delrapportar, og delrapportar kan ha ein funksjon. Men det kan òg utfordra det konstitusjonelle ansvaret til sjuande og sist dersom ein delrapport peikar på noko som kan verta eit konstitusjonelt ansvar – å peike på noko. Det kan vera veldig uheldig for saka før ho er endeleg ferdig. Eg tenkjer at granskingskommisjonen må få frie tyglar til eventuelt å melda tilbake til Stortinget dersom dei føler behov for det i si sak, utan at me nødvendigvis pålegg dei å koma tilbake til Stortinget – det kan få negative konsekvensar for det endelege standpunktet som Stortinget skal ta i saka.

Geir Pollestad (Sp) [10:24:41]: Det er mest ikkje til å tru. Tidlegare statsminister Torbjørn Jagland er sikta for grov korrupsjon, tidlegare utanriksminister Børge Brende måtte trekkja seg som leiar av World Economic Forum, og hemmelege og graderte dokument dukka opp i ei bu hos diplomatparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen. Me har fått kjennskap til at norske utanrikspolitikarar har sete som privatpersonar i ei sveitsisk stifting for å passa på bruken av norske skattepengar – eller har dei sete der for å passa på at straumen av norske skattepengar inn i stiftinga ikkje stoppa opp?

Avsløringane etter Epstein-filene er ikkje til å tru, og difor må me handla. Me må finne ut kva som har skjedd, og me må finne ut korleis me kan hindra at det skjer igjen. Me må få klargjort faktiske hendingar, men det er like viktig for Senterpartiet å finna ut om det har vore og er ein kultur som gjer at sånne ting kan skje.

Senterpartiet er glad for at ein samla kontroll- og konstitusjonskomité har lagt fram ei innstilling om granskinga som både er svært vid og som opnar for å gå langt tilbake i tid.

Senterpartiet meiner at eit kjernespørsmål i dette er: Er det som har kome i kjølvatnet av Epstein-filene, det einaste uakseptable som finst i forvaltninga og utanrikstenesta? Sjølvsagt er det ingen grunn til å tru det. Difor er me glade for at kommisjonen òg får moglegheit til å sjå på forhold som ligg utanfor det som er direkte knytt til Epstein-filene.

Senterpartiet er oppteke av å sjå nærmare på pengebruken til å tenkjetankar og organisasjonar innanfor bistand. Er delar av vår bistandspolitikk i realiteten internasjonale sysselsetjingstiltak for godt betalte menn i dress?

Senterpartiet er oppteke av å sjå nærmare på prosessen som leidde fram til at Noreg fekk plass i FNs sikkerheitsråd. Senterpartiet er oppteke av å sjå nærmare på prosessen som leidde fram til at Torbjørn Jagland fekk rolla som generalsekretær i Europarådet.

Det er òg andre saker den seinare tida som me må sjå på med nye auge i lys av Epstein-sakene. Eit veldig tydeleg eksempel er relasjonen mellom det iranske regimet og Solberg-regjeringa i perioden 2016–2018. Me veit at ein av Solberg-regjeringas statsrådar frå Framstegspartiet hadde svært tett kontakt med Iran i denne perioden: deltok i feiring av den islamske revolusjonen i Irans ambassade, arbeidde med å starta ei norsk-iransk veneforeining og var på offisiell reise til Iran i 2016. Òg ein statssekretær og seinare olje- og energiminister var i Iran på offisielt besøk i denne tida. Samtidig vart det arbeidd med å inngå ein skatteavtale mellom Noreg og Iran.

Sett i ettertid, og med den utvida forståinga av kva som faktisk er mogleg, meiner eg at forholdet mellom Solberg-regjeringa og det iranske regimet òg er eit forhold som granskingskommisjonen bør sjå på, og som ligg innanfor mandatet, sånn som det no er.

Eg høyrte Hans Andreas Limi frå FrP på radioen i dag. Han unnskyldte seg med at det i denne perioden òg hadde vore andre land som hadde hatt ein tett relasjon til det iranske regimet. Det er Senterpartiet absolutt ikkje ueinig i, men det er få eksempel frå andre land på at det iranske regimet har flytta inn i ei statsrådsleilegheit – og kva gjorde statsministeren då dette vart kjent? Vart det teke med det alvoret som saka tilsa? Me meiner at ettertida gjer at me må sjå på dette med nye auge.

Til sjuande og sist er spørsmålet som må reisast i absolutt alle desse sakene, om enkeltpersonar har sete sine eigne interesser framfor Noreg sine interesser, og om det har vore nok vilje til å oppdaga og avslutta ein sånn praksis.

Avsløringane me har sett, svekkjer tilliten til politikken, men òg tilliten til kven me som land er. Det er ein stor jobb som ligg framfor granskingskommisjonen. For Senterpartiet er det svært viktig at me får ein uavhengig og dyktig kommisjon.

Eg vil takka dei andre medlemene i komiteen for samarbeidet med innstillinga. Me opplever at dei innspela som Senterpartiet hadde, er godt varetekne, og eg er veldig glad for at det er ein samla komité som står bak dette.

Kommisjonen må ikkje verta ei kvilepute. Difor er det viktig at kontroll- og konstitusjonskomiteen fortset arbeidet, og at me raskt får svar frå utanriksministrar som har sete dei seinare åra. Me er difor innstilte på at sjølv om granskinga raskt kjem i gang, må samtidig kontrollsaka i kontrollkomiteen gå vidare.

Hege Bae Nyholt (R) [10:29:37]: Jeg husker håndtrykkene på plena, hvordan Norge tok eierskap til freden i Midtøsten, og historien om superparet som hadde jobbet i kulissene for å sikre Oslo-avtalen. Jeg har i årene etter håndtrykket foran Det hvite hus både bodd og reist i Palestina. Ofte unngikk jeg å nevne at jeg kom fra Norge. Oslo-avtalen sto ikke høyt i kurs; den hadde på ingen måte ført til en bedre hverdag for palestinerne, snarere tvert imot.

Avsløringene fra det amerikanske justisdepartementet viser at norske diplomater og politisk ledende personer var vevd inn i seksualforbryterens nett, men de viste også noe annet viktig: en elite som regnet seg selv som usårbar, og som kunne operere etter egne lover og regler.

Vi trenger å få svar på en rekke spørsmål. Vi trenger å få svar på relasjoner mellom Jeffrey Epstein og hans nettverk og nåværende og tidligere norske politikere, embetsmenn, statsansatte og andre med tilknytning til norske myndigheter, f.eks. mottakere av offentlige tilskudd.

Vi trenger å få svar på hvordan varslene knyttet til IPI, International Peace Institute, og menneskehandel ble håndtert og vurdert. Vi trenger å få svar på spørsmål om Norges kampanjer for topposisjoner i internasjonale organisasjoner, bl.a. da man fikk Jagland valgt til generalsekretær i Europarådet og Mona Juul fikk en plass i Sikkerhetsrådet.

Vi trenger også få svar på spørsmål om tildeling og bruk av bistandsmidler og andre offentlige tilskudd til internasjonale organisasjoner. Har norske bistandsmidler gått til høye rekesmørbrød framfor mat og vann til folk i nød? Vi trenger også å få svar på hvorfor ingen har satt ned foten overfor Rød-Larsen, Juul og resten av utenriksadelen.

Derfor er det bra at en samlet komité vil sette ned en granskingskommisjon som skal få gode rammer og betingelser for å undersøke de sporene de finner relevante. Granskingskommisjonen må, for å kunne gjøre en grundig jobb, få uinnskrenket tilgang på alle relevante opplysninger, uten hinder av lov eller avtalebestemt taushetsplikt. Derfor er Rødt glad for at det i forslaget til mandat er tydeliggjort at kommisjonen har denne tilgangen, også overfor regjeringen og forvaltningen.

Kommisjonens arbeid vil trolig ta tid. Derfor fremmer Rødt et forslag om at kommisjonen må komme med en løypemelding i form av en delrapport i løpet av 2026.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har samtidig med arbeidet med mandat for en granskingskommisjon åpnet kontrollsak. Rødt har vært tydelig på at vi ønsker både en granskingskommisjon og et hurtigløp i form av en kontrollsak og høring. Svarene vi har fått av regjeringen så langt, viser at de problemene vi diskuterer her, går langt tilbake i tid, og at også tidligere politisk ledelse i UD må svare for seg. Blant annet må Ine Eriksen Søreide, Børge Brende og Jonas Gahr Støre kalles inn på teppet, og Rødt vil at det skal skje så snart som praktisk mulig.

Det er nødvendig at både Stortinget og det norske folk får svar på spørsmål som har skapt tvil, og som i verste fall kan føre til lavere tillit i samfunnet. Men like viktig som å få svar på spørsmål er det å sikre at tilsvarende ikke kan få utspille seg igjen, med andre aktører og i andre fora. Derfor er en viktig del av mandatet til granskingskommisjonen å komme med anbefalinger og forslag til tiltak som særlig bør ta sikte på å forebygge mot identifisert risiko samt styrke åpenhet, kontroll, integritet og tillit til utenrikstjenesten og forvaltningen for øvrig. Utallige ganger er det i denne salen blitt sagt at man må gjøre seg fortjent til tillit. Epstein-saken har vist at vi har en betydelig jobb å gjøre.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Ingrid Liland (MDG) [10:34:00]: Vi har lenge vært stolt av tilliten i Norge, men Epstein-avsløringene har nok gitt oss den grufulle erkjennelsen at den tilliten kanskje har vært litt naiv. Ikke engang norsk maktelite er immun mot skjulte forbindelser og korrupsjon, og for politikere som har kunnet smykke seg med høy tillit fra folket, har det vært rystende. Tidligere statsministre og toppdiplomater trekkes inn i en sånn sak. Da er det ikke lenger en skandale fra utlandet; det er en nasjonal tillitskrise.

Tillitskrisen har for en del vært på frammarsj i mange år, og det er dessverre folk som ikke er overrasket, som jeg har snakket med. De sier at skal de få tilliten tilbake, må det ikke bare ryddes opp, men vi må starte en helt annen åpenhetskultur, fra dem med makt til folk flest. Vi kan ikke sitte her i salen og kreve tillit fra folk uten minst å vise like stor tillit tilbake.

Det var ikke åpenbart at Epstein-skandalen skulle bli håndtert på den måten som vi skal se i dag. Flere partier var avvisende, og mange var nølende. Da MDG ba regjeringen om å sette ned en uavhengig gransking, som representanten Myrli pekte på, var det nettopp fordi flertallet i Stortinget slepte beina etter seg for å komme i gang. Det virket nesten som om noen var irritert over at folk ikke bare kunne gi oss tillit – de fleste politikere er jo ålreite, eller hva? Jeg er glad for at alle partiene nå omsider har sluttet seg til det MDG var først ute med å foreslå: en ekstern og uavhengig granskingskommisjon.

Det er nok fortsatt noen uenigheter om de demokratiske ambisjonene i denne salen, og det har vært en spesiell øvelse å høre Fremskrittspartiet gjøre seg høy og mørk i denne saken. Fremskrittspartiet er det eneste partiet som stemte mot et forbud mot hemmelige donasjoner til partiene i fjor. De har stemt imot åpenhetsloven og imot lobbyregister. De har til og med lokalpolitikere som har sagt at de heller vil sitte i fengsel enn å være åpen om hvem som påvirker dem.

I dag snakker vi ikke bare på vegne av en offentlighet som ønsket svar. Vi snakker på vegne av ofre for overgrep, av barn som har blitt utnyttet og sviktet, av folk som forventer at rettsstaten også gjelder for folk med makt og penger. Det som sjokkerer folk mest, er ikke hva dokumentene avdekker, men hvor forutsigbart det virker. Det er som fra en tv-serie: eliten som beskytter eliten bak lukkede dører, og sårbare mennesker som behandles som rekvisitter i elitenes fantasiutløp.

Når åpenheten svikter, fylles tomrommet med konspirasjonsteorier. Folkestyret tåler ikke at vi lar spørsmål blir stående ubesvart. Denne granskingskommisjonen er en mulighet til å vise at maktpersoner som har misbrukt sin rolle, blir holdt ansvarlig, og folk som har eller i framtiden inntar maktposisjoner, blir påminnet om hvem sine interesser de skal jobbe for, nemlig folkets. Det skal ikke være noen tvil om at vi slår ned på – som det står i innstillingen – misbruk av høytstående offentlige stillinger og verv, utveksling av informasjon, tjenester og kontakter i lukkede nettverk med antidemokratiske eller kriminelle elementer, myndighetspersoners eksponering for påvirkningsfare og mulige skadevirkninger for norske interesser, kritikkverdig forvaltning av offentlige midler eller manglende kontroll og ukultur i forvaltningen.

Det må være klinkende klart: Denne kommisjonens arbeid skal på ingen måte snevres inn til norsk utenrikstjeneste eller norsk bistand. I en tid der de globale krisene velter inn over verden og bistandsbransjen varsler alarm fordi Trump har stanset matleveranser til 14 sultrammede land, kan ikke denne skandalen bli en unnskyldning – fordi verdens mektigste har misbrukt sin makt – til å slutte å hjelpe verdens mest sårbare. Tvert imot må vi vise at et åpent og liberalt folkestyre er det som skal til for fortsatt å kjempe mot krig, fattigdom og korrupsjon. Det er derfor en seier at kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling er så tydelig på at alle steiner skal snus. Ingen navn, ingen institusjoner og ingen posisjoner bør skjermes.

Epstein-skandalen bør være starten på en større åpenhetsreform. Derfor har MDG de siste ukene foreslått bl.a. et politisk uavhengig antikorrupsjonsorgan med reelle muskler, en ny modell for utnevning av medlemmer til Nobelkomiteen, strengere karanteneregler for toppolitikere, styrking av Økokrim, lobbyregister på Stortinget og i kommunestyrene, strengere regulering av donasjoner til partier og valgpåvirkning. Vi er stolt av å være et tillitssamfunn. Det eneste som kan bygge tillit, er mer åpenhet, ikke mindre.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [10:39:15]: Tillit er ikke noe du erklærer. Det er noe du må fortjene hver eneste dag. Norge er et tillitssamfunn. Det er ikke en selvfølge eller noe vi kan vedta i denne salen. Det er noe vi har arvet, og som vi har et helt spesielt ansvar for å forvalte.

Felles for oss som er stortingsrepresentanter, for statsministeren og for diplomatene som representerer Norge ute i verden, er at vi forvalter en tillit på vegne av folket. Det er et stort ansvar. Vi skal bedømmes strengere enn folk flest – selvfølgelig skal vi det. Vi har makt og privilegier til å ta avgjørelser som påvirker mange. Derfor gjør denne saken meg så sint og frustrert. Hvordan kunne sentrale norske politikere og diplomater pleie kontakt med en mann som er ansvarlig for grusomme overgrep, menneskehandel og seksuell utnyttelse av unger?

Komiteen er samlet om at de opplysningene som har kommet fram, reiser svært alvorlige spørsmål om misbruk av høytstående posisjoner, om norske myndighetspersoners deltakelse i lukkede nettverk med antidemokratiske og kriminelle elementer, og om manglende kontroll og ukultur i forvaltningen, spesielt i utenrikstjenesten. Derfor er KrFs linje tydelig: Alt må på bordet. Vi var tidlig ute og krevde en uavhengig granskingskommisjon. Arbeiderpartiet var først imot, men ble for etter å ha tenkt seg om. Det er jeg glad for. Jeg vil takke alle partiene i komiteen for et konstruktivt og tillitsfullt samarbeid i arbeidet med denne innstillingen.

Denne saken skal heller ikke bli en konkurranse om hvem som tar den mest på alvor, men vi skal gjøre vårt for at vi og alle der hjemme kan være trygge på at det vi har gjort, er alt vi kan for å få fakta på bordet, klargjøre ansvar og lære av det som har gått galt, sånn at vi unngår nye saker som denne. Det gjelder ikke minst de hundrevis av ansatte i utenrikstjenesten som går på jobb hver dag og gjør sitt beste for å fremme norske interesser. De fortjener ikke den mistenkeliggjøringen.

Siden 1880-tallet har Stortinget opprettet åtte granskingskommisjoner. En stortingsoppnevnt granskingskommisjon er et helt ekstraordinært virkemiddel som bare bør benyttes helt unntaksvis. At et samlet storting i dag står samlet bak oppnevnelsen av en sånn kommisjon, er et veldig sterkt signal. Dette granskingsarbeidet vil ta tid. Det er viktig at vi også skal vedta en særlov som gir kommisjonen uinnskrenket tilgang på alle relevante opplysninger uten å bli hindret av taushetsplikt, samtidig som personer som blir berørt av granskingen, får prosessuelle rettssikkerhetsgarantier.

Om kommisjonens sammensetning er det avgjørende at medlemmene har den nødvendige faglige kompetansen og integriteten. For KrF har det også vært viktig at medlemmene ikke bør ha nåværende eller tidligere partipolitisk tilknytning, ei heller tilknytning til den norske utenrikstjenesten eller andre institusjoner og virksomheter som kan bli direkte berørt av granskingen.

Det er opplagt at tildeling og bruk av bistandsmidler skal være en del av mandatet. Det er KrF helt enig i. For oss er et ambisiøst bistandsbudsjett et mål, men størrelsen på budsjettet er ikke det samme som kvaliteten på bistanden. Bistanden må selvfølgelig ikke bare være godt ment. Den må prioritere de effektive tiltakene og prosjektene og være godt gjennomført. Når bistand blir gjort rett, er det ingen poster på det norske statsbudsjettet som gir like mye velferd for hver krone. Norsk bistand har gjennom vaksineprogrammer reddet millioner av liv og gitt skoleplass til millioner av unger som ellers ikke hadde hatt det.

Denne tillitsskaden har skjedd. Det må vi bare forholde oss til, og så må vi gjøre det vi kan for at det skal være grunnlag for å gjenoppbygge. Det mener jeg vi tar et skritt mot i dag.

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:43:22]: Jeg vil takke kontroll- og konstitusjonskomiteen for innstillingen og representantene for denne debatten. Det er en viktig debatt. Et samstemt storting reagerer sterkt på det som har framkommet i Epstein-dokumentene, og det gjør også jeg. La meg gjenta medfølelse til ofrene for overgrepene Epstein begikk gjennom mange år. Saken viser at det er mulig å kjøpe og misbruke innflytelse bare man er rik nok. Den viser samtidig kraften av at kvinner som er ofre, finner sammen og står fram, slik de har gjort i USA.

Det er påvist koblinger til nordmenn i betrodde og sentrale posisjoner i Epstein-filene. Det er reist begrunnede spørsmål om koblingene er i strid med loven og mange sider av samfunnets etiske regelverk. Det er avgjørende at disse forholdene og spørsmålene de utløser, blir opplyst, og at fakta kommer på bordet. Jeg er enig med kontroll- og konstitusjonskomiteen om at saken reiser alvorlige spørsmål, og jeg er derfor enig i at det er avgjørende at disse spørsmålene blir belyst og besvart, slik at tillit kan gjenopprettes så snart som mulig.

La meg kortfattet peke på at dette arbeidet nå blir fulgt opp langs flere spor, også av regjeringen. For det første: Når påtalemyndigheten ved Økokrim har åpnet etterforskning mot tre personer for grov korrupsjon og medvirkning til grov korrupsjon, har jeg forsikret meg om at Utenriksdepartementet bistår Økokrim og legger til rette for deres etterforskning.

For det andre: I dag behandles kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling om å oppnevne en ekstern granskingskommisjon. Regjeringen mener det er viktig med en uavhengig gjennomgang, og at det derfor er riktig at det er Stortinget som oppnevner en granskingskommisjon, slik også representanten Myrli understreket i sitt innlegg. Regjeringen vil legge godt til rette for granskingskommisjonens undersøkelser. Når kommisjonen avlegger sin rapport, vil regjeringen gå grundig gjennom den.

For det tredje: Utenriksdepartementet har en personalsak som gjelder en av deres medarbeidere. UD gjennomgår også tilskuddene som er gitt til og kontakten med International Peace Institute. I tillegg har kontroll- og konstitusjonskomiteen stilt mange spørsmål til regjeringen, inkludert to til meg. Jeg mener jeg har gitt grundige svar på disse spørsmålene, og vi vil selvfølgelig svare på alle spørsmål komiteen kommer med, og fra Stortinget og granskingskommisjonen.

Jeg mener det er viktig å si, fordi mange er på jobb for norske interesser hver dag i utenrikstjenesten, at de gjør en viktig og god jobb for Norge, og mer enn det: De bidrar til at Norge kan stå opp for innsatsen for en mer rettferdig og fredeligere verden. Gjennom de siste tiårene har Norge engasjert seg i freds- og utviklingssamarbeid. Dette er ofte engasjement og ulike initiativ med sikte på å bidra til å bilegge konflikter, gjenoppbygging etter konflikt og medvirkning til rettsoppgjør. Ofte er dette arbeid på områder hvor det ikke er oppgåtte stier, hvor det ikke er gode rutiner, fordi det nettopp handler om sammenbrudd i forhold mellom mennesker.

Selvsagt skal alle forhold ved dette engasjementet være åpent og tilgjengelig for diskusjon, kontroll og kritisk søkelys, men jeg vil si at vi ikke må komme dit – og særlig ikke i den situasjonen vi opplever i dag, der folkeretten brytes, og terskelen for å bruke militærmakt synes å bli senket av mektige stater – at denne typen arbeid blir gjenstand for mistenkeliggjøring, lettvint politisk retorikk og dratt ned på grunn av det enkeltpersoner har gjort i denne saken. Vi må rett og slett skille mellom dette.

Jeg vil avslutte med noen ord om tillit. Tillit til myndighetspersoner er avgjørende i vårt demokrati. Det grunnleggende er at hver person med ansvar og tildelt myndighet er seg bevisst dette ansvaret og lever opp til de rettslige og etiske standardene vi har i vårt samfunn. Tillit ivaretas også av lover, retningslinjer, rutiner og kontrollmekanismer som oppdateres regelmessig.

Fra regjeringens side sørger vi for god opplæring og oppfølging av alle dem som er i vår tjeneste. De siste årene har regjeringen også gjennomgått og oppdatert opplæringen den politiske ledelsen i departementene og ved Statsministerens kontor får. Det er gjort for å gi likere og bedre opplæring til alle politikere i regjeringsapparatet. Regjeringen får regelmessige oppdateringer, og vi diskuterer aktuelt regelverk, senest med en grundig gjennomgang i forrige uke. Samtidig er og må vi alltid være åpne for forbedringer og for å lære av feil. Derfor er det viktig at sakene som kommer opp gjennom offentliggjøring av Epstein-filene, nå gjennomgås grundig. Dette er viktig for folks tillit til demokratiet.

Pål Morten Borgli (FrP) [10:48:02]: Stortinget behandler i dag en sak som i utgangspunktet burde vært helt utenkelig. Likevel står vi her fordi alvorlige opplysninger har kommet fram i en offentliggjøring av de såkalte Epstein-dokumentene i USA. Materialet som er offentliggjort, inneholder opplysninger som peker mot personer med tilknytning til regjering og forvaltning, og reiser spørsmål om forbindelser, nettverk og relasjoner som aldri burde ha eksistert i nærheten av norske myndighetsmiljø.

For Fremskrittspartiet er det helt avgjørende at denne saken blir grundig, uavhengig og kompromissløst undersøkt. Det som særlig bekymrer, er at problemstillingene ikke bare berører enkeltpersoner. De berører faktisk systemet, kulturer og nettverk som har utviklet seg over tid.

Komiteens innstilling peker bl.a. på spørsmål knyttet til mulige bindinger mellom norske myndighetspersoner og internasjonale nettverk, sårbarheter for påvirkning eller press, håndtering av informasjon og kontakter i utenrikstjenesten og ikke minst forvaltningen av store offentlige midler, inkludert bistandsmidler. Norge forvalter hvert år titalls milliarder i bistand og tilskudd til internasjonale organisasjoner og prosjekter. Når det samtidig reises spørsmål om nettverk, forbindelser og manglende kontrollmekanismer, er det helt legitimt å stille spørsmålet: Har systemet vært godt nok rigget for å forhindre maktmisbruk, kameraderi og maktkonsentrasjon i lukkede miljøer?

Dette handler om hvordan enorme bistandsmidler forvaltes. Når milliarder av kroner går gjennom komplekse nettverk, organisasjoner og prosjekter, må vi tørre å stille spørsmålet: Har vi skapt et system som i noen tilfeller belønner bistandsprofitører mer enn bistandsresultatet i seg selv?

Derfor støtter Fremskrittspartiet også fullt ut forslaget om å oppnevne en uavhengig granskingskommisjon. Den kommisjonen må ha reell uavhengighet, full tilgang på informasjon og tilstrekkelige fullmakter til å undersøke alle relevante forhold. Det som også er viktig, er at sannheten må komme helt opp og fram, og det må foreslås tiltak.

Aina Stenersen (FrP) [10:51:03]: I slutten av 2025 offentliggjorde det amerikanske justisdepartementet en mengde dokumenter og informasjon vedrørende overgrepsdømte og tiltalt for menneskehandel av mindreårige, Jeffrey Epstein. Epstein bygde et omfattende nettverk av mektige venner samtidig som han i årevis rekrutterte og misbrukte unge og mindreårige jenter. Han hadde bl.a. en privat øy og flere eiendommer for å utsette unge kvinner og jenter for overgrep.

I det offentliggjorte materialet til Epstein har det framkommet opplysninger om personer med nåværende eller tidligere tilknytning til den norske regjeringen og den norske forvaltningen som gir grunnlag for nærmere undersøkelser av flere potensielt svært alvorlige forhold, og opplysninger om andre aktørers intensjoner og mål overfor norske institusjoner og myndigheter.

Opplysninger som har framkommet, reiser svært alvorlige spørsmål om bl.a. misbruk av høytstående offentlige stillinger og verv, myndighetspersoners utveksling av informasjon, tjenester og kontakter i lukkede nettverk med antidemokratiske eller kriminelle elementer, myndighetspersoners eksponering for påvirkningsfare og mulig skadevirkning for norske interesser, kritikkverdig forvaltning av offentlige midler samt hvorvidt dette har blitt muliggjort gjennom manglende kontroll og ukultur i forvaltningen vår, særlig i utenrikstjenesten. Dette er svært alvorlig.

Kommisjonen vi setter ned, er godt utstyrt med virkemidler, og den skal ha gode forutsetninger for å finne sannheten. Det kan se ut som et persongalleri har vært i sving mellom politikk, diplomati, bistandsorganisasjoner, internasjonale stiftelser og internasjonale nettverksbyggere. Derfor er det viktig at granskingen strekker seg tilbake til prosessen rundt Oslo-avtalen på 1990-tallet.

Henrik Thune, tidligere toppdiplomat og tidligere statssekretær i UD og ved Statsministerens kontor, ble intervjuet i Dagens Næringsliv. Her trekker han fram at det mangler et system i Norge for at embetsverk og andre kan varsle uten at egen karriere får merke av det. Det synes jeg det er verdt å ta med seg.

Det er også verdt å merke seg at vi i Fremskrittspartiet mener at svarene fra statsministeren til komiteen er utilstrekkelige. Etter omfattende avsløringer om kritikkverdige forhold i UD er det ikke nok å svare at Stortinget skal sette ned en granskingskommisjon, at Økokrim har satt i gang en etterforskning, og at det er igangsatt en personalsak i UD. Vi trenger enda flere tiltak.

Det er viktig at alle stener snus i denne saken. Det skylder vi ofrene til Epstein, og det er viktig for å gjenreise tilliten til politikere, UD, byråkratiet og demokratiet som helhet.

Sverre Myrli (A) [10:54:24]: Jeg vil aller først si til Sayed fra Kristelig Folkeparti, som sa at Arbeiderpartiet var imot å sette ned granskingskommisjon i utgangspunktet: Nei, det er ikke riktig. Når en representerer et parti som heter Kristelig Folkeparti, bør en prøve å forholde seg til sannheten. Det er riktig at vi var imot at regjeringen skulle nedsette en granskingskommisjon. Vår magefølelse – og med stor mage kan det bli mye følelser – var at det ble feil, fordi en kunne komme inn på spørsmål som direkte eller indirekte har med regjeringens ansvarsområde å gjøre. Derfor var det riktig at det var Stortinget som skulle sette ned granskingskommisjon. Arbeiderpartiet var imot at regjeringen skulle nedsette granskingskommisjon, men Sayed kan gå tilbake og se på presseklipp om hvem som var av de første – kanskje de aller første – til å foreslå at vi skulle nedsette granskingskommisjon fra Stortingets side, etter bestemmelsene i forretningsordenen.

Så vil jeg si litt til det løse forslaget fra Rødt, som er fremmet i dag. Nei, aller først må jeg bare kommentere noe av det Nyholt fra Rødt sa i debatten. Det er mulig at hennes utgangspunkt om Oslo-avtalen er slik hun beskriver det, men jeg vil samtidig si at det var veldig mange som var glad for og hadde trua på Oslo-avtalen – eller Oslo-avtalene, for det var to avtaler, både i 1993 og i 1995. Det er mulig at Rødt – eller den gangen var det vel ikke noe Rødt, det var vel AKP (ml) – var imot Oslo-avtalen. Verken fred, demokrati eller menneskerettigheter var vel AKP (ml)s paradegrener, så det er mulig AKP (ml) var imot Osloavtalen, og full respekt for det, men det var også veldig mange som hadde trua på det. Så gikk det som det gjorde, men det ble i alle fall forsøkt.

Så vil jeg også si, for debatten: Mona Juul fikk plass i Sikkerhetsrådet, sa Nyholt. Hvorfor skal vi si sånne ting? Norge fikk plass i Sikkerhetsrådet. Mona Juul satt der på Norges vegne, som ambassadør, men det er altså ingen i utenrikstjenesten som driver et sånt utenrikspolitisk solospill. For debattens skyld bør vi holde oss for gode til å bruke slike begreper.

Vi kan selvsagt politisk være uenige om Norge skal spille en rolle internasjonalt. «Lille land - hva nå?», skrev Knut Frydenlund i 1982. Noen av oss mener at Norge skal spille en rolle internasjonalt, og så kan vi diskutere hvordan det skal gjøres.

Nå går tida mi ut, men jeg vil bare si at vi ikke kommer til å stemme for Rødts forslag – det er et helt unødvendig forslag.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:57:43]: For å sikre åpenhet om kommisjonens arbeid også for ettertiden er det viktig at arkivloven, med nødvendige tilpasninger, gis anvendelse for granskingskommisjonen. Dette er omtalt i innstillingen. Men det må understrekes: Riktig arkiv skal være stortingsarkivet, ikke Nasjonalarkivet, som det står i innstillingen. Dette arkivet skal overleveres når arbeidet er avsluttet, og skal kunne tilgjengeliggjøres for fremtiden.

Så har jeg behov for å kommentere en del av de innleggene som har kommet. Det gjelder særlig representanten Myrli fra Arbeiderpartiet, som er veldig opptatt av hvem som først ville ha gransking – om det var regjeringen, Stortinget eller andre. Vel, Fremskrittspartiet var i hvert fall først opptatt av at vi skulle ha en uavhengig gransking, og det er jo greit å få avklart om regjeringen vil igangsette tilsvarende prosesser når Stortinget først skal gjøre det. Det er åpenbart at det er Stortinget som er riktig adressat. La oss nå bli ferdig med det.

Det er selvfølgelig også riktig at denne kommisjonen skal ikke opptre som noen domstol, slik representanten Myrli er inne på. Likevel kan det underveis i granskingen fremkomme forhold som i høyeste grad indikerer lovbrudd som må håndteres av politiet, og det må man også ha rutiner for å håndtere.

Når det gjelder det representanten Nyholt fra Rødt sa, så deler ikke Fremskrittspartiet det syn at vi skal pålegge kommisjonen å avgi første delrapport i 2026. Det er selvfølgelig ønskelig at det skjer så raskt som mulig, men det må være innenfor den arbeidsmetodikken og de mulighetene som kommisjonen selv ser, som må legges til grunn. Vi kommer ikke til å støtte forslaget fra Rødt selv om vi er enig i intensjonen om at disse forholdene må avklares så raskt som mulig.

Til Pollestad: Ja, det er helt ok om kommisjonen ønsker å se nærmere på Per Sandbergs reise til Iran eller andre forhold. Det er derfor dette er en uavhengig granskingskommisjon, selv om jeg kanskje tror det er litt perifert for det de kanskje i utgangspunktet er opptatt av, men de står selvfølgelig fritt til det. Det som først og fremst er viktig for kommisjonen å ettergå, følger selvfølgelig av hvem som har hatt ansvaret. Det er Arbeiderpartiet i særdeleshet, dernest Høyre i noe mindre grad, men også Senterpartiet og SV med de postene de har hatt i Utenriksdepartementet.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:00:57]: Jeg vil takke for en god debatt så langt. Jeg vil bare understreke det jeg sa i mitt innlegg, at jeg er glad for at komiteen og Stortinget har jeg blitt enige om rammene for mandat og sammensetning av den eksterne granskingskommisjonen.

Jeg hører representanten Myrli er i ferd med å skape en fortelling om at det er Arbeiderpartiet som har vært mest opptatt av at vi skal få alle fakta på bordet og sette ned en ekstern granskingskommisjon om denne saken. Det er en kreativ historieomskriving. Det var mye som skjedde i dagene etter at disse avsløringene kom. Det ble bl.a. fra Fremskrittspartiet her på Stortinget sendt et brev til statsministeren der de ba ham om å ta initiativ til å sette ned et eksternt granskingsutvalg. På det brevet svarte statsministeren kategorisk:

«Et granskingsutvalg er, etter mitt syn, derfor ikke riktig virkemiddel for å opplyse saken. Ut fra det som hittil har kommet frem, reiser saken spørsmål om enkeltpersoners opptreden og det er deres ansvar å opplyse saken. Et slikt utvalg er heller ikke egnet for å ta stilling til enkeltpersoners personlige ansvar. Det ligger til påtalemyndigheten og domstolene. Et granskingsutvalg med de rammene du skisserer vil ha et svært vidt mandat, og jeg har vanskelig for å se at en slik prosess raskt vil kunne bringe klarhet i saken.»

Videre blir det skrevet om den pågående gjennomgangen av både personellmessig art og oppfølgingen av UDs støtte til International Peace Institute. Det er vel og bra, og jeg er enig i at det rette er at det er Stortinget som setter ned en ekstern granskingskommisjon, men med respekt å melde: Det var uklart hva Arbeiderpartiets syn var på denne saken de første dagene etter avslaget.

Hege Bae Nyholt (R) [11:03:07]: Det er en slags politisk vurderingsoppgave å vurdere om man skal sitte stille, eller om man skal tegne seg, men noen ganger får Nyholt fra Rødt behov for å avklare et par ting. Én av dem er at Nyholt og Rødt ikke aner hva AKP m-l var mot og for den gangen, all den tid Nyholt aldri har vært medlem. Det er ikke en del av debatten. Jeg vet hva Rød ungdom og Rød Valgallianse mente, der jeg alltid har hørt hjemme, senere i Rødt.

Det er mulig at Oslo-avtalen så litt ulik ut etter som hvilket sted du så det ifra, men på bakkenivået i Dheisheh camp utenfor Betlehem var det ingen suksess. For dem som opplevde at veien ble gravd opp av settlere, var det ingen suksess. Ingen i denne salen mener vel at det er fred og fordragelighet i Palestina, det er vi ganske enige om.

Jeg vil oppfordre til at vi diskuterer granskingskommisjonen. Jeg vil oppfordre til at vi fortsetter det relativt konstruktive arbeidet vi har gjort, både i komiteen og i debatten, for det fortjener det norske folk. Det norske folk, som har valgt oss som øverste ledelse, fortjener en ålreit debatt og at vi jobber for å få sannheten på bordet og sørger for at det ikke kan gjenta seg.

Geir Pollestad (Sp) [11:04:39]: Eg opplever at me har hatt ein debatt som tek inn over seg det alvoret som er i denne saka, og det er jo ein samla komité som står bak dette. Eg synest kanskje at debatten vert litt skjemd av ein ganske uviktig diskusjon om kven som meinte kva når, og kven som var imot, og kven som var for. Eg opplevde at partia var for dette. Det som Senterpartiet var veldig skeptisk til, var at det skulle vera ein granskingskommisjon i regi av regjeringa, og det gav me uttrykk for dei fyrste dagane. Så kom dette relativt raskt over på rett spor.

Eg meiner at når me seier at dette skal vera ei brei gransking som skal gå langt tilbake i tid, då betyr partifarge ingenting. Eg registrerer at komitéleiaren peikar på veldig mange parti utanom sitt eige. Eg meiner at viss granskingskommisjonen meiner det er grunnlag for å sjå på om det i andre saker kan ha vore ting som set spørsmålsteikn ved forholdet mellom Noreg og f.eks. andre statar, organisasjonar eller stiftingar, må ein sjølvsagt gå inn i det. Det kunne vore andre saker og andre eksempel ein kunne nemna utanom det iranske regimet og kontakten med Solberg-regjeringa, men nå var det det eg nemnde. Det kan òg vera andre saker, og sjølvsagt bør kommisjonen då stå fritt til å gå inn i dei viss dei kan belysa det som er problemstillinga som me er opptekne av, nemleg: Korleis skal me hindra at dette skjer igjen? Korleis kan me byggja opp tilliten igjen?

Når det gjeld det lause forslaget frå Raudt, er Senterpartiet i utgangspunktet einig i det som står der. Det hadde vore fint viss det skjer. Men me har hatt ein prosess i komiteen, og Raudt kunne fremja forslaget sitt om dette i innstillinga. Det er for så vidt ikkje så viktig. Det som er viktig for oss, er at kommisjonen har fridom til å kunna leggja fram ei delinnstilling. Det har dei med denne innstillinga. Dermed er det ikkje nødvendig å støtta forslaget til Raudt, og det vil heller ikkje Senterpartiet gjera.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:07:22]: Representanten Pollestad har helt rett i det siste. Her har man gitt veldig frie rammer til granskingskommisjonen og arbeidet de skal gjøre. Det betyr at de også står fritt til å ettergå dem de måtte ønske, og det som er naturlig, gitt deres forståelse av mandatet, og gitt deres uavhengighet. Det er helt grunnleggende viktig for denne saken. Da er det selvfølgelig ingenting som er «off limits». Det gjelder i alle sammenhenger i denne saken.

Jeg følte også behov for å kommentere til representanten Liland fra MDG, som jeg skjønner ønsker å dra FrP inn i dette, selv om vi aldri har hatt noen tilknytning til Utenriksdepartementet i det hele tatt. Det er for så vidt et greit forsøk. Det hun snakker om, handler om helt andre saker. Det som i hvert fall er klart, er at Fremskrittspartiet var den eneste stemmen som allerede for 20 år siden uttrykte bekymring for det man så i utenrikstjenesten i de sakene som var fremme da. Riksrevisjonen kom med kritikk i 2021. Det fikk ikke den nødvendige oppfølgingen fra Stortinget. Fremskrittspartiet har stått på i denne saken over tid, og det tenker jeg bygger troverdighet i seg selv. Carl I. Hagen har gått foran også i denne saken.

Uten å politisere det for mye er jeg faktisk veldig enig med representanten Nyholt fra Rødt. Det er viktig at vi fortsetter på det sporet som komiteen har vært inne på. Jeg tror egentlig vi skal være litt stolte over at man klarer å samle seg på tvers av politiske skillelinjer i viktige saker som denne. Det er ikke alle land hvor det hadde vært mulig, for å si det på den måten, men i Norge klarer vi det. Det betyr også at det er på de vilkårene at sannheten skal fram, uansett.

Sverre Myrli (A) [11:10:09]: Kort til representanten Sayed fra Kristelig Folkeparti, som sa at jeg var opptatt av å skape en fortelling: Nei, jeg er opptatt av å få fram sannheten om debatten, men enda viktigere – og det er bra at vi nå er enige om det – er det at vi får fram sannheten og de faktiske forhold i det fryktelige sakskomplekset som Epstein-dokumentene har avdekket.

Tiden rant ut i sted da jeg skulle forklare hvorfor vi ønsker å stemme imot Rødts forslag. Det er mye bra i det forslaget, og hvis granskingskommisjonen ønsker å legge fram delrapporter, er det veldig bra, men den friheten må kommisjonen selv ha. Jeg slutter meg til det både Pollestad og Amundsen der har sagt. Det er unødvendig at Stortinget skal dirigere for kommisjonen når en slik eventuell delrapport skal komme. Om den eventuelt skal legges fram i desember 2026 eller januar 2027, må kommisjonen stå fritt til å bestemme selv.